2. Tim. kap. 2.

Kapittel 2.

.

1. Uredd og sterk, v. 1-6.

Vers 1 Bli da du, min sønn, sterk ved nåden i Kristus Jesus!

[Ef 6: 10.]

Alle mennesker vil være sterke. Det hører med til det gamle mennesket (kjødet) å være bedre enn andre, og da gjelder det om å være sterk. Også kristne mennesker kjenner nok på det, fordi vi føler at vår egen avmakt er så stor. Vi er de ynkverdigste av alle mennesker, sier Paulus. På en måte er vi det.

.

Min sønn, skriver han her. Og det betyr hans åndelige sønn. Paulus var trolig det redskap Gud brukte for å gi ham evangeliet. Selv om han hadde en troende mor og mormor (kap. 1, 5), var ikke det nok. Han ble selv stilt på valg som alle andre mennesker som møter evangeliet blir. En dag måtte han si ja til Jesus eller gå bort i verden.

.

Og nå måtte han bli sterk, skriver apostelen. Det må altså bety at han ikke var det fra før. Slik var han lik oss alle andre. I oss selv er vi ingen ting – nå taler vi om åndelige ting. Skulle han bli stående i den striden som lå foran ham, og som Paulus hadde talt om i forrige kapittel, behøvde han noe mer enn menneskekraft. Hvordan skulle han få det?

.

Da kommer Paulus med løsensordet: ved nåden i Kristus Jesus. Bare der kan et menneske bli frelst og leve med Gud, og bare ved nåden kan vi arbeide for Gud. Det er en altomfattende sannhet. Men det er en underlig styrke ved nåden. Den opererer på motsatt måte av det vi mennesker tenker. Ordet nåde (charis) betyr alltid det uforskyldte og ufortjente. Vi er alltid uverdige når vi lever i nåden.

.

Paulus sier noe om denne ”nådens kraft” i 2. Kor. 12. Da strevde han med tornen i kjødet og bad flere ganger om hjelp til å bli fri. Da sa Herren: Min nåde er nok for deg, v. 9. Og så legger han til: Guds kraft fullendes i skrøpelighet! Det vil intet naturlig menneske tro eller bygge på. Men Paulus har oppdaget eller fått åpenbart en hemmelighet her, og det gjør at han ønsker å være skrøpelig! Er det noe mål for en kristen?

.

Hemmeligheten er at bare da kan Kristi kraft bo i ham. Men da bor også den kraften i et menneske. Det gjør at Paulus kan vær vel til mote selv om han er svak. Han er ved godt mot selv i den verste motgang – i forfølgelse og trengsel. Det ligger både en erkjennelse og en triumf i ordene: Når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk, v. 10.

.

Når Paulus her skriver at Timoteus må bli sterk, må det bety at han først må bli skrøpelig og liten. Det er veien for oss alle. Som sagt gjelder ikke dette bare selve begynnelsen, om å bli sterk. Det gjelder hele livet. Skal vi eie kraften i vårt liv, må vi også kjenne og erkjenne vår skrøpelighet hele veien.

.

2 Det du har hørt av meg i mange vitners nærvær, overgi det til trofaste mennesker, som også er i stand til å lære andre.

[1: 13. 3: 14. Tit 1: 5.]

I denne nye styrken midt i svakheten er det Timoteus skal gå videre i tjenesten. Budskapet har han fått, det har Paulus forkynt ham, og det er mange vitner om det. Dette skal han gi videre. Kristenliv-og arbeid er som en stafett: Paulus har fått det fra Jesus selv sammen med apostlene og de hellige skrifter. Han har gitt det videre til andre, bl. a. Timoteus. Og nå ber han denne yngre mannen om å føre arven videre til neste generasjon av forkynnere.

.

Men han må passe på hvem han overlater tjenesten til. Det må være trofaste mennesker – slike som tar Guds ord på alvor og er villige til å innordne seg under Ordet. Men de må også være dyktige pedagoger, altså folk som kan lære fra seg. Skal kirken bli bevart rett og sann må lærerne og prestene være sanne og trofaste mot Bibelen. Skjer ikke det, går det galt med neste generasjon.

.

3 Lid ondt med meg som en god Kristi Jesu stridsmann!

[1: 8. 4: 5.]

Framtida ser ikke alltid like lys ut. Timoteus må regne med storm og bølger på reisen. Paulus vil forberede ham på det, og det gjør han flere ganger, se 1. Tim. 4,1ff; 2. Tim. 3, 1ff; 4, 3f. Motgangen kan komme snart, allerede i hans egen levetid, derfor sier han: lid ondt med meg.

.

En god Jesu stridsmann er villig til å lide ondt for Herrens skyld. For han vet at Herrens sak er det viktigste på jord, og han vet at djevelen er virksom og sterk. Her må han ikke gi opp. Det onde kan være ren forfølgelsen, men også hardt arbeid i tjenesten for Gud. Det kan være fristende for en misjonær og predikant å gi etter når motgangen kommer. Det er lettest og mest behagelig for kjødet.

.

Nå viser Paulus han at lidelsen hører med til tjenesten. Det har det alltid gjort. Det er et faresignal når kristendommen eller enkelte forkynnere og ledere blir populære blant verdslige mennesker. Er de blitt for ”snille” og dermed ufarlige? Ordet for stridsmann er soldat (stratiåtæs), og det er et kjent bilde på en kristen i Bibelen og særlig hos Paulus (1. Kor. 9,7; 2. Kor 10,2f; 1. Tim. 1, 18; Fil 2, 25; Filem 2).

.

4 Ingen som gjør krigstjeneste, blander seg inn i dagliglivets sysler, for han vil gjøre sin hærfører til lags.

[1Kor 9: 25.]

Nå bruker Paulus tre bilder fra virkeligheten til å illustrere tjenesten i Guds rike. Først soldaten. I Romerriket var det vant med krig og soldater. De var ofte på reis gjennom ulike land, både for å avløse andre soldater i vakttjeneste og på vei til krig i et eller annet land. Dette riket var ganske stort på denne tida.

.

En soldat måtte holde seg til det han var betalt for og som lederen for avdelingen krevde. Derfor kunne han ikke slå seg ned et sted og bygge opp sin egen forretning. Slik skal en misjonær og predikant gå helhjertet inn for saken han er kalt til. Paulus visste godt at fristelsen til det lå nær. Særlig i rolige tider der lite skjer, vil tanken komme om en fast stilling for seg og sine. Da sier Paulus til sin venn: Gjør ikke det. Du har et kall.

.

5 Og den som kjemper på idrettsbanen, får ikke seierskransen uten at han følger reglene.

[4: 7, 8. 1Kor 9: 24, 25. Åp 2: 10.]

Det neste bildet er fra idretten. Det var også kjent, særlig i Hellas. For en idrettsmann må følga de reglene som er satt opp og ikke la seg forstyrre av noe annet. Det har han også skrevet om til korinterne (1. Kor. 9, 24ff). Der bruker han bildet om seg selv og sier: Jeg undertvinger mitt legeme og holder det i trelldom.

.

Hvis vi skal nå målet og komme til himmelen, må vi faktisk følge Bibelens retningslinjer i alt. Det samme gjelder i arbeidet for Gud. Vi kan ikke bruke alle slags ”virkemidler” i Guds rike, eller metoder de bruker i forretningsverden. Guds rike er ingen bedrift som må ha en viss avkastning for å kunne eksistere. Her må Guds Ånd lede arbeidet på sin måte.

.

6 Bonden som arbeider, skal først ha sin del av fruktene.

[1Kor 9: 7, 10.]

Det tredje bildet er fra jordbruket. Bonden arbeider. Det går ikke av seg selv. Det kan være en annen grøft man kan falle i. Legg merke til at Jesus ba oss om å be at Gud skal drive arbeidere ut i sitt rike. Det er bare de som går inn i tjenesten og lykkes.

.

De skal først nyte fruktene, sier han. Det gjelder bonden som først smaker på frukt og bær før han selger det. Og det gjelder i Guds rike der Timoteus nå er. Den som arbeider mest, får mest igjen selv også. Stor belønning for lite arbeid smaker ikke godt. Men når vi har strevet og kanskje lidd en smule, da er det godt med hvile og å se at noe skjedde. Vi blir selv styrket i troen og får se at andre blir frelst og bevart for Jesus.

.

2. Tenk, v. 7-14.

7 Tenk over det jeg sier! For Herren skal gi deg forstand på alt.

Paulus skjønte nok at hans ord kunne gå forbi tilhørerne. Det kan skje både ved at det ble for tungt og vanskelig å forstå eller at tanken vandret lange veier omkring i verden. Derfor stanser han litt og sier: Nå må du tenke på det jeg sier, er det ikke viktig?

.

Og om vi synes noe er vanskelig, skal Herren vise oss betydningen etter hvert. Det er ikke sikkert vi ser og forstår alle ting med en gang. Men vi har et veldig løfte her. Herren kjenner alle ting til bunns, og derfor kan han gi oss kunne skap om det. Men Gud gjør det ofte slik at han gir oss det vi behøver nettopp nå. Hvorfor skal vi vite en mengde ting som vi ikke får bruk for?

.

8 Kom Jesus Kristus i hu, han som er oppreist fra de døde, av Davids ætt, etter mitt evangelium.

[2Sam 7: 12-16. Sal 132: 11. Rom 1: 3. 1Kor 15: 5, 20.]

Denne oppfordringen kan se ut som om den var gitt til ufrelste mennesker. Og det passer utmerket på dem. Men her i brevet står det til Timoteus, en forkynner og arbeider i Guds rike. Står han i fare for å glemme Jesus?

.

Det er nok letter enn vi tror. Midt i travelheten med administrasjon og opplegg av ulik slag, kommer mannen fra Nasaret ofte i bakgrunnen. Det er for ham vi arbeider, men er han viktig for oss? Eller er vårt eget bidrag i arbeidet blitt så viktig? Da sier Paulus: Husk på Jesus – glem han aldri!

.

I denne sammenhengen blir ordet viktig. Han nevner ikke at Jesus er død for våre synder og at vi er frelst av bare nåde ved troen på ham. Det er en annen side ved Jesus som Timoteus ikke må glemme: hans oppstandelse. Paulus har nettopp talt med ham om lidelse og motgang for Jesu skyld og om den kraft han trenger i livet.

.

For å vise at der er kraft nok, peker han på oppstandelsen. Det er jo det beste ”beviset” på hvem Jesus er og hva han kan gjøre for oss. Det er oppstandelsens kraft som brøt alle tenkelige lenker og bånd, som nå ligger klar for Timoteus. Han har ingen ting å frykte. Den samme kraft er for oss som tror, sier han til efeserne (Ef. 1, 19-21).

.

Denne Jesus var av Davids ætt – kongeætten og Messiasætten i Israel. 2. Sam. 7, 12-16. Salme 89, 3. Apg. 2, 29.32. Det var dette Paulus hadde forkynt, Jesus som Messias av Davids ætt. Og det skulle Timoteus forkynne, og det skulle han overgi til neste generasjon. For det er bare Han som kan frelse.

.

9 For dette evangelium er det jeg lider ondt, like til det å være lenket som en forbryter. Men Guds ord er ikke bundet.

[Ef 3: 1, 13. Fil 1: 12-14. Kol 1: 24.]

Ordet om Jesus som døde og oppstod faller ikke alltid i smak hos menneskene. For det dømmer oss i vår naturlige tilstand og viser at det var for vår skyld han måtte lide. Mange mennesker tar da igjen og straffer tjenerne. Mange Guds tjenere har opplevd dette ned gjennom tidene i alle land. Paulus viser vei her. Han var ved godt mot og led for Jesus. Men det må ha smerte ham. ”Like til det…” sier han. Det var liksom slutten av en lang rekke smertefulle dager og år. Nå ble han til og med behandlet og regnet som en forbryter, slik Mesteren selv ble det.

.

Men! Sier han. Her kommer liksom utropstegnet og seiersropet. Det er ikke slik med Guds ord som med en Guds tjener. Ordet går videre om tjeneren må dø. Det er aldri bundet! Det skal også vi få bygge vår tjeneste på og finne hvile midt i striden.

.

10 Derfor utholder jeg alt for de utvalgtes skyld, for at også de skal få frelsen i Kristus Jesus med evig herlighet.

[Rom 6: 23.]

Paulus har en utrolig offervilje og kjærlighet til mennesker. Derfor kan han si: Jeg utholder alt. Det er slik kjærligheten er, har han forklart oss i 1. Kor. 13, 7. Han er villig til å høre hån om sitt liv og sin tro. Han opplever at folk tviler på ham og hans apostelkall, det må han også tåle. Han har opplevd forfølgelse og religiøse folk, ikke bare de statlige myndigheter. Han er også villig til å dø for sin tro.

.

Målet er hele tiden at noen må høre ordet om Jesus og bli frelst. Det gjelder evigheten og ikke bare en god tid her i livet. Og han vet litt om hvor viktig det er og gjør alt han kan for å frelse noen. Han har sikkert også en tanke å få påvirke Timoteus til den samme holdningen. De mange formaninger han gir i brevet viser det.

.

11 Det er et troverdig ord. For er vi døde sammen med ham, skal vi også leve sammen med ham.

[Rom 6: 8. 8: 17. Fil 3: 10. 1Tess 5: 10.]

Så gir han oss en fast grunnvoll for å tro dette: Gud har selv sagt det i sitt ord. Vår personlige frelse er en rød tråd gjennom Bibelen sammen med flere andre tråder. Bibelen er ikke en bok om filosofi og tanker som egentlig ikke betyr noe for oss. Vi kan ikke vrake og velge det som passer.

.

Bibelen er et troverdig ord. Det betyr at Ordet er sant på alle områder. Det vil komme til å skje det Gud sier der. Det gjelder vår frelse – ingen skal gå skuffet bort fra Jesus om de vil ham. Det gjelder den daglige vandring med Gud der han har sagt at han er med oss alle dager, Mat. 28, 20. Og det gjelder evigheten og dommens dag og ordet om fortapelsens mørke. Det vil skje i Guds time.

.

Jesu død er selve grunnvollen for vår tro. Da skjedde forsoningen og skyldbrevet ble naglet til korset på Golgata. Derfor kan vi bli frelst. Og når vi tar imot Frelseren i tro, da får vi del i hele frelsesverket. Jesus døde for våre synder, derfor er det som om vi selv døde for vår synd. Han tok bare vår plass, ble vår stedfortreder.

.

Men Jesus stod også opp igjen til et nytt liv etter døden. Slik er det også med oss som tror. Vi skal leve i troen på Jesus – sammen med ham. I Gal. 2, 20 står det noe om det: Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Vi ble korsfestet med ham, Rom. 6, 6. Så fullstendig er vi frelst fra synden.

.

12 Holder vi ut, skal vi også herske sammen med ham. Fornekter vi, skal også han fornekte oss.

[Matt 10: 33. Rom 5: 17. 8: 17. 1Pet 4: 13.]

Han fortsetter nå med tankerekken. Et liv sammen med Jesus der vi er villige til å lide for ham og holder ut i motgangen, vil medføre det evige liv. For mange kan sterk motstand og lidelse være en tung kamp. Og det krever tålmodighet. Men da vil også seieren komme, og vi skal herske med Jesus, sml. Rom. 8, 17. I Åp. 3, 21 står det faktisk at de som seirer skal sitte på hans trone.

.

Den andre siden er like sann: Den som fornekter Jesus, vil oppleve en stengt himmeldør. Jesus vil si til slike mennesker om de ber og gråter for å komme inn: Jeg kjenner dere ikke. Det sa Jesus klart, Mat. 10, 33. De er ikke oppskrevet i Guds rikes manntall. Det blir vi bare ved troen her ende. Alle andre vil gå under i dommen.

.

13 Er vi troløse, så forblir han trofast. For han kan ikke fornekte seg selv.

[4M 23: 19. Rom 3: 3. Tit 1: 2.]

Vers 13 er lett å misforstå og misbruke. Det kunne se ut som om det ikke var så nøye med oss og vårt liv. Gud er trofast gjennom alt. – Men slik var det ikke ment. Gud vet at et syndig menneske aldri kan bli fullkommen her nede.

Dette er et ord som forkynner en uendelig nåde. Når det går galt for oss – og det gjør det ofte, da er Gud alltid trofast mot sitt ord og løfte når vi kommer til ham. Her gjelder Jesu eget ord i Johs 6, 37: Den som kommer til meg, vil jeg ingenlunde støte ut. Og det ordet er sagt i en sammenheng der mange holdt på å gå bort fra Jesus. Til slutt måtte han spørre sine aller nærmeste: Vil også dere gå bort, v. 67. Men de ble hos ham, og Jesus var trofast. D. Guthrie peker på at disse ordene er ikke gitt for at vi fritt kan synde, men som trøst til svake samvittigheter.

For han kan ikke fornekte seg selv, står det. Det er Guds vesen å være trofast. Han er slik – til alle tider. Det betyr at ville fornekte sin egen natur om han frelste de som var troløse (Barnes). Hans hellighet krever dom over synden. Han er ren og kan ikke la noe urent bo i sitt rike. Åp. 21, 27. Å leve i syndsforlatelsens rike, betyr å leve i syndserkjennelsen.

.

14 Dette skal du minne om. For Guds åsyn skal du pålegge dem at de ikke skal ligge i ordkrig, til ingen nytte, men til undergang for dem som hører på.

[1Tim 6: 4. Tit 3: 9.]

Vår falne natur er slik at vi ønsker mest av alt å glemme dette. Det koster å bekjenne sin synd, å bøye seg ned for en hellig Gud og si: Det er min skyld. Mange lever også nå som om dette ikke var sagt noen gang. Det er fortrengt i samvittigheten. Derfor skal Timoteus minne folk om det igjen og igjen. Forkynneren må stadig ta det opp i møtene og legge det på folks hjerte så sterkt at de ikke glemmer det.

For Guds åsyn må vi tale om det, det viser at han ser på dette som en alvorlig sak. Og en predikant er på en særlig måte for Guds åsyn når han står på talerstolen eller taler om åndelige ting privat. Da gjelder ikke våre meninger eller det vi antar (”tror”) om Guds ord.

Timoteus skal pålegge folk noe. Det er sterkere enn formaning og oppfordring. Du kan ikke prute på et pålegg – det er bare slik. Og saken gjelder her diskusjoner og endeløse samtaler og enetaler om unyttige ting. Det blir faktisk en ordkrig av det. Poenget er ofte da at man skal vinne diskusjonen mer enn å finne fram til sannheten.

Det er mulig at dette gjelder vranglærerne som kommer med nye ideer og tanker og tolkinger. Og vi vet at slike mennesker ofte er flinke til å diskutere og vinne over sine motstandere. Det er fristende å prøve å overbevise dem og ”vinne dem”. Vær forsiktig, sier Paulus, gjør det ikke. Oftest taper du. Et annet hensyn føres her inn: Tilhørerne kan ta skade. De holder ofte med de som vinner og er flinkest til å ordlegge seg. Mange sekter har god opplæring av sine tjenere og de vet hvordan de skal takle ulike situasjoner. Vi skal i det hele tatt tenke på hvem tilhørerne er når vi snakker om slike ting.

.

3. Vår tale, v. 15-18.

15 Legg vinn på å kunne framstille deg for Gud som en som holder prøve, en arbeider som ikke har noe å skamme seg over, en som på rett måte utdeler sannhetens ord.

Her vender Paulus seg igjen til predikanten Timoteus. Det han nå sier, må den unge vennen legge vinn på. Det betyr at koster noe rent menneskelig. Vi skal ikke la det skure og tenke det ordner seg nok.

Det gjelder å bestå prøven når det handler om sannheten i Guds ord og forkynnelsen. Han skal ikke ha noe å skamme seg over i forkynnelsen. For han skal dele ut – forkynne – Guds ord rett. Dette gjelder ikke menneskelige forhold eller metoder vi bruker for å tale. Her er det tale om å holde fram hele Guds råd, Apg. 20, 27. Er det slik at vi holder noe tilbake fordi folk ikke liker å høre det, da har vi ikke bestått prøven. Det betyr ikke at vi til alle tider skal tale om alt. Men alle tråder i evangeliet og Guds ord må være med der vi er over noen tid. Alle deler av Skriften må lyde klart i forsamlingene.

.

16 Vend deg bort fra det vanhellige, tomme snakk, for de går bare videre og videre i ugudelighet.

[1Tim 1: 4, 6. 4: 7. Tit 1: 14. 3: 9.]

Til alle tider har det vært folk som bare snakker og snakker uten innhold. De skal kommentere alt mulig og ”løse verdensproblemene” som det populært kalles. Paulus er tilbake til det han sa i v. 14 om ordkrig. Noen mennesker er så fulle av unyttige ord at det tjener ingen hensikt å bruke tid på dem. De liker å krangle om åndelige ting og søker ikke sannheten.

Paulus sier: Vend deg fra dem. Slike diskusjoner eter bare om seg og ødelegger mer og mer som en kreftsvulst. Han sier ikke at vi skal isolere oss, men peker på at det tjener saken best om vi holder oss borte. ”Hva mener du om det?” er en typisk innfallsvinkel de har. Vi skal bruke åndelig skjønn og teft og lytte oss fram til om det er sannheten man søker eller noe annet. En rett søken er preget av ydmykhet og ikke arroganse.

.

17 Deres ord vil ete om seg som villkjøtt. Blant dem er Hymeneus og Filetus.

[1Tim 1: 20.]

Ordene eter lett om seg. Da kan også vonde ord komme og anklager og sladder som bare gjør skade. Vi hadde vært spart for mye om vi tenkte på det i tide og sa: Unnskyld, dette kan jeg ikke være med på. – Også nå navngir Paulus to menn i negativ retning. Det må ha vært slike som skadet menigheten med sin tale. Hymeneus er også nevnt i 1. Tim. 1, 20 der Paulus overgir ham til satan for å bli tuktet. Det tror man betyr at han ble støtt ut av menigheten. Den andre kjenner vi ikke mer til.

Det er vondt med slike som ødelegger i Guds rike. Men de må behandles slik Paulus sier her. De kan ikke være med i Guds rikes arbeid og hans menighet når de ødelegger den. Media og folk flest forstår lite av denne problemstillingen og taler varmt om at vi skal utstøte noen. Men her er det Guds pedagogikk som gjelder.

.

18 De har faret vill fra sannheten, for de sier at oppstandelsen alt har funnet sted, og hos noen omstyrter de troen.

[1Kor 15: 12. 1Tim 6: 21. Tit 1: 11.]

Grunnen til at Paulus behandler dem strengt er at de farer vill fra sannheten. Det er alltid alvorlig. Her omtales så spesielt to forhold: Spørsmålet om oppstandelsen og om troen.

De sier at oppstandelsen allerede har vært. Da kan vi altså ikke vente en ny oppstandelse og slik møte Gud til oppgjør og dom. Vi vet ikke sikkert hva denne sekten mente nettopp her. Augustin mente at de henviste til den ”oppstandelse” som kom i hjertet og tanke når folk så sin synd og ved troen ”stod opp” til et nytt liv. Eller det kan vise til det som skjer når et menneske går inn i evigheten ved døden.

Men uansett hva sektene mente, er det en farlig vranglære. De undergraver en av støttene i den kristne tro, som Paulus skriver om i 1. Kor. 15, 12-19. For det innebærer at de nekter Jesu legemlige oppstandelse, som nettopp viste at han var Guds mektige Sønn. Rom. 1, 4. Å nekte det, er en livsfarlig løgn.

Dette fører til at folk blir avsporet fra troen, som Seidelin oversetter dette verset. Og går man av sporet, går vi feil. Og det kan skje med alle trossetninger i kristendommen. Det er bare den som følger Skriften som er på rett vei og som har en trygg grunn under seg. Det gjelder i forhold til Jesu fødsel av en jomfru, hans liv og gjerning, hans død for våre synder og seierens oppstandelse.

Ordet for å ”omstyrte troen” betyr egentlig å fordreie den (anatrepousin). I NB-07 er det oversatt med: river ned. Alt dette viser at vranglærerne er ikke ufarlige for en kristen. Det står om det evige liv om vi lar dem forville oss. Derfor skal vi være forsiktige og ikke ha unødig kontakt med dem. Det er bedre å bli skikkelig kjent i Bibelen enn å studere alle sidesporene.

.

4. Grunnvollen, v. 19.

19 Men Guds faste grunnvoll står, og har dette segl: Herren kjenner sine! - og: Hver den som nevner Herrens navn, skal avstå fra urett!

[4M 16: 5. Matt 7: 23. Joh 10: 14. 1Kor 8: 3.]

Dette ordet er en fortsettelse av det forrige verset ved at det viser til hovedsaken. Vi har altså en fast grunnvoll – det må bety en sikker og sterk grunnmur som ingen kan rokke. Vi bygger vår frelse og kristenliv på Jesus Kristus og hans soning for våre synder. Den står i liv og død. Det er et segl som borger for sikkerhet.

.

På denne grunnvollen står det skrevet to ting. Først: Herren kjenner sine. Det må vi se i forhold til vranglærerne han har skrevet om. De vil jo ta fra oss retten til å være Guds barn og mener at de har den rette og eneste oppskrift på det. Det er alltid sektenes vesen.

.

Gud vet hvem som hører ham til og han kjenner hver eneste troende. Ingen kan lure Gud, skrev den svenske dikteren Sven Lidman en gang. Det gjelder i alle spørsmål. Han kan skille ut alle sine venner fra resten av verden, og det skal han gjøre en gang. Timoteus må vite dette, slik at han kan hjelpe dem som er i nød og er blitt påvirket av sektene.

.

Man tror at dette er et sitat, men et nøyaktig sitat finnes ikke i Det gamle Testamentet. Det er to steder som kan være bakgrunnen. I prof. Nahum 1, 7 der det står: Herren kjenner dem som tar sin tilflukt til ham. Det andre er 4. Mos. 16, 5: I morgen skal Herren åpenbare hvem som tilhører ham. I den greske Septuaginta-oversettelsen står det: Gud vet hvem som er hans. Det er altså en sannhet som har vært kjent i lange tider fra Moses av.

.

Den andre innskriften er: Hver den som nevner Herrens navn, skal avstå fra urett! Dette er elementært i den sanne kirken, skriver Barnes. De som tilhører Herren, lever et rett liv i hellighet. Dermed blir det et kjennetegn på Guds barn, som Johannes sier. 1. Johs 3. Det er mulig at en side ved vranglærerne var at de lærte det motsatte, såkalt libertinisme. Da må de ha lært at en kristen kan leve som han vil uten hensyn til bud og regler. Det kan vise til noen gnostikere i den første kristne tiden.

.

Vi legger merke til at denne side ved kristentroen er ofte nevnt i Det Nye Testamentet. Vi får mange formaninger til å leve rett og sant i denne verden – det er kristendommens varemerke.

.

5. En kristens liv, v. 20-26.

20 I et stort hus er det ikke bare kar av gull og sølv, men også av tre og leire. Noen kar er til ærefullt bruk, andre til vanære.

[Rom 9: 21.]

At ikke alle lever rett, er tydelig for de fleste. Her er mange slags barn i det synlige, ytre Guds rike. Men det er mye skrøpelighet også blant oss som troende. Ikke alt er sølv og gull, edel og god vare. Noe er tre og leire. Dette viser forskjellene blant mennesker.

.

Noen mennesker lever til ære for Gud. Noen blir satt til ekstra høye og viktige stillinger i Guds rike. Noen har en tjeneste som er godt synlig for mange, ja, kanskje for alle i sin tid. Noen kommer i historiebøkene og taler dermed lenge etter sin død. Noen er mye brukt av Gud til f. eks. å vinne mennesker for himmelen.

.

Andre er svært usynlige. De kan ikke peke på et eneste menneske de har vunnet for Gud. De gjør bare sin vanlige gjerning dag for dag og er trofast i det. Ingen legger merke til dem eller skriver i avisene om dem. Og de vil aldri få navnet sitt i et leksikon eller en historiebok.

.

Men det er ikke sikkert at alle de som er i rampelyset er satt der av Gud. Noen kristne er også ekstra flinke til å framheve seg selv og markedsføre seg som rent ut sagt uunnværlige. Vi kommer heller ikke bort fra at noen kristne har kontakter og slekt høyt opp i de menneskelige styrer og organer. Det blir liksom naturlig og uunngåelig for noen å gå forbi dem.

For oss alle gjelder det å være ydmyke og små – både for Gud og mennesker. Det er hverdagsmenneskene som gjør de viktigste jobbene. Vær ikke redd og bekymret om ikke din gjerning blir omtalt eller rost av et eneste menneske. Gud vet om det, når det er gjort for ham. Det er saken vi alltid skal tenke på: Dette gjør jeg for Gud og ikke for mennesker. Når Gud ser det, er det nok for meg.

.

21 Den som nå har renset seg så han holder seg borte fra disse vanærens kar, blir selv et kar til ære, - helliget, nyttig for husbonden, satt i stand til all god gjerning.

[3: 17.]

I dette verset går apostelen over til å vise hvordan vi kan være et kar til ære for Gud. For det må vel være et viktig spørsmål for alle kristne. Vi lever ikke lenger for oss selv, men for Jesus. Vi skal ikke selv stå i sentrum i livet vårt. Det har vi så lett for å gjøre etter kjødet. Guds rike er det sentrale!

.

Først skal vi rense oss, sier han. Synden henger så fast ved en kristne, Hebr. 12, 1-2. Den vil liksom ikke slippe taket. Vår syndige natur prøver seg hele veien for å lede oss inn i noe urent og urett. Vi kjenner alle den lysten og kraften i oss.

.

En kristen lever derfor i renselsen – en stadig prosess der Ånden overbeviser oss og leder oss til Jesus og ber oss om å erkjenne og bekjenne synden. Da lyder det så herlig i Ordet: Dersom vi bekjenner – da renser han oss – i Jesu, hans Sønns blod. 1. Johs 1, 7-9. Å vandre i lyset er nettopp dette åpne livet med Gud der alt ligger for Guds åsyn. Ingen kan leve til ære for Gud og hans rike uten å leve der.

Da sier han: hold deg borte fra de vantro og urene. Der er et gjerde mellom Guds folk og verden. Vi skal gå til verden som misjonærer, men vi skal holde klar avstand m.h.t. lære og liv. Du kan verken ære Gud eller vinne verden ved å bli lik verden.

.

Da er du et kar til ære, - helliget, nyttig for husbonden, satt i stand til all god gjerning. Bare som tydelige kristne er vi vitner om Kristus. For han var tydelig.

.

22 Fly fra ungdommens lyster! Og jag etter rettferdighet, tro, kjærlighet, fred med dem som påkaller Herren av et rent hjerte!

[1Kor 1: 2. Gal 5: 22. 1Tim 6: 11. Heb 12: 14.]

I rekken av formaninger, har vi her 5-6 kraftige ord som går rett inn i vårt eget liv. Menneskenaturen er seg selv lik til alle tider, og derfor trenger vi alltid de samme formaninger og vitnesbyrd om livet med Gud.

.

Det første gjelder spesielt ungdomstiden. Fly fra ungdommens lyster! Dette har ofte blitt brukt i betydningen seksualitet. Og vi vet at det er en sterk drift nettopp i ungdomstiden når den våkner for alvor. Så her gjelder det for Timoteus og andre unge å følge Bibelens veiledninger. Det er til det beste for ens elv og for andre vi omgås. I denne sammenheng innebærer flukten å holde seg unna det ulovlige, dvs. det som guds ord forbyr. Og det 6. bud er tydelig nok.

.

Men det spørs om ikke ”lyster” her har en videre betydning. Ungdomstiden er fylt av så mange nye krefter i mennesket, lyster til å gjøre mye, være med på alt nytt og tøye grenser på alle områder i menneskelivet. Og ikke alt dette gagner, det kan til og med hindre oss i et godt framtidig liv. Paulus vil advare ham mot å favne hele verden. Ungdommens lyster kan lett føre oss bort fra det ene nødvendige. Det skal Timoteus også lære. A. Dächsel tar med tre spesielle farer som de unge har: innbilskhet, ustadighet og motløshet. Det må Timoteus som pastor passe særlig på.

.

Dernest: Jag etter rettferdighet. Nå taler han om den positive siden ved livet i motsetning til å fly fra noe. Dermed er vi inne i det hellige liv som en kristen. Og det kommer ikke av seg selv – han skal jage etter det. Rettferdighet er her ikke den troendes rettferdighet som vi får av Gud. Den er alltid fullkommen, og vi behøver ikke å jage etter den. Her taler han om kristenlivet, og kanskje særlig en forkynner og kristenleders liv. Han må behandle alle mennesker med respekt og være rettferdig mot alle. Det er ikke så lett alltid. Det kan bli menneskelige motsetninger som gjør ham blind for det rett i gitte situasjoner. Derfor behøver han denne påminningen.

.

Deretter tro. Det er ikke den frelsende tro han taler om her. En troende har troen og skal ikke jage etter den. Men det er heller den nådegave som kalles tro eller også trofasthet i tjenesten. Hvis en av ungdommens lyster er motløshet, behøver nå Timoteus en oppfordring til å være trofast i det arbeid han har fått av Gud. Og det trenger vi kanskje ofte i vanskelige tider.

.

Så nevner han kjærlighet. Hvis vi har tjenesten som pastor i tanke her også, blir det klart at han må være vennlig og god og kjærlig mot alle i menigheten. Det kan oppstå situasjoner blant mennesker der kjærligheten kan bli kald. Paulus vil derfor rette en særlig oppfordring også om det. Men det gjelder selvsagt alle kristne. Vi må ikke bli uvillige og få mot noen som f. eks. gjør oss noe ondt eller taler nedsettende om oss. Da skal vi be om ny og mye kjærlighet nettopp til disse menneskene. Og noen ganger kan de da bli våre beste venner.

.

Verset slutter slik: fred med dem som påkaller Herren av et rent hjerte! Det er både godt og litt underlig og uventet. Idealet er jo å ha fred med alle mennesker. Og Gud har gitt oss en slik fred mellom mennesker. Det er menneskets skyld at det er ufred på jord, ikke Guds. – Så kommer Paulus med en innskrenkning som vi kanskje ikke skulle vente. Han ber oss om å holde fred med dem som påkaller Herren av et rent hjerte! Her er altså en spesiell utfordring til å holde fred med de sanne Guds barn på jord. Det må vel bety at det var tendenser i menighetene til uro og gruppedanning blant de kristne. De kunne ikke alltid ha fred med alle andre, som hedninger og jøder og sekter som oppstod. Men med de sanne kristne med et rent hjerte – der må dere sørge for at det ikke blir splittelse. Hvor mye ondt hadde vi ikke unngått om vi var mer nøye med dette. De som har det rene hjertet, er alle som lever stadig i syndenes forlatelse med sitt liv.

.

23 Vis fra deg de tåpelige og uforstandige stridsspørsmål! For du vet at de føder strid.

[1Tim 4: 7. 6: 4, 5. Tit 3: 9.]

Nå innfører han enda en side ved kristenlivet, og særlig pastorlivet og predikantlivet. Vi møter noen ganger mennesker som vil diskutere for diskusjonens skyld. De kan komme med helt spesielle problemer eller saker og gjøre de til en hovedsak. Og det fører automatisk til strid og vanskeligheter og dermed splittelse blant Guds folk.

.

Det beste rådet var her å vise dem fra seg. Hvis vi begynner en strid med dem, vil det bare vokse og bli så omfattende at vi ikke ser noen utvei. For slike mennesker lar seg ikke overbevise.

.

24 Men en Herrens tjener må ikke ligge i strid, men være vennlig mot alle, i stand til å lære andre, villig til å tåle ondt.

[1Tim 3: 2. Tit 1: 7, 9.]

Fire ting setter han nå som krav for en som vil tjene Herren, og det er nok universelt og likt til alle tider. Først: Han må ikke ligge i strid. Få ting ødelegger slik for tjenesten som strid mellom brødre. Ofte er det unødvendig, men vi bruker ikke tid nok til å bilegge den. Noen ganger er det nødvendig å stride for sannheten, men det bør alltid skje i en god og mild ånd, som Barnes peker på. Men det finnes mennesker som ikke gjør det, og de er virkelig vanskelige å komme til enighet med.

.

En Herrens tjener skal være vennlig mot alle. Slik vil Gud vi skal være. Og det er lett å være vennlig mot den som er vennlig mot oss. Då er vi som intime venner. Det er verre når vi måter stridige mennesker. Men også når vi er sammen med dem, skal vi være milde og vennlige og vise dem respekt selv om vi samtaler om vanskelige, bibelske spørsmål og blir uenige. Her vil det vise seg om vi følger Ånden eller kjødet.

.

En viktig side ved en Herrens tjener – pastor eller predikant – er evne og utrustning til å være lærer i Guds ord. Her er det ikke tale om en vanlig folkeskolelærer eller en lektor i høyere skoler. Her er det tale om undervisning i Guds ord for den vanlige menighet. I det første brevet til Timoteus skrev Paulus at en tilsynsmann må være dugelig til å lære andre. Det har både med kunnskap i Guds ord å gjøre og evne til å legge det fram for folk slik at de ulærde kan forstå hovedsaken. Da kreves også tålmodighet og flittighet. Ser vi verset i sammenheng, er det tydelig at disse ordene henger sammen. For hvordan kan man undervise noen i Guds sannheter, hvis vi ligger i strid med dem? De vil ikke lytte til en slik taler.

.

I denne sammenheng legger han til: villig å tåle ondt. Det kan også oversettes med: tålmodig. Vi kan også si at han er villig til å være tålmodig. For det er en stor kunst i menneskelivet. Mange har det altfor travelt også i dette. For ordet betyr å være tålmodig i motgang og onde tider.

.

25 Med saktmodighet skal han tilrettevise dem som sier imot, om Gud da kunne gi dem omvendelse, så de kunne kjenne sannheten,

[4: 2. Gal 6: 1. 1Tim 2: 4.]

26 og våkne opp av sin rus i djevelens snare, han som de er fanget av, så de må gjøre hans vilje.

[1Tim 3: 7. 6: 9.]

Enda noen gode råd og formaninger gir han sin unge venn. Og alt henger sammen med det som er sagt før.

.

Med ydmykhet skal han vise dem til rette som er uenige av en eller annen grunn. Saktmodighet er å være villig til å gå sakte, har en sagt. Men her har vi nok ikke å gjøre med en vanlig uenighet mellom brødre. Ordene sikter trolig til vranglæren. For å overbevise en slik, trenger man tid, og det må gjøres på en fin og vennlig måte. Det nytter ingen ting å bli arg og bruke sterke ord om at han er på feil vei og går fortapt. Det er nok ikke stedet å begynne. Og selv om motparten skulle bli ond på oss, skal vi legge vind på å bevare et saktmodig sinn. Alle som prøvd det, vet at det ikke er lett. Men det er den beste veien til å vinne dem.

.

Bak alt dette vi gjør, må vi likevel bevare tanken om at det er Gud ved sin Ånd som må overbevise og gi dem omvendelse. Bare slik kan de kjenne sannheten rett. Ånden må vise dem at de tar feil. Så lenge vi sier det, vil de prøve å forsvare seg selv med alle midler. Gud må gi omvendelse, også den er av nåde for Jesu skyld. Det er først det omvendte sinn som ser sannheten i Guds ord.

.

En viktig side ved omvendelsen er å og våkne opp av sin rus i djevelens snare, han som de er fanget av, så de må gjøre hans vilje. Hedningene og den ufrelste verden hos oss er fanget i djevelens snare. De er bundet av ham slik at de MÅ gjøre hans vilje. De er både åndelig døde og sover sin åndelige søvn og er i ens slags rus uten å skjønne at det bærer galt av sted.

.

Gud må altså få vekke verden før den kan bli frelst. Ordet ”våkne” står bare her i Det Nye Testamentet og betyr å våkne opp av søvne eller av en rus og altså se virkeligheten slik den er. Dette er gode bilder. For en som opptatt av en ”ny” lære, en vranglære, er like en mann som er sløvet av noe slik at han ikke ser og forstår saken rett. Bare en åndelig Guds vekkelse kan få ham på rett spor.

2 Tim kap 1.

2. Timoteus brev.

Av Nils Dybdal-Holthe.

Innledning.

De første brev som Paulus skrev, var til menigheten i Tessalonika. Det var midt i vekkelsen der og hadde sin bakgrunn i den ytre motstand mot de kristne og kristendommen. Brevene til medarbeideren Timoteus er derimot skrevet en del år senere, trolig minst 10-12 år etter, omkring år 64 e. Kr.

I dette tidsrommet har vranglære sneket seg inn i flere menigheter, også de som Timoteus hadde ansvar for. Derfor skriver nå Paulus for å hjelpe ham i tjenesten. Og dette har Guds menighet vært utsatt for i hele sin eksistens. Vår egen tid er ikke unntatt fra dette, og vi behøver all den hjelp vi kan få mot den forvrengning vi møter i kristenheten nå.

Noe av det verste ved vranglæren er at den ofte kommer fra de kristne selv. Det er lettere å kjempe mot verden og verdslig filosofi, enn mot teologer og kristne ledere som ofte uttaler seg med stor myndighet. Det har ofte samme effekt som den katolske pavens tale ”ex cathedra”. Da taler paven med absolutt autoritet og er ufeilbar. Det er vanskelig å diskutere og komme med motargument da.

Så lenge de kristne var få og spredt omkring, var de ikke så farlige for hendinger og andre religioner. Faren kommer når de blir mange og dermed en slags åndelig kraft i samfunnet. Da reiser motstanderen seg og vil ta tilbake det tapte. Da bruker han et snedig våpen som mange ikke er oppmerksomme på: Han tar litt kristendom og moral og snur og vender på det til det passer for hans plan. Det spesielt kristne er da borte, og igjen står noe allmennreligiøst og moralsk. Det mange ikke ser, er at det da ikke lenger er kristen tro, men en forvanskning.

SEKT

Det var flere sekter på denne tida. De mest alvorlige var trolig gnostisismen, judaismen og noe William Barclay kaller ”spekulativ intellektualisme”. Her er flere ting å legge merke til.

Gnostisismen har jeg skrevet litt om kommentaren til 1. Johannes brev. Den er mer et filosofisk system enn religion og nokså ulik den kristne tro.

Judaismen er en sammenblanding av lov og nåde, jødedom og kristendom, som førte folk ut i åndelig trelldom. Jesu død og gjerning var ikke nok, vi måtte også gjøre noe selv. I første omgang var dette å bli jøde ved å la seg omskjære og slik komme inn under Moseloven. Senere har dette utviklet seg til et gjerningsvesen. Derfor kunne slike tanker om noe i tillegg til Jesus, bli kalt judaisme.

Den spekulative intellektualismen var kjennetegnet av lyst til å diskutere alt, særlig vanskelige stridsspørsmål i troen. En slik diskusjon var ikke for å finne sannheten, men mer for diskusjonens skyld.

KIRKEN

Det var nå gått over 30 år siden Jesus døde. Det er nesten en generasjon. På denne tida var det vunnet mange nye kristne, og en del av de eldre som hadde blitt omvendt i den første tiden var døde. Kirken som samfunn var trolig noe mer organisert enn i begynnelsen. Dette avspeiler seg også i brevet.

Noen mener nok at kirken på den tid var fullt ut organisert med geistlige ledere på flere trinn. Det synes å være for bastant. Slike forskere taler også om dette brevet er skrevet senere enn Paulus’ liv, nettopp fordi kirken er så organisert. Men det blir lett en sirkeldefinisjon: Først bestemmer en alderen på brevet, og er det datert sent, må det inneholde regler for gudstjeneste-og kirkeliv. Eller man snur på det og sier: Brevet inneholder regler for ledere og kirkeliv, og da må det enten være skrevet sent eller kristenlivet var tidlig organisert.

Det er bedre å ta det som det står, som man sier. Det som sies om menighet og kristne ledere, behøver ikke å bety en sterkt organisert kirke. Det vil vi snart seg når vi leser og stanser ved dette brevet.

Kapittel 1.

1. Hilsen, v. 1-2 med løfte om livet.

Vers 1: Paulus, ved Guds vilje Kristi Jesu apostel til å forkynne løftet om livet i Kristus Jesus - [Kol 1: 1. 1Joh 2: 25.]

For siste gang skal Paulus hilse noen i et brev. Han vet nok at det lakker mot slutten for ham (kap. 4,6), men han vet trolig ikke hvor nær tiden er. Få av oss gjør det, hvis vi ikke får tydelig beskjed.

Også denne gang kaller han seg apostel. Dette greske ordet ”apostolos” betyr sendebud, med et bundet mandat.

Først sier han at han er apostel etter Guds vilje. Han forklarer ikke det videre, slik han gjør f eks i Galaterbrevet 1,1. Men leserne kjenner ham nok godt og vet at hans kall ikke er noe han selv har valgt. Hans tjeneste er Guds valg, og det må det alltid være om det skal bli rett.

Kallet var å forkynne, og det hang sammen med Jesus Kristus. Han er sentrum i all kristen forkynnelse.

Men her får den kristne forkynnelse en fin vinkel: Paulus skal forkynne ”løftet om livet i Kristus Jesus”. Ordet løfte peker tilbake til GT og de mange profetiene om Jesus Messias og det evige liv han kom med. Enkelt og konsentrer sagt skal han forkynne evangeliet. Alt som hører med der, hører også med til vår kristne forkynnelse.

Vers 2 - til Timoteus, min kjære sønn: Nåde, miskunn og fred fra Gud, vår Far, og Kristus Jesus, vår Herre [Apg 16: 1. Gal 1: 3. 1Tim 1: 2. Tit 1: 4.]

Dette er et privatbrev til venne og medarbeideren Timoteus, samtidig som innholdet er så kristelig allment at det gjelder all sann kristendom. Legg først merke til at han kaller Timoteus for sin ”kjære sønn”. Han er selvsagt ikke hans kjødelige sønn. I første brevet sier han: Til min ekte sønn i troen, 1. Tim. 1,2. Det betyr trolig at Paulus hadde vunnet Timoteus for Gud og vært redskap til at han ble frelst. Derfor var det et ekstra tett bånd mellom dem. Alle troende er åndelige søsken. Men slike bånd blir ekstra sterke mellom en åndelig far og hans åndelige barn.

Og Paulus hilser ham med tre gode, åndelige ord. Den vanlige hilsen fra Paulus i alle sine brev er: Nåde og fred. Men i begge brev til Timoteus rydder han plass til et tredje. Og det er bare i disse to brevene han bruker dette orde – Miskunn slik.

Først nåde. Dette ordet betyr enkelt og greitt gratis. Det er noe du ikke har fortjent eller ventet eller skal betale for. I en slik hilsen betyr ordet nåde at Paulus ønsker leserne skal få alle Guds gaver og frelse. Det betyr at de får se at alt er en fri gave fra Gud. De kan ikke gjøre noe selv for å få noe av Gud. Og de skal ikke gjøre noe slev, for alt er allerede gjort av Jesus Kristus som Guds Sønn. Og Gud vet godt at vi behøver alt av ham. Derfor kommer det neste ordet:

Miskunn. Miskunn er nettopp et ord som viser at vi behøver hjelp. Da Jesus gikk omkriing en dag og så folket, fikk han inderlig medynk med dem, Mat. 9, 36. Og det skjedde fordi de ikke kunne klare seg selv. Derfor måtte han hjelpe dem. Han hadde et miskunnelig hjertelag mot alle som var i nød. – At dette ordet står i et brev til en predikant, har en særlig betydning. Få mennesker er så hjelpeløse nettopp i sitt arbeid, som forkynnere. De reiser ut med evangeliet og går på talerstolen så tomme og fattige og føler seg så hjelpeløse i tjenesten. En vanlig arbeider kan forberede seg godt og vite at arbeidet skal gå noenlunde bra. Det kan ikke en forkynner. Han har med åndsmakter å gjøre og usynlige motstandere. Derfor trenger han mer enn noen Guds miskunnhet.

Dernest fred! Her betyr det ikke bare fred med Gud som alle frelste syndere har. Paulus ønsker at de skal eie Guds fred i sitt hjerte. Vi skal leve livet under en åpen Guds himmel. Det gir kraft og frimodighet i livet og en indre harmoni der vi vet at alt er i orden. Vi har ordnet opp i alt og bedt om tilgivelse for synder og feil og skrøpeligheter. Her kan vi være trygge for tida vi lever i og for evigheten. – Det er en god hilsen, noe mer enn det mange sier nå Hei!

2. Paulus taler om Timoteus, v. 3-5.

Vers 3 - Jeg takker Gud, som jeg fra mine forfedre av tjener med en ren samvittighet, når jeg stadig minnes deg i mine bønner, natt og dag. [Apg 23: 1. Rom 1: 8, 9. Ef 1: 16. Fil 3: 5.]

Etter denne hilsen, sier han noe om seg selv. Det gjør mange steder i brevene sine. Men han gjør det ikke for å framheve seg selv. Det er det personlige vitnesbyrdet han bruker som illustrasjon til budskapet han vil framheve. Og få ting har slik evne til å skape kontakt som det personlige.

Først takker han Gud. Det er en del av bønnen, og vi må erkjenne at vi bruker det for sjelden. Paulus hadde sine takkeemner. Og vi har også mange slike.

Her sier han nå noe meget interessant om sitt forhold til det jødiske folk og dets historie. Paulus var selv jøde og var oppfostret og opplært i deres tro. Og nå sier han at han fra sine forfedre tjener Gud. Det må betyr, som Donald Guthrie peker på, at Paulus tenker på at Judaismen er så nær knyttet til kristendommen at han også som kristen tjener denne Gud, og at kristendommen på en måte er en fortsettelse av hans jødiske gudsdyrkelse. Dermed står Paulus i en annen stilling enn hedningene som ikke hadde denne bakgrunnen. Likevel blir han kalt til å være hedningenes apostel. Når Gud får tak i et menneske og frelse det av nåde, kan Gud bruke det som vitne for andre, selv om de ikke har samme bakgrunn. Når han så henviser til sine forfedres tro, tør han vente det samme av sin åndelige sønn, som S. Odland sier.

Deretter skriver han at han tjener Gud med en ren samvittighet. Før han ble omvendt til Gud, forsøkte han også å tjene Gud, og han gjorde av et helt hjerte. I sin nye tjeneste for evangeliet har han også gjort det. En ren samvittighet her er å vita at han gjør alt for Gud og har ingen baktanke om egen ære og fortjeneste av noe slag. Og det var slik vi alle skulle være i vårt arbeid for Gud.

En del av tjenesten er bønnen. Han har mange på bønnelista si. Og hver gang han husker på Timoteus, ber han for sin unge venn. Det kan være i bønnestundene om dagen eller når han våkner om natta. Da tar han Timoteus med fram for Guds trone og ber at Gud skal bevare ham og bruke ham i sin store tjeneste.

Vers 4 - Når jeg minnes dine tårer, lengter jeg etter å se deg igjen, så jeg kan bli fylt med glede. [Apg 20: 37. Rom 1: 11. 15: 23. 1Tess 2: 17.]

Mens han skriver dette, dukker Timoteus opp i minnet. Og det kanskje den siste avskjedsstunden han tenker på når han nevner tårene. Det var hardt for dem begge å skilles, så gode medarbeidere for Gud som de var. Da fløt tårene hos ungdommen. Nå skulle han stå mer på egne bein, menneskelig talt. Paulus hadde vært en god støtte i livet.

Paulus hadde det på samme måte. Han fylles av lengsel etter ham: Tenk om vi kunne være sammen igjen i misjonsarbeidet. Han så virkelig fram til et nytt møte. Da ville de begge bli fylt av en stor glede. Paulus har kanskje følt seg litt avhengig av Timoteus han også. Det er alltid godt å være to.

Vers 5 - For jeg er blitt minnet om din oppriktige tro, den som bodde først i din mormor Lois og i din mor Eunike, og som jeg er viss på også bor i deg.

[Apg 16: 1. 1Tim 1: 5.]

Flere minner strømmer på – nå om hans tro. Paulus var overbevist om at Timoteus var en ekte kristen. Han hadde en oppriktig tro. Det er kjent at det alltid har vært hyklere og falske kristne, se f. eks. Sendebrevene i Åp. 2-3. Og falske kristne er igrunnen bevis for at det finnes ekte troende. Hvorfor skulle man ellers etterligne noe som ikke eksisterte? Jfr. også 1. Tim. 1, 2.

Den oppriktige tro er den som er kjenner sin synd og fortapte stilling og vet at han ikke kan frelse seg selv. Derfor må han alltid leve på nåde og regne med Jesu frelsesverk. Da blir vi ydmyke og små i oss selv og fullstandige avhengige av Gud. Paulus var overbevist om at slik stod det til med Timoteus.

I tillegg hadde han en kristen bakgrunn. Både mor hans, Eunike, og mormor hans, Lois, var slike sanne kristne. Dette er altså en kristen familie i tre generasjoner. Paulus har antagelig kjent dem alle ettersom han kan gi dem slike vitnesbyrd. De kan ha kommet med under hans virksomhet. Far hans er derimot ikke nevnt, og han var trolig ingen kristen på dette tidspunkt. Han var greker, Apg. 16, 1.

3. Paulus formaner Timoteus, v. 6-7.

Vers 6 - Derfor minner jeg deg om at du igjen opptenner den Guds nådegave som er i deg ved min håndspåleggelse.

[Apg 6: 6. 1Tim 4: 14.]

Fram til vers 14 har vi her et avsnitt med formaninger og oppmuntringer til Timoteus. Selv om Timoteus var en disippel av Paulus og slik hadde gått i god skole, behøvde han det. ”De beste mennesker trenger påminnelser,” sier Matthew Henry. Vi mennesker er glemsomme, og det bare øker på med alderen. Mange selvfølgelige ting blir altfor ofte glemt i dagens strev.

En slik påminnelse er her å tenne opp igjen og slik fornye nådegaven han hadde fått. Det er en Guds nådegave det er tale om her, og ikke kvalifikasjoner han selv hadde skaffet seg eller mer alminnelige naturgaver. Det var noe han hadde fått fordi han var en kristen og fordi han var en forkynner av Guds ord.

Han skulle tenne den opp igjen, slik man blåser liv i glørne i ovnen. De ligger der og merkes kanskje ikke. Og de gjør ikke noe nytte før noen blåser på dem, samler glørne og legger ny ved på. Det skjer altså en prosess i denne opptenningen. Og det skjer ved at man bruker de glørne som allerede er der.

Det er hemmeligheten til en slik fornyelse i kallet og tjenesten. Det er tydelig at Timoteus var langt nede og hadde mistet frimodigheten og kraften i sin tjeneste. Og da blir han minnet om flere ting.

Å tenne opp igjen sin nådegave er igrunnen å ta den i bruk, selv om den synes liten og ubetydelig hvis du sammenligner deg med andre tjenere i Guds rike. Det er forresten ganske farlig. Vi skal ikke være lik alle andre eller noen bestemte store Guds kvinner og menn. Vi skal være det vi er, slik vi er skapt og på den plass vi er just nå.

Når vi så bruker den gave vi har fått, til å synge og vitne og tale om Jesus, skjer det forunderlige at gaven vokser ved bruk. Bruke alle anledninger og muligheter til tjeneste. Og du vil etter hvert se at frimodigheten øker og du blir befestet i kallet. Den som har skal få, sa Jesus. Mat. 25, 29. Og de tjenere han talte om der, hadde nettopp brukt de gavene de hadde fått, selv om de var forskjellige. Og da fikk de mer.

En interessant side ved dette er at Timoteus hadde fått nådegaven da Paulus la hendene på ham og bad for ham, jfr. 1. Tim 4, 14. Vi vet ikke sikkert når dette skjedde, men det var trolig i begynnelsen av hans tjeneste. Og det var ikke en automatisk handling ved håndspålegging. Det var Gud som virket der og ha gav ham gavene. Ånden var til stede og gjorde sin virkning. Noen tar dette som bevis for at det allerede på Paulus’ tid var høytidelige ordinasjoner av prester, slik det er i mer høykirkelige kretser. Den konklusjonen er ikke nødvendig å dra. Det var heller trolig en enkel handling slik man også har det nå noen steder.

En viktig grunn til denne nedturen hos Timoteus, kan ha vært menneskefrykt. Den har mange slitt mye med. Det koster å være en sann disippel, og da er vi fristet til å gi opp eller slå av på kravet. Denne tanken fører han videre i neste vers.

Vers 7 For Gud gav oss ikke motløshets ånd, men krafts og kjærlighets og sindighets ånd.

[Ord 24: 10. Rom 8: 15. 2 Kor 4: 1.]

For å hjelpe den unge Timoteus på rett kjøl, forteller Paulus hva Gud har gjort for oss. Det er alltid en god hjelp. Og først sier han hva som ikke er av Gud: motløshets ånd. For motløsheten er en åndsmakt. Den kan ta tak i vårt indre og lamme hele personligheten slik at vi blir ute av stand til noe. Den gjør åndslivet svart og tomt og tar fra oss initiativ og evne til nesten alt. Det er nesten umulig å komme ut av motløsheten, når vi ser på oss selv. Det er da Paulus forteller hva Gud positivt har gjort for oss.

Og det er løsningen. Gud har gitt oss en annen ånd, en større åndsmakt enn det jordiske og det onde. Og denne åndskraft er tredelt: kraft, kjærlighet og sindighet.

Først Kraft. Dette behøver ikke bety at han hadde en sterk personlighet og hadde naturgaver som en leder. Her er det tale om en åndskraft som gis til Guds barn når vi overgir oss i hans hånd. Apg. 1, 8. Å bli sterk i Herren er å la han gjøre verket og vi er bare et villig og lydig redskap. Ef. 6, 10. Gud har gitt mange som var svake av natur en ny frimodighet ved sin Ånd. De våger å stå fram som en kristen i motgang og vanskelige situasjoner. Da blir æren gitt til Gud fordi vi ser at vi ikke er noe i oss selv. Derfor henger Guds kraft sammen med ydmykhet og avhengighet av Gud.

Dernest kjærlighet. Det er ikke noe å undres over at vi elsker de som elsker oss igjen. Det er ingen stor ting. Det er også lett å være glad i de som mer snille og uskyldige, som små barn. Men Bibelen viser oss at vår kjærlighet og omsorg også skal nå til de vrange og umulige og til og med fienden. Og da strekker ikke vår naturlige kjærlighet til. Vi må få kjærlighetens ånd som er av Gud. Og den får vi ved å ta imot og betrakte og tilegne oss den kjærlighet Gud har vist mot oss i Kristus, da han døde på korset. Veien til å elske de onde, er å gå til korset og se hva Gud har gjort for dem. 1. Johs 4, 10 og 19.

Deretter har vi fått sindighets ånd. Dette ordet er oversatt på flere måter da ordet har en rik og vid betydning. Den engelske reviderte oversettelsen (RSV) oversetter med ”selv-kontroll”. Det er også oversatt med ”et sundt sinn” (KJ). Den som ikke har kontroll over seg selv, kan ikke lede andre. Derfor skriver Paulus om seg selv at han undertvinger sitt legeme og holder det i trelldom (1. Kor. 9, 27). Men han taler ikke bare om rent menneskelige forhold som alle sterke personligheter kan makte. Dette er noe Gud har gitt i sitt rikes tjeneste. Det gjelder å være sindig og sund i det åndelige liv, en ånd som prøver alt vi møter på Guds ord.

4. Lidelse uten skam, v. 8.

Vers 8 Skam deg derfor ikke ved vår Herres vitnesbyrd eller ved meg, hans fange, men lid ondt sammen med meg for evangeliet, i Guds kraft!

[2: 9. Rom 1: 16. Ef 3: 1. Fil 1: 7. Kol 4: 18.]

Fordi vi har fått både kraft, kjærlighet og sindighets ånd av Gud, behøver vi ikke å skamme oss over evangeliet og Herrens vitner. Og det er særlig Paulus som fange de ikke skal skamme seg over. Evangeliet og Guds rike har ikke tapt sin kraft og berettigelse om noen må lide her i verden. Vi skal heller gå sammen med de som lir og selv lide for Guds rike. Guds kraft gjelder for alle som tror.

En side ved dette er at Paulus led fordi han forkynte om Jesus, og det var det ikke alle som ville høre. Det upopulære fører ofte til strid og lidelser for Guds tjenere. I vår verdensdel fører det ikke så mye til fengsel og dom. Motstanden kan komme på andre måter, som å bli utestengt fra kirker og samfunn og arbeid i Guds rike. Hvis vi vet at vi følger Guds ord, skal vi være frimodige og gå ut i tjenesten der veien åpner seg, selv om det blir motgang og lidelse. Gud er alltid med sitt folk.

5. Liv i Jesus, v. 9-10.

Vers 9 Han er den som har frelst oss og kalt oss med et hellig kall. Han gjorde det ikke etter våre gjerninger, men etter sin egen rådslutning og nåde, den som han gav oss i Kristus Jesus fra evighet av. [Rom 8: 28. 16: 25. Ef 1: 4. 2: 8, 9. 1Tess 4: 7. Tit 1: 2.]

Etter ordet om ikke å skamme seg, men heller lide vondt som kristen, kommer et herlig ord om vår frelse. Det er som om Paulus vil si til ungdommen: Se, hva kristendom egentlig er og hva Gud har gjort for deg – det er vel ingen ting å skamme seg over! Ja, det er en ære hos Gud å få lide litt for dette.

Gud har frelst oss er det første han sier. Det er det største som kan hende et menneske. For det betyr at vår fortid er gjort opp med Gud og hele vår framtid er lagt i Guds hånd. Grunnen til at vi er frelst, er ikke nevnt her. Det er ikke alltid Paulus og andre taler om alt på samme sted. Det er i grunnen umulig og unødvendig når vi har hele Bibelen. – Når han sier det slik: Han er den som har frelst oss, må det bety at han utelukker alle andre, både oss selv og andre religioner og mennesker. Det er Gud som har frelst oss. S. Odland sier frelse er her uttrykk for hele Guds forløsningsverk. Mer eksakt kan vi si at frelsen her er den forløsningen som skjedde på Golgata. Det er noe som er skjedd i fortid for alle mennesker.

Gud har kalt oss. Hvorfor kommer kallet etter frelsen? Hva slags kall er det tale om her? Det har vært talt som om Gud har frelst alle mennesker, deretter kommer kalt – og det skulle være en ekstra forsikring for vår frelse. Han har jo allerede frelst oss før han kalte. Men det blir lett en avart av kalvinismen som lærer at Gud har utvalgt noen til frelse, og de er allerede sikret frelsen.

D. H. Stern sier i sin ”Jewish New Testament Commentary at kallet er i nåtid og gjelder et liv i hellighet, ikke i frihet for kjødet, jfr. kap. 3, 2-5. Det samme sier Paul Blackham i en liten Keswick-kommentar. ”Han frelste oss for å kalle oss til et hellig liv.” Slik oversetter også E. H. Peterson i ”The Message”. Og det er Paulus’ tanke med sin medarbeider som på en måte blir hans etterfølger. Det er bare denne enkeltpersonen som får to brev fra hans hånd i avslutningen på Paulus’ liv. Ordene og formaningene videre i brevet viser oss det. Og kallet til hellighet gjelder oss alle, derfor bør vi ta slike ord vennlig opp og la de bli en del av vårt liv.

Gud har gjort det av nåde. Paulus er flink til å forkynne nåden. I sine brev sier han sterkt: Det er ikke av oss selv, vi er frelst av nåde. Ef. 2, 8. Hele verket er Guds, ikke en eneste av våre egne gjerninger gjelder her. Vi mennesker er slik at vi gjerne vil hjelpe til også i det åndelige. Det er så skamfullt og nedverdigende å måtte ta imot alt uten å betale. Vi føler oss gjerne som tiggere innfor Gud. Det er vi også.

Men når vi har erfart nåden slik den er beskrevet i Bibelen, blir det en god og salig opplevelse. For da får vi se at vi er ikke i stand til å gjøre noe godt for Gud. Den veien er utelukket. Synden har fratatt oss all mulighet til å gjøre det egentlige gode.

Gud gjorde det i Kristus. Her ligger så løsningen. Og den kommer vi stadig tilbake til i Guds ord. Vi er ikke noe annet enn det Gud har gjort oss til. Her er vi også tilbake til nåden. Det er ikke av oss selv, det er Guds verk alt sammen. Men her kommer tillegget: Det skjedde i og på grunn av Kristus.

Vi er med andre ord inne i Kristi liv og død og forsoning for våre synder. Det begynte ved inkarnasjonen – da Jesus ble menneske, det vi feirer hver jul. Gjennom hele sitt liv levde han etter Guds lov til Guds ære. Alt dette var for vår skyld. Han levde så å si for oss.

På korset på Golgata kulminerte alt: All verdens synd ble samlet på ett sted. Da han døde, betalte han skyldbrevet og sonet vår synd ved å ta den straff som lå på oss alle. Jes. 53. Og ”alt dette er av Gud”, 2. Kor. 5, 18.

Vers 10 Nå er denne nåde blitt åpenbaret ved vår frelser Jesu Kristi åpenbaring. Han har tilintetgjort døden og ført liv og uforgjengelighet fram i lyset ved evangeliet,

[Jes 25: 8. Rom 16: 26. Kol 1: 26. Tit 1: 2. Heb 2: 14.]

Frelsen er åpenbart. Gud åpenbarte frelsen da Jesus ble åpenbart – både ved å komme til jord og ved sin død og oppstandelse. Synden har gjort oss både døde og døve og blinde. Vi ser ikke vårt beste åndelig sett, og vi ser ikke Guds vilje og frelsesplan. Gud selv måtte dra sløret til side og vise oss alt sammen. Derfor er det et stort øyeblikk da Kristus kom til jord. Det ble en eneste stor åpenbarelse av Gud. Jfr. Johs 1, 18.

Døden er tilintetgjort og alt er blitt nytt. Døden kom inn i verden ved synden og har alltid vært menneskene store fiende. For den gjør slutt på alt for oss her på jord. Og vi kan ikke gjøre noe med døden. Vi kan klare å utsette den noen tid ved medisiner og hjelp. Men hvert eneste menneske vandrer hver dag nærmere denne fiende. Det verste ved døden er likevel ikke at livet er slutt med den. Det er en fortsettelse etter døden – og er evigheten. Innerst inne er det den folk frykter selv om de sier at de ikke tror på noe etter graven. Evigheten ligger der som er spørsmål. Hva skjer da? Hva med den andre døden?

Ordet her sier at Kristus har gjort døden til intet. Punktum. Det som er tilintetgjort eksisterer ikke mer. Det er borte. Fra en side sett er det slik for alle mennesker, ved at alle har en mulighet til å bli frelst. Vers 11 sier noe om hvem det gjelder for personlig. Men frelsen er ordnet for alle. Du har en mulighet.

Han tok bort dødens brodd og førte liv og uforgjengelighet fram for lyset. Noe nytt kom i stedet for mørket og synden og den evige død. Det nye livet som var i evighet og derfor er uforgjengelig er livet med Gud. Som en kristen eier du det.

Ved evangeliet skjedde det. Slik beskriver han veien til livet. Ingen religion kan hjelpe oss til dette lyset og livet. Og ingen av våre egne gjerninger eller botsøvelser kan bevege oss en millimeter i rett retning. Vi er totalt hjelpeløse. Ser du hvor ofte Bibelen må si dette til oss? Vi glemmer det lett, og noen ganger vil vi glemme for det er mest behagelig for kjødet.

Da hørte vi om Jesus og hans gjerning. Om døden og blodet og nåden. Da skjedde enda en åpenbarelse: Guds Hellige Ånd viste oss at dette gjaldt meg. Slik var det å bli frelst! Det ble en slags a-ha!-opplevelse, som psykologene taler om. Vi hadde ikke forstått det før eller skjønt hvordan det hang sammen. I ett nu viste Gud oss dette, og mange av oss tenkte da: Det er jo så enkelt, og jeg burde ha forstått det før. Ja visst, men det var skjult på grunn av synden. Så ble det åpenbart ved Ånden.

6. Paulus lider uten skam, v. 11-12.

Vers 11 og ved det er jeg satt til forkynner og apostel og lærer for hedninger.

[1Tim 2: 7.]

Gud kalte Paulus til medarbeider ved at evangeliet kom til jord og dermed for å bringe evangeliet ut i verden. Og det var evangeliet som la grunnen for det. Paulus fikk selv møte Kristus ved Damaskus og fikk selv en slik ny opplevelse som ikke har noe med kunnskap og lærdom og kloke hoder å gjøre. Det er en absolutt fri gave fra Gud selv.

Han viste synderen Saul hvordan han skulle bli frelst og bli en ny Paulus. Samtidig viste han at Paulus skulle bli noe nytt. Det var slutt på den egenrettferdige tida som fariseer og forfølger av Guds menighet. Nå skulle han bli noe mer.

Han skulle bli en forkynner. Budskapet var det samme evangelium som hans elv hadde opplevd. Det skulle han fortelle til andre. Han skulle ikke lage til sin egen religion eller tenke ut dype tanker om Gud og hans vesen. Han var ikke kalt til å bli filosof. Han skulle bare tale Guds tanker og vise folk vei til frelsen. Her er vi like Paulus. Slik er også vårt oppdrag.

Dernest skulle han bli apostel. Vi vet at en av Jesu disipler, Judas, sviktet ham, og de andre valgte da en annen i hans sted, Apg. 1, 21-26. De måtte være tolv – det var Guds tall på disse grunnpilarene i den nye menighet, slik det var tolv stammer i Israel. Men i tillegg til dem valgte Gud selv en som skulle være apostel, Paulus. Om han godkjente Mattias som de andre valgte vet vi lite om. Men det sikkert at Paulus var godkjent av Gud. Og det var en god erstatning. En apostel er et sendebud med fullmakt, en slags ambassadør for Jesus. Det skulle Paulus være.

Men Paulus skulle også være lærer for hedningene. Til det var han vel skikket. Paulus var en skriftlærd og kjente Det gamle Testamentet meget godt. Derfor var han også god til å diskutere med jødene som ikke forstod at Jesus var Messias. Det gjorde han flere ganger. Han kunne også legge en god skriftmessig grunn for frelsen overfor hedningene. De hadde ofte sin egen Gud, og nå viste Paulus dem den sanne Gud, Skaperen og hans Sønn, forløseren fra synd.

Vers 12 Derfor er det også jeg lider dette. Men jeg skammer meg ikke ved det. For jeg vet hvem jeg tror på, og jeg er viss på at han er mektig til å bevare den skatt som er betrodd meg, til dagen kommer.

[2Kor 5: 19. Ef 3: 1. Fil 1: 6. 1Pet 4: 16.]

Nå har han forklart grunnen til at han lir som kristen. Det er ikke tilfeldig. Slik må det være fordi verden er Guds fiende.

Paulus har en sterk grunn å bygge på, og han lar seg ikke rokke. Han har visshet om noe som verden ikke forstår. Hans tro er ikke en følelse eller en ekstra gjerning har gjør for Gud. Troen er ingen ting i seg selv. Det som gjør troen så viktig og sterk er at han har tillit til den sterk person: Jesus Kristus.

Paulus har fått en skatt, eller: det som er meg overgitt, v. 12. Denne setningen blir forstått på to måter: Det er enten hans sjel og tjenesten for Gud som Han tar vare på. Andre sier det er noe Paulus har overgitt til Gud. Trolig har O. Hagesæther rett når han sier det er budskapet som er betrodd Paulus. Han har jo talt om sin lidelse, og Timoteus kunne tro at hvis Paulus døde, ville budskapet hans også forstumme. Nei, sier apostelen: Gud er mektig til å bevare evangeliet i denne verden. Ingen skal ødelegge det. Guds ord er ikke bundet, selv om vi mennesker blir bundet på ulik måte, se kap. 2, 9.

Paulus vet også at han skal bli bevart til den siste dag. Her stråler også vissheten fram. Paulus har en ufattelig stor tillit til Gud. Han skal ta vare på alt i Guds rike til den siste dag. Når Guds ord sier det, skal vi ikke tvile på ordet. Det har alltid gått i oppfyllelse og vil alltid gjøre det.

7. Ta vare på, v. 13-14.

Vers 13 Ha som forbilde de sunne ord du har hørt av meg, i tro og kjærlighet i Kristus Jesus [2: 2. 3: 14. 1Tim 6: 3.]

Flere ganger sier Paulus at han er et forbilde, og at de troende skal følge hans eksempel. Se. Fil. 3, 17; 1. Kor. 11, 1. Du skal leve et rett og sant kristenliv for å kunne si det. Derfor er det nok ikke alle som med sannhet kan tale slik. Men Paulus kan, selv om heller ikke han var aldeles fullkommen i alt. Men han var nøye med sitt liv og tjeneste, at han alltid gjorde det for Gud og ikke for seg selv.

Det er særlig forkynnelsen han tenker på her. De sunne ord er evangeliet, det Jesus selv har forkynt, jfr. 1. Tim. 6, 3. Det gjelder både forkynnelsens innhold at det er etter Skriftene, og selve framføringen at den skjer på en evangelisk måte. Det skal skje i tro og kjærlighet. Timoteus selv må bli bevart i troen, slik Paulus ble, kap. 4, 7. Og hele tiden er kjærlighet til sjelene nødvendig.

Vers 14 Ta vare på den fagre skatt som er betrodd deg, ved Den Hellige Ånd som bor i oss! 1Kor 3: 16. 2Kor 5: 19. 1Tim 6: 20.]

Den fagre skatt er også evangeliet, her mest det Timoteus selv har fått og erfart av det. Ta vare på det, sier han. Da vokser erkjennelsen av Guds ord og han ser dypere inn i evangeliets hemmelighet. Timoteus sin tjeneste er å bringe dette budskapet ut til så mange som mulig. Den tjenesten må han også ta vare på. Han har kanskje vært inne i en periode med motløshet, kap. 1, 7.

Men han har fått Den Hellige Ånd, og den er mektig til å bevare ham. Slik er det med oss alle.

8. Barmhjertighet, v. 15-18.

Vers 15 Du vet dette at alle de i Asia har vendt seg fra meg, blant dem Fygelus og Hermogenes [2: 17. 4: 16. Apg 2: 9.]

Nå kommer et sørgelig avsnitt av apostelen. Han taler som sin egen erfaring og navngir flere mennesker som har såret ham og dermed gjort ham vondt. Det er altså tydelig at Paulus ikke alltid har medgang, heller ikke blant de kristne. Alle i Asia må bety alle de troende i provinsen Asia, dvs. den vestre del av det nåværende Tyrkia. ”Alle” må trolig forstås som en gruppe, dvs mange. Bibelen bruker det noen ganger slik, jfr. Mat. 20, 28: Jesus gav seg som løsepenge for `”mange”, som der betyr alle.

De har vendt seg fra ham. Det betyr trolig ikke åndelig frafall, da hadde han sagt at de hadde vendt Kristus ryggen. Men mange har vendt seg fra Paulus som menneske og leder, kanskje på grunn av uenighet i noe ved arbeidet. Paulus nevner to ved navn, Fygelus og Hermogenes. Det er mulig de har skilt seg ut på en spesiell måte og skuffet ham ekstra mye. Bibelen sier ikke mer om dem, mens tradisjonen nevner dem. Paulus er ikke redd for å nevne folk på navn, også i en slik negativ betydning. Det kan tjene som advarsel.

Vers 16 Må Herren vise barmhjertighet mot Onesiforus' hus, for han har mange ganger styrket meg, og ikke skammet seg over mine lenker.

[4: 19. Matt 25: 36. Apg 28: 20. Ef 6: 20.]

Enda en blir nevnt ved navn, ja en hel familie eller kanskje en husmenighet: Onesiforus’ hus. Men her taler han med positive ord: Mange ganger har han styrket Paulus og ikke skammet seg for ham som fange. Det ser ut til at dette betyr mye for Paulus. For hvis folk skammer seg for en Kristi fange og forkynner, faller det egentlig tilbake på Jesus selv. Da skammer man seg for evangeliets ringhet som tillater at dens ambassadør blir fengslet. Det virker så urimelig. Han må ha vært til stor hjelp for apostelen. Det sier han mer om i neste vers.

Vers 17 Da han kom til Rom, gjorde han seg mye umak med å lete etter meg, og fant meg.

Onesiforus reiste til Rom da Paulus var der, og lett lenge etter ham. Det må ha vært en stor stund for Paulus når denne mannen viste seg i fangehullet. Trolig var dette nytt for Timoteus siden han forteller det her. I fangenskapet betydde det nok mye for Paulus å få besøk, særlig når han har sagt at mange hadde sviktet ham. Det er mulig at Onesiforus også har hjulpet ham med mat og klær o.a., men det viktigste var nok at han hadde styrket Paulus, som D. Guthrie skriver (i Tyndale Comm.)-.

I det apokryfiske skriftet om Paulus og Teklas gjerninger er det sagt at han ble frelst ved Paulus og viste gjestfrihet mot apostelen i Iconium. Men det er ikke omtalt i Det Nye Testamentet.

18 Må Herren la ham finne miskunn hos Herren på den dagen! Hvor store tjenester han har gjort i Efesus, vet du best selv.

[Matt 5: 7. Apg 18: 19.]

To ganger sier Paulus at han ønsker at Herr en må vise miskunnhet mot Onesiforus, v. 16 og 18. I det siste verset går tanken framover mot Herrens dag, dvs. den siste tid. Mange tar det som uttrykk for dommedag. Men det er lite trolig at han tenker på dommen om frelse eller fortapelse her. Dette spørsmålet blir avgjort her på jorden, når vi tror på Jesus Kristus til frelse. Men han kan tenke på at han må bli bevart i troen helt til den siste dag.

Men det er likevel trolig at Paulus her skriver om lønn for den kristnes arbeid. Han taler jo om ”hvor store tjenester han har gjort”, i dette verset. Tanken på lønn har også Jesus talt om, f. eks. i Mat. 10, 41f. Den som tar imot en profet fordi han er en profet, skal få lønn som en profet. Og den som gir noen et glass vann fordi han er en kristen, skal ikke miste sin lønn. Det kan ikke bety frelse. Det får vi ikke ved å gi bort et glass vann. Andre steder er det også tale om lønn for en kristen, men det er alltid nådelønn. En sann kristen vil aldri tenke at han fortjener noe.

.