lørdag 25. oktober 2008

Profeten Malaki

Malaki

Kommentar av Nils Dybdal-Holthe.

.

Innledning.

Vi skal følge dette ”skjemaet” i denne kommentaren: Først kommer et sammendrag av hvert avsnitt i hvert kapittel, etter den inndeling som Norsk bibel av 1930 hadde. Sammendragene er ofte også en modernisering av språket i denne bibelen. Deretter kommer bibelteksten til avsnittet, der vi også benytter Bibelen av 1930 med ny rettskrivning og en forsiktig oppdatering språklig sett.

.

For det tredje kommer det jeg kaller ”Del A”, som er en kortfattet historisk-teologisk kommentar og fortolking. Der ser vi på hva teksten betydde da den ble skrevet i en bestemt historisk sammenheng. Og til slutt kommer ”Del B” – det er oppbyggelige kommentarer uavhengig av tid som en andakt eller en kort preken.

.

Tid og historie.

Vi vet ikke sikkert hva tid boken ble skrevet, men man er stort sett enig om at den er skrevet etter eksilet i Babel. Den tilhører antagelig på 400-tallet. Han virket omtrent samtidig Nehemja eller kanskje noe etter. Bakgrunnen er da at folket var kommet hjem fra Babel, templet var gjenoppbygget og murene omkring Jerusalem var reist. Men den åndelige situasjonen var ikke god, derfor måtte Herren sende enda en profet til folket. Og han ble den siste på 400 år – før døperen Johannes kom og varslet at Messias var nær. Og det gikk ennå omkring 50 år etter Kristi fødsel før det første skriftet i Det nye testamentet ble til.

.

Det er likheter mellom Malaki og Nehemja, som begge tar opp noen felles emne: prestenes sløvhet m.h.t. tempeltjenesten, tiden og skilsmisse og gjengifte med hedenske kvinner. Innholdet i denne boka forutsetter også gjenoppbyggingen av templet og den kunnskap om loven som Esra hadde gitt folket. Derfor henger disse tre bøkene sammen på en måte.

.

Malakias person

Ordet Malaki betyr egentlig min engel, eller mitt sendebud. Og noen forstår det ikke som et egennavn. Men det er ingen ting i veien for at det er navnet på profeten og forfatteren av denne boka. Det er velkjent at (nesten) alle navn på personer har en betydning i bibelske språk. Jesus betyr Herren frelser eller Herren er frelse. Messias betyr den salvede, og Peter betyr f. eks. stein eller klippe. Navnet har også vært skrevet Malakias.

.

Og her skal vi bruke ordet som navnet på profeten. Han skulle forkynne dom over synd og svik, men samtidig vise veien til frelse.

.

Kap. 1.

1) Profeten vitner for folket, som tviler på Guds kjærlighet til det, at Herren har vist sin kjærlighet ved å utvelge Israel og forkaste dets brorfolk Edom, 1–5.

1 Dette utsagn er Herrens ord til Israel ved Malakias. 2 Jeg har elsket dere, sier Herren. Og dere sier: Hvordan har du vist oss din kjærlighet? Er ikke Esau bror til Jakob? sier Herren, og enda har jeg elsket Jakob, 3 men hatet Esau og gjort hans fjell til en ørken og hans arv til en bolig for ørkenens sjakaler. 4 Når Edom sier: Vi er knust, men vi skal bygge ruinene opp igjen, da sier Herren, hærskarenes Gud, så: De skal bygge, men jeg skal rive ned, og de skal kalles ugudelighetens land og det folk som Herren til evig tid er vred på. 5 Dere skal se det med egne øyne, og dere skal si: Herren er stor ut over Israels landemerke.

.

A. Tolking:

Første vers slår fast at profeten Malaki har fått et budskap fra Herren selv og det gjelder Israels folk. Ordet utsagn er oversatt fra det hebraiske ”Mazza” som egentlig betyr byrde og kommer av et ord som betyr ”løfte og å bære”. Jfr. Jerem. 23, 33-38 og Sak. 9, 1, Nahum 1, 1, Hab. 1, 1. Som regel blir det brukt som et domsord – over Israel eller andre folk. Og dette budskapet er fra Herren, derfor har det autoritet er alvor.

.

Vers 2-5 taler om at folket tviler på Gud og er det første av seks utsagn i denne boken. Først slår Herren fast at han har elsket dem, selv om de tviler på det. De kan ikke se at Herren deres Gud har elsket dem. Bare hjerter av stein kunne glemme de talløse uttrykk for Guds kjærlighet mot hans paktfolk (Wycliffe com.).

.

Han viser da til den bibelske historien og gjentar for dem det de vet at Esau og Jakob var brødre. Men Jakob var Israels stamfar, og Esau og Edom hadde ødelagt sin arv. Det nyttet ikke hvor mye Edom arbeidet og strevde – Herren ville ødelegge det. For de hadde vraket Herren og derfor måtte dommen komme. Ordene elske og hate brukes her i betydningen å utvelge og vrake – eller velge en ut til noe spesielt framfor en annen. Jfr. Rom. 9, 10-13. – Og Gud hadde utvalgt Jakob framfor Esau før de var født, og derfor var det ikke på grunn av deres liv. Men livet senere bekreftet at Gud valgte rett.

Esaus land ble til bolig for ørkenens ”sjakaler”, v. 3. Noen mener at det hebraiske ordet ”tannin” ikke betyr hval, men heller dinosaurus (sjødyr i 1. Mos. 1, 21). (Henry M. Morris.)

.

Men han hadde elsket Israel, Jakobs ætt. Hele dets historie beviser det. Han har ledet dem i alle år. Om de bare ville følge ham, ville de hatt det godt. Men det er underlig å se at disse jøder ikke så Guds kjærlighet etter alle år i den gamle pakt.

.

B. Andakt:

Den lille bibel sier at Gud elsket verden så høyt at han gav sin sønn for å frelse alle som tror på Kristus. Johs 3, 16. På bakgrunn av Golgata og oppstandelsen blir det klart som dagen at vi har fått alt vi behøver til frelse.

.

Likevel er det så mange som anklager Gud og gir ham skylden for all ulykke og nød. De kan liknes med Esau som ikke ser Guds godhet og nåde. De ser nød og vansker, men skjønner ikke at de selv er skyld i det.

.

Egentlig er det underlig: De tror ikke at Gud er til og vil ikke ha noe med de kristne å gjøre, likevel skylder de på Gud og de kristne når noe går galt. Det er en feil konklusjon og det motsatte av sannheten.

.

Men det vil aldri skje at Gud hater mennesker eller dømmer dem så lenge det er mulighet for frelse. Det er først når noen forherder seg mot Gud at Guds vrede i praksis overtar og det fører til dom.

.

2) Skjønt Israel kaller Gud sin far og herre, viser endog prestene forakt for ham ved å bære frem lovstridige offer, 6–8.

6 En sønn ærer sin far, og en tjener sin herre; er nå jeg far, hvor er da min ære, og er jeg herre, hvor er da frykten for meg? sier Herren, hærskarenes Gud, til dere, dere prester som forakter mitt navn. Og dere sier: Hvordan har vi vist forakt for ditt navn? 7 Ved å bære frem uren mat på mitt alter. Og dere sier: Hvordan har vi krenket din renhet? Ved å si: Herrens bord er ingen ære verdt. 8 Når dere kommer med et blindt dyr for å ofre det, er det da intet ondt deri? Og når dere kommer med et halt eller et sykt dyr, er det da intet ondt deri? Kom med slike gaver til din stattholder! Mon han vil finne behag i deg, eller mon han vil ta nådig imot deg? sier Herren, hærskarenes Gud.

.

A. Tolking

Men ikke alt var vel med Israel heller. Gud hadde ventet noe annet. Det er han som er far og herre, barn og tjener skal ære sine foresatte. Har de gjort det? spør Herren her. Hvor er frykten for Gud? Nei, de har foraktet Herrens navn, og det vil si Gud selv. Og nå henvender han seg direkte til prestene ved templet. De var hans tjenere og skulle vært eksempel for folket.

.

Men de gikk i selvforsvar og bad Herren vise dem hvordan de hadde sviktet: Hvordan har vi vi foraktet deg og krenket din renhet? Det ser ikke ut til at de hadde forstått hvor alvorlig det var. De burde forstått Herrens vilje og hva de skyldte ham. Spørsmålet var kanskje heller en unnskyldning eller realitet. En prest burde jo kjenne Guds vilje. – Malaki lar folket spørre Herren flere ganger (minst ti retoriske spørsmål). Det er en metode som jødiske skriftlærde gjorde mye bruk av i sin undervisning.

.

Dette viser at det var et frafallent og korrupt presteskap i Israel og ligner Nadab og Abihu (3. Mos. 10, 1) og Elis sønner (1. Sam. 2, 12). De gjorde den ytre tjenesten i Guds husmens hjertet var langt borte fra ham. Som lederne er, slik blir folket.

.

Herren svarer likevel og forklarer konkret hvor svikten var og hvordan de altså hadde syndet mot ham. De foraktet ham ved å bære fram urene offer og krenket ham ved å si at Herrens bord er ikke verdt noe ære. Alle offer skulle være av beste kvalitet, som er nevnt i 3. Mos. 22 og 5. Mos. 15, 17. Ingen syke og skrøpelige dyr måtte brukes til offer. Offeret var til en stor Gud, og derfor måtte offerdyrene være gode. De skulle ikke være syke eller halte eller ha andre mangler. Er ikke dette ondt sett i forhold til Guds bud og vilje, sier Herren.

.

Tenk om de kom med slike gaver til de politiske ledere, stattholderen. Hvordan ville det ha gått? Underforstått vil Han minne dem om at da ville straffen komme ubetinget. Og slik vil Gud også behandle dem, han som er herre over alle hærer i himmel og på jord. De levde og handlet som om det ikke var noen Gud, og likevel var de Guds tjenere! Det er hykleri. De var egentlig ateister, men levde av Guds hus!

.

B. Andakt:

Er det ikke slik at menneskene ofte vil rettferdiggjøre seg selv? Noen barn er snare til å si: Det var ikke min skyld. Og de voksne følger opp og forklarer alt med arv og miljø. Oppdragelsen var ikke god nok – enten var foreldrene for strenge eller for slappe, og man bruker det som unnskyldning for ens egne feil. Eller man ble lokket av kamerater og venner, og man forstod det ikke før det var for sent.

.

Uansett hvor rett det kan være i slike påstander, bærer vi alltid det siste ansvar selv. Vi må lære å ta følgene av våre handlinger. Men i dag er det kommet annet punkt inn i disse forsvarsmekanismene: Samfunnet har skyld i det meste nå. Det var ikke hjelp nok å få fra samfunnet, og de har behandlet oss galt osv. Så prøver man å slippe fra ansvaret på den ene eller den andre måten.

.

Profeten vil her si oss det motsatte. Vi bærer selv ansvaret. Og det viser Herren ved å sende dom over folket. Det viser hvordan Gud tenker om oss og hva som er rett.

.

Slik prestene her handlet galt og ofret dyr med feil, har det hendt mange ganger at kristne ledere har gjort det samme i evangelisk tid. Ingen er feilfrie, det er sant. Men vi kjenner til noe fra historien som kaster store skygger over kirkelivet og tjenerne i ditt rike. Og i dag ser vi også en del som går mot ditt ord og går sin egen vei. Det gjelder både i teologien (læren) og i moralen (livet som menneske).

.

- Vi lever nok også på Malakias’ tid.

.

3) Derfor ville han ikke være prestene nådig om de bad for folket; Herren trenger ikke til deres gudstjeneste, han hvis navn snart skal bli stort over all jorden, og hvem alle jordens folk skal ære med sanne offer, mens Israel ringeakter ham ved sine lovstridige offer og derved

fører hans forbannelse over seg, 9–14.

.

9 Så bønnfall nå Gud at han må bli nådig mot oss! Med egne hender har dere gjort dette – kan han da for deres skyld være nådig? sier Herren, hærskarenes Gud. 10 Gid det fantes noen blant dere som ville lukke tempeldørene, så dere ikke skal gjøre opp ild på mitt alter til ingen nytte! Jeg finner ikke behag i dere, sier Herren, hærskarenes Gud, og til offergaver fra deres hånd har jeg ingen lyst. 11 For fra solens oppgang til dens nedgang skal mitt navn bli stort blant hedningefolkene, og på hvert sted skal det brennes røkelse og bæres frem offergaver for mitt navn, rene offergaver; for mitt navn skal bli stort blant folkene, sier Herren, hærskarenes Gud. 12 Men dere vanhelliger det ved å si: Herrens bord er urent, og maten som gis til det, er lite verd. 13 Og dere sier: Å, for en møye! Og dere blåser av det, sier Herren, hærskarenes Gud, og dere bærer frem slikt som er røvet, og det som er halt og sykt – slikt bærer dere frem som offergave! Skulle slike gaver fra dere behage meg? sier Herren. 14 Forbannet være den som farer med svik*, enda der er hanndyr i hans hjord, og den som gjør et løfte og enda ofrer til Herren et hunndyr som har lyte; for jeg er en stor konge, sier Herren, hærskarenes Gud, og mitt navn er forferdelig blant folkene.

<* ved å si at han bare har hunndyr å ofre.>

.

A. Tolking:

Vers 9 blir oppfattet som ironi. Oppfordringen til å be er dermed ikke reell. Dere våger ikke å gå til guvernøren med slike gaver som dere gir til meg, hvordan kan dere nå komme til meg? Det ville være falskhet å be om Herrens hjelp når de ikke vil lyde hans bud og gå hans vei. Med deres egne hender har dere gjort dette, og det kan bety at problemene har oppstått på grunn av deres egne feil, sier Marcus Dods (1881). Offergavene var ikke slik Gud hadde sagt, og Herren ønsker faktisk at noe måtte lukke templets dører så de ikke kom inn, v. 10. For Gud kan ikke bruke det ubrukbare. Det var bedre om templet var lukket enn at folk drev en falsk gudstjeneste. Den er likevel uten frukt og resultat (til ingen nytte).

.

Dermed vender Herren blikket framover og gir oss en profeti om at hedningene skal ta imot Guds ord på en helt annen måte enn dette folket, v. 11. Det er evangeliets tid. Jesus talte om den i Johs 4, 20-24. Hele dagen skal Herrens navn bli stort over verden. Døren åpnes nå. Det er ikke bare Israel som skal være Guds folk. Hedningfolkene skal få del i det når Messias kommer. Og då blir det rene offer og bønn.

.

Det betyr ikke at hedningene skal dyrke Gud etter Moseloven i den nye pakt. For er jo nettopp en NY pakt kommet. Vi legger merke til at for folkets skyld bruker Herren de gammeltestamentlige uttrykk for gudstjeneste som røkelse og offer – selv om han her taler om de nye tider i den evangeliske tid. Men alt dette har fått en ny betydning ved at Jesus fullførte alle offer ved sin død. Legg f. eks. merke til at Åp. 8 bruker røkelsen som tegn for bønn. Røken av røkelsen bar de troendes bønner opp til Gud.

.

I v. 12f vender han seg igjen til folket og anklager dem for å vanhellige Guds navn, og er en repetisjon av v. 7. De sier at Herrens bord er urent og lite verd. Verset er oversatt noe forskjellig, men Dods mener den engelske King James er rett. Den betyr: Hvilken byrde tjenesten for Gud er! Det er bare møye og strev. Offerdyrene er ikke bare syke og halte, de er til og med røvet og stjålet. Noen mener at ungdyr var røvet bort fra sin mor selv om de ikke var rette offerdyr. Gud hadde gitt lover for hvordan offerdyrene skulle være, 3. Mos. 22, 18-24. Men folket overså det og gikk sine egne veier og brøt budene.

.

Slike gaver kan aldri behage Gud. Det er svik mot Gud, v. 14, og da er de forvannet. Gud har sagt at offeret skulle være hanndyr, og slike fantes i dyreflokken. Likevel komme de med hunndyr som har lyte. De hadde satt noe dårlig i stedet for det beste som Gud bad om. Over slike mennesker er Guds navn ikke nåde, men forferdelig.

.

Her tales altså ikke om mennesker som åpent fornekter Herren og vet de er utenfor Guds menighet. Her taler han om folk som vil være i Guds nærhet og leve med ham, men ikke følger Guds vei.

.

B. Andakt:

Falskhet i gudsdyrkelsen har alltid vært et problem i Guds menighet. Vi ser det både i Det gamle Testamentet og i Det Nye Testamentet og senere i kirkens historie. De vil liksom lure seg inn i Guds rike på falske premisser. De ønsker ikke å bøye seg for den levende Gud og erkjenne sin synd og skam og be om nåde. Nåden blir bare et plaster på såret eller den vimpel de bruker for å vise at de er kristne.

.

For jødene den gang var det offerdyr som ikke holdt mål for Gud. De var ikke etter Guds oppskrift og påbud. Og Herren er meget nøye med sitt ord. Helt fra den første påske i 2. Mos. 12 og gjennom hele lovgivningen om offerdyr, er det klart og tydelig at det skulle ikke være noe lyte på offerdyret. Å bryte den regelen var å ha mistillit til Gud som gav loven, og det er brudd på den tillit han viser oss ved å kalle oss til seg.

.

For slike mennesker blir ofte religion og kristenliv bare en byrde. Det er noe de må gjøre for å ha god samvittighet for Gud. Og med det tror de at de er sanne kristne.

.

Men slik fungerer ikke kristendommen. Gud har kalt oss til å bli hans barn ved troen på hans Sønn. Den som blir født på ny ved troen og nåden alene, får en ny natur som ønsker å leve etter Guds vilje. Når dette ønske ikke lenger er der, kan vi stille et stort spørsmålstegn ved vår egen tro. Når lysten til verden øker i oss, kan det ha flere årsaker. Men en av dem er at vi selv er blitt mindre opptatt av troen og ham vi tror på. Da oppstår det et tomrom i vårt indre, vår sjel og vårt hjerte. Og det må fylles. Da ligger verden oss så nær. Og den er alltid villig til å komme oss i møte.

.

Da sier Gud til oss det som står i v. 9a, gjennom profeten: Bønnfall nå Gud at han må være nådig mot oss. Redningen fra frafall og sløvhet er alltid et nytt oppgjør med Gud. La han ta tak i oss, vise oss vår konkrete svikt – og så be om ny nåde. Han venter på deg nå.

-

.

Kap. 2.

1) Profeten refser prestene fordi de har veket av fra sine fedres ustraffelige ferd og fra den pakt Herren gjorde med Levi, og truer dem med hard straff hvis de ikke vender om og gir Herrens navn ære, 1–9;

1 Og nå kommer dette bud til dere prester! 2 Dersom dere ikke vil høre og ikke legge dere det* på hjerte, så dere gir mitt navn ære, sier Herren, hærskarenes Gud, så vil jeg sende forbannelsen mot dere og forbanne deres velsignelser; ja, jeg har alt forbannet dem, fordi dere ikke legger det på deres hjerte. <* MLK 1, 6 fg.>

3 Se, jeg forbanner deres ætt og kaster møkk i ansiktet på dere, møkk av deres høytidsoffer*; og dere skal selv bli kastet opp i den. <* 2MO 29, 14.>

4 Da skal dere kjenne at jeg har sendt dere dette bud, for at det skal være min pakt med Levi, sier Herren, hærskarenes Gud. 5 Den pakt jeg hadde med ham, lovte ham liv og lykke; det gav jeg ham for at han skulle frykte meg, og han fryktet meg og var forferdet for mitt navn. 6 Sannhets lov var i hans munn, og urett ble ikke funnet på hans lepper; i fred og ærlighet vandret han med meg, og mange omvendte han fra misgjerning. 7 For en prests lepper skal holde fast ved kunnskap, og lov skal hentes fra hans munn; for han er Herrens, hærskarenes Guds sendebud. 8 Men dere har veket av fra veien og har fått mange til å støte an mot loven; dere har fordervet Levi-pakten, sier Herren, hærskarenes Gud. 9 Derfor har også jeg gjort dere foraktet og ringe i alt folkets øyne, fordi dere ikke akter på mine veier, men gjør forskjell på folk for loven*.

<* d. e. når dere skal dømme etter loven.>

A. Tolking

Profeten kommer nå tilbake til prestenes stilling. De får refs av Den Allmektige ved profeten. De burde vært ledere og rette lærere for folket, men sviktet. Da sender Herren bud om sin vilje.

.

Nå ville han sende forbannelse over dem, hvis de ikke hørte på hans ord og tok det på alvor, v. 2. Han skulle forbanne deres velsignelser – både for dem selv, de materielle og åndelige, og det de talte til folket. Å forbanne forstår vi vel her best som at Gud tar bort det gode de hadde hatt før, jfr. 3, 9. Det er dommen over synden som allerede har begynt her.

.

I v. 3 blir det utvidet til å gjelde deres ætt og offer. De skal virkelig få oppleve Guds reaksjon mot synden og deres ulydighet. Resultatet for prestene kan bli at de blir fratatt embetet som prest slik at de ikke tjener ham selv om de utfører ritualet, om de ikke omvender seg. – Å kaste møkk i ansiktet er et av de sterke uttrykk for hån. Å bli kastet opp i den er uttrykk for at dette vil bli vedvarende, permanent, sier T. V. Moore.

.

Da vil de forstå (kjenne) at det er Gud selv som står bak. Da skal det være Guds pakt med Levi, står det. Levi stamme var prestestammen i Israel, og den hadde ikke noe eget landområde. De skulle tjene Herren i templet. Om Herrens pakt med dem leser vi i 4. Mos. 3, 44-48; 18, 8-24; 5. Mos. 33, 8-11.

.

Deres hovedoppgave var å forkynne loven slik at folket lærte Gud og hans vilje å kjenne. Konkret skulle de lære folket moralloven. Og det var nødvendig hele tiden, ettersom det stadig vokste fram nye slekter.

.

Pakten var gjensidig ved at Herren ventet ærbødighet av prestene og han gav dem liv og lykke i tjenesten. Men de hadde forlatt Herrens lov, som vi så i kap. 1. Men Gud var ikke bundet til å velsigne dem fordi de var prester. Skulle de eie velsignelsen måtte de følge Guds ord og lover. (Dette var i den gamle pakts tid.)

.

Gud var med dem for at de skulle frykte Gud slik Aron og Levi hadde gjort, v. 5. Aron var av prestestammen, og Levi stamme var fra begynnelsen på rett vei. De talte Guds lov, v. 6, og holdt seg borte fra urett og synd, men levde med Gud i fred og ærlighet, står det. Og det gjorde at mange omvendte seg. Et rett liv ble lagt merke til og ble et forbilde for de andre.

.

Og slik må det være. En prest skal holde fast på kunnskap og loven, v. 7. Han er Guds representant på jord, hans sendebud til menneskene. Gud hadde ikke åpenbart seg for folk flest, men hans vilje kom gjennom hans sendebud. Men når sendebudet sviktet, ble folket forført. De skulle jo forkynne Mose lov og Guds vilje for folket. Hvordan skulle de kjenne den om ikke sendebudet forklarte det rett?

.

Og sendebudene på Malakias tid hadde nettopp sviktet her. De hadde gått bort fra ”veien”, v. 8. I tillegg var årsak til at mange andre til å svikte Mose lov, for de hadde fordervet Levi-pakten. Det skjedde både ved deres eget dårlige eksempel og ved at de hadde forkynt galt om Guds vilje.

.

En konsekvens av dette var at de ble foraktet av folket, v. 9. Folk flest ser aldri opp til mennesker som lever frynset og ikke tar livet nøye. De ble en skam for seg selv og årsak til at andre falt fra Gud. De gjorde forskjell på folk for loven, ved at de dømte forskjellige mennesker ulikt etter loven og unnskyldte synden hos noen. Prestene hadde innflytelse over folket både ved sitt arbeid i templet og ved sitt eksempel. Derfor var de medskyldige i frafallet i Israel.

B. Andakt.

Det er alltid galt å synde. Dommen gjelder alle mennesker. Men det blir ekstra farlig når en leder i Guds rike synder. Han står som et eksempel for andre og folk flest forventer at prester og forkynnere og misjonærer skal leve annerledes enn andre. De skal med andre ord være mer nøye med sitt liv og holde seg etter Guds ord. For Gud er alle like på en måte, men skaden blant mennesker og for Guds ære blir større når en prest faller i synd.

.

Forholdet til Guds er avgjørende. Det er den evige standard i alle religiøse spørsmål. Ordet er evig og uforanderlig. Skaden blir derfor stor når noen ledere forandrer på Guds ord – både ved at de legger noe til og at de trekker noe fra, jfr. Åp. 22, 18f. Da vil de uvegerlig tale og lære feil. Vi kan ikke ta noe bort fra Guds ord og fortsette å tale rett. Det er en selvmotsigelse.

.

I dag ser vi at det skjer stadig blant folk. Nå er det ikke bare liberale teologer som gjør det. Nå setter nesten alle seg opp mot Guds ord og sier: Det er ikke ment slik. De som ikke helt vraker Guds ord og har sagt all kristendom nei, tar gjerne bort det som er til anstøt for vår naturlige tanke. De som vil være kristne, leser og tar fram de gode ordene i Bibelen, men lar sterke formaninger og domsord ligge. De gjelder ikke lenger. For nå er Gud bare kjærlighet.

.

Dermed lurer de seg selv og fører andre inn i fortapelsen eller i beste fall inn i åndelig mørke. Folk vet snart ikke hva de skal tro. Derfor er rådet til oss i dag: La oss holde oss på de gamle stier. Det betyr også i dette tilfelle å holde seg til de gamle kirkens lærere. De hadde sett rett i hovedspørsmålet om frelse ved tro alene, av nåde alene, fra Skriften alene.

.

2) Han forkynner også Herrens straff over dem som vraker sine israelittiske hustruer og tar hedenske kvinner til ekte, 10–16,

10 Har vi ikke alle sammen én far? Har ikke en Gud skapt oss? Hvorfor er vi da troløse mot hverandre, så vi vanhelliger våre fedres pakt? 11 Juda har vært troløs, og vederstyggelige ting er gjort i Israel og i Jerusalem; for Juda har vanhelliget Herrens helligdom, som han elsker, og har tatt en fremmed guds døtre til ekte. 12 Hos den mann som det gjør, skal Herren utrydde av Jakobs telt hver levende sjel, og den som bærer offergaver frem for Herren, hærskarenes Gud! 13 For det annet gjør dere også dette: dere dekker Herrens alter med tårer, med gråt og sukk*, så han ikke mer ser på offergaven eller med velbehag tar imot noe av deres hånd**.

<* nemlig: av deres forskutte hustruer.><** MLK 1, 10.>

14 Og dere sier: Hvorfor? Fordi Herren har vært vitne mellom deg og din ungdoms hustru, som du har vært troløs mot, enda hun er din ektemake og din hustru som du har inngått pakt med. 15 Men har ikke en* gjort det og er enda blitt i live? Men hva gjorde denne ene? Han ville oppnå den ætt Gud hadde lovt ham**; men dere skal ta vare på deres liv, og mot din ungdoms hustru må du ikke være troløs! <* Abraham; 1MO 16, 4 fg. JES 51, 2. ESK 33, 24.> <** 1MO 15, 4 fg. 16, 2.>

16 For jeg hater skilsmisse, sier Herren, Israels Gud; en dekker derved sine klær med vold, sier Herren, hærskarenes Gud. Så ta da vare på deres liv og vær ikke troløse!

.

A. Tolking.

Nå tar Malaki fram et enkelt punkt i loven der folket hadde sviktet, og det står dermed som eksempel på slik fall fra Guds ord. Det gjaldt skilsmisse og gjengifte. Her gikk også prester og ledere foran som eksempel. Derfor blir dette et nytt eksempel på frafall og svikt overfor Guds vilje.

.

Gud er far for alle jøder, sier profeten. Det betyr her at han hadde valgt ut dette folket for at de skulle være hans barn (Wycliffe com.). Alle mennesker har etter naturen Gud til far på grunn av skapelsen (Apg. 17, 24-29). Men de blir Guds åndelige barn bare ved en ny skapelse, ved gjenfødelsen. Johs 1, 12f; 3, 3-8; 2. Kor. 5, 17. Men i dette verset er hovedsaken at israelittene er Guds folk på en spesiell måte.

.

Først gjelder det skilsmisse. Noen menn hadde skilt seg fra sine israelittiske hustruer som de var lovlig gift med etter Mose lov. Det hadde de gjort for å kunne gifte seg med hedenske kvinner som trolig var yngre og mer attraktive enn deres egne koner. Dette betrakter Herren for å være troløshet.

.

Jødene var ganske liberale når det gjelder skilsmisse. Men det skulle være noe ved kvinnen som han ikke likte eller tålte. Da kunne mannen gi kvinnen et skilsmissebrev og saken var løst. Slik var det ikke her. Skilsmissen var begrunnet i at han ønsket en annen kvinne, en hedensk kvinne. Da ble det brudd mot et annet av Guds bud. Det hadde ikke noe med rase eller hudfarge å gjøre, men på grunn av religionen. Tok han en hedning inn i sitt hjem, ble hjemmet og barna preget av det. Flere ganger i Bibelen ser vi at Gud hater skilsmisse av denne grunn. Jfr. Jes, 9-10 og Neh. 13.

.

I disse versene kommer også klagen og spørsmålstegn ved Guds handlemåte fram.

.

B. Andakt

.

Det er også i dag et ømtålig spørsmål. Men vi må holde oss til Guds ord. Hjemmet står sentralt i Guds styremåte. Samfunnet er bygd opp på de mange hjem også i vår verden. Og vi ser at det samme skjer i hedenske land og samfunn. Ved skapelsen ble familien en byggstein i menneskeheten, både for barnas skyld og ved at noen få mennesker skal danne en enhet for å hjelpe og beskytte hverandre. Vi kan godt si at det er en levning etter Edens hage som gjelder alle folk, uten at vi legger noe religiøst i det.

.

Skilsmisse er å splitte dette samfunnet. Og det vil alltid ligge noe ondt igjen etter et skille i en familie. Det gjelder barna som er sårbare, og det sårer begge parter som skiller lag. Minnet om de gode dagene vil alltid ligge der – men nå kanskje med en dyp bitterhet over det som har skjedd.

.

Derfor er det både en kristenplikt og en samfunnsplikt å verne om hjemmet. Med sorg ser vi at oppløsningen tiltar på dette punktet også.

.

3) Han refser dem som mener Gud er urettferdighet og spør etter Guds dom, 17.

17 Dere har trettet Herren med deres ord, og dere sier: Hvorledes har vi trettet ham? Ved å si: Hver den som gjør ondt, er god i Herrens øyne, og i slike har han velbehag, eller: Hvor er Gud, han som dømmer?

.

A. Tolking

Å trette med Herren er å stille spørsmål ved hans handlemåte og ord. Ved å si, sier Malaki. Våre ord må stemme med Herrens ord. Da har de Guds kraft i seg og vi lever under hans velbehag.

.

Det folket sa og mente på denne tiden, var at det å gjøre ondt egentlig var godt – til og med i Guds øyne. Med andre ord kan vi si at det er likegyldig hva vi gjør. Gud er med oss likevel, for han regner ikke med oss.

.

I dette avsnittet er nok tanken på det foregående i kapitlet nær. Der handlet det om skillsmisse og gjengifte. Noen mener at vi skal ikke blande Gud inn i det jordiske. Der styrer vi selv. Religionshistorisk er dette et utslag av den epikureiske skeptisisme, som nettopp benektet at Gud var med i de jordiske ting. Hva har han med å dømme om dette?

.

Malaki taler alvorlig på Guds bud her. Å tenke slik er å trette med Gud som har skapt alt. Han er en rettferdig Gud, og som skaper har han autoritet over alt.

.

Noen tar dette siste verset samme med de etterfølgende i kap. 3. Der kommer profetien om døperen Johannes som skal rydde vei for Messias. Og da vil de se at Herren skal holde dom over synden.

B. Andakt.

Det ligger til menneskets natur etter fallet å ville styre sine egne saker. Hvorfor skal Gud blande seg opp i dette? Det moderne mennesket er sterkt i slike tanker. Vi er mer opplyst enn før og må ta hensyn til den menneskelige situasjon i alt.

.

Men vi skal være forsiktige med å stille spørsmål ved Guds gjerninger. Han ser alt i det totale perspektiv og vet hva som kommer. Derfor handler han og taler i forhold til det. Derfor er det lurt av oss mennesker å tenke slik: Selv om jeg ikke forstår Guds handlemåte just nå, kan det være noe jeg ikke ser og forstår som vil forklare alt senere.

.

Kap. 3.

1) Dem som spør etter Guds dom, forkynner Herren at han skal sende sitt bud (døperen Johannes), som skal rydde veien for ham, og at så skal han selv, Herren, paktsengelen (Messias), brått komme for å holde dom; han skal skille hyklerne fra de rettskafne og rense disse, så de atter kan bære velbehagelige offer fram for ham; han vil straffe alle ugudelige, 1–6.

1 Se, jeg sender mitt bud, og han skal rydde vei for mitt åsyn; og brått skal han komme til sitt tempel, Herren som dere søker, paktens engel som dere stunder etter; se, han kommer, sier Herren, hærskarenes Gud. 2 Men hvem kan utholde den dag han kommer, og hvem kan bli stående når han lar seg se? For han er som en smelters ild og som tvetteres lut. 3 Og han skal sitte og smelte og rense sølvet, og han skal rense Levis barn og gjøre dem rene som gull og sølv; og de skal bære fram for Herren offergaver i rettferdighet, 4 og Judas og Jerusalems offergaver skal behage Herren, som i gamle dager, som i fordums år. 5 Og jeg vil komme til dere og holde dom og være et hastig vitne mot trollkarene og horkarlene og de som sverger falsk, og mot dem som ikke gir dagarbeideren hans lønn og gjør vold mot enken og den farløse, og som bøyer retten for den fremmede og ikke frykter meg, sier Herren, hærskarenes Gud; 6 for jeg, Herren, har ikke forandret meg, og dere, Jakobs barn, er ikke tilintetgjort.

A. Tolking.

Noen har spurt om ikke Herren snart ville holde dom over alt det ugudelige. De undret seg over at Gud ventet så lenge med oppgjørets dag. Nå får profeten beskjed. Herren skal først sende sin budbærer for å forberede folket og rydde vei for Messias. Og denne første budbærer er døperen Johannes, se også kap. 4, 5. Jfr. Mat. 11, 10. Sendebudet representerte Guds pakt med Israel som skulle velsigne folket i motsetning til dommen over de ugudelige.

.

Han taler nå om paktens engel. Dermed føres tanken til Sinai der Gud gjorde sin pakt med Israels folk, 2. Mos. 19-20. Der fikk de loven og senere mange forskrifter for gudstjenesten og livet. Engelen er den engel som førte dem ut av Egypt (A. Dächsel) og trelldommen der og til deres eget land. Jfr. 1. Kor. 10, 4. Det er altså den samme Gud som ledet folket i gammel tid som kommer i den nye pakt. Og Messias var Guds Sønn, Salme 2.

.

Gud gir folket dette løftet: Han kommer!, v. 1. Men han sier ingen ting om tiden. Det er ikke alltid Guds svar og løfte kommer med en gang eller når vi tenker. Her gikk det over 400 år før svaret kom. Ingen av de som levde på Malakias tid fikk oppleve oppfyllelsen av løftet. Folket skulle lære å leve i tro og bare klynge seg til Herrens ord og løfte. Han skal komme til sitt tempel. Det har vært tolket ulikt. Luther sier det er til kirken han kommer, mens H. M. Morris sier det sikter til Jesu renselse av templet i Johs 2, 13-16.

.

Sendebudet skulle rydde vei for Messias. Og det gjorde han ved å forkynne. Det viser oppfyllelsen i f. eks. Mat. 3 og Luk. 3. Jfr. Mat. 11, 10. Det er først og fremst i hjertene det må ryddes og renses.

.

Fra vers 2 taler han så om dagen som kommer, slik han har talt i kap. 2, 17. Hvem kan utholde den? Spør han. For det er en alvorlig dag han taler om. Den sammenlignes først med ”en smelters ild” fordi den smelter og renser ut all synd og det som ikke skal være der. Det blir som i en smeltedigel. Og hvem kan stå imot den?

.

Dernest sammenlignes den med ”tvetteres lut” fordi den vasker bort alt det urene i menneskene. Det er frelsesverket han taler om på den måten. I den gamle pakt fra Sinai var det mange offer som skulle vise at synden måtte bort og sones. I den nye pakt fra Golgata er det Jesu blod som renser oss fra all synd og frelser oss. 1. Johs 1, 7.

.

I v. 3-4 blir dette ført videre med et bilde. Messias skal ”sitte” som en gullsmed ved sitt arbeidsbord og følge nøye med hva som skjer. For han smelter hver enkelt som kommer til ham og renser ut alt med sin forsoning. Levis barn er prestene, altså Herrens tjenere i den nye pakt som han også må rense og gjøre dem rene. Dette er bilde både på frelsen og gjenfødelsen når vi kommer til ham, og på helliggjørelsen som varer livet ut. Alle kristne, og kanskje særlig Guds tjenere på alle ”nivå”, behøver en stadig renselse for å kunne fortsette i tjenesten. Det følger så mye slagg med oss, og det må bort om velsignelsen skal vare ved.

.

Og da kommer de rettferdige offergavene, og de skal behage Herren. Det er ikke alt som blir gitt til Guds sak som er etter hans vilje, verken i den gamle eller den nye pakt. Det viser Bibelen oss.

.

Som i gamle dager skal det bli. Det er ikke slik at f. eks. Mose og Davids tid var fullkomne i alt. Men i Guds tanke var det fullkomment, og det slik han vil det skal være til alle tider.

.

I v. 5-6 går han så over til å tale om dommen. Nå regner profeten opp en rekke synder som sikkert mange var falt i på den tid. Alt var sosiale synder i den forstand at de gikk ut over andre mennesker. Til slutt kommer det verste og årsaken til alt det andre menneskelig sett: de fryktet ikke Herren.

.

Nå kommer Guds reaksjon og dom. For han er akkurat slik som han var i gamle dager, v. 6. Han straffet folket på Noahs tid ved å sende vannflommen. Han dømte Lot og senere mange ganger Israels folk da de hadde syndet. Det vil han også gjøre nå – om ikke før på dommens store dag da alle skal stilles til ansvar for sitt liv.

.

Gud har altså ikke forandret seg, v. 6. Det er både en advarsel til den verdslige verden som forakter og nekter Gud, og en garanti for at Guds nåde er den samme til vår siste dag. Dommen skal ikke utrydde alle – verken Israels folk eller de troende nå.

.

B. Andakt.

Noen vil ha sitt navn nevnt som giver, med baktanken om å få ære av mennesker for stor offervilje. Andre reiser bygninger for sitt navn eller gir kostbare ting til Guds hus, som lysekroner og døpefat med sitt eget navn på.

.

Bibelens offertanker slik: Den høyre hånd skal ikke vite hva den venstre gir (Mat. 6, 3), og langt mindre naboen og misjonsstyret. Rette offergaver er usynlige og anonyme gaver som bare Herren kjenner til. Noen ganger kan det ikke unngås at andre vet noe, men vi skal etterstrebe bibeltanken.

.

Livet skal også være rett. Han har gitt rettessnor i Skriften om kristenlivet. Det skal være etter Guds vilje som vi finner i Bibelen. Gud har ikke forandret seg, han er den samme. Hebr. 13, 8 sier at Jesus er den samme. Og Jakob 1, 17 forteller oss at det ikke er forandring hos Gud. Det er også det beste livet å leve etter Guds ord, selv om det koster noe for oss selv og vår gamle natur.

.

2) Herren formaner folket til å omvende seg og vise dette ved redelig å gi tiende og de hellige gaver; da vil han rikelig velsigne det, 7–12.

7 Like fra deres fedres dager har dere veket av fra mine lover og ikke holdt dem; vend om til meg, så vil jeg vende om til dere, sier Herren, hærskarenes Gud. Og dere sier: Hva skal vi vende om fra? 8 Skal et menneske rane fra Gud, siden dere raner fra meg? Og dere sier: Hva har vi rant fra deg? Tienden og de hellige gaver. 9 Forbannelsen har rammet dere, og fra meg raner dere, ja hele folket. 10 Bær hele tienden inn i forrådshuset, så det kan finnes mat i mitt hus, og prøv meg på denne måte, sier Herren, hærskarenes Gud, om jeg ikke vil åpne himmelens sluser for dere og utøse velsignelser over dere i rikelig mål! 11 Og jeg vil true eteren* for deres skyld, så den ikke ødelegger jordens grøde for dere; og vintreet på marken skal ikke slå feil for dere, sier Herren, hærskarenes Gud.

<* gresshoppen.> 12 Og alle folkene skal prise dere lykkelige; for da skal deres land være et herlig land, sier Herren, hærskarenes Gud.

.

A. Tolking.

Svikten i Israels folk var ikke ny på Malakias’ tid. Helt fra fedrenes tid har det vært svikt. Det må være helt fra syndefallets dag, og Abrahams og Mose tid. De har ikke holdt Guds lov. Og det kommer av at mennesket falt i synd og fikk dermed en syndig natur. Og den kan ikke gjøre Guds vilje og vil heller ikke gjøre det, sier Paulus. Rom. 8, 7.

.

Jødene dyrket nok ikke lenger avguder direkte, men de var blitt likegyldige i sin tro og gudstjeneste. De tok det ikke så alvorlig lenger. Guds hus var ikke det viktigste formange. Og prestene var heller ikke brennende i tjenesten og i sin egen gudstro. Da er frafallet kommet et langt stykke.

.

På den bakgrunn kaller han folket til omvendelse. Og nå er det ikke det de ikke kan han ber dem vende seg fra. Nå taler Gud om ytre synder som de skal slutte med. Omvendelse betyr å få et nytt sinn – sinnsforandring. Når det ytre blir galt på en eller flere måter, ligger årsaken som oftest i menneskets indre, i dets hjerte. Det er ikke rett for Gud, og da blir livet også feil.

.

Her gjelder det særlig tienden og de hellige gaver som var en del av Mose lov på den tid. De hadde ranet fra Gud ved ikke å gi tiende. Disse gavene skulle bl.a. brukes til å holde tjenesten ved templet ved like. Hvis det ikke skjedde, ville det bli slutt på ofrene og folket og samfunnet ta skade. Dermed hadde forbannelsen rammet dem, og det galdt hele folket. Her ser vi hvor nøye Gud regner og hvor alvorlig han tar sin egen lov. Den som bryter Guds vilje, blir rammet av Guds straff.

.

Derfor innebærer omvendelsen at de følger det Gud har sagt. I v. 10 sier han derfor: Bær hele tienden inn i templet. Dette er egentlig en prøve på at Gud er god. Hvis de følger Guds veier, vil de oppleve Guds velsignelse i sitt liv, noen ganger skjer det også på det menneskelige og timelige området. Den som våger mye for Gud, kan også vente store ting fra ham, som W. Carey sa i misjonsmøtet i England i 1792.

.

Det vil alltid være motstand mot Guds folk og motgang som Guds venn. Eteren i v. 11 er bilde på det. De kan ødelegge mye. Men Gud er sterke enn alle andre, og han vil true motstanderen og stanse ham. De skal ikke få hindre Israel om folket går Guds vei.

.

Da vil de oppleve lykken som folk, og andre folk vil oppdage det og prise dem for det. De vil se forskjellen, at Israel er et herlig land sammenlignet med deres egen ørken. Omvendelse og religion kan ikke alltid beskrives rett, men den kjennes på fruktene. En by som ligger på et berg, kan ikke skjules, sa Jesus. Det gjelder i mange forhold.

.

B. Andakt.

Vi får ikke skikk på vårt indre menneske. Det vil alltid synde og gjøre mot Guds vilje. Det er en av syndefallets følger. Og det er vår sorg som kristne at vi er så stygge i vårt indre, både i tanker, gjerninger, ord og motiv for det vi gjør.

.

Gud kaller oss likevel til å legge av oss de konkrete synder som mange mennesker lever i. Og da er ikke vårt indre en unnskyldning. Vi kan slutte å stjele og banne og baktale folk. Formaningene i Bibelen er mange på dette området.

.

Men det skal lykkes for oss. Ingen skal få dra oss bort fra vår frelses Gud. Når vi går Guds vei, vil Han være med oss alle dager og gi oss rik velsignelse her i livet og en herlig og stor evighet bak død og grav.

.

La det bli slik med oss at verden ser oss og misunner oss det livet vi lever. La de se at vi eier en fred og harmoni i livet som de ikke har, og la oss vise dem at det er på grunn av syndenes forlatelse og freden med Gud. Det kan også være et kall til den ufrelste verden.

.

3) Han klager over de ugudelige, som spotter og sier at det er forgjeves å tjene ham, og lover de gudfryktige at han vil spare dem på den kommende dommens dag, 13–18.

13 Deres ord har vært sterke mot meg, sier Herren. Og dere sier: Hva har vi sagt oss imellom mot deg? 14 Dere har sagt: Fåfengt er det å tjene Gud, og hva vinning har det vært for oss at vi har aktet på hans bud, og at vi har gått i sørgeklær for Herrens, hærskarenes Guds skyld? 15 Og nå priser vi de overmodige lykkelige; ikke alene trives de vel de som lever ugudelig, men de har satt Gud på prøve og har allikevel sloppet fri. 16 Da talte de med hverandre de som frykter Herren, og Herren lyttet til og hørte det, og det ble for hans åsyn skrevet en minnebok for dem som frykter Herren og tenker på hans navn. 17 Og på den dag som jeg skaper, sier Herren, hærskarenes Gud, skal de være min eiendom, og jeg vil spare dem, likesom en mann sparer sin sønn som tjener ham. 18 Da skal dere atter se forskjell mellom den rettferdige og den ugudelige, mellom den som tjener Gud, og den som ikke tjener ham.

.

A. Tolking.

Israel talte sterke ord mot Herren. Det må ha vært klage og kritikk og beskyldninger mot Gud. Og dette har de samtalt om når flere var i lag, Men de vil ikke vedgå det og sier: Hva tid har det skjedd? Det er et forsøk på å renvaske seg og gjøre seg selv uskyldige.

.

Men Herren vet hva vi sier og tenker. Han har klart svar: Dere har sagt det er unyttig å tjene Gud og der har ingen vinning ved det. I tillegg har de merket at de ugudelige er vel så lykkelige, de trives vel og har satt Gud på prøve og gått fri dom. Det var slik Asaf tenkte i sin tid, Salme 73, 13.

.

Her avslører de sitt eget indre. De ville tjene Gud for selv å ha noen vinning ved det. De mente tydelig nok at Gud skulle betale dem for. De måtte jo få fordeler av å være Guds venner. Det er ikke tankene til et Guds barn som lever av nåde. Hedningene har det like godt, og derfor trenger vi ikke noen Gud.

.

Men det var noen i Israel som levde rett med Gud. Det var ”de som frykter Herren”, v. 16. De talte sammen om dette og sitt forhold til Gud og skjønte hva som var rett og galt her. For de kjente en hellig frykt for Gud. – Da lyttet Herren, han hørte hva de sa og skrev det opp i en bok i himmelen. Det er Guds notater om oss. Her gjelder det Guds eget folks tanker og samtaler. Og Herren har velbehag i det når Guds folk samtaler om åndelige saker og gir ham all ære. Å frykte Herren på denne måten innebærer det.

.

Dermed peker Herren framover og taler om en ny dag. Da skal de bli evig berget, de skal være Guds eiendom og bli spart i dommen som går over verden. – Og det blir et tydelig skille mellom Guds folk og verden på den dag. Gud selv vil vise hvem som er hans rette tjenere – og de som ikke er det. De siste tjener seg selv i alt det de gjør, selv når de står i templet og ofrer til Herren.

.

B. Andakt.

Det er alltid noen som klager på Guds handlemåte. Slik har det vært til alle tider, men kanskje har det aldri vært så mye kritikk av Den Allmektige som just nå. Gud får skylda for nesten alt, og folk spør: Hvor er Gud som kan tillate slikt som dette?

.

Vi møter stadig slike mennesker, og de er ekstra frimodige offentlig. De mener de er i sin fulle rett til å kreve nesten alt av andre. De krever hjelp av det offentlige og av Gud. Alle skal på en måte stille opp for dem. Men ellers betyr Gud ingen ting for dem. De tror ikke på ham og mener faktisk at han ikke er til. Det er bare gammel overtro, sier noen.

.

Likevel krever de sin rett hos ham! Er ikke det underlig og fullstendig inkonsekvent. Men det er ikke alltid vi mennesker tenker igjennom det vi sier og gjør.

.

Vi som har lagt vårt liv i Guds hånd, har både hjelp av ham her i tiden og et framtidig godt håp. I vår minnebok står det at våre synder er utslettet ved Jesu død og at vi lever bare av nåde og har ingen ting å rose oss av. Ef. 2, 6. Og når dommen kommer skal vi gå fri. For de troende skjer det ved Jesu gjenkomst. Da henter han alle sine, og alle skal se at vi var Guds barn.

.

Og da skal vi takke ham for evig og alltid. Og vi skal prise hans navn for frelsesverket og nåden og at han var med oss alle dager til den siste.

.

Kap. 4.

1) På dommens dag skal de ugudelige tilintetgjøres, mens rettferdighetens sol (i Messias) skal gå opp for de gudfryktige og læge dem, 1–3.

1 For se, dagen kommer, brennende som en ovn; da skal alle overmodige og hver den som lever ugudelig, være som halm, og dagen som kommer, skal sette dem i brand, sier Herren, hærskarenes Gud, så den ikke levner dem rot eller gren. 2 Men for dere som frykter mitt navn, skal rettferdighetens sol gå opp med legedom under sine vinger; og dere skal gå ut og hoppe som gjøkalver, 3 og dere skal trå ned de ugudelige, for de skal være som aske under deres fotsåler, på den dag jeg skaper, sier Herren, hærskarenes Gud.

A. Tolking.

Profeten avslutter sin profeti med ordet om dommens dag, da alt skal frem i lyset. Da vil Herren dømme de ugudelige til fortapelsen. Han bruker sterke bilder på dette, slik Bibelen ellers gjør.

.

Samtidig tenner han i lys i dette dystre mørke. Han forkynner Messias’ komme. Han er rettferdighetens sol. Når han kommer, vil han lyse for de som tar imot ham og tror og frelse dem. Legedom er også et sterkt uttrykk for Guds frelse for menneskene.

.

Disse siste versene hos Malaki er avslutningen på åpenbaringen i den gamle pakt. Nå gikk Israels folk inn i en 400 år lang natt uten en eneste profet for folket, før døperen Johannes kom med sitt budskapet om omvendelse og Messias.

.

B. Andakt.

I den nye pakt lever vi i oppfyllelsen av profetordet om Messias. Dagen er kommet, Kristus er født. Men i evangeliets tidsalder er denne dagen en frelsens dag. Den er nok også en dommens dag over de som nekter å tro evangeliet. Men den endelige dom venter vi skal skje ved avslutningen av tiden.

.

I vår evangeliske tid er det slik at Jesus kom som lyset og gav oss dermed klar oversikt over vår egen synd så vel som over frelsens vei. Her er det nok særlig tenkt på frelsen når han taler om rettferdighetens sol med legedom. Hele Bibelen forkynner dette: Bare i Jesus er det frelse fra synden. Mat. 1, 21 og Apg. 4, 12 og Johs 14, 6.

.

Da blir det ny glede i våre hjerter – vi skal hoppe som gjøkalver, et uttrykk som taler billedlig om stor glede og frihet. Slik får vi oppleve det når frelsesjubelen fyller vårt sinn og gleden i Gud toner i hjertet.

2) Til slutt formaner profeten folket til å legge seg Moseloven på hjerte og holde fast ved den, og forkynner at Herren før den store dommens dag skal sende en ny Elias (døperen Johannes), som ved sin preken skal omvende mange av folket, så landet kan unngå å bli tilintetgjort, 4–6.

4 Kom i hu Mose, min tjeners lov, som jeg gav ham på Horeb for hele Israel, både lover og bud! 5 Se, jeg sender dere Elias, profeten, før Herrens dag kommer, den store og forferdelige; 6 og han skal vende fedrenes hjerte til barna, og barnas hjerte til deres fedre, så jeg ikke skal komme og slå landet med bann.

A. Tolking

Profeten visste at Israel si framtid lå for en stor del i at de holdt Mose lov hellig. Derfor formaner han folket om å huske på den og viser til lovgivningen på Horeb-fjellet, på Sinai berg.

.

De må ikke bare vite om den i teorien, men de må legge den på hjerte og holde fast ved den. Mange hedningfolk bodde omkring dem og påvirket deres tanke og liv. Dette måtte de holde ute fra sitt liv og samfunn.

.

Dernest minner han dem til slutt om den nye pakt som kommer med oppgjør og dom over alle folk. Herrens dag er avslutningsdagen for denne tids husholdning, og den innvarsler noe nytt, evigheten.

.

Men før dette blir virkelighet, kommer Messias som innvarsler Herrens dag. Og før Messias kommer et sendebud som skal forberede folket på den nye pakt. Det var Elias, profeten. Men han mener ikke den gamle profeten konkret. Han er et bilde på døperen Johannes som ryddet vei for Jesus. Mat. 3, 3; Luk. 1, 16f. Det er ikke Elias selv som skal oppstå fra de døde og komme til jorden igjen. Det er en som skal komme i hans ånd og kraft.

.

Døperen skulle vende fedres hjerte til barn og ulydige til rettferdiges sinnelag, for å berede Herren et velskikket folk” (Luk. 1, 17). Her stemmer oppfyllelsen med profetordet igjen. I profetordet står ”fedrenes hjerte til barna” og i oppfyllelsen ”ulydige til rettferdiges sinnelag”, som er en tolking av hvorledes ”fedrene” var. Og Gud vil ha hele familien, både barn og voksne.

.

Dette kan vi best forstå slik at Elias, dvs. Døperen Johannes, skal forkynne slik at menneskene kommer i harmoni med Gud og hverandre og slik bli forberedt på at Messias – Jesus – kommer. Og han gjorde det ved å forkynne omvendelse og tro på Gud. Med tanke på det som hadde skjedd før i folket (Mak 2-3), taler dette om at folket må slutte å synde ved å bryte Herrens lov ved Moses og leve etter Guds vilje.

.

Vi ser flere ganger i Det gamle Testamentet at forfatterne ikke skiller mellom Jesu første og andre komme. De ser det liksom under ett. Men fra Det Nye Testamentet vet at det er to forskjellige historiske hendelser. Jesus kom først som frelser og deretter skal han komme som dommer over verden.

.

Det siste ordet i Det gamle Testamentet på hebraisk er et ord for ødeleggelse (cheræm). Det er ett ord for å sverge eller bannlyse, og det er sterkt. Hvis ikke de omvender seg, vil dommen komme.

.

B. Andakt.

I den nye pakt har vi en fullstendig Bibel med både Mose lov i GT og Jesu evangelium i NT. Men også i den nye pakt lyder forkynnelsen av omvendelse fra døde gjerning til en levende tro på Kristus. Til alle tider ber Gud oss om vende oss fra synden og leve etter Guds vilje. Vi klarer det aldri fullkomment. Men Gud har ordnet en frelse for alle av nåde ved troen. Men det fritar oss ikke fra et rett liv etter Guds vilje. Derfor lyder ordet om formaning svært ofte i NT, og de stemmer med Guds vilje. En kristen lever bare et godt og lykkelig liv under Guds velsignelse når det skjer etter Guds ord. Derfor må vi hele veien beflitte oss på bruke Ordet som rettesnor for livet.

Amen.

----

onsdag 15. oktober 2008

2. Tim 1-4.

Paulus’s andre brev til Timoteus.

Oppbyggelig kommentar i fire deler: kap. 1-4.

2. Tim. kap. 1.

2. Timoteus brev.

Av Nils Dybdal-Holthe.

Innledning.

De første brev som Paulus skrev, var til menigheten i Tessalonika. Det var midt i vekkelsen der og hadde sin bakgrunn i den ytre motstand mot de kristne og kristendommen. Brevene til medarbeideren Timoteus er derimot skrevet en del år senere, trolig minst 10-12 år etter, omkring år 64 e. Kr.


I dette tidsrommet har vranglære sneket seg inn i flere menigheter, også de som Timoteus hadde ansvar for. Derfor skriver nå Paulus for å hjelpe ham i tjenesten. Og dette har Guds menighet vært utsatt for i hele sin eksistens. Vår egen tid er ikke unntatt fra dette, og vi behøver all den hjelp vi kan få mot den forvrengning vi møter i kristenheten nå.

Noe av det verste ved vranglæren er at den ofte kommer fra de kristne selv. Det er lettere å kjempe mot verden og verdslig filosofi, enn mot teologer og kristne ledere som ofte uttaler seg med stor myndighet. Det har ofte samme effekt som den katolske pavens tale ”ex cathedra”. Da taler paven med absolutt autoritet og er ufeilbar. Det er vanskelig å diskutere og komme med motargument da.


Så lenge de kristne var få og spredt omkring, var de ikke så farlige for hendinger og andre religioner. Faren kommer når de blir mange og dermed en slags åndelig kraft i samfunnet. Da reiser motstanderen seg og vil ta tilbake det tapte. Da bruker han et snedig våpen som mange ikke er oppmerksomme på: Han tar litt kristendom og moral og snur og vender på det til det passer for hans plan. Det spesielt kristne er da borte, og igjen står noe allmennreligiøst og moralsk. Det mange ikke ser, er at det da ikke lenger er kristen tro, men en forvanskning.


SEKT

Det var flere sekter på denne tida. De mest alvorlige var trolig gnostisismen, judaismen og noe William Barclay kaller ”spekulativ intellektualisme”. Her er flere ting å legge merke til.

Gnostisismen har jeg skrevet litt om kommentaren til 1. Johannes brev. Den er mer et filosofisk system enn religion og nokså ulik den kristne tro.


Judaismen er en sammenblanding av lov og nåde, jødedom og kristendom, som førte folk ut i åndelig trelldom. Jesu død og gjerning var ikke nok, vi måtte også gjøre noe selv. I første omgang var dette å bli jøde ved å la seg omskjære og slik komme inn under Moseloven. Senere har dette utviklet seg til et gjerningsvesen. Derfor kunne slike tanker om noe i tillegg til Jesus, bli kalt judaisme.


Den spekulative intellektualismen var kjennetegnet av lyst til å diskutere alt, særlig vanskelige stridsspørsmål i troen. En slik diskusjon var ikke for å finne sannheten, men mer for diskusjonens skyld.


KIRKEN


Det var nå gått over 30 år siden Jesus døde. Det er nesten en generasjon. På denne tida var det vunnet mange nye kristne, og en del av de eldre som hadde blitt omvendt i den første tiden var døde. Kirken som samfunn var trolig noe mer organisert enn i begynnelsen. Dette avspeiler seg også i brevet.


Noen mener nok at kirken på den tid var fullt ut organisert med geistlige ledere på flere trinn. Det synes å være for bastant. Slike forskere taler også om dette brevet er skrevet senere enn Paulus’ liv, nettopp fordi kirken er så organisert. Men det blir lett en sirkeldefinisjon: Først bestemmer en alderen på brevet, og er det datert sent, må det inneholde regler for gudstjeneste-og kirkeliv. Eller man snur på det og sier: Brevet inneholder regler for ledere og kirkeliv, og da må det enten være skrevet sent eller kristenlivet var tidlig organisert.

Det er bedre å ta det som det står, som man sier. Det som sies om menighet og kristne ledere, behøver ikke å bety en sterkt organisert kirke. Det vil vi snart seg når vi leser og stanser ved dette brevet.


Kapittel 1.


1. Hilsen, v. 1-2 med løfte om livet.

Vers 1: Paulus, ved Guds vilje Kristi Jesu apostel til å forkynne løftet om livet i Kristus Jesus - [Kol 1: 1. 1Joh 2: 25.]

For siste gang skal Paulus hilse noen i et brev. Han vet nok at det lakker mot slutten for ham (kap. 4,6), men han vet trolig ikke hvor nær tiden er. Få av oss gjør det, hvis vi ikke får tydelig beskjed.


Også denne gang kaller han seg apostel. Dette greske ordet ”apostolos” betyr sendebud, med et bundet mandat.


Først sier han at han er apostel etter Guds vilje. Han forklarer ikke det videre, slik han gjør f eks i Galaterbrevet 1,1. Men leserne kjenner ham nok godt og vet at hans kall ikke er noe han selv har valgt. Hans tjeneste er Guds valg, og det må det alltid være om det skal bli rett.

Kallet var å forkynne, og det hang sammen med Jesus Kristus. Han er sentrum i all kristen forkynnelse.


Men her får den kristne forkynnelse en fin vinkel: Paulus skal forkynne ”løftet om livet i Kristus Jesus”. Ordet løfte peker tilbake til GT og de mange profetiene om Jesus Messias og det evige liv han kom med. Enkelt og konsentrer sagt skal han forkynne evangeliet. Alt som hører med der, hører også med til vår kristne forkynnelse.


Vers 2 - til Timoteus, min kjære sønn: Nåde, miskunn og fred fra Gud, vår Far, og Kristus Jesus, vår Herre [Apg 16: 1. Gal 1: 3. 1Tim 1: 2. Tit 1: 4.]

Dette er et privatbrev til venne og medarbeideren Timoteus, samtidig som innholdet er så kristelig allment at det gjelder all sann kristendom. Legg først merke til at han kaller Timoteus for sin ”kjære sønn”. Han er selvsagt ikke hans kjødelige sønn. I første brevet sier han: Til min ekte sønn i troen, 1. Tim. 1,2. Det betyr trolig at Paulus hadde vunnet Timoteus for Gud og vært redskap til at han ble frelst. Derfor var det et ekstra tett bånd mellom dem. Alle troende er åndelige søsken. Men slike bånd blir ekstra sterke mellom en åndelig far og hans åndelige barn.


Og Paulus hilser ham med tre gode, åndelige ord. Den vanlige hilsen fra Paulus i alle sine brev er: Nåde og fred. Men i begge brev til Timoteus rydder han plass til et tredje. Og det er bare i disse to brevene han bruker dette orde – Miskunn slik.


Først nåde. Dette ordet betyr enkelt og greitt gratis. Det er noe du ikke har fortjent eller ventet eller skal betale for. I en slik hilsen betyr ordet nåde at Paulus ønsker leserne skal få alle Guds gaver og frelse. Det betyr at de får se at alt er en fri gave fra Gud. De kan ikke gjøre noe selv for å få noe av Gud. Og de skal ikke gjøre noe slev, for alt er allerede gjort av Jesus Kristus som Guds Sønn. Og Gud vet godt at vi behøver alt av ham. Derfor kommer det neste ordet:

Miskunn. Miskunn er nettopp et ord som viser at vi behøver hjelp. Da Jesus gikk omkriing en dag og så folket, fikk han inderlig medynk med dem, Mat. 9, 36. Og det skjedde fordi de ikke kunne klare seg selv. Derfor måtte han hjelpe dem. Han hadde et miskunnelig hjertelag mot alle som var i nød. – At dette ordet står i et brev til en predikant, har en særlig betydning. Få mennesker er så hjelpeløse nettopp i sitt arbeid, som forkynnere. De reiser ut med evangeliet og går på talerstolen så tomme og fattige og føler seg så hjelpeløse i tjenesten. En vanlig arbeider kan forberede seg godt og vite at arbeidet skal gå noenlunde bra. Det kan ikke en forkynner. Han har med åndsmakter å gjøre og usynlige motstandere. Derfor trenger han mer enn noen Guds miskunnhet.


Dernest fred! Her betyr det ikke bare fred med Gud som alle frelste syndere har. Paulus ønsker at de skal eie Guds fred i sitt hjerte. Vi skal leve livet under en åpen Guds himmel. Det gir kraft og frimodighet i livet og en indre harmoni der vi vet at alt er i orden. Vi har ordnet opp i alt og bedt om tilgivelse for synder og feil og skrøpeligheter. Her kan vi være trygge for tida vi lever i og for evigheten. – Det er en god hilsen, noe mer enn det mange sier nå Hei!


2. Paulus taler om Timoteus, v. 3-5.

Vers 3 - Jeg takker Gud, som jeg fra mine forfedre av tjener med en ren samvittighet, når jeg stadig minnes deg i mine bønner, natt og dag. [Apg 23: 1. Rom 1: 8, 9. Ef 1: 16. Fil 3: 5.]

Etter denne hilsen, sier han noe om seg selv. Det gjør mange steder i brevene sine. Men han gjør det ikke for å framheve seg selv. Det er det personlige vitnesbyrdet han bruker som illustrasjon til budskapet han vil framheve. Og få ting har slik evne til å skape kontakt som det personlige.


Først takker han Gud. Det er en del av bønnen, og vi må erkjenne at vi bruker det for sjelden. Paulus hadde sine takkeemner. Og vi har også mange slike.


Her sier han nå noe meget interessant om sitt forhold til det jødiske folk og dets historie. Paulus var selv jøde og var oppfostret og opplært i deres tro. Og nå sier han at han fra sine forfedre tjener Gud. Det må betyr, som Donald Guthrie peker på, at Paulus tenker på at Judaismen er så nær knyttet til kristendommen at han også som kristen tjener denne Gud, og at kristendommen på en måte er en fortsettelse av hans jødiske gudsdyrkelse. Dermed står Paulus i en annen stilling enn hedningene som ikke hadde denne bakgrunnen. Likevel blir han kalt til å være hedningenes apostel. Når Gud får tak i et menneske og frelse det av nåde, kan Gud bruke det som vitne for andre, selv om de ikke har samme bakgrunn. Når han så henviser til sine forfedres tro, tør han vente det samme av sin åndelige sønn, som S. Odland sier.


Deretter skriver han at han tjener Gud med en ren samvittighet. Før han ble omvendt til Gud, forsøkte han også å tjene Gud, og han gjorde av et helt hjerte. I sin nye tjeneste for evangeliet har han også gjort det. En ren samvittighet her er å vita at han gjør alt for Gud og har ingen baktanke om egen ære og fortjeneste av noe slag. Og det var slik vi alle skulle være i vårt arbeid for Gud.


En del av tjenesten er bønnen. Han har mange på bønnelista si. Og hver gang han husker på Timoteus, ber han for sin unge venn. Det kan være i bønnestundene om dagen eller når han våkner om natta. Da tar han Timoteus med fram for Guds trone og ber at Gud skal bevare ham og bruke ham i sin store tjeneste.


Vers 4 - Når jeg minnes dine tårer, lengter jeg etter å se deg igjen, så jeg kan bli fylt med glede. [Apg 20: 37. Rom 1: 11. 15: 23. 1Tess 2: 17.]

Mens han skriver dette, dukker Timoteus opp i minnet. Og det kanskje den siste avskjedsstunden han tenker på når han nevner tårene. Det var hardt for dem begge å skilles, så gode medarbeidere for Gud som de var. Da fløt tårene hos ungdommen. Nå skulle han stå mer på egne bein, menneskelig talt. Paulus hadde vært en god støtte i livet.


Paulus hadde det på samme måte. Han fylles av lengsel etter ham: Tenk om vi kunne være sammen igjen i misjonsarbeidet. Han så virkelig fram til et nytt møte. Da ville de begge bli fylt av en stor glede. Paulus har kanskje følt seg litt avhengig av Timoteus han også. Det er alltid godt å være to.


Vers 5 - For jeg er blitt minnet om din oppriktige tro, den som bodde først i din mormor Lois og i din mor Eunike, og som jeg er viss på også bor i deg.

[Apg 16: 1. 1Tim 1: 5.]

Flere minner strømmer på – nå om hans tro. Paulus var overbevist om at Timoteus var en ekte kristen. Han hadde en oppriktig tro. Det er kjent at det alltid har vært hyklere og falske kristne, se f. eks. Sendebrevene i Åp. 2-3. Og falske kristne er igrunnen bevis for at det finnes ekte troende. Hvorfor skulle man ellers etterligne noe som ikke eksisterte? Jfr. også 1. Tim. 1, 2.


Den oppriktige tro er den som er kjenner sin synd og fortapte stilling og vet at han ikke kan frelse seg selv. Derfor må han alltid leve på nåde og regne med Jesu frelsesverk. Da blir vi ydmyke og små i oss selv og fullstandige avhengige av Gud. Paulus var overbevist om at slik stod det til med Timoteus.


I tillegg hadde han en kristen bakgrunn. Både mor hans, Eunike, og mormor hans, Lois, var slike sanne kristne. Dette er altså en kristen familie i tre generasjoner. Paulus har antagelig kjent dem alle ettersom han kan gi dem slike vitnesbyrd. De kan ha kommet med under hans virksomhet. Far hans er derimot ikke nevnt, og han var trolig ingen kristen på dette tidspunkt. Han var greker, Apg. 16, 1.


3. Paulus formaner Timoteus, v. 6-7.

Vers 6 - Derfor minner jeg deg om at du igjen opptenner den Guds nådegave som er i deg ved min håndspåleggelse.

[Apg 6: 6. 1Tim 4: 14.]

Fram til vers 14 har vi her et avsnitt med formaninger og oppmuntringer til Timoteus. Selv om Timoteus var en disippel av Paulus og slik hadde gått i god skole, behøvde han det. ”De beste mennesker trenger påminnelser,” sier Matthew Henry. Vi mennesker er glemsomme, og det bare øker på med alderen. Mange selvfølgelige ting blir altfor ofte glemt i dagens strev.

En slik påminnelse er her å tenne opp igjen og slik fornye nådegaven han hadde fått. Det er en Guds nådegave det er tale om her, og ikke kvalifikasjoner han selv hadde skaffet seg eller mer alminnelige naturgaver. Det var noe han hadde fått fordi han var en kristen og fordi han var en forkynner av Guds ord.


Han skulle tenne den opp igjen, slik man blåser liv i glørne i ovnen. De ligger der og merkes kanskje ikke. Og de gjør ikke noe nytte før noen blåser på dem, samler glørne og legger ny ved på. Det skjer altså en prosess i denne opptenningen. Og det skjer ved at man bruker de glørne som allerede er der.


Det er hemmeligheten til en slik fornyelse i kallet og tjenesten. Det er tydelig at Timoteus var langt nede og hadde mistet frimodigheten og kraften i sin tjeneste. Og da blir han minnet om flere ting.


Å tenne opp igjen sin nådegave er igrunnen å ta den i bruk, selv om den synes liten og ubetydelig hvis du sammenligner deg med andre tjenere i Guds rike. Det er forresten ganske farlig. Vi skal ikke være lik alle andre eller noen bestemte store Guds kvinner og menn. Vi skal være det vi er, slik vi er skapt og på den plass vi er just nå.


Når vi så bruker den gave vi har fått, til å synge og vitne og tale om Jesus, skjer det forunderlige at gaven vokser ved bruk. Bruke alle anledninger og muligheter til tjeneste. Og du vil etter hvert se at frimodigheten øker og du blir befestet i kallet. Den som har skal få, sa Jesus. Mat. 25, 29. Og de tjenere han talte om der, hadde nettopp brukt de gavene de hadde fått, selv om de var forskjellige. Og da fikk de mer.


En interessant side ved dette er at Timoteus hadde fått nådegaven da Paulus la hendene på ham og bad for ham, jfr. 1. Tim 4, 14. Vi vet ikke sikkert når dette skjedde, men det var trolig i begynnelsen av hans tjeneste. Og det var ikke en automatisk handling ved håndspålegging. Det var Gud som virket der og ha gav ham gavene. Ånden var til stede og gjorde sin virkning. Noen tar dette som bevis for at det allerede på Paulus’ tid var høytidelige ordinasjoner av prester, slik det er i mer høykirkelige kretser. Den konklusjonen er ikke nødvendig å dra. Det var heller trolig en enkel handling slik man også har det nå noen steder.


En viktig grunn til denne nedturen hos Timoteus, kan ha vært menneskefrykt. Den har mange slitt mye med. Det koster å være en sann disippel, og da er vi fristet til å gi opp eller slå av på kravet. Denne tanken fører han videre i neste vers.


Vers 7 For Gud gav oss ikke motløshets ånd, men krafts og kjærlighets og sindighets ånd.

[Ord 24: 10. Rom 8: 15. 2 Kor 4: 1.]

For å hjelpe den unge Timoteus på rett kjøl, forteller Paulus hva Gud har gjort for oss. Det er alltid en god hjelp. Og først sier han hva som ikke er av Gud: motløshets ånd. For motløsheten er en åndsmakt. Den kan ta tak i vårt indre og lamme hele personligheten slik at vi blir ute av stand til noe. Den gjør åndslivet svart og tomt og tar fra oss initiativ og evne til nesten alt. Det er nesten umulig å komme ut av motløsheten, når vi ser på oss selv. Det er da Paulus forteller hva Gud positivt har gjort for oss.


Og det er løsningen. Gud har gitt oss en annen ånd, en større åndsmakt enn det jordiske og det onde. Og denne åndskraft er tredelt: kraft, kjærlighet og sindighet.


Først Kraft. Dette behøver ikke bety at han hadde en sterk personlighet og hadde naturgaver som en leder. Her er det tale om en åndskraft som gis til Guds barn når vi overgir oss i hans hånd. Apg. 1, 8. Å bli sterk i Herren er å la han gjøre verket og vi er bare et villig og lydig redskap. Ef. 6, 10. Gud har gitt mange som var svake av natur en ny frimodighet ved sin Ånd. De våger å stå fram som en kristen i motgang og vanskelige situasjoner. Da blir æren gitt til Gud fordi vi ser at vi ikke er noe i oss selv. Derfor henger Guds kraft sammen med ydmykhet og avhengighet av Gud.


Dernest kjærlighet. Det er ikke noe å undres over at vi elsker de som elsker oss igjen. Det er ingen stor ting. Det er også lett å være glad i de som mer snille og uskyldige, som små barn. Men Bibelen viser oss at vår kjærlighet og omsorg også skal nå til de vrange og umulige og til og med fienden. Og da strekker ikke vår naturlige kjærlighet til. Vi må få kjærlighetens ånd som er av Gud. Og den får vi ved å ta imot og betrakte og tilegne oss den kjærlighet Gud har vist mot oss i Kristus, da han døde på korset. Veien til å elske de onde, er å gå til korset og se hva Gud har gjort for dem. 1. Johs 4, 10 og 19.


Deretter har vi fått sindighets ånd. Dette ordet er oversatt på flere måter da ordet har en rik og vid betydning. Den engelske reviderte oversettelsen (RSV) oversetter med ”selv-kontroll”. Det er også oversatt med ”et sundt sinn” (KJ). Den som ikke har kontroll over seg selv, kan ikke lede andre. Derfor skriver Paulus om seg selv at han undertvinger sitt legeme og holder det i trelldom (1. Kor. 9, 27). Men han taler ikke bare om rent menneskelige forhold som alle sterke personligheter kan makte. Dette er noe Gud har gitt i sitt rikes tjeneste. Det gjelder å være sindig og sund i det åndelige liv, en ånd som prøver alt vi møter på Guds ord.


4. Lidelse uten skam, v. 8.

Vers 8 Skam deg derfor ikke ved vår Herres vitnesbyrd eller ved meg, hans fange, men lid ondt sammen med meg for evangeliet, i Guds kraft!

[2: 9. Rom 1: 16. Ef 3: 1. Fil 1: 7. Kol 4: 18.]

Fordi vi har fått både kraft, kjærlighet og sindighets ånd av Gud, behøver vi ikke å skamme oss over evangeliet og Herrens vitner. Og det er særlig Paulus som fange de ikke skal skamme seg over. Evangeliet og Guds rike har ikke tapt sin kraft og berettigelse om noen må lide her i verden. Vi skal heller gå sammen med de som lir og selv lide for Guds rike. Guds kraft gjelder for alle som tror.


En side ved dette er at Paulus led fordi han forkynte om Jesus, og det var det ikke alle som ville høre. Det upopulære fører ofte til strid og lidelser for Guds tjenere. I vår verdensdel fører det ikke så mye til fengsel og dom. Motstanden kan komme på andre måter, som å bli utestengt fra kirker og samfunn og arbeid i Guds rike. Hvis vi vet at vi følger Guds ord, skal vi være frimodige og gå ut i tjenesten der veien åpner seg, selv om det blir motgang og lidelse. Gud er alltid med sitt folk.


5. Liv i Jesus, v. 9-10.

Vers 9 Han er den som har frelst oss og kalt oss med et hellig kall. Han gjorde det ikke etter våre gjerninger, men etter sin egen rådslutning og nåde, den som han gav oss i Kristus Jesus fra evighet av. [Rom 8: 28. 16: 25. Ef 1: 4. 2: 8, 9. 1Tess 4: 7. Tit 1: 2.]

Etter ordet om ikke å skamme seg, men heller lide vondt som kristen, kommer et herlig ord om vår frelse. Det er som om Paulus vil si til ungdommen: Se, hva kristendom egentlig er og hva Gud har gjort for deg – det er vel ingen ting å skamme seg over! Ja, det er en ære hos Gud å få lide litt for dette.


Gud har frelst oss er det første han sier. Det er det største som kan hende et menneske. For det betyr at vår fortid er gjort opp med Gud og hele vår framtid er lagt i Guds hånd. Grunnen til at vi er frelst, er ikke nevnt her. Det er ikke alltid Paulus og andre taler om alt på samme sted. Det er i grunnen umulig og unødvendig når vi har hele Bibelen. – Når han sier det slik: Han er den som har frelst oss, må det bety at han utelukker alle andre, både oss selv og andre religioner og mennesker. Det er Gud som har frelst oss. S. Odland sier frelse er her uttrykk for hele Guds forløsningsverk. Mer eksakt kan vi si at frelsen her er den forløsningen som skjedde på Golgata. Det er noe som er skjedd i fortid for alle mennesker.


Gud har kalt oss. Hvorfor kommer kallet etter frelsen? Hva slags kall er det tale om her? Det har vært talt som om Gud har frelst alle mennesker, deretter kommer kalt – og det skulle være en ekstra forsikring for vår frelse. Han har jo allerede frelst oss før han kalte. Men det blir lett en avart av kalvinismen som lærer at Gud har utvalgt noen til frelse, og de er allerede sikret frelsen.


D. H. Stern sier i sin ”Jewish New Testament Commentary at kallet er i nåtid og gjelder et liv i hellighet, ikke i frihet for kjødet, jfr. kap. 3, 2-5. Det samme sier Paul Blackham i en liten Keswick-kommentar. ”Han frelste oss for å kalle oss til et hellig liv.” Slik oversetter også E. H. Peterson i ”The Message”. Og det er Paulus’ tanke med sin medarbeider som på en måte blir hans etterfølger. Det er bare denne enkeltpersonen som får to brev fra hans hånd i avslutningen på Paulus’ liv. Ordene og formaningene videre i brevet viser oss det. Og kallet til hellighet gjelder oss alle, derfor bør vi ta slike ord vennlig opp og la de bli en del av vårt liv.


Gud har gjort det av nåde. Paulus er flink til å forkynne nåden. I sine brev sier han sterkt: Det er ikke av oss selv, vi er frelst av nåde. Ef. 2, 8. Hele verket er Guds, ikke en eneste av våre egne gjerninger gjelder her. Vi mennesker er slik at vi gjerne vil hjelpe til også i det åndelige. Det er så skamfullt og nedverdigende å måtte ta imot alt uten å betale. Vi føler oss gjerne som tiggere innfor Gud. Det er vi også.


Men når vi har erfart nåden slik den er beskrevet i Bibelen, blir det en god og salig opplevelse. For da får vi se at vi er ikke i stand til å gjøre noe godt for Gud. Den veien er utelukket. Synden har fratatt oss all mulighet til å gjøre det egentlige gode.


Gud gjorde det i Kristus. Her ligger så løsningen. Og den kommer vi stadig tilbake til i Guds ord. Vi er ikke noe annet enn det Gud har gjort oss til. Her er vi også tilbake til nåden. Det er ikke av oss selv, det er Guds verk alt sammen. Men her kommer tillegget: Det skjedde i og på grunn av Kristus.


Vi er med andre ord inne i Kristi liv og død og forsoning for våre synder. Det begynte ved inkarnasjonen – da Jesus ble menneske, det vi feirer hver jul. Gjennom hele sitt liv levde han etter Guds lov til Guds ære. Alt dette var for vår skyld. Han levde så å si for oss.

På korset på Golgata kulminerte alt: All verdens synd ble samlet på ett sted. Da han døde, betalte han skyldbrevet og sonet vår synd ved å ta den straff som lå på oss alle. Jes. 53. Og ”alt dette er av Gud”, 2. Kor. 5, 18.


Vers 10 Nå er denne nåde blitt åpenbaret ved vår frelser Jesu Kristi åpenbaring. Han har tilintetgjort døden og ført liv og uforgjengelighet fram i lyset ved evangeliet,

[Jes 25: 8. Rom 16: 26. Kol 1: 26. Tit 1: 2. Heb 2: 14.]

Frelsen er åpenbart. Gud åpenbarte frelsen da Jesus ble åpenbart – både ved å komme til jord og ved sin død og oppstandelse. Synden har gjort oss både døde og døve og blinde. Vi ser ikke vårt beste åndelig sett, og vi ser ikke Guds vilje og frelsesplan. Gud selv måtte dra sløret til side og vise oss alt sammen. Derfor er det et stort øyeblikk da Kristus kom til jord. Det ble en eneste stor åpenbarelse av Gud. Jfr. Johs 1, 18.


Døden er tilintetgjort og alt er blitt nytt. Døden kom inn i verden ved synden og har alltid vært menneskene store fiende. For den gjør slutt på alt for oss her på jord. Og vi kan ikke gjøre noe med døden. Vi kan klare å utsette den noen tid ved medisiner og hjelp. Men hvert eneste menneske vandrer hver dag nærmere denne fiende. Det verste ved døden er likevel ikke at livet er slutt med den. Det er en fortsettelse etter døden – og er evigheten. Innerst inne er det den folk frykter selv om de sier at de ikke tror på noe etter graven. Evigheten ligger der som er spørsmål. Hva skjer da? Hva med den andre døden?


Ordet her sier at Kristus har gjort døden til intet. Punktum. Det som er tilintetgjort eksisterer ikke mer. Det er borte. Fra en side sett er det slik for alle mennesker, ved at alle har en mulighet til å bli frelst. Vers 11 sier noe om hvem det gjelder for personlig. Men frelsen er ordnet for alle. Du har en mulighet.


Han tok bort dødens brodd og førte liv og uforgjengelighet fram for lyset. Noe nytt kom i stedet for mørket og synden og den evige død. Det nye livet som var i evighet og derfor er uforgjengelig er livet med Gud. Som en kristen eier du det.


Ved evangeliet skjedde det. Slik beskriver han veien til livet. Ingen religion kan hjelpe oss til dette lyset og livet. Og ingen av våre egne gjerninger eller botsøvelser kan bevege oss en millimeter i rett retning. Vi er totalt hjelpeløse. Ser du hvor ofte Bibelen må si dette til oss? Vi glemmer det lett, og noen ganger vil vi glemme for det er mest behagelig for kjødet.


Da hørte vi om Jesus og hans gjerning. Om døden og blodet og nåden. Da skjedde enda en åpenbarelse: Guds Hellige Ånd viste oss at dette gjaldt meg. Slik var det å bli frelst! Det ble en slags a-ha!-opplevelse, som psykologene taler om. Vi hadde ikke forstått det før eller skjønt hvordan det hang sammen. I ett nu viste Gud oss dette, og mange av oss tenkte da: Det er jo så enkelt, og jeg burde ha forstått det før. Ja visst, men det var skjult på grunn av synden. Så ble det åpenbart ved Ånden.


6. Paulus lider uten skam, v. 11-12.

Vers 11 og ved det er jeg satt til forkynner og apostel og lærer for hedninger.

[1Tim 2: 7.]

Gud kalte Paulus til medarbeider ved at evangeliet kom til jord og dermed for å bringe evangeliet ut i verden. Og det var evangeliet som la grunnen for det. Paulus fikk selv møte Kristus ved Damaskus og fikk selv en slik ny opplevelse som ikke har noe med kunnskap og lærdom og kloke hoder å gjøre. Det er en absolutt fri gave fra Gud selv.


Han viste synderen Saul hvordan han skulle bli frelst og bli en ny Paulus. Samtidig viste han at Paulus skulle bli noe nytt. Det var slutt på den egenrettferdige tida som fariseer og forfølger av Guds menighet. Nå skulle han bli noe mer.


Han skulle bli en forkynner. Budskapet var det samme evangelium som hans elv hadde opplevd. Det skulle han fortelle til andre. Han skulle ikke lage til sin egen religion eller tenke ut dype tanker om Gud og hans vesen. Han var ikke kalt til å bli filosof. Han skulle bare tale Guds tanker og vise folk vei til frelsen. Her er vi like Paulus. Slik er også vårt oppdrag.


Dernest skulle han bli apostel. Vi vet at en av Jesu disipler, Judas, sviktet ham, og de andre valgte da en annen i hans sted, Apg. 1, 21-26. De måtte være tolv – det var Guds tall på disse grunnpilarene i den nye menighet, slik det var tolv stammer i Israel. Men i tillegg til dem valgte Gud selv en som skulle være apostel, Paulus. Om han godkjente Mattias som de andre valgte vet vi lite om. Men det sikkert at Paulus var godkjent av Gud. Og det var en god erstatning. En apostel er et sendebud med fullmakt, en slags ambassadør for Jesus. Det skulle Paulus være.


Men Paulus skulle også være lærer for hedningene. Til det var han vel skikket. Paulus var en skriftlærd og kjente Det gamle Testamentet meget godt. Derfor var han også god til å diskutere med jødene som ikke forstod at Jesus var Messias. Det gjorde han flere ganger. Han kunne også legge en god skriftmessig grunn for frelsen overfor hedningene. De hadde ofte sin egen Gud, og nå viste Paulus dem den sanne Gud, Skaperen og hans Sønn, forløseren fra synd.


Vers 12 Derfor er det også jeg lider dette. Men jeg skammer meg ikke ved det. For jeg vet hvem jeg tror på, og jeg er viss på at han er mektig til å bevare den skatt som er betrodd meg, til dagen kommer.

[2Kor 5: 19. Ef 3: 1. Fil 1: 6. 1Pet 4: 16.]

Nå har han forklart grunnen til at han lir som kristen. Det er ikke tilfeldig. Slik må det være fordi verden er Guds fiende.


Paulus har en sterk grunn å bygge på, og han lar seg ikke rokke. Han har visshet om noe som verden ikke forstår. Hans tro er ikke en følelse eller en ekstra gjerning har gjør for Gud. Troen er ingen ting i seg selv. Det som gjør troen så viktig og sterk er at han har tillit til den sterk person: Jesus Kristus.


Paulus har fått en skatt, eller: det som er meg overgitt, v. 12. Denne setningen blir forstått på to måter: Det er enten hans sjel og tjenesten for Gud som Han tar vare på. Andre sier det er noe Paulus har overgitt til Gud. Trolig har O. Hagesæther rett når han sier det er budskapet som er betrodd Paulus. Han har jo talt om sin lidelse, og Timoteus kunne tro at hvis Paulus døde, ville budskapet hans også forstumme. Nei, sier apostelen: Gud er mektig til å bevare evangeliet i denne verden. Ingen skal ødelegge det. Guds ord er ikke bundet, selv om vi mennesker blir bundet på ulik måte, se kap. 2, 9.


Paulus vet også at han skal bli bevart til den siste dag. Her stråler også vissheten fram. Paulus har en ufattelig stor tillit til Gud. Han skal ta vare på alt i Guds rike til den siste dag. Når Guds ord sier det, skal vi ikke tvile på ordet. Det har alltid gått i oppfyllelse og vil alltid gjøre det.


7. Ta vare på, v. 13-14.

Vers 13 Ha som forbilde de sunne ord du har hørt av meg, i tro og kjærlighet i Kristus Jesus [2: 2. 3: 14. 1Tim 6: 3.]

Flere ganger sier Paulus at han er et forbilde, og at de troende skal følge hans eksempel. Se. Fil. 3, 17; 1. Kor. 11, 1. Du skal leve et rett og sant kristenliv for å kunne si det. Derfor er det nok ikke alle som med sannhet kan tale slik. Men Paulus kan, selv om heller ikke han var aldeles fullkommen i alt. Men han var nøye med sitt liv og tjeneste, at han alltid gjorde det for Gud og ikke for seg selv.


Det er særlig forkynnelsen han tenker på her. De sunne ord er evangeliet, det Jesus selv har forkynt, jfr. 1. Tim. 6, 3. Det gjelder både forkynnelsens innhold at det er etter Skriftene, og selve framføringen at den skjer på en evangelisk måte. Det skal skje i tro og kjærlighet. Timoteus selv må bli bevart i troen, slik Paulus ble, kap. 4, 7. Og hele tiden er kjærlighet til sjelene nødvendig.


Vers 14 Ta vare på den fagre skatt som er betrodd deg, ved Den Hellige Ånd som bor i oss! 1Kor 3: 16. 2Kor 5: 19. 1Tim 6: 20.]

Den fagre skatt er også evangeliet, her mest det Timoteus selv har fått og erfart av det. Ta vare på det, sier han. Da vokser erkjennelsen av Guds ord og han ser dypere inn i evangeliets hemmelighet. Timoteus sin tjeneste er å bringe dette budskapet ut til så mange som mulig. Den tjenesten må han også ta vare på. Han har kanskje vært inne i en periode med motløshet, kap. 1, 7.


Men han har fått Den Hellige Ånd, og den er mektig til å bevare ham. Slik er det med oss alle.


8. Barmhjertighet, v. 15-18.

Vers 15 Du vet dette at alle de i Asia har vendt seg fra meg, blant dem Fygelus og Hermogenes [2: 17. 4: 16. Apg 2: 9.]

Nå kommer et sørgelig avsnitt av apostelen. Han taler som sin egen erfaring og navngir flere mennesker som har såret ham og dermed gjort ham vondt. Det er altså tydelig at Paulus ikke alltid har medgang, heller ikke blant de kristne. Alle i Asia må bety alle de troende i provinsen Asia, dvs. den vestre del av det nåværende Tyrkia. ”Alle” må trolig forstås som en gruppe, dvs mange. Bibelen bruker det noen ganger slik, jfr. Mat. 20, 28: Jesus gav seg som løsepenge for `”mange”, som der betyr alle.


De har vendt seg fra ham. Det betyr trolig ikke åndelig frafall, da hadde han sagt at de hadde vendt Kristus ryggen. Men mange har vendt seg fra Paulus som menneske og leder, kanskje på grunn av uenighet i noe ved arbeidet. Paulus nevner to ved navn, Fygelus og Hermogenes. Det er mulig de har skilt seg ut på en spesiell måte og skuffet ham ekstra mye. Bibelen sier ikke mer om dem, mens tradisjonen nevner dem. Paulus er ikke redd for å nevne folk på navn, også i en slik negativ betydning. Det kan tjene som advarsel.


Vers 16 Må Herren vise barmhjertighet mot Onesiforus' hus, for han har mange ganger styrket meg, og ikke skammet seg over mine lenker.

[4: 19. Matt 25: 36. Apg 28: 20. Ef 6: 20.]

Enda en blir nevnt ved navn, ja en hel familie eller kanskje en husmenighet: Onesiforus’ hus. Men her taler han med positive ord: Mange ganger har han styrket Paulus og ikke skammet seg for ham som fange. Det ser ut til at dette betyr mye for Paulus. For hvis folk skammer seg for en Kristi fange og forkynner, faller det egentlig tilbake på Jesus selv. Da skammer man seg for evangeliets ringhet som tillater at dens ambassadør blir fengslet. Det virker så urimelig. Han må ha vært til stor hjelp for apostelen. Det sier han mer om i neste vers.


Vers 17 Da han kom til Rom, gjorde han seg mye umak med å lete etter meg, og fant meg.

Onesiforus reiste til Rom da Paulus var der, og lett lenge etter ham. Det må ha vært en stor stund for Paulus når denne mannen viste seg i fangehullet. Trolig var dette nytt for Timoteus siden han forteller det her. I fangenskapet betydde det nok mye for Paulus å få besøk, særlig når han har sagt at mange hadde sviktet ham. Det er mulig at Onesiforus også har hjulpet ham med mat og klær o.a., men det viktigste var nok at han hadde styrket Paulus, som D. Guthrie skriver (i Tyndale Comm.)-.


I det apokryfiske skriftet om Paulus og Teklas gjerninger er det sagt at han ble frelst ved Paulus og viste gjestfrihet mot apostelen i Iconium. Men det er ikke omtalt i Det Nye Testamentet.


18 Må Herren la ham finne miskunn hos Herren på den dagen! Hvor store tjenester han har gjort i Efesus, vet du best selv.

[Matt 5: 7. Apg 18: 19.]

To ganger sier Paulus at han ønsker at Herr en må vise miskunnhet mot Onesiforus, v. 16 og 18. I det siste verset går tanken framover mot Herrens dag, dvs. den siste tid. Mange tar det som uttrykk for dommedag. Men det er lite trolig at han tenker på dommen om frelse eller fortapelse her. Dette spørsmålet blir avgjort her på jorden, når vi tror på Jesus Kristus til frelse. Men han kan tenke på at han må bli bevart i troen helt til den siste dag.


Men det er likevel trolig at Paulus her skriver om lønn for den kristnes arbeid. Han taler jo om ”hvor store tjenester han har gjort”, i dette verset. Tanken på lønn har også Jesus talt om, f. eks. i Mat. 10, 41f. Den som tar imot en profet fordi han er en profet, skal få lønn som en profet. Og den som gir noen et glass vann fordi han er en kristen, skal ikke miste sin lønn. Det kan ikke bety frelse. Det får vi ikke ved å gi bort et glass vann. Andre steder er det også tale om lønn for en kristen, men det er alltid nådelønn. En sann kristen vil aldri tenke at han fortjener noe.

.