Bibelkommentarer

Profeten Malaki

2008-10-25T03:27:00.000-07:00

Malaki

Kommentar av Nils Dybdal-Holthe.

Innledning.

Vi skal følge dette ”skjemaet” i denne kommentaren: Først kommer et sammendrag av hvert avsnitt i hvert kapittel, etter den inndeling som Norsk bibel av 1930 hadde. Sammendragene er ofte også en modernisering av språket i denne bibelen. Deretter kommer bibelteksten til avsnittet, der vi også benytter Bibelen av 1930 med ny rettskrivning og en forsiktig oppdatering språklig sett.

For det tredje kommer det jeg kaller ”Del A”, som er en kortfattet historisk-teologisk kommentar og fortolking. Der ser vi på hva teksten betydde da den ble skrevet i en bestemt historisk sammenheng. Og til slutt kommer ”Del B” – det er oppbyggelige kommentarer uavhengig av tid som en andakt eller en kort preken.

Tid og historie.

Vi vet ikke sikkert hva tid boken ble skrevet, men man er stort sett enig om at den er skrevet etter eksilet i Babel. Den tilhører antagelig på 400-tallet. Han virket omtrent samtidig Nehemja eller kanskje noe etter. Bakgrunnen er da at folket var kommet hjem fra Babel, templet var gjenoppbygget og murene omkring Jerusalem var reist. Men den åndelige situasjonen var ikke god, derfor måtte Herren sende enda en profet til folket. Og han ble den siste på 400 år – før døperen Johannes kom og varslet at Messias var nær. Og det gikk ennå omkring 50 år etter Kristi fødsel før det første skriftet i Det nye testamentet ble til.

Det er likheter mellom Malaki og Nehemja, som begge tar opp noen felles emne: prestenes sløvhet m.h.t. tempeltjenesten, tiden og skilsmisse og gjengifte med hedenske kvinner. Innholdet i denne boka forutsetter også gjenoppbyggingen av templet og den kunnskap om loven som Esra hadde gitt folket. Derfor henger disse tre bøkene sammen på en måte.

Malakias person

Ordet Malaki betyr egentlig min engel, eller mitt sendebud. Og noen forstår det ikke som et egennavn. Men det er ingen ting i veien for at det er navnet på profeten og forfatteren av denne boka. Det er velkjent at (nesten) alle navn på personer har en betydning i bibelske språk. Jesus betyr Herren frelser eller Herren er frelse. Messias betyr den salvede, og Peter betyr f. eks. stein eller klippe. Navnet har også vært skrevet Malakias.

Og her skal vi bruke ordet som navnet på profeten. Han skulle forkynne dom over synd og svik, men samtidig vise veien til frelse.

Kap. 1.

1) Profeten vitner for folket, som tviler på Guds kjærlighet til det, at Herren har vist sin kjærlighet ved å utvelge Israel og forkaste dets brorfolk Edom, 1–5.

1 Dette utsagn er Herrens ord til Israel ved Malakias. 2 Jeg har elsket dere, sier Herren. Og dere sier: Hvordan har du vist oss din kjærlighet? Er ikke Esau bror til Jakob? sier Herren, og enda har jeg elsket Jakob, 3 men hatet Esau og gjort hans fjell til en ørken og hans arv til en bolig for ørkenens sjakaler. 4 Når Edom sier: Vi er knust, men vi skal bygge ruinene opp igjen, da sier Herren, hærskarenes Gud, så: De skal bygge, men jeg skal rive ned, og de skal kalles ugudelighetens land og det folk som Herren til evig tid er vred på. 5 Dere skal se det med egne øyne, og dere skal si: Herren er stor ut over Israels landemerke.

A. Tolking:

Første vers slår fast at profeten Malaki har fått et budskap fra Herren selv og det gjelder Israels folk. Ordet utsagn er oversatt fra det hebraiske ”Mazza” som egentlig betyr byrde og kommer av et ord som betyr ”løfte og å bære”. Jfr. Jerem. 23, 33-38 og Sak. 9, 1, Nahum 1, 1, Hab. 1, 1. Som regel blir det brukt som et domsord – over Israel eller andre folk. Og dette budskapet er fra Herren, derfor har det autoritet er alvor.

Vers 2-5 taler om at folket tviler på Gud og er det første av seks utsagn i denne boken. Først slår Herren fast at han har elsket dem, selv om de tviler på det. De kan ikke se at Herren deres Gud har elsket dem. Bare hjerter av stein kunne glemme de talløse uttrykk for Guds kjærlighet mot hans paktfolk (Wycliffe com.).

Han viser da til den bibelske historien og gjentar for dem det de vet at Esau og Jakob var brødre. Men Jakob var Israels stamfar, og Esau og Edom hadde ødelagt sin arv. Det nyttet ikke hvor mye Edom arbeidet og strevde – Herren ville ødelegge det. For de hadde vraket Herren og derfor måtte dommen komme. Ordene elske og hate brukes her i betydningen å utvelge og vrake – eller velge en ut til noe spesielt framfor en annen. Jfr. Rom. 9, 10-13. – Og Gud hadde utvalgt Jakob framfor Esau før de var født, og derfor var det ikke på grunn av deres liv. Men livet senere bekreftet at Gud valgte rett.

Esaus land ble til bolig for ørkenens ”sjakaler”, v. 3. Noen mener at det hebraiske ordet ”tannin” ikke betyr hval, men heller dinosaurus (sjødyr i 1. Mos. 1, 21). (Henry M. Morris.)

Men han hadde elsket Israel, Jakobs ætt. Hele dets historie beviser det. Han har ledet dem i alle år. Om de bare ville følge ham, ville de hatt det godt. Men det er underlig å se at disse jøder ikke så Guds kjærlighet etter alle år i den gamle pakt.

B. Andakt:

Den lille bibel sier at Gud elsket verden så høyt at han gav sin sønn for å frelse alle som tror på Kristus. Johs 3, 16. På bakgrunn av Golgata og oppstandelsen blir det klart som dagen at vi har fått alt vi behøver til frelse.

Likevel er det så mange som anklager Gud og gir ham skylden for all ulykke og nød. De kan liknes med Esau som ikke ser Guds godhet og nåde. De ser nød og vansker, men skjønner ikke at de selv er skyld i det.

Egentlig er det underlig: De tror ikke at Gud er til og vil ikke ha noe med de kristne å gjøre, likevel skylder de på Gud og de kristne når noe går galt. Det er en feil konklusjon og det motsatte av sannheten.

Men det vil aldri skje at Gud hater mennesker eller dømmer dem så lenge det er mulighet for frelse. Det er først når noen forherder seg mot Gud at Guds vrede i praksis overtar og det fører til dom.

2) Skjønt Israel kaller Gud sin far og herre, viser endog prestene forakt for ham ved å bære frem lovstridige offer, 6–8.

6 En sønn ærer sin far, og en tjener sin herre; er nå jeg far, hvor er da min ære, og er jeg herre, hvor er da frykten for meg? sier Herren, hærskarenes Gud, til dere, dere prester som forakter mitt navn. Og dere sier: Hvordan har vi vist forakt for ditt navn? 7 Ved å bære frem uren mat på mitt alter. Og dere sier: Hvordan har vi krenket din renhet? Ved å si: Herrens bord er ingen ære verdt. 8 Når dere kommer med et blindt dyr for å ofre det, er det da intet ondt deri? Og når dere kommer med et halt eller et sykt dyr, er det da intet ondt deri? Kom med slike gaver til din stattholder! Mon han vil finne behag i deg, eller mon han vil ta nådig imot deg? sier Herren, hærskarenes Gud.

A. Tolking

Men ikke alt var vel med Israel heller. Gud hadde ventet noe annet. Det er han som er far og herre, barn og tjener skal ære sine foresatte. Har de gjort det? spør Herren her. Hvor er frykten for Gud? Nei, de har foraktet Herrens navn, og det vil si Gud selv. Og nå henvender han seg direkte til prestene ved templet. De var hans tjenere og skulle vært eksempel for folket.

Men de gikk i selvforsvar og bad Herren vise dem hvordan de hadde sviktet: Hvordan har vi vi foraktet deg og krenket din renhet? Det ser ikke ut til at de hadde forstått hvor alvorlig det var. De burde forstått Herrens vilje og hva de skyldte ham. Spørsmålet var kanskje heller en unnskyldning eller realitet. En prest burde jo kjenne Guds vilje. – Malaki lar folket spørre Herren flere ganger (minst ti retoriske spørsmål). Det er en metode som jødiske skriftlærde gjorde mye bruk av i sin undervisning.

Dette viser at det var et frafallent og korrupt presteskap i Israel og ligner Nadab og Abihu (3. Mos. 10, 1) og Elis sønner (1. Sam. 2, 12). De gjorde den ytre tjenesten i Guds husmens hjertet var langt borte fra ham. Som lederne er, slik blir folket.

Herren svarer likevel og forklarer konkret hvor svikten var og hvordan de altså hadde syndet mot ham. De foraktet ham ved å bære fram urene offer og krenket ham ved å si at Herrens bord er ikke verdt noe ære. Alle offer skulle være av beste kvalitet, som er nevnt i 3. Mos. 22 og 5. Mos. 15, 17. Ingen syke og skrøpelige dyr måtte brukes til offer. Offeret var til en stor Gud, og derfor måtte offerdyrene være gode. De skulle ikke være syke eller halte eller ha andre mangler. Er ikke dette ondt sett i forhold til Guds bud og vilje, sier Herren.

Tenk om de kom med slike gaver til de politiske ledere, stattholderen. Hvordan ville det ha gått? Underforstått vil Han minne dem om at da ville straffen komme ubetinget. Og slik vil Gud også behandle dem, han som er herre over alle hærer i himmel og på jord. De levde og handlet som om det ikke var noen Gud, og likevel var de Guds tjenere! Det er hykleri. De var egentlig ateister, men levde av Guds hus!

B. Andakt:

Er det ikke slik at menneskene ofte vil rettferdiggjøre seg selv? Noen barn er snare til å si: Det var ikke min skyld. Og de voksne følger opp og forklarer alt med arv og miljø. Oppdragelsen var ikke god nok – enten var foreldrene for strenge eller for slappe, og man bruker det som unnskyldning for ens egne feil. Eller man ble lokket av kamerater og venner, og man forstod det ikke før det var for sent.

Uansett hvor rett det kan være i slike påstander, bærer vi alltid det siste ansvar selv. Vi må lære å ta følgene av våre handlinger. Men i dag er det kommet annet punkt inn i disse forsvarsmekanismene: Samfunnet har skyld i det meste nå. Det var ikke hjelp nok å få fra samfunnet, og de har behandlet oss galt osv. Så prøver man å slippe fra ansvaret på den ene eller den andre måten.

Profeten vil her si oss det motsatte. Vi bærer selv ansvaret. Og det viser Herren ved å sende dom over folket. Det viser hvordan Gud tenker om oss og hva som er rett.

Slik prestene her handlet galt og ofret dyr med feil, har det hendt mange ganger at kristne ledere har gjort det samme i evangelisk tid. Ingen er feilfrie, det er sant. Men vi kjenner til noe fra historien som kaster store skygger over kirkelivet og tjenerne i ditt rike. Og i dag ser vi også en del som går mot ditt ord og går sin egen vei. Det gjelder både i teologien (læren) og i moralen (livet som menneske).

- Vi lever nok også på Malakias’ tid.

3) Derfor ville han ikke være prestene nådig om de bad for folket; Herren trenger ikke til deres gudstjeneste, han hvis navn snart skal bli stort over all jorden, og hvem alle jordens folk skal ære med sanne offer, mens Israel ringeakter ham ved sine lovstridige offer og derved

fører hans forbannelse over seg, 9–14.

9 Så bønnfall nå Gud at han må bli nådig mot oss! Med egne hender har dere gjort dette – kan han da for deres skyld være nådig? sier Herren, hærskarenes Gud. 10 Gid det fantes noen blant dere som ville lukke tempeldørene, så dere ikke skal gjøre opp ild på mitt alter til ingen nytte! Jeg finner ikke behag i dere, sier Herren, hærskarenes Gud, og til offergaver fra deres hånd har jeg ingen lyst. 11 For fra solens oppgang til dens nedgang skal mitt navn bli stort blant hedningefolkene, og på hvert sted skal det brennes røkelse og bæres frem offergaver for mitt navn, rene offergaver; for mitt navn skal bli stort blant folkene, sier Herren, hærskarenes Gud. 12 Men dere vanhelliger det ved å si: Herrens bord er urent, og maten som gis til det, er lite verd. 13 Og dere sier: Å, for en møye! Og dere blåser av det, sier Herren, hærskarenes Gud, og dere bærer frem slikt som er røvet, og det som er halt og sykt – slikt bærer dere frem som offergave! Skulle slike gaver fra dere behage meg? sier Herren. 14 Forbannet være den som farer med svik*, enda der er hanndyr i hans hjord, og den som gjør et løfte og enda ofrer til Herren et hunndyr som har lyte; for jeg er en stor konge, sier Herren, hærskarenes Gud, og mitt navn er forferdelig blant folkene.

<* ved å si at han bare har hunndyr å ofre.>

A. Tolking:

Vers 9 blir oppfattet som ironi. Oppfordringen til å be er dermed ikke reell. Dere våger ikke å gå til guvernøren med slike gaver som dere gir til meg, hvordan kan dere nå komme til meg? Det ville være falskhet å be om Herrens hjelp når de ikke vil lyde hans bud og gå hans vei. Med deres egne hender har dere gjort dette, og det kan bety at problemene har oppstått på grunn av deres egne feil, sier Marcus Dods (1881). Offergavene var ikke slik Gud hadde sagt, og Herren ønsker faktisk at noe måtte lukke templets dører så de ikke kom inn, v. 10. For Gud kan ikke bruke det ubrukbare. Det var bedre om templet var lukket enn at folk drev en falsk gudstjeneste. Den er likevel uten frukt og resultat (til ingen nytte).

Dermed vender Herren blikket framover og gir oss en profeti om at hedningene skal ta imot Guds ord på en helt annen måte enn dette folket, v. 11. Det er evangeliets tid. Jesus talte om den i Johs 4, 20-24. Hele dagen skal Herrens navn bli stort over verden. Døren åpnes nå. Det er ikke bare Israel som skal være Guds folk. Hedningfolkene skal få del i det når Messias kommer. Og då blir det rene offer og bønn.

Det betyr ikke at hedningene skal dyrke Gud etter Moseloven i den nye pakt. For er jo nettopp en NY pakt kommet. Vi legger merke til at for folkets skyld bruker Herren de gammeltestamentlige uttrykk for gudstjeneste som røkelse og offer – selv om han her taler om de nye tider i den evangeliske tid. Men alt dette har fått en ny betydning ved at Jesus fullførte alle offer ved sin død. Legg f. eks. merke til at Åp. 8 bruker røkelsen som tegn for bønn. Røken av røkelsen bar de troendes bønner opp til Gud.

I v. 12f vender han seg igjen til folket og anklager dem for å vanhellige Guds navn, og er en repetisjon av v. 7. De sier at Herrens bord er urent og lite verd. Verset er oversatt noe forskjellig, men Dods mener den engelske King James er rett. Den betyr: Hvilken byrde tjenesten for Gud er! Det er bare møye og strev. Offerdyrene er ikke bare syke og halte, de er til og med røvet og stjålet. Noen mener at ungdyr var røvet bort fra sin mor selv om de ikke var rette offerdyr. Gud hadde gitt lover for hvordan offerdyrene skulle være, 3. Mos. 22, 18-24. Men folket overså det og gikk sine egne veier og brøt budene.

Slike gaver kan aldri behage Gud. Det er svik mot Gud, v. 14, og da er de forvannet. Gud har sagt at offeret skulle være hanndyr, og slike fantes i dyreflokken. Likevel komme de med hunndyr som har lyte. De hadde satt noe dårlig i stedet for det beste som Gud bad om. Over slike mennesker er Guds navn ikke nåde, men forferdelig.

Her tales altså ikke om mennesker som åpent fornekter Herren og vet de er utenfor Guds menighet. Her taler han om folk som vil være i Guds nærhet og leve med ham, men ikke følger Guds vei.

B. Andakt:

Falskhet i gudsdyrkelsen har alltid vært et problem i Guds menighet. Vi ser det både i Det gamle Testamentet og i Det Nye Testamentet og senere i kirkens historie. De vil liksom lure seg inn i Guds rike på falske premisser. De ønsker ikke å bøye seg for den levende Gud og erkjenne sin synd og skam og be om nåde. Nåden blir bare et plaster på såret eller den vimpel de bruker for å vise at de er kristne.

For jødene den gang var det offerdyr som ikke holdt mål for Gud. De var ikke etter Guds oppskrift og påbud. Og Herren er meget nøye med sitt ord. Helt fra den første påske i 2. Mos. 12 og gjennom hele lovgivningen om offerdyr, er det klart og tydelig at det skulle ikke være noe lyte på offerdyret. Å bryte den regelen var å ha mistillit til Gud som gav loven, og det er brudd på den tillit han viser oss ved å kalle oss til seg.

For slike mennesker blir ofte religion og kristenliv bare en byrde. Det er noe de må gjøre for å ha god samvittighet for Gud. Og med det tror de at de er sanne kristne.

Men slik fungerer ikke kristendommen. Gud har kalt oss til å bli hans barn ved troen på hans Sønn. Den som blir født på ny ved troen og nåden alene, får en ny natur som ønsker å leve etter Guds vilje. Når dette ønske ikke lenger er der, kan vi stille et stort spørsmålstegn ved vår egen tro. Når lysten til verden øker i oss, kan det ha flere årsaker. Men en av dem er at vi selv er blitt mindre opptatt av troen og ham vi tror på. Da oppstår det et tomrom i vårt indre, vår sjel og vårt hjerte. Og det må fylles. Da ligger verden oss så nær. Og den er alltid villig til å komme oss i møte.

Da sier Gud til oss det som står i v. 9a, gjennom profeten: Bønnfall nå Gud at han må være nådig mot oss. Redningen fra frafall og sløvhet er alltid et nytt oppgjør med Gud. La han ta tak i oss, vise oss vår konkrete svikt – og så be om ny nåde. Han venter på deg nå.

Kap. 2.

1) Profeten refser prestene fordi de har veket av fra sine fedres ustraffelige ferd og fra den pakt Herren gjorde med Levi, og truer dem med hard straff hvis de ikke vender om og gir Herrens navn ære, 1–9;

1 Og nå kommer dette bud til dere prester! 2 Dersom dere ikke vil høre og ikke legge dere det* på hjerte, så dere gir mitt navn ære, sier Herren, hærskarenes Gud, så vil jeg sende forbannelsen mot dere og forbanne deres velsignelser; ja, jeg har alt forbannet dem, fordi dere ikke legger det på deres hjerte. <* MLK 1, 6 fg.>

3 Se, jeg forbanner deres ætt og kaster møkk i ansiktet på dere, møkk av deres høytidsoffer*; og dere skal selv bli kastet opp i den. <* 2MO 29, 14.>

4 Da skal dere kjenne at jeg har sendt dere dette bud, for at det skal være min pakt med Levi, sier Herren, hærskarenes Gud. 5 Den pakt jeg hadde med ham, lovte ham liv og lykke; det gav jeg ham for at han skulle frykte meg, og han fryktet meg og var forferdet for mitt navn. 6 Sannhets lov var i hans munn, og urett ble ikke funnet på hans lepper; i fred og ærlighet vandret han med meg, og mange omvendte han fra misgjerning. 7 For en prests lepper skal holde fast ved kunnskap, og lov skal hentes fra hans munn; for han er Herrens, hærskarenes Guds sendebud. 8 Men dere har veket av fra veien og har fått mange til å støte an mot loven; dere har fordervet Levi-pakten, sier Herren, hærskarenes Gud. 9 Derfor har også jeg gjort dere foraktet og ringe i alt folkets øyne, fordi dere ikke akter på mine veier, men gjør forskjell på folk for loven*.

<* d. e. når dere skal dømme etter loven.>

A. Tolking

Profeten kommer nå tilbake til prestenes stilling. De får refs av Den Allmektige ved profeten. De burde vært ledere og rette lærere for folket, men sviktet. Da sender Herren bud om sin vilje.

Nå ville han sende forbannelse over dem, hvis de ikke hørte på hans ord og tok det på alvor, v. 2. Han skulle forbanne deres velsignelser – både for dem selv, de materielle og åndelige, og det de talte til folket. Å forbanne forstår vi vel her best som at Gud tar bort det gode de hadde hatt før, jfr. 3, 9. Det er dommen over synden som allerede har begynt her.

I v. 3 blir det utvidet til å gjelde deres ætt og offer. De skal virkelig få oppleve Guds reaksjon mot synden og deres ulydighet. Resultatet for prestene kan bli at de blir fratatt embetet som prest slik at de ikke tjener ham selv om de utfører ritualet, om de ikke omvender seg. – Å kaste møkk i ansiktet er et av de sterke uttrykk for hån. Å bli kastet opp i den er uttrykk for at dette vil bli vedvarende, permanent, sier T. V. Moore.

Da vil de forstå (kjenne) at det er Gud selv som står bak. Da skal det være Guds pakt med Levi, står det. Levi stamme var prestestammen i Israel, og den hadde ikke noe eget landområde. De skulle tjene Herren i templet. Om Herrens pakt med dem leser vi i 4. Mos. 3, 44-48; 18, 8-24; 5. Mos. 33, 8-11.

Deres hovedoppgave var å forkynne loven slik at folket lærte Gud og hans vilje å kjenne. Konkret skulle de lære folket moralloven. Og det var nødvendig hele tiden, ettersom det stadig vokste fram nye slekter.

Pakten var gjensidig ved at Herren ventet ærbødighet av prestene og han gav dem liv og lykke i tjenesten. Men de hadde forlatt Herrens lov, som vi så i kap. 1. Men Gud var ikke bundet til å velsigne dem fordi de var prester. Skulle de eie velsignelsen måtte de følge Guds ord og lover. (Dette var i den gamle pakts tid.)

Gud var med dem for at de skulle frykte Gud slik Aron og Levi hadde gjort, v. 5. Aron var av prestestammen, og Levi stamme var fra begynnelsen på rett vei. De talte Guds lov, v. 6, og holdt seg borte fra urett og synd, men levde med Gud i fred og ærlighet, står det. Og det gjorde at mange omvendte seg. Et rett liv ble lagt merke til og ble et forbilde for de andre.

Og slik må det være. En prest skal holde fast på kunnskap og loven, v. 7. Han er Guds representant på jord, hans sendebud til menneskene. Gud hadde ikke åpenbart seg for folk flest, men hans vilje kom gjennom hans sendebud. Men når sendebudet sviktet, ble folket forført. De skulle jo forkynne Mose lov og Guds vilje for folket. Hvordan skulle de kjenne den om ikke sendebudet forklarte det rett?

Og sendebudene på Malakias tid hadde nettopp sviktet her. De hadde gått bort fra ”veien”, v. 8. I tillegg var årsak til at mange andre til å svikte Mose lov, for de hadde fordervet Levi-pakten. Det skjedde både ved deres eget dårlige eksempel og ved at de hadde forkynt galt om Guds vilje.

En konsekvens av dette var at de ble foraktet av folket, v. 9. Folk flest ser aldri opp til mennesker som lever frynset og ikke tar livet nøye. De ble en skam for seg selv og årsak til at andre falt fra Gud. De gjorde forskjell på folk for loven, ved at de dømte forskjellige mennesker ulikt etter loven og unnskyldte synden hos noen. Prestene hadde innflytelse over folket både ved sitt arbeid i templet og ved sitt eksempel. Derfor var de medskyldige i frafallet i Israel.

B. Andakt.

Det er alltid galt å synde. Dommen gjelder alle mennesker. Men det blir ekstra farlig når en leder i Guds rike synder. Han står som et eksempel for andre og folk flest forventer at prester og forkynnere og misjonærer skal leve annerledes enn andre. De skal med andre ord være mer nøye med sitt liv og holde seg etter Guds ord. For Gud er alle like på en måte, men skaden blant mennesker og for Guds ære blir større når en prest faller i synd.

Forholdet til Guds er avgjørende. Det er den evige standard i alle religiøse spørsmål. Ordet er evig og uforanderlig. Skaden blir derfor stor når noen ledere forandrer på Guds ord – både ved at de legger noe til og at de trekker noe fra, jfr. Åp. 22, 18f. Da vil de uvegerlig tale og lære feil. Vi kan ikke ta noe bort fra Guds ord og fortsette å tale rett. Det er en selvmotsigelse.

I dag ser vi at det skjer stadig blant folk. Nå er det ikke bare liberale teologer som gjør det. Nå setter nesten alle seg opp mot Guds ord og sier: Det er ikke ment slik. De som ikke helt vraker Guds ord og har sagt all kristendom nei, tar gjerne bort det som er til anstøt for vår naturlige tanke. De som vil være kristne, leser og tar fram de gode ordene i Bibelen, men lar sterke formaninger og domsord ligge. De gjelder ikke lenger. For nå er Gud bare kjærlighet.

Dermed lurer de seg selv og fører andre inn i fortapelsen eller i beste fall inn i åndelig mørke. Folk vet snart ikke hva de skal tro. Derfor er rådet til oss i dag: La oss holde oss på de gamle stier. Det betyr også i dette tilfelle å holde seg til de gamle kirkens lærere. De hadde sett rett i hovedspørsmålet om frelse ved tro alene, av nåde alene, fra Skriften alene.

2) Han forkynner også Herrens straff over dem som vraker sine israelittiske hustruer og tar hedenske kvinner til ekte, 10–16,

10 Har vi ikke alle sammen én far? Har ikke en Gud skapt oss? Hvorfor er vi da troløse mot hverandre, så vi vanhelliger våre fedres pakt? 11 Juda har vært troløs, og vederstyggelige ting er gjort i Israel og i Jerusalem; for Juda har vanhelliget Herrens helligdom, som han elsker, og har tatt en fremmed guds døtre til ekte. 12 Hos den mann som det gjør, skal Herren utrydde av Jakobs telt hver levende sjel, og den som bærer offergaver frem for Herren, hærskarenes Gud! 13 For det annet gjør dere også dette: dere dekker Herrens alter med tårer, med gråt og sukk*, så han ikke mer ser på offergaven eller med velbehag tar imot noe av deres hånd**.

<* nemlig: av deres forskutte hustruer.><** MLK 1, 10.>

14 Og dere sier: Hvorfor? Fordi Herren har vært vitne mellom deg og din ungdoms hustru, som du har vært troløs mot, enda hun er din ektemake og din hustru som du har inngått pakt med. 15 Men har ikke en* gjort det og er enda blitt i live? Men hva gjorde denne ene? Han ville oppnå den ætt Gud hadde lovt ham**; men dere skal ta vare på deres liv, og mot din ungdoms hustru må du ikke være troløs! <* Abraham; 1MO 16, 4 fg. JES 51, 2. ESK 33, 24.> <** 1MO 15, 4 fg. 16, 2.>

16 For jeg hater skilsmisse, sier Herren, Israels Gud; en dekker derved sine klær med vold, sier Herren, hærskarenes Gud. Så ta da vare på deres liv og vær ikke troløse!

A. Tolking.

Nå tar Malaki fram et enkelt punkt i loven der folket hadde sviktet, og det står dermed som eksempel på slik fall fra Guds ord. Det gjaldt skilsmisse og gjengifte. Her gikk også prester og ledere foran som eksempel. Derfor blir dette et nytt eksempel på frafall og svikt overfor Guds vilje.

Gud er far for alle jøder, sier profeten. Det betyr her at han hadde valgt ut dette folket for at de skulle være hans barn (Wycliffe com.). Alle mennesker har etter naturen Gud til far på grunn av skapelsen (Apg. 17, 24-29). Men de blir Guds åndelige barn bare ved en ny skapelse, ved gjenfødelsen. Johs 1, 12f; 3, 3-8; 2. Kor. 5, 17. Men i dette verset er hovedsaken at israelittene er Guds folk på en spesiell måte.

Først gjelder det skilsmisse. Noen menn hadde skilt seg fra sine israelittiske hustruer som de var lovlig gift med etter Mose lov. Det hadde de gjort for å kunne gifte seg med hedenske kvinner som trolig var yngre og mer attraktive enn deres egne koner. Dette betrakter Herren for å være troløshet.

Jødene var ganske liberale når det gjelder skilsmisse. Men det skulle være noe ved kvinnen som han ikke likte eller tålte. Da kunne mannen gi kvinnen et skilsmissebrev og saken var løst. Slik var det ikke her. Skilsmissen var begrunnet i at han ønsket en annen kvinne, en hedensk kvinne. Da ble det brudd mot et annet av Guds bud. Det hadde ikke noe med rase eller hudfarge å gjøre, men på grunn av religionen. Tok han en hedning inn i sitt hjem, ble hjemmet og barna preget av det. Flere ganger i Bibelen ser vi at Gud hater skilsmisse av denne grunn. Jfr. Jes, 9-10 og Neh. 13.

I disse versene kommer også klagen og spørsmålstegn ved Guds handlemåte fram.

B. Andakt

Det er også i dag et ømtålig spørsmål. Men vi må holde oss til Guds ord. Hjemmet står sentralt i Guds styremåte. Samfunnet er bygd opp på de mange hjem også i vår verden. Og vi ser at det samme skjer i hedenske land og samfunn. Ved skapelsen ble familien en byggstein i menneskeheten, både for barnas skyld og ved at noen få mennesker skal danne en enhet for å hjelpe og beskytte hverandre. Vi kan godt si at det er en levning etter Edens hage som gjelder alle folk, uten at vi legger noe religiøst i det.

Skilsmisse er å splitte dette samfunnet. Og det vil alltid ligge noe ondt igjen etter et skille i en familie. Det gjelder barna som er sårbare, og det sårer begge parter som skiller lag. Minnet om de gode dagene vil alltid ligge der – men nå kanskje med en dyp bitterhet over det som har skjedd.

Derfor er det både en kristenplikt og en samfunnsplikt å verne om hjemmet. Med sorg ser vi at oppløsningen tiltar på dette punktet også.

3) Han refser dem som mener Gud er urettferdighet og spør etter Guds dom, 17.

17 Dere har trettet Herren med deres ord, og dere sier: Hvorledes har vi trettet ham? Ved å si: Hver den som gjør ondt, er god i Herrens øyne, og i slike har han velbehag, eller: Hvor er Gud, han som dømmer?

A. Tolking

Å trette med Herren er å stille spørsmål ved hans handlemåte og ord. Ved å si, sier Malaki. Våre ord må stemme med Herrens ord. Da har de Guds kraft i seg og vi lever under hans velbehag.

Det folket sa og mente på denne tiden, var at det å gjøre ondt egentlig var godt – til og med i Guds øyne. Med andre ord kan vi si at det er likegyldig hva vi gjør. Gud er med oss likevel, for han regner ikke med oss.

I dette avsnittet er nok tanken på det foregående i kapitlet nær. Der handlet det om skillsmisse og gjengifte. Noen mener at vi skal ikke blande Gud inn i det jordiske. Der styrer vi selv. Religionshistorisk er dette et utslag av den epikureiske skeptisisme, som nettopp benektet at Gud var med i de jordiske ting. Hva har han med å dømme om dette?

Malaki taler alvorlig på Guds bud her. Å tenke slik er å trette med Gud som har skapt alt. Han er en rettferdig Gud, og som skaper har han autoritet over alt.

Noen tar dette siste verset samme med de etterfølgende i kap. 3. Der kommer profetien om døperen Johannes som skal rydde vei for Messias. Og da vil de se at Herren skal holde dom over synden.

B. Andakt.

Det ligger til menneskets natur etter fallet å ville styre sine egne saker. Hvorfor skal Gud blande seg opp i dette? Det moderne mennesket er sterkt i slike tanker. Vi er mer opplyst enn før og må ta hensyn til den menneskelige situasjon i alt.

Men vi skal være forsiktige med å stille spørsmål ved Guds gjerninger. Han ser alt i det totale perspektiv og vet hva som kommer. Derfor handler han og taler i forhold til det. Derfor er det lurt av oss mennesker å tenke slik: Selv om jeg ikke forstår Guds handlemåte just nå, kan det være noe jeg ikke ser og forstår som vil forklare alt senere.

Kap. 3.

1) Dem som spør etter Guds dom, forkynner Herren at han skal sende sitt bud (døperen Johannes), som skal rydde veien for ham, og at så skal han selv, Herren, paktsengelen (Messias), brått komme for å holde dom; han skal skille hyklerne fra de rettskafne og rense disse, så de atter kan bære velbehagelige offer fram for ham; han vil straffe alle ugudelige, 1–6.

1 Se, jeg sender mitt bud, og han skal rydde vei for mitt åsyn; og brått skal han komme til sitt tempel, Herren som dere søker, paktens engel som dere stunder etter; se, han kommer, sier Herren, hærskarenes Gud. 2 Men hvem kan utholde den dag han kommer, og hvem kan bli stående når han lar seg se? For han er som en smelters ild og som tvetteres lut. 3 Og han skal sitte og smelte og rense sølvet, og han skal rense Levis barn og gjøre dem rene som gull og sølv; og de skal bære fram for Herren offergaver i rettferdighet, 4 og Judas og Jerusalems offergaver skal behage Herren, som i gamle dager, som i fordums år. 5 Og jeg vil komme til dere og holde dom og være et hastig vitne mot trollkarene og horkarlene og de som sverger falsk, og mot dem som ikke gir dagarbeideren hans lønn og gjør vold mot enken og den farløse, og som bøyer retten for den fremmede og ikke frykter meg, sier Herren, hærskarenes Gud; 6 for jeg, Herren, har ikke forandret meg, og dere, Jakobs barn, er ikke tilintetgjort.

A. Tolking.

Noen har spurt om ikke Herren snart ville holde dom over alt det ugudelige. De undret seg over at Gud ventet så lenge med oppgjørets dag. Nå får profeten beskjed. Herren skal først sende sin budbærer for å forberede folket og rydde vei for Messias. Og denne første budbærer er døperen Johannes, se også kap. 4, 5. Jfr. Mat. 11, 10. Sendebudet representerte Guds pakt med Israel som skulle velsigne folket i motsetning til dommen over de ugudelige.

Han taler nå om paktens engel. Dermed føres tanken til Sinai der Gud gjorde sin pakt med Israels folk, 2. Mos. 19-20. Der fikk de loven og senere mange forskrifter for gudstjenesten og livet. Engelen er den engel som førte dem ut av Egypt (A. Dächsel) og trelldommen der og til deres eget land. Jfr. 1. Kor. 10, 4. Det er altså den samme Gud som ledet folket i gammel tid som kommer i den nye pakt. Og Messias var Guds Sønn, Salme 2.

Gud gir folket dette løftet: Han kommer!, v. 1. Men han sier ingen ting om tiden. Det er ikke alltid Guds svar og løfte kommer med en gang eller når vi tenker. Her gikk det over 400 år før svaret kom. Ingen av de som levde på Malakias tid fikk oppleve oppfyllelsen av løftet. Folket skulle lære å leve i tro og bare klynge seg til Herrens ord og løfte. Han skal komme til sitt tempel. Det har vært tolket ulikt. Luther sier det er til kirken han kommer, mens H. M. Morris sier det sikter til Jesu renselse av templet i Johs 2, 13-16.

Sendebudet skulle rydde vei for Messias. Og det gjorde han ved å forkynne. Det viser oppfyllelsen i f. eks. Mat. 3 og Luk. 3. Jfr. Mat. 11, 10. Det er først og fremst i hjertene det må ryddes og renses.

Fra vers 2 taler han så om dagen som kommer, slik han har talt i kap. 2, 17. Hvem kan utholde den? Spør han. For det er en alvorlig dag han taler om. Den sammenlignes først med ”en smelters ild” fordi den smelter og renser ut all synd og det som ikke skal være der. Det blir som i en smeltedigel. Og hvem kan stå imot den?

Dernest sammenlignes den med ”tvetteres lut” fordi den vasker bort alt det urene i menneskene. Det er frelsesverket han taler om på den måten. I den gamle pakt fra Sinai var det mange offer som skulle vise at synden måtte bort og sones. I den nye pakt fra Golgata er det Jesu blod som renser oss fra all synd og frelser oss. 1. Johs 1, 7.

I v. 3-4 blir dette ført videre med et bilde. Messias skal ”sitte” som en gullsmed ved sitt arbeidsbord og følge nøye med hva som skjer. For han smelter hver enkelt som kommer til ham og renser ut alt med sin forsoning. Levis barn er prestene, altså Herrens tjenere i den nye pakt som han også må rense og gjøre dem rene. Dette er bilde både på frelsen og gjenfødelsen når vi kommer til ham, og på helliggjørelsen som varer livet ut. Alle kristne, og kanskje særlig Guds tjenere på alle ”nivå”, behøver en stadig renselse for å kunne fortsette i tjenesten. Det følger så mye slagg med oss, og det må bort om velsignelsen skal vare ved.

Og da kommer de rettferdige offergavene, og de skal behage Herren. Det er ikke alt som blir gitt til Guds sak som er etter hans vilje, verken i den gamle eller den nye pakt. Det viser Bibelen oss.

Som i gamle dager skal det bli. Det er ikke slik at f. eks. Mose og Davids tid var fullkomne i alt. Men i Guds tanke var det fullkomment, og det slik han vil det skal være til alle tider.

I v. 5-6 går han så over til å tale om dommen. Nå regner profeten opp en rekke synder som sikkert mange var falt i på den tid. Alt var sosiale synder i den forstand at de gikk ut over andre mennesker. Til slutt kommer det verste og årsaken til alt det andre menneskelig sett: de fryktet ikke Herren.

Nå kommer Guds reaksjon og dom. For han er akkurat slik som han var i gamle dager, v. 6. Han straffet folket på Noahs tid ved å sende vannflommen. Han dømte Lot og senere mange ganger Israels folk da de hadde syndet. Det vil han også gjøre nå – om ikke før på dommens store dag da alle skal stilles til ansvar for sitt liv.

Gud har altså ikke forandret seg, v. 6. Det er både en advarsel til den verdslige verden som forakter og nekter Gud, og en garanti for at Guds nåde er den samme til vår siste dag. Dommen skal ikke utrydde alle – verken Israels folk eller de troende nå.

B. Andakt.

Noen vil ha sitt navn nevnt som giver, med baktanken om å få ære av mennesker for stor offervilje. Andre reiser bygninger for sitt navn eller gir kostbare ting til Guds hus, som lysekroner og døpefat med sitt eget navn på.

Bibelens offertanker slik: Den høyre hånd skal ikke vite hva den venstre gir (Mat. 6, 3), og langt mindre naboen og misjonsstyret. Rette offergaver er usynlige og anonyme gaver som bare Herren kjenner til. Noen ganger kan det ikke unngås at andre vet noe, men vi skal etterstrebe bibeltanken.

Livet skal også være rett. Han har gitt rettessnor i Skriften om kristenlivet. Det skal være etter Guds vilje som vi finner i Bibelen. Gud har ikke forandret seg, han er den samme. Hebr. 13, 8 sier at Jesus er den samme. Og Jakob 1, 17 forteller oss at det ikke er forandring hos Gud. Det er også det beste livet å leve etter Guds ord, selv om det koster noe for oss selv og vår gamle natur.

2) Herren formaner folket til å omvende seg og vise dette ved redelig å gi tiende og de hellige gaver; da vil han rikelig velsigne det, 7–12.

7 Like fra deres fedres dager har dere veket av fra mine lover og ikke holdt dem; vend om til meg, så vil jeg vende om til dere, sier Herren, hærskarenes Gud. Og dere sier: Hva skal vi vende om fra? 8 Skal et menneske rane fra Gud, siden dere raner fra meg? Og dere sier: Hva har vi rant fra deg? Tienden og de hellige gaver. 9 Forbannelsen har rammet dere, og fra meg raner dere, ja hele folket. 10 Bær hele tienden inn i forrådshuset, så det kan finnes mat i mitt hus, og prøv meg på denne måte, sier Herren, hærskarenes Gud, om jeg ikke vil åpne himmelens sluser for dere og utøse velsignelser over dere i rikelig mål! 11 Og jeg vil true eteren* for deres skyld, så den ikke ødelegger jordens grøde for dere; og vintreet på marken skal ikke slå feil for dere, sier Herren, hærskarenes Gud.

<* gresshoppen.> 12 Og alle folkene skal prise dere lykkelige; for da skal deres land være et herlig land, sier Herren, hærskarenes Gud.

A. Tolking.

Svikten i Israels folk var ikke ny på Malakias’ tid. Helt fra fedrenes tid har det vært svikt. Det må være helt fra syndefallets dag, og Abrahams og Mose tid. De har ikke holdt Guds lov. Og det kommer av at mennesket falt i synd og fikk dermed en syndig natur. Og den kan ikke gjøre Guds vilje og vil heller ikke gjøre det, sier Paulus. Rom. 8, 7.

Jødene dyrket nok ikke lenger avguder direkte, men de var blitt likegyldige i sin tro og gudstjeneste. De tok det ikke så alvorlig lenger. Guds hus var ikke det viktigste formange. Og prestene var heller ikke brennende i tjenesten og i sin egen gudstro. Da er frafallet kommet et langt stykke.

På den bakgrunn kaller han folket til omvendelse. Og nå er det ikke det de ikke kan han ber dem vende seg fra. Nå taler Gud om ytre synder som de skal slutte med. Omvendelse betyr å få et nytt sinn – sinnsforandring. Når det ytre blir galt på en eller flere måter, ligger årsaken som oftest i menneskets indre, i dets hjerte. Det er ikke rett for Gud, og da blir livet også feil.

Her gjelder det særlig tienden og de hellige gaver som var en del av Mose lov på den tid. De hadde ranet fra Gud ved ikke å gi tiende. Disse gavene skulle bl.a. brukes til å holde tjenesten ved templet ved like. Hvis det ikke skjedde, ville det bli slutt på ofrene og folket og samfunnet ta skade. Dermed hadde forbannelsen rammet dem, og det galdt hele folket. Her ser vi hvor nøye Gud regner og hvor alvorlig han tar sin egen lov. Den som bryter Guds vilje, blir rammet av Guds straff.

Derfor innebærer omvendelsen at de følger det Gud har sagt. I v. 10 sier han derfor: Bær hele tienden inn i templet. Dette er egentlig en prøve på at Gud er god. Hvis de følger Guds veier, vil de oppleve Guds velsignelse i sitt liv, noen ganger skjer det også på det menneskelige og timelige området. Den som våger mye for Gud, kan også vente store ting fra ham, som W. Carey sa i misjonsmøtet i England i 1792.

Det vil alltid være motstand mot Guds folk og motgang som Guds venn. Eteren i v. 11 er bilde på det. De kan ødelegge mye. Men Gud er sterke enn alle andre, og han vil true motstanderen og stanse ham. De skal ikke få hindre Israel om folket går Guds vei.

Da vil de oppleve lykken som folk, og andre folk vil oppdage det og prise dem for det. De vil se forskjellen, at Israel er et herlig land sammenlignet med deres egen ørken. Omvendelse og religion kan ikke alltid beskrives rett, men den kjennes på fruktene. En by som ligger på et berg, kan ikke skjules, sa Jesus. Det gjelder i mange forhold.

B. Andakt.

Vi får ikke skikk på vårt indre menneske. Det vil alltid synde og gjøre mot Guds vilje. Det er en av syndefallets følger. Og det er vår sorg som kristne at vi er så stygge i vårt indre, både i tanker, gjerninger, ord og motiv for det vi gjør.

Gud kaller oss likevel til å legge av oss de konkrete synder som mange mennesker lever i. Og da er ikke vårt indre en unnskyldning. Vi kan slutte å stjele og banne og baktale folk. Formaningene i Bibelen er mange på dette området.

Men det skal lykkes for oss. Ingen skal få dra oss bort fra vår frelses Gud. Når vi går Guds vei, vil Han være med oss alle dager og gi oss rik velsignelse her i livet og en herlig og stor evighet bak død og grav.

La det bli slik med oss at verden ser oss og misunner oss det livet vi lever. La de se at vi eier en fred og harmoni i livet som de ikke har, og la oss vise dem at det er på grunn av syndenes forlatelse og freden med Gud. Det kan også være et kall til den ufrelste verden.

3) Han klager over de ugudelige, som spotter og sier at det er forgjeves å tjene ham, og lover de gudfryktige at han vil spare dem på den kommende dommens dag, 13–18.

13 Deres ord har vært sterke mot meg, sier Herren. Og dere sier: Hva har vi sagt oss imellom mot deg? 14 Dere har sagt: Fåfengt er det å tjene Gud, og hva vinning har det vært for oss at vi har aktet på hans bud, og at vi har gått i sørgeklær for Herrens, hærskarenes Guds skyld? 15 Og nå priser vi de overmodige lykkelige; ikke alene trives de vel de som lever ugudelig, men de har satt Gud på prøve og har allikevel sloppet fri. 16 Da talte de med hverandre de som frykter Herren, og Herren lyttet til og hørte det, og det ble for hans åsyn skrevet en minnebok for dem som frykter Herren og tenker på hans navn. 17 Og på den dag som jeg skaper, sier Herren, hærskarenes Gud, skal de være min eiendom, og jeg vil spare dem, likesom en mann sparer sin sønn som tjener ham. 18 Da skal dere atter se forskjell mellom den rettferdige og den ugudelige, mellom den som tjener Gud, og den som ikke tjener ham.

A. Tolking.

Israel talte sterke ord mot Herren. Det må ha vært klage og kritikk og beskyldninger mot Gud. Og dette har de samtalt om når flere var i lag, Men de vil ikke vedgå det og sier: Hva tid har det skjedd? Det er et forsøk på å renvaske seg og gjøre seg selv uskyldige.

Men Herren vet hva vi sier og tenker. Han har klart svar: Dere har sagt det er unyttig å tjene Gud og der har ingen vinning ved det. I tillegg har de merket at de ugudelige er vel så lykkelige, de trives vel og har satt Gud på prøve og gått fri dom. Det var slik Asaf tenkte i sin tid, Salme 73, 13.

Her avslører de sitt eget indre. De ville tjene Gud for selv å ha noen vinning ved det. De mente tydelig nok at Gud skulle betale dem for. De måtte jo få fordeler av å være Guds venner. Det er ikke tankene til et Guds barn som lever av nåde. Hedningene har det like godt, og derfor trenger vi ikke noen Gud.

Men det var noen i Israel som levde rett med Gud. Det var ”de som frykter Herren”, v. 16. De talte sammen om dette og sitt forhold til Gud og skjønte hva som var rett og galt her. For de kjente en hellig frykt for Gud. – Da lyttet Herren, han hørte hva de sa og skrev det opp i en bok i himmelen. Det er Guds notater om oss. Her gjelder det Guds eget folks tanker og samtaler. Og Herren har velbehag i det når Guds folk samtaler om åndelige saker og gir ham all ære. Å frykte Herren på denne måten innebærer det.

Dermed peker Herren framover og taler om en ny dag. Da skal de bli evig berget, de skal være Guds eiendom og bli spart i dommen som går over verden. – Og det blir et tydelig skille mellom Guds folk og verden på den dag. Gud selv vil vise hvem som er hans rette tjenere – og de som ikke er det. De siste tjener seg selv i alt det de gjør, selv når de står i templet og ofrer til Herren.

B. Andakt.

Det er alltid noen som klager på Guds handlemåte. Slik har det vært til alle tider, men kanskje har det aldri vært så mye kritikk av Den Allmektige som just nå. Gud får skylda for nesten alt, og folk spør: Hvor er Gud som kan tillate slikt som dette?

Vi møter stadig slike mennesker, og de er ekstra frimodige offentlig. De mener de er i sin fulle rett til å kreve nesten alt av andre. De krever hjelp av det offentlige og av Gud. Alle skal på en måte stille opp for dem. Men ellers betyr Gud ingen ting for dem. De tror ikke på ham og mener faktisk at han ikke er til. Det er bare gammel overtro, sier noen.

Likevel krever de sin rett hos ham! Er ikke det underlig og fullstendig inkonsekvent. Men det er ikke alltid vi mennesker tenker igjennom det vi sier og gjør.

Vi som har lagt vårt liv i Guds hånd, har både hjelp av ham her i tiden og et framtidig godt håp. I vår minnebok står det at våre synder er utslettet ved Jesu død og at vi lever bare av nåde og har ingen ting å rose oss av. Ef. 2, 6. Og når dommen kommer skal vi gå fri. For de troende skjer det ved Jesu gjenkomst. Da henter han alle sine, og alle skal se at vi var Guds barn.

Og da skal vi takke ham for evig og alltid. Og vi skal prise hans navn for frelsesverket og nåden og at han var med oss alle dager til den siste.

Kap. 4.

1) På dommens dag skal de ugudelige tilintetgjøres, mens rettferdighetens sol (i Messias) skal gå opp for de gudfryktige og læge dem, 1–3.

1 For se, dagen kommer, brennende som en ovn; da skal alle overmodige og hver den som lever ugudelig, være som halm, og dagen som kommer, skal sette dem i brand, sier Herren, hærskarenes Gud, så den ikke levner dem rot eller gren. 2 Men for dere som frykter mitt navn, skal rettferdighetens sol gå opp med legedom under sine vinger; og dere skal gå ut og hoppe som gjøkalver, 3 og dere skal trå ned de ugudelige, for de skal være som aske under deres fotsåler, på den dag jeg skaper, sier Herren, hærskarenes Gud.

A. Tolking.

Profeten avslutter sin profeti med ordet om dommens dag, da alt skal frem i lyset. Da vil Herren dømme de ugudelige til fortapelsen. Han bruker sterke bilder på dette, slik Bibelen ellers gjør.

Samtidig tenner han i lys i dette dystre mørke. Han forkynner Messias’ komme. Han er rettferdighetens sol. Når han kommer, vil han lyse for de som tar imot ham og tror og frelse dem. Legedom er også et sterkt uttrykk for Guds frelse for menneskene.

Disse siste versene hos Malaki er avslutningen på åpenbaringen i den gamle pakt. Nå gikk Israels folk inn i en 400 år lang natt uten en eneste profet for folket, før døperen Johannes kom med sitt budskapet om omvendelse og Messias.

B. Andakt.

I den nye pakt lever vi i oppfyllelsen av profetordet om Messias. Dagen er kommet, Kristus er født. Men i evangeliets tidsalder er denne dagen en frelsens dag. Den er nok også en dommens dag over de som nekter å tro evangeliet. Men den endelige dom venter vi skal skje ved avslutningen av tiden.

I vår evangeliske tid er det slik at Jesus kom som lyset og gav oss dermed klar oversikt over vår egen synd så vel som over frelsens vei. Her er det nok særlig tenkt på frelsen når han taler om rettferdighetens sol med legedom. Hele Bibelen forkynner dette: Bare i Jesus er det frelse fra synden. Mat. 1, 21 og Apg. 4, 12 og Johs 14, 6.

Da blir det ny glede i våre hjerter – vi skal hoppe som gjøkalver, et uttrykk som taler billedlig om stor glede og frihet. Slik får vi oppleve det når frelsesjubelen fyller vårt sinn og gleden i Gud toner i hjertet.

2) Til slutt formaner profeten folket til å legge seg Moseloven på hjerte og holde fast ved den, og forkynner at Herren før den store dommens dag skal sende en ny Elias (døperen Johannes), som ved sin preken skal omvende mange av folket, så landet kan unngå å bli tilintetgjort, 4–6.

4 Kom i hu Mose, min tjeners lov, som jeg gav ham på Horeb for hele Israel, både lover og bud! 5 Se, jeg sender dere Elias, profeten, før Herrens dag kommer, den store og forferdelige; 6 og han skal vende fedrenes hjerte til barna, og barnas hjerte til deres fedre, så jeg ikke skal komme og slå landet med bann.

A. Tolking

Profeten visste at Israel si framtid lå for en stor del i at de holdt Mose lov hellig. Derfor formaner han folket om å huske på den og viser til lovgivningen på Horeb-fjellet, på Sinai berg.

De må ikke bare vite om den i teorien, men de må legge den på hjerte og holde fast ved den. Mange hedningfolk bodde omkring dem og påvirket deres tanke og liv. Dette måtte de holde ute fra sitt liv og samfunn.

Dernest minner han dem til slutt om den nye pakt som kommer med oppgjør og dom over alle folk. Herrens dag er avslutningsdagen for denne tids husholdning, og den innvarsler noe nytt, evigheten.

Men før dette blir virkelighet, kommer Messias som innvarsler Herrens dag. Og før Messias kommer et sendebud som skal forberede folket på den nye pakt. Det var Elias, profeten. Men han mener ikke den gamle profeten konkret. Han er et bilde på døperen Johannes som ryddet vei for Jesus. Mat. 3, 3; Luk. 1, 16f. Det er ikke Elias selv som skal oppstå fra de døde og komme til jorden igjen. Det er en som skal komme i hans ånd og kraft.

Døperen skulle vende fedres hjerte til barn og ulydige til rettferdiges sinnelag, for å berede Herren et velskikket folk” (Luk. 1, 17). Her stemmer oppfyllelsen med profetordet igjen. I profetordet står ”fedrenes hjerte til barna” og i oppfyllelsen ”ulydige til rettferdiges sinnelag”, som er en tolking av hvorledes ”fedrene” var. Og Gud vil ha hele familien, både barn og voksne.

Dette kan vi best forstå slik at Elias, dvs. Døperen Johannes, skal forkynne slik at menneskene kommer i harmoni med Gud og hverandre og slik bli forberedt på at Messias – Jesus – kommer. Og han gjorde det ved å forkynne omvendelse og tro på Gud. Med tanke på det som hadde skjedd før i folket (Mak 2-3), taler dette om at folket må slutte å synde ved å bryte Herrens lov ved Moses og leve etter Guds vilje.

Vi ser flere ganger i Det gamle Testamentet at forfatterne ikke skiller mellom Jesu første og andre komme. De ser det liksom under ett. Men fra Det Nye Testamentet vet at det er to forskjellige historiske hendelser. Jesus kom først som frelser og deretter skal han komme som dommer over verden.

Det siste ordet i Det gamle Testamentet på hebraisk er et ord for ødeleggelse (cheræm). Det er ett ord for å sverge eller bannlyse, og det er sterkt. Hvis ikke de omvender seg, vil dommen komme.

B. Andakt.

I den nye pakt har vi en fullstendig Bibel med både Mose lov i GT og Jesu evangelium i NT. Men også i den nye pakt lyder forkynnelsen av omvendelse fra døde gjerning til en levende tro på Kristus. Til alle tider ber Gud oss om vende oss fra synden og leve etter Guds vilje. Vi klarer det aldri fullkomment. Men Gud har ordnet en frelse for alle av nåde ved troen. Men det fritar oss ikke fra et rett liv etter Guds vilje. Derfor lyder ordet om formaning svært ofte i NT, og de stemmer med Guds vilje. En kristen lever bare et godt og lykkelig liv under Guds velsignelse når det skjer etter Guds ord. Derfor må vi hele veien beflitte oss på bruke Ordet som rettesnor for livet.

Amen.

----

2. Tim 1-4.

2008-10-15T23:51:00.000-07:00

Paulus’s andre brev til Timoteus.

Oppbyggelig kommentar i fire deler: kap. 1-4.

2. Tim. kap. 1.

2008-10-15T23:05:00.000-07:00

2. Timoteus brev.

Av Nils Dybdal-Holthe.

Innledning.

De første brev som Paulus skrev, var til menigheten i Tessalonika. Det var midt i vekkelsen der og hadde sin bakgrunn i den ytre motstand mot de kristne og kristendommen. Brevene til medarbeideren Timoteus er derimot skrevet en del år senere, trolig minst 10-12 år etter, omkring år 64 e. Kr.

I dette tidsrommet har vranglære sneket seg inn i flere menigheter, også de som Timoteus hadde ansvar for. Derfor skriver nå Paulus for å hjelpe ham i tjenesten. Og dette har Guds menighet vært utsatt for i hele sin eksistens. Vår egen tid er ikke unntatt fra dette, og vi behøver all den hjelp vi kan få mot den forvrengning vi møter i kristenheten nå.

Noe av det verste ved vranglæren er at den ofte kommer fra de kristne selv. Det er lettere å kjempe mot verden og verdslig filosofi, enn mot teologer og kristne ledere som ofte uttaler seg med stor myndighet. Det har ofte samme effekt som den katolske pavens tale ”ex cathedra”. Da taler paven med absolutt autoritet og er ufeilbar. Det er vanskelig å diskutere og komme med motargument da.

Så lenge de kristne var få og spredt omkring, var de ikke så farlige for hendinger og andre religioner. Faren kommer når de blir mange og dermed en slags åndelig kraft i samfunnet. Da reiser motstanderen seg og vil ta tilbake det tapte. Da bruker han et snedig våpen som mange ikke er oppmerksomme på: Han tar litt kristendom og moral og snur og vender på det til det passer for hans plan. Det spesielt kristne er da borte, og igjen står noe allmennreligiøst og moralsk. Det mange ikke ser, er at det da ikke lenger er kristen tro, men en forvanskning.

SEKT

Det var flere sekter på denne tida. De mest alvorlige var trolig gnostisismen, judaismen og noe William Barclay kaller ”spekulativ intellektualisme”. Her er flere ting å legge merke til.

Gnostisismen har jeg skrevet litt om kommentaren til 1. Johannes brev. Den er mer et filosofisk system enn religion og nokså ulik den kristne tro.

Judaismen er en sammenblanding av lov og nåde, jødedom og kristendom, som førte folk ut i åndelig trelldom. Jesu død og gjerning var ikke nok, vi måtte også gjøre noe selv. I første omgang var dette å bli jøde ved å la seg omskjære og slik komme inn under Moseloven. Senere har dette utviklet seg til et gjerningsvesen. Derfor kunne slike tanker om noe i tillegg til Jesus, bli kalt judaisme.

Den spekulative intellektualismen var kjennetegnet av lyst til å diskutere alt, særlig vanskelige stridsspørsmål i troen. En slik diskusjon var ikke for å finne sannheten, men mer for diskusjonens skyld.

KIRKEN

Det var nå gått over 30 år siden Jesus døde. Det er nesten en generasjon. På denne tida var det vunnet mange nye kristne, og en del av de eldre som hadde blitt omvendt i den første tiden var døde. Kirken som samfunn var trolig noe mer organisert enn i begynnelsen. Dette avspeiler seg også i brevet.

Noen mener nok at kirken på den tid var fullt ut organisert med geistlige ledere på flere trinn. Det synes å være for bastant. Slike forskere taler også om dette brevet er skrevet senere enn Paulus’ liv, nettopp fordi kirken er så organisert. Men det blir lett en sirkeldefinisjon: Først bestemmer en alderen på brevet, og er det datert sent, må det inneholde regler for gudstjeneste-og kirkeliv. Eller man snur på det og sier: Brevet inneholder regler for ledere og kirkeliv, og da må det enten være skrevet sent eller kristenlivet var tidlig organisert.

Det er bedre å ta det som det står, som man sier. Det som sies om menighet og kristne ledere, behøver ikke å bety en sterkt organisert kirke. Det vil vi snart seg når vi leser og stanser ved dette brevet.

Kapittel 1.

1. Hilsen, v. 1-2 med løfte om livet.

Vers 1: Paulus, ved Guds vilje Kristi Jesu apostel til å forkynne løftet om livet i Kristus Jesus - [Kol 1: 1. 1Joh 2: 25.]

For siste gang skal Paulus hilse noen i et brev. Han vet nok at det lakker mot slutten for ham (kap. 4,6), men han vet trolig ikke hvor nær tiden er. Få av oss gjør det, hvis vi ikke får tydelig beskjed.

Også denne gang kaller han seg apostel. Dette greske ordet ”apostolos” betyr sendebud, med et bundet mandat.

Først sier han at han er apostel etter Guds vilje. Han forklarer ikke det videre, slik han gjør f eks i Galaterbrevet 1,1. Men leserne kjenner ham nok godt og vet at hans kall ikke er noe han selv har valgt. Hans tjeneste er Guds valg, og det må det alltid være om det skal bli rett.

Kallet var å forkynne, og det hang sammen med Jesus Kristus. Han er sentrum i all kristen forkynnelse.

Men her får den kristne forkynnelse en fin vinkel: Paulus skal forkynne ”løftet om livet i Kristus Jesus”. Ordet løfte peker tilbake til GT og de mange profetiene om Jesus Messias og det evige liv han kom med. Enkelt og konsentrer sagt skal han forkynne evangeliet. Alt som hører med der, hører også med til vår kristne forkynnelse.

Vers 2 - til Timoteus, min kjære sønn: Nåde, miskunn og fred fra Gud, vår Far, og Kristus Jesus, vår Herre [Apg 16: 1. Gal 1: 3. 1Tim 1: 2. Tit 1: 4.]

Dette er et privatbrev til venne og medarbeideren Timoteus, samtidig som innholdet er så kristelig allment at det gjelder all sann kristendom. Legg først merke til at han kaller Timoteus for sin ”kjære sønn”. Han er selvsagt ikke hans kjødelige sønn. I første brevet sier han: Til min ekte sønn i troen, 1. Tim. 1,2. Det betyr trolig at Paulus hadde vunnet Timoteus for Gud og vært redskap til at han ble frelst. Derfor var det et ekstra tett bånd mellom dem. Alle troende er åndelige søsken. Men slike bånd blir ekstra sterke mellom en åndelig far og hans åndelige barn.

Og Paulus hilser ham med tre gode, åndelige ord. Den vanlige hilsen fra Paulus i alle sine brev er: Nåde og fred. Men i begge brev til Timoteus rydder han plass til et tredje. Og det er bare i disse to brevene han bruker dette orde – Miskunn slik.

Først nåde. Dette ordet betyr enkelt og greitt gratis. Det er noe du ikke har fortjent eller ventet eller skal betale for. I en slik hilsen betyr ordet nåde at Paulus ønsker leserne skal få alle Guds gaver og frelse. Det betyr at de får se at alt er en fri gave fra Gud. De kan ikke gjøre noe selv for å få noe av Gud. Og de skal ikke gjøre noe slev, for alt er allerede gjort av Jesus Kristus som Guds Sønn. Og Gud vet godt at vi behøver alt av ham. Derfor kommer det neste ordet:

Miskunn. Miskunn er nettopp et ord som viser at vi behøver hjelp. Da Jesus gikk omkriing en dag og så folket, fikk han inderlig medynk med dem, Mat. 9, 36. Og det skjedde fordi de ikke kunne klare seg selv. Derfor måtte han hjelpe dem. Han hadde et miskunnelig hjertelag mot alle som var i nød. – At dette ordet står i et brev til en predikant, har en særlig betydning. Få mennesker er så hjelpeløse nettopp i sitt arbeid, som forkynnere. De reiser ut med evangeliet og går på talerstolen så tomme og fattige og føler seg så hjelpeløse i tjenesten. En vanlig arbeider kan forberede seg godt og vite at arbeidet skal gå noenlunde bra. Det kan ikke en forkynner. Han har med åndsmakter å gjøre og usynlige motstandere. Derfor trenger han mer enn noen Guds miskunnhet.

Dernest fred! Her betyr det ikke bare fred med Gud som alle frelste syndere har. Paulus ønsker at de skal eie Guds fred i sitt hjerte. Vi skal leve livet under en åpen Guds himmel. Det gir kraft og frimodighet i livet og en indre harmoni der vi vet at alt er i orden. Vi har ordnet opp i alt og bedt om tilgivelse for synder og feil og skrøpeligheter. Her kan vi være trygge for tida vi lever i og for evigheten. – Det er en god hilsen, noe mer enn det mange sier nå Hei!

2. Paulus taler om Timoteus, v. 3-5.

Vers 3 - Jeg takker Gud, som jeg fra mine forfedre av tjener med en ren samvittighet, når jeg stadig minnes deg i mine bønner, natt og dag. [Apg 23: 1. Rom 1: 8, 9. Ef 1: 16. Fil 3: 5.]

Etter denne hilsen, sier han noe om seg selv. Det gjør mange steder i brevene sine. Men han gjør det ikke for å framheve seg selv. Det er det personlige vitnesbyrdet han bruker som illustrasjon til budskapet han vil framheve. Og få ting har slik evne til å skape kontakt som det personlige.

Først takker han Gud. Det er en del av bønnen, og vi må erkjenne at vi bruker det for sjelden. Paulus hadde sine takkeemner. Og vi har også mange slike.

Her sier han nå noe meget interessant om sitt forhold til det jødiske folk og dets historie. Paulus var selv jøde og var oppfostret og opplært i deres tro. Og nå sier han at han fra sine forfedre tjener Gud. Det må betyr, som Donald Guthrie peker på, at Paulus tenker på at Judaismen er så nær knyttet til kristendommen at han også som kristen tjener denne Gud, og at kristendommen på en måte er en fortsettelse av hans jødiske gudsdyrkelse. Dermed står Paulus i en annen stilling enn hedningene som ikke hadde denne bakgrunnen. Likevel blir han kalt til å være hedningenes apostel. Når Gud får tak i et menneske og frelse det av nåde, kan Gud bruke det som vitne for andre, selv om de ikke har samme bakgrunn. Når han så henviser til sine forfedres tro, tør han vente det samme av sin åndelige sønn, som S. Odland sier.

Deretter skriver han at han tjener Gud med en ren samvittighet. Før han ble omvendt til Gud, forsøkte han også å tjene Gud, og han gjorde av et helt hjerte. I sin nye tjeneste for evangeliet har han også gjort det. En ren samvittighet her er å vita at han gjør alt for Gud og har ingen baktanke om egen ære og fortjeneste av noe slag. Og det var slik vi alle skulle være i vårt arbeid for Gud.

En del av tjenesten er bønnen. Han har mange på bønnelista si. Og hver gang han husker på Timoteus, ber han for sin unge venn. Det kan være i bønnestundene om dagen eller når han våkner om natta. Da tar han Timoteus med fram for Guds trone og ber at Gud skal bevare ham og bruke ham i sin store tjeneste.

Vers 4 - Når jeg minnes dine tårer, lengter jeg etter å se deg igjen, så jeg kan bli fylt med glede. [Apg 20: 37. Rom 1: 11. 15: 23. 1Tess 2: 17.]

Mens han skriver dette, dukker Timoteus opp i minnet. Og det kanskje den siste avskjedsstunden han tenker på når han nevner tårene. Det var hardt for dem begge å skilles, så gode medarbeidere for Gud som de var. Da fløt tårene hos ungdommen. Nå skulle han stå mer på egne bein, menneskelig talt. Paulus hadde vært en god støtte i livet.

Paulus hadde det på samme måte. Han fylles av lengsel etter ham: Tenk om vi kunne være sammen igjen i misjonsarbeidet. Han så virkelig fram til et nytt møte. Da ville de begge bli fylt av en stor glede. Paulus har kanskje følt seg litt avhengig av Timoteus han også. Det er alltid godt å være to.

Vers 5 - For jeg er blitt minnet om din oppriktige tro, den som bodde først i din mormor Lois og i din mor Eunike, og som jeg er viss på også bor i deg.

[Apg 16: 1. 1Tim 1: 5.]

Flere minner strømmer på – nå om hans tro. Paulus var overbevist om at Timoteus var en ekte kristen. Han hadde en oppriktig tro. Det er kjent at det alltid har vært hyklere og falske kristne, se f. eks. Sendebrevene i Åp. 2-3. Og falske kristne er igrunnen bevis for at det finnes ekte troende. Hvorfor skulle man ellers etterligne noe som ikke eksisterte? Jfr. også 1. Tim. 1, 2.

Den oppriktige tro er den som er kjenner sin synd og fortapte stilling og vet at han ikke kan frelse seg selv. Derfor må han alltid leve på nåde og regne med Jesu frelsesverk. Da blir vi ydmyke og små i oss selv og fullstandige avhengige av Gud. Paulus var overbevist om at slik stod det til med Timoteus.

I tillegg hadde han en kristen bakgrunn. Både mor hans, Eunike, og mormor hans, Lois, var slike sanne kristne. Dette er altså en kristen familie i tre generasjoner. Paulus har antagelig kjent dem alle ettersom han kan gi dem slike vitnesbyrd. De kan ha kommet med under hans virksomhet. Far hans er derimot ikke nevnt, og han var trolig ingen kristen på dette tidspunkt. Han var greker, Apg. 16, 1.

3. Paulus formaner Timoteus, v. 6-7.

Vers 6 - Derfor minner jeg deg om at du igjen opptenner den Guds nådegave som er i deg ved min håndspåleggelse.

[Apg 6: 6. 1Tim 4: 14.]

Fram til vers 14 har vi her et avsnitt med formaninger og oppmuntringer til Timoteus. Selv om Timoteus var en disippel av Paulus og slik hadde gått i god skole, behøvde han det. ”De beste mennesker trenger påminnelser,” sier Matthew Henry. Vi mennesker er glemsomme, og det bare øker på med alderen. Mange selvfølgelige ting blir altfor ofte glemt i dagens strev.

En slik påminnelse er her å tenne opp igjen og slik fornye nådegaven han hadde fått. Det er en Guds nådegave det er tale om her, og ikke kvalifikasjoner han selv hadde skaffet seg eller mer alminnelige naturgaver. Det var noe han hadde fått fordi han var en kristen og fordi han var en forkynner av Guds ord.

Han skulle tenne den opp igjen, slik man blåser liv i glørne i ovnen. De ligger der og merkes kanskje ikke. Og de gjør ikke noe nytte før noen blåser på dem, samler glørne og legger ny ved på. Det skjer altså en prosess i denne opptenningen. Og det skjer ved at man bruker de glørne som allerede er der.

Det er hemmeligheten til en slik fornyelse i kallet og tjenesten. Det er tydelig at Timoteus var langt nede og hadde mistet frimodigheten og kraften i sin tjeneste. Og da blir han minnet om flere ting.

Å tenne opp igjen sin nådegave er igrunnen å ta den i bruk, selv om den synes liten og ubetydelig hvis du sammenligner deg med andre tjenere i Guds rike. Det er forresten ganske farlig. Vi skal ikke være lik alle andre eller noen bestemte store Guds kvinner og menn. Vi skal være det vi er, slik vi er skapt og på den plass vi er just nå.

Når vi så bruker den gave vi har fått, til å synge og vitne og tale om Jesus, skjer det forunderlige at gaven vokser ved bruk. Bruke alle anledninger og muligheter til tjeneste. Og du vil etter hvert se at frimodigheten øker og du blir befestet i kallet. Den som har skal få, sa Jesus. Mat. 25, 29. Og de tjenere han talte om der, hadde nettopp brukt de gavene de hadde fått, selv om de var forskjellige. Og da fikk de mer.

En interessant side ved dette er at Timoteus hadde fått nådegaven da Paulus la hendene på ham og bad for ham, jfr. 1. Tim 4, 14. Vi vet ikke sikkert når dette skjedde, men det var trolig i begynnelsen av hans tjeneste. Og det var ikke en automatisk handling ved håndspålegging. Det var Gud som virket der og ha gav ham gavene. Ånden var til stede og gjorde sin virkning. Noen tar dette som bevis for at det allerede på Paulus’ tid var høytidelige ordinasjoner av prester, slik det er i mer høykirkelige kretser. Den konklusjonen er ikke nødvendig å dra. Det var heller trolig en enkel handling slik man også har det nå noen steder.

En viktig grunn til denne nedturen hos Timoteus, kan ha vært menneskefrykt. Den har mange slitt mye med. Det koster å være en sann disippel, og da er vi fristet til å gi opp eller slå av på kravet. Denne tanken fører han videre i neste vers.

Vers 7 For Gud gav oss ikke motløshets ånd, men krafts og kjærlighets og sindighets ånd.

[Ord 24: 10. Rom 8: 15. 2 Kor 4: 1.]

For å hjelpe den unge Timoteus på rett kjøl, forteller Paulus hva Gud har gjort for oss. Det er alltid en god hjelp. Og først sier han hva som ikke er av Gud: motløshets ånd. For motløsheten er en åndsmakt. Den kan ta tak i vårt indre og lamme hele personligheten slik at vi blir ute av stand til noe. Den gjør åndslivet svart og tomt og tar fra oss initiativ og evne til nesten alt. Det er nesten umulig å komme ut av motløsheten, når vi ser på oss selv. Det er da Paulus forteller hva Gud positivt har gjort for oss.

Og det er løsningen. Gud har gitt oss en annen ånd, en større åndsmakt enn det jordiske og det onde. Og denne åndskraft er tredelt: kraft, kjærlighet og sindighet.

Først Kraft. Dette behøver ikke bety at han hadde en sterk personlighet og hadde naturgaver som en leder. Her er det tale om en åndskraft som gis til Guds barn når vi overgir oss i hans hånd. Apg. 1, 8. Å bli sterk i Herren er å la han gjøre verket og vi er bare et villig og lydig redskap. Ef. 6, 10. Gud har gitt mange som var svake av natur en ny frimodighet ved sin Ånd. De våger å stå fram som en kristen i motgang og vanskelige situasjoner. Da blir æren gitt til Gud fordi vi ser at vi ikke er noe i oss selv. Derfor henger Guds kraft sammen med ydmykhet og avhengighet av Gud.

Dernest kjærlighet. Det er ikke noe å undres over at vi elsker de som elsker oss igjen. Det er ingen stor ting. Det er også lett å være glad i de som mer snille og uskyldige, som små barn. Men Bibelen viser oss at vår kjærlighet og omsorg også skal nå til de vrange og umulige og til og med fienden. Og da strekker ikke vår naturlige kjærlighet til. Vi må få kjærlighetens ånd som er av Gud. Og den får vi ved å ta imot og betrakte og tilegne oss den kjærlighet Gud har vist mot oss i Kristus, da han døde på korset. Veien til å elske de onde, er å gå til korset og se hva Gud har gjort for dem. 1. Johs 4, 10 og 19.

Deretter har vi fått sindighets ånd. Dette ordet er oversatt på flere måter da ordet har en rik og vid betydning. Den engelske reviderte oversettelsen (RSV) oversetter med ”selv-kontroll”. Det er også oversatt med ”et sundt sinn” (KJ). Den som ikke har kontroll over seg selv, kan ikke lede andre. Derfor skriver Paulus om seg selv at han undertvinger sitt legeme og holder det i trelldom (1. Kor. 9, 27). Men han taler ikke bare om rent menneskelige forhold som alle sterke personligheter kan makte. Dette er noe Gud har gitt i sitt rikes tjeneste. Det gjelder å være sindig og sund i det åndelige liv, en ånd som prøver alt vi møter på Guds ord.

4. Lidelse uten skam, v. 8.

Vers 8 Skam deg derfor ikke ved vår Herres vitnesbyrd eller ved meg, hans fange, men lid ondt sammen med meg for evangeliet, i Guds kraft!

[2: 9. Rom 1: 16. Ef 3: 1. Fil 1: 7. Kol 4: 18.]

Fordi vi har fått både kraft, kjærlighet og sindighets ånd av Gud, behøver vi ikke å skamme oss over evangeliet og Herrens vitner. Og det er særlig Paulus som fange de ikke skal skamme seg over. Evangeliet og Guds rike har ikke tapt sin kraft og berettigelse om noen må lide her i verden. Vi skal heller gå sammen med de som lir og selv lide for Guds rike. Guds kraft gjelder for alle som tror.

En side ved dette er at Paulus led fordi han forkynte om Jesus, og det var det ikke alle som ville høre. Det upopulære fører ofte til strid og lidelser for Guds tjenere. I vår verdensdel fører det ikke så mye til fengsel og dom. Motstanden kan komme på andre måter, som å bli utestengt fra kirker og samfunn og arbeid i Guds rike. Hvis vi vet at vi følger Guds ord, skal vi være frimodige og gå ut i tjenesten der veien åpner seg, selv om det blir motgang og lidelse. Gud er alltid med sitt folk.

5. Liv i Jesus, v. 9-10.

Vers 9 Han er den som har frelst oss og kalt oss med et hellig kall. Han gjorde det ikke etter våre gjerninger, men etter sin egen rådslutning og nåde, den som han gav oss i Kristus Jesus fra evighet av. [Rom 8: 28. 16: 25. Ef 1: 4. 2: 8, 9. 1Tess 4: 7. Tit 1: 2.]

Etter ordet om ikke å skamme seg, men heller lide vondt som kristen, kommer et herlig ord om vår frelse. Det er som om Paulus vil si til ungdommen: Se, hva kristendom egentlig er og hva Gud har gjort for deg – det er vel ingen ting å skamme seg over! Ja, det er en ære hos Gud å få lide litt for dette.

Gud har frelst oss er det første han sier. Det er det største som kan hende et menneske. For det betyr at vår fortid er gjort opp med Gud og hele vår framtid er lagt i Guds hånd. Grunnen til at vi er frelst, er ikke nevnt her. Det er ikke alltid Paulus og andre taler om alt på samme sted. Det er i grunnen umulig og unødvendig når vi har hele Bibelen. – Når han sier det slik: Han er den som har frelst oss, må det bety at han utelukker alle andre, både oss selv og andre religioner og mennesker. Det er Gud som har frelst oss. S. Odland sier frelse er her uttrykk for hele Guds forløsningsverk. Mer eksakt kan vi si at frelsen her er den forløsningen som skjedde på Golgata. Det er noe som er skjedd i fortid for alle mennesker.

Gud har kalt oss. Hvorfor kommer kallet etter frelsen? Hva slags kall er det tale om her? Det har vært talt som om Gud har frelst alle mennesker, deretter kommer kalt – og det skulle være en ekstra forsikring for vår frelse. Han har jo allerede frelst oss før han kalte. Men det blir lett en avart av kalvinismen som lærer at Gud har utvalgt noen til frelse, og de er allerede sikret frelsen.

D. H. Stern sier i sin ”Jewish New Testament Commentary at kallet er i nåtid og gjelder et liv i hellighet, ikke i frihet for kjødet, jfr. kap. 3, 2-5. Det samme sier Paul Blackham i en liten Keswick-kommentar. ”Han frelste oss for å kalle oss til et hellig liv.” Slik oversetter også E. H. Peterson i ”The Message”. Og det er Paulus’ tanke med sin medarbeider som på en måte blir hans etterfølger. Det er bare denne enkeltpersonen som får to brev fra hans hånd i avslutningen på Paulus’ liv. Ordene og formaningene videre i brevet viser oss det. Og kallet til hellighet gjelder oss alle, derfor bør vi ta slike ord vennlig opp og la de bli en del av vårt liv.

Gud har gjort det av nåde. Paulus er flink til å forkynne nåden. I sine brev sier han sterkt: Det er ikke av oss selv, vi er frelst av nåde. Ef. 2, 8. Hele verket er Guds, ikke en eneste av våre egne gjerninger gjelder her. Vi mennesker er slik at vi gjerne vil hjelpe til også i det åndelige. Det er så skamfullt og nedverdigende å måtte ta imot alt uten å betale. Vi føler oss gjerne som tiggere innfor Gud. Det er vi også.

Men når vi har erfart nåden slik den er beskrevet i Bibelen, blir det en god og salig opplevelse. For da får vi se at vi er ikke i stand til å gjøre noe godt for Gud. Den veien er utelukket. Synden har fratatt oss all mulighet til å gjøre det egentlige gode.

Gud gjorde det i Kristus. Her ligger så løsningen. Og den kommer vi stadig tilbake til i Guds ord. Vi er ikke noe annet enn det Gud har gjort oss til. Her er vi også tilbake til nåden. Det er ikke av oss selv, det er Guds verk alt sammen. Men her kommer tillegget: Det skjedde i og på grunn av Kristus.

Vi er med andre ord inne i Kristi liv og død og forsoning for våre synder. Det begynte ved inkarnasjonen – da Jesus ble menneske, det vi feirer hver jul. Gjennom hele sitt liv levde han etter Guds lov til Guds ære. Alt dette var for vår skyld. Han levde så å si for oss.

På korset på Golgata kulminerte alt: All verdens synd ble samlet på ett sted. Da han døde, betalte han skyldbrevet og sonet vår synd ved å ta den straff som lå på oss alle. Jes. 53. Og ”alt dette er av Gud”, 2. Kor. 5, 18.

Vers 10 Nå er denne nåde blitt åpenbaret ved vår frelser Jesu Kristi åpenbaring. Han har tilintetgjort døden og ført liv og uforgjengelighet fram i lyset ved evangeliet,

[Jes 25: 8. Rom 16: 26. Kol 1: 26. Tit 1: 2. Heb 2: 14.]

Frelsen er åpenbart. Gud åpenbarte frelsen da Jesus ble åpenbart – både ved å komme til jord og ved sin død og oppstandelse. Synden har gjort oss både døde og døve og blinde. Vi ser ikke vårt beste åndelig sett, og vi ser ikke Guds vilje og frelsesplan. Gud selv måtte dra sløret til side og vise oss alt sammen. Derfor er det et stort øyeblikk da Kristus kom til jord. Det ble en eneste stor åpenbarelse av Gud. Jfr. Johs 1, 18.

Døden er tilintetgjort og alt er blitt nytt. Døden kom inn i verden ved synden og har alltid vært menneskene store fiende. For den gjør slutt på alt for oss her på jord. Og vi kan ikke gjøre noe med døden. Vi kan klare å utsette den noen tid ved medisiner og hjelp. Men hvert eneste menneske vandrer hver dag nærmere denne fiende. Det verste ved døden er likevel ikke at livet er slutt med den. Det er en fortsettelse etter døden – og er evigheten. Innerst inne er det den folk frykter selv om de sier at de ikke tror på noe etter graven. Evigheten ligger der som er spørsmål. Hva skjer da? Hva med den andre døden?

Ordet her sier at Kristus har gjort døden til intet. Punktum. Det som er tilintetgjort eksisterer ikke mer. Det er borte. Fra en side sett er det slik for alle mennesker, ved at alle har en mulighet til å bli frelst. Vers 11 sier noe om hvem det gjelder for personlig. Men frelsen er ordnet for alle. Du har en mulighet.

Han tok bort dødens brodd og førte liv og uforgjengelighet fram for lyset. Noe nytt kom i stedet for mørket og synden og den evige død. Det nye livet som var i evighet og derfor er uforgjengelig er livet med Gud. Som en kristen eier du det.

Ved evangeliet skjedde det. Slik beskriver han veien til livet. Ingen religion kan hjelpe oss til dette lyset og livet. Og ingen av våre egne gjerninger eller botsøvelser kan bevege oss en millimeter i rett retning. Vi er totalt hjelpeløse. Ser du hvor ofte Bibelen må si dette til oss? Vi glemmer det lett, og noen ganger vil vi glemme for det er mest behagelig for kjødet.

Da hørte vi om Jesus og hans gjerning. Om døden og blodet og nåden. Da skjedde enda en åpenbarelse: Guds Hellige Ånd viste oss at dette gjaldt meg. Slik var det å bli frelst! Det ble en slags a-ha!-opplevelse, som psykologene taler om. Vi hadde ikke forstått det før eller skjønt hvordan det hang sammen. I ett nu viste Gud oss dette, og mange av oss tenkte da: Det er jo så enkelt, og jeg burde ha forstått det før. Ja visst, men det var skjult på grunn av synden. Så ble det åpenbart ved Ånden.

6. Paulus lider uten skam, v. 11-12.

Vers 11 og ved det er jeg satt til forkynner og apostel og lærer for hedninger.

[1Tim 2: 7.]

Gud kalte Paulus til medarbeider ved at evangeliet kom til jord og dermed for å bringe evangeliet ut i verden. Og det var evangeliet som la grunnen for det. Paulus fikk selv møte Kristus ved Damaskus og fikk selv en slik ny opplevelse som ikke har noe med kunnskap og lærdom og kloke hoder å gjøre. Det er en absolutt fri gave fra Gud selv.

Han viste synderen Saul hvordan han skulle bli frelst og bli en ny Paulus. Samtidig viste han at Paulus skulle bli noe nytt. Det var slutt på den egenrettferdige tida som fariseer og forfølger av Guds menighet. Nå skulle han bli noe mer.

Han skulle bli en forkynner. Budskapet var det samme evangelium som hans elv hadde opplevd. Det skulle han fortelle til andre. Han skulle ikke lage til sin egen religion eller tenke ut dype tanker om Gud og hans vesen. Han var ikke kalt til å bli filosof. Han skulle bare tale Guds tanker og vise folk vei til frelsen. Her er vi like Paulus. Slik er også vårt oppdrag.

Dernest skulle han bli apostel. Vi vet at en av Jesu disipler, Judas, sviktet ham, og de andre valgte da en annen i hans sted, Apg. 1, 21-26. De måtte være tolv – det var Guds tall på disse grunnpilarene i den nye menighet, slik det var tolv stammer i Israel. Men i tillegg til dem valgte Gud selv en som skulle være apostel, Paulus. Om han godkjente Mattias som de andre valgte vet vi lite om. Men det sikkert at Paulus var godkjent av Gud. Og det var en god erstatning. En apostel er et sendebud med fullmakt, en slags ambassadør for Jesus. Det skulle Paulus være.

Men Paulus skulle også være lærer for hedningene. Til det var han vel skikket. Paulus var en skriftlærd og kjente Det gamle Testamentet meget godt. Derfor var han også god til å diskutere med jødene som ikke forstod at Jesus var Messias. Det gjorde han flere ganger. Han kunne også legge en god skriftmessig grunn for frelsen overfor hedningene. De hadde ofte sin egen Gud, og nå viste Paulus dem den sanne Gud, Skaperen og hans Sønn, forløseren fra synd.

Vers 12 Derfor er det også jeg lider dette. Men jeg skammer meg ikke ved det. For jeg vet hvem jeg tror på, og jeg er viss på at han er mektig til å bevare den skatt som er betrodd meg, til dagen kommer.

[2Kor 5: 19. Ef 3: 1. Fil 1: 6. 1Pet 4: 16.]

Nå har han forklart grunnen til at han lir som kristen. Det er ikke tilfeldig. Slik må det være fordi verden er Guds fiende.

Paulus har en sterk grunn å bygge på, og han lar seg ikke rokke. Han har visshet om noe som verden ikke forstår. Hans tro er ikke en følelse eller en ekstra gjerning har gjør for Gud. Troen er ingen ting i seg selv. Det som gjør troen så viktig og sterk er at han har tillit til den sterk person: Jesus Kristus.

Paulus har fått en skatt, eller: det som er meg overgitt, v. 12. Denne setningen blir forstått på to måter: Det er enten hans sjel og tjenesten for Gud som Han tar vare på. Andre sier det er noe Paulus har overgitt til Gud. Trolig har O. Hagesæther rett når han sier det er budskapet som er betrodd Paulus. Han har jo talt om sin lidelse, og Timoteus kunne tro at hvis Paulus døde, ville budskapet hans også forstumme. Nei, sier apostelen: Gud er mektig til å bevare evangeliet i denne verden. Ingen skal ødelegge det. Guds ord er ikke bundet, selv om vi mennesker blir bundet på ulik måte, se kap. 2, 9.

Paulus vet også at han skal bli bevart til den siste dag. Her stråler også vissheten fram. Paulus har en ufattelig stor tillit til Gud. Han skal ta vare på alt i Guds rike til den siste dag. Når Guds ord sier det, skal vi ikke tvile på ordet. Det har alltid gått i oppfyllelse og vil alltid gjøre det.

7. Ta vare på, v. 13-14.

Vers 13 Ha som forbilde de sunne ord du har hørt av meg, i tro og kjærlighet i Kristus Jesus [2: 2. 3: 14. 1Tim 6: 3.]

Flere ganger sier Paulus at han er et forbilde, og at de troende skal følge hans eksempel. Se. Fil. 3, 17; 1. Kor. 11, 1. Du skal leve et rett og sant kristenliv for å kunne si det. Derfor er det nok ikke alle som med sannhet kan tale slik. Men Paulus kan, selv om heller ikke han var aldeles fullkommen i alt. Men han var nøye med sitt liv og tjeneste, at han alltid gjorde det for Gud og ikke for seg selv.

Det er særlig forkynnelsen han tenker på her. De sunne ord er evangeliet, det Jesus selv har forkynt, jfr. 1. Tim. 6, 3. Det gjelder både forkynnelsens innhold at det er etter Skriftene, og selve framføringen at den skjer på en evangelisk måte. Det skal skje i tro og kjærlighet. Timoteus selv må bli bevart i troen, slik Paulus ble, kap. 4, 7. Og hele tiden er kjærlighet til sjelene nødvendig.

Vers 14 Ta vare på den fagre skatt som er betrodd deg, ved Den Hellige Ånd som bor i oss! 1Kor 3: 16. 2Kor 5: 19. 1Tim 6: 20.]

Den fagre skatt er også evangeliet, her mest det Timoteus selv har fått og erfart av det. Ta vare på det, sier han. Da vokser erkjennelsen av Guds ord og han ser dypere inn i evangeliets hemmelighet. Timoteus sin tjeneste er å bringe dette budskapet ut til så mange som mulig. Den tjenesten må han også ta vare på. Han har kanskje vært inne i en periode med motløshet, kap. 1, 7.

Men han har fått Den Hellige Ånd, og den er mektig til å bevare ham. Slik er det med oss alle.

8. Barmhjertighet, v. 15-18.

Vers 15 Du vet dette at alle de i Asia har vendt seg fra meg, blant dem Fygelus og Hermogenes [2: 17. 4: 16. Apg 2: 9.]

Nå kommer et sørgelig avsnitt av apostelen. Han taler som sin egen erfaring og navngir flere mennesker som har såret ham og dermed gjort ham vondt. Det er altså tydelig at Paulus ikke alltid har medgang, heller ikke blant de kristne. Alle i Asia må bety alle de troende i provinsen Asia, dvs. den vestre del av det nåværende Tyrkia. ”Alle” må trolig forstås som en gruppe, dvs mange. Bibelen bruker det noen ganger slik, jfr. Mat. 20, 28: Jesus gav seg som løsepenge for `”mange”, som der betyr alle.

De har vendt seg fra ham. Det betyr trolig ikke åndelig frafall, da hadde han sagt at de hadde vendt Kristus ryggen. Men mange har vendt seg fra Paulus som menneske og leder, kanskje på grunn av uenighet i noe ved arbeidet. Paulus nevner to ved navn, Fygelus og Hermogenes. Det er mulig de har skilt seg ut på en spesiell måte og skuffet ham ekstra mye. Bibelen sier ikke mer om dem, mens tradisjonen nevner dem. Paulus er ikke redd for å nevne folk på navn, også i en slik negativ betydning. Det kan tjene som advarsel.

Vers 16 Må Herren vise barmhjertighet mot Onesiforus' hus, for han har mange ganger styrket meg, og ikke skammet seg over mine lenker.

[4: 19. Matt 25: 36. Apg 28: 20. Ef 6: 20.]

Enda en blir nevnt ved navn, ja en hel familie eller kanskje en husmenighet: Onesiforus’ hus. Men her taler han med positive ord: Mange ganger har han styrket Paulus og ikke skammet seg for ham som fange. Det ser ut til at dette betyr mye for Paulus. For hvis folk skammer seg for en Kristi fange og forkynner, faller det egentlig tilbake på Jesus selv. Da skammer man seg for evangeliets ringhet som tillater at dens ambassadør blir fengslet. Det virker så urimelig. Han må ha vært til stor hjelp for apostelen. Det sier han mer om i neste vers.

Vers 17 Da han kom til Rom, gjorde han seg mye umak med å lete etter meg, og fant meg.

Onesiforus reiste til Rom da Paulus var der, og lett lenge etter ham. Det må ha vært en stor stund for Paulus når denne mannen viste seg i fangehullet. Trolig var dette nytt for Timoteus siden han forteller det her. I fangenskapet betydde det nok mye for Paulus å få besøk, særlig når han har sagt at mange hadde sviktet ham. Det er mulig at Onesiforus også har hjulpet ham med mat og klær o.a., men det viktigste var nok at han hadde styrket Paulus, som D. Guthrie skriver (i Tyndale Comm.)-.

I det apokryfiske skriftet om Paulus og Teklas gjerninger er det sagt at han ble frelst ved Paulus og viste gjestfrihet mot apostelen i Iconium. Men det er ikke omtalt i Det Nye Testamentet.

18 Må Herren la ham finne miskunn hos Herren på den dagen! Hvor store tjenester han har gjort i Efesus, vet du best selv.

[Matt 5: 7. Apg 18: 19.]

To ganger sier Paulus at han ønsker at Herr en må vise miskunnhet mot Onesiforus, v. 16 og 18. I det siste verset går tanken framover mot Herrens dag, dvs. den siste tid. Mange tar det som uttrykk for dommedag. Men det er lite trolig at han tenker på dommen om frelse eller fortapelse her. Dette spørsmålet blir avgjort her på jorden, når vi tror på Jesus Kristus til frelse. Men han kan tenke på at han må bli bevart i troen helt til den siste dag.

Men det er likevel trolig at Paulus her skriver om lønn for den kristnes arbeid. Han taler jo om ”hvor store tjenester han har gjort”, i dette verset. Tanken på lønn har også Jesus talt om, f. eks. i Mat. 10, 41f. Den som tar imot en profet fordi han er en profet, skal få lønn som en profet. Og den som gir noen et glass vann fordi han er en kristen, skal ikke miste sin lønn. Det kan ikke bety frelse. Det får vi ikke ved å gi bort et glass vann. Andre steder er det også tale om lønn for en kristen, men det er alltid nådelønn. En sann kristen vil aldri tenke at han fortjener noe.

2. Tim. kap. 2.

2008-10-15T23:03:00.000-07:00

Kapittel 2.

1. Uredd og sterk, v. 1-6.

Vers 1 Bli da du, min sønn, sterk ved nåden i Kristus Jesus!

[Ef 6: 10.]

Alle mennesker vil være sterke. Det hører med til det gamle mennesket (kjødet) å være bedre enn andre, og da gjelder det om å være sterk. Også kristne mennesker kjenner nok på det, fordi vi føler at vår egen avmakt er så stor. Vi er de ynkverdigste av alle mennesker, sier Paulus. På en måte er vi det.

Min sønn, skriver han her. Og det betyr hans åndelige sønn. Paulus var trolig det redskap Gud brukte for å gi ham evangeliet. Selv om han hadde en troende mor og mormor (kap. 1, 5), var ikke det nok. Han ble selv stilt på valg som alle andre mennesker som møter evangeliet blir. En dag måtte han si ja til Jesus eller gå bort i verden.

Og nå måtte han bli sterk, skriver apostelen. Det må altså bety at han ikke var det fra før. Slik var han lik oss alle andre. I oss selv er vi ingen ting – nå taler vi om åndelige ting. Skulle han bli stående i den striden som lå foran ham, og som Paulus hadde talt om i forrige kapittel, behøvde han noe mer enn menneskekraft. Hvordan skulle han få det?

Da kommer Paulus med løsensordet: ved nåden i Kristus Jesus. Bare der kan et menneske bli frelst og leve med Gud, og bare ved nåden kan vi arbeide for Gud. Det er en altomfattende sannhet. Men det er en underlig styrke ved nåden. Den opererer på motsatt måte av det vi mennesker tenker. Ordet nåde (charis) betyr alltid det uforskyldte og ufortjente. Vi er alltid uverdige når vi lever i nåden.

Paulus sier noe om denne ”nådens kraft” i 2. Kor. 12. Da strevde han med tornen i kjødet og bad flere ganger om hjelp til å bli fri. Da sa Herren: Min nåde er nok for deg, v. 9. Og så legger han til: Guds kraft fullendes i skrøpelighet! Det vil intet naturlig menneske tro eller bygge på. Men Paulus har oppdaget eller fått åpenbart en hemmelighet her, og det gjør at han ønsker å være skrøpelig! Er det noe mål for en kristen?

Hemmeligheten er at bare da kan Kristi kraft bo i ham. Men da bor også den kraften i et menneske. Det gjør at Paulus kan vær vel til mote selv om han er svak. Han er ved godt mot selv i den verste motgang – i forfølgelse og trengsel. Det ligger både en erkjennelse og en triumf i ordene: Når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk, v. 10.

Når Paulus her skriver at Timoteus må bli sterk, må det bety at han først må bli skrøpelig og liten. Det er veien for oss alle. Som sagt gjelder ikke dette bare selve begynnelsen, om å bli sterk. Det gjelder hele livet. Skal vi eie kraften i vårt liv, må vi også kjenne og erkjenne vår skrøpelighet hele veien.

2 Det du har hørt av meg i mange vitners nærvær, overgi det til trofaste mennesker, som også er i stand til å lære andre.

[1: 13. 3: 14. Tit 1: 5.]

I denne nye styrken midt i svakheten er det Timoteus skal gå videre i tjenesten. Budskapet har han fått, det har Paulus forkynt ham, og det er mange vitner om det. Dette skal han gi videre. Kristenliv-og arbeid er som en stafett: Paulus har fått det fra Jesus selv sammen med apostlene og de hellige skrifter. Han har gitt det videre til andre, bl. a. Timoteus. Og nå ber han denne yngre mannen om å føre arven videre til neste generasjon av forkynnere.

Men han må passe på hvem han overlater tjenesten til. Det må være trofaste mennesker – slike som tar Guds ord på alvor og er villige til å innordne seg under Ordet. Men de må også være dyktige pedagoger, altså folk som kan lære fra seg. Skal kirken bli bevart rett og sann må lærerne og prestene være sanne og trofaste mot Bibelen. Skjer ikke det, går det galt med neste generasjon.

3 Lid ondt med meg som en god Kristi Jesu stridsmann!

[1: 8. 4: 5.]

Framtida ser ikke alltid like lys ut. Timoteus må regne med storm og bølger på reisen. Paulus vil forberede ham på det, og det gjør han flere ganger, se 1. Tim. 4,1ff; 2. Tim. 3, 1ff; 4, 3f. Motgangen kan komme snart, allerede i hans egen levetid, derfor sier han: lid ondt med meg.

En god Jesu stridsmann er villig til å lide ondt for Herrens skyld. For han vet at Herrens sak er det viktigste på jord, og han vet at djevelen er virksom og sterk. Her må han ikke gi opp. Det onde kan være ren forfølgelsen, men også hardt arbeid i tjenesten for Gud. Det kan være fristende for en misjonær og predikant å gi etter når motgangen kommer. Det er lettest og mest behagelig for kjødet.

Nå viser Paulus han at lidelsen hører med til tjenesten. Det har det alltid gjort. Det er et faresignal når kristendommen eller enkelte forkynnere og ledere blir populære blant verdslige mennesker. Er de blitt for ”snille” og dermed ufarlige? Ordet for stridsmann er soldat (stratiåtæs), og det er et kjent bilde på en kristen i Bibelen og særlig hos Paulus (1. Kor. 9,7; 2. Kor 10,2f; 1. Tim. 1, 18; Fil 2, 25; Filem 2).

4 Ingen som gjør krigstjeneste, blander seg inn i dagliglivets sysler, for han vil gjøre sin hærfører til lags.

[1Kor 9: 25.]

Nå bruker Paulus tre bilder fra virkeligheten til å illustrere tjenesten i Guds rike. Først soldaten. I Romerriket var det vant med krig og soldater. De var ofte på reis gjennom ulike land, både for å avløse andre soldater i vakttjeneste og på vei til krig i et eller annet land. Dette riket var ganske stort på denne tida.

En soldat måtte holde seg til det han var betalt for og som lederen for avdelingen krevde. Derfor kunne han ikke slå seg ned et sted og bygge opp sin egen forretning. Slik skal en misjonær og predikant gå helhjertet inn for saken han er kalt til. Paulus visste godt at fristelsen til det lå nær. Særlig i rolige tider der lite skjer, vil tanken komme om en fast stilling for seg og sine. Da sier Paulus til sin venn: Gjør ikke det. Du har et kall.

5 Og den som kjemper på idrettsbanen, får ikke seierskransen uten at han følger reglene.

[4: 7, 8. 1Kor 9: 24, 25. Åp 2: 10.]

Det neste bildet er fra idretten. Det var også kjent, særlig i Hellas. For en idrettsmann må følga de reglene som er satt opp og ikke la seg forstyrre av noe annet. Det har han også skrevet om til korinterne (1. Kor. 9, 24ff). Der bruker han bildet om seg selv og sier: Jeg undertvinger mitt legeme og holder det i trelldom.

Hvis vi skal nå målet og komme til himmelen, må vi faktisk følge Bibelens retningslinjer i alt. Det samme gjelder i arbeidet for Gud. Vi kan ikke bruke alle slags ”virkemidler” i Guds rike, eller metoder de bruker i forretningsverden. Guds rike er ingen bedrift som må ha en viss avkastning for å kunne eksistere. Her må Guds Ånd lede arbeidet på sin måte.

6 Bonden som arbeider, skal først ha sin del av fruktene.

[1Kor 9: 7, 10.]

Det tredje bildet er fra jordbruket. Bonden arbeider. Det går ikke av seg selv. Det kan være en annen grøft man kan falle i. Legg merke til at Jesus ba oss om å be at Gud skal drive arbeidere ut i sitt rike. Det er bare de som går inn i tjenesten og lykkes.

De skal først nyte fruktene, sier han. Det gjelder bonden som først smaker på frukt og bær før han selger det. Og det gjelder i Guds rike der Timoteus nå er. Den som arbeider mest, får mest igjen selv også. Stor belønning for lite arbeid smaker ikke godt. Men når vi har strevet og kanskje lidd en smule, da er det godt med hvile og å se at noe skjedde. Vi blir selv styrket i troen og får se at andre blir frelst og bevart for Jesus.

2. Tenk, v. 7-14.

7 Tenk over det jeg sier! For Herren skal gi deg forstand på alt.

Paulus skjønte nok at hans ord kunne gå forbi tilhørerne. Det kan skje både ved at det ble for tungt og vanskelig å forstå eller at tanken vandret lange veier omkring i verden. Derfor stanser han litt og sier: Nå må du tenke på det jeg sier, er det ikke viktig?

Og om vi synes noe er vanskelig, skal Herren vise oss betydningen etter hvert. Det er ikke sikkert vi ser og forstår alle ting med en gang. Men vi har et veldig løfte her. Herren kjenner alle ting til bunns, og derfor kan han gi oss kunne skap om det. Men Gud gjør det ofte slik at han gir oss det vi behøver nettopp nå. Hvorfor skal vi vite en mengde ting som vi ikke får bruk for?

8 Kom Jesus Kristus i hu, han som er oppreist fra de døde, av Davids ætt, etter mitt evangelium.

[2Sam 7: 12-16. Sal 132: 11. Rom 1: 3. 1Kor 15: 5, 20.]

Denne oppfordringen kan se ut som om den var gitt til ufrelste mennesker. Og det passer utmerket på dem. Men her i brevet står det til Timoteus, en forkynner og arbeider i Guds rike. Står han i fare for å glemme Jesus?

Det er nok letter enn vi tror. Midt i travelheten med administrasjon og opplegg av ulik slag, kommer mannen fra Nasaret ofte i bakgrunnen. Det er for ham vi arbeider, men er han viktig for oss? Eller er vårt eget bidrag i arbeidet blitt så viktig? Da sier Paulus: Husk på Jesus – glem han aldri!

I denne sammenhengen blir ordet viktig. Han nevner ikke at Jesus er død for våre synder og at vi er frelst av bare nåde ved troen på ham. Det er en annen side ved Jesus som Timoteus ikke må glemme: hans oppstandelse. Paulus har nettopp talt med ham om lidelse og motgang for Jesu skyld og om den kraft han trenger i livet.

For å vise at der er kraft nok, peker han på oppstandelsen. Det er jo det beste ”beviset” på hvem Jesus er og hva han kan gjøre for oss. Det er oppstandelsens kraft som brøt alle tenkelige lenker og bånd, som nå ligger klar for Timoteus. Han har ingen ting å frykte. Den samme kraft er for oss som tror, sier han til efeserne (Ef. 1, 19-21).

Denne Jesus var av Davids ætt – kongeætten og Messiasætten i Israel. 2. Sam. 7, 12-16. Salme 89, 3. Apg. 2, 29.32. Det var dette Paulus hadde forkynt, Jesus som Messias av Davids ætt. Og det skulle Timoteus forkynne, og det skulle han overgi til neste generasjon. For det er bare Han som kan frelse.

9 For dette evangelium er det jeg lider ondt, like til det å være lenket som en forbryter. Men Guds ord er ikke bundet.

[Ef 3: 1, 13. Fil 1: 12-14. Kol 1: 24.]

Ordet om Jesus som døde og oppstod faller ikke alltid i smak hos menneskene. For det dømmer oss i vår naturlige tilstand og viser at det var for vår skyld han måtte lide. Mange mennesker tar da igjen og straffer tjenerne. Mange Guds tjenere har opplevd dette ned gjennom tidene i alle land. Paulus viser vei her. Han var ved godt mot og led for Jesus. Men det må ha smerte ham. ”Like til det…” sier han. Det var liksom slutten av en lang rekke smertefulle dager og år. Nå ble han til og med behandlet og regnet som en forbryter, slik Mesteren selv ble det.

Men! Sier han. Her kommer liksom utropstegnet og seiersropet. Det er ikke slik med Guds ord som med en Guds tjener. Ordet går videre om tjeneren må dø. Det er aldri bundet! Det skal også vi få bygge vår tjeneste på og finne hvile midt i striden.

10 Derfor utholder jeg alt for de utvalgtes skyld, for at også de skal få frelsen i Kristus Jesus med evig herlighet.

[Rom 6: 23.]

Paulus har en utrolig offervilje og kjærlighet til mennesker. Derfor kan han si: Jeg utholder alt. Det er slik kjærligheten er, har han forklart oss i 1. Kor. 13, 7. Han er villig til å høre hån om sitt liv og sin tro. Han opplever at folk tviler på ham og hans apostelkall, det må han også tåle. Han har opplevd forfølgelse og religiøse folk, ikke bare de statlige myndigheter. Han er også villig til å dø for sin tro.

Målet er hele tiden at noen må høre ordet om Jesus og bli frelst. Det gjelder evigheten og ikke bare en god tid her i livet. Og han vet litt om hvor viktig det er og gjør alt han kan for å frelse noen. Han har sikkert også en tanke å få påvirke Timoteus til den samme holdningen. De mange formaninger han gir i brevet viser det.

11 Det er et troverdig ord. For er vi døde sammen med ham, skal vi også leve sammen med ham.

[Rom 6: 8. 8: 17. Fil 3: 10. 1Tess 5: 10.]

Så gir han oss en fast grunnvoll for å tro dette: Gud har selv sagt det i sitt ord. Vår personlige frelse er en rød tråd gjennom Bibelen sammen med flere andre tråder. Bibelen er ikke en bok om filosofi og tanker som egentlig ikke betyr noe for oss. Vi kan ikke vrake og velge det som passer.

Bibelen er et troverdig ord. Det betyr at Ordet er sant på alle områder. Det vil komme til å skje det Gud sier der. Det gjelder vår frelse – ingen skal gå skuffet bort fra Jesus om de vil ham. Det gjelder den daglige vandring med Gud der han har sagt at han er med oss alle dager, Mat. 28, 20. Og det gjelder evigheten og dommens dag og ordet om fortapelsens mørke. Det vil skje i Guds time.

Jesu død er selve grunnvollen for vår tro. Da skjedde forsoningen og skyldbrevet ble naglet til korset på Golgata. Derfor kan vi bli frelst. Og når vi tar imot Frelseren i tro, da får vi del i hele frelsesverket. Jesus døde for våre synder, derfor er det som om vi selv døde for vår synd. Han tok bare vår plass, ble vår stedfortreder.

Men Jesus stod også opp igjen til et nytt liv etter døden. Slik er det også med oss som tror. Vi skal leve i troen på Jesus – sammen med ham. I Gal. 2, 20 står det noe om det: Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Vi ble korsfestet med ham, Rom. 6, 6. Så fullstendig er vi frelst fra synden.

12 Holder vi ut, skal vi også herske sammen med ham. Fornekter vi, skal også han fornekte oss.

[Matt 10: 33. Rom 5: 17. 8: 17. 1Pet 4: 13.]

Han fortsetter nå med tankerekken. Et liv sammen med Jesus der vi er villige til å lide for ham og holder ut i motgangen, vil medføre det evige liv. For mange kan sterk motstand og lidelse være en tung kamp. Og det krever tålmodighet. Men da vil også seieren komme, og vi skal herske med Jesus, sml. Rom. 8, 17. I Åp. 3, 21 står det faktisk at de som seirer skal sitte på hans trone.

Den andre siden er like sann: Den som fornekter Jesus, vil oppleve en stengt himmeldør. Jesus vil si til slike mennesker om de ber og gråter for å komme inn: Jeg kjenner dere ikke. Det sa Jesus klart, Mat. 10, 33. De er ikke oppskrevet i Guds rikes manntall. Det blir vi bare ved troen her ende. Alle andre vil gå under i dommen.

13 Er vi troløse, så forblir han trofast. For han kan ikke fornekte seg selv.

[4M 23: 19. Rom 3: 3. Tit 1: 2.]

Vers 13 er lett å misforstå og misbruke. Det kunne se ut som om det ikke var så nøye med oss og vårt liv. Gud er trofast gjennom alt. – Men slik var det ikke ment. Gud vet at et syndig menneske aldri kan bli fullkommen her nede.

Dette er et ord som forkynner en uendelig nåde. Når det går galt for oss – og det gjør det ofte, da er Gud alltid trofast mot sitt ord og løfte når vi kommer til ham. Her gjelder Jesu eget ord i Johs 6, 37: Den som kommer til meg, vil jeg ingenlunde støte ut. Og det ordet er sagt i en sammenheng der mange holdt på å gå bort fra Jesus. Til slutt måtte han spørre sine aller nærmeste: Vil også dere gå bort, v. 67. Men de ble hos ham, og Jesus var trofast. D. Guthrie peker på at disse ordene er ikke gitt for at vi fritt kan synde, men som trøst til svake samvittigheter.

For han kan ikke fornekte seg selv, står det. Det er Guds vesen å være trofast. Han er slik – til alle tider. Det betyr at ville fornekte sin egen natur om han frelste de som var troløse (Barnes). Hans hellighet krever dom over synden. Han er ren og kan ikke la noe urent bo i sitt rike. Åp. 21, 27. Å leve i syndsforlatelsens rike, betyr å leve i syndserkjennelsen.

14 Dette skal du minne om. For Guds åsyn skal du pålegge dem at de ikke skal ligge i ordkrig, til ingen nytte, men til undergang for dem som hører på.

[1Tim 6: 4. Tit 3: 9.]

Vår falne natur er slik at vi ønsker mest av alt å glemme dette. Det koster å bekjenne sin synd, å bøye seg ned for en hellig Gud og si: Det er min skyld. Mange lever også nå som om dette ikke var sagt noen gang. Det er fortrengt i samvittigheten. Derfor skal Timoteus minne folk om det igjen og igjen. Forkynneren må stadig ta det opp i møtene og legge det på folks hjerte så sterkt at de ikke glemmer det.

For Guds åsyn må vi tale om det, det viser at han ser på dette som en alvorlig sak. Og en predikant er på en særlig måte for Guds åsyn når han står på talerstolen eller taler om åndelige ting privat. Da gjelder ikke våre meninger eller det vi antar (”tror”) om Guds ord.

Timoteus skal pålegge folk noe. Det er sterkere enn formaning og oppfordring. Du kan ikke prute på et pålegg – det er bare slik. Og saken gjelder her diskusjoner og endeløse samtaler og enetaler om unyttige ting. Det blir faktisk en ordkrig av det. Poenget er ofte da at man skal vinne diskusjonen mer enn å finne fram til sannheten.

Det er mulig at dette gjelder vranglærerne som kommer med nye ideer og tanker og tolkinger. Og vi vet at slike mennesker ofte er flinke til å diskutere og vinne over sine motstandere. Det er fristende å prøve å overbevise dem og ”vinne dem”. Vær forsiktig, sier Paulus, gjør det ikke. Oftest taper du. Et annet hensyn føres her inn: Tilhørerne kan ta skade. De holder ofte med de som vinner og er flinkest til å ordlegge seg. Mange sekter har god opplæring av sine tjenere og de vet hvordan de skal takle ulike situasjoner. Vi skal i det hele tatt tenke på hvem tilhørerne er når vi snakker om slike ting.

3. Vår tale, v. 15-18.

15 Legg vinn på å kunne framstille deg for Gud som en som holder prøve, en arbeider som ikke har noe å skamme seg over, en som på rett måte utdeler sannhetens ord.

Her vender Paulus seg igjen til predikanten Timoteus. Det han nå sier, må den unge vennen legge vinn på. Det betyr at koster noe rent menneskelig. Vi skal ikke la det skure og tenke det ordner seg nok.

Det gjelder å bestå prøven når det handler om sannheten i Guds ord og forkynnelsen. Han skal ikke ha noe å skamme seg over i forkynnelsen. For han skal dele ut – forkynne – Guds ord rett. Dette gjelder ikke menneskelige forhold eller metoder vi bruker for å tale. Her er det tale om å holde fram hele Guds råd, Apg. 20, 27. Er det slik at vi holder noe tilbake fordi folk ikke liker å høre det, da har vi ikke bestått prøven. Det betyr ikke at vi til alle tider skal tale om alt. Men alle tråder i evangeliet og Guds ord må være med der vi er over noen tid. Alle deler av Skriften må lyde klart i forsamlingene.

16 Vend deg bort fra det vanhellige, tomme snakk, for de går bare videre og videre i ugudelighet.

[1Tim 1: 4, 6. 4: 7. Tit 1: 14. 3: 9.]

Til alle tider har det vært folk som bare snakker og snakker uten innhold. De skal kommentere alt mulig og ”løse verdensproblemene” som det populært kalles. Paulus er tilbake til det han sa i v. 14 om ordkrig. Noen mennesker er så fulle av unyttige ord at det tjener ingen hensikt å bruke tid på dem. De liker å krangle om åndelige ting og søker ikke sannheten.

Paulus sier: Vend deg fra dem. Slike diskusjoner eter bare om seg og ødelegger mer og mer som en kreftsvulst. Han sier ikke at vi skal isolere oss, men peker på at det tjener saken best om vi holder oss borte. ”Hva mener du om det?” er en typisk innfallsvinkel de har. Vi skal bruke åndelig skjønn og teft og lytte oss fram til om det er sannheten man søker eller noe annet. En rett søken er preget av ydmykhet og ikke arroganse.

17 Deres ord vil ete om seg som villkjøtt. Blant dem er Hymeneus og Filetus.

[1Tim 1: 20.]

Ordene eter lett om seg. Da kan også vonde ord komme og anklager og sladder som bare gjør skade. Vi hadde vært spart for mye om vi tenkte på det i tide og sa: Unnskyld, dette kan jeg ikke være med på. – Også nå navngir Paulus to menn i negativ retning. Det må ha vært slike som skadet menigheten med sin tale. Hymeneus er også nevnt i 1. Tim. 1, 20 der Paulus overgir ham til satan for å bli tuktet. Det tror man betyr at han ble støtt ut av menigheten. Den andre kjenner vi ikke mer til.

Det er vondt med slike som ødelegger i Guds rike. Men de må behandles slik Paulus sier her. De kan ikke være med i Guds rikes arbeid og hans menighet når de ødelegger den. Media og folk flest forstår lite av denne problemstillingen og taler varmt om at vi skal utstøte noen. Men her er det Guds pedagogikk som gjelder.

18 De har faret vill fra sannheten, for de sier at oppstandelsen alt har funnet sted, og hos noen omstyrter de troen.

[1Kor 15: 12. 1Tim 6: 21. Tit 1: 11.]

Grunnen til at Paulus behandler dem strengt er at de farer vill fra sannheten. Det er alltid alvorlig. Her omtales så spesielt to forhold: Spørsmålet om oppstandelsen og om troen.

De sier at oppstandelsen allerede har vært. Da kan vi altså ikke vente en ny oppstandelse og slik møte Gud til oppgjør og dom. Vi vet ikke sikkert hva denne sekten mente nettopp her. Augustin mente at de henviste til den ”oppstandelse” som kom i hjertet og tanke når folk så sin synd og ved troen ”stod opp” til et nytt liv. Eller det kan vise til det som skjer når et menneske går inn i evigheten ved døden.

Men uansett hva sektene mente, er det en farlig vranglære. De undergraver en av støttene i den kristne tro, som Paulus skriver om i 1. Kor. 15, 12-19. For det innebærer at de nekter Jesu legemlige oppstandelse, som nettopp viste at han var Guds mektige Sønn. Rom. 1, 4. Å nekte det, er en livsfarlig løgn.

Dette fører til at folk blir avsporet fra troen, som Seidelin oversetter dette verset. Og går man av sporet, går vi feil. Og det kan skje med alle trossetninger i kristendommen. Det er bare den som følger Skriften som er på rett vei og som har en trygg grunn under seg. Det gjelder i forhold til Jesu fødsel av en jomfru, hans liv og gjerning, hans død for våre synder og seierens oppstandelse.

Ordet for å ”omstyrte troen” betyr egentlig å fordreie den (anatrepousin). I NB-07 er det oversatt med: river ned. Alt dette viser at vranglærerne er ikke ufarlige for en kristen. Det står om det evige liv om vi lar dem forville oss. Derfor skal vi være forsiktige og ikke ha unødig kontakt med dem. Det er bedre å bli skikkelig kjent i Bibelen enn å studere alle sidesporene.

4. Grunnvollen, v. 19.

19 Men Guds faste grunnvoll står, og har dette segl: Herren kjenner sine! - og: Hver den som nevner Herrens navn, skal avstå fra urett!

[4M 16: 5. Matt 7: 23. Joh 10: 14. 1Kor 8: 3.]

Dette ordet er en fortsettelse av det forrige verset ved at det viser til hovedsaken. Vi har altså en fast grunnvoll – det må bety en sikker og sterk grunnmur som ingen kan rokke. Vi bygger vår frelse og kristenliv på Jesus Kristus og hans soning for våre synder. Den står i liv og død. Det er et segl som borger for sikkerhet.

På denne grunnvollen står det skrevet to ting. Først: Herren kjenner sine. Det må vi se i forhold til vranglærerne han har skrevet om. De vil jo ta fra oss retten til å være Guds barn og mener at de har den rette og eneste oppskrift på det. Det er alltid sektenes vesen.

Gud vet hvem som hører ham til og han kjenner hver eneste troende. Ingen kan lure Gud, skrev den svenske dikteren Sven Lidman en gang. Det gjelder i alle spørsmål. Han kan skille ut alle sine venner fra resten av verden, og det skal han gjøre en gang. Timoteus må vite dette, slik at han kan hjelpe dem som er i nød og er blitt påvirket av sektene.

Man tror at dette er et sitat, men et nøyaktig sitat finnes ikke i Det gamle Testamentet. Det er to steder som kan være bakgrunnen. I prof. Nahum 1, 7 der det står: Herren kjenner dem som tar sin tilflukt til ham. Det andre er 4. Mos. 16, 5: I morgen skal Herren åpenbare hvem som tilhører ham. I den greske Septuaginta-oversettelsen står det: Gud vet hvem som er hans. Det er altså en sannhet som har vært kjent i lange tider fra Moses av.

Den andre innskriften er: Hver den som nevner Herrens navn, skal avstå fra urett! Dette er elementært i den sanne kirken, skriver Barnes. De som tilhører Herren, lever et rett liv i hellighet. Dermed blir det et kjennetegn på Guds barn, som Johannes sier. 1. Johs 3. Det er mulig at en side ved vranglærerne var at de lærte det motsatte, såkalt libertinisme. Da må de ha lært at en kristen kan leve som han vil uten hensyn til bud og regler. Det kan vise til noen gnostikere i den første kristne tiden.

Vi legger merke til at denne side ved kristentroen er ofte nevnt i Det Nye Testamentet. Vi får mange formaninger til å leve rett og sant i denne verden – det er kristendommens varemerke.

5. En kristens liv, v. 20-26.

20 I et stort hus er det ikke bare kar av gull og sølv, men også av tre og leire. Noen kar er til ærefullt bruk, andre til vanære.

[Rom 9: 21.]

At ikke alle lever rett, er tydelig for de fleste. Her er mange slags barn i det synlige, ytre Guds rike. Men det er mye skrøpelighet også blant oss som troende. Ikke alt er sølv og gull, edel og god vare. Noe er tre og leire. Dette viser forskjellene blant mennesker.

Noen mennesker lever til ære for Gud. Noen blir satt til ekstra høye og viktige stillinger i Guds rike. Noen har en tjeneste som er godt synlig for mange, ja, kanskje for alle i sin tid. Noen kommer i historiebøkene og taler dermed lenge etter sin død. Noen er mye brukt av Gud til f. eks. å vinne mennesker for himmelen.

Andre er svært usynlige. De kan ikke peke på et eneste menneske de har vunnet for Gud. De gjør bare sin vanlige gjerning dag for dag og er trofast i det. Ingen legger merke til dem eller skriver i avisene om dem. Og de vil aldri få navnet sitt i et leksikon eller en historiebok.

Men det er ikke sikkert at alle de som er i rampelyset er satt der av Gud. Noen kristne er også ekstra flinke til å framheve seg selv og markedsføre seg som rent ut sagt uunnværlige. Vi kommer heller ikke bort fra at noen kristne har kontakter og slekt høyt opp i de menneskelige styrer og organer. Det blir liksom naturlig og uunngåelig for noen å gå forbi dem.

For oss alle gjelder det å være ydmyke og små – både for Gud og mennesker. Det er hverdagsmenneskene som gjør de viktigste jobbene. Vær ikke redd og bekymret om ikke din gjerning blir omtalt eller rost av et eneste menneske. Gud vet om det, når det er gjort for ham. Det er saken vi alltid skal tenke på: Dette gjør jeg for Gud og ikke for mennesker. Når Gud ser det, er det nok for meg.

21 Den som nå har renset seg så han holder seg borte fra disse vanærens kar, blir selv et kar til ære, - helliget, nyttig for husbonden, satt i stand til all god gjerning.

[3: 17.]

I dette verset går apostelen over til å vise hvordan vi kan være et kar til ære for Gud. For det må vel være et viktig spørsmål for alle kristne. Vi lever ikke lenger for oss selv, men for Jesus. Vi skal ikke selv stå i sentrum i livet vårt. Det har vi så lett for å gjøre etter kjødet. Guds rike er det sentrale!

Først skal vi rense oss, sier han. Synden henger så fast ved en kristne, Hebr. 12, 1-2. Den vil liksom ikke slippe taket. Vår syndige natur prøver seg hele veien for å lede oss inn i noe urent og urett. Vi kjenner alle den lysten og kraften i oss.

En kristen lever derfor i renselsen – en stadig prosess der Ånden overbeviser oss og leder oss til Jesus og ber oss om å erkjenne og bekjenne synden. Da lyder det så herlig i Ordet: Dersom vi bekjenner – da renser han oss – i Jesu, hans Sønns blod. 1. Johs 1, 7-9. Å vandre i lyset er nettopp dette åpne livet med Gud der alt ligger for Guds åsyn. Ingen kan leve til ære for Gud og hans rike uten å leve der.

Da sier han: hold deg borte fra de vantro og urene. Der er et gjerde mellom Guds folk og verden. Vi skal gå til verden som misjonærer, men vi skal holde klar avstand m.h.t. lære og liv. Du kan verken ære Gud eller vinne verden ved å bli lik verden.

Da er du et kar til ære, - helliget, nyttig for husbonden, satt i stand til all god gjerning. Bare som tydelige kristne er vi vitner om Kristus. For han var tydelig.

22 Fly fra ungdommens lyster! Og jag etter rettferdighet, tro, kjærlighet, fred med dem som påkaller Herren av et rent hjerte!

[1Kor 1: 2. Gal 5: 22. 1Tim 6: 11. Heb 12: 14.]

I rekken av formaninger, har vi her 5-6 kraftige ord som går rett inn i vårt eget liv. Menneskenaturen er seg selv lik til alle tider, og derfor trenger vi alltid de samme formaninger og vitnesbyrd om livet med Gud.

Det første gjelder spesielt ungdomstiden. Fly fra ungdommens lyster! Dette har ofte blitt brukt i betydningen seksualitet. Og vi vet at det er en sterk drift nettopp i ungdomstiden når den våkner for alvor. Så her gjelder det for Timoteus og andre unge å følge Bibelens veiledninger. Det er til det beste for ens elv og for andre vi omgås. I denne sammenheng innebærer flukten å holde seg unna det ulovlige, dvs. det som guds ord forbyr. Og det 6. bud er tydelig nok.

Men det spørs om ikke ”lyster” her har en videre betydning. Ungdomstiden er fylt av så mange nye krefter i mennesket, lyster til å gjøre mye, være med på alt nytt og tøye grenser på alle områder i menneskelivet. Og ikke alt dette gagner, det kan til og med hindre oss i et godt framtidig liv. Paulus vil advare ham mot å favne hele verden. Ungdommens lyster kan lett føre oss bort fra det ene nødvendige. Det skal Timoteus også lære. A. Dächsel tar med tre spesielle farer som de unge har: innbilskhet, ustadighet og motløshet. Det må Timoteus som pastor passe særlig på.

Dernest: Jag etter rettferdighet. Nå taler han om den positive siden ved livet i motsetning til å fly fra noe. Dermed er vi inne i det hellige liv som en kristen. Og det kommer ikke av seg selv – han skal jage etter det. Rettferdighet er her ikke den troendes rettferdighet som vi får av Gud. Den er alltid fullkommen, og vi behøver ikke å jage etter den. Her taler han om kristenlivet, og kanskje særlig en forkynner og kristenleders liv. Han må behandle alle mennesker med respekt og være rettferdig mot alle. Det er ikke så lett alltid. Det kan bli menneskelige motsetninger som gjør ham blind for det rett i gitte situasjoner. Derfor behøver han denne påminningen.

Deretter tro. Det er ikke den frelsende tro han taler om her. En troende har troen og skal ikke jage etter den. Men det er heller den nådegave som kalles tro eller også trofasthet i tjenesten. Hvis en av ungdommens lyster er motløshet, behøver nå Timoteus en oppfordring til å være trofast i det arbeid han har fått av Gud. Og det trenger vi kanskje ofte i vanskelige tider.

Så nevner han kjærlighet. Hvis vi har tjenesten som pastor i tanke her også, blir det klart at han må være vennlig og god og kjærlig mot alle i menigheten. Det kan oppstå situasjoner blant mennesker der kjærligheten kan bli kald. Paulus vil derfor rette en særlig oppfordring også om det. Men det gjelder selvsagt alle kristne. Vi må ikke bli uvillige og få mot noen som f. eks. gjør oss noe ondt eller taler nedsettende om oss. Da skal vi be om ny og mye kjærlighet nettopp til disse menneskene. Og noen ganger kan de da bli våre beste venner.

Verset slutter slik: fred med dem som påkaller Herren av et rent hjerte! Det er både godt og litt underlig og uventet. Idealet er jo å ha fred med alle mennesker. Og Gud har gitt oss en slik fred mellom mennesker. Det er menneskets skyld at det er ufred på jord, ikke Guds. – Så kommer Paulus med en innskrenkning som vi kanskje ikke skulle vente. Han ber oss om å holde fred med dem som påkaller Herren av et rent hjerte! Her er altså en spesiell utfordring til å holde fred med de sanne Guds barn på jord. Det må vel bety at det var tendenser i menighetene til uro og gruppedanning blant de kristne. De kunne ikke alltid ha fred med alle andre, som hedninger og jøder og sekter som oppstod. Men med de sanne kristne med et rent hjerte – der må dere sørge for at det ikke blir splittelse. Hvor mye ondt hadde vi ikke unngått om vi var mer nøye med dette. De som har det rene hjertet, er alle som lever stadig i syndenes forlatelse med sitt liv.

23 Vis fra deg de tåpelige og uforstandige stridsspørsmål! For du vet at de føder strid.

[1Tim 4: 7. 6: 4, 5. Tit 3: 9.]

Nå innfører han enda en side ved kristenlivet, og særlig pastorlivet og predikantlivet. Vi møter noen ganger mennesker som vil diskutere for diskusjonens skyld. De kan komme med helt spesielle problemer eller saker og gjøre de til en hovedsak. Og det fører automatisk til strid og vanskeligheter og dermed splittelse blant Guds folk.

Det beste rådet var her å vise dem fra seg. Hvis vi begynner en strid med dem, vil det bare vokse og bli så omfattende at vi ikke ser noen utvei. For slike mennesker lar seg ikke overbevise.

24 Men en Herrens tjener må ikke ligge i strid, men være vennlig mot alle, i stand til å lære andre, villig til å tåle ondt.

[1Tim 3: 2. Tit 1: 7, 9.]

Fire ting setter han nå som krav for en som vil tjene Herren, og det er nok universelt og likt til alle tider. Først: Han må ikke ligge i strid. Få ting ødelegger slik for tjenesten som strid mellom brødre. Ofte er det unødvendig, men vi bruker ikke tid nok til å bilegge den. Noen ganger er det nødvendig å stride for sannheten, men det bør alltid skje i en god og mild ånd, som Barnes peker på. Men det finnes mennesker som ikke gjør det, og de er virkelig vanskelige å komme til enighet med.

En Herrens tjener skal være vennlig mot alle. Slik vil Gud vi skal være. Og det er lett å være vennlig mot den som er vennlig mot oss. Då er vi som intime venner. Det er verre når vi måter stridige mennesker. Men også når vi er sammen med dem, skal vi være milde og vennlige og vise dem respekt selv om vi samtaler om vanskelige, bibelske spørsmål og blir uenige. Her vil det vise seg om vi følger Ånden eller kjødet.

En viktig side ved en Herrens tjener – pastor eller predikant – er evne og utrustning til å være lærer i Guds ord. Her er det ikke tale om en vanlig folkeskolelærer eller en lektor i høyere skoler. Her er det tale om undervisning i Guds ord for den vanlige menighet. I det første brevet til Timoteus skrev Paulus at en tilsynsmann må være dugelig til å lære andre. Det har både med kunnskap i Guds ord å gjøre og evne til å legge det fram for folk slik at de ulærde kan forstå hovedsaken. Da kreves også tålmodighet og flittighet. Ser vi verset i sammenheng, er det tydelig at disse ordene henger sammen. For hvordan kan man undervise noen i Guds sannheter, hvis vi ligger i strid med dem? De vil ikke lytte til en slik taler.

I denne sammenheng legger han til: villig å tåle ondt. Det kan også oversettes med: tålmodig. Vi kan også si at han er villig til å være tålmodig. For det er en stor kunst i menneskelivet. Mange har det altfor travelt også i dette. For ordet betyr å være tålmodig i motgang og onde tider.

25 Med saktmodighet skal han tilrettevise dem som sier imot, om Gud da kunne gi dem omvendelse, så de kunne kjenne sannheten,

[4: 2. Gal 6: 1. 1Tim 2: 4.]

26 og våkne opp av sin rus i djevelens snare, han som de er fanget av, så de må gjøre hans vilje.

[1Tim 3: 7. 6: 9.]

Enda noen gode råd og formaninger gir han sin unge venn. Og alt henger sammen med det som er sagt før.

Med ydmykhet skal han vise dem til rette som er uenige av en eller annen grunn. Saktmodighet er å være villig til å gå sakte, har en sagt. Men her har vi nok ikke å gjøre med en vanlig uenighet mellom brødre. Ordene sikter trolig til vranglæren. For å overbevise en slik, trenger man tid, og det må gjøres på en fin og vennlig måte. Det nytter ingen ting å bli arg og bruke sterke ord om at han er på feil vei og går fortapt. Det er nok ikke stedet å begynne. Og selv om motparten skulle bli ond på oss, skal vi legge vind på å bevare et saktmodig sinn. Alle som prøvd det, vet at det ikke er lett. Men det er den beste veien til å vinne dem.

Bak alt dette vi gjør, må vi likevel bevare tanken om at det er Gud ved sin Ånd som må overbevise og gi dem omvendelse. Bare slik kan de kjenne sannheten rett. Ånden må vise dem at de tar feil. Så lenge vi sier det, vil de prøve å forsvare seg selv med alle midler. Gud må gi omvendelse, også den er av nåde for Jesu skyld. Det er først det omvendte sinn som ser sannheten i Guds ord.

En viktig side ved omvendelsen er å og våkne opp av sin rus i djevelens snare, han som de er fanget av, så de må gjøre hans vilje. Hedningene og den ufrelste verden hos oss er fanget i djevelens snare. De er bundet av ham slik at de MÅ gjøre hans vilje. De er både åndelig døde og sover sin åndelige søvn og er i ens slags rus uten å skjønne at det bærer galt av sted.

Gud må altså få vekke verden før den kan bli frelst. Ordet ”våkne” står bare her i Det Nye Testamentet og betyr å våkne opp av søvne eller av en rus og altså se virkeligheten slik den er. Dette er gode bilder. For en som opptatt av en ”ny” lære, en vranglære, er like en mann som er sløvet av noe slik at han ikke ser og forstår saken rett. Bare en åndelig Guds vekkelse kan få ham på rett spor.

2. Tim 3

2008-10-13T07:00:00.000-07:00

Kapittel 3.

1. Gudfryktighetens skinn, v. 1-9.

Vers 1. Men dette skal du vite, at i de siste dager skal det komme vanskelige tider.

[1Tim 4: 1. 2Pet 3: 3. Jud 18.]

I de siste dager skal det skje mye. Her tenker vi om denne tidsperioden at det både er hele tidsrommet fra Jesu komme til hans gjenkomst, og spesielt den siste delen av denne tida. Vi kan gjerne kalle det de siste dagene av den siste tida. Siden denne setningen står i framtid (futurum), er trolig tenkt på det siste. Derfor er det et profetisk avsnitt i Bibelen. Men det onde som beskrives er her allerede, skriver Studiebibelen, og det ser vi av at verbet står i pres. I v. 5-6.

Det er noe spesielt Timoteus må vite om denne tida, eller kjenne til: da blir det vanskelige tider. Det har nok vært mange slike vanskelige perioder i verdens historie. Men dette skal overgå alt. Derfor kan vi ikke forestille oss helt hvor vanskelig det vil bli, men vi kan ane det på bakgrunn av historien – og så legge på en del prosent.

Det vanskelige er ikke bare av ytre og materiell karakter. Det vil også bli indre vanskeligheter ved vranglære som truer de troende og i tillegg påvirkning fra onde ånder og demoner. Legg merke til at demonene i Mat. 8, 28 var farlige. Det er den onde ånd og tendens som ligger latent i verden som bryter ut på en særlig måte i de siste dager.

2 For menneskene skal da være egenkjærlige, pengekjære, skrytende, overmodige, spottende, ulydige mot foreldre, utakknemlige, uten aktelse for det hellige,

[Matt 24: 12. Luk 16: 14. Rom 1: 29 ff.]

3 uten naturlig kjærlighet, uforsonlige, baktalende, umåtelige, voldsomme, uten kjærlighet til det gode,

4 svikefulle, oppfarende, oppblåste, slike som elsker sine lyster høyere enn Gud.

[Fil 3: 19.]

De vanskelige tider henger sammen med menneskene. Vi har lett for å skylde på andre ting enn oss selv. Det kan være politikerne, og de spiller uvtilsomt en stor rolle. De kan legge til rette for Guds ord og hans rike, eller de kan stanse mye ved ulike lover. Det ser vi stadig skjer også i vårt land.Da går de ikke Guds ærend, og de er heller ikke nøytrale, slik de ofte påstår. I åndelige spørsmål er det ikke mulig å være nøytral.

Jesus sa også det: Den som ikke er med meg, er imot meg. Det finnes ingen slags mellomstilling eller noe slags ”frigir”. Vi tar alltid parti for eller mot Guds rike. Og det kommer av at vi er onde i vår natur og ønsker ikke å gå Guds vei.

Her er mange egenskaper ved menneskene oppregnet: ”egenkjærlige, pengekjære, skrytende, overmodige, spottende, ulydige mot foreldre, utakknemlige, uten aktelse for det hellige.” Som vi ser er alle sammen negative og gir ikke noe godt og fint bilde av oss. En fellesnevner kan gjerne være at mennesket selv står i sentrum. Vi må se på hvert av dem, og slik kan vi faktisk lære noe om oss selv slik vi alle er av natur.

La oss straks nevne et annet avsnitt med et lignende innhold – i Rom. 1, 29-31. Der er beskrivelse av hedningene i Romerriket. I 2. Tim 3 bruker han noe av det samme til å beskrive endetiden (i de siste dager). Slik ser vi at alle mennesker er like til alle tider. Derfor er det grunnlag for å si at det her handler om den falne menneskenatur, det Bibelen kaller ”kjøtet”.

1) Først: egenkjærlige, dvs. Vi elsker oss selv mest av alt. Det er en universell karakteristikk for alle folkeslag til alle tider. Når folk flest er med i innsamlinger og katastrofehjelp til visse tider, er det vanligvis ikke utslag av kjærlighet og godhet til andre mennesker. Dypest sett er det andre beveggrunner til det.

Ordet for egenkjærlig her er ”filautos” som ellers ikke er brukt i NT. Det betyr rett og slett at vi elsker oss selv. Kjærlighet til andre mennesker betyr at vi er interessert i hvordan de har det og hva de behøver i livet. Det er ikke bare en følelse.

Når det ikke finnes hos oss og selviskheten overtar, gjør vi alle ting for at vi selv skal tjene på det. Utslagene her er noe forskjellig ettersom folk lar kjøtet og instinktet styre og bestemme. Noen er villig til å trampe ned andre for selv å få en fordel. Ja, man kan til og me gå over lik for å fremme sin egen sak. Andre klarer å styre mange av de verste utslag, men på bunnen er vi nok alle like. Menneskene liker å ha seg selv til Gud.

Calvin peker på ategenkjærligherten kan være og er kilden til alt det andre som nevnes nedenfor. For den som bare elsker seg selv, vil lett falle i mange eller alle de andre synder som nevnes. Og da taler vi om frafalne mennesker.

2) Det andre kjennetegnet på kjødet er: De er pengekjære. Ordrett står det: de elsker sølv, og det var nettopp uttykket for penger. 1. Tim. 6, 9-10. Denne slags ”kjærlighet” er en farlig sykdom eller last. Det illustrerer ganske godt at kjærlighet ikke er følelse eller tanker. Hovedsaken er hvem eller hva vi elsker. For det vi elsker tar lett kontroll over oss. Pengekjærligheten (gr.: ”filargyroi”) leder etter Bibelen til fortapelse. Penger har en egen og sterk evne til å styre sinnet bort fra Gud og de åndelige ting. Derfor skal vi alle være svært forsiktige med tanken på penger. Her gjelder regelen framfor noen andre steder: Mer vil ha mer. Vi har det best nåre vi er fornøyd med det vi har. For det er etter Guds plan.

3) Det tredje er skryt: Jfr. her Rom. 1, 30. Skryt handler ofte om å tale om noe man ikke kjenner godt til, og så vil man gi inntrykk av at man skjønner det. Det er en måte å opphøye seg selv på, noen ganger på andres bekostning. Derfor blir det tomme ord uten reelt innhold. Det kan gå på kunnskap eller eiendom. Når det blir avslørt at man ikke har det man har talt om, blir fallet dypt og folk misser respekten for det mennesket.

4) En følge av skryt ovf. kan bli overmodighet. Da hver man seg over andre og vil på ulik vis vise at man er bedre enn andre. Ordet på gresk (”hyperæfanoi”) betyr ordrett å vise at man er over andre. Det skjer altså ikke bare i tanken, men i livsstil og ordbruk.

5) En annen karakteristikk av det kjøtelige mennesket er at de spotter. Det kan godt henge sammen med overmot og skryt. Det ordet soim er brukt her, er ”blasfemoi”. Blasfemi betyr å spotte religion og Gud og det som hører med der. Det har altså ikke eller i mindre grad med å spotte mennesker og jordiske ting.

De er med andre ord så overmodige at de tillater seg å kritisere Gud. Det er også en form for skryt. Det er å heve seg over det guddommelige og mene at Gud burde handle på en annen måte. Det ser vi stadig vekk nå for tida. Så snart det skjer en ulykke, taler man straks om Gud – selv om man før har benektet hans eksistens. Det er forunderlig, men viser at mange slike tenker lite over saken når de kan motsi seg selv så grundig at de lar en Gud som ikke eksisterer få skylden for ulykker og nød.

6) De er også ulydige mot foreldre.

Bengel sier at tegnene på de siste onde tider også må søkes hos barna og slik de unge oppføres seg. For de er barn av sin egen tid og følger ofte mengden. Det kamerater og venner sier og gjør, påvikrer mer enn foreldrene.

Men hvis det er slik at foreldrene mest eller bare tenker på seg selv og lar sin egen karriere og velstand kommer først, er det kanskje ikke et under at de unge gjør opprør og bli ulydige. Det er mange sider ved denne saken, og ulike vekselvirkninger.

Men vi kan altså i noen grad se på barn og unge for å se vårt eget samfunn. Men det er oftest de vokse og lederne som skaper forutsetningene og aksepterer det nye i et samfunn.

7) De er utakknemlige.

Folket vil generelt være utakknemlige. Og det henger sammen med store krav fra folket. Den som er misfornøyd av sinn, har lite å takke for. Det samme gjelder den som ønsker og vil ha alt han ser.

Det ordet som brukes her står bare her og i Luk. 6, 35 i hele NT. Utakknemlighet har alltid vært regnet som en av de verste synder, sier Barnes. Det vil altså kjennetegne de siste tider, og det viser alltid at det er nedgang og frafallstider i kristenheten. Takk burde være et enkelt ord å ta vare på og følge, men det forutsetter at vi er tilfredse med det Gud gir. Det motsier ikke at vi kan arbeide oss fram til bedre tider for oss og våre. Men nøkkelen er å takke for hvert skritt vi tar og hver gave vi får av Gud.
.

8) Et viktig kjennetegn er at de er uten aktelse for det hellige.

Dette ble før oversatt med ”vanhellige” og kan bety ”ureligiøs”, slike som ikke har bruk for Gud. De lever et helt igjennom verdslig liv og lar seg ikke styre eller påvirke av tanken på noe guddommelig. Religion er opium for folket, som det siteres etter Lenin. Og det var ikke bare kommunistene som gjorde og gjør det, eller humanistene i dag. Det er et felles trekk for mye av den vestlige verden. Ikke minst er det de som gjør tidene nå såvanskelige. – Men blant dem går det ennå lengtende sjeler---.

9) I vers 3 kommer flere kjennetegn: De er uten naturlig kjærlighet.

Ordet for kjærlighet er her ”astorgoi”, og er altså et annet ord for kjærlighet enn de vi har møtt før.

10) De er uforsonlige.

Det blir oversatt med å være uforsonlig eller en som bryter våpenhvile, eller naturlig kjærlighet. I Ungdomsoversettelsen fra 1959 bruker order ”uforsonlige”. Alt dette viser at det er vanskelige personer vi taler om. Vi kan bare tenke oss et samfunn som er preget av dette, hvor vanskelig det er.

11) De er også baktalende.

Det som nå kommerer også kjennemerke på tiden og i noen grad følge av det som er sag foran. Disse egenskapene griper inn i hverandre og påvikrer hverandre. Det er ikke et godt lokalsamfunn f. eks. Der folk baktaler hverandre på tvers av slekt og venner og ukjente. Derfor blir denne synden påtalt i Bibelen flere ganger. På engelsk blir de her kalt falske anklagere. Det er et godt uttrykk for sladder. Det er ikke vanlig samtale om folk, men der man tillegger folk som ikke er til stede urette motiv og tvilsomme handlinger. Da sier folk: Jeg har hørt om ham, det sies om henne...

Det greske ordet som brukes her er interessant. Det står rett og slett: diaboloi, som betyr djevler (flertall). Det betyr baktalelse og brukes om Guds og vår store motstander. Baktalelse er karakteristisk for djevelen. Så her går folk djevelens ærend.

12) De er umåtelige.

Ordrett betyr ordet her: uten styrke. De har ikke kraft til å motstå følelser og indre krefter. Det kan brukes om forholdet mellom to kjønn. Uo. Sier: ubeherskede. Det kan også oversettes med uten selvkontroll. Og hva kan ikke skje da?

13) De er voldsomme.

De handlinger som beskrives er av mer grov karakter enn mange andre. Men den nynorske omsettelsen av 1938 synes å være altfor svak når den sier: umilde. Her er det tale om voldsomme og grove handlinger mot andre mennesker som godt kan henge sammen med narde egenskaper i tiden, som kjærlighet til penger. Som kjent kan noen gjøre hva som helst for å skaffe dem.

14) De er uten kjærlighet til det gode.

Grunntekstordet her er sammensatt av tre ord som er ordrett oversatt i sitetet over fra Norsk bibel. Når de ikke elsker det gode her i verden og ikke liker det, vil de heller ikek fremme det. Merk det motsatte som sies til Titus i Tit. 1, 8

15) I vers 4 finner vi enda flere kjennemerke: De er svikefulle.

Svik er en stor og alvorlig brist i et menneskes karakter. Til alle tider har svik blitt betraktet som ond og nedverdigende og klanderverdig. Det kan vi f. Eks. Se i en krig. De som svikter da, blir kalt landsforrædere og får stor straff. Svik er å svikte folket og forråde dem til fremmede makter. På det personlige plan er det å svikte sine egne løfter og ikke oppfylle det man har lovt. I den siste tid vil det bli mye av dette og dermed gjøre det vanskelig for folk.

16) Å være oppfarende er et annet merke på dem.

Ordet på grunnteksten er her ”propeteis” og blir oversatt med stri, heftig, fremfusende. I Apg. 19, 36 er det oversatt med ”forhasta”. Ordet er bare brukt på disse to steden i NT. Det betyr å handle uten å tenke over konsekvensene. De tar det ikke alvorig nok, men er rede til å gjøre hva som helst. Slike forhold kan også skape vansker for andre, for de er dermed så uforutsigbare at hva som helst kan skje.

17) De er oppblåste.

Dette ordet oversatte de med å være innbilske i Ungdomsoversettelsen. Overmodig betyr det også. De har altså høye tanker om deg selv og sin dyktighet og setter på den måten seg selv i høysetet. Oppblåst er trolig et godt og dekkende uttrykk. I 1. Tim 3,6 er det oversatt med å blåse seg selv opp. Det betyr altså å tenke høyere om seg selv enn rett er. Da er de viktige og store i egne øyne. Medn det holder ikke for Gud.

18) Vår natur er slik at vi elsker våre lyster høyere enn Gud.

Dette blir liksom konklusjonen på denne oppregningen av alle kjennetegn på vårt naturlige menneske. Det begynte med egenkjærligheten og slutter på samme måte. Etter syndefallet er vi mennesker slik at vi setter oss selv i høysetet hele veien. Vi elsker vår lyster mer enn vi elsker Gud og hans rike. Mewn de to ting kan aldri bo sammen i et hjerte. Den som ikke får høyeste prioritet, må alltid flytte ut. Og dette viser hvor fullstendig forvrengt vi er blitt av synden. Vi forstår ikke Guds rike og vilje og vil ikke være der.

Våre lyster må være de kjødelige krefter i livet vårt, både synder mot det sjette bud og de andre budene, og trangen etter å leve for oss selv både i arbeid og fritid. I dag er det mye syndige og skitten fornøyelse. Når kristne prioriterer dette, viser de at de lar kjødet råde. Da står hjertekontakten med Gud i fare.

5 De har skinn av gudsfrykt, men fornekter dens kraft. Slike skal du vende deg fra.

[Matt 7: 15. 15: 7, 8. Rom 16: 17. Tit 1: 16.]

Flere av uttrykkene foran har talt om dette å tro bedre om seg selv enn det man virkelig er. Det er kanskje lettest for unge mennesker som ikke har erfaring eller har tenbkt seg grundig om. Men det gjelder også eldre som lar seg rive me av det ytre uten å ha det indre i orden.

De har skinn av å være og til en viss grad er kristne. De oppfører seg som kristne og lever på en måte som gudfryktige mennesker. Men de har det ikke rett med Gud i sitt hjerte.

De fornekter Guds kraft, skriver Paulus. Det betyr at de ikke har den virkelige kristendom, de vil ikke slippe Gud til i sitt liv med lovens gjerning som dømmer synden og deretter med evangeliet som frigjør synderen fra dommen. De fornekter ikke religionen og Gud, men heller nekter å slippe Guds ord til i sitt liv. Og det er selve kjernen i kristendommen de fornekter, ordet om synd og nåde. Der ligger Guds kraft. For når det forkynnes, kommer Jesus med sin frelse.

Paulus gir en sterk og streng oppfordring til Timoteus, vi kan nesten lese det som et krav, en befaling til ham: Slike skal du vende deg fra, slipp dem ikke inn i ditt eget liv eller i forsamlingen. De vil bare ødelegge og skape uro og problem.

6 Til dem hører også de som sniker seg inn i husene og fanger kvinnfolk som er nedtynget av synder og drives av mange slags lyster,

[Tit 1: 11.]

Her tilføyer han et konkret eksempel på slike som skaper vanskelige tider. Det må ha vært aktuelt på den tiden. Et kjennemereke på dem er at lurer seg inn på folk med urederlige hensikter. De kommer umerkelig som slanger, og helst til de svake. De forteller ikke straks hvem de er og hvorfor de kommer. Noen har gjerne en dekkhistorie for å få adgang.

Noen kvinner er lette å angripe, når de får litt skryt av huset eller seg selv. Forfengeligheten er en sterk drivkraft. Da er de straks mer mottagelige for en ny lære ellerfor handel.

Et merke på disse kvinnene var at de var nedtynget av synder og hadde terke drifter og lyster. Det kan bety seksuelle synder og lyster, men også andre menneskelige ønsker i livet, slik som store tanker om seg selv, stolthet, forfengelighet og trang til smiger. Slike tanker kan lett bli en snare som folk fanges av. Da kan de bli et lett bytte for pågående mennesker.

7 som alltid vil lære, men aldri kan komme til sannhets erkjennelse.

Det er kvinnene det tales om her også, slik grunnteksten må tolkes (Barnes). De søker stadig nye ting og vil ”lære” alt. Her betryr ikke det bibelske sannheter, medn alle slags nye lærdommer som oppståt. Det har det alltid vært mye av.

Dermed ser de ut som kristne og kan bli oppfattet slik. Men de har ikke lært sannheten å kjenne, fordi de ikke har sett sannheten om seg selv og vært villig til åinnrømme at de er fortapte syndere. Det er først da de ser Guds sannhet om frelsen. Derfor sier Paulus at de ikke kan komme til sannhets erkjennelse. Gud vil gjerne frelse dem, men de må erkjenne sin egen stilling som syndere først. For nåden er for syndere.

8 Som Jannes og Jambres stod Moses imot, slik står også disse sannheten imot. De er fordervet i sitt sinn og holder ikke mål i troen.

[2M 7: 11. 1Tim 6: 5. Tit 1: 16.]

Her bringer han inn et eksempel fra den gamle pakt som han forutsetter at leserne kjenner noe til. Alle jøder ville kjenne til det. Og forkynnelsen av evangeliet på den tiden var ofte sterkt knyttet til GT.

Men disse ti finnes ikke nevnt i Bibelen. Bibeltolkere antar at det er de to som stod imot Moses, 2. Mos. 7,11. Disse to navn er ofte nevnt at jødiske lærde og andre og er antagelig kjent i jødisk tradisjon. De forsøkte å etterligne de under som Moses gjorde og på den måten stod imot ham. De var like gode som ham.

Dermed er det et fullkomment bilde eller parallell til det Paulus skriver om her: Noen ser ut som kristne ved å etterligne dem i liv og tale. Paulus vil ha frem at troen i hjertet er hovedsak, og den kan ingen etterligne.

Egebtlig er de da motstandere og fiender av evangeliet, for deres sinn er fordervet, jfr. 1. Tim. 6, 5. Dette uttrykket forteller at de er ikke i stand til å tro: de holder ikke mål. Paulus vil advare mot dem og sier at troen deres ikke er en sann tro på Gud, derfor kan de ikke respekteres og behandles som kristne.

9 Men de skal ikke ha mer framgang, for deres dårskap skal bli åpenbar for alle, slik det også gikk med de to jeg nevnte.

Nå er de avslørt, og da er de lettereå avvise og bekjempe. Paulus er sikker på at nå skal de stanses i sin virksomhet for å vinne tilhengere. Paulus har forklart det så nøye at alle ser hva det er. De vil få samme dom som de to som stod imot Moses. De ble avslørt av Moses og de ble rammet av byllene slik alle egypterne ble det. 2. Mos. 9,9. Gud vil alltid seire og ingen kan rømme unna hans dom.

2. Min lære og mitt liv, v. 10-12.

10 Men du har etterfulgt meg i lære, i livsførsel, i forsett, i tro, i tålmodighet, i kjærlighet, i utholdenhet,

[1Tim 4: 6. 6: 11.]

Timoteus får nå et flott vitnesbyrd av Paulus. Det som blir sagt om denne unge forkynneren, skulle vært sant om mange flere, ja om mulig om oss alle sammen. Det viser en kristen i ordets rette forstand.

1) Timoteus hadde samme lære som Paulus, sin læremester. Han hadde nok hørt ham tale mange ganger på misjonsreisene og lært av det. Men Paulus hadde sikkert samtalt med ham om de åndelige sannheter og holdt bibeltimer me ham. Og Timoteus var lærevillig.

2) Hanhadde også levd på samme måte som Paulus. Det var en kristen livsførsel og rett kristen etikk. Liv og lære hører sammen, og en kristen kan ikke leve som om han var i verden. Han skal leve etter Guds ord og vilje. Og Paulus har flere ganger sagt at de skal følge ham slik han levde, fordi han fulgte etter Kristus, f eks. 1. Kor 11, 1.

3) I forsett var de også enige. Det betyr at de hadde samme mål og hensikt med sin tjeneste. Og for Paulus var det alltid misjon. Det er å vinne mennesker for Gud hvor de enn er og i alt det de gjør. Han gjorde ingen ting for sin egen del, mer enn det som var helt nødvendig for livet. Han hadde en brennende lengsel etter å vinne noen for sin Frelser. Det samme hadde han oppdaget hos Timoteus. Og det gledet misjonæren.

4) Troen var også den samme. De hadde nok den samme troen på Kristus som frelser. Her betyr det kanskje noe annet, nemlig den trofasthet som Paulus selv hadde vist i liv og tjeneste. Han så at Timoteus var en trofast tjener for Gud. Også det frydet han seg over.

5) Timoteus var også tålmodig i kristenlivet og i arbeidet. Og det kreves i en slik tjeneste. Ordet blir også oversatta med langmodighet. Ikke minst er det viktig med tanke på all motstand de møtte. Den kom ikke en gang og så var de ferdige med den. Den var en vedvarende plage og lidelse for dem, og de kunne lett misse tålmodigheten og slå igjen. De ble såret i sine tanker og følelser og hindret fra å arbeide. Timoteus hadde vist at han klarte dette godt.

6) I kjærlighet var de også like. Ordet her er et annet enn det som har vært brukt før i kapitlet, f.eks. v. 2-3. Her det tale om forpliktende kjærlighet (agape) som tjener andre uten å vente noe igjen, som det er sagt om Gud i Johs 3, 16.

7) Også i utholdenhet bestod Timoteus prøven. Dette ordet blir også oversatt med tålmodighet. Det betyr å tåle lidelse og motgang uten å knurre og klage. Det samme gjelder for selve tjenesten som den blir tung og slitsom noen ganger. – Timoteus var et lysende eksempel på en god Herrens tjener, noe vi alle skulle strebe etter å være.

11 i forfølgelser, i lidelser - slike som møtte meg i Antiokia, Ikonium og Lystra, ja, alle slags forfølgelser som jeg har gjennomgått. Og Herren har fridd meg ut av dem alle.

[Sal 34: 20. Apg 13: 50. 14: 2, 5, 19. 2Kor 1: 10. 11: 23-27.]

8) Paulus møtte forfølgelser flere ganger. Da møtte motstanderne frem og jaget gham ut av byene og steden der han var. Noen ganger måtte han flykte i hast for å berge livet. Hans time var ennå ikke kommet. Jesus har forberedt oss på at slikt kan møte Guds folk og særlig hans tjenere på jord. Mat. 5, 10.

9) I slike tider opplevde han mange lidelser. Det er ulike slags vonde ting som mennesker kan påføre andre i og som følge av forfølgelse. Jfr. Apg. 20, 23.

På disse to siste forhold gir han eksempler fra sitt eget liv, der de hadde vært sammen i tjenesten. Da hadde Timoteus fått del i den samme motgang som møtte Paulus. Det var i Antiokia, Ikonium og Lystra i Lille-Asia, det nåværende vestre Tyrkia og andre steder. De møtte ”alle slags forfølgelser” for Jesu navns skyld. Det leser vi om i Apg. 13 og 14.

Likevel var de ikke alene. Herren Jesus var med dem over alt. Og hasn fridde dem ut av vanskene til slutt. Visst måtte de tåle lidelser og slag, men bare så lenge Herren ville det og han så det var tjenlig.

12 Og alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt.

[Matt 16: 24. Joh 17: 14. Apg 14: 22. 1Tess 3: 3, 4.]

Men Paulus vil nå si at dette ikke var noe spesielt for ham. Timoteus kunne og ville oppleve det samme senere. Derfor er dette en slags forberedelse på fremtiden for etterfølgeren. Alle sanne troende vil oppleve motgang for Jesu skyld. Kirkehistorien har vist at han hadde rett. Dette er de troendes lodd her iverden. Men det kommer på ulik måte.

Å leve gudfryktig i Kristus Jesus er å ta kristendommen på alvor. Det er ikke et sløvt og likegyldig liv der kristendommen bare er en av mange interesser. Han taler heller ikke om folk som hele tiden innretter seg etter omstendighetene og aldri gjør noe som provoserer i religiød mening. Han tenker på avgjorte kristne som viser i ord og liv at de mener alvor med sin kristne tro.

Da vil det komme reaksjoner fra verden. Slike forfølgelser er alle handlinger som fører til lidelse m.m. på grunn av hans tro og meninger. Det er ikke det samme som å diskutere eller ha ulike oppfatninger om kristendommen. Det er å såre og skade noen eller ta fra dem rettigheter o.a. i livet.

13 Men onde mennesker og slike som kverver synet på folk, går fram til det verre. De fører vill og farer selv vill.

Nå setter Paulus navn på alle de som går imot evangeliet på ulike måter. De er i Guds øyne onde mennesker. De behøver slett ikke være onde moralsk sett ut fra våre egne tanker. I Guds ord er det alltid ut frå Guds ståsted slike karakteristikker er tenkt og sagt. De er onde fordi de motarbeider Guds sak og dermed Guds tjenere.

Så taler han om måten det egentlig skjer på. Det er ikke den ytre forfølgelse og motgang som er verst. De forfører mennesker ved å ødelegge tankene deres – de kverver synet på folk. Følgen er at de ser ikke klart lenger, men begynner å tro at motstanderen har

Og de blir egentlig verre med årene. De blir mer dyktig etter hvert til å overtale folk til å skifte mening og religion. Det gjelder andre religionber, som islam, buddhisme og hinduisme. Og det omfatter også såkalte kristne sekter som avviker fra hovedbudskapet i den kristne tro, om troen alene, nåden alene og Guds ord alene. De forvrenger troen ved å si at de behøver noe mer enn det de alt har.

Da sier han fra hvordan sslike forførere er: De leder andre i fortapelsen og de er selv på vei dit. De farer vill og fører vill. Derfor er det stor synd på dem. De vil en dag oppleve at de tok feil – for de fleste er det for sent. Og alle de som de har ledet inn på en ny vei, går også fortapt. Det er et fryktelig perspektiv. Men det er sant. Alle andre sekter og religioner fører folk i fortapelsen. Jesus er den eneste veien til frelse. Og det er den Jesus som Bibelen forteller om. Derfor går Paulus nå over til å tale om Skriftene.

3. De hellige Skrifter, v. 14-17.

For Paulus var de hellige Skrifter det samme som Det gamle testamenetet. Han kom selv til å bidra mye til Det nye testamentet. Men på denne tiden var ikke alt det samlet og skrevet. I vår tid gjelder altså dette hele Bibelen med begge testamenter.

14 Men bli du i det du har lært og er blitt overbevist om. Du vet jo hvem du har lært det av,

[2: 2.]

Timoteus hadde vokst opp i en kristen heim, med i alle fall mor og bestemor som kristne. Han hadde hørt fra skriftene det som var sagt om Messias og frelsen både fra Mosebøkene og profetene og salmene. Dette kjente han til. Forstett å tro på det, sier Paulus. Bli i det. Du har jo sett inn i hva det betyr og er blitt overbevist av Guds Ånd om at det er sant.

Du vet hvem du har lært det av: Det kan både bety slekta som alt er nevnt og i særlig grad Paulus selv. De mange taler han hadde hørt av Paulus og mange samtaler med ham hadde vært en god skole. For Paulus hadde som vane å lese ut fra Skriftene det han forkynte. Jfr. Apg. 17, 3.

15 og helt fra barndommen av kjenner du De hellige skrifter, som kan gjøre deg vis til frelse ved troen på Kristus Jesus.

[Sal 19: 8. 119: 98, 130. Apg 16: 1. Joh 5: 39.]

Her kommer han til hovedkilden for det Timoteus har lært: De hellige skrifter, som her betyr skriftene i Det gamle testamentet. Som vi før har nevnt kjente han dem fra barndommen av på grunn av sin slekt. Men han kan også ha gått på jødisk skole der de leste og lærte bøkene i GT.

Her kan vi peke på noe viktig om det å lære Skriftene. Delvis etter Barnes. a) Det er rett å lære barna om Bibelen så tidlig som mulig. Vi vet ikke nøyaktig hvor gammel Timoteus var da han lærte Skriftene, men ordet viser i alle fall at han var liten. Selv om de ikke forstår så mye teoretisk, vil noe ligge igjen som en resurs.

b) Det er grunn til å tro at det vi lærer tidlig, ikke så lett blir glemt. Det lærer også psykologien og erfaringen. Derfor vil det vi lærte da, få virkning senere i livet. Paulus peker tilbake på dette når han taler om hans tro. Foreldre som ikke gjør dette, gjør barna en bjørnetjeneste, dvs. Deres unnlatelse blir til skade for barna.

c) Vi ser også at vi skal lære barna Det gamle testamentet, selv om deler av det kan synes vanskelig. Det var GT Timoteus lærte. Og det var dette som kunne gjøre ham vis til frelse. For de minste barna kan vi med fordel begynne med noen av de fine fortellingene som finnes der. Det gjør f. Eks. V. Vogt i sin Bibelhistorie.

d) Her ser vi betydningen av søndagsskoler og barnelag. Hovedsaken her er å lære barna bibelhistorie. Det kan få betydning for barna i voksen alder og bli noen til frelse. Hadde det vært søndagsskole på Timoteus’ tid, ville han trolig gått der, sier Barnes.

- Deretter sier han noe viktig om nytten av Bibelen generelt. De kan gjøre oss vise til frelse og bli til frelse når vi tror på ham som Skriften har som hovedperson, Jesus Kristus. For å bli frelst, må vi først kjenne noe av veien til frelse. Her kan vi lære a) at vi kan lære om Guds plan til frelse i GT. Den er ikke så tydelig der sim i NT, men etter Guds vilje er den så klar at en kan bli frelst ved det. Derfor hadde jødene ingen unnskyldning, for Messias (Kristus) er åpenbart der.

b) Skriften har kraft i seg til frelse. Den ”kan gjøre deg vis” til frelse. Bibelen er mer en ord og visdom. Den ”skaper hva den nevner”. Et Gudsord kan smelte harde hjerter og vekke samvittigheten og skape tørst etter nåde og frelse.

c) Men denne frelse må vi ta imot – det er ved troen på Kristus Jesus. Det er først da at Skriftene blir virkelig verdifulle og da ser vi betydningen av den. Troen gjør på en måte Guds ord virkelig for oss personlig. Det er Ånden som gjør den levende for oss, men troen tar imot den.

16 Hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet,

[Rom 15: 16. 2Pet 1: 19-21.]

I dette verset har vi en meget nyttig og sterl lærdom om Skriftene i Bibelen. J. Calvin skriver om vers 16-17: ”Først roser han Skriften på grunn av dens autoritet og deretter fordi den er nyttig.” I første rekke gjelder det her GT, men i lys av hele Guds åpenbaring er hele Bibelen med.

1) Han taler om ”Hele Skriften”, altså som en samlet bok og ikke en rekke enkeltskrifter. Fra Guds synsvinkel handler det om den Bibel vi har i dag, den endelige åpenbaring. På grunnteksten heter det her: ”Pasa grafe”. Det har vært oversatt forskjellig: Alle skrifter, hvert skrift og hele skriften. Det er i alle tilfelle et samlebegrep om det Guds har åpenbart for oss skriftlig. Den boken heter Bibelen.

2) Bibelen er innåndet av Gud. I den engelske King James-oversettelsen står det: Den er gitt ved inspirasjon av Gud. Ordet ”innåndet” er oversettelse av det greske ordet theopnevstos og betyr ordrett: Gud-åndet. Tanken er at Gud ånder på og inn i noe. Et eksempel på det er at Gud blåste livets ånd inn i Adam (1. Mos. 2, 7), jfr. Johs 20, 22.

Vi vet ikke hvordan det konkret skjedde. Det er et trosspørsmål. Men ordet viser AT det skjedde. Bibelen er blitt til ved en guddommelig hendelse. Ordet har fått liv av Gud oig det gir liv til den som tar imot budskapet der. Dette betyr at Gud sørget for at forfatterne ikke skrev noe feil. Og det er dette som gir ordet kraft og autoritet. Vi kan være trygge på det som står der.

3) Bibelen er nyttig for oss. Vi kan bruke den og få hjelp av den. Den gir opplysning om guddommelige ting, om frelse og evig liv. Hvis hele GT er så verdifull og brukbar, er hver enkel del av den også det. Derfor kan vi med frimodighet lese og bruke GT.

Flere ting regnes nå opp. Den er nyttig til lærdom og undervisning i åndelige spørsmål der alle andre kilder kommer til kort. Den er nyttig til overbevisning – i Ungdomsoversettelsen strår: tale til rette. Meningen er trolig at den kan overbevise oss om vår synd og at Gud alene har løsningen på den. Da må den også tale oss til rette og vise at vi er på feil vei.

Da kan den også gi oss rettledning i alle åndelige saker. Og Bibelen kan veilede rett og godt. Det er jo skaperen som står bak. Dette ordet er også oversatt med å korrigere og reparere (KJ). Det henger sammen med at vi mennesker tar så feil i de åndelige ting, på grunn av syndefallet og dens følger. Da må Bibelen vise oss til rette, korrigere oss og reparere eller rettere skape oss på nytt. 2. Kor. 5, 17. Bare Guds Skrift har karft til det.

Til slutt står det: til opptuktelse i rettferdighet. Opptuktelse betyr å oppdra og slik lede oss inn på en rett vei. Til rettferdighet betyr at han må lære oss hva som er rett og galt. Det vet et menneske ikke av seg selv alltid. Da er det viktig å få en rett læremester. Det har vi i Guds ord. Det er altså Bibelen som skal fortelle oss hva som er synd og galt i livet og hvordan vi kan bli frelst. Alle troende behøver en slik oppseding i et rett kristenliv. Vi skal ikke bli rettferdige for Gud på denne måten, men vi kan vise verden at vi er det ved et hellig liv.

17 for at Guds menneske kan være fullkomment, satt i stand til all god gjerning.

[2: 21. Heb 13: 21.]

Nå viser Paulus en god grunn til å leve etter Guds ord. Vi kan nesten ikke forstå det, her<>

Først kaller han de kristne for et ”Guds menneske”. Og det er vi, for vi er født av Gud til et helt nytt liv. Og i Kristus er vi fullkomne og ett med ham. Men Bibelen sier flere ganger at vi skal være fullkomne. Da taler den om livet som kristne, om å være hellig i hverdagen, i handel og vandel, i tale og gjerning. Det makter vi ikke av egen kraft. Men her gir Skriften gode råd og veiledning og kraft til å gå den veien den viser oss.

Frukten av det blir nye gjerninger. Gode gjerninger som i Ef. 2, 10. Ved Guds nåde blir vi satt i stand til det vi ikke kunne før. Tanken i dette verset, sier Barnes, at hvilke gode gjerninger et menneske skal gjøre, vil han finne den veiledning han trenger.

La oss derfor studere Bibelen. Den er veldig nyttig for en kristen og har aldri ledet noen på feil vei. Med tanke på det som er sagt tidligere i dette kapitlet om de siste tider som blir vanskelige på grunn av vanskelige mennesker, er denne avslutningen tydelig. Mer enn noen gang er Bibelen nødvendig nå i avslutningsfasen på denne tiden. Den er også i stand til å hjelpe oss gjennom alle vanskeligheter. Og vi trenger denne boken.

2. Tim. 4.

2008-10-04T04:29:00.001-07:00

Kapittel 4.

1. Forkynne Guds ord, v. 1-5.

Vers 1 Jeg vitner for Gud og Kristus Jesus, som skal dømme levende og døde, og ved hans komme og hans rike:

[Matt 25: 31. Joh 5: 27. Apg 10: 42. 2Tess 2: 8.]

Paulus kommer nå mot slutten av sitt brev, og han skal skrive sin siste formaning til den unge mannen som skal overta. Det ligger alltid et ekstra alvor over det siste vi gjør. Og nå taler han mest til ham som den unge predikanten. Kanskje han aner at det er hans siste ord. Ordene tyder på det.

Han vitner, sier Paulus. Ordet betyr her å ta noen til vitne og bekrefte at noe er sant og brukes om sterk formaning, sml. 1. Tim. 5, 21. Dret viser neste vers nedenfor her. Og det gjør han framfor Gud og Kristus Jesus. ”Paulus kaller Gud selv og Herren Jesus Kristus fram som vitner til det som her sies.” (O. Hagesæther). Det er sterke sannhetsvitner.

Det er Jesus som kalles dommer her, både for levende og døde ved hans komme. Tanken er at Gud vil behandle de døde slik han gjør med de levende. De som dør nå og har dødd før unngår ikke dommen. Døden er ikke tilintetgjørelse og slik et skjul for døden. Både døden og Dødsriket kalles fram i dommen og gir sine døde fra seg, Åp. 20, 13.

Han tenker også på Jesu gjenkomst og Guds rike som skal åpenbares i sin fulle blomst en gang. Nå ser og opplever vi bare en skygge av det egentlige Gudsrike. Da skal vi også forstå at Paulus’ lære var sann.

2 Forkynn Ordet! Vær rede i tide og utide. Overbevis, irettesett og trøst, med all tålmodighet og lære.

Nå kommer fem formaninger til predikanten Timoteus, og dermed til alle forkynnere ute og hjemme til alle tider. Guds ord er slik at det taler til alle på samme tid som det har en bestemt person eller gruppe som de første tilhørere. Disse formaningene kan vi alle stille oss inn under. Det gjelder oss.

Først: Forkynn Guds ord. Vi skulle tro at det alltid var selvsagt. I verden er så mange røster som gjerne vil ha ordet, så formaningen er nødvendig. Det skriver også Peter: Om noen taler, han tale som Guds ord. 1. Pet. 4, 11.

Guds ord er det viktigste for oss. Bare det kan vise oss vår sanne stilling innfor Gud, og bare det viser oss den eneste vei ut av synden og inn i Guds rike. Men Ordet er også slik at det ikke bare opplyser oss om synden og frelsen. Ved forkynnelsen gir den også det den forkynner. Guds ord meddeler oss frelse når vi åpner hjerte og sinn.

Har vi ikke vært tilhører til en Åndsbåren forkynnelse og kjent at Gud taler til oss gjennom Ordet. Vi satt der og så våre synder på en ny måte og måtte rope til Gud. Og ordet om Jesus ble levende. Det var som om Gud brukte det forkynte ord og strøk ut våre synder. – Dette Ordet skal vi forkynne. Ikke tanker og ideer om Ordet, men la selve Ordet få virke på hjertet.

Dernest: Vær rede. En forkynner kan ikke ha en 9 til 4 timers jobb. Han er som en lege på vakt og en patrulje i tjeneste. I tide og utide sier Paulus. Det betyr at noen ganger passer det ikke så godt for oss. Vi ville slappe av og nyte – så kommer utfordringen: Kan du tale i kveld? Taleren kommer ikke.

Eller det kan være en anledning som dukker opp ganske uventet. Det kan være på gatehjørnet eller i et selskap. Da åpner det seg en vei – noen spør og innleder samtale om Guds rike. Da må vi gripe den! En predikant og alle kristne kan ikke bare tenke at vi er Guds tjenere når vi har reiserute eller oppsatt talerliste. Vi er det alltid. Hjemme og på arbeidsplass og i møter.

Uttrykket ”i tide” betyr egentlig i en ”god tid”. Da passer det godt å ta fram Guds ord og holde en bibeltime eller en andakt. Og alle føler at det var godt det skjedde nå. I ”utide” betyr det motsatte: Det var likesom ikke tiden for andakt og sang. Slike ”utider” kan også by på en anledning. Vi skal ikke presse fram tale og vitnesbyrd over alt, men det kan altså åpne seg en uventet anledning. Da skal vi gripe den og ”kjøpe den beleilige tid, Ef. 5, 16.

For det tredje: En av oppgavene er å overbevise. Det gjelder både de som fornekter Guds ord, som tviler og som har virkelige problemer med å forstå noen bibelvers. Disse må vi hjelpe så godt vi kan. Det skjer på talerstolen, i sjelesorg alene eller i samtalegrupper og privat.

Nå er det sant at Ånden må overbevise, Johs 16, 8f. Han har myndighet og makt til det. Våre ord blir fattige og hjelpeløse i møte med de mange spørsmål om åndelige ting. Men dette skal vi få se i sammenheng med det første som stod i dette verset: Ordet. Når vi skal overbevise andre om Guds sak, er det ikke våre forklaringer og tanker som gjelder. Da skal vi igjen og igjen vise til Guds ord. Hva sier det? Og det har en iboende kraft i seg til å slå sprekker i tvilen og motvilje. Bruk det.

Det fjerde er: Irettesett. Dette har vært oversatt: Tal strengt (NO-78). Da gjelder det folk som har gjort feil og syndet eller vært tankeløs i sitt kristenliv. En forkynner har ikke lov til å overse feil og mangler i menigheten og seg selv. Det er vel slik at vi ofte må irettesette og tale strengt til oss selv. Vi ser vi har vært ”dumme” ved noen anledninger.

Men det gjelder også andre – her mener nok Paulus det. Vi må våge å si at noe er synd til folk som vil synde. Det kan være enkelt på talerstolen, særlig om vi sier det i generelle og vage ordelag. Verre blir det i sjelesorg eller til noen få i samtale.

Det hender at kristne vil holde fast ved noen synder. Synden kan være kjær for somme, og den kan faktisk være fordelaktig noen ganger. Det passer kjødet å leve i synd. Da trives det best. Hvis vi ikke da er tydelige og strenge, kan vi gjøre ubotelig skade. Kjærligheten er ikke slik at vi unngår å peke på synden og dens følger.

En advarsel og irettesettelse kan faktisk redde et menneske fra fortapelsen. Det skal sies i kjærlighet og vennlighet, men tydelig. Om noen likevel ikke vil følge advarselen, er det ikke forkynnerens feil. Han har fulgt Guds ord. Nå er det opp til tilhøreren.

Til slutt: Trøst. Mange trenger det rett ofte. Ja, de fleste har tunge stunder med sorg og motgang og mange har svake nerver og føler det vondt å leve. Da skal forkynneren og de kristne være ømme og kjærlige og medfølende. Framfor alt skal vi i slike stunder kunne lytte. Bruk ikke mange ord, men vær mottakelige for andres nød.

Med all tålmodighet og lære skal det skje. Noen ganger kreves det særlig tålmodighet. Vi må ikke gi opp eller tenke at det ikke nytter. Derfor kan det skje at vi må bruke mye tid på en enkelt person for å berge han.

Og Paulus legger til: lære. Den som skal veilede andre i Guds ord, må kunne mye av Guds ord. Det er jo der kraften og innholdet til alt ligger. Det er læren.

3 For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de ta seg lærere i mengdevis, etter som det klør i øret på dem.

[1: 13. Apg 20: 29, 30. 1Tim 1: 10. 4: 6. 6: 3. Tit 1: 9, 13. 2: 1.]

Nå er Paulus profet i gammeltestamentlig betydning: han taler om framtida, og synet hans går helt fram til endens tid. Det han sier her, er noe som vil være sant gjennom hele historien senere.

Det skal komme en tid. Han er sikker i sin sak, han har fått beskjed fra himmelens Gud: Det blir ikke enkelt å være evangelisk i de kommende tider.

Folk skal ikke tåle den sunne lære. De vil med andre ord vrake Bibelens ord om frelsen og finne en erstatning for den. Det er her vranglæren kommer inn. Den avviker fra Guds tanke og plan på vesentlige punkter. Dermed er den også farlig for sjelslivet og bør unngås hvor den så opptrer. Den kalles sunn fordi den gjør sjelen sunn og frisk og god, og dermed skikket for himmelriket. God helse blir her brukt som bilde på et sant kristenliv. Og det kommer bare ved å følge Bibelens ord i alt.

De som ikke tåler den, er slike som finner en lære og et livsmønster som er lettere for det naturlige menneske og deres egne ønsker og følelser, Som A. Barnes sier. Det kommer fram i neste setning: Etter sine egne lyster tar de seg selv lærere i hopetall.

De velger med andre ord ut forkynnere og prester og menigheter som passer til deres egne tanker. I dag er det ganske lett ettersom vi har så mange ulike menigheter og forkynnere. Man går og hører de man liker, ofte er det synonymt med de som forkynner det de selv tenker. Vi kan tenke på spørsmålet om homofili. En såkalt ”homofil kristen” går ikke på møter der man fordømmer homofili som synd. Man går på en alternativ gudstjeneste der det blir godkjent.

I hopetall, står det. Det må bety at det skal være mange slike kristne. Og det skal være mange slike lærere i kristendom i forskjellige åndelige spørsmål. Derfor kan man velge og vrake. Uten at man selv er helt klar over det, er han kommet ut på et sidespor som fører bort fra troen og ikke inn i et dypere samliv med Jesus. Jo større det åndelige mørket er, jo flere religiøse ledere og forkynnere oppstå som ønsker å tilfredsstille menneskene i deres menneskelige liv.

Etter som det klør i øret på dem, sier Paulus. Der ligger grunnen til deres søken etter andre forkynnere: De leter etter det som de selv liker og mener er rett. Å klø i øret blir brukt som bilde på det som er tiltalende og som kjennes godt i en stresset eller vanskelig situasjon.

4 De skal vende øret bort fra sannheten, og vende seg til eventyr.

[2Tess 2: 10, 11. 1Tim 1: 4. Tit 1: 14.]

Samme sak blir gjentatt på en ny måte. De velger side på den måten at de vender seg fra det sanne Guds ord og til noe annet. Det kan skje at de bortforklarer Guds ord og sier det betyr ikke det som kirken til alle tider har sagt. En annen mye brukt variant er at man sier det er to syn i kirken på spørsmålet, og vi må lære å leve med to syn side om side. For da praktiserer vi kjærlighet, og Gud er kjærlighet.

Slik går det an å forvrenge det hele. Vi kan ikke ha to ”sannheter” ved siden av hverandre som motsier seg selv. Det er en umulighet. Derfor kalles også vranglæren her for eventyr. De skal vende seg til eventyr, står det. Ordet eventyr er på gresk Mythos, og betyr noe uvirkelig, fabler eller en fiksjon, noe oppdiktet og spennende. Jfr. 1. Tim. 1, 4.

Eventyr er altså noe som ikke er sant, men likevel interessant for mennesketanken. Og det er et godt bilde på det som skjer på dette området. Det er ikke så nøye om det er historisk rett og sant. Men det tilfredsstiller noe i mennesket. Ekstra farlig er det når man blander løgnen med noe sannhet, Da blir det tillitvekkende og dermed spiselig for mennesket. Men faren blir enda større enn om vranglæren kommer slik den virkelig er. Da vil flere oppdage faren. Derfor vil djevelen forkle sitt budskap på en slik måte.

5 Men vær du edru i alle ting. Lid ondt, gjør en evangelists gjerning, fullfør din tjeneste.

[1: 8. 2: 3. Apg 21: 8. Ef 4: 11.]

Formaningen er på sin plass her, og den kommer i flere ledd: Vær edru i alt. Det gjelder alltid å være på vakt. Det er man ikke så lett hvis man er drukken. Det sløver tanke og dømmekraft. Slik vil både verden og vranglæren gjøre oss uklare i det åndelige.

Lid ondt! Det må vi være forberedt på når vi skal tjene Gud. For den tjenesten er farefull for den onde verden, og den vil gjøre alt den kan for å hindre oss. Men det er bare når du er edru at du forstår at djevelen står bak det onde. Ellers vil du tro at det er omstendighetene eller at det bare er slik at noe inntreffer. Også så gir du opp av ”naturlige grunner”. Djevelen er klok slik.

Det onde kan være direkte motstand fra gudløse mennesker, sykdom, motløshet og tanker om at det nytter ikke lenger. Djevelen er en tusenkunstner.

Dernest: Vær evangelist! Det er å forkynne evangeliet slik at nye mennesker blir frelst. Det er hovedoppgaven. Alt det andre vi er og gjør må underordnes det å vinne mennesker for Gud. Ikke alle predikanter er evangelister, og det henger sammen med nådegaver. Og vi skal ikke forakte noen nådegave.

Fullfør tjenesten! Begynt er ikke endt, heter det. Og vi vet at mange begynte i tjeneste for Gud, og mange av dem sluttet før tiden var ute. Det kan være ulike grunner til det, og noen er opptatt av å rettferdiggjøre sin grunn til å slutte. Det må høres så troverdig ut som mulig, og de håper at folke flest skal akseptere det. Men har vi tenkt på hvordan Gud tenker om våre meninger? Holder de mål der. Det er saken.

2. Troen og striden, v. 6-8.

6 For jeg blir alt ofret, og tiden for min bortgang forestår.

[Fil 1: 23. 2: 17. 2Pet 1: 14.]

Paulus går nå over til å tale om seg selv og sitt eget kall. Han forstår at hans tid på jorden går mot slutten. Han var antagelig omkring 60-70 år. Han tenker trolig på martyrdøden, når han sier at han allerede blir ofret.

Nå bruker han det som et argument for at Timoteus skulle være trofast i tjenesten for Gud. Når Paulus dør, blir det jo en forkynner mindre i Guds rike på jord. Han tenkte nok ikke slik at han nå hadde gjort nok, andre fikk overta. Men han skjønte at tiden var kommet. Og Paulus’ liv må ha vært en stor inspirasjon for andre, i dette tilfelle Timoteus. Paulus var et stort redskap for Gud, og han hadde aldri spart seg selv. Nå ønsket han at de som kom etter ham, skulle fortsette tjenesten og gjøre enda mer. Det er forresten en følelse mange eldre forkynnere har for neste generasjon.

Når Paulus sier at han alt blir ofret, betyr det ikke at han ønsker å dø eller er villig til det. Slik kan den engelske King James-oversettelsen tolkes: Jeg er nå rede til å dø. Paulus konstaterer bare det faktum at døden nærmer seg. Han var forberedt på det og villig til alt.

Ordet ”bli ofret” fører tanken hen på offerdyret, jfr. Fil. 2, 17 (ordet spendomai brukes bare på disse to stedene). Hedningene brukte å øse olje og vin over hodet på offerdyret rett før det skulle slaktes og ofres. Slik følte Paulus det nå. Han var rede som et offerdyr, døden ville komme snart, uten at han selv skulle være et offer.

Det er alvorlig å tenke på døden slik. Er vi rede? Er alle forberedelser gjort? Eller har vi noen vi skulle talt ut med først, eller gjort opp en økonomisk sak med før vi kan dø? Det må vi rydde opp i mens det er tid.

7 Jeg har stridd den gode strid, fullendt løpet, bevart troen.

[Apg 20: 24. 1Kor 9: 24. Fil 3: 14. 1Tim 6: 12. Heb 12: 1. Jud 3.]

Her gir Paulus et vitnesbyrd om sitt eget liv i tre punkter. Det var godt om vi alle kunne si det med sannhet.

Først: Den gode strid. Livet hadde vært en strid for Paulus. Og den begynte på høydene ved Damaskus da han møtte Jesus den oppstandne. Apg. 9. Kristenlivet er aldri lett, og slett ikke for en Ordets tjener. Han må regne med angrep fra mange kanter. Den verste strid er kanskje når det kommer fra hans egne, både åndelige og kjødelige venner og slekt.

Det er likevel en GOD strid Paulus har kjempet. Han var i Guds egen hær og kjempet på hans side for å vinne mennesker over til Gud. Det er aldri lett. Og striden gjelder mot synden i oss og omkring oss, mot verden som hater Gud og hans folk, mot det onde i vårt indre – kjøtet, og mot selve djevelen. Ef. 6, 10ff viser det. Alt dette må en kristen gjennom mer eller mindre.

Paulus har fullendt løpet. Kristenlivet blir altså sammenlignet både met en krig og et veddeløp, jfr. 1. Kor. 9, 24-26. Skal vi få prisen, må vi altså fullføre livet med Gud helt til vår dødsdag. Paulus ser nå at den er nær, men han er glad for at han fikk leve som en tjener for Gud. Om kort tid vil han motta seiersprisen av Herren.

Da er det tredje punktet i vitnesbyrdet hans viktig: Han har bevart troen. Han vet bedre enn noen at arbeidet og offer og tjeneste vil ta slutt og forsvinne, men troen er som en bro over til evigheten. Ved avslutningen er det bare den som teller. Jeg kan ikke bære med meg noe av mitt eget inn i evigheten. Det har ingen verdi der.

Da spørs det bare etter om vi eier Jesus. Han er billetten og inngangsdøren til himmelen. Her kan Paulus vitne av et rent hjerte: han har bevart den i sitt eget trosliv, og han har vært trofast mot troen i forkynnelsen og arbeidet for evangeliet.

Det er mye her i verden som kan ta troen fra oss. Fristelser av mange slag kommer til oss. Mennesker vi møter kan gjøre det vanskelig å leve rett for Gud og gi tid og penger til misjonsarbeidet. Sekter kan også friste oss til å slå av på de strenge ord i bibelen. Men Paulus var bevart troen. Kan det sies om oss nå?

8 Så ligger nå rettferdighetens krans rede for meg, den som Herren, den rettferdige dommer, skal gi meg på den dag - ja, ikke bare meg, men alle som har elsket hans komme.

[1Kor 9: 25. 1Pet 1: 4. 5: 4.]

Etter denne korte gjennomgang av sitt eget liv og tjeneste, ser han framover mot lønnen. Han vet det er noe godt i vente. Han har ikke arbeidet forgjeves – det gjør heller ikke du. 1. Kor. 15, 58.

Han skal få rettferdighetens krans. Det blir tolket som den krans eller krone han får fordi han har kjempet for rettferdigheten og lidd for den gjennom livet. Det kan ikke bety den rettferdighet vi får av Gud som gjør oss til kristne. Den har vi allerede fått her ved troen. Den ligger ikke og venter på oss. Den eier vi nå.

Men det er en nådelønn Guds tjenere får fordi de levde hellig og rettferdig i verden og forkynte Guds rettferdighet utover verden så langt de nådde. Det er ikke noe vi har fortjent. Det er noe Gud vil spandere på sine tjenere her i verden. Men vi får den først i evigheten. Derfor ligger den og venter på oss.

Denne ”belønning” er også med i frelsesverket. Gud sendte Kristus for å kjøpe oss frelse og befri oss. Og i denne frelse ligger også resultatet av tjenesten når vi er hjemme hos Gud. Da vil han ta av sine rikdommer og gi til sine venner. Det skal skje på ”hin dag”.

At det skal bli en rett lønningsdag, er klart. For dommeren er selv rettferdig. Vi kan ikke klander Gud for noe. Når han deler ut av sine rikdommer, er det sitt eget han gir bort. Og han har lov til å gjøre med sitt som han vil.

Paulus er likevel klar over at han ikke blir alene på seierspallen. ”Alle som har elsket hans komme” skal få del i æren. Etter sammenhengen må ”hans komme” bety hans gjenkomst. Men det betyr ikke bare de som på en spesiell måte er opptatt av og gleder seg til Jesu gjenkomst.

Når det står at ”alle” skal få denne kransen, er det fordi alle kristne har fått en tjeneste. Det gjelder altså ikke bare storpredikantene eller kjendisene. Alle kristne får en ”belønning” for sin tjeneste for Gud, som Jesus antyder i Mat. 10, 40f. Men hyklere og navnkristne blir stående utenfor både himmeldøren og lønnen.

3. Alle forlot meg, v. 9- 16.

9 Skynd deg å komme til meg snart!

I dette avsnittet går Paulus over til mer praktiske ting i livet. Her tenker han nok mest på seg selv, og omstendighetene gjorde det naturlig. Han var fange, hadde trolig få venner der og følte seg nok tilsidesatt både som kristen og som tjener for Gud. Der har han fått følge av mange i årtiene etter.

Timoteus hadde vært Paulus’ medvandrer og medforkynner i årene før. Derfor var det knyttet spesielle og sterke band mellom dem. Og med tanke på at han snart kanskje skal dø, er det noe som presser på i ham: Jeg må se min unge venn igjen ennå en gang. Derfor kommer dette inntrengende og noe sårt: Kom, kjære venn, kom snart til meg. Han lengter etter samfunn med en troende som han kan stole på. Derfor er dette en hjertebønn.

10 For Demas forlot meg, fordi han fikk kjærlighet til den nåværende verden, og reiste til Tessalonika. Kreskens har dratt til Galatia, Titus til Dalmatia.

[Kol 4: 14. Filem 24.]

Og nå kommer viktige grunner for at han ønsker Timoteus der. Paulus har opplevd svik og svikt hos medarbeidere. Dette verset er gjennomtrengt av en sår tone. ”Alle forlot meg,” v. 16.

Det verste var nok Demas. Vi kjenner ham ellers bare fra Kol. 4, 14 der han er sammen med Paulus og hilser menigheten i Kolossæ. En mener at han faktisk satt i fengsel sammen med Paulus og hadde vært hans medarbeider i tjenesten. Men så skjedde noe: Han fikk kjærlighet til den nåværende verden. Og det kan ikke bare betyr at han vendte tilbake til sitt opprinnelige arbeid. Ordet verden er ofte bilde på det verdslige sinn og levemåte. Når det står at han fikk kjærlighet til den nå værende verden, må det bety at de verdslige ting fikk plass i hans hjerte. Og det er frafallets vei. Det er med sorg Paulus sier det. Hvorfor han reiste til Tessalonika, vet vi ikke. Men han hadde kanskje venner og slekt der. Det er ofte noe som drar når vi reiser et sted.

Den neste han nevner er Kreskens som reiste til Galatia. Men vi kjenner ikke noe til denne mannen eller hvorfor han reiste fra Paulus. Men Timoteus må tydelig nok ha kjent ham, ellers ville ikke Paulus sagt dette.

Titus hadde reist til Dalmatia. Titus er trolig den samme som fikk brev fra Paulus. Dalmatia ligger på østsiden av Adriaterhavet – der det gamle Jugoslavia var (nå tilhører det Kroatia). Man tror at Titus har reist over havet fra Italia for å forkynne evangeliet der (Barnes). Men han anklager ham ikke for det.

11 Bare Lukas er hos meg. Få tak i Markus og ta ham med deg, for han er til nytte for meg i tjenesten.

[Apg 15: 37. Kol 4: 10, 14. Filem 11.]

Paulus har likevel trøst i en person, det må være legen Lukas. Bare han fant tid til å besøke fangen. De hadde reist sammen i misjonsarbeidet, men det er trolig en sår tone som ligger i ordet ”bare”. Han kunne ha ventet flere som ville se til ham.

Paulus har nå omsorg for Markus og ber Timoteus finne ham og ta ham med seg til Rom. Så gir han Markus en god attest: han er nyttig for Paulus i tjenesten for Gud. Paulus så på sitt fengselsopphold som en tjeneste. Han benyttet alle anledninger til å vitne om frelsen. Og da ville Markus være og då ha. Dette må være Johannes Markus som skrev evangeliet. Og da har to av evangelistene kjent Paulus i denne tida.

12 Tykikus har jeg sendt til Efesus.

[Ef 6: 21.]

Han var fra Efesus og ble valgt til å følge Paulus til Jerusalem med gaven til de fattige. Han brakte senere flere brev fra Paulus til ulike menigheter, som Kolossæ og Efesus. Nå blir han sendt til Efesus, men vi vet ikke hva ærend han hadde da. Men det er tydelig at han var en som Paulus stolte på og kunne sende ut i oppdrag for seg.

13 Når du kommer, så ta med den kappen som jeg lot være igjen hos Karpus i Troas. Ta også med bøkene, særlig skinnbøkene.

Paulus regner med at Timoteus vil komme til ham. Når du kommer, sier han. Og Timoteus vil nok gjøre alt han kan for å oppfylle det ønske. Da får Timoteus samtidig et oppdrag for ham: Ta med et par ting til meg, sier han. Han må ha etterlatt dem en gang før. Tradisjonen sier at Karpus ble biskop i Berøa.

Først: Ta med den kappen som jeg lot være igjen hos Karpus i Troas. Det kan tyde på at det var kaldt og vinteren nærmet seg. Han bodde ikke akkurat på et luksushotell, men i et fangehull. Da kunne kappen være god å ha. Han regner med at Timoteus kan reise om Troas på veien til Rom.

Dernest: Ta også med bøkene, særlig skinnbøkene. Paulus hadde altså et lite håndbibliotek som han følte behov for å ha i fengslet. Han sier ikke hvilke bøker det var, men vi kan gå ut fra at det handlet om religion. Noen var særlig verdifulle for ham, ”særlig skinnbøkene”. Det er umulig for oss å vite hva slags bøker det var. Det er flere forslag av kommentatorer: kanskje det var deler av Det gamle Testamentet som han ville studere nærmere, eller bøker av klassikere både i Rom og Hellas, eller det rett og slett var noen notater han selv hadde gjort før.

14 Kobbersmeden Aleksander har gjort meg mye ondt. Herren skal gjengjelde ham etter hans gjerninger.

[Ord 24: 12. Rom 2: 6. 1Tim 1: 20.]

Enda en person blir nevnt: Aleksander, han var kobbersmed og en sterk motstander av Paulus. Det kan være at denne mannen er den samme som er nevnt et par andre steder i Det Nye Testamentet. Da kan han være omvendt ved Paulus som var misjonær i Lille-Asia, og talsmann for de kristne i Efesus, Apg. 19, 33. Han har så kastet den gode samvittigheten fra seg og blitt en Kristi motstander, 1. Tim. 1, 20. Det er en kjent sak at frafalne ofte blir de verste motstandere.

Aleksander har gjort mye ondt, skriver Paulus. Det kan være personlig ment, at Paulus har opplevd motstand fra ham i tjenesten. Men det kan også være en generell motstand mot de kristne som har grenset til forfølgelse. Og det har ikke skjedd en enkelt gang ettersom han sier ”mye ondt”. Det er utrolig hvor mye ugreie en person kan skape i en forsamling og i en by.

Verken han eller andre skal unnslippe Guds reaksjon. Herren skal dømme ham en dag, og da må han stå til ansvar for sine gjerninger. Slik er det med alle mennesker. De vil en gang møte Den hellige Gud og gjøre regnskap for sitt liv. Det vil han minne den unge Timoteus om så han ikke skal misse motet. Siste ord er ikke sagt før i dommen. Noen ganger tar Gud et oppgjør med mennesker her i tiden også, men ingen slipper unna den siste dagen.

15 Ta deg i vare for ham, du også, for han gikk sterkt imot våre ord.

Aleksander må ha vært en sterk og farlig person. Derfor får Timoteus en advarsel. Han må ta seg i vare for ham, både for sin egen del og for tjenesten. ”Du også,” betyr trolig at Paulus har vært meget forsiktig med denne mannen. Det er så lett å bli lurt av sterke personligheter.

Nå viser han til egne erfaringer med Aleksander. Han gikk sterkt imot våre ord, sier han. Og det betyr nok både forkynnelsen og samtaler i en mindre forsamling. Ved slike anledninger bruker noen meget sterke uttrykk for liksom å slå motstanderen ned. Kanskje Paulus vil advare mot å gå inn i diskusjoner med slike mennesker. De lar seg ikke overbevise. Erfaringer kan være godt å ta vare på og slik lære av fortiden.

16 Ved mitt første forsvar møtte ingen med meg, men alle forlot meg - må det ikke bli tilregnet dem!

[1: 15. Luk 23: 34. Apg 7: 60.]

Paulus har vært i et rettsmøte med romerske myndigheter, kanskje han allerede hatt møtt keiseren, som han hadde appellert sin sak inn for. Apg. 25, 11f. Han må ha følt seg ensom og sviktet den gangen.

”Alle forlot meg.” Det var kristne i Rom, men det har kanskje kostet for mye å stå som forsvarer for Paulus. Vi mennesker er feige når sannheten koster. Han føler det veldig alvorlig, på deres vegne. For han vet at de en dag skal møte Gud og forsvare sine handlinger der.

Men Paulus har bevart kjærligheten og ønsker at det ikke må bli tilregnet dem. Det kan se ut som en bønn: Han ber Gud om ikke å tilregne dem dette, som Stefanus gjorde, Apg. 7, 60. Kanskje han nå husket det som skjedde da han ble steinet – han stod der og passet på soldatenes klær. Apg. 7, 58. Paulus var fylt av den samme hellige Ånd som Stefanus var.

4. Herrens nærvær, v. 17-18.

17 Men Herren stod hos meg og styrket meg, for at forkynnelsen skulle fullføres ved meg, og alle folkeslag få høre den. Og jeg ble fridd ut av løvens gap.

[Sal 22: 22. Apg 23: 11. 27: 23.]

Om alle mennesker forlot Paulus, har han likevel en trygghet som overgår alt annet. Herren var hos ham og der fikk han kraft. Det er et samfunn som verden ikke forstår, men som er reelt for de troende. Jesus sa før han drog hjem til sin far: Se, jeg er med dere alle dager… Mat. 28, 20. Det skal vi alle få regne med og stole på.

For Paulus var forkynnelsen av evangeliet det viktigste i livet. Han tenkte ikke på sin egen stilling og lidelse. Forkynnelsen måtte fullføres! Og Herren hadde hjulpet ham til det. Forkynnelsen kan her bety den forkynnelse han har hatt. Vi vet at han var dyp i sin tanke og ord og prekte sterkt om troen og nåden. Han er som en Luther på forskudd. For Luther hentet jo sine ord fra Paulus i stor grad.

Fullføre betyr ikke at alt er gjort, men at hans oppdrag er fullført. Alle folkeslag betyr heller ikke at alle mennesker på jorden skulle høre det da. Men i og med at han fullførte sin tjeneste og fikk tale tydelig om synd og nåde, har alle anledning til å høre det senere gjennom hans brev. I sin egen levetid fikk han forkynne for store deler av Romerriket. Så langt rakk hans oppdrag.

Han ble utfridd av løvens gap, står der som et seiersrop. Keiser Nero ble kalt ”løve” av Seneca. Og dette var i hans keisertid. Det kan være en spesiell hending han viser til siden han ble utfridd. Som kjent ble han senere tatt av dage i Rom, etter tradisjonen.

18 Herren skal fri meg fra all ond gjerning, og frelse meg inn i sitt himmelske rike. Ham være æren i all evighet! Amen.

[Matt 6: 13. Rom 16: 27. 1Pet 4: 11.]

Han går videre på den tanken og ser framover. Problemene er ikke løst. Og det kommer en siste dag, enten ved død eller ved Kristi komme. Da er tiden inne til å bli endelig befridd fra alt ond. Det blir vi ikke her i tiden. Det er nok dette han også tenker på her, for han skriver: Herren skal frelse ham inn i sitt himmelske rike. Da slutter tiden og evigheten begynner. Han ser fram til det og vet at det er så mye, mye bedre. Fil. 1, 23.

Og gjennom alt som skjer skal Herren ha all ære. Det gjelder her i tiden – vi må aldri forsøke å røve ære fra Gud og hans Sønn. Og det gjelder i evigheten. Da kan ingen ta hans ære, og da vil alle forstå det og lovprise Herren gjennom alle evigheter. Det blir en vidunderlig tid.

5. Hilsen, v. 19-22.

19 Hils Priska og Akvilas og Onesiforus' huslyd.

[1: 16. Apg 18: 2. Rom 16: 3. 1Kor 16: 19.]

De to første navn er ekteparet vi kjenner fra Apg. 18 m.fl.st., og Onesiforus kjenner vi fra Kol. 4, 9 og Fil. 10. Paulus kjenner mange mennesker og han sender hilsen til noen av dem. Det har ingen ting med kjødelig slektskap å gjøre. Her er det et åndelig samfunn han tenker på. Og slik er det med oss kristne: Vi møter venner som kristne over alt i landet vårt og ofte andre steder også.

20 Erastus ble igjen i Korint. Trofimus etterlot jeg i Milet fordi han var syk.

[Apg 19: 22. 20: 4, 15.]

Her er også et par venner han gjerne vil huske og sende hilsen til. Erastus er nevnt i Apg. 19, 22 og Rom. 16, 23, men vi vet ikke om det dreier seg om samme person. Men alle tre er nevnt i det området som nå er Hellas. Trofimus var fra Efesus og var med Paulus på hans siste reis til Jerusalem og Roma. Mern han ble syk og måtte bli igjen i Milet, sør for Efesus.

21 Skynd deg å komme før vinteren! - Eubulus og Pudens og Linus og Klaudia og alle brødrene hilser deg. [v. 9.]

Det er høst og Paulus lengter etter sin venn og ber ham komme snart til ham, før vinteren kommer. Da er det vanskelig å reise og kaldt og ensomt i fengslet. Han trenger selskap. Men han har noen kjente. Fire navn er nevnt sammen med alle de kristne i byen – her kaller han dem etter sedvane for ”brødrene”.

Eubulus må være en kristen i Roma som kjente Timoteus. Pudens og Linus er ikke kjent ellers. Noen tror at Linus er sønn til Prudens og Klaudia. Men vi vet altså ikke mer om denne familien, enn av Paulus og Timoteus kjente dem. De har trolig vært til støtte og hjelp for Paulus da han var fange i Roma.

22 Herren være med din ånd! Nåden være med dere!

[Gal 6: 18. Kol 4: 18. Tit 3: 15. Filem 25.]

Paulus avslutter alltid sine brev med gode ønsker fra Gud. Han vet at alle behøver Guds nåde, derfor ønsker han det over alle helt til det siste. Slik viser også Paulus at han trenger nåde av Gud, selv om han er en stor apostel og en eldre mann. Og herren må være med dem – denne gang sier han: med din ånd. Det er det gjenfødte sinn, vårt indre liv. Det er ikke nok med Guds hjelp i arbeidet og tjenesten hos en pastor og forkynner. Vi behøver hans nåde i vårt indre menneske, det kan lett ta skade i tjenesten for Gud.

Det er det siste vink Paulus gir oss i sitt åndelige testamente.

---

2. Tim. kap. 2.

2008-09-16T09:01:00.000-07:00

Kapittel 2.

1. Uredd og sterk, v. 1-6.

Vers 1 Bli da du, min sønn, sterk ved nåden i Kristus Jesus!

[Ef 6: 10.]

2 Det du har hørt av meg i mange vitners nærvær, overgi det til trofaste mennesker, som også er i stand til å lære andre.

[1: 13. 3: 14. Tit 1: 5.]

3 Lid ondt med meg som en god Kristi Jesu stridsmann!

[1: 8. 4: 5.]

4 Ingen som gjør krigstjeneste, blander seg inn i dagliglivets sysler, for han vil gjøre sin hærfører til lags.

[1Kor 9: 25.]

5 Og den som kjemper på idrettsbanen, får ikke seierskransen uten at han følger reglene.

[4: 7, 8. 1Kor 9: 24, 25. Åp 2: 10.]

6 Bonden som arbeider, skal først ha sin del av fruktene.

[1Kor 9: 7, 10.]

2. Tenk, v. 7-14.

7 Tenk over det jeg sier! For Herren skal gi deg forstand på alt.

8 Kom Jesus Kristus i hu, han som er oppreist fra de døde, av Davids ætt, etter mitt evangelium.

[2Sam 7: 12-16. Sal 132: 11. Rom 1: 3. 1Kor 15: 5, 20.]

9 For dette evangelium er det jeg lider ondt, like til det å være lenket som en forbryter. Men Guds ord er ikke bundet.

[Ef 3: 1, 13. Fil 1: 12-14. Kol 1: 24.]

10 Derfor utholder jeg alt for de utvalgtes skyld, for at også de skal få frelsen i Kristus Jesus med evig herlighet.

[Rom 6: 23.]

11 Det er et troverdig ord. For er vi døde sammen med ham, skal vi også leve sammen med ham.

[Rom 6: 8. 8: 17. Fil 3: 10. 1Tess 5: 10.]

12 Holder vi ut, skal vi også herske sammen med ham. Fornekter vi, skal også han fornekte oss.

[Matt 10: 33. Rom 5: 17. 8: 17. 1Pet 4: 13.]

13 Er vi troløse, så forblir han trofast. For han kan ikke fornekte seg selv.

[4M 23: 19. Rom 3: 3. Tit 1: 2.]

14 Dette skal du minne om. For Guds åsyn skal du pålegge dem at de ikke skal ligge i ordkrig, til ingen nytte, men til undergang for dem som hører på.

[1Tim 6: 4. Tit 3: 9.]

3. Vår tale, v. 15-18.

15 Legg vinn på å kunne framstille deg for Gud som en som holder prøve, en arbeider som ikke har noe å skamme seg over, en som på rett måte utdeler sannhetens ord.

16 Vend deg bort fra det vanhellige, tomme snakk, for de går bare videre og videre i ugudelighet.

[1Tim 1: 4, 6. 4: 7. Tit 1: 14. 3: 9.]

17 Deres ord vil ete om seg som villkjøtt. Blant dem er Hymeneus og Filetus.

[1Tim 1: 20.]

18 De har faret vill fra sannheten, for de sier at oppstandelsen alt har funnet sted, og hos noen omstyrter de troen.

[1Kor 15: 12. 1Tim 6: 21. Tit 1: 11.]

Grunnen til at Paulus behandler dem strengt er at de farer vill fra sannheten. Det er alltid alvorlig. Her omtales så spesielt to forhold: Spørsmålet om oppstandelsen og om troen.

4. Grunnvollen, v. 19.

19 Men Guds faste grunnvoll står, og har dette segl: Herren kjenner sine! - og: Hver den som nevner Herrens navn, skal avstå fra urett!

[4M 16: 5. Matt 7: 23. Joh 10: 14. 1Kor 8: 3.]

Vi legger merke til at denne side ved kristentroen er ofte nevnt i Det Nye Testamentet. Vi får mange formaninger til å leve rett og sant i denne verden – det er kristendommens varemerke.

5. En kristens liv, v. 20-26.

20 I et stort hus er det ikke bare kar av gull og sølv, men også av tre og leire. Noen kar er til ærefullt bruk, andre til vanære.

[Rom 9: 21.]

21 Den som nå har renset seg så han holder seg borte fra disse vanærens kar, blir selv et kar til ære, - helliget, nyttig for husbonden, satt i stand til all god gjerning.

[3: 17.]

Da er du et kar til ære, - helliget, nyttig for husbonden, satt i stand til all god gjerning. Bare som tydelige kristne er vi vitner om Kristus. For han var tydelig.

22 Fly fra ungdommens lyster! Og jag etter rettferdighet, tro, kjærlighet, fred med dem som påkaller Herren av et rent hjerte!

[1Kor 1: 2. Gal 5: 22. 1Tim 6: 11. Heb 12: 14.]

23 Vis fra deg de tåpelige og uforstandige stridsspørsmål! For du vet at de føder strid.

[1Tim 4: 7. 6: 4, 5. Tit 3: 9.]

Det beste rådet var her å vise dem fra seg. Hvis vi begynner en strid med dem, vil det bare vokse og bli så omfattende at vi ikke ser noen utvei. For slike mennesker lar seg ikke overbevise.

24 Men en Herrens tjener må ikke ligge i strid, men være vennlig mot alle, i stand til å lære andre, villig til å tåle ondt.

[1Tim 3: 2. Tit 1: 7, 9.]

25 Med saktmodighet skal han tilrettevise dem som sier imot, om Gud da kunne gi dem omvendelse, så de kunne kjenne sannheten,

[4: 2. Gal 6: 1. 1Tim 2: 4.]

26 og våkne opp av sin rus i djevelens snare, han som de er fanget av, så de må gjøre hans vilje.

[1Tim 3: 7. 6: 9.]

Enda noen gode råd og formaninger gir han sin unge venn. Og alt henger sammen med det som er sagt før.

2 Tim kap 1.

2008-09-08T07:05:00.001-07:00

2. Timoteus brev.

Av Nils Dybdal-Holthe.

Innledning.

SEKT

Det var flere sekter på denne tida. De mest alvorlige var trolig gnostisismen, judaismen og noe William Barclay kaller ”spekulativ intellektualisme”. Her er flere ting å legge merke til.

Gnostisismen har jeg skrevet litt om kommentaren til 1. Johannes brev. Den er mer et filosofisk system enn religion og nokså ulik den kristne tro.

KIRKEN

Kapittel 1.

1. Hilsen, v. 1-2 med løfte om livet.

Vers 1: Paulus, ved Guds vilje Kristi Jesu apostel til å forkynne løftet om livet i Kristus Jesus - [Kol 1: 1. 1Joh 2: 25.]

Også denne gang kaller han seg apostel. Dette greske ordet ”apostolos” betyr sendebud, med et bundet mandat.

Kallet var å forkynne, og det hang sammen med Jesus Kristus. Han er sentrum i all kristen forkynnelse.

Vers 2 - til Timoteus, min kjære sønn: Nåde, miskunn og fred fra Gud, vår Far, og Kristus Jesus, vår Herre [Apg 16: 1. Gal 1: 3. 1Tim 1: 2. Tit 1: 4.]

2. Paulus taler om Timoteus, v. 3-5.

Vers 3 - Jeg takker Gud, som jeg fra mine forfedre av tjener med en ren samvittighet, når jeg stadig minnes deg i mine bønner, natt og dag. [Apg 23: 1. Rom 1: 8, 9. Ef 1: 16. Fil 3: 5.]

Først takker han Gud. Det er en del av bønnen, og vi må erkjenne at vi bruker det for sjelden. Paulus hadde sine takkeemner. Og vi har også mange slike.

Vers 4 - Når jeg minnes dine tårer, lengter jeg etter å se deg igjen, så jeg kan bli fylt med glede. [Apg 20: 37. Rom 1: 11. 15: 23. 1Tess 2: 17.]

Vers 5 - For jeg er blitt minnet om din oppriktige tro, den som bodde først i din mormor Lois og i din mor Eunike, og som jeg er viss på også bor i deg.

[Apg 16: 1. 1Tim 1: 5.]

3. Paulus formaner Timoteus, v. 6-7.

Vers 6 - Derfor minner jeg deg om at du igjen opptenner den Guds nådegave som er i deg ved min håndspåleggelse.

[Apg 6: 6. 1Tim 4: 14.]

Vers 7 For Gud gav oss ikke motløshets ånd, men krafts og kjærlighets og sindighets ånd.

[Ord 24: 10. Rom 8: 15. 2 Kor 4: 1.]

Og det er løsningen. Gud har gitt oss en annen ånd, en større åndsmakt enn det jordiske og det onde. Og denne åndskraft er tredelt: kraft, kjærlighet og sindighet.

4. Lidelse uten skam, v. 8.

Vers 8 Skam deg derfor ikke ved vår Herres vitnesbyrd eller ved meg, hans fange, men lid ondt sammen med meg for evangeliet, i Guds kraft!

[2: 9. Rom 1: 16. Ef 3: 1. Fil 1: 7. Kol 4: 18.]

5. Liv i Jesus, v. 9-10.

Vers 10 Nå er denne nåde blitt åpenbaret ved vår frelser Jesu Kristi åpenbaring. Han har tilintetgjort døden og ført liv og uforgjengelighet fram i lyset ved evangeliet,

[Jes 25: 8. Rom 16: 26. Kol 1: 26. Tit 1: 2. Heb 2: 14.]

6. Paulus lider uten skam, v. 11-12.

Vers 11 og ved det er jeg satt til forkynner og apostel og lærer for hedninger.

[1Tim 2: 7.]

[2Kor 5: 19. Ef 3: 1. Fil 1: 6. 1Pet 4: 16.]

Nå har han forklart grunnen til at han lir som kristen. Det er ikke tilfeldig. Slik må det være fordi verden er Guds fiende.

7. Ta vare på, v. 13-14.

Vers 13 Ha som forbilde de sunne ord du har hørt av meg, i tro og kjærlighet i Kristus Jesus [2: 2. 3: 14. 1Tim 6: 3.]

Vers 14 Ta vare på den fagre skatt som er betrodd deg, ved Den Hellige Ånd som bor i oss! 1Kor 3: 16. 2Kor 5: 19. 1Tim 6: 20.]

Men han har fått Den Hellige Ånd, og den er mektig til å bevare ham. Slik er det med oss alle.

8. Barmhjertighet, v. 15-18.

Vers 15 Du vet dette at alle de i Asia har vendt seg fra meg, blant dem Fygelus og Hermogenes [2: 17. 4: 16. Apg 2: 9.]

Vers 16 Må Herren vise barmhjertighet mot Onesiforus' hus, for han har mange ganger styrket meg, og ikke skammet seg over mine lenker.

[4: 19. Matt 25: 36. Apg 28: 20. Ef 6: 20.]

Vers 17 Da han kom til Rom, gjorde han seg mye umak med å lete etter meg, og fant meg.

I det apokryfiske skriftet om Paulus og Teklas gjerninger er det sagt at han ble frelst ved Paulus og viste gjestfrihet mot apostelen i Iconium. Men det er ikke omtalt i Det Nye Testamentet.

18 Må Herren la ham finne miskunn hos Herren på den dagen! Hvor store tjenester han har gjort i Efesus, vet du best selv.

[Matt 5: 7. Apg 18: 19.]