1. Johannes brev

1. Johannes brev.
-----------------------------


Av Nils Dybdal-Holthe

_________________________________________________________

Innledning
Johannes skreiv truleg brevet sitt då han var ein gamal mann, ein gong i 90-åra. Då var det kome sekter som truga dei kristne og den enkle trua deira. Difor ser me at fleire brev i NT er skrive mot vranglære. Johannes vender seg serleg mot den gruppa me kallar gnostikarane. Difor er det grunn til å sjå litt på dei.

Gnostisisme i Bibelen – og nå.

”Historia gjentar seg sjølv.” Det er eit ”dogme” me kan argumentera både for og mot. Det tyder sjølvsagt ikkje at alt vert som før, og heller ikkje at nåtida er ein nøyaktig kopi av farne dagar. Men at nokre hovudidear-og liner kjem att både ein og fleire gonger, har soga fleire døme på.
Her vil eg berre visa at noko i fortida kjem att seinare, ofte i nye kler. Men på innsida er dei utruleg like.

Gnosis
Ei ”åndeleg” og filosofisk retning i dei første århundra e. Kr. var gnostisismen. Den hadde fleire retningar. To hovudliner peikar seg ut: den heidenske gnostisismen, som også vert kalla hermetismen (etter Hermes Trismegistos), med røter attende til Platon. Og så den som hadde eit kristent ferniss. For å gjera det enkelt vil me kalla den siste for den ”kristne gnostisismen”, sjølv om det er svært upresist.

Kerint
Den ”kristne” gnostisismen var ein filosofisk retning, og det kan disksuterast kven og kor mange som er med i denne gruppa. Sikkert er det i alle høve at me finn nedslag av den i NT. Dersom me reknar breva i NT for å vera apostoliske (noko me må), viser dette at den ”kristne” retninga var tidleg ute. Ein sentral person i denne retninga er utan tvil Kerint frå Egypt. Han var jødekristen og er kjent frå m.a. Ireneus og Eusebius sine skrifter. Kerint var vranglærar på fleire måtar. Han lærde at Gud ikkje var den høgaste Gud, berre leiar for låge englemakter. Og Jesus var ikkje Guds son og ikkje fødd av ei møy, han var berre ein vanleg son av Josef og Maria. Det er kyrkjefaderen Irenenus som skriv slik om læra hans. Så kjem den underlege, nærast mystiske læra om Kristus – som altså ikkje var Jesus. Kristus kom frå den høgste guden, som ikkje var skapargud. Han kom over Jesus i dua ved dåpen. Seinare veik Kristus bort frå Jesus som ei ånd, medan mennesket Jesus leid og døydde – og til og med stod opp. Kerint delte altså Jesus i to ”personar” og nekta at han var Guds Son og stedfortredar for oss. Forsoning er då umogeleg.
Ein hovudgrunn til slike tankar må vera at han i vantru sette sine menneskelege tankar over Guds og dermed vart han domar over Gud og dei sanningar han har gjeve oss i Skrifta. Og der synet på Jesus vert rokka, blir heile læra gal.

Kampbrev i NT.
Fleire brev i NT var faktisk skrivne som kampbrev mot denne retninga, som vart rekna for vranglære. Det ser me m.a. av dei bibelske forfattarane argumenterer sterkt mot den.
Breva er ikkje berre skrivne som oppbyggelege traktatar og brev. Slik les me dei og får stor hjelp i gudslivet vårt av dei. Det har me full rett til, ettersom Bibelen er Guds ord til alle slekter.
Men det kan vera nyttig og opplysande å sjå dei i lys av samtida. I alle høve kan me skjøna kvifor apostelen skriv som han skriv. Og dersom me også tenkjer at same tankar dukkar opp nå, vert det mogeleg å finna svar og hjelp i den åndskamp som me står nå. For i Guds rike er det samanheng i tid. Gud vil gje det same svaret i dag som på Paulus si tid – sjølv om me nokre gonger nyttar andre ord.

Johannes
Apostelen Johannes var ein flittig skribent, nest etter Paulus. Me har fem bøker av han i NT. Han vart den eldste av apostlane og døydde ikkje før på 90-talet e.Kr. Dersom gnostisismen var i verksemd då, er det grunn til å rekna med spor etter dei i skriftene hans.
Og det trur me det er.
Eg vil berre ta fram det fyrste brevet hans. Det er eit anonymt skrift som har preg av å vera eit ”rundskriv”. Og finn me spor av gnosis i dette brevet frå ikr. 85-95 e.Kr., veit me at gnostiske tankar var aktuelle tankar så tidleg.
Ikkje alle tankar i gnostisismen kjem att i brevet. Vranglærarane har som vane å snika seg inn mellom dei kristne. Det er difor me ikkje alltid har så lett for å oppdaga dei før dei har gjort skade i kristenflokkane. I brevet er det særleg to lærespørsmål me kan dra fram og visa her. Og dei har stor relasjon til vår tid.
Også andre brev i NT ber preg av gnostisismen, både Kolossarbrevet og 1. Korintarbrev.
Me har faktisk døme i NT på at gnosis var kjent før Johannes sitt brev. I Paulus sitt brev til Kolossæ er det også spor av kamp mot ubibelske tankar. Brevet var faktisk også eit kampbrev. Men nå gjeld det Johannes.

Jesus
Ut frå dette skjønar me godt at Johannes må skriva så sterkt om Jesus som Guds Son, den einborne, og forsonar for synda. Ein meiner og at evangeliet etter Johannes er eit motskrift mot Kerint, t.d i Joh. 1, 1-3 m. fl. st. Jesus er det evige Logos, ordet som var frå byrjinga. Det same finn me att i brevet, kap. 1,1-3. der strekar han under denne Jesus var frå opphavet, var livsens ord. Dei truande, seier han, har samfunn både med Gud og son hans – og det er Jesus Kristus – altså ikkje ei deling av personen. I kap. 4,2 skriv han rett ut at denne Jesus Kristus er komen i kjøt og er av Gud. Dersom det var sjølvsagt for alle, var det ikkje naudsynleg å skriva det så sterkt. Fleire gonger skriv han at han og fleire har sett det og vitnar – var augevitne til Jesus. Og det er eit sterkt prov.
Men Johannes stansar ikkje ved personen Jesus. Det var ikkje nok å ha ei rett lære om han. Men berre slik kunne han gjera den gjerninga han var sendt for. Og det var ikkje å tala, helbreda og gjera under. Det var vitnemål om kven han var. Men alt i første kap. Skriv han om kva Jesus blod tyder, 1,7. Hovudsaka finn me att i kap. 2,2: Jesus er ei soning – for heile verda si synd. Det må han seia så sterkt av di Kerint og andre nekta det. Og det folk nektar, det må forkynnast! Det er slik dei lærer nye tankar. Versa i 4, 9-10 er viktige i dette lyset: Det er Gud som har sendt Jesus, av sin kjærleik. Og Jesus er Son av Gud, og vart ei soning for oss. Og mot slutten av brevet kjem summa summarum: Visse om at eg er Guds barn ligg nett i at Jesus er Guds Son. Og det gjev frimod til å hevda at eg er kristen og våga å be og venta svar, 5,10-15.
Og kva seier vår tid til dette? Synet på Jesus er svakt, kanskje særleg mellom nokre lærde. Ein tek ikkje konsekvensane av at Jesus er Gud. Ein får inntrykk av at Jesus er eit godt menneske – med nokre spesielle kontaktar himlen. Men ikkje noko meir. Og då står ikkje Jesus fram som den store FRELSAREN. Han blir berre ein reformator mellom mange andre.

Etikk
Kerint stansar ikkje ved den falske læra om Jesus. Han hadde og eit ord å seia om livet som kristen. Her kom han med ei etisk villfaring som også er farleg. Og den er kanskje meir synleg og på ein måte forståeleg for folk flest.
I etikken lærer gnostikaren libertinisme, som tyder at ein kan velja sjølv korleis ein vil leva. Her skil dei mellom ”den guddommelege pneuma” (A. Nygren) som er det sanne ”eg”, og det lågare jordiske livet. Hovudsaka vart å berga det åndelege livet (pneuma). Det må løysast ut or det jordiske fengslet. Livet som menneske er likegyldig. Dei kan leva som dei vil, det har ikkje noko med vårt ”gudsliv” å gjera.
Her reagerer apostelen kraftig. Han visste at det var heilt imot Jesu lære. Liv og lære skulle stemma med kvarandre. Etikken kunne ikkje tala mot trua. Difor gjer han det klårt: Dersom me seier at me ikkje har synda, gjer me Gud til ein lygnar og ordet hans er ikkje in oss, 1,10. Og den som er fødd av Gud (er ein kristen), gjer ikkje synd, 3,9. Ja, den som gjer synd, er av djevelen, 3,8. Det er hard kost. Med det vil Johannes at Kerint og gnostikarane ikkje er kristne når dei lærer slik. Eit rett liv er ein naudsynleg og organisk konsekvens av å leva med Gud. Me er ikkje fristilt frå Guds ord om me er fri i Kristus.

Vår tid
Dette går rett inn i vår tid og vår kristendom. Her viser den moderne gnostisismen seg i sin rette drakt. Tankegangen og slagordet mellom mange nå er: Eg gjer kva eg vil. Det eg trur er sant for meg, det gjer eg. Andre har ingen ting med det. Eg held meg til det eg skjønar av Bibelen.
Det er moderne gnostisisme.
Men dette er eigentleg å heva seg over Gud. Ein tek liksom sjølv kontroll over alt i livet, utan å heilt skjøna kva konsekvensar det får.
Her er det berre ein veg å gå – den Johannes gjekk: Å halda fram den rette iog sanne kristne lære og tru. Han hamra fast på dei sentrale bibelske tema: Om kven Jesus er og kva han har gjort, og kva ein rett kristen er.
Ein ullen tale der ein ikkje skal støyta nokon, er ikkje vegen. Det berre vatnar kristentrua endå meir ut enn den alt er. Det har alltid vore klåre tonar som har bore kristendommen fram i tunge tider. Klåre vekkingstonar om synd, omvending og Guds frie nåde har skapt dei store vekkingar i tidene før. Berre det kan gjera det nå. Logikken er klår: Skal Gud gripa inn, må hans folk gå fram på Guds premisser. Og dei ligg i Ordet hans. Alle avvik frå det, riv ned sjølve grunnmuren i den kristne trua.
---


Kap. 1.
I. v. 1-2. Om livets ord.
Et hovedtema i innledningen til dette brevet er LIVETS ORD. Her mener Johannes Jesus, Joh. 1,1 og 14. Åp. 19,13. Jesus kalles Ordet. - Men det kan også bety Bibelens ord, dvs. budskapet vi finner i Bibelen. Jesus og Bibelen er ett, og de kan ikke skilles. Bibelen forteller om Jesus, og Jesus viste til Skriftene når han forkynte. På gresk brukes her Logos for ordet
La oss tenke over det: Så lenge Livets ord får virke og slippe til i våre liv, så lenge er det håp og mulighet for Gud til å arbeide blant oss, og dermed er det håp for kristendommen i denne tida. Derfor bør vi bruke det rikelig og tro det som det står. Kol. 3,16.

Livets ord kalles slik fordi:
1) Det har liv i seg selv. Det er levende uansett hva mennesker sier og kritiserer det. 1. Pet.1,23. Hebr. 4,12. Derfor behøver vi ikke stemning og følelser for å få noe fra Gud. Derfor overlever det også, på tross av kritikk og motstand!
2) Livets ord bærer også liv med seg - det "skaper hva det nevner". Det er ORDET som skaper liv og vekkelse. Herren må gjøre det, og han gjør det Ordet. Jer. 17,5-7.
I dette brevet står det mange ting om Ordet, eller Jesus. Og det ser vi helt fra første vers. Vi noterer oss dette nå:
1. Ordet VAR fra begynnelsen, gr.: Ap archæs. Det sier oss at det er evig, uten begynnelse og uten ende. Joh. 1,2. Men det sier også at det er guddommelig. Bare den som er av Gud, er fra begynnelsen. I Skapelsen var det med - som Guds verksmester. Ordspr. 8,27-32. Derfor bør vi høre ham og følge hans vei.
2. Ordet er ÅPENBART for oss. Av naturen kjenner vi ikke Livets ord og forstår ikke Guds vilje. Men Jesus kom til jord, ved inkarnasjonen. Og da viste han oss Gud, Joh. 14,9. Han fikk et legeme, Hebr. 10,5. Og det fikk han for å ofre det for oss. Han kom og tok bolig iblant oss, eller ordrett: slo opp sitt telt iblant oss.
Men spørsmålet er om han er åpenbart i oss, Ef. 3,17 og Joh. 15,4. Jesus vil bli i oss. Både Kristus for oss og Kristus i oss er viktig. Han døde for oss, og han lever i oss.
3. De frelste har OPPLEVD Livets ord. Vi har hørt det, sett det, skuet det og følt og kjent på det. Det taler om sterk og nær kontakt mellom en troende og Kristus. Merk også progresjonen i opplevelse fra å høre til å ta på og føle. det øker i intensitet og viser en god kristen utvikling og vokster i nåde. Historisk sett taler dette ordet om at disiplene hadde møtt Jesus personlig. Men ved troen kan vi få et like reelt møte med Mesteren i dag.
4. Vi VITNER om dette. Å vitne er å fortelle det en har sett og opplevd, Joh. 3,11. Vi må først oppleve eller se noe før vi kan vitne. 1.Joh.4,14.Og alle troende har fått dette vitnesbyrdet i seg, 1.Joh.5,19 selv om ikke alle kan uttale det like godt og klart med ord. For merk hva det egentlige innholdet i et slikt vitnesbyrd er: Gud har gitt oss evig liv og det er i Jesus, kap. 5,11. Slike sanne og rette vitnesbyrd trenger vi mer av - og ikke hva vi subjektivt har opplevd. Kirkehistorien og vekkelsens historie har vist at Gud arbeider sterkt når de troende har sanne og sterke vitnesbyrd. Da vokser Guds rike.
5. Vi FORKYNNER dette Livets ord, sier Johannes. men forkynnelsen går sammen med vitnesbyrdet og kommer ofte etter det. For det har mest makt i seg til å overbevise. Men vi skal forkynne, preke og tale alt Guds ord selv om det ikke smaker verken for forkynneren eller for forsamlingen. Mange ganger kan vi reagere på det Guds ord sier, for det taler oftest rakt motsatt vår natur og tankegang. Etter syndefallet er vår tanke ødelagt i forholdet til Gud. Derfor må både vår tanke og tro korrigeres på Guds kompass som er Bibelen.
Og Guds budskap skal forkynnes for alle, sier Bibelen, Mark.16,15. Det er ikke forbeholdt noen spesielle, verken rase eller utdannelse e.l. Derfor er misjonen så viktig. Den var faktisk Jesu siste befaling.
Her får vi også innholdet i vår forkynnelse i svært fortettet form: Om Livets ord, om Jesus og han gjerning og budskap. For dette ordet bringer oss nær Gud, v. 5.Vi skal rope til folk at Gud er lys og at vi bør leve vårt liv der. Da har vi samfunn med ham - et inderlig forhold med Gud selv.

II. V. 3-4:
Hvorfor skriver så Johannes dette brevet? Det svarer han på i v. 3-4 og senere i brevet. Vi ser at det er flere grunner til at han skriver. Men brevet har ingen direkte adresse til noen spesiell menighet. Det taler på en særlig måte til alle menigheter og det gjelder oss alle.

1. Han skriver til de troende for at de kan ha samfunn med ham, med apostelen, v.3. Her taler han ikke om menneskelig vennskap og kjennskap, og hans skriver heller ikke bare til de som er enige med ham i alle spørsmål. Han mener de helliges samfunn, eller også det hellige samfunn. Det består av alle sanne troende over hele jorden til alle tider. De troende i GT er med i dette samfunnet, og alle som kommer til å tro like til den siste dag. At de er sammen om Ordet er den rette enhet og økumenisme blant kirkene.
Først kommer samfunnet med Faderen og Sønnen. Det blir skapt ved troen på Kristus uten en eneste gjerning. Da innlemmes vi i menigheten. Vi får del i det evige liv ved troen, og Ordet forteller oss som det.
Men da oppstår også et samfunn mellom alle de som tror. Det kommer han tilbake til senere i brevet og utdyper hvor viktig det er. Her vil vi bare si at en troende kjenner seg hjemme der de troende samles, og vi bør ta vare på det. Joh.10,9. Dette brevet er en hjelp i så måte.
2. Han skriver videre for å gi oss den sanne glede, v. 4. Noen gamle manuskript til Bibelen har her et annet ord og sier: så vår glede kan bli fullkommen (ikke deres). Forskjellen er egentlig ikke så stor.
Verden har en glede, og andre religioner kan gi en glede - men ikke sann og varig. Johannes skriver til og med at deres glede skal være fullkommen. Hvem andre enn Jesus kan gi det? For der er hvile for hjerte og sjel, og den kristne glede er ikke over at vi lykkes eller har mye moro eller ser storheten i menneskelig kunst og kultur. Vi skal ikke forakte det rene og sanne i denne verden, som Paulus minner oss om, Fil.4,8. Men det gir ingen den kristen glede, for den er fra Gud og har noe av himmelen med seg. Joh. 15,11; 1.Pet.1,6.
3. Han skriver videre for å gi leserne visshet om frelse, kap. 5,13; 3,14 og 19. Bibelen sier at vi ikke bare kan eie det, men vi skal vite at vi er frelst. Dette brevet kan klargjøre det. Jfr. Joh. 20,31; 2.Tim. 1,12; Joh.19,25.
Frelsesvissheten er ikke bygget på følelser, men på fakta. Og hvilke fakta er det? Jo, det er troen på Guds vitnesbyrd, kap. 5,11-12. Og det har vi egentlig i full mon, nemlig i Guds eget ord - vår Bibel. I en sum kan vi nevne det nå:
a) Gud har gitt oss evig liv. han skal ikke gjøre det en gang i framtida. De frelste har allerede NÅ fått det evige livet. Joh. 3,36. Og det fikk vi i troens øyeblikk.
b) Det evige liv finnes i Jesus - hans Sønn. Vi finner det aldri i oss selv, våre gode gjerninger eller vår kristendom. Er vår kristendom noe annet enn Jesus, er den falsk. Det er ham i stoler på og bygger vårt framtidshåp på.
c) Å eie dette evige liv vil si å eie Jesus, Guds Sønn. Frelsen består ikke i kunnskap om Jesus, men i å eie ham i troen. Hele spørsmålet blir derfor dette: Er Jesus min? Og eier du ham da eier du alt hva hjertet kan evig begjære…
Studerer vi dette brevet sammen med mye annet i Bibelen, ser vi forskjellen på Guds barn og verden som her kalles Djevelens barn. Og da kan vi se hvor vi står. Så må du søke inn til Jesus i bønn, bibel og tro og hente fram det Ordet sier Jesus, din frelser og frelsesgrunn.
4. Brevet vil også ADVARE MOT SYND, kap. 2,1. Det var ikke Guds mening at vi skulle synde bevisst. Men vi må skille mellom å ha en syndig natur som bare vil og kan synde - og å gjøre synd i handling åpent og frivillig. Det kaller Johannes her å ha synd (1,8) og å ha synda (1,10). Det siste betyr å praktisere synd og leve i synden. Det advarer Johannes sterkt imot.
Vi kan falle i synd og gjør det ofte. Og det er alvorlig og farlig. Da er spørsmålet om vi blir liggende i synden og fortsetter å praktisere den. Det kan ikke et Guds barn. Da dør livet i Gud. Kap. 3,8. Flere ganger i kap. 3 ser vi det. Derfor bør vi ta synden alvorlig. Jesus sa også det: Joh. 5,14 og 8,11.
Johannes forkynner ikke syndefrihet, men formaner til forsiktighet slik at vi ikke faller ut av nåde. Og skulle det skje at vi faller i synd, viser han at det er hjelp å få - hos talsmannen, kap. 2,1.
5. Johannes vil ADVARE MOT VRANGLÆRE, kap. 2,26 og 3,7 m.fl.st. Dette har alltid vært nødvendig i Guds rike, men det er særlig nødvendig i den siste tid, Mat. 24,4-5 og 11.
Et hovedsikte med brevet er altså å vise at ikke alle som sier de er kristne, er det i realiteten. Han vil vise oss at falske kristne ikke er noe nytt eller noe vi kan ta lett på. Det er faktisk bibelsk rett å kjempe mot vranglære og falske kristne og å holde fram den rene, sanne lære. I vår tid ser vi at det blir lite forstått og de som kjemper på denne måten blir hånet og uthengt på flere måter.
Ganske mye av dette brevet er faktisk en kamp mot vranglæren og vranglærerne. Vi finner det i mange vers når vi bare blir oppmerksom på det. Nå skal vi lære av Johannes - han var tross alt kjærlighetens apostel, men talte likevel sterkt mot de falske forkynnerne. Det skal også vi gjøre selv om det smerter oss.

III. Vers 5-10.
Guds budskap til oss.
Etter en kort innledning begynner Johannes på det han vil forkynne for leserne. Han har et budskap fra Gud. For Bibelen har et budskap til menneskene, v. 5. I en gammel oversettelse fra 1699 heter det: En "kundgiørelse". Det er noe vi vil at alle skal lese og se, f. eks. en annonse i en avis. Slik har Bibelen en kunngjørelse som gjelder hele menneskeheten. Det er et budskap både til oss og om oss. Og det finner vi i resten av Bibelen mer detaljert beskrevet. Dette budskapet er så alvorlig at vår evige skjebne avhenger av om vi tar imot det og tror det. Derfor må hele budskapet forkynnes enten folk like å høre det eller ikke. Men vår nød nå er at det er så mange "fine" og fromme og ode kristne som bare vil høre trøst og det som ikke koster noe for vår menneskelige tanke å høre. Det er alvorlig, for da går mange glipp av noe vesentlig i Guds ord. Jeg tror at vår nød nå er at vi forkynner og dermed hører et for smalt budskap. Mye av det kan være rett og godt, men det er ikke hele Guds budskap. Det er alvorlig for vårt folk som taper deler av Guds vilje.

Vi skal nevne noe av budskapet som kommer sterkt fram i disse versene i kap. 1. Det er et bestemt budskap og hva som helst folk finner på å tale om: Dette er det budskap vi har hørt.

1) Guds ord har et budskap OM GUD, v. 5. Johannes vil minne oss om at Gud er til! Han lever, eksisterer og vil oss noe. Salme 14,1 Vi kan ikke ignorere Gud eller late som om han er død. Mange ser ut til å leve uten tanke på den bibelske Gud. Hvis han er til, er han for mange en kraft som satte skapelsen og utviklingen i gang for lenge siden. Noen har svært vage og uklare uttrykk om Gud og kristen tro. Mange har tatt det for god fisk og sagt det er slik kristendommen er. Men slike uttalelser må vi alltid prøve på Guds ord om det stemmer med Guds egen definisjon.

Her sier Johannes at Gud er LYS og det er intet mørke i ham. Det taler om hans hellighet og fullkomne syndefrihet. Det er aldri usannhet, svik, løgn, hykleri eller noe annet ondt i Gud. Og det gjelder også hans ord. Han er sannhet og rettferdighet og kjærlighet - og en dag vil han dømme den syndige verden.

Lys står for det gode og mørke for det syndige og onde. Bibelen bruker ofte symbolske ord for å uttrykke store sannheter. Her henger det også sammen med en av de falske retninger Johannes skriver imot, gnostisismen, som nettopp brukte disse uttrykk i sin lære med et annet innhold. Her ser vi at apostelen fyller ordene med bibelsk innhold slik at leserne skal ha den rette forståelse av dem.

Nå kan vi spørre: Hvilket bilde har vi av Gud? Hva tenker vi på når det tales om Gud? Er det Bibelens innhold som skaper, herre og forløser? Noen skaper en gud i sitt eget bilde, og da blir han slik at han passer for det moderne menneske. Sjelden er en slik gud farlig. Noen har til og med avsatt ham og erklært ham død. Det er fatalt. Det vil gjøre Norge til et hedensk land mer enn det er nå og kanskje verre enn i Vikingtida. Vi ser tilløp til det i lovverket og den moral folk flest hyller.

Noah erfarte den bibelske Gud og så hans makt over natur og folket. Jesaja så den tre ganger hellige Gud i templet. Og Johannes skriver her om den sanne Gud, kap. 5,20. Skal vi lære å kjenne denne Gud, må vi gå til hans eget ord - der finner vi den eneste beskrivelse av ham.

2. Dernest har Gud et budskap om MENNESKET. Og vi kan spøøre: Hvordan er vi og andre mennesker etter Bibelens ord? Det moderne bilde er klart: det er preget av humanisme som mener vi er gode, i alle fall på bunnen. Vi har en egenverdi og kan klare det meste. Det moderne menneskesyn sier vi kan klare oss uten Gud, og dermed skapes et gudløst menneske.
Men er det sant? Hvis det var sant, behøvde vi ingen frelser eller frelse. Slik forkynte i sin tid Arnulf Øverland i sine gudløse dikt.

Av dette ser vi at menneskesynet faktisk er en hovedsak for oss. Vi må ha et rett syn på oss selv, og da må vi igjen til Bibeeln og lære om oss selv der. Vår tanke og hjerte eller andre folks meninger har lite å stille opp med. Hva er så Bibelens menenskesyn? Hva er de viktigste delene av det?

a) Bibelen sier at vi alle er syndere - og det på tross av at vi er skapt av Gud i hans bilde. Alle har syndet, Rom.3,23. Vi kommer alle inn under denne dommen og attesten. Det er faktisk slik at alt er feil ved oss i forhold til Gud. Den største feilen er kan hende at de fleste sammenligner seg bare med mennesker, og vi kan alle finne noen som er verre enn oss selv. Bibelen lærer oss derimot å sammenligne oss med Gud. Mat. 5,48.

b) Dernest sier den at det ikke er noe godt i oss. Vi er tvert imot vonde. Rom. 7,18. Rom. 3,12. De fleste realee mennesker vil erkjenne at det er noe galt ved oss. Men å innrømme at det ikke er noe godt i oss i forhold til Gud, det er hard kost. Det bryter totalt med det humane menneskesyn, og det kan ikke forenes med Bibelen.

c) Og Bibelen viser ofte at menneskene prøver å bortforklare og unnskylde synden. Vi gjør ofte som Adam og Eva - de prøvde å la andre ta skylden for fallet i Eden. 1. Mos.3. Johannes skriver her i 1. kap. "Dersom vi sier at vi…" sier han, v. 6,8,10. Det er farlige setninger i en kristens ordbok. Det er å rømme fra Gud og ansvaret og fører til en nådeløs fortapelse borte fra Gud.

Dette er noe av Guds bilde av det syndige menneske, og vi gjør vel i å erkjenne det og ta det inn over oss.

3. Den tredje "kunngjørelse" Gud vil ha ut i verden, er løsningen. Hva er veien ut og hvordan kan et menneske igjen bli fri og frelst? Det er det alvorligste spørsmål for et vakt menneske. Av seg selv kan han ikke finne ut av det. Tanken er tvert imot at innfor Gud ser vi vår egen fortapelse og elendighet. Og han ser absolutt ingen utvei. Alle bakveier er stengt og ingen nødutgang er å se der han raskt kan komme seg unna.

Da peker Ordet her på den eneste mulighet, og den er lik for alle: Frelsen i Jesus Kristus. Han har ordnet alt på forhånd, kap. 2,2 - det skal vi se mer på senere. Her skal vi først peke på v. 9: Dersom vi bekjenner synden. Det er viktig både i begynnelsen da vi kom første gang, og senere i kristenlivet. Det er egentlig det samme som å leve i lyset, v. 7. Da er alt klart og oppgjort, vi skjuler ingen ting for Gud. Det er å erkjenne at vi er syndere uten å holde noe igjen. Det innebærer både erkjennelse og bekjennelse, og det betyr ydmykhet og kamp for synderen.

Vi ser det samme i for eksempel Salme 32 og 51 der David har kjempet med seg selv innfor Gud - og fått frelse. Peter hadde den samme opplevelse utenfor porten Langfredags natt da han gråt over sitt fall og fikk oppreisning senere.

For der er Guds tilgivelse, det rensende blod, Herrens trofasthet og rettferdighet.

Et viktig poeng her er at dette er den eneste frelsesvei for en synder til alle tider. Johannes kjemper mot vranglæren. Gnostisismen lærte frelse ved kunnskap og innsikt. I realiteten var det etter eget strev og fortjeneste. Apostelen visste at det førte til frafall og fortapelse, derfor viser han frelsen så klart: Bare ved bekjennelse av synd og Jesu blod blir du frelst. Det gjelder også i dag.

4. Enda en ting peker apostelen på her i begynnelsen av brevet: Hva med fortsettelsen? Veien videre - hvor går den? Klarer vi det? Svaret ligger i lyset: Dersom vi vandrer i lyser, v. 7. Jeg er verdens lys, sa Jesus, Joh. 8,12. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livsens lys. Og fra Joh. 12 nevner vi to vers: Vandre den stund dere har lyset, v. 35. Og dette: Jeg er kommet som et lys til verden, for at hver den som tror på meg, ikke skal bli i mørket, v. 46. Her er det tydelig at lyset er Jesus. Vi skal leve med ham, i hans frelse og frihet - da når vi fram. Og vandringen i lyset er egentlig å tro. Den som tror på Jesus, lever ikke i mørket, sier Jesus. Han er et lysets barn.

Livet som kristen er med andre ord akkurat som begynnelsen.

Fem ganger ”hvis”.
I v. 6-10 innleder han fem setninger med ”dersom” og gir svar på dem. Setningene har denne betydningen: Hvis dette skulle skje…, med tanken om at det er mulig at det skjer. Som mye ellers i brevet var også dette avsnittet skrevet om og mot læren til vranglærerne på den tid, f. eks. gnostisismen. Vi skal se på det mer generelt i vår tid, selv om gnostiske tanker er levende iblant oss nå.

1) I v. 6 skriver Johannes: Dersom vi sier at vi har samfunn med ham, men vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannheten. Det er forholdet mellom liv og lære har tar opp her.

Å si at vi har samfunn med Gud (v. 5), er å bekjenne at vi er kristne. Noen mener at vi likevel kan leve i synd (vandre i mørke). Han sier her at det er umulig. Det er dobbel synd: Vi lyver om vårt gudsforhold og vi lever ikke i sannheten.

2) I v. 7 kommer svaret på dette. Skal vi være sanne kristne, må vi leve i lyset på samme måte som Gud er i lyset. Det betyr at ingen ting er skjult eller bortforklart. For lyset avdekker alt. Når vi likevel er syndere, vil vi falle i synd (jfr. Kap. 2, 1). Da er redningen at i lyset – i erkjennelsen og bekjennelsen av synden, virker Jesu gjerning for oss: hans blod og forsonings død renser oss hele livet fra synden. Alle de som lever slik i lyset, har samfunn med hverandre og dem med Gud.

3) I v. 8 kommer det tredje ”hvis”: Dersom vi sier at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Her må vi være nøye med å se på ordene. Hva er det å ”ha synd” i forhold til å ”ha syndet” i v. 10? Det forekommer bare hos Johannes. Prof. O. Moe mener disse to uttrykkene egentlig er synonymer og betyr det samme, med den forskjellen at det å ha synd ”betegner syndeskylden som en trykkende byrde”, mens det andre taler om ”de syndige gjerninger”. Biskop B. F. Westcott skriver en sin kommentar (1892) at å ha synd er det syndige prinsipp og ideen om personlig skyld.

En annen måte å se det på, og som jeg synes gir et klarere bilde er at det å ha synd er synden i kjødet, at vi er syndere av natur. Ordene i v. 10 er, som Moe sier, de syndige gjerninger vi hele tiden gjør. I v. 8 er det da å nekte arvesynden, at vi i det hele tatt er syndere. Det er selvbedrag og løgn, som motsetning til sannheten.

4) Johannes går videre i v. 9 med denne tanken og fører inn det motsatte: Hvis vi ikke nekter, men tvert om bekjenner at vi er syndere for Gud, da kan vi oppleve frigjørelse fra synden. Den ligger i bekjennelsen av alle våre enkelte synder. Her bruker han flertall. Da møter synderen en trofast og rettferdig Gud – og her betyr det at han handler i nåde med oss. Han lar ikke synden dømme oss, men tilgir og renser. Grunnen er Jesu død og blod som han nevnte i v. 7 og som han kommer tilbake til. De enkelte synder blir forlatt og all urettferdighet renset bort. Et frelst menneske står kledd i Guds egen rettferdighet, og den gjelder for Gud i dommen.

5) Det siste hvis er en fortsettelse av denne tanken: Nå sier han: Dersom vi ikke har syndet (i gjerning), betrakter vi Gud som en løgner og følger ikke hans ord. Gud har jo sagt at vi er syndere. Og det er en forferdelig synd å fornekte det Gud har sagt. Det er ikke Gud som påvirker oss til å tale slik. Det er tvert om djevelens tanker vi følger da.

Talen om synd fortsetter i neste kapittel med fornyet styrke.

Kap. 2.
I dette kapitlet taler Johannes om Jesus som vår talsmann, og dernest om de troendes forhold til verden og antikrists ånd som allerede er i verden. Dette henger da sammen med å vandre i lyset, livet som en kristen her i verden. Det betyr at vi skal legge av synden og være lydig mot Guds ord og bud, særlig kjærlighetsbudet. Men det betyr ikke at man blir loviske og vil bygge på vårt eget liv til frelse.
I. Vers 1-2.
Jesus er vår talsmann og forsoner.
Johannes kaller leserne sine barn. Han er gammel nå, trolig ca. 90 år. Og han har talt til disse kristne og kanskje vunnet mange av dem for Gud. Derfor kan han tale med en viss myndighet som åndelig Far. Johannes brukte ordet ”teknia” for barn, som betyr små barn.

Nå legger han dem sterkt på hjerte at de ikke skal synde. Derfor skriver han brevet. Ordet synde står her i såkalt aorist på gresk, og det viser til en enkelt handling og ikke til en tilstand. Han tenker altså på en kristen som kan falle i en enkelt synd. Det vil Gud ikke vi skal.

Både Bibelen og vår erfaring viser at det likevel kan skje. Og det skjer nok med alle kristne, særlig om vi har et grundig syn på synden. Den er ikke bare ytre handlinger som folk kan se. Synden ligger i hjertet, både tanker og motiver for det vi gjør også som kristne.

Og hav vil da skje med oss kristne, når vi synder? Det er det store spørsmålet for alle sanne kristne. Leserne kjempet nok med det samme.

Nå er Johannes sjelesørger. Han vil hjelpe dem i denne nøden. ”Hvis noen synder”, skriver han. Her tenker han trolig på konkrete synder som kristne kan begå. I kap. 1,9 har han skrevet at de får tilgivelse for syndene når de bekjenner dem. Når han gjentar dem her, er det for å minne dem om at de skal kjempe mot synden og ikke ta det lett med den, som Olaf Moe skriver. Her skal vi også huske at de levde i en hedensk verden og noen hadde trolig selv vært hedninger. I tillegg var de påvirket av vranglærere og sekter, som nevnt ovenfor.

Da har Johannes klare svar. Han dekker liksom alle muligheter, for han vet at en kristen kan synde på mange måter.

I. Vers 1-2: Hjelp mot synden.
1. Det første svaret er at vi troende har en talsmann hos Gud vår Far. Ordet er på gresk parakletos, som betyr en trøster og hjelper. På latin heter det advocatus. Og en advokat er nettopp en som taler vår sak og hjelper oss i vår nød. Han skal forsvare den anklagede. Slik taler Jesus til Gud for å hjelpe oss.

Og det behøver vi ofte. Vi faller i mange slags synder, i sløvhet, søvn og likegyldighet og ytre vrudd på Guds lov. Vi gjør stadig feil, for ingen er fullkommen. Vår gamle natur (kjøtet) er ikke blitt omvendt og ”kristnet”. Det er like interessert i å bryte Guds lov og vilje som før. Og det prøver å gjøre det så ofte som det er anledning. Da er det godt at vi har en talsmann som hjelper oss igjennom.

2. Det andre vi har er at Jesus kalles ”Den rettferdige”. En advokat må være det. Alt blir galt om advokaten handler feil og ikke har rette opplysninger.

Jesus er Gud, og slik er han rettferdig som Ham. Det viser seg ved at sannheten alltid må komme fram. Han unnskylder aldri synd og urett, og forsvarer den aldri. Han bortforklarer ikke det som er feil eller fusker med frelsen, slik noen mennesker prøver gang etter gang.

Den rettferdige kan også frelse. Han er i stand til det, fordi han selv er rettferdig og gir oss av sin rettferdighet. Han kjenner alle forhold og vet derfor hva som må til. Jesus er den eneste rettferdige hjelper, mens vi er alle skitne og syndige.

Gud er dommer og frikjenner synderen som kommer og gjør oss rettferdige på grunn av sin sønn. Det er aldri på grunn av oss selv. Det ser vi i Rom. 4, 5 at han rettferdiggjør den ugudelige. Det gjorde han også med tolleren i Luk. 18, 13-14. Tolleren ropte i sin nød: Gud, vær meg synder nådig! Da står det: Han gikk rettferdiggjort hjem til sitt hus.” Det er også vårt eneste håp.

3. Grunnen til at Gud kan handle slik med synderen, er Jesu forsoningsverk for oss. I v. 2 sier han: Han er en soning for våre synder. Syndens lønn er døden (Rom. 6, 23), og det er døden i sin ytterste konsekvens: fortapelsen. Det er dommen, og den må sones.

Her ledes vi nå opp til Golgata og Jesu død på korset. Det er i påskebudskapet vi finner forsoningen. Der ble grunnlaget for vår frelse lagt. Ordet ’Soning’ betyr dekke og skjul. Det er et bilde han bruker nå! Synden må dekkes til og skjules. Og Gud gjør det ved å fjerne den ved at dommen for synd gikk over Sønnen. Dermed går synderen fri. Om vårt skyldbrev skriver Paulus et sted: ”Det tok han bort da han naglet det til korset” (Kol. 2, 14).

4. For å unngå alle misforståelser blant hedningene, føyer han straks til: Dette skjedde ikke bare for oss jøder og kristne – ”men også for hele verdens” – synder. Forsoningen er universell, den gjelder for alle mennesker i hele verden. Alle synder er dekket over og skjult. Dermed behøver de ikke lenger å dømme dem. Jfr. Joh. 1, 12.

II. Vers 3-6. Det rette liv.
Dermed kommer Johannes til vårt liv som kristne. Det rette liv er et kjennemerke på samfunnet med Gud og dermed på om vi er sanne kristne. Det har han vært innom i kap. 1, 6ff.

Nå utdyper han dette. Han bruker dels andre ord og uttrykk. Før har han skrevet om å ha samfunn med Gud. Det kaller han nå å kjenne Gud. Og livet som kristen har han før kalt ”å vandre i lyset” – det heter nå ”å holde hans bud”. Det er da vi viser den rette kjærligheten til Gud. For den er ikke fine ord, men rette gjerninger.

Slik vet vi at vi er kristne, v. 6 (sammen med de andre kjennetegn på en kristen som vises i dette brevet). Vi har samfunn med Den Hellige Gud når vi følger hans ord. Her skal vi ikke tenke på lovgjerninger for å oppnå noe hos Gud. Parallellen her er Tit. 2, 7 om å være forbilde. Og Tit. 2, 14 om å gjøre gode gjerninger med iver. Det samme gjelder Tit. 3, 8 0g 14 (med mange andre steder). Det handler om et rett kristenliv.

Dersom det ikke skjer, er vi løgnere, v. 4. Vi er ikke lenger av sannheten når vi ikke lever etter det vi forkynner. Det er hykleri.

Et hellig liv i lydighet mot Gud, betyr at kjærligheten rår og er fullkommen. Senere i brevet blir Guds kjærlighet utdypet flere ganger, som vi skal se. Her viser det rette liv som kristen at vi har denne kjærlighet til Gud, og dermed vet vi at vi er Guds barn.

I v. 6 kommer så et sterkt og kraftig ord, som noen har store problemer med: Den som sier at han er en kristen, er skyldig i å leve som Jesus levde. Det er jo en logisk sammenheng mellom dette: Å leve som kristen er å leve som Kristus – for vårt liv er av ham og ved ham og til ham.

Vi verken kan eller skal kopiere alt i Jesu liv. Han var fullkommen i alt. Det blir vi aldri her på jord. Men vi skal både ha det som et mål og lengsel å ligne ham, og vi skal i alt holde fast på hans ord, v. 5. Der skal vi ikke vike en cm, men være som Jesus. Guds ord er mitt ord. Jesus sa i Getsemane: Ikke som jeg vil, bare som du vil. Da blir det også forandring i vårt daglige liv.

III. Vers 7-11. Budet – både nytt og gammelt.
Noen kunne misforstå dette og tenke: Er dette en ny religion? Johannes vil derfor si: Det er i grunnen det gamle. Kjærligheten har alltid vært grunntonen i Guds budskap i GT. Jesus kom jo som følge av Guds kjærlighet, Joh. 3, 16; 1. Joh. 4, 9. Og Jesus la stor vekt på det.

Johannes var selv fylt av denne kjærlighet, og her kaller han sine venner: Mine kjære, v. 7, og ”elskede” i NO-30. Og det gamle budet har leserne hørt. De er elsket for å elske andre.

Likevel er det noe nytt her, v. 8. Sannhetsbeviset er Jesus som verdens lys. Han er det fullkomne lyset – noe slikt har verden aldri sett før. Profetene forkynte nok rett og godt, men de blekner mot Guds egen Sønn. Lyset ble også klarere for disiplene fra det første kallet de fikk – til påske og pinse og senere erfaringer i livet.

Her kommer imidlertid en ny advarsel mot å blande sammen troen og synden, v. 9f. Det er ikke nok å si at han er lyset og altså være en kristen. Hvis han hyser en synd i hjertet, som hat mot et menneske, er han en hykler. På tross av sin fine bekjennelse, er han likevel en ufrelst og lever i åndelig mørke.

Kjennetegnet på at en er en kristen, er at han lever i lyset, bekjenner seg som et Guds barn og elsker sine medmennesker, v. 10.

Det er ikke anstøt i ham, står det. Det betyr at han ikke gjør noe som får andre til å synde. Anstøt betyr å være årsak til og å få andre til å falle i synd. Den troende elsker sine medmennesker og gjør ikke noe som frister andre til å gjøre noe galt. Han holder seg selv borte fra det og er forsiktig med det han sier og gjør. Her kommer vi nok alle til kort mange ganger.

- Her bør vi nevne en misforståelse blant folk flest, både kristne og verdslige. Ordet ”anstøt” blir ofte forstått slik at noen f. eks. blir forarget på de kristne når de selv føler seg truffet i samvittigheten. Noen kristne mener da at vi skal leve så anonymt som kristne at folket kan leve videre uten å bli minnet om sin synd. Her er mange former for dette synet. De ”snille” blir ofte framstilt som idealer. De er selvsagt det, men ikke slik at vi unnlater å være tydelige om f. eks. synd. -

Det motsatte er de som hater andre, dvs. ikke elsker dem og gjør vel mot dem, v. 11. De lever borte fra Gud og slik i et åndelig mørke. Derfor vet de ikke hvor det bærer hen, verken her i livet eller i evigheten. Synden og verden fører med seg en åndelig blindhet, som egentlig stammer fra djevelen. 2. Kor. 4, 4. Derfor går de vill og fører andre vill med sitt eksempel.

IV. Vers 12-14. Ulike grupper.
Nå skriver Johannes til ulike grupper i menigheten. Det kan gå på alder eller på åndelig modenhet. Noe er sant om alle troende, mens noe passer best på ulike grupper.

Barna får høre at synden er tilgitt for Jesu skyld, og at de kjenner Gud som Far. Det er sant for alle kristne. Vi kommer aldri lenger enn at frelsen er syndenes forlatelse på grunn av Jesu forsoning. Alle troende elsker Jesu navn. For ”ved det navnet fant jeg frelse…” (Noen tolker ”barn” her som overskrift over de andre gruppene – gamle og unge.)

Fedrene eller de gamle har kjent Guds frelse lenge – fra begynnelsen, og har slik dyp erfaring fra livet med Gud. De har lært mye om ham og hans ord. Derfor kjenner de også Guds vilje og kan gi råd og hjelp til andre.

De unge er kjent for sin kraft og pågangsmot i liv og arbeid. Styrken ligger i at de kjenner Guds ord, og ved det har de seiret over Satan. Sammen med barna trenger de unge ofte den hjelp og korreksjon som de gamle kan gi. De har erfaringer om det de unge ennå ikke har sett. Og erfaring betyr ofte feiltrinn i livet, det de unge kanskje kunne unngå noe av etter råd fra fedrene.

V. Vers 15-17. Verden.
Her skriver Johannes noen sterke advarsler mot å leve og være som verden. For denne verden er totalt motsatt Guds rike. De kan ikke forenes. – Først kommer en direkte formaning mot å elske verden og de ting som er i verden, v. 15.

Ordet ”elske” er på gresk agapein, som er en hengivende og omfattende kjærlighet, og ikke bare en flyktig følelse. Ordet for ”verden” er kosmos, som er hele skaperverket. Tingene i verden er de enkelte deler i verden, uansett nytte og bruk. Mye av dette er nødvendig, men de skal ikke innta hjertet og sinn så vi blir bundet av dem.

Hvis det skjer, er vi straks avskåret fra og utelukket fra Guds omsorg og frelse. To slags kjærlighet kan ikke bo i ett hjerte samtidig. Det blir åndelig hor.

I v. 16 deler han opp ”alt som er i verden” i tre grupper slik at leserne skal skjønne det bedre. – Først er det ”kjødets lyst” som trolig betyr det sanselige begjær som bor i oss. Det omfatter nok brudd på det sjette bud og forholdet til det andre kjønn. Men det omfatter også alle begjær som kommer innenfra vår egen natur. Og der er egoismen herre. Det er ikke av Gud.

Det neste kaller han ”øynenes lyst”, som er nytelsen av å se og oppleve noe, her helst en ytre påvirkning av noe som ikke stemmer med Guds vilje. Da er det ikke av Gud.

Til slutt bruker han et sterkt uttrykk som oversettes forskjellig (aladsonia tou biou): I NO-30 heter det storaktighet i levnet, i NB-08 er det hovmodig skryt av det en er og har, og i NO-78 hovmod fordi en er rik. I den engelske NIV står det skryt av det han har opg gjør. Det siste treffer trolig ganske godt. For vi har en tendens til å framheve ikke bare det vi er blitt og har samlet i livet. Vi liker også å tale om det vi gjør. Bak slike tanker ligger ønske om ros og ære. Og det er ikke av Gud.

Den engelske biskop B. F. Westcott skriver i sin kommentar at det betyr ”forfengeligheten som springer ut av og tilhører vårt synlige jordiske liv”. Det er et falskt syn på det tingene i verden egentlig er.

Dommen over alt dette verdslige er tydelig: Det forgår. Tanken er ikke bare at dette synlige i verden forsvinner og blir borte en gang. De menneskene som henger ved verden, skal forgå – og betyr ordet fortapelse. Johannes vil advare folketog be dem tenker over hvordan alt skal ende. Guds barn har en helt annen framtid. De lever i Guds vilje – og blir til evig tid, dvs. går inn i Guds himmel for hele evigheten.

VI. Vers 18-19. Antikrist.
Her tales om den siste tid og tidsavsnitt, samtidig som Johannes drar tråder til sin samtid. Det vil ikke komme flere perioder i frelseshistorien. Den siste tid og time er tida fra Jesu død og oppstandelse til hans gjenkomst. Og det er i denne siste tida vi kan bli Guds barn. Etter døden er det for sent.

Et kjennetegn på denne tida er motstanden mot det sanne evangelium. Den kommer også som etterligning av det sanne og ekte. Antikrist er en slik person. Men før den endelige og personlige Antikrist kommer ved tidens avslutning, vil det være mange forløpere. De kalles her også Antikrister.

Antikrist betyr både en som er mot Kristus og en som opptrer ved siden av ham og etterligner ham. Han er Jesu rival og kjemper om folkets gunst og makt i verden. 2. Johs 7.

De vil være mot Kristus i liv og lære og målet med forkynnelse og virksomhet. Dette er f. eks. sektene som bærer Jesu navn, men lærer noe ved siden av evangeliet. Og Bibelen sier klart at det skal komme mange slike i endetiden, f. eks. i Mat. 24, 5. 11. 24. Til flere slike ”predikanter” som kommer, til vissere er vi på at enden nærmer seg. I den siste fase i endetiden vil så den personlige motstanderen av Jesus stå fram og samle all motstand, og det siste slaget vil stå.

Disse menneskene er frafalne, v. 19. De hadde en gang vært i menigheten og i det minste sett ut som kristne. Men de avslørte seg til slutt og viste seg som Kristi motstandere og ikke som hans ydmyke disipler.

Ikke alle i Guds jordiske menighet er Guds sanne barn. La det bli en sterk advarsel til oss. Og det bør ikke overraske noen at navnkristne blir antikristne. Guds ord sier det.

VII. Vers 20-23. Messias.
Salvelse er ved Den hellige Ånd, og den har opplyst leserne. Slik kjenner de både til Antikrist og den siste tid og farene i denne verden. De vet ”alt”. Guds Ånd åpenbarer sannheten for Guds folk, det som ellers ikke kan forklares med ord. Det skjer ofte ved at bibelord blir klare for oss i ett nu. Men det betyr ikke at vi får nye åpenbarelser i strid med Bibelen.

Derfor behøver Johannes ikke å skrive så mye om dette nå. De kjenner sannheten, og da vet de også at løgn er det motsatte. Nå vil han bare minne dem om det de allerede vet, slik vi ofte gjør i forkynnelsen. Nå sier han igjen at løgneren er Antikrist, for han nekter at mennesket Jesus er den Messias (Kristus) som Bibelen har profetert om. Og det betyr egentlig at de nekter hele Bibelens profeti og hovedinnhold. Vi ser stadig vekk at kjernepunktet i læren er forholdet til Jesus som Messias. Den som nekter dette, han lyver. Og da er han ikke av sannheten og følgelig ikke et Guds barn.

Det er Gud Fader som har sendt Sønnen Jesus som frelser. Ved å nekte Sønnen, fornekter de også Faderen. For de er ett. Antikrist gjør nettopp det. For han vil selv være både Gud og frelser. Det er toppen av ære-og maktsyke.

Det motsatte er å bekjenne at en tror på Sønnen som frelser, og da har man også Gud som Far.

All lære skal prøves på forholdet til Jesus. Å være av sannheten er å fastholde at Jesus er Guds Sønn og Messias som vår frelser. Alle avvik fra det, er løgn og Antikrists ånd som fører til fortapelse.

VIII. Vers 24-29. Sannheten.
Hvordan skal vi klare oss gjennom vanskelige tider med vranglære og mange slags villfarelser? Det var et viktig spørsmål da brevet ble skrevet – slik som det er nå. Svaret er egentlig enkelt: Hold dere til sannheten. I denne sammenheng betyr det: Å holde fast ved at Jesus er vår frelser. La ingen ta det fra oss. Dette er forkynnelsen i den første bibelske tid og senere. Og den har overlevd i 2000 år trass i mange forsøk på avvik ved sekter og mange grader av liberal teologi.

Hvis vi lar den forkynnelsen bli i oss og vi bygger på det Jesus gjorde, vil vi bli i Jesus og Faderen, v. 24.

Det evige liv – som begynner her ved troen og fortsetter i Guds himmel – er målet, v. 25. Jesus ga oss løfte om det. Johs. 17, 3; Johs 10, 28. Men til alle tider har det vært forførere, som vil lede de troende bort fra den smale veien, v. 26.

Det eneste svaret leserne får her, er å bli i Jesus, v. 27. De har lært at han er frelser, og la ingen få dere bort fra det. Når de eier Jesus som frelser, behøver de ikke en ny lære. De vet allerede alt som er nødvendig. Guds Ånd har vist dem det ut fra Guds ord og forkynnelsen – altså ved ”salvelsen”. I vår Bibel har vi alt om frelsen og himmelveien.

Fortsett og les om det og tro det, da har du frimodighet til å dø og kunne møte fram i dommen med frimodighet. Da blir du ikke til skamme ved hans gjenkomst, for du er på Jesu side, v. 28. Å bli til skamme i denne sammenheng er at Jesus fornekter oss ved gjenkomsten og i dommen.

En siste påminnelse og gjentagelse (kap. 1, 6 og 2, 3f) må apostelen gi her, v. 29. Han driver sjelesorg og taler hele tiden til leserne om at de må være Guds barn. Derfor sier han igjen at Gud er rettferdig i natur og gjerning. Det vet de. Da forstår de også at den som lever etter Guds ord (= gjør rettferdighet), han er et Guds barn. Det er ”kjennetegnet på Guds barn” (J. Smemo).



Kap. 3.
I. Vers 1-3: Barnekår.
1 Joh 3, 1 - 3 Se, hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss, at vi skal kalles Guds barn, og det er vi. Derfor kjenner verden ikke oss, fordi den ikke kjenner ham. 2 Mine kjære, nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbaret hva vi skal bli! Vi vet at når han åpenbares, da skal vi bli ham like, for vi skal se ham som han er. 3 Og hver den som har dette håp til ham, renser seg selv, likesom Han er ren.

Det siste verset i kap. 2 nevner den nye fødsel. Slik blir vi kristne og frelste mennesker. Det er en veldig forandring i et menneskeliv, kap. 2, 29. J. M. Boice knytter sammen de siste vers i kap. 2 med de tre første i kap. 3 i ett avsnitt som han kaller Guds barn. Det handler dette om.

Grunnen til dette ligger ikke i oss selv. Frelsen er ikke etter fortjeneste. En sterkere makt ligger bak alt, nemlig at Gud elsker oss. Det er en stor kjærlighet, sier Johannes i v. 1. Hann har også skrevet om det i Johs ev. 3, 16: Så høyt har Gud elsket verden (No-78).

Det ser vi bedre når vi tenker på at vi er syndere og gjør Gud imot. Vi burde vært fordømt og fortapt – det har vi fortjent. Men vi har ikke alltid så lett for å se dybden i vårt eget syndefall. Vi har en tendens til å pynte på oss selv. Men noen ganger ser vi ned i vår synd. Og det er en forferdelig dødsleir: ”kun en eneste masse av synd”.

Da viste Gud oss så stor kjærlighet. Det er ufattelig. Det store er at vi elendige syndere skal kalles Guds barn – og i sannhet være det. Vi er blitt ekte barn av Gud, født av ham inn i Guds familie. Her er det ikke spørsmål om vi føler oss skikket eller forstår det. Her gjeløder bare det Gud sier i sitt ord.

Da det skjedde, inntraff en annen forandring. Det oppstod et skille mellom oss og de som ikke er Guds barn. Vi forstod ikke hverandre, men var blitt fremmede. Interesser og samtaleemne var helt forskjellige. Og vi besøkte ulike steder og møtte andre folk. Grunnen var at verden ikke kjente Jesus. Kjennskapet til ham gjør noe med oss. Og derfor oppstår det ofte strid og uenighet. Dypest sett er det slik at verdens mennesker aldri kan forstår en kristen. Vi taler og tenker på helt ulike språk.

Igjen taler han til dem som: ”Mine kjære,” v. 2. Det er karakteristisk for Johannes. Det er en vennlig og inderlig tone han bruker, og han kjenner dem nok personlig. Nå tar han seg selv med og inkluderer leserne. Han er trygg på at de lever med Gud og skriver: ”Nå er vi Guds barn.” Det er stort. Alle Guds barna kan glede seg over det. For det betyr at vi er fri dommen over vår synd, og vi har fått en ny framtid. Men den kjenner vi ikke. Det er ikke åpenbart for oss ennå.

Johannes har likevel en følelse av eller tanke om at det vil bli større! Vi skal bli lik Jesus, sier han. Og det skal skje når han kommer igjen. Da skal vi se ham som han er. Det må bety at synet av Jesus vil være så sterkt at det forandrer oss totalt – til Jesu bilde.

Johannes visste heller ikke helt hvordan den himmelske Jesus så ut, selv om han hadde sett den oppstandne Frelser. Det hadde likevel overbevist ham om at det ville bli bedre enn nå. Også nå vil synet av Jesus virke på oss, slik vi synger: ”Skue hans åsyn så lenge at vi forvandles derved.” Det samme sier Paulus i et brev: ”Jeg har lyst til å bryte opp herfra og være med Kristus, for det er så mye, mye bedre” (Fil 1, 23).

Gjenkomsten er vårt håp, da vi skal samles med Jesus, v. 3. Her vil alle sanne troende være med. Og selve dette håpet virker på oss, for vi vil gjerne være med da. Ingen ting må hindre oss.

Derfor står det: de renser seg selv. Det står ikke som et krav eller en oppfordring. Det står i presens, nåtid, noe som hele tiden skjer. Det er Ånden som driver oss til det.

Renselsen skjer som i kap. 1, 7 og 9. Og det er ikke en delvis renselse. Den er fullstendig, slik at vi hele veien er like ren som Jesus selv: likesom Han er ren. Vi lver kristenlivet i den rene drakt vi fikk i gjenfødelsen.

II. Vers 4-10. Synden.
1 Joh 3, 4 - 10 Hver den som gjør synd, bryter også loven, og synd er lovbrudd. 5 Dere vet at han er åpenbaret for å ta bort våre synder, og synd er ikke i ham. 6 Hver den som blir i ham, synder ikke. Hver den som synder, har ikke sett ham eller kjent ham. 7 Mine barn, la ikke noen forføre dere! Den som gjør rettferdighet, er rettferdig, likesom Han er rettferdig. 8 Den som gjør synd, er av djevelen. For djevelen synder fra begynnelsen. Til dette ble Guds Sønn åpenbaret, for at han skulle gjøre ende på djevelens gjerninger. 9 Hver den som er født av Gud, gjør ikke synd, fordi Guds sæd blir i ham. Han kan ikke synde, fordi han er født av Gud. 10 På dette kan Guds barn og djevelens barn kjennes. Hver den som ikke gjør rettferdighet, er ikke av Gud, heller ikke den som ikke elsker sin bror.

Avsnittet begynner med en beskrivelse av eller forklaring på synden. Her settes den i forbindelse med loven. Her er det sikkert ment de ti bud, som et sammendrag av Guds vilje og hans lov. Verset kommer etter talen om å rense seg og håpet vi lever i. Derfor vil det vise at det er ikke harmoni mellom himmelhåpet og synden.

For synd i gjerning er å bryte loven. Synden er lovbrudd. For synd er det motsatte av Guds vilje. Også den minste synd er det. Derfor er det ikke spørsmål om grove eller fine synder, store eller små. Synd som prinsipp er fremmed for Guds vilje. Derfor blir den minste svikt og falskhet dømt på linje med mord av Gud.

Vers 5 peker nå på at Jesus kom til jord nettopp på grunn av synden. Han ble åpenbart ved at han kom synlig til jord, og han åpenbarer seg åndelig for de som tar imot frelsen. Jesu hovedgjerning var å ta bort synden. Det skjedde objektivt for alle ved at han døde for oss og betalte med sitt liv og blod. Det kunne han gjøre fordi han selv var Gud og dermed syndfri. Jfr. Hebr. 4, 15 og 2. Kor. 5, 21. Og det skjer subjektivt for hver enkelt når han tilgir vår synd.

Følgen av dette er at de troende ikke fortsetter å synde, v. 6. Det betyr ikke at vi ikke kan falle i synd. Det gjør alle mennesker. Men en troende lever ikke i og trives ikke i synden. Når et menneske fortsetter å synde, viser det tvert om at det ikke lever med Gud – de har ikke sett ham, står det.

Nå kommer sjelesørgeren Johannes tydelig fram. Han taler til dem: Mine barn. Det er far som snakker med barna for å rettleie dem og vise dem på rett vei. For han er redd at noen kan forføre dem og lede dem bort fra Gud. Lar det ikke skje! Sier han.

Vranglærerne lærte nettopp det Johannes taler om i v. 7-10. De sa at det gikk godt an å forene samfunn med Gud (være en kristen) og et liv i urett og synd, selv om det var i finere former. Johannes går mot dette og skriver: Det er nettopp de som lever rett som viser at de er Guds barn. De er rettferdige slik Jesus er det, v. 7.

Den som derimot tillater synd i livet har ikke samfunn med Gud. De er av djevelen, v. 8. Han er syndens far og har selv syndet fra begynnelsen. De som synder har egentlig djevelen til far og ligner ham, slik Jesus sa til noen jøder. Johs 8, 44. De er syndens treller (Johs 8, 34) og kan ikke frigjøre seg selv.

Skulle noen bli berget ut av syndens slaveri, måtte selve opphavet til synden knuses. Derfor måtte Jesus komme. Han skulle gjøre ende på djevelens gjerninger. Og da måtte djevelen selv kastes ut (Johs 12, 31) og dømmes (16, 11). Det er oppfyllelsen av profetien i Edens hage: slangens hode skulle bli knust (1.Mos. 3, 15).

Derfor kan syndere bli løst og fri nå. Da blir de født på nytt av Gud og får en helt ny begynnelse. I fødselsgave får de en ny og hellig natur. De får en Guds sæd i seg, som ikke vil og ikke kan synde, v. 9.

Dette blir et viktig kjennemerke på om vi er Guds rette barn, v. 10. Her er forskjellen åpenbar og tydelig på en kristen og et verdslig menneske. Her kalles de Guds barn og djevelens barn. Hvis du ikke hater og avskyr synden i alle former, er du ingen kristen. Det er også tilfelle når du bærer hat og nag til et menneske: Da kan du ikke leve med Gud. For hatet er djevelens natur.

Dette er alvorlig med tanke på mennesker som i dag sier at de ikke kan tilgi et menneske som har gjort dem ondt. Det er ubetydelig hvilken ondskap det gjelder. Bibelen gjør ikke noe skille her. Den eneste vei er at de erkjenner at også de har syndet og ber om nåde.

III. Vers 11-18. Kjærligheten.
1 Joh 3, 11 - 18 For dette er det budskap som dere hørte fra begynnelsen: at vi skal elske hverandre. 12 Vi skal ikke være som Kain, som var av den onde og slo i hjel sin bror. Og hvorfor slo han ham i hjel? Fordi hans gjerninger var onde, men hans brors gjerninger var rettferdige. 13 Undre dere ikke, brødre, om verden hater dere! 14 Vi vet at vi er gått over fra døden til livet, fordi vi elsker brødrene. Den som ikke elsker, blir i døden. 15 Hver den som hater sin bror, er en morder, og dere vet at ingen morder har evig liv værende i seg. 16 På dette har vi lært kjærligheten å kjenne at han satte livet til for oss. Også vi skylder å sette livet til for brødrene. 17 Men den som har jordisk gods og ser sin bror lide nød og likevel lukker sitt hjerte for ham, hvordan kan kjærligheten til Gud bli værende i ham? 18 Mine barn, la oss ikke elske med ord eller med tunge, men i gjerning og sannhet!

Nå utdyper han en side ved budskapet (kap. 1, 5). Det er kjærligheten. Her mener han mest kjærligheten mellom de troende. Dette blir også et kjennetegn på ekte kristendom.

Kjærligheten er ikke et nytt budskap. Det har vært der hele tiden, v. 11 – jfr. Kap. 2, 7. Det er grunntonen over alt i Guds rike, ettersom Gud er kjærlighet.

Nå gir han oss et eksempel fra bibelhistorien, som leserne nok kjente: historien om Kain. Det er en fryktelig saga. Han var ond, manglet kjærlighet og slo broren i hjel. Han og Abel var totalt forskjellige. Og ondskap tåler ikke godhet, for den avdekker ondskapen mer enn noe annet. Abel var rettferdig, og det tålte ikke Kain. Jfr. Hebr. 11, 4 der brødrene er brukt som eksempel på tro.

Her ligger en viktig grunn til at verden hater de kristne, v. 13. Derfor skal vi ikke undre oss over forfølgelsene. De er faktisk en ”naturlig” konsekvens av den store forskjellen mellom kristendom og verdslighet.

Ut fra dette viser nå apostelen i v. 14-15 at kjærlighet og hat blir en prøve på om vi er Guds barn eller ikke, på døden eller livet. Og det vet vi, sier han. Erfaringen har lært oss alle at der er et skille. Han kaller til og med hat (mangel på kjærlighet) for mord, og det er brudd på Guds lov (v. 4). Et slikt menneske kan ikke være frelst – det har ikke evig liv.

For å vise alvoret enda mer, forklarer han hva sann kjærlighet er. Nå bruker han Jesus som eksempel, v. 16. Han gjorde alt for oss. Han viste sin sanne kjærlighet ved å dø for oss – han satte livet til. Og dette blir eksempel til etterfølgelse for oss. Vi skylder å gi livet for andre om det kreves, som en soldat går i krigen for å berge sitt folk og land.

Deretter konkretiserer han kjærligheten. Her er ikke tale om ord og fine uttrykk. Den skal vise seg i praktisk handling, v. 17. Det gjelder konkret hjelp i nød – ellers kan vi ikke eie Guds kjærlighet. Dens natur er å gi. – Om ”bror” betyr alle mennesker eller andre kristne (troende brødre), står ikke klart. Men de troende står i en særstilling for kristne. De er nærmere oss enn noen andre.

Enda en gang sier han: Mine barn. Han vil si det så mildt og kjærlig han kan: la oss endelig elske hverandre i sannhet.

IV. Vers 19-24. Frukt.
1 Joh 3, 19 - 24 På dette skal vi vite at vi er av sannheten, og vi skal stille vårt hjerte til ro for hans åsyn. 20 For om vårt hjerte fordømmer oss, så er Gud større enn vårt hjerte og kjenner alle ting. 21 Mine kjære! Dersom vårt hjerte ikke fordømmer oss, da har vi frimodighet for Gud, 22 og hva vi enn ber om, det får vi av ham, fordi vi holder hans bud og gjør det som er til behag for ham. 23 Dette er hans bud, at vi skal tro på hans Sønns, Jesu Kristi navn og elske hverandre, slik han bød oss. 24 Den som holder hans bud, blir i ham, og han i ham. Og på dette kjenner vi at han blir i oss: av den Ånd som han gav oss.

I dette avsnittet tar Johannes opp flere forhold og viser resultatet av frelsen i Kristus, vi kan gjerne kalle det frukt. Først sier han at det er noe vi kan vite ut fra troen og det livet vi lever. Vi kan vite at vi er av sannheten og at vi altså har det rett med Gud. Vi skal ikke lage vår egen visshet eller mene at vi antagelig har det rett. Vi skal se på hvordan vi er i forhold til Guds ord. Då må vi ikke bare se på det eller de siste vers foran dette avsnittet. Vi må se på hele Guds ords forkynnelse om hva det er å være en kristen. Først da kan vi stille vårt hjerte til ro.

Dette brevet gir et sammendrag av troen. Det taler om bekjennelse av synden, og om Jesu blod som renser fra all synd, om vår talsmann og forsoner som gjorde alt ferdig for oss. Og brevet taler om frukten av troen på Gud: et nytt forhold til synden og dermed en ny kjærlighet både til Gud og til de andre troende.

Dette avsnittet legger nettopp vekt på at Guds ”bud” er at vi skal tro på Sønnen. Det er ikke krav og enkelte gjerninger vi må gjøre før vi kan bli Guds barn. Det er troen.

Men vårt hjerte er bedragelig. Det kan sette oss i tvil så mange ganger med spørsmål om vi har gjort nok og om vi tror rett osv. Da sier Johannes at Gud er større enn alt dette og kjenner oss fullt og helt. I v. 21 har vi enda en tiltale som vi har møtt før: Mine kjære.

Selv om vårt hjerte skulle dømme oss, har vi frimodighet for Gud, står det. Hvor har vi fått den fra? Jo, vi har bekjent alle våre synder og lagt vårt liv i hans hånd, - og tror på Jesus som vår eneste frelser og redning fra synden. Den troende lar seg så lede av Guds Ånd til å leve etter Guds vilje. Og det er veien. Da har Gud tatt seg av saken vår, og vi kan gå til Gud som vår Far med frimodighet.

I v. 22 taler han om bønnen i denne sammenheng. Det er interessant. Når vi har det rett med Gud ved troen, har vi anledning til å gå til ham med våre spørsmål og begjær. Han vil gi oss bønnesvar. Men det må vi se i forhold til det Jesus sa om bønn i hans navn, i Johs 14,13. Da er bønnen etter Guds vilje, og det svarer han alltid på.

I v. 22-24 kommer ordet ”bud” igjen tre ganger. I v. 22 og 24 står det i flertall, mens det står i entall i v. 23 på grunnteksten. Det kommer ikke fram på norsk. Der er mange ting i Guds ord, både de ti du, formaninger og oppfordringer til oss. Men det er egentlig bare ett, som i v. 23: Å tro på Jesus. Det er det han ber oss om. Alt er samlet i det, for det innebærer den nye natur som vil gjøre Guds vilje. Dette ene budet ”omfatter troen på Kristus og kjærligheten til hverandre,” som J.R.W. Stott sier i Tyndalekommentaren.

Troen og dens frukt fører oss så inn i et varig samliv med Gud, v. 24. Det er en vekselvirkning: Vi blir i Jesus, og han blir i oss. Også her er det nyttig å lese evangeliet etter Johannes der samme tanke finnes når Jesus taler i f. eks. kap. 14 og 15.

Kap. 4.

I. Vers 1-6. Tro og vranglære.
1 Joh 4, 1 - 6 Mine kjære! Tro ikke enhver ånd, men prøv åndene om de er av Gud! For mange falske profeter er gått ut i verden. 2 På dette skal dere kjenne Guds Ånd: hver ånd som bekjenner at Jesus er Kristus, kommet i kjød, er av Gud, 3 og hver ånd som ikke bekjenner Jesus, er ikke av Gud. Dette er Antikristens ånd, som dere har hørt skal komme. Og den er allerede nå i verden. 4 Mine barn! Dere er av Gud, og har seiret over dem. For han som er i dere, er større enn han som er i verden. 5 De er av verden. Derfor taler de av verden, og verden hører dem. 6 Vi er av Gud. Den som kjenner Gud, hører oss. Den som ikke er av Gud, hører oss ikke. Av dette kjenner vi sannhetens ånd og villfarelsens ånd.

Dette kapitlet begynner med en advarsel mot å lytte til vranglærere, v. 1. De har alltid vært et problem i Guds rike. Tro ikke alt du hører, sier han. Ikke alle som preker om Gud er rette forkynnere. Derfor skal vi prøve det som blir sagt, som de kristne i Berøa gjorde. Apg. 17, 11. Og det skal ikke bli et lite problem, for mange falske profeter var allerede gått ut på den tida. Og vi kan trygt si at det har det fortsatt med i alle år.

Men der er et hovedkjennemerke på om det er sanne forkynnere eller falske. Jesus er prøvesteinen. Men det er ikke bare tale om å tale om Jesus. Prøven er om de taler om Jesus som Kristus, dvs. Messias kommet som et menneske, v. 2. Det er inkarnasjonen det spørs om.

Noen vranglærere har talt om Jesus bare som en ånd fra Gud, og andre har talt om ham bare som et menneske. Kombinasjonen av Gud og menneske i en person har alltid vært et problem for tanken.

Det skifter likevel med tidene hva vranglærerne forkynner. Noen ganger setter de nye navn på gammel teologi for å gjøre det mer antagelig. Derfor er det viktig at man alltid er våken for det som blir forkynt og se om det stemmer med den samla bibelske teologi.

Nå kommer igjen læren om Antkrist. Johannes bruker det som navn på vranglære som ikke bekjenner den sanne Jesus. Han sier det er Antikrists ånd. Det syn eller den ånd som gjennomsyrer en forkynnelse vil prege tolkingen av Guds ord og dermed forkynnelsen. Hvis man tviler på at Jesus er Guds Sønn og verdens frelser og lærer det, er det Antikrists ånd. Mange har nok hatt den gjennom tidene.

Fire vers begynner med ’Mine kjære’ i dette kapitlet. Det er den fortrolige og inderlige tonen han bruker i sjelesorg for sine venner. Kapitlet begynte slik, og vi møter det nå i v. 4. Der forsikrer han leserne om at de har seiret over vranglærerne. Det er selvsagt ikke tale om noen fysisk kamp og seier. Men de har avslørt dem og sett at de ikke lærte rett etter Guds ord.

Men det er egentlig ikke de selv om har gjort det. De har noe av Gud i seg. Det må sikte til Ånden som tok bolig i oss da vi ble frelst. Men også verden har noe i seg, en hjelper så å si. Det er djevelen og hans ånd. Men Johannes forsikrer leserne om at Ånden er større enn djevelen. Derfor har de seiret.

Verden er av verden, står det egentlig her, v. 5. Det må bety at de verdslige menneskene har den verdslige ånd og lar seg lede av den. Derfor vil også andre som er av verden, kjenne seg igjen i det som blir sagt og skrevet og ”høre” på dem. Det betyr også at de godkjenner det verden sier og gjør.

En viktig tanke her er at når den verdslige ånd får innpass hos prester og predikanter, vil de samle ”verdslige” om sin talerstol og få bekreftet at livet deres er OK. For en verdslig predikant bekrefter det verdslige hos tilhørerne. Og da kan det ikke bli vekkelse og omvendelse hos slike mennesker. Den faren må vi være oppmerksomme på og motvirke om mulig.

Vi derimot, sier Johannes, er av Gud, v. 6.



II. Vers 7-11. Elsk hverandre.
1 Joh 4, 7 - 21 Mine kjære, la oss elske hverandre! For kjærligheten er av Gud, og hver den som elsker, er født av Gud og kjenner Gud. 8 Den som ikke elsker, kjenner ikke Gud, for Gud er kjærlighet. 9 Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbaret iblant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved ham. 10 I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. 11 Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre.

I dette avsnittet kommer Johannes først med en oppfordring til sine kjære venner. La oss elske hverandre. Johannes er kjærlighetens apostel og det viser igjen i brevene hans. Denne oppfordringen viser at vår kjærlighet kommer ikke av seg selv. Vår gamle natur (kjødet) sørger for det. Vi blir lett selvopptatt og tenker mest på det vi trenger. Johannes vet nok det av egen erfaring, for vi er alle så like.

Kjærligheten er av Gud, derfor er den et kjennetegn på at vi tilhører ham. Alle Guds barn har denne kjærligheten. Men den kan avta, slik det også kan være mellom mennesker. Da trenger vi en tilskyndelse. Det kan være stor hjelp i vårt trosliv.

For det motsatte er også tilfelle. Der kjærligheten mangler er det tegn på at de ikke kjenner Gud. Kjennskap betyr her samliv. Lever vi livet med Gud, vil kjærligheten være der. Det er Guds egen kjærlighet som smitter over på oss og inntar livet vårt.

I v. 9-10 har vi en viktig definisjon av Guds kjærlighet. Den er grunnleggende for å forstå vår frelse.

Guds kjærlighet var skjult for menneskene. Synden skjuler alt det gode ved Gud for folket. Derfor misforstår mange så lett kristendommen. Og derfor måtte åpenbare den for folket. Ellers ville de søke til avgudene, for de er oftest synlige. Og hvordan viste Guds seg selv for oss?

I julenatta. Da sendte han sin Sønn til jorden med mange oppdrag. Det viktigste var å dø for våre synder. Men han skulle også vise oss hvem Gud var, Johs. 1, 18. I ham var liv, står det også, Johs 1,4. Og derfor kan vi leve ved ham.

Så innfører Johannes det kjærligheten ikke er. Det er ofte nyttig for å se hva noe egentlig er når vi ser det motsatte: Vi har aldri elsket Gud. Synden har gjort oss så syndige at vi ikke kan og ikke vil elske Gud. Kjærligheten er totalt fremmed for menneskene. Og det er underlig i en tid da det blir talt og skrevet om kjærlighet mer enn noe annet. Men det folk kaller kjærlighet, er egosentrisitet, dvs. vi krever og ønsker noe for oss selv. Det gjør ikke Gud. Han gir. Sangeren har rett: ”Han giver och giver och giver igjen.

Bare Gud kan elske. Og han har vist det på en grundig måte: Ved å sende Sønnen for å dø og gjennomgå fortapelsens lange piner – for sine fiender. Det er kjærlighetens essens.

Da er det Johannes gjentar oppfordringen og forsterker den, v. 11: Har Gud gjort dette for oss, da bør sannelig vi elske hverandre. Ja, det ligger i selve kristenkallet. Vi skal være Guds forlengede kjærlighet til andre mennesker. Det skylder vi dem.


III. Vers 12-16. Guds kjærlighet.
12 Ingen har noensinne sett Gud. Dersom vi elsker hverandre, da blir Gud i oss, og kjærligheten til ham er blitt fullkommen i oss. 13 Av dette kjenner vi at vi blir i ham og han i oss, at han har gitt oss av sin Ånd. 14 Og vi har sett og vitner at Faderen har sendt Sønnen som verdens frelser. 15 Den som bekjenner at Jesus er Guds Sønn, i ham blir Gud, og han i Gud. 16 Og vi har kjent og trodd den kjærlighet som Gud har til oss. Gud er kjærlighet. Den som blir i kjærligheten, blir i Gud, og Gud i ham.

Ingen har sett Gud og derfor kjenner heller ingen Gud. Det er grunnen til at verden er så hatefull både mot Gud og de kristne. De troende har derimot lært ham å kjenne, da er Gud faktisk i oss. Og vi eier den fullkomne kjærlighet i oss, og der Guds egen kjærlighet. Han sier dette flere ganger med andre ord for å understreke og framheve hvor viktig det er.

Da blir vår kjærlighet et tegn på at vi er Guds barn og at vi eier Guds Ånd. For alle Guds barn eier Guds Ånd, de kan ikke skilles.

Den store grunnen til dette ligger ikke i oss selv. Det er ikke vår kjærlighet til Gud og mennesker som er årsak til at vi er Guds barn. Den ligger et helt annet sted. I v. 14 kommer det: Vi har selv sett noe guddommelig, og det kan vi stadfeste ved vårt vitnesbyrd: Gud har sendt sin Sønn for å frelse verden. Det vet vi, for han har frelst oss. Jfr. Johs 3, 16. Og ingen kan ta fra oss denne visshet: Vi er frelst ved Jesus. ”Det ingen andre i verden kunne, det både kunne og ville han.”

For å få del i frelsen, er bekjennelsen nødvendig, v. 15. Det skal vi ikke se på som en gjerning eller krav fra Gud. Det er en del av troen, som i Rom. 10, 9. I dette avsnittet går det på forholdet til vranglæren. For bekjennelsen er at Jesus er Guds Sønn, og det benektet gnostikerne.

Å ikke bekjenne det, ville være å gi vranglærerne rett. Og en kristen går ikke på akkord med dem. Og hvordan kan vi nekte at Jesus er Gud, når vi har fått samfunn med Gud ved Sønnen? Å være i Gud og Gud i oss er uttrykk for et dypt personlig samfunn.

V. 16 er nettopp en slik bekjennelse av frelsen. Vi har kjent og trodd det. Å kjenne kan her bety å erkjenne (O. Moe) og dermed lært å kjenne evangeliet og frelsen. Frelsens innhold er Guds kjærlighet til oss, særlig da han sendte Sønnen. De som tror det, har samfunn med Gud og er Guds barn.


IV. Vers 17-21. Kjærlighet og seier.
17 I dette er kjærligheten blitt fullkommen hos oss, at vi har frimodighet på dommens dag. For slik som han er, slik er også vi i denne verden. 18 Frykt er ikke i kjærligheten, men den fullkomne kjærlighet driver frykten ut. For frykten har med straff å gjøre, og den som frykter, er ikke blitt fullkommen i kjærligheten. 19 Vi elsker fordi han elsket oss først. 20 Dersom noen sier: Jeg elsker Gud! - og likevel hater sin bror, så er han en løgner. For den som ikke elsker sin bror som han har sett, hvorledes kan han elske Gud, som han ikke har sett? 21 Og dette bud har vi fra ham at den som elsker Gud, skal også elske sin bror.

Nå beskriver han ikke bare Guds kjærlighet til oss og det den betyr for oss. I v. 17 sier han noe om vår kjærlighet og hvordan den virker på oss. ”Vi” er her de som har tatt imot Jesus som sin frelser. Hva har vi fått?

Svar: Vi frykter ikke dommedag. Det er en fullstendig ny situasjon for oss. Enten menneskene vil vedgå det eller ikke, er mange redd for den dagen. De gruer seg og fylles av skrekk når de tenker på at en dagen da alt i deres liv skal fram i lyset og bedømmes av Gud selv. Og de vet inderlig vel at de slett ikke vil bestå prøven. Og dommen er fryktelig. Hva skal vi da gjøre?

Hvorfor har vi da frimodighet når vi tenker framover mot dette?

Vi er som Jesus, skriver Johannes. Han er Guds Sønn og har del i Guds rike, derfor har han ingen ting å frykte. Han skal ikke en gang dømmes. Og vi er også Guds barn, vi som har tatt imot Jesus. Johs. 1, 12. Vi har del i hans rettferdighet og hellighet og står fullkomne for Gud i Kristus. Da har et Guds barn ingen ting å frykte. Når dommen allerede er tatt av Jesus, er det ingen dom igjen for de kristne. Rom. 8, 1. Gir ikke det frimodighet til å møte døden og evigheten? Da er virkelig Guds kjærlighet i oss, og den er fullkommen.

Tanken føres videre i v. 18. I en slik Guds kjærlighet er det altså ingen frykt. For den fullkomne Guds kjærlighet driver bort all trellefrykt for Gud og for dommen. Frykten tenker på straffen som kommer. Så lenge vi ikke tror og ser at Guds kjærlighet allerede har tatt straffen for oss, vil frykten plage oss. For da ser vi ikke den fullkomne kjærlighet Gud har gitt oss.

Når vi elsker Gud og mennesker, er det fordi Gud har gitt oss av sin kjærlighet, v. 19. Her viser Johannes den store avstanden vi har til gnostikere og andre vranglærere. For noen mente at man kunne elske Gud og samtidig hate noen, f. eks. sine fiender, v. 20. Johannes går sterkt mot det. Det er løgn og en umulighet. Hvis man ikke elsker de mennesker man ser, hvorledes er det da mulig å elske Gud som er skjult? Tanken er trolig at det er lettere å elske det man ser enn det usynlige. Selve fornuften skulle fortelle oss dette.

Men det er Gud som sier det, v. 21. Det er et bud fra ham. Det kan lett oppfattes lovisk: Vi kristne må nå prøve å elske andre mennesker. Skal den kjærligheten være ekte, må vi begynne med Guds kjærlighet til oss. La den få strømme inn i hjerte og sinn. La det bli drivkraften til et nytt liv. Men så skal vi også følge de tilskyndelser som vi får i Guds ord til å vise kjærligheten i praksis. Det er ikke nok med store og varme ord.


Kap. 5.
I. Vers 1-5. Sammendrag.
1 Joh 5, 1 - 5 Hver den som tror at Jesus er Kristus, er født av Gud. Og hver den som elsker Faderen, elsker også den som er født av ham. 2 På dette kjenner vi at vi elsker Guds barn: når vi elsker Gud og holder hans bud. 3 For dette er kjærligheten til Gud at vi holder hans bud. Og hans bud er ikke tunge. 4 For alt det som er født av Gud, seirer over verden. Og dette er den seier som har seiret over verden: vår tro. 5 Hvem er den som seirer over verden, uten den som tror at Jesus er Guds Sønn?

En kristen er født på ny, v. 1, som Jesus sa til Nikodemus, Johs 3,3. Da er et menneske frelst, og det skjer ved troen på Jesus. Det lærer hele NT. En følge eller frukt av det er en n y kjærlighet – den strekker seg til sin åndelige far, Gud i himmelen, og til alle andre Guds barn. Vi er som en stor familie. Og den kjærligheten vi har til hverandre, er av samme slag som Guds kjærlighet til syndere.

Dette er ett av kjennetegnene på at vi er Guds barn: Det er både en gjenkjærlighet til vår Gud og at vi tar Guds vilje og bud på alvor. En slurven kristen moralsk sett er en selvmotsigelse. Dette er egentlig ikke en formaning til å holde budene, som en lovisk tanke godt kan mene. Men det er en konstatering av at når vi holder Guds ord, viser det at vi er troende og holder av de andre kristne. For vi er født på samme måte og er en familie, v. 2.

I v. 3 gjentar han tanken og understreker slik hvor viktig dette er: Kjærligheten til Gud er å holde hans bud og dermed leve i hans vilje. For den som er født av Gud og lever i Ordet, er det ikke en byrde. Det er naturlig for det nye sinn.

Og her ligger seieren gjemt: Ved troen lever vi der synden allerede er overvunnet, v. 4-5. Men seier forutsetter kamp og fiender. Og her må vi berøre et annet punkt. For en kristen kan bli sløv og søvnig og slik komme på avstand fra sin Frelser. Derfor er disse ordene også en påminnelse om alltid å holde fast ved troen. Vi skal ikke tenke at vi må gjøre flere gjerninger for å forsette som kristne. Vi skal hele tiden tilbake til troen og dens grunnvoll. For troen er ingen ting i seg selv, den må være knyttet til Jesus – han er både opphavsmann og fullender til troen. Hebr. 12, 2.

II. Vers 6-13. Guds vitnesbyrd.
1 Joh 5, 6 - 13 Han er den som er kommet med vann og med blod, Jesus Kristus - ikke bare med vannet, men med vannet og med blodet. Og Ånden er den som vitner, fordi Ånden er sannheten. 7 For de er tre som vitner: 8 Ånden og vannet og blodet, og disse tre samstemmer. 9 Tar vi imot menneskers vitnesbyrd, så er Guds vitnesbyrd større. For dette er Guds vitnesbyrd, at han har vitnet om sin Sønn. 10 Den som tror på Guds Sønn, har vitnesbyrdet i seg selv. Den som ikke tror Gud, har gjort ham til en løgner, fordi han ikke har trodd det vitnesbyrd Gud har vitnet om sin Sønn. 11 Og dette er vitnesbyrdet at Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i hans Sønn. 12 Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet. 13 Dette har jeg skrevet til dere for at dere skal vite at dere har evig liv, dere som tror på Guds Sønns navn.

I dette avsnittet har vi Guds vitnesbyrd om sin Sønn og det han betyr for oss. Det er viktig at vi kjenner Jesus slik han virkelig er, og da kan bare Guds ord hjelpe oss. Og Johannes fører først frem tre vitner om Jesus.

Jesus kom med vann – det er begynnelsen til Jesu virksomhet ved dåpen. Mat. 3. Da begynte den egentlige gjerning. Da Johannes nektet å døpe ham, sa Jesus: La det skje, for slik er det riktig å fullføre all rettferdighet. Men begynnelsen var ikke nok. Johannes sier: Ikke bare ved vannet, men også med blodet. Og det er hans død. Da Jesus ropte på korset: Det er fullbrakt, var all rettferdighet fullført. Frelsen var ferdig for alle. Han hadde betalt for alle synder, og himmeldøren var åpnet for syndere som tok imot Jesus.

I tillegg vitner Ånden om Jesus. Og den forklarer frelsen for oss og viser oss alltid til Jesus. Den taler ikke om seg selv, men herliggjør Jesus Kristus for synderen. Det er dens oppgave. Guds vitnesbyrd samler seg i dette: han sendte sin Sønn for å frelse verden.

Fra v. 10 taler han om et indre vitnesbyrd som de troende har. Vi har et vitnesbyrd i oss, vi ”får en indre bekreftelse” (O. Moe). Og i v. 11 kommer innholdet i vitnesbyrdet, nemlig at Gud har gitt oss evig liv i Jesus Guds Sønn. Og i v. 12 ser vi kristendommen i en sum: Den som har Jesus, har evig liv. Det dreier seg om å eie Jesus i troen, da er alt vel.

Det er vårt indre vitnesbyrd. Det ser vi klart om vi tenker motsatt: Hva har jeg om jeg ikke har Jesus? En kristen synger slik: ”Nei, for all den ting jeg visste, kan jeg ei min Jesus miste.” Når jeg vet at Jesus er min ved troen, har jeg alt jeg trenger til evig liv i himmelen. Denne tanken er vitnesbyrdet, selv om jeg ikke kan si det med ord.

Johannes skriver også om det motsatte. Den som ikke tror, har ikke evig liv. Han har også gjort Gud til en løgner, for Gud har talt klart om Sønnen i sitt ord. Den vantro må selv bære ansvaret fordi han ikke har trodd på Jesus. Jfr. Johs. 16,8-9.

Alt dette har vi altså skriftlig, v. 13. Vissheten om det er egentlig Bibelen selv. Der står det skrevet. Og troen bygger ikke på mine egne tanker og følelser. Troen holder seg til Guds ord som taler om Jesus og hans frelse. Vissheten er ikke det jeg selv kjenner og opplever i min tanke og sjel. Vissheten er det som står skrevet, og det er fast som fjell.

III. Vers 14-17. Bønn.
1 Joh 5, 14 - 17 Og dette er den frimodige tillit vi har til ham, at dersom vi ber om noe etter hans vilje, så hører han oss, 15 og dersom vi vet at han hører oss, hva vi enn ber om, da vet vi at vi har fått våre bønneemner oppfylt hos ham. 16 Dersom noen ser sin bror gjøre en synd som ikke er til døden, så skal han be, og han skal gi ham liv - det vil si dem som synder, men ikke til døden. Det finnes synd som er til døden, det er ikke om den jeg sier at han skal be. 17 Enhver urettferdighet er synd, og det er synd som ikke er til døden.

Som fortsettelse av ordet om frelsesvissheten, taler Johannes om tro på bønn. Tro er tillit. Og en kristen har fått den tillit til Gud, at Han svarer bønn, v. 14. Det er jo derfor vi er kristne, for vi ba om det og han svarte. Det er nok en frimodig bønn, for vi har ikke fortjent det. Men han har gitt oss lov til å komme.

Når vi vet det, da vet vi også at han vil svare på andre bønner vi har. Forutsetningen i Bibelen er alltid at de etter hans vilje. Det ser vi av Johs 14, 14: i hans navn betyr bl.a. etter hans vilje.

Tryggheten i bønnen er at når Gud hører, så svarer han, v. 15. Selv om vi ikke ser svaret nå, vei vi at det kommer. Vi har det i troen. Guds rike er et troens rike på alle måter. Vi må lære å se svaret i framtiden. Derfor er bønn en øvelse i tålmodighet.

Et spesielt bønnemne blir her ført fram, v. 16-17. Det er forbønn for en kristen som har syndet. Og nå skiller Johannes mellom to slags synder: Noen er til døden og noen ikke. Det er et vanskelig avsnitt som det er mange meninger om. La oss løse opp disse setningene for å se nærmere inn i betydningen:

1. All urett er synd, v. 17.
2. En kristen kan falle i synd (gjøre en synd), v, 16a og kap. 2, 1.
3. Andre kan noen ganger se at vi synder (ser sin bror).
4. Da skal vi be for de som har syndet. Her tales det hele tiden om kristne.
5. Gud vil da svare på bønnen og tilgi synderen. Jfr. v. 14-15. Da er han frelst.

Så kommer en annen tanke som er flettet inn i disse versene:
a. Der er synd som er til døden, v. 16b. Død kan bety legemlig død eller åndelig, evig død – fortapelse.
b. Vi blir ikke bedt om å be for slike syndere.
c. Dette må derfor være en alvorlig synd.
d. Mange har sagt at ”synd til døden” er spott og synd mot Den hellige Ånd. Og der er trolig ingen annen synd vi kjenner fra Skriften som Gud ikke kan tilgi. Jfr. Mat. 12, 31; Mark. 3, 28f; Luk. 12, 10; Se også: Hebr. 6, 4-6; 10, 26.

Synd mot Den Hellige Ånd ”innebærer hjertets forherdelse mot Guds ords og Ånds påvirkning” (O. Moe). Alb. Barnes mener også det. Kanskje har Alfred Plummer et godt uttrykk og forklaring på dette: ”Det er mulig å lukke hjertet mot påvirkning fra Guds Ånd så hardnakket og vedholdende at omvendelse blir en moralsk umulighet.” De er altså selv skyld i sin tilstand. Så lenge har de stått kallet fra Guds Ånd imot at de er blitt forherdet og hører ikke lenger Guds røst. Både Bibelverket og Gullgruben ser det slik. Og Werner de Boor har et treffende uttrykk i Wuppertaler Studienbibel: ”Skillet (mellom disse synder) ligger i hele historien i et menneskeliv.” Det er så å si frukten av hvordan et menneske har levd.

Når vi ikke blir bedt om å be for dem, er det fordi det ikke lenger vil nytte. Men det er vårt kall å be for så mange som mulig, og vi skal være forsiktig med å stemple noen som håpløse i denne sammenheng. Vi legger merke til at Johannes ikke gir oss en liste over slik dødssynder. Han forbyr oss heller ikke å be for noen syndere. Bare Gud kjenner de umulige i deres hjerte. Vårt kall er å be for alle vi kan og prøve å vinne dem for himmelen.


IV. Vers 18-21. Avslutningsord.
1 Joh 5, 18 - 21 Vi vet at den som er født av Gud, ikke synder. Men den som er født av Gud, tar seg i vare, og den onde rører ham ikke. 19 Vi vet at vi er av Gud. Men hele verden ligger i det onde. 20 Vi vet at Guds Sønn er kommet, og han har gitt oss forstand så vi kjenner Den Sanne. Og vi er i Den Sanne, i hans Sønn, Jesus Kristus. Han er den sanne Gud og det evige liv. 21 Mine barn, ta dere i vare for avgudene!

Johannes har sagt dette flere ganger, med litt variasjon i uttrykk: En kristen synder ikke, også her mener han: som praksis, noe vi har som vane. Og han legger til: En kristen tar seg i vare. Tre ganger sier han her: Vi vet. I kamp mot det onde, legger apostelen nå vekt på vissheten om seier og kunnskapen om hva de troende har.

Ordet om å ta seg i vare innebærer å være på vakt. Heller ikke det står her som en formaning. Han vil bare si at slik er det med en våken troende. Her er forresten flere oversettelser mulig. Dansk 1948 sier: holder fast ved Ham (Gud/Jesus). Andre sier at Jesus (han som er født av Gud) bevarer ham, og en sier: han er beskyttet av Gud. Den norske (NB) legger mer vekt på at vi skal vokte oss selv, ta oss i vare. Alle disse mulighetene har vel en viss del av sannhet i seg.

Og da kan ikke djevelen ta oss. Ordet ”røre oss” betyr egentlig å legge hånd på, gripe tak i og ikke bare en ytre berøring (Westcott). Vi er beskyttet på alle kanter mot Den onde. Men det ligger noe mer her: Hvis vi selv går bort fra Frelseren, slutter å tale med ham i bønnen og ikke lar han få lov å tale til oss i sitt ord (bibelen) og ikke er sammen med de hellige (andre kristne), vil vi selv bryte forbindelsen til vår Gud. Derfor kommer den alvorlige advarselen i det siste verset i brevet, v. 21. For hele verden ligger i det onde, v. 19.

Avstanden til verden er der – for vi er av Gud mens verden er i det onde. Det vet vi, sier Johannes. Vi vet også at Jesus er kommet – han er Guds Sønn. Ved sin Hellige Ånd har han gitt oss kunnskap og visdom slik at vi kjenner Gud. Og gjennom hans Sønn er vi blitt Guds barn. For Jesus er veien. Der var vi sannheten og det evige liv, slik Jesus selv sa i Johs 14, 6.

Da er det advarselen kommer: Ta dere i vare – for avgudene. Det siste verset blir også innledet med dette: Mine barn. Det er ikke en general som kommanderer sin hær. Det er en far som har omsorg for sine små. Og som Westcott skriver, er dette kanskje det siste ord i Skriften.

Avguder er alt som tar Guds plass i livet vårt. I vårt hjerte er det bare plass for én Gud. Og det behøver ikke å være store avgudsbilder eller grov synd. På Johannes’ tid var det kanskje å delta i offermåltider eller i keiserdyrkelsen, som O. Moe skriver. Det så uskyldig ut og ”kunne ikke være så farlig”. Likevel var det et steg bort fra den sanne Gud. For oss kan det være andre små og tilsynelatende uskyldige synder og avvik fra den kristne tro.

Ta deg i vare, sier Johannes. Vi skal huske budskapet som han begynte brevet med, kap. 1, 5: Gud er lys, og det er intet mørke i ham. Og synden er mørke. Derfor må vi leve i lyset, i bekjennelsen, kap. 1, 7 og 9. Amen.

--oo000oo--
-

Filipperne

Kristen tru og liv

i Filipparbrevet

Talar av Nils Dybdal-Holthe

2000

Fil. 1, 6. Den gode gjerning i oss.

Fil. er kalla brevet om gleda. Me finn ordet i ei eller fleire former heile 15 gonger. Det var i denne byen evangeliet vart forkynt for første gong i Europa. Paulus tala med kvinna Lydia ein sabbat på bønestaden ved elva. Apg. 16,12 ff. Ho høyrde på han og Herren opna hjarta hennar, står det. Og det er det me treng nå. Hjarta vårt er så stengt for Guds ord og hans vilje at Ånda må opna det slik at me forstår. Men det var her i Filippi at han vart fengsla, men opplevde at dørene opna seg og fangevaktaren vart frelst. Her fekk han oppleva underet frå Gud.

Paulus byrjar dette brevet med å ynskja dei nåde og fred - den vanlege helsinga han har. Her skal me og få byrja vårt liv - og halda fram så lenge me lever: I Guds store og rike nåde og eiga fred med Gud her på jord. Det er velsigna godt.

Og så takkar han Gud for desse kristne. Så ofte han tenkjer på dei, kjem takken. Då ber han for dei med glede. Kunne me alle hatt det slik at me fekk gleda oss over kvarandre som kristne! Innhaldet i dette brevet viser kvifor det kan vera slik mellom truande. Her er verkeleg nokre grunnsanningar i kristentrua.

I v. 6 kjem så eit sterkt vers. Det er noko Paulus er fullt viss om, der var det ikkje noka tvil og uvisse: Det Gud hadde byrja i dei ville han fullføra! Gud gjer aldri eit halvveges arbeid. Det står fast like til dagen då Jesus kjem att og me er i himlen.

Og det var ei god gjerning. Me kan ikkje gjera noko godt sjølv, me har ingen gode gjerningar i våre liv. Alt er smitta og tilskitna av synda. Det er vår attest. Sangb. 352. Me må få alle gode gjerningar som gåve frå Gud.

Kva tenkjer så Paulus på her! Kva er den gode gjerninga som Gud har teke til? Først av alt kan me seia det er sjølve kristentrua, slik dansken Marius Jørgensen skriv i den fine kommentaren til brevet. For trua vår er Guds gjerning og ikkje vår. Me kan ikkje tru rett, men me kan få alt av Gud. - Men då vil me nemna nokre sider ved trua og det Paulus kan ha tenkt på når han skreiv. I alle høve er det sant for oss som vil til himmelen: Alt er av Gud.

1. Tilgjeving for synda.

Dette er byrjinga til frelse i våre liv. Det er sjølve frelsa å få tru at livet er blitt nytt, heile synderegisteret er sletta ut. Gud har gløymt mitt gamle og stygge liv. Noko heilt nytt er kome til.

- Alle treng denne tilgjevinga, for me har alle synda. Rom. 3,23. Det finst ikkje ein einaste på denne jorda som er utan synd. Det var berre Jesus. Du har og ei evig sjel, og du kan gå fortapt. Alle som lever i si synd er fortapt. Ingen ting kan oppvega det av alt du fekk og åtte på jord. "Om jeg eidde alt, men ikke Jesus, å, hva vinning var det for din sjel?"

- Bibelen seier klårt at berre Jesus kan dette. Og han gir det ikkje utan vidare - det skjer ved erkjenning og vedkjenning av vår synd. Der nede på kne der me legg alt framfor han og seier: eg er fortapt utan frelse og nåde. 1.Joh. 1,9. Han kan tilgi og frelsa avdi han har betalt med sitt eige blod. Han ber oss berre å koma med vår synd. Det er omvending, sa haugianarane. Då gir han av nåde - og det tyder som gave. Når synda er tilgjeven tek eit nytt liv til for oss. Livet med Gud. Og her i tilgjevinga skal me få leva alle våre dagar. Me kan kom att gong etter gong og dagleg ta imot ny forlating. Jesus har lova det: han som tok til og tilgav første gong - han vil halda fram, med stadig ny tilgjeving. Tilgjevne synder vert vårt kristendom like fram til Jesu Kristi dag.

2. Eit liv i helging.

Helginga er kvardagslivet som kristen, eller "vandringa". Det er å leva rett for Gud og menneske i dei mange ting me møter til kvardags. Klarer me det? Mange strevar med denne sida av livet. Dei ser at livet ikkje er som det skulle, me feilar så ofte og gjer det me angrar sterkt på i mange år etter. Korleis kan eg då nå fram?

Me må alle vedgå at livet ikkje er lett. Her er altfor mange freistingar og fårar og fiendar. Og me er sjølve så svake og har lett for å feila. Kva gjer me då?

Først må me tenkja slik: Helginga er som alt anna i Gudslivet eit Jesu verk. Gjennom heile livet er det han som verkar oss både å vilje og å verka (kap. 2,13). Og i Kristi gjerning er me fullkomne frå første dag. For Gud står me kledd i Jesu rettferd - og der manglar ingen ting.

Dinest kap. 2,12: arbeid på dykkar frelse med otte og age. Det tyder m.a. at me ikkje er kobla ut. Alle formaningane i breva syner det. Det er smertefullt når pottemakaren skal gjera karet om til eit anna kar - avdi det vart mislukka. Jer. 18,4. Synda overlistar oss og me kjenner skamma over eit syndefall. Då kjem Anden igjen og viser oss til Kristus - med ny nåde og tilgjeving. Då ber han oss å halda vakt - over tankar, ord og det me gjer. Han ber oss vera varsam med dei me søkjer selskap og omgang med, 1.Kor. 15,34-35. Ordet er skarpt når det står slik: Alt de gjer i ord eller gjerning, gjer det alt i Herren Jesu namn, Kol. 3,17.

Denne påminninga vil Anden halda fram med til me er ved porten i himmelen. Han slepp oss ikkje.

3. Tenesta, v.5.

Filipparane hadde vore med i arbeidet i Guds rike, v. 5. Jesus fortalde om nokre som var ledige heile dagen, Mat. 20,6. Diverre er det mange nå og som er meir opptekne av sitt eige liv enn av Guds gjerning. Her må me understreka: All gjerning for Gud tek til som ein Guds gjerning i oss. Gud verkar på oss ved Anden, og det held fram heile livet. Dersom vår teneste ikkje har utspring i Guds gjerning med oss sjølve, vert det berre kjøt og menneskeverk. Det er meir til skade enn til gagn for Gud.

Det er og sant at me kom inn i denne tenesta då me vart frelste. Då byrja Gud å arbeida med oss som hans vitne. Ofte er dei nyfrelste mest ivrige her - dei må fortelja andre kva Jesus har gjort for dei. Så sant det er Anden som har skapt denne trongen, vil den halda fram. Og Gud verkar på oss dagleg. Når me lever i Ordet og bøna og samfunnet, vil han gi oss velsigningar som me kan dela med andre. Me er skapt i Kristus til gode gjerningar, Ef. 2,10.

Likevel: Jesus bad sine apostlar om å gå ut til alle. Mat. 28,19. Det er eit direkte bod om misjon. Ikkje alle har den same oppgåva. Alle truande er levande steinar i Guds hus, men ikkje alle steinar er synlege. Alle er likevel naudsynlege.

Alt er Guds arbeid. Misjonen er ikkje vår misjon. Det er Jesu gjerning. Det skal gjera oss små og audmjuke kva stilling me så får i hans rike. Me er berre unyttige tenarar som gjer skyldnaden vår. Luk. 17,10. Marta streva det ho kunne, men Maria valde den gode delen. Luk. 10,42.

Dette skal hjelpa oss til å sjå at alt er Guds verk. Får me gjera noko, er det nåde. Om ingen ser det me gjer, er tenesta like stor nåde. For Gud har oversyn over alt. Alt er i grunnen hans gjerning i oss - og den vil han halda fram med til Kristi dag. Han vil fullføra det han tok til med - til målet er nådd!

Fil. 1,29. Dykk vart det unnt.

Slik var den gamle omsetjinga av dette verset. Nå heiter det m.a. i NB88: De har fått den nåden. KJN omset det slik: Det er gitt dere, på grunn av Kristus. Etter grunnteksta er det ei god omsetjing.

Me er blitt unnt noko av Gud. Her talar me om dei truande. Og det har me fått for Kristi skuld. Det me er og har er på grunn av hans frelsesverk på krossen. Det er aldri på grunn av vår eiga forteneste - for me har ingen. Me går tomhende gjennom heile livet. Alt me har er lånt gods. Gåver frå Gud.

Her nemner han to slike nådegåver. Paulus talar nok av erfaring her som så mange stader. Dette har han sjølv opplevd. han kan vitna med sanning.

1. Å tru på Kristus.

Det første han nemner er trua. Det er det fundamentale i kristendommen. Her tek frelsa til for ein syndar. Me kan aldri gjera noko til frelse, betala avdrag så å seia. Alt får me som gåve, me blir unnt det.

Slik var det med fangevaktaren her i Filippi. Paulus var fange, men Gud greip inn og gjorde eit naturunder. Vaktmannen vart redd og ville ta livet sitt. Då sa Paulus: Gjer ikkje det, men tru på Kristus. Apg. 16,31. Då skal du bli frelst, sa Paulus. Ingen ting anna. mannen skulle ganske enkelt få ta imot ei ferdig frelse. Bibelen er full av ord om trua, og alle frelste trudde på Kristus.

Her får me så høyra at trua er nåde, ei gåve, det vert unnt oss å tru. Fangevaktaren kjende det nok slik - han som ville ta sitt eige liv av otte for romarstaten. Så kom Gud med si gåve. Han fekk lov å tru på Jesus og slik bli berga.

Men me kan ikkje kreva noko. Me kan berre be, spørja - og koma slik me er. Sume vil seia: Eg får det ikkje til, eg har ikkje frelsesvisse. Eg veit ikkje om eg er ein rett truande.

Då kan me minna kvarandre om eit par ting her.

a) Kva er eigentleg frelsa? Og kvifor treng me frelse? Dei spørsmåla kan gjera noko klårt for oss. Då veit me at berre ein ting skil oss frå Gud, synda. Profeten seier det klårt: Dykkar synd har gjort skilsmål mellom dykk og dykkar Gud. Jes. 59,2. Berre det må ordnast. Når synda er borte og tilgjeven, er skilje mellom deg og din Gud borte. Då skal det ikkje meir til.

Det er altså ikkje tale om kjensler og stemning i oss. Det gjeld Guds tilgjeving til frelse.

Etter pinsedag står Peter fram og talar i Jerusalem og seier til jødane: Vend om så syndene dykkar kan bli utsletta. Apg. 3,19. Og då David hadde synda så grovt, sa han: Eg sanna mi synd for deg, Salme 32. Me skal vera ærlege og leggja alt fram for Gud. Svik i anden er å skjula noko eller bortforklara og leggja skulda på andre. David sa: Det er mi skuld. Då står det: Og Gud tok bort mi syndeskuld. Gud tilgav - og gløyme og gøymde synda.

Der synda er tilgjeven, er me frelste. Det er ikkje spørsmål etter kva me kjenner i oss eller "opplever" i sjelslivet. Det er godt å oppleva noko, men det varer sjeldan lenge. Då treng me noko fastare å halda tak i. Og det er grunnlaget for tilgjeving og frelse. Han kan tilgje avdi Guds eigen son har betalt for alt. Og det står fast i alle æve.

b) Eit anna spørsmål er: Kva er trua? Du prøver kanskje å få det til å tru, men lukkast ikkje. ­Då er det lett å gi opp, eller å gå gjennom livet som ein usikker kristen med lite glede i Gud.

Ordet i Rom. 10,17 har vore til hjelp for mange.Der skriv den same Paulus: Så kjem då trua av forkynninga - - og forkynninga kjem ved Kristi ord. KJN skriv dette slik: Så kommer da troen av det en hører, og det en hører kommer ved Guds ord.

Det å høyra er altså viktig. Og det er svært viktig kva ein høyrer. For det me lyttar til, skaper tru - eller tillit til det som vert sagt. Då vil me tenkja: det er sant det han seier.

Ordet om frelse står berre ein stad: i Guds ord. Der finn du vegen. Difor er det naudsynleg å høyra ordet forkynt - då blir trua fødd i hjarta. Difor seier profeten: Høyr, og du skal leva. Jes. 55.

Då vert det unaudsynleg å grava i sitt eige liv etter frelse. For då har du høyrt kva frelse er og kor du finn henne: I Guds ord - der høyrer du om Kristi frelsesverk. Og det held. Det er sikkert gjennom all tvil og alle vanskar.

Difor skulle me høyra mykje. Men viktig er det å høyra ei rett forkynning. Me skal ikkje fara hit og dit og få med oss alt som vert tilbudd på torget i vår tid. Det er den sikre veg til tvil eller iv erste fall ein falsk kristendom.

Dykk er det unnt - å tru.

Kristendom er nåde og gave.

2. Å lida for Kristus.

Paulus hadde kjent på kroppen kva liding var. Han visste det ikkje var romantikk og lette dagar. Han skriv sterkt om kva han sjølv har vore gjennom til dei kristne i Korint: "Eg har fått fleire slag. Eg har vore fleire gonger i fengsel. Eg har ofte vore i dødsfare. Jødane har fem gonger gjeve meg fortsi slag på eitt nær. Tre gonger har eg vorte hudfletta, ein gong steina, tre gonger har eg lide skipbrot, og eit døger har eg vore i djupet. Ofte har eg vore på reiser - i fare på elvar, i fare mellom røvarar, i fare mellom landsmenn, i fare i by, i fare i øydemark, i fare på hav, i fare mellom falske brør, i slit og strev, ofte i nattevaking, i svolt og torste, ofte i faste, i kulde utan klede." 2. Kor. 11,23b-27.

Han visste kva liding var. Likevel seier han: det er nåde.

Motgang var eit teikn på ei rett tru. Det høyrde med - avdi me lever i ei vond verd som hatar Gud og hans folk. Til Timoteus skriv han: "Alle som vil leva gudfryktig i Kristus Jesus, skal verta forfylgde" 2. Tim. 3,12.

Det er eit sterkt ord til oss som har det så lett og godt. Det har dømt meg ofte. Har me det for godt i landet vårt? Me opplever så lite motstand. Er me ikkje tydelege nok i trua?

Dei første kristne var glade når dei måtte lida. Dei kjende gleda i seg over å få likna Jesus på den måten også. Apg. 5,41. Smerten i kristenlivet høyrer med. Det skal me hugsa når me kjenner litt spott og høyrer hånord for at me trur på Guds ord og seier me er frelste.

Me opplever det for Jesu skuld.

Om Moses står det: Han akta Kristi vanære for ein større rikdom enn skattane i Egypt. Hebr. 11. Han såg fram til løna. Det var løysinag for han og, slik som for martyrane. Mange gjekk med smil om munn mot løvene i Rom, sjølv om dei kunne skjelva og ynskja å få leva litt lenger. Som Paulus visste dei at det beste var igjen, dei kunne gleda seg over at reisa var over. Dei stod snart ved målet. Fil.1, 23.

Det er nåde å lida for Jesus.

Dykk vart det unnt, ikkje berre å tru på Kristus, men og å lida for han. Slik skriv Paulus. Det er Guds ord.

Fil. 2, 6-8. Jesu 'skikkelse'

I dette avsnittet talar Paulus om Jesus Kristus. Korleis er eigentleg Frelsaren? Her finn me mange sider og eit vakkert bilete av Han. Ein meiner at dette opphaveleg var ei salme eller ei trusvedkjenning i tidleg tid. Paulus nyttar dette i brevet og står slik bak sjølve innhaldet.

I alle høve vil Paulus seia oss korleis Frelsaren er. Gud har fortalt oss om han. I Hebr. 1, 1 står det om at Gud har tala til menneska i tidlegare tider. Mange gonger og på fleire måtar gjorde han det. Profetane var Guds røyst og emnet var ein Frelsar for oss. I GT finn me dette ofte. Ordet om ein Messias er ikkje mennesketankar eller lause påstandar. Her finn me at Gud talar til verda.

Men i læra om Jesus finn me og at Han skulle koma og vera i fleire slags skapnader eller "skikkelsar". Og slik ser me her dei viktige drag av Jesu soge.

1. Jesus i Guds skapnad.

Først les me om Jesus i Guds skapnad, og det er hans tid i himmelen før julenatta. Me kallar det Jesu pre-eksistens, dvs. at han var eller eksisterte i æva før han vart menneske. Johannes skriv om det: I opphavet var Ordet - Joh. 1, 1. Ordet er bilete på Jesus: han var sjølve bodskapen fra Gud. Han ikkje berre tala om Gud eller var reidskapen hans. Jesus var sjølve det ordet som Gud tala ut til folket. Men Johannes skriv meir: Ordet var hjå Gud, og han var Gud. Alt dette talar om tida hans før han vart menneske.

Då var han i Guds skapnad, var lik Gud og var sjølv Gud av vesen fullt ut. Som Gud var han full av herlegdom slik Gud er herleg. I den øvsteprestlege bøna seier Jesus dette sjølv: "Og no, Far, herleggjer du meg hjå deg sjølv med den herlegdomen eg hadde hjå deg før verda vart til" (Joh. 17, 5). Her er det klårt sagt at Jesus åtte Guds herlegdom i æva. Kva anna kan herlegdomen "hjå Gud" vera?

Dermed var han sann Gud med alle Guds eigenskapar. Slik Gud er var Jesus. Han var heilag, rettferdig, allmektig på alle måtar. Dette er eigentleg uskjøneleg for oss.

Så legg Paulus til: han heldt det ikkje for eit røva bytte å vera Gud lik. Det var naturleg for han. Han hadde rett til det, han som sjølv var Gud. Difor hadde han rett og makt til å frelsa.

2. Jesus i ein tenars skapnad.

Dette er det neste steget for Jesus. Og då er me i krybba i Betlehem og ikkje i himmelen. Jesus vart eit menneske og kom til jord som alle andre born. Dette kallar me inkarnasjonen (lat. in carno: i kjøt): Han vart kjøt som me andre. I livet sitt viste han at han var menneske. Han ikkje berre vart fødd som eit menneske og oppførte seg som born flest. Han var i arbeid som snekker hjå faren i ikr. 20 år før han steig fram. Og seinare viste han at han hadde ein vanleg lekam: han vart trøytt, svolten og tørst som andre.

Paulus skriv om dette: han gav avkall på det og tok ein tenars skapnad på seg. Spørsmålet her er kva dette "det" tyder. Kva var det han la av? Dei lærde har strida om dette. Men det står kanskje klårt nok her: han hadde Guds skapnad og var Gud lik i makt og mynde - men han gav avkall på det.

Han vart ikkje berre menneske som me. Han la ikkje av det å vera Gud i seg sjølv. Men han la av seg den skapnad eller skikkelse han hadde som Gud. Han la av seg drakten for å seia det slik. Og den parallellen me fann i Joh. 17, 5 viser og dette: Han bed ikkje om å verta Gud att, for det var han heile tida. Han bed om å få att herlegdomen hjå Gud. Det var den han la av.

I Joh. 1, 14 står eit anna ord om "Ordet": Det vart kjøt og tok bustad mellom oss. Det er same tanken: Jesus kom til jord, men på ein annan måte enn som Gud. Han vart kjøt, slik me menneske er av kjøt og blod.

Jesus var altså Gud heile tida. Han var sann Gud og sant menneske i ein person medan han var på jord. Og det var naudsynleg. Han kunne ikkje frelsa oss syndarar i Guds skapnad. Han måtte bli lik oss for å hjelpa oss. Ingen kan sjå Gud og leva, hans herlegdom og utstråling er for sterk for oss.

Han var altså Gud i seg sjølv, i si natur, men han brukte ikkje si makt og sin rett som Gud alltid. Han viste det ikkje fram at han var Gud. Han kunne gjort det. På krossen kunne han ha stige ned og med ein pust sopa rein heile Golgata. Men han gjorde det ikkje - og det hadde med tenesta hans å gjera.

Me finn eit ord om dette i Hebr. 1, 3 og: Han er avglansen av Guds herlegdom og biletet av hans vesen, og han held alle ting oppe ved sitt mektige ord. Medan han var på jord, synte han ikkje fram heile Guds herlegdom og vesen. Han var berre ein svak avglans av det og eit meir eller mindre klårt bilete av Gud.

Me ser dette klårt i den athanasianske trusvedkjenninga. Der er det sagt at alle dei tre personane er innbyrdes like evige og "jevnbyrdige". Jesus er Guds Son, både Gud og like eins menneske. Han er fullkomen Gud og fullkoment menneske.

Då Jesus kom som menneske, kom han for å tena. Det seier ordet klårt. Han tok på seg ein tenars skapnad. Ordet tyder her ein slave eller træl (gr. doulos). Dei skulle gjera det verste arbeidet og ta på seg det andre ikkje ville. Eit døme på det er då Jesus vaska føtene til læresveinane. Det var slavane si oppgåve. Her stig Jesus ned - han som er Guds Son og skapar av heile verda. Han tener sine underordna. Og så seier han: slik skal de gjera med kvarandre. Han gjev oss eit føredøme på vår teneste. Det er ord til alle prestar, predikantar og misjonærar. Og her har me alle svikta mange gonger. Det er lettare å be andre gjera ei låg teneste enn å stille gjera det sjølv - med glede og takk for at eg fekk gjera det. Elles ser me korleis Jesus heile livet gjorde vel mot andre. Livet hans var i sanning ei teneste.

3. I ein fornedra skapnad.

Jesus steig djupare ned enn berre å tena. Han nedra seg sjølv, står det. Han gjorde det friviljug. Og nå nærmar me oss det lågaste punkt eller trinn på stigen. Han går stadig nedover i si gjerning. For dette er meir enn ei teneste. Å fornedra seg sjølv tyder å verta liten, spotta og handsama som ein slave.

Han fekk motgang på fleire måtar.

1) Først av menneske. Me les om korleis dei spotta han. Hans eige folk vende seg frå han. Han som var Gudssonen og ville alle vel, fekk motbør. Tenk at han den reine og heilage måtte oppleva å bli spytta på! Det er vanskeleg nok for oss menneske. Og her står Kongesonen frå himmelen og møter det.

2) Han vart lydig - det er ein del av den fornedra skapnad. Han kan kreva lydighet som skapar og Herre. Men her er han sjølv lydig - mot heile Guds lov. Ikkje eit bodord vart brote og ingen gjerning ugjord. Han levde eit fullkome liv, og han levde det for oss. Det var vårt liv og vår lydnad han gjorde.

3) Han døydde på ein kross, og for oss. og tok med det synda på seg. Det er eit mektig emne. Me kan berre gjera nokre streiftog nå. Men Bibelen har fleire sterke ord om Jesu gjerning. Profeten Jesaja 53,5 er sers klårt: Han vart såra og knust for oss, straffa låg på han. Det er langfredag på Golgata. Då vart Jesus dømt som ein syndar og måtte bera ansvaret for synda. Det var ikkje lettare for han å døy som syndar enn for oss. Han bar straffa og vart dømt. Gud handla med han som han ville handla med den verste syndar på jord. Ja, meir enn det - han bar jo alle synder!

Døyparen Johannes såg det og sa: Der er Guds lam som tek bort verda si synd. Og i 2.Kor. 5,21 skriv Paulus: Han vart gjort til synd for å frelsa oss, Det er veldig. Han som var rein og uskuldig var nå skuldig i alt. Til Gal. 3,13 må han skriva: Han blei ei forbanning for vår skuld.

Det er det djupaste trinn i fornedringa. Lenger ned kan ein ikkje koma. "Så sank du i vår jammer ned, så dypt som ingen vet." "Du gikk for meg en blodig sti, og jeg som skyldig var ble fri."

Det har vår Frelsar gjort for oss. Han har frelst oss fullt og heilt. Det vantar ingen ting. Du skal sleppa å gjera det minste. Frelsa frå Golgata er fullstendig og fullkomen. Det fekk Paulus oppleva (kap. 3), og mange av oss har sett oss fri og glad på det Gud gjorde på korset.

Har du gjort det?

Fil. 2, 8. Ein fornedra Frelsar

Me vil stansa ekstra ved den djupe sanninga om Jesus som lydig til krossen. Det er Bibelen si djupaste sanning, men og den alle viktigaste. Utan den er alt det andre til fånyttes.

Me ha lese om at Kristus vart menneske, vart ein tenar og fornedra. Han møtte motstand, men han var lydig til det siste. Der på krossen lydde det forløysande og triumferande ordet: Det er fullført. Joh. 19, 30. Då var gjerninga gjord.

Om frukta av dette seier Paulus ein annan stad: "De kjenner vår Herre Jesu Kristi nåde, at han for dykkar skuld vart fattig då han var rik, for at de skulle verta rike ved fattigdomen hans" (2. Kor. 8, 9).

Fil. 2, 9-11. Jesus opphøgd

I dette avsnittet fylgjer me Jesus på ein ny veg. Nå er han ikkje lenger slave eller i ein fornedra skapnad. Nå ser me han i ein ny guddomeleg glans. Me møter fleire sider ved Jesus i herlegdomen her.

I ein opphøgd skapnad.

Etter den djupe fornedringa møter me Jesus her i ein ny skapnad. Han kjem mot oss i ein opphøgd “skikkelse” eller stilling. Her går han fleire trinn oppover, slik han gjorde nedover. Gud opphøya han, høgt over alle andre. Han fekk eit namn over alle andre. Denne opphøyinga var eigentleg berre ein konsekvens av fornedringa, ei naturleg fylgje av at gjeringen var gjort. Han trong ikkje lenger vera fornedra, han kunne innta sin gamle stilling i himmelriket.

Kva er desse trinna oppover? Me vil fylgja han steg for steg.

1. Oppstoda påskemorgon.

Denne dagen syng me frimodig og med rette: Påskemorgen slukker sorgen - til evig tid. Denne dagen er viktig for oss, oppstoda er Guds kvittering for frelsa. Alt var godkjent av Gud, og Han kunngjorde det for alle ved å reisa Jesus opp or grava.

Paulus skriv til korintarane at oppstoda var etter skriftene. 1.Kor. 15,4. Det kom altså ikkje uventa på jødane om dei hadde lese Skriftene og sett at Jesus frå Nasaret var Messias. Men diverre var det mange som ikkje skjøna profetane.

Så viktig var det, skriv han i v. 14, at trua vår var tom og ingen ting dersom Jesus hadde vore i grava. Ja, den var gagnlaus og me var alle fortapt.

I v. 20 er det som han jublar og seier: Men nå er Kristus oppstaden! Og Hebr. 1,4 viser oss at Jesus har vorte så mykje større enn englane.

2. Himmelfarten

Dette er dagen då Jesus reiste heim att, og tok over sin rette plass i himmelriket. Hebr. 2,9 seier at han er krona med herlegdom og ære. For då fekk han alt attende og gjer nå bruk av si makt og kan vise sin herlegdom fullt og heilt.

Kva tyder så denne dagen for oss? Me veit at jul tyder Jesu kome som menneske, påske er tida då han leid og døydde for oss. Pinse tyder at Anden kom til jord som vår talsmann då Jesus forlet jorda.

Men Kristi himmelfartsdag? Kva er det?

Det var dagen då han overlet ansvaret og tenesta på jord til sine vener. Då gav han misjonsbodet. I den fasen i livet sitt viser han at nå må dei ta over. Hans tid er slutt. De skal vera mine vitne, sa han. Apg. 1,8.

3. Noko meir i himlen

Jesus fekk noko meir då han kom til himlen enn han hadde hatt før. Det kan synast underleg, men er likevel slik. Nokre bibelord syner det.

I Joh. 17,6 seier Jesus i bøna si: Eg har openberra namnet ditt for dei menneska du gav meg av verda. Dei frelste er altså ei gåve til Jesus. I Joh. 6,37 finn me det same: Alle dei som Faderen gjev meg, kjem til meg. Det er stort å sjå kor verdfulle menneska er for Gud. Kor stor pris Jesus set på oss i himmelen, ser me også i eit anna bibelvers.

I Hebr. 12,2 kan me lesa: "For å oppnå den gleda som venta han, leid han krossen med tolmod, utan å akta vanæra." Og kva slags glede var det? Han kjende himmelriket sin herlegdom, han visste om engleskarane. Men noko er nytt etter Langfredag og oppstoda: frelste menneske av alle folkeslag er der. Dei gledde han seg til å møta og vera saman med i all æve.

I Jes. 53,12 står det også noko me trur gjeld dette: Difor vil eg gje han dei mange til del og sterke skal han få… Gud sjølv seier dette om Son sin. Han skal få dei mange - og nokre sterke. Profeten såg altså at mange skulle bli frelst, til og med nokre stormenn.

Og NT er klår her som elles: Johannes såg ein så stor skare av frelste at dei ikkje kunne teljast. Åp. 7,9. "Som tusen bjerge full av sne." Kvar kristen skal vera med der - og gleda Frelsaren.

Prøv å sjå litt inn i dette: Du er til glede for Jesus. Han elskar deg så høgt at han døydde for deg, han kalla deg til seg og frelste trass i alle synder du hadde gjort. Og så ser han fram til å sjå deg att i himlen. Det er litt av opphøyinga hans.

4. Jesu atterkome og domen

Heile Bibelen lærer om Jesu atterkome og dom. Ei side ved det er at Jesus då vart opphøgd endå meir. Då skal han få ære på ein annan måte enn i himlen. Gud har då "storleg opphøgt han", v. 9. Han får namnet over alle andre: Frelsarnamnet og Herre-namnet. Han er ikkje lenger barnet, men kongen. Her er nemnt to ting som skal skje då.

a) Alle kne skal bøya seg i Jesu namn og visa han ære. Her gjeld det ikkje (berre) dei frelste. Heile himmelhæren skal æra Jesus, dei døde saman med dei levande. Dei som trudde og dei som forakte han. Alle er med. Det blir eit universelt bønnemøte der alle til slutt må sjå og erkjenna: Jesus er Gud.

b) Dinest skal alle bekjenna at Jesus er den han sa han var. Det er sant det han sa og gjorde. Mange vil oppleva at det då er for seint. Dei skal ikkje berre sjå og erkjenna det. Dei må seia det, vedgå det for seg sjølv og for andre og ikkje minst for Gud. Kvar tunge skal sanna at Jesus var Gud og æra han. Det blir noko til vitnemøte.

Kva tid det blir og kva rekkefølge alt skal skje i, veit me lite om. Ikkje alle ser det likt her. Men at det skjer er sant. Men det tyder ikkje at alle blir frelste til slutt. Det blir tvert om ei stor skillsmisse då. Då blir det klårt for alle kven som trudde og kven som ikkje ville. Truleg blir mange overraska då. Også dei fortapte må erkjenna: det var sant. Jesus er den einaste frelsar.

Misjonær P. A. Bredvei skreiv ei bok med tittelen: Smerten i Jesu gjenkomst, i 1954. Og smerten var: Mange millionar har ikkje høyrt. Kva gjer me med det? Kan eg vera med å visa ei sjel til Jesus før dette bønnemøte då alt er forseint? Og mest av alt: Er eg rede nå, i dag?

Vi må ferdige stå, brudedrakten ha på, og med olje i lampe og kar. Snart så lyder det bud: du skal møte din Gud. Du skal se ham som sonoffer var!

Fil. 3, 4-8 Forkasta alt - få alt

I dette avsnittet får me vita mykje om Paulus, korleis han var og korleis han vart ein kristen. Difor er det eit godt døme på ein rett kristen - både i omvending og i kristenliv. Ja, noko ved Paulus si omvending er og må vera lik alle kristne til alle tider. Me kan ikkje modernisera sjølve omvendinga, den er fastsett av Gud. Og i sume måtar er Paulus eit førebilete for oss, 1. Tim. 1,16. Trass i at mangt er ulikt med oss menneske, er noko alltid likt med dei kristne.

Paulus går over frå å vera ein farisear til å bli ein sann truande. Det viser at dette verkeleg går an! Og det skjedde då han fekk del i evangeliet. Dette bibelavsnittet kan difor bli ein prøvestein for oss: er eg rett omvendt til Gud? Me skal ikkje vera redde for å spørja slik. det kan driva oss nær inn til Jesus i ransaking og prøving. Det kan igjen føra oss inn på ein tryggare grunn for trua der me berre reknar med Jesus og ikkje oss sjølve. Det hende med Paulus.

Kvifor og korleis hende det?

I. Først: han forkasta alt sitt eige, v. 7.

Han såg at heile livet hans var unyttig og han rekna det for skarn, for skrap. Han såg altså heilt annleis på sitt tidlegare liv enn før. Det hadde skjedd noko radikalt med han. Kva var det som var så nytt? Og kva var det i hans liv han måtte forkasta?

Først: Det han hadde frå fødselen. Farisearane var stolte av det dei var fødde til og rekna det som ei førmon.

Paulus var omskoren på den 8. dagen. Det var ein religiøs seremoni jødane hadde - som andre folk også har. 3. Mos. 12,3. Den vart nøye utført på alle guteborn, og slik vart dei innlema i Israels folk. Her er det med andre ord ikkje tale om eit personleg val for å bli jøde.

Dinest seier han at han var av Israels ætt. Han var altså ein ekte jøde og ikkje ein proselytt som hadde gått over til jødedomen. Han ætta med andre ord frå Abraham. Av dei tolv stammane høyrde Paulus til Benjamin som budde i nærleiken av Jerusalem. Denne stammen hadde kome attende frå Babel etter fangeskapet der.

Her konkluderer han med at han var ein hebrear fødd av hebrearar og var dermed ein ekte jøde som hadde alle fordelar jødane hadde. Til efesarane tala han om dette slik: heidningane var uomskorne, utestengde frå Israels borgarrett og framande for paktene med deira lovnad. Dei var utan Gud og utan von i verda. Dei var langt borte frå Gud. Ef. 2, 12f. Alt dette åtte Paulus. I v. 4 seier han: det kunne han setja si lit til. Det var noko han bygde på til frelse.

Dinest tala han om sine eigne gjeringar. Han var ein farisear, og i denne samanhang tyder det ein fin moral. Han tilhøyrde den strengaste religiøse og moralske gruppa i landet. Dei levde verkeleg fint og tok det aldri lett med dei miste ting i kvardagen.

Fåren ved eit slikt liv er at ein stoler på sine gode gjerningar og let dei vera frelsesgrunn. Farisearen i templet gjorde det, Luk. 18,11ff. Han takka Gud for at han ikkje var som andre og rekna opp mange gode gjerningar. Han bad ikkje om noko, berre takka for det han sjølv hadde gjort.

Jesus tala om farisearane i Mat. 23 og seier dei gjorde alt for å bli sedde av menneska. Dei var fine på utsida - det folk såg. Men på innsida var dei fulle av allslags ureinskap. I v. 28 kjem forklaringa: Dei gjorde inntrykk av å vera rettferdige i det ytre medan dei var fulle av hyklarskap på innsida (KJN). Og det er ikkje nok i møte med Gud i dommen.

Difor sa Jesus i Bergpreika at rettferda måtte vera mykje større enn den farisearane hadde, Mat. 5,20. Det er alltid ein fåre for oss å tru at me er gode nok i oss sjølve. Då er me blitt farisearar same kven me er. Korleis har du det ? Har Anden fått visa deg korleis du eigentleg er?

Paulus sa ein ting til: Han var lytelaus i rettferd etter lova, v. 6. Han var ulasteleg (KJN) eller "uangripelig" (svensk 1981, og dansk Seidelin 1975). Det er sterke ord, og me trur at han verkeleg meinte det. Ingen skulle kunna finna feil ved han om dei samanlikna livet hans med Mose lov. Han var altså komen utruleg langt på sin religiøse veg. Så nidkjær var han at han forfylgde dei kristne - han rekna dei som fråfalne og skadelege. Han meinte det var rett å fengsla dei, ja drepa dei. Han var altså brennande for sanninga. Og dette var ei vinning for han, slik han såg det før. Han trudde han var på rett veg til himmelen - på grunn av sitt eige liv!

Slik levde han i mange år i sjølvbedrag. Sikkert det mange slike nå også. Dei stolar på det dei er og har gjort.

II. Han lærte å kjenna Jesus.

Det rann ein ny dag for Paulus i og ved Damaskus. Han fekk eit nytt liv. Han var på veg til Damaskus for å fengsla dei kristne. Han var svært nidkjær og ivrig i den tenesta. Før han nådde fram hende noko: Det stråla eit lys mot han, Apg. 9,3. Då såg han noko nytt om seg sjølv. han fekk vel nærast eit sjokk: Alt det han sjølv hadde gjort og vore, var totalt mislukka og difor ubrukbart! Livet og dei gode gjerningane hans var unyttige, ei hindring for han, ja rett og slett ei skam.

Nå akta han det for tap, for skarn alt saman. Det må ikkje ha vore lett. Men dit må alle koma for å bli frelst. Me må døy bort frå alt vårt eige og sjå kor syndige me er i hjarta. Me ser ikkje alt på ein gong, men ein ærleg kristen vil sjå meir og meir kor syndig han er i hjarterota. I boka Veiledning til fred skriv Rosenius om dette: "Derfor er dette det viktigste i all syndserkjennelse at en kjenner hjertets fordervelse: den forferdelige forakt for Gud, sikkerhet, vantro, hardhet, hykleri og all vondskap." Og han skriv: "Det å kjenne den vonde natur og fordervelsen i sitt vesen er det aller viktigste." Elles blir kristendommen vår lett ein teori eller ei lære - mellom mykje anna.

Men kva anna nytt fekk han sjå?

Jesus blei ein annan for han, han fekk sjå han på ein ny måte. Nå var det ikkje om å gjera å forfylgja han. Nå ville han vinna Kristus. Han kjende Jesus før og visste noko om han. Men det var berre i hovudet, i tanke og teori. Nå fekk han eit personleg møte med Jesus som sin eigen frelsar.

Rett kunnskap er viktig. Mange har altfor lite av det. Men det er ikkje nok å vita om Jesus, me må vinna han slik at han blir personleg for oss. Det er den levande trua. Det er å eiga Jesus.

Først får me sleppa alt vårt eige, og så rekna med Jesus i alt. Slik blir kristendommen vårt liv. "Den som har Sonen, har livet", 1. Joh. 5,12. Og "den som trur på Sonen, har evig liv", Joh. 3,36.

Dette har alltid vore vegen til Gud. Nokon annan veg finst ikkje. Det er ved å ta imot Jesus som frelsar me blir rettferdige for Gud. Har du blitt det? Ennå er det tid og ennå er det rom. Kom medan det er dag.

Fil. 3,9. Rettferdig for Gud.

Paulus trudde han var rettferdig for Gud då han var ein farisear. Men han bygde på feil grunnvoll. Det er ikkje alle som seier dei er kristne, som er det. Me kan ikkje peika dei ut og døma nokon på rett måte. Men i Guds augo er det skilnad. Og Paulus vart klår over det då han møtte Kristus. Han talar om to slags rettferd: mi eiga rettferd av lova, og rettferda av Gud på grunn av trua. Alle som opplever den levande trua på Kristus, vil sjå litt av det same hjå seg sjølv.

Å vera rettferdig er å vera rett i alle måtar i Guds augo, å vera fullkomen. Ettersom dette er ei sers viktig "sak" for ein kristen, vil me tala litt meir om det. Eit ord i Bergpeika talar klårt om dette: "Ver då fullkomne, liksom Far dykkar i himmelen er fullkomen" Mat. 5,48. Her er ikkje prutingsmon, her krev han alt.

Det er noko meir enn å streba etter å likna Gud, som S. Odland skriv i sin fortolking. For nå skal me tala om vår stilling hjå Gud, og ikkje kor moralske me kan vera på jord. Luther hadde ei stor naud: Korleis kan eg få ein nådig Gud? Tek me det spørsmålet for lett nå?

Lat oss samla nokre tankar om dette her:

1. Gud er fullkomen.

Bibelen viser oss Gud som heilag, rettferdig, god og allmektig på alle måtar. Me finn ingen mangler hjå Gud. Tviler du på Gud, om han fins, bør du søkja hjelp hjå dei som kjenner han, ikkje hjå dei som tvilar. Korleis kan dei hjelpa deg?

Heile Bibelen talar om denne eine Gud. Og han seier ved sin tenar Moses: "De skal vere heilage, for eg, Herren dykkar Gud, er heilag" (3. Mos. 19,2). Peter siterer dette ordet og viser slik at det gjeld i dag. 1.Pet. 1,15.

I 5. Mos. 10,17 les me: "Herren dykkar Gud, er Gud over alle gudar og Herre over alle herrar, den store, mektige og agelege Gud." Har me gløymt Gud nå? Folk lurer seg sjølv ved å tru dei kan gløyma han. Men Gud lever likevel! Og me må ropa det ut. Han står framleis ved sin vilje, han er like reell som i GT.

2. Me er ikkje fullkomne.

Det er den store kontrasten. Men du ser det ikkje om du berre samanliknar deg med andre menneske. Heller ikkje om du lagar dine eigne krav og bestemmer sjølv kva som er rett og galt. Det er ofte feilen. Me kan alltid finna nokon som er verre enn oss sjølve. Det er ikkje vanskeleg å finna feil hjå andre.

Nei, du må spegla deg i Gud sjølv! Du skal vera som han, så heilag og god som Gud i Bibelen er. Du skal elska dine fiendar og hata alt vondt, også i ditt eige liv.

Jesus har forklart korleis Gud er, Joh. 1,18. Difor må me leva som Jesus levde, ikkje noko mindre. 1.Joh. 2,6.

3. Klarar med det?

Spørsmålet blir: Greier me det? Sume prøver så godt dei kan. Dei er alvorlege og prøver etter beste evne. Då gjer dei akkurat slik Paulus gjorde: dei prøver loven sin veg.

Nokre meiner dei får det til og trur dei verkeleg har lukkast. Korleis kan det gå til? Det kan skje om dei slår av på krava, gjer vegen enklare og lettare slik at eit menneske kan klara det.

Men på den måten vert dei farisearar. Dei er nøgd med det dei får til. L. Hope fortel ei likning om dette: Ein skulle byggja ei bru over ei elv. Han hogg tømmer og skulle leggja dei over elva. Men stokkane var for korte. Dei rakk ikkje over. Kva gjorde han då? Han hogg rett og slett av målet, då fekk han det til å passa. Men brua vart for lita!

Kva har du gjort med det? Lagar du dine eigne lovar og bod - som er lette og greie å halda? I pengespørsmål, i sexliv, i abortsaka, i homofilisaka? Eller når du snakkar om folk, brukar tida på arbeidsplassen o.a.?

Den ærlege vil snart sjå det: dette maktar eg ikkje, eg kan gi opp, slutta med alt. Eg får det ikkje til. Min kristendom er ubrukbar.

Ja, det er vegen. Den som gir opp, er på rett veg.

4. Ein ny veg: Bli fullkomen i Kristus!

Denne rette vegen er å gi opp sitt eige strev. Ingen har noko anna von. Bibelen seier det slik: Den eg vil sjå til er den elendige, Jes. 66,2. Vår elendighet er vår synd, og den må bort.

Så skjer det utrulege, eit mirakel rett og slett. Syndaren blir fullkomen, han får alt han treng. Men det skjer ikkje ved å pynta på seg sjølv eller å forbetra seg. Ingen blir bra nok då.

Nei, me får alt me treng av Gud, av nåde ved tru. Guds eiga rettferd vert tilrekna oss som ei fri gåve. Difor kan profeten seia: Kom og kjøp utan pengar og utan betaling. Jes. 55,1. Og det kan skje avdi Kristus har betalt nettopp for vår rettferd.

Eg blir ikkje rettferdig i meg sjølv eller lever eit fullkome liv. Rettferdiggjeringa er ei juridisk handling: Gud dømer og seier: Den som trur på Kristus, er frikjend og rettferdig. Syndaren blir erklært rettferdig av Gud på grunn av at han trur på Kristi død. "Gud for alle riker dømmer selv og sier: Denne han er fri!" Pontoppidan skriv om dette slik: "Gud anser oss i Kristus som om vi aldri hadde syndet."

Den som omvender seg og trur, får dette av nåde. Dette er det Paulus skriv om: "Den eg får ved trua på Kristus, rettferda av Gud på grunn av trua," Fil. 3,9. Då er eg funnen i han. Då reknar eg ikkje lenger med lova og kva eg kan oppfylla. Då er eg gjort fri frå mine "plikter" til å leva fullkoment.

Det er dette han meiner i v. 8 når han seier at kunnskapen om Kristus Jesus har så mykje større verd enn hans eige liv. Han tenkjer ikkje på ein død teoretisk kunnskap. Nei, her er det tale om ein opplevd kunnskap, noko ein lærer å kjenna ved å erfara det. Ordet for å kjenna tyder det.

Mi eiga "jordiske" rettferd bør nok vera så god som mogeleg. Me skal ikkje forakta det. Men for Gud er ho alltid ubrukeleg. Då gjeld berre Kristus. Luther seier om dette ein stad: "Ved troen på Kristus blir Kristi rettferdighet vår rettferdighet, og alt det som er hans, ja han selv, blir vårt. Derfor kaller apostelen Paulus vår rettferdighet for Guds rettferdighet." Eller som Rosenius skriv: "Vi blir rettferdige uten noen fortjeneste eller verdighet fra vår side, men utelukkende av Guds nåde og gjennom den forløsning som er skjedd i Kristus."

Nå er spørsmålet: Er du ein slik personleg kristen, som kjenner Jesus ved denne erfaringa? Har Gud ved sin Ande fått synt deg at alt ditt eige må du forkasta, det kan ikkje brukast? Og så lært Jesus å kjenna på denne måten: Han er di eine og einaste rettferd? Utan den er du fortapt.

Men ennå er det tid. Me kan koma i dag.

Fil. 3, 10. Samfunn med Kristi liding.

I dette verset finn me fleire sterke ord og uttrykk om det å vera ein kristen. Eit av dei er at Paulus vil kjenna samfunnet med Kristi lidingar. Det er ein ingrediens i kristenlivet. Og me finn fleire ord om same sak i Bibelen. Me skal møta nokre av dei her.

Kva er Kristi liding?

Først av alt er det hans liding for våre synder då han hang på krossen. Det hende ein gong for alle, og ingen kan lida med han der. Hebr. 9,26; 10,12.18. Denne lidinga var "fullbrakt" på Golgata. Men me kan ha samfunn med denne lidinga ved å tru på Kristus og slik nyta godt av den frelsa han kjøpte oss. Dette er vår einaste von om frelse og ufatteleg stort for ein syndar.

Men så skriv Paulus i Kol. 1,24: Det som vantar i Kristi liding. Det må altså vera ei anna side som ikkje er ferdig. Den skal me sjå litt på nå.

Palmesøndag gjekk Jesus mot Jerusalem. Då han kom over Oljeberget, såg han byen - og gret (Luk. 19,41). Folket hadde ikkje teke mot bodskapen hans, dei ville rett og slett ikkje (Mat. 23,37). Det var ei ufatteleg stor smerte, for han visste dei ville gå fortapt.

Denne lidinga kan me ha del i! Framleis er det mange som ikkje vil tru og som spottar Guds Son. Her vil han dela samfunn med oss. Dette gjeld ikkje først og fremst aktivt arbeid i misjon. Her er det tale om ei inderleg sorg og smerte i sjela over dei ufrelste, i vårt land så vel som elles i verda. Gud elskar alle like mykje.

Kven er det så Jesus gret over i dag? Her trur eg det er fleire svar.

1. Han gret over oss kristne.

Ser me utover alle dei som kallar seg kristne i vår kyrkje, er det lite tvil om at ikkje alt er vel. Me har bispar og prestar og lærarar som offentleg lærer i strid med Guds ord - om abort, homofili, skilsmål, om kvinna si teneste i kyrkja og meir. Dette gret Jesus over.

Her er folk med kristennamn som ikkje berre lærer galt, men som lever etter det. Folk med kristennamn blir tekne for seksuelle overgrep mot born, og sume syndar på mange andre måtar mot Guds ord og bod. Mange av oss har nok falle i synder som sladder, usann tale og stygge tankar om andre. Det gret Jesus over.

Jesus tala om at på den siste tida skulle hans vener sovna, Mat. 25. Og Åpenb. 3 talar om ein kyrkjelyd i Laodikea som var lunken og ein i Sardes som var levande død. Dette er sløve kristne som ikkje tek det nøye med det indre livet i Gud. Lampene sloknar der Guds ord ikkje får råda og sinnnet blir oppteken med det som høyrer verda til. Blir me ikkje alle truffen av desse tankane? Kjenner me ikkje at søvnen tekk tak i oss?

Ser me at dette er eit bilete på vår tid? Og Jesus gret.

2. Jesus gret over dei ufrelste i Noreg.

Det er over 4 millionar menneske i Noreg nå, og Jesus ser kven som er hans eigedom. Den vakne kristne vil også skjøna at mange er utan liv i Gud, sjølv om me ikkje skal døma einskildpersonar.

Likevel er det åpenbart at mange er ufrelste i landet vårt. Det viser moralen deira og tale og tanke som kjem fram. Haldninga til Gud er endra ganske skremande dei siste tiåra. Eg trur det er sant at ein svært høg prosent av folket har avskrive Gud i sitt liv. Dei er Gudlause - og då er dei fortapt. Nå gret Jesus over desse mange.

3. Jesus gret over heidningane.

Heidningar er alle dei som ikkje har høyrt ein verkeleg bodskap om frelsa i Jesus. Nokre kan nok ha høyrt litt om den historiske Jesus, men dei kjenner ikkje Gudssonen Jesus som Frelsar. Det gjeld kinesarar, indarar, muslimar og mange andre. Dei går æva i møte utan von om frelse og himmel. Mange set si lit til ein falsk gud som ikkje kan hjelpa i æva. Ingen har tala til dei om Jesunamnet. Det gret han over.

Nå vil han leggja denne sorga og lidinga inn i oss. Han vil dela sine smerter med oss. Jesus vil be oss å gå inn i samfunnet med hans lidingar og få det vondt for dei ufrelste si skuld.

På ein engelsk skule fekk dei spørsmålet: Kva er å elska? Han som vann konkurransen, svara: Å elska er å lida! Det svaret gjeld oss. Vår kjærleik til Jesus skal målast på vår liding for Jesus. Då vert det ikkje lett å tena. Då får me vår "Getsemanekamp" med bønestsunder me aldri gløymer.

Moses var i bøn for sitt folk då Israel hadde synda, og han sa: Tilgje dei synda deira. Kan du ikkje det, så stryk meg ut av boka di! 2.Mos. 32,32. Og Paulus sa til romarane at han hadde ei stor sorg og ei vedvarande naud i hjarta for folket sitt. Han ville ynskja han var bannstøytt bort frå Kristus om jødane kunne verta frelst. Rom. 9,2-3. Dei var begge i samfunn med Kristi lidingar.

Og det gjeld oss. Me er kalla inn i dette. Kvar kristen skal vera ein sjelevinnar. Her er alminneleg "verneplikt", det er vårt "yrke". Og det kan vera slitsamt. Anders kom berande på ein annan gut. Ein mann ropte til han: Er han ikkje tung for deg? Nei, sa Anders, det er jo bror min!

Får me sjå folket som våre brør, blir ikkje tenesta tung. Dei andre blir våre folk.

Songaren spør: Er ditt liv innviet til Jesus, er du tynget av ufrelstes nød? Kva er svaret for deg? Me bed nokre gonger om å koma nærare Jesus. Men det tyder å lida meir. Å bli Jesus lik er å få mykje del i hans lidingar. Er me viljuge til det? For det tyder offer og kamp. Det blir ikkje roser og sollyse dagar.

Jesus sa ein gong til læresveinane: Sjå markene er kvite til haust. Joh. 4, 35. Han bad dei altså om å sjå korleis folket var. Dei skulle festa auga på andre menneske, på skarane som gjekk borte frå Gud. Nokre av dei var gamle og nær dødens port. Slik står mange framfor æva i dag også. Og nokre går fortapt.

I eit anna land drog ein far saman med guten sin ut på tur. Dei slo leir ved leva og guten leika ved stranda då far laga mat. Far formana og sa: Gå ikkje for langt ut, der er krokodillar. Så sette han seg med ryggen til elva og stelte til måltidet.

Snart ropa guten: Far! skund deg, krokodillen har tak i meg. Og så vart vatnet farga med blod. Far kom for seint.

Slik er situasjonen. Og mange kristne tek det med knusande ro og er ikkje med i noko arbeid for sjelene. Det ser ut til at dei er mest opptekne av sitt eige liv og sin familie.

Skunda deg. Det er snart kveld.

Fil. 3, 12-16. Gripen av Kristus

Kristenlivet er på fleire måtar underleg. Det er fullt av motsetnader og difor ofte vanskeleg å skjøna. Dette avsnittet viser noko av det.

Før Paulus skriv dette har han fortalt om si eiga omvending, om si fortid då han var ein eigenrettferdig jøde, og korleis han vart frelst og frigjort. Klårt og tydeleg viser han at alt hende ved tru på Kristus, og han kunne ikkje bruka noko av det han før hadde gjort. Berre trua på Kristus førte fram. Det såg han i dagane etter Damaskusopplevinga.

Og denne frelsa var fullkomen. Det mangla ingen ting på den.

Var Paulus også blitt fullkomen? I kvardagslivet sitt og i truslivet? Var han ferdig? Var alt vel?

Dette er nokre av spørsmåla som dette avsnittet rører ved og tek opp. Han viser oss ikkje berre omvendinga si og kva han trur. Her syner Paulus oss litt av sitt daglege kristenliv. Korleis er det å vera ein kristen til dagleg?

Det trur eg er saka her.

1. Han er ikkje ferdig, v. 12-13.

Han innrømmer det ope - noko mangla. Hadde han ikkje frelsesvisse? Jo. Trudde han ikkje at synda var tilgjeven? Jo. Var han blitt heilt rettferdig for Gud? Ja. Han kunne seia og synga og tru: Ren og rettferdig himmelen verdig er jeg i verdens Frelsermann nå!

Det var Paulus sitt vitnemål og indre song. Kva er det då som skjer i desse versa?

Han opplever ei spenning mellom ein fullkomen nåde og eit ufullkome kristenliv. Her gjeld det ikkje (berre) ytre moral, men meir denne kjensla: Eg strekk ikkje til. Paulus såg i seg sjølv så mange feilgrep, så mykje ugjort i sitt eige liv, mange krokar i hjarta der synda ville inn.

Han opplevde med andre ord den lutherske læresetninga på latin: Simul justus et peccator. Dei gamle lutherske fedrane sa det slik: På same tid er du rettferdig og ein syndar. Det er kristenlivet. Det har dei truande kjempa med alle dagar. Paulus gjekk heller ikkje fri.

I Rom. 7 skriv han om denne helgingskampen hjå eit Guds barn: Viljen har eg, seier han, men å gjera det gode, maktar eg ikkje, v. 18. Ja, det gode vil eg, men eg gjer det ikkje. Eg gjer tvert om det vonde, v. 19.

Han har funne den "lov" hjå seg sjølv at han vil gjera det gode, men det vonde ligg for hånda hans, v. 21. Det er noko som skjer med han, slik opplever han kristenlivet. Etter sitt indre menneske sluttar han seg til Guds lov, med glede - avdi han er fødd av Gud og har fått Guds sinnelag. Ei anna omsetjing skriv: "Jeg fryder meg i Guds lov etter det indre menneske" v. 22,KJN. Det atterfødde sinn ynskjer og vil gjera Guds vilje. Dette er eit teikn på at ein er fødd av Gud. Me har fått eit nytt sinn som vil leva i harmoni med Guds ord.

Men, skriv Paulus. Erfaringa hans stansar ikkje her. Han maktar ikkje dette nye livet. Han gjer faktisk ikkje det gode. Det vonde er så nær han som hånda er det.

Her er det Paulus kjempar og slit. Har du og vore der - ofte kanskje? Du får ikkje kristendommen din til. Sume gir opp då.

2. Paulus har ikkje gitt opp.

Han brukar nokre svært sterke ord om seg sjølv og korleis han har reagert på si erfaring. I v. 12 seier han: Eg jagar etter å gripa det. Vers 14: Eg gløymer fortida som ligg bak, og strekkjer meg ut etter det som ligg framfor, eg jagar mot målet.

Han må halda fram, elles er alt tapt. Det er slik med ein idrettsmann også: gir han opp i dei siste minutt, har han tapt alt og får ingen pris.

Her er det viktig å kunna gløyma. Me har lov å gløyma fortida. Den vil lett kasta skuggar og stenga dører for oss. Fortida kan plaga og pina ein kristen utruleg sterkt. I lange netter kan den minna oss om det me gjorde og det me ikkje gjorde men skulle ha gjort!

- Det som ligg bak. Livet vårt både som verdsleg og kanskje ein grov syndar. Men også det kristenlivet me har levd. Det kan og bli ei plage. Me skal ikkje skjula det eller unnskylda det. Me skal erkjenna og gjera opp med Gud og med menneske der det er naudsynleg. Dette siste kan vere vanskeleg. Her er det god hjelp å tala med ein sjelesyrgjar om korleis ein skal og bør gjera det. Djevelen gjer det ofte floket for oss for å få oss bort frå vegen. Ein samtale med ein kristen bror og søster kan løysa flokar for oss.

Men når det er oppgjort og du har fått tilgjeving av Gud, så hald gravferd over fortida di. Slepp den og lat den liggja der. Når djevelen vil dra den fram att, vis han til gravstaden: Du er gravlagd med Kristus og stått opp til eit heilt nytt liv der det gamle er borte.

- Like viktig er det i kristenlivet og helginga å sjå framover.Sjå fram mot målet, løna, frigjeringa. Er ikkje det verd all kamp? Om Jesus står det i Hebr. 12,2: "For å oppnå den gleda som venta han, leid han krossen med tolmod, utan å akta vanæra." Det er i denne samanhang me vert oppmoda til å sjå på Jesus og gå vidare i kampen med tolmod. Me har også noko i vente, men alt kan gå tapt dersom synda og verda grip oss i siste etappe. Himmelen er ikkje sjølvsagd for nokon."Nei, her gjelder trenge, ja, trenge seg frem…"

3. Om å halda fram i same spor, v. 16.

Skal det lukkast å nå fram, er det ikkje nok å halda fraam, skriv apostelen. Me må halda fram i same spor. Kva slags spor er det?

Det må vera dei spor eller den veg som fedrane gjekk og som Kristus og apostlane hadde rydda for oss. Og det fører tanken vidare inn i Guds ord. For der er desse spor oppskrivne. Der finn me dei. Skriftene er vårt vegkart. Skal me nå fram, må me leva vårt kristenliv etter dei.

Her er me inne i ei sers viktig og fårleg tid nå. Fleire av dei toneangjevande leiarane i kyrkja har gitt tydelege signal om at dei ikkje fylgjer den gamle boka, men omtolkar den slik at folk flest kan akseptera det. Det gjeld nå fleire biskopar og endå fleire prestar og teologiske lærarar. Oftast fylgjer folket "bjøllesauen" når denne viser ein lett og ufarleg veg.

Dette viser at me er inne i ei ganske sterk fråfallstid. Guds ord er ikkje lenger den absolutte autoritet over tru og liv. Fleire frukter er synlege, og dei vil truleg auka i tal og intensitet i åra som kjem. Det er indre åndeleg svikt i folket når kristen moral har rasa saman, når trua på den eine sanne Gud snart er borte for det store fleital av folket vårt, når folk er slutta å tru på livet etter døden og Guds dom.

Paulus såg denne fåren klårt, jfr. t.d. Apg. 20,29f.: "Det skal koma glupande ulvar inn mellom dykk, som ikkje sparer hjorden…" Difor skriv han her i v. 17 at lesarane skal fylgja etter Paulus avdi han fylgje etter Kristus på den rette måten, 1.Kor. 11,1. Han var ikkje åleine om det, difor skal dei også gi akt på andre som lever rett etter Skrifta. Men dei som svik, skal me ikkje fylgja, men skilja oss frå.

Det er også vår veg.

4. Kva var løyndomen til siger?

I vers 12 skriv Paulus korleis me skal sigra her: "Av di eg sjølv er gripen av Kristus Jesus." Det tyder først at Kristus har gripe tak i han og teke han bort frå det gamle livet og sett han over på ein ny veg. Paulus vart omvendt til Jesus der ved Damaskus.

Dinest må det tyda at Kristus er blitt stor for Paulus. Han er blitt "gripen" av Jesus og hans frelse. Det gamle livet er i sanning borte. Livet for han er nå Jesus Kristus. Han vil leva for han og døy for han, jfr. kap. 1,21. Heile hans liv er ein stadig lengt etter Kristus, som ein skriv. Han ynskjer å sjå meir av han, skoda djupare inn i det store frelsesverk som vart fullbrakt på Golgata då Kristus fornedra seg sjølv, kap. 2,8.

Dette har han ikkje ennå gripe fullkoment. Her har han også mykje att. Men han jagar etter det. Krafta i evangeliet er løysinga og løyndomen til eit nytt liv. Men han vil ikkje nå det i fullt mål før han er framme, i oppstoda frå dei døde, v.11. Slik er det med oss alle. Først då grip me frelsa heilt og fullt. Til den dagen skal me jaga framover - mot målet.

Fil. 3,17-21.Dei mange - og me.

I dette avsnittet er fleire rike tankar. I v. 17 bed han lesarane leva som han! Han var så viss om at han var på rett veg, at han kunne be andre inn på den vegen. Torer me det? Paulus var eit førebilete og døme for lesarane. Det var slik kristendommen for ein stor del auka i den første tida.

Når han så tenkjer på folket, ser han to flokkar. Det gjeld Filippi og andre stader. Verda er delt i to: dei frelste og dei fortapte. Her gjeld ikkje politiske eller etniske skiljeliner. Det er ikkje spørsmål etter om me er snille og stygge som menneske. Her er andre grenser.

A. Dei mange, v. 18.

Jesus talar om dei i Mat. 7,13-14. Dei går på den breie vegen og endar i fortaping. Det same seier Paulus her. Det er alle heidningane og dei ufrelste. Alle som ikkje har liv i Gud. Kva seier Paulus som dei?

1. Dei er fiendar av Kristi kross.

Det er det første han nemner, og kanskje det viktigaste kjenneteiknet på dei ufrelste. Dei har vraka forsoninga som frelsesveg. Det er den einaste veg til himmelen, og den vil dei ikkje gå. Mange kan godt akseptera ein religion og tale om ein Gud, men dei foraktar Jesus som frelsar. Sume vil vera kristne, men vil ikkje høyra om blodet og krossen. For den som trur på soning ved blod, erkjenner at han er dømd og fortapt.

2. Mos. 12 viser klårt at berre blodet frelser. Israel vart utfridd frå Egypt ved lammet sitt blod. Og Hebr. 9,22 seier: Utan blod blir utgytt, skjer ikkje forlating. Johannes skriv til sine vener: Jesu, hans sones blod, reinsar oss frå all synd. Og dei frelste kom inn i himlen på blodet, nokon annan grunn er ikkje gitt. Åp. 7,14f.

Gud være lovet, min sjel er frelst, i kraft av blodet…

jeg var fortapt og så ingen vei, da så jeg blodet!

2. Difor endar dei i fortaping.

Målet og framtida for dei som vrakar frelsa, er fortapinga borte frå Gud i all æve. Det seier Bibelen klårt. Og det er eit skilje mellom Gud og menneske som ein aldri kan passera. Me veit lite om korleis det vert der og kva lidinga vil vera. Men dei vil aldri få ein ny sjanse til å ordna si sak med Gud. Luk 16. Mat. 25,46. Åp. 14,10 og 20,15.

Dette er noko av det verste ein kristen tenkjer på. For me veit det er sant. Difor ville me gjerne ropa til alle: Kom i dag, nå er det tid å venda om. Brorson syng om dette:

Å, skulle du til dette la deg tigge? Det gjelder jo ditt eget sjeletarv.

Det er så hårdt i helvede å ligge, det er så godt å eie himlens arv.

3. Dei ufrelste viser det i livet.

Levemåten viser kor me høyrer til. Det er ikkje sant at nokon kan leva som kristne aldeles anonymt. Byen som ligg på eit berg, vil folk sjå. Livet er ein spegel av vårt indre.

Dei har buken til gud, står det. Dei lever for seg sjølv. Sume trur dette tyder eit liv i fyll og drikk. Vidare set dei si ære i si skam. Her meiner ein at han talar om seksuelle utskeiingar. I alle høve er det bilete på synder, og at dei ikkje skammar seg over å synda. Dei nektar til og med at noko er synd. Slagordet vert: Eg har lov til alt.

Vår tid viser mange slike trekk i folkelivet. Skamma synest å vera borte. Folk "står fram" i TV og aviser og fortel korleis dei lever i strid med Guds ord, i homofili og andre seksuelle synder. Folk skryt av at dei er frigjorde fra gamle skikkar og former - og dei får skryt av journalistar og mediafolk.

Dei trår etter det jordiske, står det. Verda og jordelivet er blitt hovudsak - sjølv om den er vår fiende! Der denne verda får plass, må Guds Ande ut, og dei stenger seg sjølve ute frå Guds rike. Det er alvor. 1. Joh. 2,15.

4. Paulus har nød for dei, v. 18.

Han har sagt dette ofte til dei då han var i Filippi og tala til dei. Paulus er ikkje redd for å ta seg sjølv oppatt. Han kritiserer ikkje og dømer ingen. Han viser dei berre kva Gud har sagt. Me gløymer lett dei fortapte i alt det me elles er opptekne med. Og dei ufrelste ynskjer å gløyma kva veg dei går på.

Men denne gongen skriv han. Og nå skjer det med tårer. Han har stor sorg over dei som går på den breie vegen. Han tenkjer på dei mange utan liv i Gud, mellom hans eige folk og heidningane han er send til.

Så kjem tårene: Tenk om dei går fortapt evig! For ein gru.

Korleis er det med oss: Kor er tårene? Har me gråt for dei ufrelste? Det er dei som sår med gråt, som skal hausta. Salme 126,5-6. Jeremia var ein gråtande profet midt i ei fråfallstid. Han gret dag og natt. Jer. 9,1; 13,17. Og Paulus seier til romarane at han har ei stadig sorg, "en uavlatelig gremmelse" i sjela for dei ufrelste.

Har me det? Dei går rundt oss dagleg. Skal me ta dei inn i vårt eige liv og i bønerommet vårt.

B. Ein annan flokk.

Men me, seier han. Det er dei som har teke mot Jesus, som elskar hans kross og blod, som har bruk for Frelsaren dagleg og i dommen. Dei veit at Jesus er deira einaste redning i livet og død. Kva med dei?

1. Dei har eit rike, v. 20.

Vårt borgarskap er i himlene, vår rette heim der me høyrer til og der me har rett å vera. Her er me utlendingar og framande. Difor treng me hjelp på vegen, me treng ein guide.

Himmelen er vår heim. Den kan me ikkje forklara og ikkje veit me korleis det er heller - sjølv om Bibelen gir oss mange bilete på det. Det veit me i alle fall: Alt er så annleis enn her. Jesu rike var ikkje av denne verda, sa han. Joh. 18,36. Og dei gamle hebrearane "bekjente at dei var framande og utlendingar", Hebr. 11,13. Målet av eit anna. Det har me som kristne også. Lat oss ikkje gløyma det!

2. Dei ventar Jesu kome.

Jesus sa at han skulle koma att og henta sine. Bibelen er full av lovnader om dette. Ein sunn og sann kristen vil venta og lengta etter Frelsaren. For han veit at himlen er så mykje betre enn dette livet. Det sa Paulus til lesarane også, kap. 1, 22-23. Det er litt av krafta i kristenlivet, og det gjer oss varsame i vår eigen levemåte. Det gjer oss brennande som kristne - for kva er ugjort om han kjem i dag? Det treng ikkje vera lovisk å tenkja slik.

En dag vil hytten falle ned, jeg vet ei når det kommer bud, men, salig håp, med trøst og fred: Jeg har et evig hjem hos Gud.

Slik song Fanny Crosby i 1891, over 70 år gamal.

Er det vår song?

3. Dei skal bli forvandla, v. 21.

Ved Jesu kome skjer det store underet: me skal verta forvandla. Lekamen vår vert nå fri alle plager som jordelivet gav oss. Me får ein herlegdomslekam, 1.Kor. 15,40.42ff. 53ff.

Då er me evig trygge - alt vondt er borte - me er fullkomne! Jesus veit best kva tid du skal koma heim, så det må me overlata til han. Då skal alt bli forvandla, ikkje berre lekamen. Vårt tilhøve til andre menneske blir nytt. Det gamle er gløymt for alltid. Og synda skal me aldri møta meir, ikkje ein urein tanke skal dukka opp i sinnet.

Ja, vi skal møte ham i skyene, herlighet stor!

Fil. 4,4. Gled dykk i Herren

Dette brevet er kalla "Brevet om gleda", og glede er viktig i kristenlivet. Ordet finn me 15 gonger og viser at Paulus la stor vekt på det her. I dette brevet brukar han ordet glede meir enn i noko anna brev. Det blir ganske spesielt når me veit han skreiv det i fengsel. Til og med i lekkjer kunne han gleda seg. Det viser at den kristne trua er sterk, den kan vinna over alt.

I Neh. 8,10 er det sagt slik: Gleda i Herren er dykkar styrke. Og i Esra 6,22 les me: Gleda var stor, for Herren hadde gjort dei glade. Det syner nett grunnen til ei slik sterk glede som varer i alt som møter oss.

Denne gleda er fødd i oss, lagt ned i sjela av Gud sjølv då han frelste oss. Difor er gleda ei Andens frukt, Gal, 5,22. Me fekk det i fødselsgåve. Salme 4,8: Du har gjeve meg glede i mitt hjarta større enn den dei andre har. Ingen ting i denne verda kan fryda oss slik som frelsa, korkje rikdom, makt eller ære.

Ordet i salme 34,6 er fint: Dei såg opp til han og stråla av glede. Det er løyndomen til ei ekte og sann glede: å fylgja Jesus, sjå på han. Du veit ikkje kor mykje du taper hvis du vrakar det Jesus har gjort.

På same tid blir me oppmoda og formana til å gleda oss. Det gjer Paulus i dette brevet: Gled dykk, atter vil eg seia: gled dykk! Det tyder vel at det ikkje alltid er så lett å sjå gleda. Og mange ting vil røva den frå oss og ta den bort frå oss. Difor seier han det så sterkt: Ikkje gløym gleda i Gud.

Kva er så gleda i Herren? Kva har me eigentleg å gleda oss over? Kva kan me seia om det nå:

1. Først: eg er eit Guds barn.

Johannes skriv om det slik: "Sjå kor stor kjærleik Faderen har vist oss at me skal kallast Guds born, og det er me. 1.Joh. 3,1. Dei som trur og tar imot Frelsaren, er blitt barn av Gud. Så lenge me lever i samfunn med Gud og høyrer Herren til, er me det. Ein songar seier det slik: "Du som freden meg forkynner, du en frelser, jeg en synder, du med Amen, jeg med bønn, du med nåden jeg med skammen - å, hvor vi dog passer sammen, du Guds salvede Guds Sønn."

Ei anna salme seier det slik: "Det er da noe å være barn av Gud den evige Fader, og her på jorden ha ham til venn som aldri sine forlater." Det må vera god grunn til glede. Peter hadde opplevd dette og skriv til sine vener: "De frydar dykk med ei useieleg og herleggjord glede", 1.Pet.1,8. Me kan ikkje forklara det, men me er glade for å vera frelste! Me har fått meir enn heile verda.

2. Frelsesgrunnen er Guds verk, ikkje vårt.

I kap. 2 talar Paulus som dette: Det Gud har gjort til frelse for oss i Kristus. Og i Rom. 8,3 skriv han: Det som var umogeleg for lova … det gjorde Gud.

Det kan me gleda oss over, for det er ikkje noko av det me er, som gjer oss kristne. Paulus skriv ofte om dette: Alt er av nåde, utan vår forteneste. Det viser ikkje minste dette brevet. Det er berre Guds gjerning i Kristus som gjer oss til kristne. Me kan ikkje forstå alt av det, men me kan ana litt av kor stort det er: Eg kan ikkje gjera noko til frelse, han har gjort alt. "Hva Jesus har meg givet gjør meg for Gud så kjær."

Gud sende Sonen sin, Jesus Kristus, til jord for å frelsa syndarar. Han kjøpte oss fri på krossen, og betalte for all vår synd. Det var umogeleg for oss å frelsa oss sjølve. Gud måtte gripa inn. Han strauk ut skuldbrevet mot oss - og tok det bort då han nagla det til krossen. Kol. 2,14. Luther forklarar dette slik til den 2. artikkelen: "(Jesus) er min Herre, som har løyst ut meg fortapte og fordømde menneske, kjøpt meg fri og frelst meg frå alle synder, frå døden og djevelens makt, ikkje med gull eller sølv, men med sitt heilage, dyre blod og den skuldlause lidinga og døden."

Difor kan me gleda oss - for han gjorde oss skikka til å få del i himlen, Kol. 1,12. Dersom me såg meir av kva dette tyder, ville nok gleda strøyma over og skapa takk og lovsong. For det er evangeliet som skaper sann glede.

3. Namnet står i livsens bok.

Paulus nemner nokre av venene sine på namn og seier: Dei har namna sine skrivne i livsens bok, v. 3. Det tyder at dei var frelste, dei var Guds born. Paulus kjende dei godt og han var viss om at dei var det. Det er rett etter dette han skriv: Gled dykk!

Jesus sa det same til sine læresveinar ein dag: Gled dykk over at namnet er skrive i himmelen, Luk. 10,20. Dei skulle ikkje leggja slik vekt på at arbeidet lukkast og at dei hadde gjort noko for Gud. Slike ting kan og bli ein fåre for oss, difor var det så naudsynleg å seia: gled dykk ikkje over det, men… Ingen ting er så viktig for oss som å vita at me har fått ein plass i himmelriket. Me synest nok at mykje anna er viktig i livet. Men Livsens bok er det avgjerande.

Kor viktig det er, ser me i Åp. 20,15: Om nokon ikkje var oppskriven i Livsens bok, vart han kasta i eldsjøen. Då er det ikkje von lenger. Då er alle sjansar oppbrukte. Eit døme på alvoret finn me i Esras bok 2,62. Då jødane kom heim att frå Babel, var det nokre som ikkje kunne gjera greie for opphavet sitt eller om dei høyrde til Israel. Dei leita etter ættelistene sine, men dei fanst ikkje oppskrivne nokon stad, står det. Difor vart dei utestengde. Slik vil det gå ein dag med alle som er utan frelsa i Kristus - både i vårt land og i misjonslanda.

"Er ditt navn skrevet der?"

4. Gleda er ikkje bunden av jordisk lukke og velstand.

Avdi gleda er av Gud, kan ho vara ved gjennom sorg og sakn, under forfylgjinga og like ved dødens port. Til og med når eg minnest syndene eg har gjort, kan eg gleda meg! For eg veit at dei er tilgjevne for Jesu skuld. Paulus skriv: Som sørgjande, men alltid glade. 2.Kor. 6,10.

Det er stort å høyra Jesus til! Har du opplevd det, og teke imot den ferdige frelsa i Kristus?

*

*

INNHALD:

Fil. 1, 6. Den gode gjerning i oss.............................................................. 1

1. Tilgjeving for synda.......................................................................... 2

2. Eit liv i helging.................................................................................. 2

3. Tenesta, v.5..................................................................................... 2

Fil. 1,29. Dykk vart det unnt.................................................................... 3

1. Å tru på Kristus............................................................................... 3

2. Å lida for Kristus............................................................................. 4

Fil. 2, 6-8. Jesu 'skikkelse'....................................................................... 5

1. Jesus i Guds skapnad....................................................................... 5

2. Jesus i ein tenars skapnad................................................................. 5

3. I ein fornedra skapnad..................................................................... 6

Fil. 2, 8. Ein fornedra Frelsar.................................................................... 7

Fil. 2, 9-11. Jesus opphøgd...................................................................... 7

I ein opphøgd skapnad......................................................................... 7

1. Oppstoda påskemorgon................................................................... 7

2. Himmelfarten................................................................................... 7

3. Noko meir i himlen........................................................................... 8

4. Jesu atterkome og domen................................................................. 8

Fil. 3, 4-8 Forkasta alt - få alt.................................................................. 9

I. Først: han forkasta alt sitt eige, v. 7................................................... 9

II. Han lærte å kjenna Jesus............................................................... 10

Fil. 3,9. Rettferdig for Gud..................................................................... 10

1. Gud er fullkomen........................................................................... 11

2. Me er ikkje fullkomne.................................................................... 11

3. Klarar med det?............................................................................. 11

4. Ein ny veg: Bli fullkomen i Kristus!.................................................. 11

Fil. 3, 10. Samfunn med Kristi liding....................................................... 12

1. Han gret over oss kristne................................................................ 12

2. Jesus gret over dei ufrelste i Noreg................................................. 13

3. Jesus gret over heidningane............................................................ 13

Fil. 3, 12-16. Gripen av Kristus.............................................................. 14

1. Han er ikkje ferdig, v. 12-13.......................................................... 14

2. Paulus har ikkje gitt opp................................................................. 14

3. Om å halda fram i same spor, v. 16................................................ 15

4. Kva var løyndomen til siger?.......................................................... 15

Fil. 3,17-21.Dei mange - og me............................................................. 16

A. Dei mange, v. 18........................................................................... 16

1. Dei er fiendar av Kristi kross.......................................................... 16

2. Difor endar dei i fortaping............................................................... 16

3. Dei ufrelste viser det i livet.............................................................. 16

4. Paulus har nød for dei, v. 18........................................................... 17

B. Ein annan flokk.............................................................................. 17

1. Dei har eit rike, v. 20..................................................................... 17

2. Dei ventar Jesu kome..................................................................... 17

3. Dei skal bli forvandla, v. 21............................................................ 18

Fil. 4,4. Gled dykk i Herren................................................................... 18

1. Først: eg er eit Guds barn............................................................... 18

2. Frelsesgrunnen er Guds verk, ikkje vårt.......................................... 18

3. Namnet står i livsens bok............................................................... 19

4. Gleda er ikkje bunden av jordisk lukke og velstand......................... 19

INNHALD:....................................................................................... 20