torsdag 24. april 2008

JOHANNES-EVANGELIET


Av Nils Dybdal-Holthe

Del 1
Kap. 1-6.

(1959 og 2006).



Innhold:
Av Nils Dybdal-Holthe. 1
(1959 og 2006). 1
Forord. 2
Kapittel 1. 3
Kapittel 2. 14
Kapittel 3. 15
Kapittel 4. 17
Kapittel 5. 22
Kapittel 6. 25


Forord.

I denne korte kommentaren er det merknader til hvert vers eller avsnitt i "det fjerde evangelium". Jeg har forsøkt i se sammenhengen i avsnittene, mens noe er av oppbyggelig karakter. Arbeidet er en revisjon og utvidelse av et hefte fra 1959. Dette nye arbeidet bruker NB-88 som tekst i motsetning til NO-30 i første utgave. Dessuten er det flere kapitler med i dette heftet. Innholdet er delvis omarbeidet.

Evangeliets forfatter.
Det er ofte godt og nyttig å vite hvem som har skrevet det vi leser. Slik er det også her. Det har vært strid om hvem forfatteren av dette evangeliet er. Vi vil gå ut fra at det er apostelen Johannes. Prof. S. Odland sier at det meste taler for at det er han som har skrevet det. Luther gikk også ut fra at det var han.
Apostelen Johannes var en av sønnene til Sebedeus og Salome, og han var Jakobs bror. Man tror at Salome var søster til Jesu mor (Odl. s. 38). Han var fisker og bodde i Betsaida ved Genesaretsjøen. Av andre apostler fra samme by er Peter, Andreas og Filip. Alle disse har sikkert kjent hverandre før de ble kalt til disipler. Johannes var også døperen Johannes' disippel. Etter at Jesus hadde forlatt dem, ble Johannes den som sammen med Peter tok ledelsen av menigheten i Jerusalem. Tradisjonen forteller at han senere drog til Efesus og ble leder av menigheten der. Omkring år 69-70 (eller 90-95) ble han trolig forvist til øya Patmos der han skrev Åpenbaringsboken. Irenæus forteller at han ble ca. 100 år og døde en naturlig død.
"Av natur var Johannes lidenskapelig og heftig og samtidig innadvendt og mystisk, men i omgangen med Jesus ble han til kjærlighetens apostel" (P.M.).
Boken er antagelig skrevet i Efesus i årene 80-90. Det er lang tid etter at de andre evangeliene (kalt synoptiske, fordi de har mye felles) ble skrevet. Han ville først og fremst nå de hedningkristne med budskapet. Slik skulle det passe godt for oss som også er av hedensk ætt.
Formålet med evangeliet er å skildre Jesus som Kristus - Guds Sønn. Matteus lar oss se Jesus som kongen. Markus skriver om han som tjeneren, og Lukas om Jesus som menneske. Johannes samler alle disse under ett: Jesus er Guds Sønn. Han skriver ikke så mye om de ytre ting, men mer om det indre liv. Dette evangeliet er dypere og rikere enn de andre. Vi får høre mer om og av Jesu taler, særlig til hans egne disipler. Derfor høver denne bok best for troende kristne. Her får vi se mer inn i Jesu eget vesen. Vi merker den forunderlige omsorg han har for sine. Boken kan deles inn i tre hovedgrupper:
Jesus Kristus som Guds Sønn - er:
a) LIVET (kap. 1.12).
b) LYSET (kap. 13-17).
c) KJÆRLIGHETEN (kap. 18-21) (etter P.M).

Kapittel 1.
V. 1. "I begynnelsen var Ordet." Slik begynner Johannes sitt evangelium. Og begynnelsen er "den første morgen" da alt ble skapt, jfr. 1. Mos. 1,1.[1] Da ble verden til og tiden begynte - den første tidlige morgenstund i verdenshistorien. Og da - før noe annet var til og før vi mennesker var skapt, da var Ordet. "Ordet” er en norsk oversettelse av det greske "Logos" (lat: verbum). Det har ingen sidestilling i den norske språket. Det har mange betydninger, men her blir det tale om enten "ord" (tale) eller "vett" (fornuft).[2]
I dette avsnittet går det fram at det er benyttet om Jesus Kristus, v. 14. Han var i begynnelsen, i de første tider, og han er fra evighet til evighet. "Meg skapte Herren først av alt sitt verk, fordum, før han skapte noe annet. Fra evighet har jeg vært til, fra begynnelsen, før jorden var" (Ordspr. 8,22-23. Det er sagt om visdommen, men det er like sant om Jesus Kristus. Denne evige Jesus var hos Gud, altså i begynnelsen. Der var han med og skapte verden: "… Da han la jordens grunnvoller, da var jeg verksmester hos ham" (Ordspr. 8, 29-30). Uttrykket "hos Gud" skal etter den greske grunnteksten være en måte å uttrykke at Jesus stod i et levende, personligsamfunn med Gud.[3] Da forstår vi også bedre den siste setningen: Og ordet var Gud. Ettersom han var Guds egen sønn og stod i et nært forhold og samfunn med Gud, har han fått Guds "gud-vesen" og er slik Gud. Dette er lykken for oss mennesker. Jesus er Gud og dermed noe mye mer og noe annet enn et menneske. Da kan han også hjelpe oss som Gud.
Gud skapte verden ved sitt ord. Da sa Gud, står det. 1. Mos. 1,3. Men skapergjerningen er ikke slutt ennå - den fortsetter på en måte. Alt det han skapte, skjedde ved ordet - logos - Jesus Kristus. Han skaper alt ved det, "også den fordunderlige skapergjerning at Gud skaper seg en barneflokk av oss syndere".[4] Skal noen bli frelst, må det bli ved Ordet, ved Jesus. Og det ser vi gang etter gang. Det som løser syndere fra syndens bånd, er som oftest et ord fra Bibelen. Gud har bundet seg til sitt ord. "Så kommer da troen av forkynnelsen (gml. overs.: hørelsen". Rom. 10,17. Det er bare Jesus som kan sette fanger fri, og han gjør det ved sitt ord. Derfor må vi benytte det ofte!
V. 2-3. Johannes gjentar at han var i begynnelsen hos Gud. Her blir det benyttet en forsterket form. Johannes vil si klart fra at Jesus er noe mer enn mennesker, han er Gud. Og han har vært hos ham fra begynnelsen. Vi kjenner til at i våre dager blir det holdt sterkt fram at "Guddommen ikke er Gud" De vil forsøke å rive troen fra oss på at Gud er en Allmektig Gud, ja at han er Gud.
Hør derfor ordet igjen: Han er Logos, og det er Jesus som er Gud. Han var til før verden ble skapt, fordi han selv var med og skapte. Alle ting ble til ved Ham, står det. Dette har også en åndelig mening. Det nye livet som er hos oss kristne, det er født – skapt av Gud. Det er ikke noe vi selv har fått til, men det er ene og alene Guds verk på Golgata, ved Jesus. Derfor kan ingen som vil bli frelst, komme forbi Jesus. For ikke en eneste ting av det som er blitt til, er skjedd uten ham. De som prøver det, lever i selvbedrag og går fortapt. De frelste er hans verk, skapt i Kristus Jesus. Ef. 2, 10. Og sangeren synger så fint:
Du kjem ikkje utanom Jesus,
Om inn du til livet vil gå.
Får han ikkje synet deg gjeva,
Guds rike du ikkje får sjå. Av T. B.

Derfor er det ham du må gå til om du vil bli frelst. Det gjelder hele livet, og ikke bare en gang. Kristenlivet er en vandring med Jesus, helt til himmelporten.

V. 4: I ham var liv, og livet var menneskenes lys.
I Jesus var liv. Med ordet ’var’ menes den tid da Jesus levde på jord (S.O. s. 50). Evangeliet er skrevet etter at Jesus levde, og derfor kan her benyttes fortid. I ham var liv – det står egentlig: I den, i Logos, var liv. Og det er evig liv og ikke bare det jordiske. Jesus er den eneste som vi kan si det om. Vi er ikke ”levende” i oss selv åndelig talt, for vi er døde i synder og vonde gjerninger. Den eneste som kan makte å gi oss evig liv, er derfor Jesus. Han var menneskenes lys, står det. Jesu liv var fullkomment og kan derfor stå som lys og rettesnor for oss. Men det er bare en del av hans gjerning på jord.
Han var lyset – for de som levde i lag med han her på jorden. Og han er fremdeles et mønster for oss i dag. Hans fullkomne liv skal dypest sett vise oss hvorledes vi skal leve. Det han gjorde, skal vi gjøre. Det han ikke gjorde, skal heller ikke vi gjøre. Han levde det i sin himmelske Fars kraft. Det skal også vi gjøre. Men det betyr ikke at vi blir frelst ved å prøve å leve som Jesus levde. For det klarer vi aldri fullt og helt. Det liv han levde, var egentlig for vår skyld.
Ordet peker også framover. Jesu liv var et evig liv. Det stråler som en stjerne der framme, det vinker og lokker med forunderlige toner på oss. Det evige liv er i vente for oss når dette jordiske livet slutter. Skal du være med da? La Jesus få være lys for deg nå. Han har sagt: ”Den som følger meg, skal ikke vandre i mørke, men ha livsens lys” (Joh. 8, 12).

V. 5: Og lyset skinner i mørket, og mørket tok ikke imot det.
Etter syndefallet ble menneskeheten et eneste stort og gjennomtrengende mørke. Det er bare synd og gudløshet. Når en sjel kommer inn i lyset fra Gud og ser seg selv, ser det bare mørke. Det er synden som kommer fram da. Dette mørke er i verden i dag. De som lever uten Gud, de lever i dette mørke – uten å se. Men i dette mørke stråler et lys. Og lyset skinner i mørke! Det er Jesus, det sanne lys. Det er lysets natur å skinne, derfor skinner det fremdeles. Og vi håper at evangeliet skal skinne ennå en stund i landet vårt og i verden, dvs. før dommer kommer.
- Og mørket tok ikke imot det, skriver Johannes. Det kan også oversettes slik: mørket grep det ikke eller tilegnet seg det ikke. Det kan også bety å få bukt med, eller å gripe noe for å ha det i sin makt. Nå blir det klarere: Mørket, dvs. synden og den syndige menneskeslekten har ikke maktet å få bukt med Jesus, lyset. Synden har ikke fått Jesus i sin makt. Han skinner fremdeles, og det kan vi være glade for. Selv om synden synes å være sterk, om verden turer frem, så skinner lyset fremdeles. Jesus er den sterkeste og skal seire til slutt. Sigurd Odland har oversatt det slik: ”Og mørket har ikke overveldet (eller fått bukt med) det.”
Lyset skinner på deg i dag. Du makter ikke å få bukt med det. La heller lyset få bukt med deg – la Jesus skinne i ditt liv. Ta imot ham. Det er det beste for oss alle.

V. 6: En mann stod fram, utsendt av Gud, hans navn var Johannes.
Jesus var fra begynnelsen. Han var Gud. Johannes var et menneske, men han var sendt av Gud. Den oppgave Johannes hadde, var ikke noe han selv hadde tatt seg til. Han var utsendt fra himmelens Gud. Han var sendebud fra Gud selv. ”Tanken om å være utsendt fra Gud, forekommer ofte i Bibelen. Meningen er at vedkommende har fått en fastsatt oppgave eller kall overdradd direkte fra Gud.” (S. O. s. 53). Dette kallet hadde Johannes døperen. Han var sendt av Gud.
Men det har også noe å si oss. Noen ganger kommer noen spesielle utsendinger fra Gud, og vi skal behandle dem deretter. Men det er ikke nok at de selv sier de er sendt fra Gud. Budskapet deres må bevise at det er sant. Da må budskapet stemme med Bibelens ord. Ellers er de ikke sendt fra Gud. For han taler ikke med to tunger. Og alle som skal forkynne må tenke over at de ikke går noe sted uten å søke visshet om at Gud vil det. Det er viktig at vi er stille for hans tale til oss. Det bør bli en bønn for alle prester og forkynnere og misjonærer. Det er først da vi får lov å være til nytte og hjelp i Guds rike – når vi er sendt av ham. La oss be om det, om å bli rette utsendinger fra Gud til en mørk og tung verden!

V. 7: Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, for at alle skulle komme til å tro ved ham.
Her er det fremdeles tale om døperen Johannes. Han kom til vitnesbyrd, eller for å vitne. I disse ordene ligger døperens oppgave gjemt: Han skulle vitne. Det er også de kristnes oppgave. Vi skal ikke først og fremst preke og tale, men vitne. Å vitne vil si å fortelle noe vi selv har opplevd og sett. Da måtte Johannes ha sett Jesus, og det hadde han. Gud hadde vist ham Messias i Ånden, så han visste hva han talte om.
Alle kristne er ”utsendt av Gud for å vitne. Dette kan vi alle være med om på flere måter. Men vitnemålet vårt må være sant, enten det er i tale eller i sang. Et vitnemål skal være noe vi selv har opplevd med Gud. Har vi opplevd lite, så la oss vitne om det. Har vi opplevde mye, skal vi få vitne om det òg. Men hele tiden gjelder det: Vi er sendt av Gud. Og vi skal ikke forsøke å pynte på vitnemålet vårt eller gjøre det større enn det egentlig er. Det kan være fristende for noen å utbrodere sin egen omvendelse. Da blir det også usant.
Vitnemålet til Johannes skulle være om lyset, dvs. om Jesus. Og dersom vårt vitnemål ikke er om ham, er det ikke sant. Da er det et falskt vitnemål. Må Gud bevare oss fra å vitne slik, for da er det bare til skade for Guds rike og vi går egentlig Satans ærend.
De mennesker som får nåde til å lede andre til Jesus, er nettopp slike som bærer fram et rett vitnemål. De vitner om lyset, om Jesus, og ikke seg selv. For det står skrevet: Han skulle vitne om lyset, så alle kunne tro ved ham. Vi må be om å få være slike sanne lysbærere og få lede noen til Frelseren.
Vil du vinne, ei hindre de andre
Må du selv være ren i hans blod.

V. 8: Han var ikke lyset, men han skulle vitne om lyset.
Døperen var ikke lyset, dvs. Frelseren. Men han hadde til oppgave å vitne om det. Slik er det med hver eneste kristen. Det er ikke vi som er lyset. Folk skal og må ikke bli opptatt med oss. La oss heller forsøke å bære fram et slikt vitnesbyrd om Jesus Kristus at de blir opptatt med ham. Det var oppgaven Gud gav sitt folk – og den har vi fremdeles.

V. 9: Det sanne lys, som opplyser hvert menneske, var i ferd med å komme til verden.
Her tales det om det samme som i v. 1f om Logos, om Jesus. Ingen andre kan være det sanne lyset. Heller ingen andre kan lyse opp hvert menneske. Dette er Jesus alene om, fordi han er Gud og lyser fra Gud.
Det sanne lyset – som opplyser alle. Hvor sant det er for de som opplevd og erfart det. Det finnes mye usant i verden, men det fører bare til mørke. Ja, alt som ikke kommer fra Gud, er mørke. Gud er lys (1. Joh. 1, 5). Og når Jesus kommer fra Gud, må han være lys. Han er det sanne lys. Mange bibeloversettelser bruket ordet ”sann” her. Den engelske Moffat-oversettelsen sier: ”real light”, det virkelige, ekte lyset. Det greske ordet kan oversettes med: sann, virkelig, ekte, uskrømtet og pålitelig. Alle ordene er synonymer i dette tilfelle og gjelder Jesus. Og de kan egentlig bare benyttes om ham. Det andre er mørke. La oss derfor søke inn til dette lyset.
Det opplyser hvert menneske, sier Johannes. Da viser det oss vår synd. Det peker på feil og mangler og det vi ikke liker å se. Det alvorlige er at dette lyset viser oss alt i oss. Det viser ”fordervelsens avgrunn” i oss, at vi er fortapte, elendige syndere. Men lyset viser oss også naglegapene i Jesu hender, hans sår og blod. Det opplyser alle som kommer til ham om hva Jesus betyr for oss. Han døde for syndene våre. Han vil tilgi og rense oss. Når vi tviler og blir motløse, kan vi se på ham. Der ligger løsningen for oss. Han har sagt at de som følger ham, ikke skal vandre i mørke, men ha livsens lys. Kap. 8, 12. Dersom du vil slippe å gå i syndens mørke og gå fortapt, er veien dette: Følg ham!
Når det står at han var i ferd med å komme til verden, betyr det at han ”holdt på å tre offentlig frem for å overta sin kallsgjerning, så det lys han var, kunne begynne å skinne for menneskene”, sier prof. Odland (s. 53). Verden er her menneskeslekten.
Då er meningen med dette verset at Jesus som det sanne lys, som den eneste som makter å lyse opp i synd og mørke, han steg på dette tidspunkt fram blant menneskene. Og det var i disse dager at Jesus begynte sin virksomhet, på den tiden Johannes døpte ved Jordan.

V. 10: Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, og verden kjente ham ikke.
Jesus stod midt blant folket, det folket han selv hadde skapt. Enda en gang vil Johannes minne oss om at Jesus var med ved skapelsen. Han skapte oss, og han eier oss. Han har i sannhet eiendomsrett til oss alle. Likevel må Johannes skrive: Verden kjente ham ikke. Slik var det den gang Jesus gikk på jord. Og hvorledes er det i dag? Kan vi si at norsk ungdom kjenner Jesus? Kjenner de voksne ham – og de gamle?
De fleste kjenner han nok av omtale som en historisk person. Men Bibelen mener noe mye mer enn det. Den taler om et personlig møte med Jesus, et indre og dypere kjennskap til ham som både Gud og vår egen frelser. Det innbyr han oss til, v. 12. Er du blant dem, har han fått ditt liv? Han er verd det.

V. 11: Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham.
Her forklarer Johannes videre det han alt har sagt: de kjente ham ikke. Jesus kom til sitt folk, som var han egen skapning. Da skulle vi vente at de ville ta imot ham. Her menes i første omgang jødefolket. Det motsatte skjedde. De tok ikke imot ham. De avviste Guds Frelser.
Men er det egentlig bedre i dag? Vi er også hans skapning og eiendom. Men den største del av det norske folk – og andre folk – har sagt nei til Jesus. De tar ikke imot ham. Han er kommet til oss i sitt ord på mange måter i vår tid. Men de fleste stenger ham ute. Han står for døren og banker på, men lukket vi opp? Noe av det såreste og tristeste vi møter, er nettopp det: Mesteren står utenfor og får ikke rom i folks hjerter.
Han kom til sitt eget. Vulgata (latin) oversetter her med et ord som betyr at det tilhører og angår ham. Ordet betyr også at dette varer alltid. Det er et evig eierforhold. Da blir betydningen: Han kom til noe som bare han har eiendomsretten til. Det er ikke tale om at noen annen har rett til å kreve det. Gud eier oss for evig i den betydning at han har rett på oss. Selv de som havner i fortapelsen har Jesus rett på. Men de har vraket ham og må bære følgene av det.
Ordet som sier at de ikke tok imot ham. Ordet i Vulgata (receperunt) kan også oversettes med ”å trekke seg tilbake fra”. Da leser vi dette ordet slik: Han kom til dem som alene tilhører ham, men de trakk seg tilbake fra ham. Hva har du gjort?

V. 12: Men alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.
På tross av det store hav av mennesker som ikke vil ha noe med Jesus å gjøre, vil det alltid finnes en flokk som tar imot. Slik var det på Jesus – og senere. Stiller vi dem opp sammen med dem som ikke tar imot, blir det en liten flokk. Det sier både Bibelen og vår erfaring. Kirkehistorien taler også om det, selv om vi ikke kan dømme rett og veie hjertene. Men fruktene er ofte så tydelige at vi ikke behøver å tvile på dette. ”Kjødets gjerninger er åpenbare,” står det. Gal. 5, 19.
Disse som tar imot Jesus, gir han retten til å bli Guds barn. Mange får fryde seg over det. Me oversettelsen er kanskje litt svak. Grunnspråkene til Bibelen er gresk og hebraisk, og de er rike og allsidige språk. Mange ord har flere betydninger og nyanser enn norsk. Ordet for rett er på gresk ”exousia”, og det kan oversettes med: makt, myndighet, kraft, evne, være i stand til noe, dyktighet, mulighet og særrett. Se på hvert enkelt av disse ordene og tenk deg at alt dette har Gud gitt oss som tar imot. Da blir alt sammen av Gud og ingen ting av oss selv.
Gud har gitt oss makt og kraft til å bli Guds barn, slik en engelsk oversettelse og katolsk oversettelse har. Og det er sant. Vi skal slippe å streve i egen kraft for å holde ut som kristne. Det makter vi likevel ikke. Men Gud gir kraft. Han gir oss alt det vi behøver. Du skal ikke få det til å være en kristen, men komme til ham. Da er du på rett vei. For det er ikke du og jeg som skal få det til. Men en annen har fått det til i vårt sted – Jesus Kristus. Han gjør oss til kristne.
Men ordet ”exousia” betyr også mulighet. Det gir oss en fin tanke. Vi har fått mulighet til å bli frelst. I oss selv eksisterer ikke noen slik mulighet. Bare Jesus kan redde oss fra fortapelsen. Det blir ofte talt om to muligheter for menneskene: en frelsens mulighet og en fortapelsens mulighet. Dypest sett er det ikke rett. Fortapelsen er ingen mulighet for verden, den er sikker. Men det finnes en mulighet til å unngå fortapelsen, en frelsens mulighet. Den står åpen i dag. Den ligger i dette ene: å ta imot Jesus. Da får han er særrett, retten til å bli Guds barn. Det er spesielt: Et syndig menneske får retten til å være og kalles barn av Gud. – Jesus er Guds Sønn, og vi blir altså Jesu brødre og søstrer. Vi får del i det han har og skal arve med ham. Rom. 8, 17. Er ikke dette en særrett?
Alt dette og mer til vil han gi deg som tar imot. Å ta imot blir forklart i den siste setningen: de som tror på hans navn. Å tro vil si å ha tillit til noen, ha tiltro, eller å holde noe for sant. Det er ikke nok å holde Guds ord for sant i teorien. Troen er tillit til at dette gjelder meg. Vi får det vi tar imot. Og Gud vil ikke svikte sine. Han har lovet at de som tar imot Jesus og hans frelsesverk, skal bli hans barn. Det står fast.

V. 13: De er ikke født av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud.
Her er enda et kjennetegn på de som kalles Guds barn. De er født av Gud. De er ikke født av blod – vi blir ikke kristne ved å bli født i en kristen familie eller tradisjon. Vi kan ikke arve kristendommen, den må bli vår personlig. Noen jøder mente nok de var Guds eiendomsfolk uansett hva de gjorde. Jeg har også møtt mennesker som sier at de har gode, kristne foreldre, og da må vel de være det også.
Men vi er heller ikke født åndelig talt av kjøds vilje eller manns vilje. Det betyr at vi ikke kan anstrenge oss for å bli kristne, eller gjøre noe for å bli frelst. Ingen gjerning et menneske gjør, gir oss adgang til himmelriket. De kalles lovgjerninger og er smittet av egenvilje og synd.
Nei, sier Johannes her: De som tar imot Jesus, er født av Gud. Og vi kan ikke gjøre noe for å bli født. Derfor taler dette ordet om nåde. Frelsen er en gave, alt er av Gud. Det taler Jesus mer om til Nikodemus i kap. 3.
Og hva tid ble vi gjenfødt? Jo, i samme stund som den Hellige Ånd fikk lede oss til å tro på Jesus og hans frelsesverk på Golgata. Da fikk jeg tro at syndene mine var forlatt, og jeg fikk det nye livet i Gud. (At vi som små barn blir gjenfødt i den kristne dåp etter luthersk teologi, motsier vi ikke her. Men i denne teksten tales det om de som tar imot, altså aktivt sier ja til kallet.)

V. 14: Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss. Og vi så hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.
Her møter vi Ordet igjen – Logos, Jesus. At Jesus ble ”kjød” betyr at han ble menneske. ”Uten all tvil står ordet ”kjød” her som så ofte ellers i Skriften som betegnelse for det materiell legemlighet levende menneske, altså omfattende den menneskelige natur i dens helhet, både legemet og sjelen (ånden)” (S. Odland, s. 57).
Ordet ble kjød. Han ble lik oss i alle ting. Nei, ikke i dette ene – synden. Men alt det andre var likt. (Smiths venner lærer at Jesus også fikk en syndig natur, men den læren er falsk, Hebr. 4, 15). Jesus steg inn i denne verden som et menneske, det man ofte kaller inkarnasjonen. Ordet kommer av det latinske in carno, som betyr: i kjød. Dette er et av de store emner, ja det største i kristen tro – med alt det dette innebærer. Gud åpenbarte seg for menneskene gjennom Jesus, som her også kalles Ordet. Gud valgte å tale til oss mennesker ved Sønnen. Og det er ved Sønnen han fremdeles taler til oss. Han er veien, sannheten og livet. Vi kan bare berøre det så vidt her, men denne sannhet har åndelig tyngde og mange sider ved seg.
Grunnen til at han kom i kjød, som menneske og ble oss lik, er at da kunne han hjelpe oss. Bare slik kunne han bli et sonoffer for vår synd. Han er også så godt kjent med alt i menneskelivet, og han vet om alt i minste detalj. Derfor kan han òg som Gud hjelpe oss. Han kan forstå oss i alt. Det står så fint om ham: ”For derved at han selv har lidt og har vært fristet, kan han komme til hjelp for dem som blir fristet” (Hebr. 2, 18).
Om Jesus står det at han tok bolig iblant oss. Ordet på grunnteksten for å ”bo” betyr i grunnen ”å slå opp sitt telt” (Sken´åå). Dette har sin historiske bakgrunn i tabernaklet (som var et telt) i den gamle pakt da Israel vandret om i ørkenen. Men det ligger også en åndelig mening i det. Jesus vil bo hos oss der vi bor. Han kommer til oss i våre kår, inn i vår hverdag. Han er ikke en høy, fornem gjest som står over oss. Nei, like inn i vårt arbeid kommer han for å hjelpe oss. La han nå få lov å ta bolig der hos oss. Den vennen vil aldri svikte deg. Da skal du få oppleve det som disiplene opplevde: de hans herlighet, en herlighet som bare han har.
En annen side ved teltet er at det er ofte en midlertidig bolig. De brukte det på reis. Da jødene kom inn i Kana’an, bygde de hus. Tida i teltet var slutt. Når Bibelen bruker dette ordet her, er det nok for å minne oss om at vi er på vandring. Vi er ikke hjemme her i verden. Vårt mål er himmelen.
Jesus kommer til oss med nåde og sannhet. Dette er frelsens innhold, slik den i virkeligheten er. Nåde er den ufortjente gave, uten vederlag fra oss. Nåde er Guds kjærlighet til oss. Han gav sin sønn. Så får vi lov å bli frelst ved ham, uten å gjøre noe selv. Og Kristus er sannheten – han viser oss sannheten om oss selv, om vår synd og våre nederlag. Og da viser han oss sannheten om seg selv, om frelsen og veien til Gud.
- Full av nåde og sannhet. Der er nok av alt til alle mennesker. Og når vi tar imot ham, v. 12, blir hans sannhet min sannhet, og hans rettferdighet min rettferdighet. ”Nåde og sannhet forenet, det er Guds herlighet åpenbart på jord,” sier C. Bartholdy.

V. 15: Johannes vitner om ham og roper: Det var om ham jeg sa: Han som kommer etter meg, er kommet foran meg, fordi han var før meg.
Døperen Johannes begynte sin virksomhet før Jesus. Likevel er Jesus før Johannes – i rang. Han var fra evighet og var før Johannes i alle ting.
Døperen er alltid den som stiller seg på nederste plass: han er foran meg. Han bekjenner at Jesus er større en ham (kap. 3, 30). Her har vi mye å lære. Tenk etter hva det ligger i dette: Jeg er på det nederste trinn i alt. Jesus er større, alle de andre er større, jeg er alltid den minste. Paulus minner oss også om det: ”akt hverandre i ydmykhet høyere enn dere selv” (Fil. 2, 3). Det er ikke en lett vei å gå. Men det er en velsignet vei.

V. 16: For av hans fylde har vi alle fått, og det nåde over nåde.
Det er de som tar imot Jesus, som dette er sant om. Hos Jesus Kristus er det alltid nok for alle. Ingen ting skal mangle de som setter sin lit til ham, jfr. Salme 23,1-2. Og de som har opplevd hans fylde, forstår med rette hva som ligger i ordet nåde. Det latinske ordet ”gratia” (på gresk ”charis”) betyr både nåde og takk. Fra ordet for nåde kommer et nytt ord: gratiis, som betyr ”uten betaling”. Og fra dette har vi fått det norske ordet gratis. Nåde er nettopp det: gratis, uten betaling. Det er bare de som tar imot ham (v. 12), som får oppleve den store nåde. Frelsen er fri, den er en gave fra Gud.
Dette blir understreket med et sterkt uttrykk: nåde over nåde. I grunnteksten står det ” nåde i stedet for nåde”, og betyr: alltid ny nåde. Vi finner det samme i Klages. 3, 23: Den er ny hver morgen. Dette skal de troende få oppleve: hver morgen er frelsen ny, alltid frisk og alltid uten betaling. Slik får vi begynne hver morgen.
Og det styrker oss når dagene blir lange og tunge: Vi får alltid ny nåde. Men det er også nåde på nåde når vi merker at synden henger fast ved oss og slår ut i gjerninger som vi skammer oss over. Gud tilgir oss stadig når vi kommer. Han sier aldri stopp eller: Nå er det nok. Nei, ny nåde hver gang vi trenger tilgivelse og oppreisning.
Og da blir nåden til takk. Rene og klare toner klinger i sjelen: nåde – takk!

V. 17: For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.
Moses kom som den store lovgiver. Det han skrev og sa var lov og slår i hel. For den krever alltid og krever maksimalt. Ingen er blitt frelst ved loven. Mange har prøvd det, og har mislykkes. Kanskje du òg har gjort et forsøk? Ja, jeg tror vi prøver lovens vei alle sammen. Vi vil bli frelst ved egne gjerninger. Så strever vi og kaver og sliter oss ut. Og det blir til fordømmelse for oss.
For Moses med alle sine lover har ikke som oppgave å frelse oss. Paulus sier i Gal. 3, 24: ”Slik er loven blitt vår tuktemester til Kristus.” Loven hadde nok en spesiell oppgave for jødene inntil Kristus kom i tidens fylde (Gal. 4, 4). Hedningene har aldri hatt loven som pakt. Men loven har også en pedagogisk oppgave for alle mennesker: Den skal vise oss vår synd og drive oss til Jesus Kristus. Der finner vi den virkelige frelse: ”rettferdiggjort av tro.”
Du som strever og sliter under lov og krav og trelldom: Nåden og sannheten KOM ved Jesus. Hele Guds frelse kom til oss den gang Jesus kom til jord og døde for oss. Derfor er frelsen ferdig. Det er ham vi kan gå til og få frelsen av nåde.

V. 18: Ingen har noensinne sett Gud. Den enbårne Sønn, som er i Faderens favn, han har forklaret ham.
Ingen har ennå sett Gud. Og ingen kan se ham og leve (2. Mos. 33, 20). Derfor kan heller intet menneske forklare Gud og hans veier for oss. Det blir smått og stykkevis. Og det må bli feil når vi ikke kjenner han.
Men en har sett ham, og han har forklart ham (nynorsk 1938: gjort han kjend). Den enbårne Sønn har gjort det. Jesus var i Faderens favn, det må bety at han var nær Gud og hadde et inderlig og fortrolig samfunn med Gud. Han har vist oss hvordan Gud virkelig er. Som sønn kjenner han Gud fullt ut, og derfor er hans forklaring sann. Vi finner den i Det nye testamentet. Når vi skal møte Gud personlig, må det også være Jesus som ved Ånden viser oss frelsen i ham. La oss derfor gå til ham og følge ham.

Dette var ”prologen” i Johannes evangeliet. Det er et forord som viser hovedinnholdet i hele evangeliet. Det er disse hovedtankene vi kan vente å finne i denne boka. Det er som en liten bibel (Joh. 3, 16) for oss. – Resten av kapitlet og videre tar vi samlet for hvert avsnitt.

______________

V. 19: Dette er Johannes' vitnesbyrd, da jødene sendte prester og levitter fra Jerusalem for å spørre ham: Hvem er du?
V. 20: Da bekjente han og nektet ikke, han bekjente: Jeg er ikke Messias.
V. 21: Og de spurte ham: Hvem er du da? Er du Elias? Og han sier: Det er jeg ikke. Er du profeten? Og han svarte: Nei.
V. 22: Da sa de til ham: Hvem er du? - så vi kan gi dem svar som har sendt oss. Hva sier du om deg selv?
V. 23: Han sa: Jeg er en røst av en som roper i ørkenen: Gjør Herrens vei jevn, som profeten Jesaja har sagt.
Hvem er du? Det er summen av dette stykket. For Døperen var dette en alvorlig stund. En slik stund kommer i de fleste kristnes liv. Vi blir stilt overfor dette problemet: Hvem er du? Hva sier du om deg selv? Det lå nær for Johannes å svare noe helt annet. Vi må huske at han hadde en stor skare rundt seg i disse dagene. Han var en stor vekkelsespredikant. Store flokker samlet seg rundt hans talerstol for å høre ham tale. Det var da naturlig for ham å samle interessen om seg selv. Han kunne selv ta æren for det som hendte ved ham. Han hadde tjent på å svare: Jeg er Messias – følg meg!
Men det sa han ikke. Han lot ikke folket være i tvil, han sa rett ut: Jeg er ikke Messias. Det var et modig og ydmykt svar. Da kunne han risikere at folket forlot ham til fordel for Jesus. Men det hadde mindre å si for Johannes, han ville være i Guds vilje med alt han gjorde. Derfor gir han det fineste svar han kunne gi: Jeg er røsten som roper. Han var Guds røst. Da har han ingen ting å rose seg av, og heller intet ansvar. Da var det Gud selv som stod til ansvar for det han gjorde.
Slik er det og med den som følger Jesus nå. Dersom han hele tiden er ledet av Den Hellige Ånd, har Gud den Allmektige ansvar for ham. Hva han enn gjør, om det er ”dumt” i menneskers øyne, tar Gud ansvaret for det. Vi er bare ”røster som roper”. Vi kan heller ikke noe annet. La oss be om at Gud må sette oss i stand til å tale hans sak.

V. 24: De som var utsendt, var fariseere.
V. 25: Og de spurte ham og sa til ham: Hvorfor døper du da, når du ikke er Messias og heller ikke Elias eller profeten?
V. 26: Johannes svarte dem: Jeg døper med vann, men midt iblant dere står den dere ikke kjenner,
V. 27: han som kommer etter meg, han som jeg ikke er verdig til å løse skoremmen for.
V. 28: Dette hendte i Betania på den andre siden av Jordan, der Johannes døpte.

De som var utsendt til Johannes, var forunderet: Hvorfor døper du? De hadde ikke ventet det svaret de fikk. Men det var enkelt: Jeg for min del døper bare med vann (som det står i grunnteksten). Johannes’ dåp var en dåp til omvendelse, til syndenes forlatelse (jfr. Mat. 3, 11 og Mark. 1, 4). Dette viser ikke til vår dåp og kan derfor ikke benyttes som argument for kristen dåp (barn eller voksen). Det vil heller ikke si det samme som å bli omvendt og få syndenes forlatelse når vi blir døpt (som en slags automatisk handling). Det var ikke Johannes’ mening.
Men det var den gang en dåp som tegn på at de hadde omvendt seg og fått tilgivelse. Det er slik i første rekke en historisk hending. Men det forteller oss at før vi kan bli frelst, må vi bli omvendt. Og det gjelder for alle.
Vers 26 sier også at Johannes var noe mer enn de andre. Han visste mer. Ånden hadde gjort det klart for ham at midt blant folket gikk Messias. Han ser like inn i menneskehjertene og feller en ubarmhjertig dom: de kjenner ham ikke. I grunnteksten er dette de framhevet. Det er hans eget folk som ikke kjenner ham, her gjelder det ikke hedningene.
Enda en gang vitner Johannes: Han som kommer etter meg, er større enn meg. Han er så stor at jeg ikke er verdig til å løse skoremmen hans. Det var en tjeneste som slavene gjorde. Nå ser vi hvor liten og ydmyk han er. Han er ikke en gang verdig til å være Jesu slave. Tenk om vi hadde hatt dette sinnelag. Uverdig! Men Satan har gjort det slik at vi ofte synes vi er noe. Han har forblindet oss.
I v. 28 er det tale om Betania, ved Jordan. Det er ikke den samme byen som i kap. 11, 1, der Marta og Maria bodde. Den lå nær Jerusalem. Det var to byer ved navn Betania. Byen i v. 28 er nok utslettet. Noen håndskrifter kaller denne byen Betabara.
Av Johannes kan vi lære: Vil vi bli store i Guds rike, må vi bli små i menneskers øyne. Dette er vel den vanskeligste lekse å lære for oss stolte menneskebarn. Men vil vi inn i himmelriket, må vi gå den veien.

V. 29: Dagen etter ser han Jesus komme til seg, og sier: Se der Guds lam, som bærer verdens synd!
Dette er vel ett av de mest kjente og kjære bibelord en kristen eier. Hvor mange er ikke blitt løst av dette. Etterpå vitner de frimodig og glad: Tenk, han tok bort min synd. Da er jeg fri!
Johannes står ved Jordan og preker og døper. Da ser han Jesus komme til seg. Han retter ut hånden og peker med fingeren: Se, der er… Det er enda et vitnesbyrd om en ydmyk Herrens tjener. Han peker bort fra seg selv og til Jesus. Slik må alltid en kristen være: Alt ved oss må peke bort fra oss selv og til Ham. Tenk om vår bønn og vårt liv kunne være et slikt ”fingerpek” på Kristus. Her bør vi ligne døperen.
Dette ordet er et klart vitnesbyrd om Jesus. ”Guds lam” sikter trolig til Jes. 53 der det er tale om et lam som blir ført bort for å slaktes. Og det er Kristus. Dette lam, sier Johannes, bærer (eller tar bort) verdens synd. Det greske ordet airå er som de fleste ord i dette språket, svært rikt. Det kan bety: å ta opp (for å bære), å bære, flytte, ødelegge eller drepe. Alt dette er bilde på det Jesus gjorde med synden. Hovedbetydningen for oss blir da at Jesus tok synden bort fra oss og la den på seg selv. Da er det ikke lenger jeg som bærer synden, men Jesus.
Luther sier om dette verset: ”Synden har bare to steder å være. Enten er den hos deg og hviler tungt på ditt hode, eller så er den på Kristus Guds lam. Dersom den hviler på dine skuldre, da er du fortapt. Men dersom den hviler på Kristus, da er du fri og frelst. Velg nå hva for en av delene du vil. At synden blir liggende på deg, det var etter lov og rett. Men av nåde er den lagt på Kristus, han som er Lammet. Hadde det ikke vært slik, og hadde Gud villet gå i rette med oss, var det ute med oss.”
Så bar Lammet dine synder og det gjelder ennå. La han nå få den også fra deg. Det kan du gjøre ved å komme til ham og bekjenne synden. Da er du fri.

V. 30: Det var om ham jeg sa: Etter meg kommer en mann som er kommet foran meg, fordi han var før meg.
V. 31: Og jeg kjente ham ikke. Men for at han skulle åpenbares for Israel, derfor er jeg kommet og døper med vann.
V. 32: Johannes vitnet og sa: Jeg har sett Ånden komme ned som en due fra himmelen, og han ble over ham.
V. 33: Jeg kjente ham ikke. Men han som sendte meg for å døpe med vann, han sa til meg: Ham du ser Ånden komme ned og bli over, han er den som døper med Den Hellige Ånd.
V. 34: Og jeg har sett det, og jeg har vitnet at han er Guds Sønn.
At Johannes ikke kjente ham (v. 34), betyr ikke at han ikke kjente ham som menneske. Men det betyr at han ikke kjente ham som Messias, som Guds Sønn. Det kunne han ikke vite av seg selv. Det måtte Ånden åpenbare for ham. Johannes kjente trolig Jesus fra barndommen av. Mødrene var kjent og i slekt og de hadde kanskje lekt sammen. Johannes sier at han har sett noe: Jesus var virkelig Guds Sønn, Messias. Da vitnet han frimodig om det.
Slik er det med oss også: Før vi kan vitne, må vi ha sett Jesus som vår personlige frelser. Det indre øye og troen ser at han henger på korset for vår skyld. Da blir vi glade og frimodige og han synge av hjertet: Han er frelser min. Må Gud hjelpe oss til at vi alltid har det vitnesbyrdet.

V. 35: Dagen etter stod Johannes der igjen, og to av hans disipler.
V. 36: Da han fikk se Jesus, som kom gående, sa han: Se der Guds lam!
V. 37: De to disiplene hørte det han sa, og de fulgte etter Jesus.
Johannes stod på post dag etter dag. ”Dagen etter stod han atter der,” står det. Og på nytt kommer vitnesbyrdet: ”Se, der Guds lam.” Det er som om han oppfordrer de to disiplene og andre som følger han til å forlate alt og følge Jesus. Han ville så gjerne at folket skulle finne Jesus. For han visste at det var bare han som kunne gi folket det de lengtet etter. Disse to tror man var Johannes og Andreas, Peters bror. Og det står så fint: Da de fikk høre hvem Jesus var, fulgte de ham.
Her har vi også mye å lære. Vi skal være trofaste i vår vitnetjeneste og gjerning for Gud. Som Johannes skal vi stå der dag etter dag. Det kan nok røyne på, for det er ikke lett alltid. Og innholdet i våre vitnesbyrd er Jesus som Guds lam. Det betyr at han er vår eneste frelser som har ofre seg selv for å sone synden og åpne himmelporten. Om vi kunne ha samme glød som Johannes til å vinne mennesker for Gud! Det må være vår bønn.

V. 38: Jesus vendte seg og så at de fulgte etter ham. Han sier til dem: Hva søker dere? [NB88: 39] De sa til ham: Rabbi - det betyr Mester - hvor er ditt herberge?
V. 39: [NB88: 40] Han sier til dem: Kom og se! De kom da og så hvor han hadde sitt herberge. Og de ble hos ham den dagen. Det var omkring den tiende time.
V. 40: [NB88: 41] Andreas, Simon Peters bror, var en av de to som hørte det Johannes sa, og som fulgte etter Jesus.
V. 41: [NB88: 42] Han finner først sin egen bror Simon og sier til ham: Vi har funnet Messias, det betyr Kristus.
V. 42: [NB88: 43] Og han førte ham til Jesus. Jesus så på ham og sa: Du er Simon, Johannes' sønn. Du skal kalles Kefas, det betyr Peter.
Da Jesus så at de to unge mennene fulgte etter ham, stiller han spørsmålet: Hva søker dere? Svaret er fint, det viser at de er unge menn som lengter etter noe. De sier: Rabbi. Det er et hebraisk ord som betyr mester eller lærer. Det ble brukt som tiltale til store menn. Det viser at de hadde respekt for Jesus. Derfor ville de lære ham å kjenne, og spør: Hvor bor du? De ville komme i kontakt med Jesus. De hadde et hjerte som brann etter å få kontakt med ham. Ordene fra Johannes om at han var ”Guds lam” arbeidet med dem.
Det Jesus svarte, er det svar han gir til alle: Kom og se! Han diskuterer ikke, men innbyr oss til å komme og erfare og høre selv hvem han er. De fulgte ham til boligen, det var ved den tiende time, eller kl. 16 e.m. etter vår tidsregning.
Om Andreas står det at han først finner sin bror Simon og vitner for ham. Vi har funnet Messias, sier han. Det er et godt og fint vitnesbyrd: Han har funnet noe. Og det er så viktig at han må fortelle det videre. Messias er et hebraisk-aramaisk ord som betyr ”den salvede”. På gresk ble det Kristus.
Det er ofte slik i dag også. Det er når vi har møtt Jesus personlig ved troen at vi har noe å vitne om. Han er blitt det største i vårt liv, og vi kan egentlig ikke leve uten ham. Han gav oss tilgivelse for fortida, og et stort håp for framtida. Og mens vi lever her på jorda, er han vår beste venn. I denne tida vil vi gjerne fortelle om dette til andre, slik at noen nye kan vinnes for himmelen.

V. 43: [NB88: 44] Dagen etter ville han dra til Galilea. Han finner Filip, og Jesus sier til ham: Følg meg!
V. 44: [NB88: 45] Filip var fra Betsaida, fra Andreas' og Peters by.
Jesus er stadig på reis. Han må alltid til nye bygder. Nå møter han Filip fra Betsaida. Og får det samme kall som tusener andre, ja, millioner har fått siden. Kallet er: Følg meg! En enkel og grei oppfordring. Det får du også nå. Det er et kall til omvendelse og frelse. Det er også et kall til tjeneste og arbeid i Guds rike. Og Jesus mener like mye med det som med ”frelses-kallet”. Vil du følge det?
Aldri, aldri har dei trega,
Dei som lydde Herrens ord.

V. 45: [NB88: 46] Filip finner Natanael og sier til ham: Ham som Moses har skrevet om i loven, og som profetene har skrevet om, ham har vi funnet: Jesus, Josefs sønn fra Nasaret.
V. 46: [NB88: 47] Natanael sa til ham: Kan det komme noe godt fra Nasaret? Filip sa til ham: Kom og se!
V. 47: [NB88: 48] Jesus så Natanael komme mot seg, og han sa om ham: Se, det er en ekte israelitt, en som det ikke er svik i.
V. 48: [NB88: 49] Natanael sa til ham: Hvor kjenner du meg fra? Jesus svarte og sa til ham: Før Filip kalte på deg, mens du var under fikentreet, så jeg deg.
V. 49: [NB88: 50] Natanael svarte ham: Rabbi, du er Guds Sønn, du er Israels konge!
V. 50: [NB88: 51] Jesus svarte og sa til ham: Tror du fordi jeg sa til deg at jeg så deg under fikentreet? Du skal få se større ting enn dette!
V. 51: [NB88: 52] Og han sa til ham: Sannelig, sannelig sier jeg dere: Dere skal se himmelen åpnet og Guds engler stige opp og stige ned over Menneskesønnen.
Filip fulgte det kallet Jesus gav ham, derfor fikk han òg vinne andre. Den første var Natanael. Han er den samme som Bartolomeus, se Mat. 10, 3. Da han fikk høre vitnesbyrdet om Jesus Messias fra Nasaret, begynte han å tvile. Kan der komme noe godt derfra, tenkte han. Natanael var altså ærlig og gransket det han hørte.
Men Filip har sett Jesus og opplevd noe med ham. Han vet det er sant. Den trosfriske ungdommen roper til kameraten: Kom og se! Når folk vil tvile på om vitnesbyrdet vårt er sant, kan vi benytte de samme ordene. Kom selv og se og opplev sannheten i Jesus. De skal også se at det er rett, slik Natanael gjorde.
Han fikk forresten et mektig vitnesbyrd av Jesus: Han var en ekte israelitt, dvs. en som i sannhet var det, ikke bare i navnet. Den store massen hørte til de lunkne og kalde israelitter. Det visste Jesus. Men han visste òg at her var en ekte jøde, som var uten svik, dvs. en som tok imot sannheten slik den var. Der er nok noen slike i dag også. Men vil du få et møte med Jesus og bli frelst, da må du være ærlig i møte med ham.
Jesus er en menneskekjenner. Han visste alt. Det gjør han i dag også. Han ser svik og løgn og hykleri om det finnes i våre liv. For han kan se inn i hjertet. For den som har noe å skjule, er det ubehagelig. Men den ærlige og åpne har intet å frykte. For Gud er kjærlighet.
Da Natanael ble overbevist om at Jesus hadde sett ham under fikentreet og visste om han, kommer bekjennelsen: Du er Guds Sønn. Han kan ikke være et vanlig menneske.
Sannelig, sannelig sier jeg dere, står det, v. 52. Johannes bruker det 25 ganger i sitt evangelium. Hver gang er det som om han vil si: Det jeg sier nå, er svært viktig. Det er så viktig at alt det andre må vike. På nynorsk i 1938 omsetjinga står det fint: Eg seier deg for visst og sant.
Hva vil han si nå? Jo, han er virkelig mer enn et menneske. Han står i stadig og fortrolig kontakt med himmelen. Bakgrunnen for dette er trolig fortellingen om Jakob og himmelstigen, 1. Mos. 28, 12. Prof. Odland sier her: ”Uten all tvil er det Jesu mening her at hans disipler skal få se englene stige opp og ned over ham i og gjennom de undergjerninger Gud gir ham å utføre, og englene er da tenkt som de redskaper han benytter til å utføre dem (Odlands kommentar s. 76).
Større ting kan være flere opplevelser med Gud. Kristenlivet er slik. Vi får se mer av frelsen og et dypere syn på den. Disiplene fikk også se tegn og under og helbredelser i hans navn. Og det skjer fremdeles. Jesus er frelser både for legeme og sjel, alt etter hans vilje.
De som følger Jesus skal få være med i denne forening med himmelen. Vi skal slippe å gå alene gjennom verden, men får løfte om himmelske krefter. Det ligger nær for meg her å tenke på bønn. Den gir oss kontakt med de høyere makter og himmelens Gud. Og det er sikkert at himmelen er åpen over syndere som kommer til Jesus. Døren til frelse er ennå åpen. Hvor lenge det skal være slik, vet vi ikke.
La oss derfor benytte anledningen til å arbeide mens Gud gir tid, mens døren er åpen og vi har krefter til det.


Kapittel 2.
V. 1-11.
Bryllupet i Kana. Dette er det første tegn eller undergjerning som Jesus gjorde, v. 11. Men har det noe å fortelle oss? Eller er det bare en historisk hending? Ganske kort vil vi dra fram noe av det som er sagt her.
Jesus og hans disipler er ute på reis. De kommer mest uventet til byen, jfr. 1,44 der det sår at Jesus ville dra til Galilea, og Kana lå der. Det at de kom uventet, er kanskje grunnen til at de slapp opp for vin - det kom flere gjester enn de hadde regnet med.
Dette har mange festet seg ved, særlig de som vil forsvare bruk av alkohol. De benytter bl. a. dette som argument og sier at Jesus drakk vin, og at han gjorde vann til vin. Han lot altså de andre drikke og man mener folk ble fulle. Men det er i grunnen intet argument. Det står ikke noe om alkohol. Det stadfester bare at Jesus gjorde et under og det viser hans store makt. Et bryllup i de dager varte en hel uke, og de måtte ha mye vin som var en vanlig drikk på den tid.
Han skapte vann om til vin, og det ble god vin. For alt det han gjør er godt. Det er ikke slik som mange tror at han gjør livet surt og tungt. Nei, alt han gjør er godt, v. 10. Alkohol er en last og gjør mennesket ondt. Det Jesus gjør er godt, det gir mersmak og vi ønsker mer av det.
Jesus gjorde et under. Han skapte, og har makt til det. Han er god og alt han gjør er godt. Om noen vil si noe annet, er det hykleri og de går Satans ærend.
Jesus gjorde et under. Han kan skape om og forvandle. Det har han gjort med millioner til i dag, og han kan gjøre det med deg. Skal han få lov? Det du synes er håpløst og nytteløst, er en bagatell for ham. Slipp han til og du vil få se og oppleve litt av hans store kraft.
Dette er det første tegn han gjorde - det var å omskape. Siden har han gjort mange slike under ved å frelse mennesker. Dette var "trontalen" hans, selve programmet. Om disiplene står det at de trodde på ham da de hadde opplevd det. Mange ser Jesus gjerning i dag også - og tror. De ser hans herlighet og opplever Helten fra Golgata. Han har all makt.
Nå kommer han til deg for å gjøre et under. La han slippe til. Da kommer troen. Han kan gjøre deg fullkommen frelst.
V. 12-22. Renselsen av templet og den første påske.
Også dette har en åndelig mening. Paulus skriver at vi er Guds tempel. 1.Kor. 3,16. og at Guds Ånd bor i oss. I dette templet vil det ofte finnes mye stygt. Ja, vi både kjøper og selger og veksler penger der. I sannhet er Åndens tempel blitt en handelsbod for mange. Når lyset fra helligdommen får skinne inn der, finner vi mye synd. Vårt hjerte er ondt, sier Skriften. Den tre ganger hellige Gud kan ikke tåle det. Han vet alt og kan ikke tåle det onde. Kunne det virkelig gå opp for oss, ville vi gjerne være mer forsiktige i vårt liv. Vi må bli redd å synde og gjøre Gud imot.
Derfor må vårt legemes tempel renses. Det må renses fra alt som er Gud imot.
Det første trinn i denne renselse er å innrømme at det er nødvendig. Vi må være villig å gå inn i lyset fra Gud og se at vi er onde. Det er ikke lett.
Hva er alt dette som vil samle seg der inne og gjøre oss urene? Bibelen har et klart svar på det, i Galaterbrevet 5,17-21:
17 For kjødet begjærer imot Ånden, og Ånden imot kjødet. De to står hverandre imot, for at dere ikke skal gjøre det dere vil.
18 Men hvis dere blir drevet av Ånden, da er dere ikke under loven.
19 Kjødets gjerninger er åpenbare. Det er slikt som utukt, urenhet, skamløshet,
20 avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, trette, avindsyke, sinne, ærgjerrighet, splittelse, partier,
21 misunnelse, mord, drukkenskap, svirelag og annet slikt. Om dette sier jeg dere på forhånd, som jeg også før har sagt dere: De som gjør slikt, skal ikke arve Guds rike.

Alle har dette, og ingen må tro at de går fri. Men vi kan aldri bli fri dette ved egen kraft, og det vil henge ved oss hele livet. Først i evigheten er vi ferdig med kjødet.
Men Jesus kan hjelpe oss her på jord. Han tok ei svøpe og jaget dem ut og veltet bordene. Vi må være villige til å slippe ham til, selv om det skal koste oss alt.
Skal vi be ham gjøre det? Selv om svepeslagene vil være harde og såre oss? Han vil tilgi oss våre synder, og hjelpe oss med varsom hånd til å bli "bedre" som kristne mellom vår medmennesker. Når samvittigheten anklages kan det nok kjennes hardt og vondt som svøpeslag. Men han gjør det av kjærlighet.
I v. 18-22 går det klart fram at Jesus ikke har det synlige for øye, men det åndelige. Han taler om sitt legeme som de skal slå i hjel, men at han skal oppstå på den tredje dag. Han ser alltid framover og taler i bilder. Bare de som følger ham, vil egentlig forstå hans tale.
V. 23. Jesus kjenner alle. Det har ofte vært slik at folk tror når de ser under. Folk kommer i flokk og følge når de ser store ting skje og mange er samlet. Vi kan nok spørre hva slags tro det dreier seg om i slike tilfelle. Vi er kjødelige tvers gjennom og har ikke sans for det som hører Gud til. Må Gud få lede oss på den rette vei. Jfr. Kap. 6.
V. 24-25.
Jesus kunne ikke betro seg til noe menneske, for han kjenner oss bedre enn vi kjenner oss selv. Og da vet han at det bare er ondt i oss, vi er full av synd. Paulus sier litt om dette i Rom. 7,18: Jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor det intet godt, for viljen har jeg, men å gjøre det gode, makter jeg ikke. Han visste vi var falske og upålitelige. Derfor kan han ikke ha full tillit til et menneske, selv om han kan ha fortrolig samfunn med de som fryktet ham, Salme 25,14.
Han kjente alle den gang, og han gjør det i dag. Ingen behøver å fortelle ham hvorledes vi er. Han vet hva som bor i mennesket, å gjem seg for ham er nytteløst. Salme 139.
Derfor vet han at det er bare synd og ugudelighet i oss. La oss derfor være forsiktige i vår ferd og leve verdig kallet som kristne.
Når han kjenner oss så godt, vet han også at vi behøver hjelp. Og han vil sende det vi trenger. Han vet alltid hvorledes jeg har det og kommer med hjelp når jeg trenger det mest. Den tillit har jeg til ham.
Disse vers kunne stått som overskrift over neste kapittel - om Nikodemus, sier Skovgaard-Petersen. Og det er sikkert rett. Han kjente også den lærde Nikodemus - og kunne gi ham hjelp.

Kapittel 3.
V. 1-8. I samtale med Nikodemus.
Nikodemus er en underlig mann. Vi hører tre ganger om han i Bibelen (kap. 3 og 7,50 og 19,39). En kunne skrive et helt kapittel om han, men plassen tillater ikke det her. Vi skal bare trekke fram noen korte sannheter fra samtalen. Mye av det er så klart at det trenger ikke noen kommentar.
Han var en fariseer og medlem av Synedriet (et råd på 70 som styrte de indre sakene hos jødene). Han var rik, se kap 19,39. Sikkert hadde han hørt om og sett under og tegn av Jesus. Men det var ikke nok, han måtte trenge til bunns i saken.
Videre står det at han kom om natten. Det har sikkert en mening siden det er tatt med her (S. Odland s. 87). Men for oss taler det om at en sjel uten Jesus lever i mørke og natt. Og i syndens natt kommer de til Jesus og får hjelp. Alle slike får det samme svaret: Du må fødes på ny. Dette kan omsettes slik: Å fødes ovenfra fra Gud. Eller slik: Å fødes fra begynnelsen av. Jesus mener det må skapes noe helt nytt hos oss, om vi skal komme inn i Guds rike. Og dette kan vi ikke gjøre av oss selv – men av han. Bare Den hellige Ånd makter å gjøre det. Derfor må vi gi oss helt over i hans hender, han som har makt i himmel og på jord.
Den som er født av kjøttet, er kjøtt. Det som er født av en syndig slekt, kan ikke bli noe annet enn synd. Vi er født i synd (sml. Salme 51,7), og da kommer vi òg inn under syndens lov. Vers 8 forteller oss at det ikke gjelder om å forstå, men å erfare. På arabisk, hebraisk og gresk er vind og ånd det samme ordet. På gresk står ”pneuma”. Da kan det oversettes med at ”ånden, eller vinden, farer dit den vil. Vi styrer ikke over ånden hvor den farer. Bare Gud gjør det.

Vers 9-15.
Nikodemus var forundret over hvorledes det skulle skje – det er alle. Jesus sier bare: Prøv, det går an – for den som vil.
Ved første øyekast ser det ut som om vers 13 motsier seg selv: Han som ER i himmelen. Etter Odland skal det gå an å oversette det slik: som VAR i himmelen. Da blir meningen klar. – Nikodemus kjente til historien om slangen i ørkenen. Det er hentet fra 4. Mos. 21,4 ff. Hver den som var bitt av en slange, ble frisk dersom han så på kopperslangen. Her taler Jesus som seg selv, som skal henges opp på et tre (korset), og hver den som tror på ham, skal leve og få evig liv. Det er summen av evangeliet. I neste vers blir det forklart nærmere.

Vers 16-21.
Her er Guds kjærlighet til en syndefull og fortapt menneskeslekt. Vi kan ikke fatte det, vi må tro det. I disse 27 ord ligger hele evangeliet gjemt. Luther har sagt om dette: ”Det ordet fortjener å bli skrevet med gylne bokstaver, ikke på papir, men i hjertet, for det er ord som kan gjøre en sorgfull glad, og en død levende.”
Guds kjærlighet til verden – den ble så stor at han måtte gi sin sønn til en løsepenge. Hver den som tror på ham, og følger etter ham i tro, de er frikjøpt fra fortapelsen og får rett til å bli Guds barn (1,12). Vers 16 kalles den lille bibel, for her er de viktigste sannheter i kristendommen gjemt. Og det handler om evig frelse eller evig fortapelse. Der er Jesus den eneste nøkkelen.
Menneskene dømmer egentlig seg selv – de som ikke vil inn i lyset (Jesus). De er allerede dømt. Hvem er det så som kommer til lyset? Det er de som gjør sannheten (v. 21). Da blir spørsmålet for hver enkelt av oss: Vil vi gjøre sannheten? Vil vi inn i lyset med vårt liv? For det er bare de gjerninger som er gjort i sannheten, som er av Gud!

Vers 22-29.
Når det i v. 22 står at Jesus døpte, må dette korrigeres med kap. 4, 2 der det står at ”det var ikke Jesus som døpte, mens hans disipler”. Det vi si at Jesus var forkynner, og disiplene medarbeidere. De døpte når Jesus tillot det. De gjorde det som Jesus ville de skulle gjøre – verken mer eller mindre. Vi er i samme stilling: Alt vi gjør, må først komme fra ham – vi skal samarbeide med ham. La oss derfor følge ham, og gå de skritt som han viser oss – og bare dem.
Tretten om renselsen var egentlig om hvilken dåp som var den beste: Jesu eller Johannes’ dåp.
Igjen får vi et vakkert vitnesbyrd om Jesus, det er det siste av døperen. Hele hans ferd og hele hans liv var en vakker lovsang om Messias. Han ser at de forlater ham, for å gå til Jesus. Der samles skarene – selv hadde han bare en håndfull. Likevel gleder han seg, ja, gleden var i fullt mål. Brudgommens venn var en mellommann mellom brud og brudgom i forlovelsestiden. Slik kjenner Johannes seg – som en mellommann. Og da er det som det skal være når Jesu disipler blir flere enn hans. Derfor gleder han seg. Alt går slik det skal med Guds rike. Og da må en rett Herrens tjener glede seg. Og ved den gleden er det ingen spørsmålstegn, sier Bartholdy. Den er ren, og varer evig.
Det ydmyke hjertet til Johannes bryter ut, og når toppen i neste vers.

Vers 30.
Dette skulle stå som overskrift over hver eneste kristen. Og slik som det går fram av grunnteksten: Det er nødvendig at han blir større og større. Han skal vokse. Men jeg må også bli mindre – må avta. Eller som det står på dansk: forringes. Med andre ord: Jeg må bli mindre i meg selv. For en som har stått i et stort arbeid og vært leder der, er det ikke lett å trekke seg tilbake. En vil helst ha ære selv. Døperen hadde lært denne vanskelige lekse: å trekke seg tilbake når Jesus steg fram. Jeg tror det med rette kan sies at han var den mest ydmyke mann som noen gang har levd. Vil vi lære det, kan vi gå til ham. Det er nødvendig at han må vokse og bli større for meg i mitt kristenliv. Da blir også den kristne glede større. For da ser vi oss selv uverdige og at alt er av nåde.

Vers 31-36.
Han som kommer ovenfra er Jesus. Fra nå av taler han bare om ham. Han har sluppet seg selv og alt sitt, nå er det bare Jesus. For en kristen! Den som ikke tar imot Jesus, har gjort Gud til en løgner. Men den som tar imot, har stadfestet at Gud er sann.
Døperens vitnesbyrd om Jesus er sterkt. Han samler det hele i vers 36. Livet og virksomheten hans munner ut i det. Alle nødvendige toner spiller med. Tonene som fra et orkester bruser fram: evig og evig død. Det er evangelium – og det er dom. Den som tror på Sønnen, har evig liv. Så enkelt er det å bli frelst: tro – ta imot. Men den som ikke vil tro, eller er ulydig mot Jesus, han har allerede her i livet fått sin dom. Å ha Guds vrede over seg, er verre enn vi kan fatte. Det er det samme som at veien går til Helvete. Det er det største alvor i livet: Guds vrede.
Det siste Johannes gjør, er å peke ut de to veiene for livet, v. 36. Med det ender hans vitnesbyrd. Også vi skal peke på de to veiene. Hvilken går du på? Vi ser også her at det er troen på Jesus som avgjør evigheten. Hele Bibelen taler om det.

Kapittel 4.

Vers 1-3:
Vi har lest om at mange forlot døperen Johannes for å følge Jesus (kap. 1,37). Døperen står igjen med det mest ydmyke og fine vitnesbyrd noen har avlagt, 4,1. "Jesus vant flere disipler." Det er sant. Jesus er seierherre. Men vi ønsker at han kunne vinne enda flere, flere enn Satan. Det var ikke Jesus selv som døpte (v.2, sml. 3,22), men disiplene.
Da Jesus fikk høre at fariseerne visste at Jesus vant flere disipler enn Johannes, forlot han det sted og drog til Galilea. Jeg synes at det er et av de vakreste trekk ved Jesus. Da han merket at han ble populær, drog han seg bort, vekk fra folkemassene. Han ville nødig ødelegge døperens virksomhet. Jesus hadde andre oppgaver.
V. 4:
Veien fra Judea til Galilea gikk enten gjennom Samaria eller opp Jordan-dalen på østsiden av elva. Jødene ville nødig reise gjennom Samaria, eller ha samkvem med folket der, v.9. De ble betraktet som urene og hendinger. Likevel drog Jesus denne veien.
Han "måtte" dra der. Hvorfor? Fordi han hadde en oppgave der, han måtte utrette noe. Da brøt Jesus alle former og skikker. det hendte flere ganger, v. 27. Han var fri - og måtte være det - for å fullføre sin gjerning.
Han "måtte" dra gjennom din by og bygd en dag. Han måtte innom ditt hjem. For du var der. Og han elsket deg, og så kom han for å frelse deg og sette deg i frihet. Han måtte. Han kunne ikke la være. Så høyt elsket han deg!


Den samaritanske kvinne, kap. 4, 5-42.
V. 5-8.
Her er svaret på hvorfor han måtte dra denne veien. En kvinne var i nød for sin sjel. Og der noen er i nød, der går Jesu vei forbi. Dit "må" han reise. Jesus kom til Jakobs brønn ved Sykar sammen med sine disipler. Disiplene var gått bort til byen og Jesus satt alene igjen. Han var trett, han var jo bare et vanlig menneske. Reisen var lang, og nå satt han der for å hvile. Da kom kvinnen. Det var ingen tilfeldighet. Det var med i Guds plan.
Det hendte ved middagstid. Den sjette time var kl. 12. Da kom kvinnen for å hente vann. Jesus bad om hjelp - gi meg å drikke., sa han. Av to grunner gjorde han det: Først av den naturlige årsak. Han var trett og tørst etter reisen i mange timer på en støvet landevei. Det viser at han var sant menneske. Dernest brukte han sikkert dette som et middel til å få kontakt med henne. Vi må huske at det ikke var vanlig at en mann talte til en kvinne åpenlyst, aller minst til en fremmed.
Kvinnen kom hit av en annen grunn også. Hun var utstøtt i byen på grunn av sitt liv, det skal vi se nærmere senere. Derfor gikk hun midt på dagen da det var varmest og de andre ikke gikk dit. Nå hadde hun en fredet stund ved brønnen mens de andre tok "siesta".
V. 9-10.
Kvinnen ble forundret. Kanskje det var første gang en jøde bad henne om vann. Hun visste ikke det var Messias hun talte med. Samaritanene var et blandingsfolk som dyrket Gud, men de brukte bare Mosebøkene som hellig skrift. Jødene betraktet dem som hedninger og fiender.
"Kjente du Guds gave." Svensk har: Forstod du Guds gave. "Ved Guds gave sikter Jesus til alt hva Gud gir verden i ham" (Skovgaard-Pettersen). "Gaven begynte med den levende erkjennelse av sannheten og den derav følgende tilegnelse av nåden, men den skulle fortsette med mottagelsen av Ånden og det dermed følgende åndelige og evige liv," O. Moe. Gaven er Jesus og alt han gir, jfr. kap. 3,16: han gav…
Kjenner du denne gave? Er den din? Vil du be om det levende vann nå?
Med "levende vann" tenkte kvinnen sikkert på rennende vann. Jesus la en dypere mening i det: Levende! Det Jesus gir er ikke dødt og tomt, det er liv. Ja, han kom for å gi liv i overflod. Kap. 10,10.
V. 11-12.
Kvinnen tenker fremdeles jordisk, på menneskevis. Jesus tenker åndelig. Det kan kvinnen umulig forstå. Hvor like vi mennesker er. Hvor bundne vi er til verden. Vi har ofte så vanskelig for å fatte Jesu åndelige mening med alt.
V. 13-14.
Jesus forstår det og forklarer nærmere. Det måtte han gjøre med Nikodemus også, 3,1-21. Den som drikker av vannet i brønnen vil trøste igjen, men Jesus har noe annet å gi. Og den som tar imot det vil aldri tørste. Aldri i evighet! Verden hungrer og tørster etter fred og ro i sin sjel. Jesus kan gi alt. Han kan tilfredsstille oss helt.
Vannet, forklarer han nærmere i kap. 7,37-39. Han sier der at det er Ånden. Denne blir i oss en kilde som veller fram til evig liv. Uten Ånden kan ingen være frelst. Rom.8,9. Det er kjennetegnet på de rette troende. Mat. 25,1-13. Olje er der bilde på Ånden. Men Ånden er ikke noe har i oss eller kan ha som en eiendom. Det er tale om Åndens gjerning! Den er å overbevise oss om synd og frelsen i Kristus, kap. 16.
Levende vann betyr egentlig sprudlende vann. Den som Jesus får fylle vil juble av glede og frelsesfryd. Det er ikke alltid det viser på oss eller vi føler jubelen så sterk. Men den er der fordi vi eier Jesus. Og jo mer vi lærer Jesus å kjenne, jo mer får vi se av frelsens storhet.
V. 15: Kvinnen forstår fremdeles ingen ting. Hun tror det er vanlig vann han taler om. Og hun tenker: Nå skal det bli godt - jeg slipper å komme hit hver dag. Jeg skal ha nok for alltid. - Slik er vi mennesker. Vi tenker på nærværende ting. Jesus ser lenger, han tenker på sjelens verdi - at den må berges for evigheten.
V. 16-18.
Nå går Jesus rett på sak. Han diskuterer aldri, men viser oss vår synd. Her som alltid peker han på det ømme punkt: synden. Han avslører den med få ord. Han får henne til å tilstå. Det er veien hver eneste en må gå for å bli frelst: Er kjenne vår synd, hva det enn måtte være.
Der talte du sant, sa han. For ham som kjenner alle, nytter det ikke med løgn. Han har øyne som ildsluer (Åp. 19,12). Intet kan skjules for ham! ”Herrens øyne er ti tusen ganger klarere enn solen, og ser alle menneskenes veier og skuer inn i de skjulte kroker” (Jesu Sirak 23,29).

Vers 19-20.
Endelig åpnes hennes øyne så hun ser. Sløret blir dratt til side. Hun må erkjenne at det er noe mer enn et vanlig menneske. Han er en profet. Det synet fikk hun i samtale med Mesteren. Her ligger hemmeligheten: I samtale med Jesus blir alt klarere. Vi får et større syn på frelsen og på Gud. – Har du et klart syn her? Eller er det mørkt og tungt og fortvila uklart?
Svaret er: I samtale med Jesus. Du finner han i Ordet og bønnen. Overgi deg til ham uten å skjule noe. Da tar han imot deg. Til lenger du er sammen med ham, til mer lærer du ham å kjenne. Og da blir han kjærere for deg.
”Fjellet” i v. 20 er Garisim. Der hadde samaritanene bygget et tempel. Og de trodde en måtte tilbe Gud der for å være rette tilbedere. Jødene sa derimot at enn måtte tilbe i Jerusalem. De var begge opptatt av de ytre forhold ved tro og religion. Jesus forklarte det på en annen måte.

Vers 21-24.
Det Jesus vil ha fram, er at han er kommet med en ny tid. En ny pakt skal begynne. Det er ikke lenger spørsmål etter stedet en skal tilbe på, men måten. (Fra Guds side har det nok alltid vært slik.) De gamle jøder på denne tid var kommet noe bort fra den rette vei. Jesu tale til dem i Mat. 23 viser det. Men det behøver ikke å bety at alle jøder da eller senere hadde det slik.
Først viser han henne samaritanenes sanne stilling, v. 22. Med det sier han at de ikke kjenner Gud og dermed er de ikke frelst, Joh.17,3). Deretter sier han at frelsen kommer fra jødene, for det er Guds utvalgte folk. Messias skulle bli født i det folket.
Gud er ånd, sier Jesus. Han er allestedsnærværende - . Han er ikke avhengig av tid eller sted. Han kan være på misjonsmarken i Afrika, på båten ute på havet og hjemme hos deg på samme tid. Han er ikke en Gud langt borte, men nær ved (Rom.10,6-8). Gud er ikke bundet til noe sted, men er over alt. Som ånd er han heller ikke synlig.
De sanne tilbedere er de som tilber Gud i ånd og sannhet. Slike vil Gud ha. De som tilber Gud, bør tilbe slik, svensk bruker ”må” tilbe slik. Å ”be i ånd” vil bl.a. si at det ikke er nødvendig med et bestemt sted eller stilling. Du trenger ikke gå i kirken eller bedehuset for å be og tilbe. Heller ikke trenger du alltid å bøye kne og folde hendene. Gud er ikke avhengig av det. Han ser først til hjertet sukket. Jeg kan be til Gud på arbeid, på veien og gata, på toget eller på båten. Over alt får jeg kontakt med de himmelske kreftene. Og Gud hører bønn!
(En annen ting er at de ulike bønnestillinger og steder kan ha betydning for oss. Det er noe symbolsk i det. Å bøye kne er uttrykk for ydmykhet, vi kaster oss i støvet for Himmelens Gud. Å rekke hendene mot himmelen betyr å strekke seg mot Gud for å vente hjelp fra ham. Å folde hendene taler om at jeg ikke kan gjøre noe selv, mine hender er som låst. Derfor er jeg avhengig av Gud.)
Å ”be i ånd” kan også bety å ”be Den Hellige Ånd”. Vi kan derfor la Helligånden få bestemme dine bønner. Følg oppfordringen i Judas’ brev, vers 20: Be i Den Hellige Ånd! La Ånden få bestemme motivet for bønnen. Da får bønnen svar.
Og Gud vil vi skal be i sannhet. Ikke la falskhet og hykleri, svik eller bedrag få rom. Vi skal ikke be for å tekkes mennesker, men Gud. Må Herren hjelpe oss til å bli sanne tilbedere.
Vers 25-27.
Kvinnen hadde lest i Skriften, eller hørt ordet der. Derfor kjente hun til Messias. Messias er det hebraiske ordet for den salvede, og på gresk heter det Kristus. Det ble brukt om profetene, prestene og kongen i Israel, og tanken er at de er salvet av Gud til sin tjeneste. Her kommer Messias, Den Salvede, som tar opp i seg alle tre embetene. Når han kom, skulle han forkynne og lære dem alle ting. De ventet på Messias som den store lærer. Derfor sa Nikodemus (kap.3): Vi vet at du er en lærer kommet fra Gud. De ventet ham også som en hersker som skulle være konge over dem. Jesus sier nå rett ut: Det er meg!
Det er salige stunder når Jesus åpenbarer seg for synderen når han får se Jesus. Vi får se ham i Ordet, som vår stedfortreder og forsoner. Og han er min frelser! Kvinnen ble så forundret og overgitt, at hun forlot vannkrukken ved brønnen og sprang av sted for å fortelle de andre at nå var hun frelst! (v. 28). Hun bruker ikke det ordet, men fortsettelsen viser at det var det som skjedde.
Er det ikke det vi opplever i vekkelsestider: Alt annet blir glemt og forlatt. Det betyr så lite, nå gjelder det å fortelle de andre hvor stort det er å være en kristen! Har du fått den nøden og gløden? Du må forlate alt det andre for å fortelle det til andre. Når Jesus kommer, blir alt nytt. ”Dette må de andre òg få se! tenker vi da. Da prioriterer vi ikke verden eller oss elv, men Guds sak.
Vers 27. Disiplene undrer seg over at Jesus talte med en kvinne. Det var utenfor all skikk og bruk. Men Jesus bryter alle former for å gi folket evangeliet. Stive og døde former og ritualer må bort. Der Jesus kommer, blir det nytt liv. La evangeliet få bryte de menneskelagde grensene og gå med stormskritt utover jord.
Vers 28-30.
Her begynner den første kristne vekkelsen – etter Døperen Johannes. Den ble mønster for mange siden. Og den begynte slik: Én sjel kom i kontakt med Jesus, og ble tent i brann av ham. Denne kvinne farer av sted til de andre i byen for å vitne for dem. Resultatet av dette ene vitnesbyrdet var at nesten en hel by ble frelst. Se v. 39-42.
Dette er et bilde på vitnesbyrdets makt. Og det har den samme makt i dag. Dette er vekkelsens hemmelighet: at vi bringer ordet om frelse videre. Så snart de frelste slutter å vitne, stanser ofte vekkelsen. Her har vi alle et ansvar. La oss vitne så lenge vi kan – før natten kommer, kap. 9, 4.
”Han har sagt meg alt.” Jesus holder ingen ting tilbake. Han forteller oss vår synd – alt. Slike vitnesbyrd trenger vi nå, noen som vil si: Han avslørte meg, jeg stod ribbet igjen og ble avkledd. Da frelste han meg!
Vers 31-38.
Da kvinnen vitnet i byen, holdt Jesus tale for sine medarbeidere. Det er mange slike taler i dette evangeliet. Med ”høsten” mener han den åndelige høst. Sjelene var modne for å bli frelst. Nå gjelder det å sanke dem inn. Dette er sant om hele den evangeliske tid, objektivt sett. Men det er også slik at noen ganger er det en spesiell hunger i folket etter Guds ord, det som er ekte og som man kan stole på. Vekkelsen ligger liksom i lufta.
I v. 8 leste vi at disiplene var gått til byen for å kjøpe mat. Nå er de kommet igjen, og de ber ham å ete. ”Rabbi” (v. 31) er en ærestittel, som betyr: ”min herre”. Jesu svar er temmelig billedlig, og disiplene forstår heller ikke hans mening (v. 33). Jesus må forklare det igjen, alltid med stor utholdenhet. ”Min mat” er å gjøre Guds vilje, og å fullføre gjerningen. Det skulle ikke gjøres halvferdig. Det måtte fullbyrdes.
Det var hans ”mat”. Mat er noe vi trenger. Det er nødvendig. Slik var forholdet mellom Jesus og Guds vilje. Det var nødvendig for ham å gjøre den. Han kunne simpelthen ikke la være. Han måtte.
Er vi så bundet av Guds vilje at vi må gjøre den? Eller gjør vi som vi vil når Jesus ber oss om noe? La Jesu eksempel være et forbilde for oss slik at det blir mat for oss. Og så må vi fullføre gjerningen vi fikk. Vi kan ikke slutte når det passer oss. Vi må vente på et vink fra Herren.
Mat er ikke anstrengelse, men styrke og kraft. Å gjøre Guds vilje er ikke tungt og besværlig (se Mat. 11,30). Det er åndelig styrke, en ”herlig tjeneste”.
(Noe annet er det at vi kan bli trette og slitne legemlig og sjelelig (psykisk). Og da skal vi ta de signalene som kommer og gå avsides for å hvile. Det er også Guds vilje. I Mark 6, 31 (NO30) sier Jesus: Kom nå dere med meg avsides til et øde sted og hvil dere litt ut. I NB-88 står det gjengitt slik: Kom med til et øde sted hvor vi kan være for oss selv, og hvil dere litt. Jesus vil ta oss med avsides slik at vi får hvile. Og da skal vi være for oss selv sammen med Jesus.)
Markene den gang var hvite til høst, sa Jesus. Dette gjeldt i særlig grad samaritanene som han talte til nå. Han så at de var modne. Det spirte og grodde, det var snart høst. Senere ble det også vekkelse i denne landsdelen, Apg. 8,5ff. Slik er det i Guds rike. Noen har fått oppgaven av Gud å så. Andre skal være hans høstfolk. Disse siste ser mest frukt av sitt arbeid. Men Gud er den samme. Og tjenesten er den samme. 1. Kor. 3, 6-8; 12, 4-31. Om oppgavene er forskjellige, så la oss ikke ringeakte hverandre.
Her i Norge er det vel mer enn noe annet sted sant at andre har arbeidet før oss, og vi har gått inn i deres arbeid (v. 38). Vi tenker med takk på de mange kjemper som har sådd ordet før oss. Vi fikk nyte fruktene og høste av deres tåresæd. Når vi så ofte ser lite og ingen resultater av arbeidet, la oss tenke at vi er så menn. Andre skal kanskje få høste. Det gjelder bare å være trofaste i tjenesten. Vi kan gå frimodig videre i tro på Gud.
Vers 39-42.
Her ser vi fruktene av vitnesbyrdet: mange trodde på Jesus. Vekkelsesmøtene fortsatte enda i to dager, der Jesus var hovedtaler. Og mange flere trodde. Her var det nok ikke bare kveldsmøter. Vi ser flere ganger at Jesus talte lenge, og midt på dagen. Folk var ikke så bundet av arbeidstid og klokke på den tida. Trolig hadde han bibeltimer for folket og forklarte alt nøye. Resultatet ble at troen ble dypere og fastere. De trodde ikke bare på grunn av kvinnens vitnesbyrd. De hadde selv hørt Jesus tale. Her ligger en hemmelighet: Det er ikke nok med en flyktig beundring, eller en antagelse av kristendommen. Det blir en død tro. Hver enkelt må selv komme og høre ham. De må oppleve ordene fra hans munn: Dine synder er deg forlatt. Da kommer også det dype og trygge vitnesbyrdet: Vi vet at han sannelig er verdens frelser. ”Han er frelser min.” Samaritanene forstod at Jesus var oppfyllelsen av vitnesbyrdet hos Moses – for de anerkjente Mosebøkene, men ikke profetene og salmene. Men Moses hadde talt om en profet som skulle komme (5. Mos. 18, 15ff.). Og nå hadde de møtt ham!
Det er ikke nok å håpe, mene, anta, gå ut fra. Det er ikke frelse. Den levende tro sier: Jeg vet på hvem jeg tror, 2. Tim. 1, 12. For en styrke og kraft det ligger i ordene: Jeg vet. Det er noe helt annet og sterke enn: jeg tror – ofte i vår usikre og vage betydning. Og denne visshet om vår frelse og tro får vi når vi møter den oppstandne Jesus. Har du møtt ham?
Vers 43-45.
Jesus hadde planer om å reise til Galilea, v. 3. For han ble ikke aktet på sitt hjemsted, v. 44. Det er noe som ofte skjer også i vår tid.
I Galilea tok folket godt imot ham, fordi de hadde sett hans under, v. 45. Troen henger ofte sammen med det de har sett av Jesu gjerning. ”Høytiden” kan bety påsken i kap. 2, eller nyttårsfesten i kap. 4, 35. Vi ser at mange trodde på ham, da de så de tegn han gjorde, 2,23. Kanskje flere hadde trodd i dag også, om de hadde sett tegn og under. Men senere viser det seg at denne troen var ganske svak og sviktet, kap. 6.
Vers 46-54.
Dette er det andre tegn Jesus gjorde i Galilea, men det er den første helbredelse som Johannes forteller om. Det er antydninger til at slike ting har skjedd tidligere, kap. 2, 23; 4, 45. Men dette er den første beretningen om at det skjedde. ”Kongens mann” tror man er Kuzas, som var fogd hos Herodes, Luk. 8,3. Hans sønn var dødssyk, og han visste bare én utvei: Jesus. Slik er det også ofte med oss. Vi forsøker alt annet når vi er i nød – både timelig og åndelig. De fleste mennesker vil gjøre alt annet, uten dette å falle ned ved korset og be om nåde. Alle andre utveier skal prøves. Jesus må ofte vente til slutt. Det gjelder også det timelige. Man bruker doktor og medisin – og det skal vi selvsagt. Men Jesus blir ikke spurt. Han er i stand til både å frelse og helbrede – når han ser det tjener hans sak og oss best.
Jesus lar vente på seg her. Han svarer ikke straks, men kommer med en aldri så liten anklage: uten at dere ser tegn, tror dere ikke. Ofte er Jesus slik. Han lar vente på seg. Han svarer ikke med en gang. Om du synes Jesus drøyer med svaret for deg, hør hva denne kongens mann gjorde. Uten å bry seg om Jesus noe negative ord, sier han: Kom ned! Han ga seg ikke så snart, men holdt fram å be. Her ligger hemmeligheten: hold fram å be om svaret drøyer, så skal det komme. Jesus sa: Be, så skal dere få. Mat.7,7. Og det ordet står fast også i dag.
Men legg nå merke til at svaret ble ikke slik han hadde tenkt det! Det ble heller ikke slik han hadde bedt. Han ba om at Jesus måtte komme ned til han, men fikk beskjed om å gå hjem alene. Det var ikke godt å forstå. Men Jesus er ofte slik. Han svarer helt annerledes enn vi hadde tenkt det. Men mannen fikk en forsikring: Din sønn lever. Og mannen trodde disse ordene! Det er løsningen. Vi må tro Jesu ord. Han åpenbarer seg ikke alltid slik vi ønsker, eller i syner og drømmer. Men han har gitt oss sitt ord. Det vil han vi skal stole på. Det er å tro.
”Mannen trodde Jesu ord,” v. 50. Det var en salig mann. Han fikk se. Det er de som går ut på løftene, som får se store ting av Herren. Glad og frimodig vandrer han den lange veien tilbake til Kapernaum. Det var over 3 mil. Og han visste at mannen levde, for Jesus hadde sagt det. Den barnslige tillit til Ordet må vi be om å få mer av. Da ville vi se mer av Guds herlighet (kap. 11,40). På halvveien fikk han det bekreftet: sønnen levde. Han var blitt helbredet i samme stund som Jesus sa: han lever. Det var ved den sjuende time – klokka 13 middag. Det skal lære oss at det er Jesu ord som har kraft i seg. Jesu ord har skapermakt, og det kan vi stole på. Som en følge av dette underet ble det vekkelse der i huset: hele huset trodde, står det. Vi kommer tilbake til hva det stod i v. 43.54: flere tror når de ser Jesu storhet og makt. De ser at han virkelig er Gud. La oss be om disse herlige tidene fra himmelen.

Kapittel 5.
Vers 1-5.
Her leser vi at Jesus drar opp til Jerusalem i høytiden. Man mener det var purimsfesten, en gammel jødisk gledesfest, til minne om israelittenes redning fra Haman (Ester 9, 17). Jerusalem hadde tolv porter. Ved saueporten lå Betesdadammen. Navnet er hebraisk og betyr ”barmhjertighetens hus”. Ved dammen lå ofte syke mennesker som ville bli friske når vannet ble opprørt, v. 4.
Blant de syke lå en som hadde vært syk i 38 år. Jesus spør: Vil du bli frisk? Det var et underlig, kanskje tåpelig spørsmål til en syk person. Selvsagt ville han det. Men hvorfor spurte han? Det var aldri et overflødig ord hos Jesus, derfor må det ha en mening. Før Jesus kan gjøre noe med deg, må han få ditt svar på om du vil la han gjøre det. Han vil vite om du har tiltro til ham. Han vet at du trenger å bli frelst, og han vet om du behøver helbredelse. Men nå vil han vite om du er villig til å la han gjøre det. Han er interessert i å vite om du stoler på ham og har tiltro til ham. Har du ikke det, vil du aldri få hjelp. Jesus kan bare gjøre noe med de som overgir seg i hans hender, og hviler der.
Den syke svarer så menneskelig. Han vet ikke at det er Guds Sønn som kommer til ham slik. Ofte står også vi spørrende når han kommer på sin måte. Men la oss ha tillit til ham. Men han ennå forklarer hvorledes han mener det skal skje, får han høre Jesu ord: Stå opp! Det hender ofte i vekkelsestider. Mens vi er opptatt av våre egne ideer om det som skal skje, kommer han til oss. Det er ofte helt annerledes enn vi trodde. ”Så lett det gikk nå,” sa en etter noen møter.
Det skjer, min sjel, du løses,
Den tid du minst har tenkt.
Mannen ble frisk. Jesus gjorde det. Og han er den samme i dag. Hebr. 13, 8. Det er hans vilje at folk skal bli frelst. 2. Pet. 3, 9; Luk 19, 10. Det er hans vilje å helbrede og å gjøre godt. Mat. 8, 3. Det er hans absolutte vilje å gjøre det gode for oss, Rom. 8, 32. Dette hendte en sabbat, og det skulle vise seg å få følger.
V. 10-13.
Mannen fikk høre at han skulle ta sin seng å gå, v. 8. I sin glede og enkle tro gjorde han det. Jødene, eller her: fariseerne så det og stanset ham. Den jødiske lov sa at slikt var ikke tillatt. De var bundet av sine lover og bud, og vi undrer oss ikke over at Jesus en gang sa: ”Det er riktig vakkert av dere at dere gjør Guds bud til intet for å holde deres vedtekter,” Mark. 7, 9. Mannen visste ikke hvem Jesus var, og Mesteren hadde trukket seg til side fra folkemengden. Han helbredet ikke bare for å gjøre tegn, men for å hjelpe.
V. 14-16.
Denne mannen er et fint eksempel på en rett kristen. Etter at han var blitt frisk, gikk han til templet. Han gikk ikke hjem for å hygge seg, men til Guds hus. Og der tilbad han. En kristen er slik. Han lever ikke for seg selv, men vil gi Gud ære for alt. Og der møtte han Jesus. Han får påminnelsen som vi alle trenger: du er blitt frisk. Før var du syk, nå er du helbredet. Synd ikke mer, sa Jesus, noe verre kan hende deg.
Vi som er blitt frelst behøver dette nå. Gud sier at vi ikke skal synde – her mener han selvsagt i gjerning. Hjertet kan ingen rå med, der får vi hele tiden være hos Jesus og be han bevare det rett.
”Noe verre” kan betyr at vi mister adgangen til himmelen. Det urene skal ikke kom inn der, Åp. 21, 27. Når vi har syndet – det kan så lett skje her i en vond verden – har vi lov å komme til Jesus med alt og be om ny nåde. 1. Joh. 1, 7 og 9. Det løftet står alltid ved lag.
Jesus minner oss om at sykdom og synd hører på en måte sammen. Men det er ikke slik at alle sykdommer har sin grunn i personlig synd. I utgangspunktet var det ikke Guds vilje at vi skulle være syke. Men i syndefallet (1. Mos. 3) ligger kimen til og grunnen til alt vondt. Noen synder fører også til skade på legemet og dermed sykdom. Slik er det for eksempel med misbruk av farlige stoffer som alkohol og narkotika. De vil ødelegge kroppen. På den måten kan det være en sammenheng. Og vi har personlig ansvar for vår kropp og helse, hva vi eter og drikker og hvordan vi bruker kroppen vår. Men mange sykdommer kommer også for kristne uten sammenheng med livsstil. Dette er et vanskelig felt som vi ikke alltid har full klarhet over. Vi må bare bøye oss for Guds ord og vilje.
V. 17.
Mannen hadde fortalt om det som Jesus hadde gjort, og jødene forfulgte Jesus fordi han hadde gjort det på en sabbat. Jesu svar var: Jeg må arbeide! Med arbeid mente han her å preke og helbrede, men det var uttrykk for hans frelsergjerning. Han viste sin makt og sin vilje til å hjelpe mennesker i nød. Det er Jesu ”natur” å hjelpe mennesker.
Han arbeider. Og det fortsetter han med nå ved Ånden. Og vi er kalt til å følge etter i hans fotspor, 1. Pet. 2, 21. Vi må også arbeide mens det er dag.
De forsøkte å slå ham i hel. Grunnen var ikke bare at han helbredet på en sabbat. Han kalte også Gud for sin far og gjorde seg slik lik Gud, v. 18. Og det var en majestetsforbrytelse. Og hvis Jesus hadde vært et menneske, hadde det vært sant. Dette viser altså at de mente han var et menneske. De hadde ikke troens øye slik at de så Gud ved dette menneske.
V. 19-30.
Vi skal særlig merke oss et par ting her. Først taler Jesus om seg selv som Guds Sønn, som gjør sin Fars vilje, jfr. Kap. 4, 34. Dette er en av hovedgrunnene til jødenes motstand, som vi har sett ovenfor. For fornuften er det så vanskelig å tro at et vanlig menneske kan være Gud. Men Jesus gjør krav på å være Guds Sønn, og hans gjerninger og liv skulle i grunnen vise det.
Deretter taler han om at han gir sitt liv for menneskene, v. 21-24. Han gjør levende. Dette livet får vi ved å høre hans ord og tro, v. 24. Og da kommer vi ikke for dommen, kap. 3, 18. Veien til himmelen er troens vei og ikke gjerninger, jfr. Rom. 3, 28 og 4, 5. Dette er dårskapens forkynnelse som få vil høre, 1.Kor. 1, 21. Ved troen går vi over fra døden til livet, sier han, v. 24. Vi er altså åndelig døde i synden. Ved troen skapes et nytt liv i oss. Dette livet er ikke bare for jordelivet, det varer inn i hele evigheten. Vi begynner på det evige liv når vi tror på Jesus.
Så minner han oss om dommen, v. 25-30. Skriften sier at vi skal dø, men deretter kommer dommen, Hebr. 9, 27. Dette deretter gjelder alle. De skal høre hans røst, står det. Folk er ikke ferdige med kristendommen når de dør. Jesus skal en dag tale til gravene, og de døde blir nødt til å stå opp! De kan ikke gjemme seg for dommeren. Han har fått all makt, Mat. 28, 20. Dommen er lagt i hans hender, Apg. 17, 31.
Å gjøre godt er ikke moralske gjerninger slik vi ofte tenker. Bibelen kaller det lovgjerninger. Men senere i evangeliet forklarer han det slik: Guds gjerning er å tro på Jesus, kap. 6, 28f. Det er altså de som tror på Jesus og gjør hans vilje på den måten, som blir med i livets oppstandelse. Alle andre kommer for dommen der utgangen er evig død. Dommen blir rettferdig, sier Jesus, v. 30. På den dagen må alle erkjenne at han hadde rett, og alle må ære hans navn, Fil. 2, 10-11.
V. 31-36.
Striden mot Jesus var begynt. Jødene søkte å få ham av veien. Ordet jødene betyr også her de ledende fariseere og ikke det jevne folket. Jesus fortsetter sin tale med å si: Jeg er ikke alene. Jeg har noen som forsvarer meg og vitner om meg. Det var ikke nødvendig for ham å forsvare seg, men han gjorde det for deres skyld, v. 34. Tre ting vitner om at Jesus er Guds Sønn.
Først har døperen Johannes vitnet, v. 32-35. Hans vitnesbyrd var sant, sa Jesus. Vi har lest om mange gode vitnesbyrd om døperen. Jesus gir ham et av de beste: han var det brennende og skinnende lys, v. 35. Det er en god attest å få av Jesus. – Mon det kan sies om oss i dag?
Videre hadde Jesus noe mer som vitnet om ham og som alle kunne se: de gjerninger han gjorde, v. 36. Ingen kunne med rette nekte at han var god og at han gjorde store under. Han måtte være Guds Sønn med et slikt liv. Nikodemus var en av dem som så det og erkjente det: Ingen kan gjøre de gjerninger som du gjør uten at Gud er med ham, kap. 3, 2. Vi kan ikke helbrede av vår egen makt, ikke vekke opp døde eller gjøre vann til vin. Gjerningene var Guds attest på at Jesus kom fra ham.
V. 37-40.
Det tredje vitnesbyrdet om Jesus er nettopp Gud selv, v. 37. Det var Faderen som hadde sendt ham. Han kunne ikke gjøre noe av seg selv, som menneske, v. 30. Hans gjerninger er guddommelige gjerninger.
Ingen har noen gang sett Gud eller hørt hans røst, 1. Joh. 4, 12. Men i Guds ord er Guds røst og vilje. Og det har de i Det gamle testamentet som er og var jødenes bibel. Men Ordet ble ikke værende i dem. De ville ikke tro det og tok ikke imot det. Det er en alvorlig anklage mot disse jødene. For i det å tro Ordet, ligger også det å gjøre etter det.
De leste nok Skriftene og ransaket dem. Skal Ordet bli til nytte for oss, må vi også tro på ham som Ordet forteller om. Det er å gjøre etter Ordet i dette tilfelle. Og det innebærer omvendelse, syndsbekjennelse og tro på Jesu forsoning. Det er å komme til ham og få liv, v. 40.
V. 41-47.
Jesus kjenner alle. Og han vet om vi elsker ham. Han visste at jødene ikke gjorde det. Det må ha vært underlig for dem å få en slik dom av tømmermannen, v. 42. Men dette er oppfølging av kap. 1, 1: de tok ikke imot ham.
Den egentlige grunn til at jødene ikke trodde, var æresyke. V. 44. Det kostet å gi slipp på sine egne tanker og meninger og bøye seg for ham. De var mer opptatt av hverandre enn av Gud. Og det henger sammen med at de egentlig ikke trodde Skriftene, v. 46. Når Jesus her viser til Moses, er det i første rekke trolig til 5. Mos. 18, 15 og 18 der det atles om en stor profet som skal komme. Det er altså et Messias-løfte. Men i hans bøker (1.- 5. Mosebok) er det mange forbilder og ord om en kommende frelser som han trolig også har tanke.
I v. 47 taler han om Moses sine skrifter i flertall og stiller dem sammen med Jesu ord. ”Tanken er her den at når jødene ikke en gang trodde Moses, … da kunne Jesus umulig vente tro av dem på sitt ord, skriver Odland (S. Odlands komm. S. 140). Men egentlig er Moses og Jesus på samme linje, men de har ulikt ståsted. Moses så noe langt framme, mens Jesus var selve oppfyllelsen.

Kapittel 6.
Dette kapitlet er kalt ”brødkapitlet”. Ordet ”brød” forekommer 20 ganger, og i flere betydninger. Det er her vi finner et brødunder og Jesus tale om seg selv som livets brød. Her går også Jesus på sjøen, også det var et under. Og til slutt kommer et stort skille mellom de bekjennende disiplene: noen faller fra og noen blir hos Jesus. Slik er det et av de ”dypeste” kapitlene i dette evangeliet.
1. Brødunderet, v. 1-13.
Dette hendte i Galilea på østsiden av Tiberias-sjøen, kort før påske. Det var den midterste påsken av tre i Jesus liv. Her mettet han 5000 mennesker. Alle evangelistene i NT forteller om dette. ”En stor folkemengde fulgte ham,” står det. Og det var Jesu under som gjorde at de var interessert. Jesus var populær når han viste sin guddomsmakt. Han var ofte omgitt av mange der han vandret omkring i landet.
Jesus gikk opp i fjellet sammen med disiplene sine. Da han så folket, kom straks tanken: vi må gi dem mat. Jesus viste sin omsorg for folket. Noe måtte gjøres. De måtte kjøpe mat til – til fem tusen menn! Filip svarte da: Vi har bare 200 denarer, og det er ikke nok. Det er kanskje underlig at ikke Judas er nevnt, det var han som hadde kassen.
En hovedtanke i dette underet er at Jesus kan bruke det som er lite. En liten gutt kom med en liten nistepakke – sin egen lunsj-pakke så å si. Hva er fem små brød og to fisker til 5000 menn?
Da skjer noe dramatisk. Jesus tar imot brødene og fiskene. Igjen skulle han vise at han var Gud. Han takket Gud for dem og slik velsignet han det lille. Og de delte ut, stykke for stykke, og det tok liksom aldri slutt. Underet må ha vært tydelig for de nærmeste som så det. Maten vokste liksom i hendene på dem. Det var stadig mer å ta av.
Slik er han til alle tider. Der er strømmer av nåde hos Gud. Og han kan bruke den minste kristne til store oppgaver i sitt rike. Det har vi sett ofte, slik det står i 1. Kor. 1. Men det var viktig at ingen synd og ulydighet måtte stenge for ham.
En annen tanke her er at det ble noe til overs. Sank det sammen, sa han. Ingen ting måtte gå til spille. Og det ble tolv kurver med brødmat igjen. Underet ble liksom enda større. Jesus gjorde det ikke slik at folket fikk nok mat. De fikk mer enn nok, noe til overs til andre. Mon ikke han ville lære dem noe om nøysomhet og omsorg for andre. Og da ble folket begeistret og skjønte at her var noe uvanlig.
Men vi ser at folket tenkte jordisk på tross av at de nettopp hadde opplevd noe himmelsk, et under. De ville gjøre ham til konge, v. 15. Det hadde vært lett å ha en slik konge - han kunne skaffe alt de behøvde. Og da Jesus så det, gikk han igjen opp i fjellet, og denne gang alene. Han var alltid nøye med at folk ikke skulle gjøre ham til noe annet enn det han var kommet for. Her ville han nok også være i bønn til sin Far. Det var nær en påskehøytid. Og han tenkte kanskje på neste påske, da skulle han lide og død.
2. Stormen blir stille, v. 14-21.
Enda et under skulle skje med Jesus. Disiplene vill hjem eller tilbake til vestsida av sjøen. Om kvelden gikk de om bord i en båt og drog til Kapernaum. Det var mørkt og det blåste opp til storm. Og Jesus var ikke med dem!
Nesten hele natten kjempet Jesus i bønn oppe på fjellet. Og de slet seg gjennom bølger og uvær på sjøen. Vinden kan her være ganske sterk og lunefull.
Og da kommer han. I rette tid når han fram til båten. De hadde rodd 5-6 km (25-30 stadier). I Mark 6, 48 står det at de var i nød. Og da steg Jesus om bord i båten. Vi opplever det samme i vår hverdag. Når vi trenger ham mest og han ser ut til å være fjern, er han der. Han har aldri sviktet sine venner på jord. Vinden la seg og alt var stille. De ble redde da han kom. Det var så uvanlig. Var det virkelig Jesus? Slik kan vi også tenke når vi ikke skjønner Guds handlemåte. Jesu ord har nok gjort det stille i deres hjerte: Frykt ikke, det er meg.
3. Livets brød, v. 22-59.
Dette er et langt og innholdsmettet avsnitt. Jesus griper tilbake til underet dagen før da det ble brød nok til alle. De fleste tenkte nok på jordisk mat. Men Jesus hadde en dypere mening med det han gjorde. Og han tenkte ikke bare på dette livet, men på det evige. Er vi rede til det?
Når Jesus taler om seg selv som brød, er det for å si tydelig at de behøver ham. De kan ikke leve et åndelig liv uten Jesus. De måtte ikke bare være opptatt av det jordiske liv – den mat som forgår. De behøvde mat for det evige liv. Og da måtte de tro på ham, v. 29.
For å forklare ”maten” viste han til noe som hendte i ørkenen da Moses ledet folket til Kana’an. Da fikk de manna, som bokstavelig og åndelig var himmelbrød. Den kom ikke fra Moses, men fra Gud. Og så snur han alt mot seg selv: Guds brød gir verden liv, v. 33. Men folket tenkte fremdeles kortsiktig og jordisk når de sa: gi oss alltid dette brød.
Nei, Jesus pekte på seg selv: Jeg er dette brødet, v. 35. Han kan tilfredsstille sjelen og gi adgang til himmelen. Det er gudslivet i en sum. Vi behøver i grunnen ikke mer. Og Jesus gir trygghet for at da vil det gå oss vel. Men det gjelder å komme til ham, se Sønnen og tro på ham. Da får vi evig liv. Jesus taler ikke om gjerninger og offer til Gud og mennesker som frelsesvei. Det er fariseisme. Han taler om seg selv. Der ligger hemmeligheten.
Slik jødene ville omkomme i ørkenen uten manna, slik går vi fortapt uten Jesus. Så enkelt er det. Men da kommer innvendingene igjen: Han er jo bare et menneske. Vi kjenner hans foreldre. Det kan ikke være sant. De mente at bare Gud kan frelse. Det hadde de selvsagt rett i. Derfor utdyper han sin rolle videre: Når noen kommer til meg, sier Jesus, så er det ikke på grunn av meg og mine evner til å påvirke folk. Det er Gud som gjør det, v. 44. Men jeg er sendt fra Gud som hans redskap og tjener. Det er altså Gud som frelser.
Men Jesus er mer enn en profet. Han er selve livet, derfor gjentar han at han er livets brød, v. 48. De kommer altså ikke utenom ham. Nå vender han tanken deres tilbake til manna i ørkenen. Hvorfor overlevde de? Jo, de åt manna. De tok imot det Gud sendte og gjorde det til sitt. Derfor kom de fram.
Men nå? Hva gjelder nå, lenge etter ørkenvandringen? Jo, sier Jesus, jeg er dette levende brødet fra himmelen. Skal dere nå fram til det himmelske Kana’an, må dere tro på meg. Da vil dere også leve i all evighet.
Dette ble i det meste laget for jødene. Dette forstod de ikke. Hvordan skal de ete ham? Og det er rett, tanke og fornuft vil aldri forstå det. Og nå utdyper han det enda mer, men taler fremdeles i bilde: Dere må eter mitt kjøtt og drikke mitt blod for å evig liv, v. 53ff. Hva mente Jesus egentlig med dette?
Nattverden var ikke kjent da, den var ikke innstiftet. Og Jesus hadde vel ikke antydet noe om det. Dessuten viser selve ordbruken det. Jesus sier det sterkt: Den som eter og drikker ham, har evig liv og kan ikke gå fortapt. Historien har vist at mange uomvendte syndere har gått til nattverd uten å omvende seg. De vil gå fortapt trass i at de mottok nattverden. Og når Jesus forklarer dette tydeligere, sier han i v. 47: Den som tror, har evig liv.
Men han hadde antydet noe annet: Han skulle lide og død for verdens synd. Han hadde brukt et bilde før for Nikodemus: slik slangen ble opphøyet i ørkenen, slik skulle han opphøyes. Da talte han om korset. Og han viste til GT. Slik antydet han at i GT stod det noe om ham og veien til Gud. Men at nattverden hører med i bildet på et senere stadium, er klart nok. Der får vi nyte det konkret, det vi ser i troen.
Når han nå taler om sitt kjøtt og blod, peker han framover. De skjønte det ikke nå, men de ville forstå det senere. For på korset skulle Jesus lide i sitt kjøtt og gi sitt liv og blod for verden. Det ville han gi for at verden skulle få liv, v. 51. Men så langt var det bare en antydning.
Skovgaard-Petersen må ha rett når han sier at å ete og drikke ”er den høyeste form for tilegnelse. Det man eter og drikker, blir ett med en selv” (kommentar s. 102). Jesus må bli så viktig for oss at han blir ett med oss, vi går på en opp i ham og lever vårt åndelige liv i og ved hans gjerning. Det er ikke nok å være interessert og begeistret. Det er også viktig det Besser peker på, at en troende eter og drikker Jesus ”bestandig”, altså hele tiden og stadig gjennom hele livet (kommentar s. 312). Den gamle, kjente lekpredikanten P. G. Sand skriver i en preken at Jesus her mener ”troens åndelige eting og drikking”. Å ete og drikke er en ”inderlig nær forbindelse mellom frelseren og den troende sjel”.
Og det vi troende nyter slik, er nettopp hans lidelse og død. For der ble vår frelse fullbrakt.
En slik tale måtte få følger.

4. Frafall og bekjennelse, v. 60-71.
Reaksjonen lot ikke vente på seg. Noen disipler knurret og sa: Dette er harde ord. Her mente de noe slikt som: Du er altfor alvorlig og streng. Så vanskelig kan det ikke være.
Men Jesus hadde berørt selve hovedsaken i kristen tro. De som ikke ville høre og gjøre etter det, kunne ikke være hans disippel. Ånden gjør levende, v. 63. For Jesu tale er en åndelig hemmelighet, og de trenger Ånden for å forstå den og ta imot den.
Her føyer Johannes til noe om Jesus, v. 64. Jesus var allvitende på jord. Han visste hvem som trodde og hvem som ikke gjorde det. Her sikter i første rekke til Judas, men også til alle de andre som ville forlate ham, v. 66.
For nå kommer følgen av en hard tale. Mange trakk seg tilbake og gikk hjem til sitt eget. Det hadde vært en folkemengde som hørte talen, v. 24. 41. 52. 60. 66. Folket, jødene, mange står det. Nå var det bare tolv igjen. Hvordan ville de reagere? Det spør han dem om dirkete, v. 67. Ville frafallet også nå dem, de som kjente ham best?
Da stiger Peter fram. Han er ordføreren og talsmannen for alle de andre. Og han sier: Har vi egentlig noe annet? Hvor skulle vi gå? Skulle vi bli mer opptatt av Moses og hans bud, eller skulle vi høre på hedningene, eller rette og slett gå hjem og leve vårt liv som før.
Nei. Peter hadde funnet noe som ingen andre kunne gi ham. Det er trolig at de fleste andre disipler også hadde gjort det. ”Du har det evige livs ord.” Mon ikke det peker direkte tilbake til Jesus ord som livet. Og det er en veldig bekjennelse. Han legger til: dette tror vi. Og vi har sett så mye og levd så nær deg, at vi vet det. Det er en trygg tale. Slik er det å leve i Jesu nærhet.
En skygge kommer likevel inn i bildet nå. Han hadde utvalgt tolv. Men én var en djevel, v. 70. Det var svikeren, Judas. Og slik er det med alle som følger ham. De følger egentlig djevelen. Johannes visste dette og gir en siste kommentar: ”Det var han som skulle forråde ham.”
Disiplene glemte trolig aldri denne dagen. Da ble de ført inn i helligdommen med Messias og fikk et glimt av guddommen og herligheten. Og dette levende brød åt de resten av livet.

Litteratur og forkorstelser:
S. O. - Sigurd Odland: Fortolking til Johannes evangelium 1.
C. B. - C. Bartholdy: Johannes evangelium.
C.S-P. - C. Skovgaard-Petersen: Johannes evangeliet.
P.M. - Poul Madsen: Bibeloversigt.
M. Luther: The Gospel of John.
O. Moe.- Johannes-evangeliet.
Diverse bibelutgaver.

[1] S. Odland: Fortolking til Johannesevangeliet 1; s. 48.
[2] S. Odland s. 44.
[3] S. Odland s. 48.
[4] C. Bartholdy: Johannes evangelium (i Bibelværk for Menigheden); s. 341.