søndag 29. juni 2008

EFESERBREVET

Bibeltimer
(Disse bibeltimene vil bli utvidet senere.)


Innledning.

Brevet er skrevet av Paulus omkring år 60 da han satt som fange i Rom, kap. 1,1; 3,1. Apg. 28,30f. Derfor kalles det "fangenskapsbrev", 4,1; 6,20. Vi kan lese brevet med denne bakgrunn: En fange gleder seg over Guds frelse. Intet kan frarøve oss det. Paulus hadde vært i Efesus og talt Guds ord der i 3 år (Apg. 19,8.10.22; 20,31, [17-38]). Nå vil han minne sine venner om frelsen og livet som kristne. Han var ekstra glad i denne kristenflokken og hadde et ekte kristent fellesskap og broderkjærlighet med dem.
I noen manuskript er ordene "i Efesus" utelatt (1,1), og man tror brevet har vært sendt til flere menigheter som et slags rundskriv. I alle fall er det beregnet på noen Paulus kjente godt. Og han hadde vært i flere byer i Lille-Asia.
Efesus var kjent Diana-templet og Artemis-dyrkelsen. Det var hedenske guder.....
Brevet har et rikt innhold og er blitt kalt "de troendes verdibrev". Det er både det høyeste og det dypeste brev i NT. Der finner vi rike skatter gjemt og ser hva vi eier i Gud. Luther sier om dette brevet: "I dette brevet lærer Paulus hva evangeliet er, hvorledes det er forutsagt av Gud i evighet og ved Kristus utgått og fortjent, og at alle som tror det skal bli rettferdige, fromme, levende, salige og fri fra loven, synden og døden." Det skal vi stanse for nå.
Grunnen til denne ufattelige rikdommen er tydelig. Brevet taler om at vi har alt i Kristus. Hele åtte ganger finnes dette uttrykket i kap. 1 på grunnteksten. Og i Kristus er en uttømmelig dypde. Her kan vi lese oss glade og lykkelige, og hente åndelig styrke og glede. Vi taper ofte kraft og frimodighet fordi vi leser så lite og stanser så sjelden for det vi har i Kristus.


Kapittel 1. Guds velsignelse.

A. Innledning.

Brevet begynner med avsenderes navn: Paulus. Men det hadde ikke alltid vært hans bruksnavn. I de første kapitlene i Acta kalles han hele veien for Saul(us). Man mener nok at han hele tiden hadde hatt begge navn (O. Moe). Men var ikke brukt om ham mens han var jøde i tro. Og det ble ikke brukt mye om ham etter omvendelsen.
Acta 9 satte et skille i hans liv. Selv ønsket han å utrydde de kristne for godt med denne "misjonsreisa". Han gikk lenger i forfølgelse enn noen andre. Men Jesus stanset ham effektivt med spørsmålet: Hvorfor forfølger du meg? Og svaret viser at Paulus ikke visste hva han gjorde.
Paulus kaller seg apostel. Det betyr et sendebud. Han var et spesielt utvalgt redskap. I en forstand er vi alle utvalgte redskap for Gud, hver på vår plass. Men Gud trenger noen spesielle som skal være banebrytere i hans rike. De utruster han på en særlig måte.
Han var et slikt redskap ved Guds vilje. Paulus hadde både et kall til frelse som han opplevde utenfor Damaskus, og dette spesielle kallet til tjeneste. Disse to kall henger sammen. Ingen kan tjene Gud uten først å ha mottatt kallet til frelse.
Nå sender han brevet til de kristne i Efesus og andre i Lille-Asia - og vi tror til alle troende.. Her i begynnelsen av brevet beskriver han 4 kjennetegn på en sann kristen. Slik har Guds folk vært til alle tider. Det er likt for alle, enten vi bor i Norge eller i den tredje verden. Og alle fire kjennemerker henger sammen. Vi kan ikke eie ett av dem og ikke resten. De er en enhet og beskriver Guds barn - selv om dette selvsagt ikke er alt som sies om de troende. Her er noe å prøve seg på om vi eier livet i Gud.
1) Vi tror på Kristus. Vi er "troende". Slik ble vi kristne. For tro er å gi opp alt sitt eget og å ta sin tilflukt til Kristus. Tro er tillit til ham, det er å stole på Jesus til frelse. Dette er hovedsak i all kristendom og i lutherdommen. Et av de lutherske "slagord" var på latin: sola fide, som betyr ved tro alene. Det står alltid i motsetning til våre egne (lov-)gjerninger uansett hvor gode og fromme de kan synes. Vi skal ikke streve for å bli gode nok eller gjøre så godt vi kan. Troen er å se på Kristus og vite: han er min frelser. Alt hans er mitt. Jesus er min kristendom. Noen annen vei til frelse finnes ikke i noen religion eller i noe land.
Du skal intet gjøre for å frelse få,
Nei, blott ordet høre, hvile deg derpå.

Dette ser vi tydelig i Gal. 2, 16: "Da vi innså at et menneske ikke blir rettferdiggjort av lovgjerninger men ved tro på Kristus Jesus, da trodde også vi på Kristus Jesus, for å bli rettferdiggjort ved tro på Kristus og ikke av lovgjerninger." Og i Rom. 3, 21 ff skriver apostelen noen sterke ord om dette: "Nå er Guds rettferdighet...blitt åpenbart uten loven, det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror. For det er ingen forskjell...De blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus...For vi holder for at mennesket blir rettferdiggjort ved tro, uten lovgjerninger."
Slik blir et menneske en kristen. Og så lenge vi tror er vi kristne. Det er stjernehimmelen i Guds rike. Og det er det viktigste Paulus sier til sine venner.
2) De har Guds nåde over sitt liv, og han ønsker at den fremdeles må være over dem. Ingen andre kan være kristne enn de som er blitt det av nåde. Dette er det andre hovedordet i lutherdommen og kristendommen. "Sola gratia" sa de lutherske teologene på latin, dvs. ved nåden alene. Å bli frelst av nåde er å bli benådet som en dødsdømt fange. Vi er skyldige å dø den evige død.Vår synd roper til himmelen og Guds vrede og straff ligger over slekten. Ingen går fri. Og har fortjent å bli fri.
I denne håpløse og fortapte situasjon menneske befant seg i, gjorde Gud underet: han benådet den synderen som trodde! Det er uhørt i religionshistorien. Det latinske ordet nåde (gratia) betyr rett og slett gratis. Å bli frelst er å få det gratis, uten å ha fortjent en cent. Og det stemmer så godt med profeten Jesaja kap. 55, 1: Kom, kjøp uten penger og uten betaling. Og den samme Paulus skriver til Titus (2, 11): Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker. Den store åpenbarelsen skjedde på Golgata kors da Gud viste for all verden hva frelsen er. Og en ny åpenbarelse skjer hver eneste dag en synder omvender seg og blir frelst. Ja, de troende opplever ofte slike åpenbaringer fra Gud da vi får se enda et nytt gløtt inn i nådens rike.
Her i Efeserbrevet står ordet egentlig som en ønske: Nåde være med dere. Han vil si dem dette: måtte den nåden som dere har fått fortsatt være med dere. Må dere alltid leve i nåden. For vi trenger nåden hele livet. Derfor er den et kjennetegn på Guds barn.
Spørsmålet vi må stille oss er dette: trenger vi nåden, er den en livsnødvendighet for oss. Eller er den blitt en selvfølge?
3) De troende er hellige. Slik begynner han brevet med en veldig tillitserklæring: til de hellige i Efesus. Og legger han til dette: de som tror. Da vet vi: alle de som tror og slik klynger seg til nåden, er hellige. Jesus helliget oss da han døde på korset.
Hellig betyr å være adskilt fra noe og innviet til noe. Eksemplet kan være søndagen slik den var tenkt etter Guds plan: den er annerledes enn andre dager, en helligdag.
For Gud er alle fullkomne, hellige og fullkomne. For hans åsyn kan vi ikke bli bedre. Hebr. 10,10.
Men hvordan er vi for mennesker? I vår hverdag og dagligliv? I dette brevet ser vi at vi også blir formant til å leve hellig slik vi objektivt er hellige (4, 1ff). Her handler det om praktisk kristendom. Også det er et kjennetegn. Vi taler ikke om kristelig fullkommenhet i vårt dagligliv. Men vi sier dette med Ordet: du kan ikke være en kristen og samtidig leve i synd. De er motpoler i Guds rike. Lever du rett med Jesus, skynder du deg ut av fallet og nederlaget og går til Frelseren som på nytt gir nåde. Nåde over nåde. Joh. 1,16.
4) De har fred. Må freden være med dere, v. 2. Denne fred er en frukt av troen, Gal. 5, 22. Det er bare den benådede synder som kan eie en slik hjertefred.



KAP. 1.

V. 1-2.
Innledningen til brevet er slik brev i oldtiden ofte var: forfatter og leser blir først nevnt og deretter en personlig og generell hilsen.
1) Paulus er forfatter. Om seg selv skriver han: ved Guds vilje Jesu Kristi apostel. Det er en ydmyk betegnelse. Trykket ligger ikke på at han er noe stort: apostel. Hovedsaken er at det han er, er han blitt av Guds vilje. Det er Gud selv som har bestemt at han skulle være apostel. Han er bare et redskap som har stilt seg villig fra til tjeneste. I mange brev kaller han seg selv tjener eller slave. Overfor efeserne vil han understreke aposteltjenesten.
2) Efeserne er lesere. Noen manuskript utelater ordene "i Efesus", og RSV følger disse manus. man mener at brevet i første rekke har vært et "rundskriv" bestemt for mange menigheter i Lille-Asia. Paulus hadde jo reist gjennom området og kjente mange kristne der. Noen har tenkt seg at flere likelydende brev var skrevet men at navnet på de enkelte byene så ble føyet til. Det brevet som kom til Efesus, slo liksom gjennom og ble med i samlingen av skrifter i NT. Men noen andre manus ble også bevart. Leserne blir kalt "hellige". Det er et navn på de kristne på linje med "Guds folk" og "troende". De hellige blir også kalt "de som tror på Kristus Jesus". Begge disse uttrykkene sier noe om de kristne. Som hellige er de adskilt fra denne verden og innviet til Gud. Som troende er de avhengige av Jesus i alt. De er ikke hellige på grunn av noe hos seg selv. De har alt ved at de stoler på Jesu frelsesverk. Verken troen eller helligheten er en kvalitet de selv har fortjent.
3) Hilsenen er tradisjonell for Paulus og inneholder to ting: nåde og fred. Som han selv har fått alt av Gud ved Jesus Kristus, ønsker han at leserne skal eie alt ved Ham. Det er nåde. Det betyr en gave og noe ufortjent.
Frukten av troen og nåden er fred. Her er det freden fra Gud, ikke den mellommenneskelige freden han tenker på. Og at Gud vil gi sin fred til syndere som tror, er gitt til kjenne ved måten han beskriver Gud her: vår far. Farsbegrepet i Bibelen har nettopp med dette at han gir og tar vare på oss.


I. Guds velsignelse, v. 3-14.

V. 3.
Paulus innleder avsnittet med lovsang: Lovet være Gud! Sett fra en side er hele brevet en stor lovsang til Gud for frelsen i mange fasetter. Og denne lovsangen er ikke framtvunget av mennesker og tillært. Den er født i møte med nåden i Kristus.
Han priser Gud, vår Herre Jesu Kristi Far. Dermed har han slått an tonen og gir en bekjennelse av sin egen tro: han tror ikke på noen av romerrikets eller den greske verdens avguder. Og samtidig har han erklært at Jesus er selv Gud. Og dermed har han faktisk stilt seg i kamp mot enkelte jøder som nettopp fornektet Jesu guddom og dermed ble kristendommens motstandere.

si at Gud har velsignet oss med all åndelig velsignelse i Kristus, v.3. Gud er kilden til velsignelsen, mens Jesus er kraftledningen som bringer den ned til oss. Vi trygler ofte Gud om at han skal velsigne oss. Her sier ordet at han har gjort det. Hele Guds rikdom finnes i Jesus, Kol.2,9. Når vi har ham, har vi alt vi behøver for tid og evighet. Derfor kan vi gå til ham med alle ting og få hjelp til alt. Vi skal nå merke oss at Paulus taler om åndelige velsignelser og ikke timelige goder. Der har ikke Gud lovet å gjøre alt godt og lett når vi tror på Jesus. Guds folk kan ofte lide nød og oppleve store vansker - men i alt dette erfarer de Guds velsignelse!
Hva består den i? Her oppregnes flere ting:


De åndelige velsignelser, v.3-14. Første del av dette omhandler forskjellige velsignelser som Gud har gitt alt sitt folk. De skal styrke vårt kristenliv, gi oss trygghet og glede på veien til himmelen.

1. Utvelgelsen, v.4.
I dette verset ser vi Guds evige plan med oss. Før verden ble skapt, tenkte den allmektige på oss og ordnet en frelsesplan for syndere. Vi skulle utvelges "i Jesus". Det betyr at hele frelsesverket avhenger av ham. Vår del er å takke og ta imot.
Utvelgelse og forutbestemmelse, v.5, betyr ikke at noen er bestemt til evig liv og andre til fortapelse (Calvin). Det betyr at vi er utvalgt i Kristus (og ikke i oss selv eller p.g.a. våre egne prestasjoner) og bestemt til å være hellige for Gud. Guds ære er det endelige mål for oss alle. Men det kan vi bare oppfylle når vi er "i Kristus", når vi tror.

2. Barnekår hos Gud, v.5-6.
Ved synden brøt vi pakten med Gud og vi hadde ingen rett lenger. Vi kom bort fra faderhuset som den fortapte sønn. Men Gud elsket sin skapning og tok oss tilbake til seg. Her brukes bilde av adopsjon for å beskrive dette. En adoptert blir sønn i huset helt av nåde uten rettigheter. Likevel får han samme stilling og arverett som en i familien. (NB. En troende er født inn i familien. Joh.3).
Dette gjorde Gud av sin frie vilje. Ingen tvang ham - han ønsket å eie oss. Så høyt har Gud elsket verden. Derfor ga han oss sin nådes herlighet, v.6. Vi har ingen rett hos Gud. Men p.g.a. Jesu gjerning for oss kan vi få denne rett. Og meningen var at vi skulle prise ham for denne nåde - både her i tiden og i evigheten.
Så er vi ved troen født som barn av Gud og innsatt som hans rette sønn. Derfor kan vi komme til ham som far.
Også dette var bestemt i Guds evige råd.

3. Syndenes forlatelse, v.7-8.
Det finnes bare ett adgangstegn inn i Guds rike: syndenes forlatelse. Men eier vi det, har vi fått nøkkelen til himmelporten. Om det sier han:
a) Det skjer ved Jesu blod. På korset ble skyldbrevet tatt bort og synden sonet. Det er forløsningen. Alle som vil, kan få del i Guds rike ved å bekjenne sin synd.
b) Der er nok for alle: etter sin nådes rikdom. Vi har mange synder. Vi kunne angre evigheten lang over de svaret flekkene i vårt liv. Jeg skammer meg alltid over mitt forfeila liv og ønsker ofte at jeg aldri var født. Da blir det så stort å vite at i Jesu blod er forlatelse for alt. Ikke en så ussel er at ei Jesus har ham kjær. Da blir også min sjel forløst og frigjort. Og takken stiger til Guds kongetrone.

4. Guds viljes hemmelighet, v.9-10.
Denne kunngjøring gjelder en ny husholdning. Den begynte med Jesus, fortsetter i Guds menigheter og skal bli fullstendig når alt blir samlet til ett i Kristus. For et Guds barn er altså framtiden i Guds hender, og derfor er vi trygge. I trengselstider kan det være vanskelig å forstå, men vi må klynge oss til Guds løfter om at Helvedes makt aldri skal få overtaket. Han har kunngjort oss sin framtidsplan. Vi vet hva som venter.

5. Arvelodd, v.11-12.
Guds folk er ikke bare frelst fra synd og dom, men til en evig herlighet. De har ikke bare kår som Guds barn her i tiden. De har en arv i vente. Dette er også etter Guds frie vilje og derfor av nåde. Arven er likestilling med Kristus som vår eldre bror. Rom.8,17. Den er gjemt i himlene nå, 1.Pet.1,4. I evigheten skal vi få nyte denne frelse helt og fullt. Den blir større og rikere enn vi kan forestille oss nå.

6. Den Hellige Ånd, v.13-14.
Når en synder hører evangeliet som blir forkynt og tar imot i tro den frelse som evangeliet tilbyr, får han Ånden som gave. Ånden kalte oss til Gud og forklarte evangeliet for oss. Ved troen tar den bolig i oss og blir vår talsmann og veileder. Joh.16. Her sier Paulus at Ånden blir noe mer for oss:
a) Den blir innsegl, v.13. Gud setter sitt merke på oss, vi er hans. Seglet viser hvem vi tilhører, og det garanterer at varen er ekte og bevart uskadet. Det er Åndens gjerning med oss.
b) Den er pantet på arven, v.14. Pantet var den første utbetaling som garanterte resten. Frelsen er en forsmak på himlen, og dette beviser at vi skal få oppleve frelsens fylde i evigheten - når den endelige forløsning skjer til Guds pris. (På mod. gresk brukes ordet pant om en forlovelsesring. Og den er beviset på senere samliv, at de tilhører hverandre.)

7. Vår endelige forløsning, v.14.
På Golgata forløste Jesus oss fra syndens skyld og straff. Frelsen blir vår ved tro. Ved Jesu komme skal vi forløses fra synden i oss, fra dødens makt og den verden vi lever i. Vi skal rykkes ut av alt det onde og inn i en salig himmel. Da skal vi for evig være hans. Da skal vi til fulle være hans herlighet til pris. Her i verden lykkes det så dårlig. Lovsangen forstyrres av jordiske ting, harpene er ustemte og røsten uklar. Når vi når fram, skal alt bli fullkomment - også vår takk for Golgata og alle velsignelsene!


Paulus ber, v.15-23.

I. Paulus kjenner dem, v.15-16. Han har hørt om dem, ikke sladder, men om deres gode sider: deres tro og kjærlighet. Det er bilde av et sant kristenliv. De to ting skal følges hånd i hånd. Derfor blir hans bønn en takk. Det er godt når vi kan takke for hverandre - at de tar imot Guds velsignelse og vandrer rett.

II. Han ber for efeserne, v.17-20. Selv om leserne har mottatt velsignelse, trenger de forbønn. De er makt i de foldede hender!
1) Han ber om at de må få mer kunnskap om Gud, v.17. Til det trengs visdoms og åpenbarings Ånd. Den må Gud gi. Selv om de har fått Ånden, v.13f, trenger de mer av den.
2) Han ber om at de må forstå det håp de har, v.18. Til det trengs åndelige, opplyste øyne. Fornuften fatter det aldri. Gud må opplyse ved Ånden.
3) Han ber om at de skal forstå arvens herlighet. Vi blendes så lett av verdens herlighet og glemmer vår himmelske arv. Den stråler over alt.
4) Han ber om at de skal skjønne litt av Guds makt, v.19f. Han er herre over død og grav og gjør det umulige. Oppstandelsen er bevis på det. Den samme makt er tilgjengelig for Guds folk. Han ber om at efeserne skal forstå det. Da ville de stole mer på Gud. Han gir seier som seirer over graven.

III. Paulus...forklarer Kristi stilling, v.20-23. Kapitlet avsluttes med en hyllest til Kristus.
1) Han er ved Faderens høyre hånd i himmelen, v.20. Der har han "fått del i Guds makt og ære" (Bibelverket). Han har fått igjen den stilling han hadde før han kom til jord.
2) Han er satt over alle makter i tid og evighet, v.21. Det taler om hans absolutte seier, nå og i dommen. Intet kan reise seg mot ham. Alt er lagt under hans føtter, v.22. Vi har en mektig frelser.
3) Han er menighetens hoved, v.22f. Ja, over alt er han hoved. Det taler om hans bestemmende makt og myndighet. Vi er hans lemmer som skal stå til hans disposisjon (se ellers kap.5). Menigheten er fylt av Jesus som fyller alt i alle, v.23. Han er alle steds nærværende, og vet alt om alle.

2. Kapittel.

A. Menneskene av naturen. Kap. 2,1-5, 11-14, 16-17, 19. I disse versene rulles opp for oss et uhyggelig bilde av hva vi er i oss selv, dere er uverdige. Derfor måtte ALLE Guds velsignelser komme gjennom Kristus og gis oss av nåde. - La oss stanse en stund ved dette bilde av oss slik Gud ser oss!

1) Vi var døde, v.1 og 5. Egentlig døde hele menneskeheten bort fra Gud ved syndefallet. Se 1.Mos.2,17 og 3,6. Men vi kan ikke legge skylden på andre. Paulus sier vi var døde ved våre overtredelser og synder. Vi har frivillig gjort Gud imot og overtrådt hans lov. Derfor var vi døde. Det betyr: Vi er åndelig skilt fra Gud og ute av stand til å gjøre noe selv til vår frelse, dvs. bli levende.

2. Vi vandret i syndene, v.2. Vi tok aktivt del i å synde. Gunnes oversetter: vi levde i dem. Derfor er vi uten årsak og må ta ansvaret for vårt liv selv.

3. Vi vandret etter denne verdens løp. Vi lot oss lede av denne verden og brydde oss ikke om Guds vilje. Vi levde på den nåværende verdens vis, står det i den nye oversettelsen. Og verden er og blir vond. 1.Joh.5,19. Verden er sunket i synd og kan ikke hjelpe oss til Gud. Den fører oss bare lenger bort og dypere ned.

4. Vi vandret etter høvdingen over luftens makter. Guds ord sier det er Djevelen. Jesus kaller ham denne verdens fyrste. Joh.12,31; 14,30; 16,11. Satan er verdens egentlige leder, hersker og inspirator. Derfor er vi av natur ikke frie vesener som selv kan bestemme over vår vei. Satan har bundet oss til denne verdens levevis.

5. Verdens ånd var virksom i oss. Det er Satans usynlige tråder som binder menneskene til synden. Det finnes åndsmakter som besetter menneskene og binder dem. Vi skal huske at vi har med djevelske åndsmakter å gjøre, og ikke bare menneskelig argumentasjon.

6. Vi var av natur vantroens barn. Den nye overs. sier: de ulydige. Vi ville ikke tro når Gud kalte oss. Derfor har Guds Ånd stor strev med oss for å gjøre oss lydige mot evangeliet slik at vi tror. Se også Joh.3,36. Gunnes kaller oss: de opprørske.

7. Vi gjorde kjødets og tankenes vilje og ikke Guds vilje. Vi fulgte vår syndige, falne natur. Kjennetegnet på den er egoismen, det vil si: vi gjør det som passer oss selv. Vi fulgte "legemets instinkter" (Gunnes).

8. Vi var av natur vredens barn, v.2. Det betyr at menneskene er under Guds vrede og dom og skal stå til regnskap for sitt liv en gang. Gud glemmer ikke verden. Han har fastsatt en dag til dom.

9. Vi var hedninger i kjødet, v.11. Guds ord deler menneskene inn i to hovedgrupperinger: jøder og hedninger. De første hadde særlige løfter fra Gud. Men efeserne hadde ikke del i dem. Dette viser at brevet er skrevet også til hedninger.
a) De var uomskårne, det betyr at de ikke hadde del i pakten Gud hadde gjort med Abraham. 1.Mos.17,1.
b) De stod utenfor Kristus, dvs. Messias - jødenes og verdens redningsmann, v.12. Framtidige løfter var knyttet til Messias' komme.
c) De var utelukket fra Israels borgerrett, dvs. fra Guds folk.
d) De var fremmede for pakten med løftene, dvs. uten Guds ord og avtale med Israel. Gud skulle handle spesielt med Israels folk.
e) De var uten håp og dermed fortapt fordi de var uten Gud. Hedningenes guder var ikke guder. 1.Kor.8,4. De var gudløse både her i verden og siden i evigheten.

10. Vi var langt borte, v.13, 17. Vi var borte fra Gud, fra freden og frelsen på grunn av syndefallet i Eden da Gud jaget menneskene bort fra seg. 1.Mos.3,23f. Jes.53,6. Så langt borte var vi at vi ikke fant veien tilbake selv. Ja, der var ingen annen vei.

11. Vi var fredløse, v.14, 17. Først og fremst var det ikke fred mellom synderen og Gud. De var som to land som lå i krig med hverandre. Guds dom og vrede lå over hele verden. Derfor var det også ufred i hjertet.

12. Vi var Guds fiender, v.14, 16. Årsaken til fiendskapet lå hos oss selv: vi hadde syndet og forbrudt oss mot Gud, men vi ville ikke komme tilbake til Ham. Rom.5,10.

13. Vi var fremmede og utlendinger, v.19. Her menes fremmede for jødene som var Guds folk. Det var skille mellom jøder og hedninger, et skille som også førte til fiendskap mellom dem.

14. Vi hadde ikke adgang til Gud, v.18. Det verste var kanskje ikke at vi ikke ville kunne gå til Gud. Men dette: vi hadde ikke lov. Vi hadde mistet vår rett hos Gud ved synden. Bare Guds utvalgte folk Israel hadde en slik adgang. Vi var dømt til fortapelse. (Løftet til Israel gjaldt de som hadde Abrahams tro, som var rette jøder og tilbad Gud i ånd og sannhet.)
For å bli frelst ut av dette utføret, behøvde vi en stor nåde. Og den fikk vi i Kristus.


B. Guds frelse av nåde, v.1,4-10. 13ff. Her får vi flere sider ved frelsen som kaster lys over vårt forhold til Gud etter Jesu komme og når vi tar imot Guds tilbud.

1. Gud har gjort oss levende med Kristus, v.1,4-5. Dermed har han gjenopprettet syndefallets dom, som nettopp var død. Dette nye livet får vi ved tro på Jesus, v.8. Vi må personlig ta imot Guds ferdige nådegave. Da skaper Gud et nytt liv i oss, v.10.

2. Gud har oppvakt oss og satt med Jesus i himmelen, v.6. Vi har fått del i et nytt liv mens vi er på jorden, vi eier Jesu oppstandelseskraft. Fil.3,10. Den samme kraft Gud brukte til å oppreise Jesus fra graven, er stilt til vår disposisjon (kap. 1,19-20). Denne kraft kan vi eie i vårt kristenliv. Vi er oppreist til et nytt levnet. Og fra Guds synsvinkel er denne frelse så trygg som om vi allerede var i himmelen. Nå er Jesus der som vår representant. Så lenge vi er i ham, er vi sikret en plass i hans himmelrike. Dette betyr egentlig at Gud har gjenopprettet alt og forandret alt det som er galt ved oss, slik dette kapittel har beskrevet det. Ved sin oppstandelse og plass der.

3. Gud skal vise sin godhet mot oss i Kristus, v.7. Gud har løftet oss ut av den ugudelige verden og gitt oss et nytt håp. For all framtid skal han slik vise sin godhet mot menneskene ved stadig å føre flere inn i sitt rike. Videre skal han åpenbare større og større rikdommer for de troende i livet med Gud. Joh.1,51. "De kommende tider" betyr også Jesu gjenkomst og frelsens fullendelse da himmel og jord og helvete skal se og forstå Guds godhet mot oss. Den er overvettes stor og rik.

4. Gud har frelst oss av nåde, v.5, 8-9. Nåde betyr: som gave, eller ufortjent. Det er noe vi får uten å betale eller kan kreve. På bakgrunn av vår synd og ugudelighet er det klart at vi ingen rett har hos Gud. Vi er dømt til evig død. Men Gud åpnet fengselets dører og sa: Gå ut. Vi har ikke gjort noe for å bli frelst. Våre gjerninger duer ikke. Det er ikke av oss selv. Vår ros skal være helt utelukket. Æren tilhører Ham.

5. Gud har elsket oss, v.4, derfor frelste han. Den eneste grunn til vår frelse ligger i Guds hjerte. Han elsket sin skapning så høyt at han ga sin Sønn på korset. Joh.3,16. 1.Joh.3,1f. Han var rik på miskunnhet mot syndere.

6. Gud har gitt oss fred i Jesus, v.14ff. Ved hans død ble freden mellom Gud og syndere opprettet og mellom hedninger og jøder. Ved troen blir Guds fred senket ned i vårt hjerte. Men årsaken til denne ligger ikke i våre følelser, men i Jesu korsdød. Da ble årsaken til ufreden tatt bort, vi kom nær til, v.13, og fikk adgang til Gud. Benytter vi oss av den, vil hele Guds rikdom bli vår.

7. Gud har gitt oss et nytt borgerskap, v.19-22. I Jesus fikk vi del i alle løfter og ble Guds husfolk. Sammen utgjør alle troende - både av jøder og hedninger en Guds bolig i Ånden. Grunnvollen for alle er Kristus selv. På ham må vi vokse og oppbygges. Han viser oss også de ferdige gjerninger som vi skal vandre i, v.10, slik at det hellige tempel vokser i Herren. - Men alt er av nåde. Både livet i Gud og tjenesten for ham er ufortjent. Det skulle gjøre oss ydmyke.


III. Guds hemmelighet, kap. 3.
Paulus har fått åpenbart flere hemmeligheter: Det var en av hans spesielle tjenester å kunngjøre oss Guds hemmelige råd for å gi oss en så fullstendig oversikt over frelsens plan som mulig. Apostelen har fått innsikt i Jesu gjenkomst (1.Kor.15,51), om jødenes spesielle stilling (Rom.11,25), om frelsen i Kristus (1.Kor.2,7. Ef.1,9-6, 19) og sannheten om menigheten som Kristi legeme og hedningenes del i det. Dette siste behandler han i Ef. 3 og 5.


A. Hedningene har del i løftet, v.1-13.
Egentlig var ikke dette noe nytt for en jøde, det var forutsagt flere ganger i GT. Derimot var det nytt for hedningene som han skrev til nå, v.1. Det var også nytt for mange nasjonalorienterte jøder. Og det var nytt at hedningene skulle stå på like fot med jødene i Kristus. Apostelmøtet i Jerusalem år 49 (Apg. 15) gjorde det klart at hedningene ikke behøvde å gå over til jødedommen for å bli frelst. Gjerdet var nedrevet ved Kristi død. Ef.2,14.

1) Paulus var Jesu fange for hedningenes skyld, v.1 - dvs. ved at han hadde forkynt evangeliet for dem. Han måtte lide for Jesu skyld og for tjenesten.

2) Han hadde fått kall ved en spesiell åpenbaring, v.2-3. Slik står Paulus i en særstilling i den nye pakt. Derfor er vi avhengig av hans vitnesbyrd for å kjenne evangeliet fullt ut.

3) I kap. 1-2 har han beskrevet (noe av) denne frelsesplan, v.3-4. Ved å studere dem kan vi lære både om frelsen og om Paulus' kjennskap til den.

4) Sannheten om menigheten omtaler han som en hemmelighet av Kristus, v.4-6. Dette var skjult til Kristus kom. GT kaster bare enkelte stråler over evangeliet. Ved Jesu komme brøt solen fram. Paulus' oppgave var å få oss ut av våre jordhytter så vi kan nyte varmen og lyset.
Hemmeligheten er: hedningene er medarvinger, hører med og har del i løftet. Legg merke til: hedningene har ikke overtatt løftet helt - det står de har fått del i det og er medarvinger. Til hvem? Selvsagt jødene, så mange som tror på Kristus. GT har talt mye om hedningenes frelse, men her åpenbares at de skulle være ett legeme med Israel og altså få de samme rettigheter som dem. Før Kristus stod de utenfor disse løfter, kap. 2,12.

5) Dette skulle Paulus forkynne, v.7 - av nåde. Gud valgte ham ut til gjerningen uten at han fortjente det. Alle de andre hadde vært bedre skikket, sier han. Det er hellig ydmykhet (jfr. 1.Kor.15,9f. 1.Tim.1,15).

6) Formålet er å la alle få kjennskap til Guds frelse, v.10-13. Også de himmelske makter skal få kunnskap om den. Paulus skal forklare den for menigheten som igjen skal forkynne den videre. Både onde og gode engler betrakter de frelste i Kristus. Han gir oss frimodighet i tjenesten.

7) I lys av denne store frelsesplan behøver altså ikke de troende å tape motet, selv om Paulus må sitte i fengsel, v.13. Gud har oversikten og vet hva han gjør. Nei, hans trengsel er ikke årsak til mismot. Det er deres ære. Ved at han elsker dem så høyt at han lider for dem.


B. Paulus' bønn, v.14-21.
Her følger apostelens andre bønn for leserne (jfr. 1,16-20). Han bøyer seg igjen for Gud (v.1) som eier dem og skal bestemme over alle, både engler og mennesker, v.15. For leserne ber han om flere ting:

1) At de må styrkes, v.16. Vi behøver ny kraft i livet med Gud. Han har nok for alle og gir oss den ved Ånden. Merk at Paulus ber for sine venner at de må styrkes på det indre plan. Det er der striden står, og han har omsorg for dem - og ber...

2) At Kristus må bo i dem, v.17. Jesus tok bolig i oss i gjenfødelsen, må han må alltid være herre der - bli husets herre. I den grad Jesus er herre i vårt liv, opplever vi Guds kraft.

3) At de må kjenne Kristi kjærlighet, v.19. Hans kjærlighet åpenbares særlig på korset da han ropte i døden: Det er fullbrakt (Joh.19,30). I den grad Kristi gjerning for oss blir klar, blir vi rotfestet og grunnfestet i troen. I vår tid behøver vi dette mer enn noensinne. Det er vernet mot vranglære og verdslighet.

4) At de må forstå hvor omfattende Kristi kjærlighet er, v.18. Den er umålelig. Den overgår all kunnskap, v.19 - en Guds fylde. Derfor er den også uforståelig og uforklarlig. Vi kan ikke lese oss til denne forståelse, ei heller kan menneskelig fornuft forklare den. Her må Guds ånd hjelpe oss og lede oss trinn for trinn. Det skjer både ved dypere bibelstudium og bønn og i vårt daglige erfaringsliv med Kristus. Der opplever vi at hans kjærlighet når oss. Da blir det ikke noe vi vet og kan, men noe vi har opplevd.

5) Kjærlighetens omfang: dens bredde: den når alle mennesker i hele verden. Dens lengde: den er evig og varer livet ut, fra vogge til grav, fra Adam til det siste menneske. Dens dybde: den når de dypeste falne og omfatter det verste fall i ditt liv. Dens høyde: den løfter en synder fra dypet til himlen, røveren blir et Guds barn og setter oss i himmelen med Kristus.

6) Kristus gjør mer enn vi kan be om, v.20. Slik kraft gir han oss at vi får mer enn vi ber om. For Gud kan gjøre "uendelig mye mer" (Ny overs. 75).

7) Alt skal skje til Guds ære, v.21. Det er den dypeste grunn til alt Guds verk. Hans ære skal utfoldes i menigheten, ved at vi lar oss frelse og lede av Kristus. Dette skal bli fullkomment i evigheten da lovsangen til Guds ære aldri skal ta slutt.


IV. GUDS MENIGHET, kap. 4.

I dette kapitlet tales klart om at de troende er Guds menighet. Det gjentas og klarlegges mer i kap. 5,23-32. Der blir menigheten også sammenlighet med en brud eller en hustru.
Her begynner formaningsdelen av Efeserbrevet. Ordet formane er oversettelse av det greske ordet "parakaleo", som betyr å formane, tilkalle, trøste, oppmuntre, be. I noen engelske bibler blir det oversatt her med "beg": å be sterkt, tigge. Det er sammanesatt av to ord: preposisjonen para, som betyr: ved siden av, og verbet kaleo: kalle eller tilkalle. Det sammensatte ordet får betydningen å tilkalle, kalle en til sin side for å få hjelp av ham. Dernest brukes ordet i betydningen å oppfordre, å bevege. Med infinitiv får så også ordet betydningen å oppmuntre, formane, og trøste. Substantivet "paraklætos" har da betydningen en som er tilkalt i retten. Det har samme betydning som det latinske advocatus (advokat). Han kan trøste i betydningen å hjelpe noen til å få sin rett.
Når Paulus bruker ordet parakaleo her (og f. eks. i Rom. 12, 1) har det den tredobbelte betydningen: be, formane og trøste. Grunnbetydningen ligger bak: en som er kalt opp ved siden av. Et vers som kan kaste lys over betydningen av ordet formane, er 2. Kor. 5, 20: som om Gud selv formante ved oss: la dere forlike med Gud. Formaningen innebærer og forutsetter altså at man taler i Guds navn og på hans vegne og dermed med hans autoritet. Når vi formaner til omvendelse, er det et krav på tilhørernes vilje og handling. Ingen blir omvendt uten å følge kallet (formaningen) til å vende om.
Slik er all formaning: vi står i Guds sted, på hans vegne, og ber folket om å leve et rett liv. Men skal dette nye livet leves, må tilhørerne følge anvisningene. I denne sammenheng kan ikke ordet oversettes med generell trøst.
Bakgrunnen og kraften i formaningen er alltid evangeliet. I Rom. 12, 1 kommer det klart fram: Jeg formaner dere ved Guds miskunn.

I. Menighetens ferd, v.1-2.
1) Formaning til menigheten. De troende behøver formaning for å kunne leve rett. En god forkynnelse om våre rettigheter hos Gud og det vi har i Kristus er en nødvendig forutsetning for formaningen, men kan ikke erstatte den. Han begynner med å fortelle dem hva de har i Gud (kap. 1-3), og fortsetter med å formane dem hvordan de skal forvalte denne rikdom (kap. 4-6) i et kristenliv. Disse to deler må alltid være med i kristen forkynnelse skal den bære de rette, gode frukter.

2) Formaningens formål. Vi har fått et kall. Vi er tatt ut av denne verden og er på vei mot himlen. Bibelen formaner oss til å vandre som det sømmer seg en himmelvandrer. Vi skal ikke bli kristne ved å leve etter formaningene, men vi skal leve etter dem fordi vi hører Kristus til.

3) Den verdige vandring blir så beskrevet med få ord. Å vandre verdig er å følge de bibelske dyder, la oss lede av de himmelske prinsipp, v.2. De er alltid motsatt av våre tanker og vil slik bryte sterkt med vår egen natur. Å vandre verdig vårt kall er å leve med all ydmykhet, saktmodighet, langmodighet, kjærlighet, fred. Slik er Guds vei med oss.


II. Menighetens enhet, v.3-6.

1) Hvis vi følger de himmelske dyder, vil enheten bevares i menigheten. Hver gang vi bryter noen av dem, oppstår splittelsen og partier.

2) På tross av at vi er mange med forskjellig syn, er alle vi som tilhører Kristus en menighet. Denne enhet er der fordi vi tilhører Gud.

3) Enheten er i Ånden, ikke i organisasjon og syn på detaljer og enkeltspørsmål i kristendommen. Ånden binder alle troende sammen i ett legeme, fordi vi har hovedsaken felles: troen på Kristus.

4) Treenigheten er felles: Faderen, Herren (Sønnen) og Ånden. Treenigheten har alltid vært et samlingspunkt for de kristne.

5) Troen og dåpen er den samme når de har Kristus som mål, fordi vi tror på Kristus og døpes til ham. På dette sted tales intet om enhet i dåpens form.


III. Menighetens tjenere, v.7-16.

1) Vi har forskjellige nådegaver, v.7. Det er tjenester vi får av nåde fordi Kristus gir oss dem.

2) Jesus Kristus kom nettopp for å gi oss gaver v.8-10. Noen forstår disse vers om Jesu komme til jord, andre om hans død og nedfart i dødsriket. Begge forståelser kan ha en kjerne av sannhet i seg. Hovedsaken her er at han kom for å gi oss gaver. Sitatet er fra Salm.68,19.

3) Tjenerne er forskjellige, men alle er gitt oss (dvs. menigheten) v.11. Apostlene grunnla menigheten, profetene forutsa framtiden og talte Guds budskap, evangelistene var misjonærer, hyrdene tok seg av menigheten mens lærerne utla og forklarte ordet. Alt er nådegaver, ingen kan ta seg selv slike tjenester.

4) Tjenerne skal oppbygge menigheten, v.12-13. Nådegavene er ikke stiger som tjenerne skal opphøye seg selv på. De skal hjelpe andre, slik at menigheten øker og vokser en indre vekst og blir "modne" kristne. Bare slik kan vi bli lik Kristus, v.15, 16.

5) Tjenerne skal verne menigheten mot falsk lære, v.14. Hvis alle nådegaver trer i funksjon, blir kristenflokken sterk i Ordet og lar seg ikke lett forville. Det skjer derimot hvis vi bruker Ordet lite og slik ikke kjenner den sanne vei.


IV. Menighetens nye liv, v.17-32.
Dette nye liv er resultat av at nådegavene trer i funksjon. En veldig forandring skjer med dem som blir frelst av nåde, kap. 2,8. Og denne forandring må fortsette hele livet:

1) De skal ikke vandre som hedningene, v.17-19. De lever i synden og kjenner ikke Gud.

2) Menigheten er opplært i Kristus og skal følge ham, v.20-21. Dermed er de også gjort kjent med hans vilje og plan.

3) De troende skal avlegge det gamle menneske med dets lyster og syndige handlinger, v.22, 25-32. Vi kan aldri bli helt fri synden, men vi skal gå til kamp mot den.

4) Vi må fornyes i ånden, v.23. Fornyelse er å stadig komme til Jesus med alt og legge vår vilje i hans hånd. Det blir vi aldri ferdig med her på denne jord, fordi synden ikke vil slippe oss før vi står for himmelporten.

5) Vi skal ikle oss det nye menneske som er av Gud - og som i alt er sannhet. Det nye liv er Kristus og hans dyder (Jfr. Kol.3,5-17).
Merk denne dobbelthet: Vi både har avlagt oss synden og det gamle menneske, og vi skal avlegge den. Vi har ikledt oss Kristus, og skal stadig ikle oss ham. Derfor er kristenlivet en prosess og en vokster. Det verste som kan skje er stagnasjon. Da er døden inntruffet. Et liv kan aldri stå stille. Det må vokse, øke, utvikle seg.


V. GUDS ETTERFØLGERE, kap. 5, 1-6, 9.
I dette kapitlet fortsetter Paulus å tale om den praktiske hellighet, og viser hvordan vi skal leve som kristne i verden. Og da har vi en høy standard å følge: Vi skal være Guds etterfølgere, v.1. Vi skal "efterligne Gud som hans kære Børn" (Seidelins overs.). Kristus har ved sitt liv vist oss Gud, derfor må vi lære av hans vandring. Jfr. 1.Kor.4,16; 11,1. Fil.3,17. 2.Tes.3,9.

A. Hvorledes vi er Guds etterfølgere i sannhet, v.1-21.

1) Hovedsaken i kristenlivet er kjærlighet, v.2. Grunnlaget er Guds kjærlighet i Kristus (Joh.3,16). Og rettesnoren for alle våre handlinger skal være denne: elsk din neste slik Jesus elsket oss, v.2. Og hans kjærlighet var ikke tomme ord og løfter. Det var offer. "Han hengav sitt liv og han utgjød sitt blod..." Å være Guds etterfølger vil derfor koste alt. Bibelen kjenner ikke et behagelig kristenliv.

2) Et sant kristenliv vil videre innebære å si nei til synden, v.3. Vi skal være så adskilt fra den at den ikke engang nevnes blant de troende. Hvis det skal skje, må vi leve og ånde nær Guds kjærlighet som vil gi oss rene og gode tanker og fornye oss hver dag med lyst og kraft til å fornekte det onde. Vi må videre la Skriften være vår rettesnor for vandringen, s.14. Det er ikke alt som sømmer seg for hellige mennesker. Endog vår tale kan være utilbørlig (upassende - NT-75), v.4. Vi skal heller takke Gud.

3) Den som lever etter kjødets lyster, er ikke Guds etterfølgere, v.5-7. De er gjort arveløse og har bare Guds vrede og dom i vente. Det er syndens lønn. Derfor må Guds folk ikke la seg bedra. Hvis en kristen lever i de samme synder, vil også Guds vrede nå ham. En kristen er ikke automatisk beskyttet. Hvis han blir liggende i sin synd, må han smake syndens lønn. Det er derfor vi ikke skal ha noe med verden å gjøre. Vi skal ikke gjøre felles sak med dem (NF-75). Jfr. v.11.

4) Guds etterfølgere vil derimot vandre i lyset, v.8f. Dette gjør vi ikke automatisk når vi blir frelst. Paulus må formane oss til det. Det viser litt av kjødets treghet. Vi er blitt lys i Herren ved omvendelsen og frelsen. Derfor skal vi vandre som det sømmer seg et lysets barn.

5) Lysets barn kan ikke holde seg skjult, det blir frukt av deres liv, v.9f. Frukten viser seg - i all godhet, rettferdighet og sannhet, slik at livet blir velbehagelig for Herren. "I hvert enkelt tilfelde skal I undersøge, hvad der er rigtig i Herrens øjne" (Seidelins overs.). Det å bære frukt blir derfor ikke vårt eget gjerningsstrev, men at vi bøyer oss for Guds vilje gjennom dagen. Gjør vi det, vil blodet rense våre svakheter og ufullkommenheter. 1.Joh.1,7. For det er bare i lyset at blodet renser! Det betyr igjen at vi må avvise samfunn med mørket, v.11. Ja, irettesette dem selv om det koster.

6) En Guds etterfølger skal også vandre med visdom. Og det betyr at han må vandre varlig, forsiktig i all sin ferd, v.15. Det må han være nøye med, se til hvorledes... Skal vi kunne det, må vi kjenne Guds vilje, v.17 som vi har i Guds ord. Men dette vil medføre offer for oss selv, vi må kjøpe den beleilige tid.
En viktig ting her er hvorfor vi skal vandre slik. Det finner vi i v.12, 14: hensynet til dem som er utenfor, som lever i mørket. Ved vårt liv skal vi få være med å rope til dem: Våkn opp - Kristus vil lyse for deg!
På denne bakgrunn kan vi så lese v.18-21 (og resten av kap.). Ånden skal fylle oss, ikke alkohol og verdslig fest. Vårt liv er en sang for Herren, fylt av takksigelse. Et slikt liv vil verden legge merke til og ønske å ligne. I det lys må vi også se underordningstanken i Bibelen, v.21. Her er ikke tale om undertrykkelse, trelldom eller kvinnediskriminering (v.22). Tanken er denne: hvorledes skal dere kunne vinne noen, f.eks. deres egne menn, hvis dere er oppsetsige og vanskelige mot dem? Nei, vær føyelig, god, kjærlig - og du vil sanke gloende kull på deres hode. Rom.12,20. Det er å være Guds etterfølger.


B. Guds etterfølgere - i våre hjem, kap.5, 22-6, 9.
Nå følger formaninger til de enkelte medlemmer i familie og på arbeidsplassen. Hovedtanken er også her: underordne dere under hverandre, slik Kristus elsket dere. Men blant våre kjære er dette vanskeligst.

1) Hustruen skal underordne seg sin mann, v.22, og ha ærefrykt for ham, v.33. Hun lignes med menigheten som er underlagt Kristus. Vi kan ikke komme forbi dette prinsipp i Skriften. Merk at det er ikke begrunnet i tidens praksis, men i forholdet til Kristus. Å underordne seg betyr å ikke presse fram sin egen vilje, men bøye seg. Det er Kristi sinn. Fil.2,3-5.
Argumentasjonen bygges her opp med parallellen til Jesus og de kristne. Det er idealet, målet for alle hjem. I den grad dette blir tilstrebet, blir hjemmet godt.

2) Mennene skal elske sine hustruer, v.25 f. Kjærlighet er ikke følelse og fine ord, men offer slik Jesus ofret seg for oss, før og varmer oss, og skal en gang framstille oss fullkomne i Guds rike. Slik skal mannen være: gjøre alt for henne.

Kapittel 6.

3) Barna skal være lydige og hedre sine foreldre, kap. 6,1-2. Det er den bibelske barneoppdragelse som alltid er fruktbar. Da gjør man nemlig det som er rett - i Guds øyne. Da har også barnet løftet at det skal gå vel, v.3.

4) Foreldrene skal oppdra barna i Herrens tukt, men uten vrede, v.4. En del skriftsteder om barneoppdragelse kan hjelpe oss til å gjøre det rett. Ordspr.19,18; 23,13-14. Salm.78,3-4. 2.Mos.20,12. 5.Mos.6,7. Kol.3,20-21.

5) Tjenerne (slavene) skal være lydige mot sine sjefer, for slik gjør de Guds vilje. Den moderne revolusjonsånd i stor og liten målestokk er ikke etter Guds ord. De som er lydige, har løfte om lønn i det evige liv. Det er kristen dyd å kunne vente, v.8. Sml. Tit.2,9-10. 1.Tim.6,1f. Kol.3,22f. 1.Pet.2,18f.

6) Til slutt får arbeidsgiverne en formaning, v.9: de skal være på samme måte mot tjenerne og ikke true. Da blir det gode arbeidsforhold hvis tjenere og herrer behandler hverandre likt. Herrene har også sin Herre i himmelen, og han tar ikke hensyn til noen i sin dom om de har høy eller lav stilling. Han dømmer rettferdig. Jfr. Kol.4,1.
La oss gå inn til vår Gud i lønnkammeret og be om tilgivelse for at vi så lite har vært hans etterfølgere i vårt daglige liv, og be om kraft og visdom til å gjøre det bedre heretter.


VI. GUDS FULLE RUSTNING, kap. 6,10-20.
Avslutningen på Efeserbrevet gir oss en fyldig beskrivelse av Guds fulle rustning som de troende blir bedt om å ta på. Dermed gir Paulus oss et bilde av de kristne som soldater og viser oss samtidig hemmeligheten til et seirende kristenliv. Vi ønsker alle å leve et slikt liv, men kjenner ofte at vi kommer til kort i alt. Vi faller så lett i fristelsens stund og opplever så ofte mangelen på kraft.
Etterat apostelen har forklart frelsen i Kristus som synderen får av nåde og talt om kristenlivets betydning ved å formane til hellig liv i hverdagen, viser han hvor kraften er til det: i Herren. Kraften ligger i rustningen som Gud tilbyr.

I. Innledning, v.10.
1) Vi er svake og kraftløse i oss selv. Jesus døde mens vi var slik, Rom. 5,6, og tilga oss av nåde uten vår fortjeneste. I fortsettelsen er vi også svake, og uten Guds kraft ville vi alle falle fra, Joh.15,1-5.

2) Gud må gi oss kraft: bli sterke i Herren, v.10. Vi får ingen ting til selv. "La Herren og hans veldige kraft gjøre dere sterke" (Becks overs.). Det er Guds rustning vi trenger.

3) Vi må stadig ha ny kraft, det er nødvendig. Hele livet er vi avhengige av Herren, som vannet er nødvendig i en kraftstasjon. Jes.40,29-31. Salm.84,5-8.

4) Rustningen har mest forsvarsvåpen og lite egentlige angrepsvåpen. Paulus har stor omsorg for de troende at de må bli bevart. Vi har en stor og mektig fiende som vi blir bedt om å stå imot. 1.Pet.5,8-9.

5) Rustningen består av flere deler, og alle er like nødvendige. Om en del utelates, kan vi bli dødelig såret der. Noen kroppsdeler er særlig sårbare, og de må vernes spesielt. Men med alle deler på, er vi sikker på seier - vi kan stå på den onde dag. Det er mulig å seire. Ef.1,19-21. Fil.4,13-14.

6) Rustningen må tas på. Dette er sagt til de troende og har ingen ting med å bli en kristen. Det er den som allerede er gjenfødt og renset i Lammets blod som her blir bedt om å ikle seg forsvarsvåpen i kampen mot Djevelen. De har før fått velsignelse, kap. 1, de er frelst av nåde, kap. 2, de kjenner Guds hemmelighet, kap. 3, og har lært hvordan de skal vandre et rett kristenliv, kap. 4-5. Nå må de ikke glemme å iføre seg den rustning Gud har gitt dem som skal hjelpe dem til seier.

7) Seierens videre forutsetninger er flere: De må kjenne fienden, seg selv, slagmarken og rustningen. Det skal vi tale om videre.


II. Våre fiender, v.11-12.
Vi er altså i krig og kan derfor både vinne og tape. Vi har teoretisk sett begge muligheter. På slagmarken ligger mange falne soldater, og Bibelen antyder for oss at det skal bli særlig mange frafalne i den siste tid. Men Guds ord har lært oss å kjenne våre fiender slik at vi vet hva vi skal møte. Og nettopp i dette ligger en mulighet til seier: Vi er ikke uvitende om hans tanker. 2.Kor.2,11.

1) Våre fiender er ikke av kjød og blod. For Paulus, som nå satt i fengsel, kunne det se slik ut. Men han visste at bak den romerske stat stod åndskrefter, selveste Satan. Heller ikke våre motstandere er farligst om de kommer som mennesker. Den djevelske åndsmakt bak dem er vår egentlige fiende. Mennesker kan bare drepe legemet, ondskapens åndehær sikter på å føre sjel og legeme i helvete.

2) Fienden er listig, v.11. Han har titusen veier til fristelse og fall. Han kjenner oss så godt at han lett kan sette inn sitt slag mot vårt ømmeste punkt. Han frister oss der vi tror vi er sterke, for nettopp der er vi svakest. Og vi er aldri sterkere enn vårt svakeste ledd (som en kjetting). Vi har alle en eller flere svake punkter i vårt liv. Djevelen gir ikke opp etter et angrep, men gjentar stadig sin fristelse til vi gir etter. Slik kan han drive oss fra skanse til skanse. Hans list kommer også til syne ved at han kamuflerer seg og får synden til å se fin og uskyldig ut, ja den fortoner seg som nødvendig og nyttig i fristelsens stund.

3) Fienden er mektig: det er makter og myndigheter, ja, verdens herrer i dette mørke. Det er den syndige verden som djevelen er fyrste i (Joh.12,31). I alle situasjoner er han mektig: i arbeid, fritid, hjemme og ute. Det gjelder hele livet, natt og dag. Han fyller oss med vantro, verdslighet og onde tanker. - Vi gjør vel i å ikke undervurdere ham og tro at vi skal nok stå ham imot. Han er så mektig at selv de "beste" kristne kan bli overrumplet og falle.

4) Fienden er åndsmakter, organsiert som en hær. Vi må altså lære oss til å se at bak de menneskelige gjerninger finnes andre krefter som er vår egentlige motstander. Djevelen inspirerer mye av det som skjer i dag, i radio, TV, kunst, litteratur og fornøyelsesliv. Et sikkert merke på dette er at man blir mer og mer "vågelige" og sender program som grenser og noen ganger overskrider grensen til det sømmelige, anstendige, rene og gudfryktige. Målet er å lede oss skritt for skritt bort fra den trange vei, dvs. den vei der det koster å være en kristen. Satans mål er her i livet å gjøre oss så lik verden som mulig.

5) Fiendens taktikk er flersidig og øker i intensitet. Han begynner med listige angrep, v.11, sender oss brennende piler, v.16, gjør oss sovende, v.18, tar bort vår frimodighet, v.19, og samler noen ganger hele sin hær mot oss til stormangrep på den onde dag, v.13.


III. Rustningens enkelte deler.
Vi stanser nå kort ved de enkelte deler av rustningen. Paulus så den for seg der den romerske soldat stod vakt over ham. Han bruker noe av bildet i 1.Tess.5,8-9.

1) Beltet skulle holde kappen sammen og oppe slik at soldaten var ferdig til kamp. Først da var han klar til å gå. Det nevnes først, det er viktig. Uten belte ville vi snuble og falle så lett. Beltet er sannheten - for Gud, oss selv, og for andre. Falskhet er tvunget til å tape, den er selvbedrag, du snubler i din egen synd. Jesus sa at sannheten hadde evne i seg til å frigjøre (Joh.8,32). I den grad sannheten får komme til i vårt liv, er vi frigjort. Vi frykter for at der er mange kristne treller og tapere fordi de ikke er nøye med beltet. Den første hemmelighet ligger i å erkjenne og ikke bortforklare sine nederlag og svikt. 1.Joh.1,6. 2.Joh.4. 3.Joh.4. 1.Pet.1,22. Salm.32,2. Joh.17,17.

2) Brynja var vern om brystet der hjertet lå, som er selve livssenteret. Den var laget i to lag som dekket kroppen helt. Det var en indre og en ytre del av brynja som grep inn i hverandre.
a) Guds rettferdighet, Rom.3,22, er fullkommen og dekker oss helt. Den gjør oss fullkommen for Gud. "Gud ser oss i Kristus som om vi aldri hadde syndet", sier Pontoppidan. Dette er et godt vern som Satan ikke kan trenge igjennom.
b) Livets rettferdighet og den ytre hellighet er det menneskene ser og bedømmer oss etter. 1.Tes.5,8. 1.Pet.2,24. 1.Joh.3,7-10. Dette er også vern mot anklage både fra Satan og mennesker. Vi skal også strebe etter å bli bedre, vi blir aldri gode nok og bør aldri bli fornøyd. L. Hope sa: "Dersom me sette større krav til oss sjølve, fekk me meir bruk for nåden."
- I sammenhengen her menes sikkert livets rettferdighet siden det tales til troende som allerede er rettferdige i Gud. Det vi har, kan vi ikke ta på oss. Jfr. bruken av ordet i 1.Tess.5,8.

3) Sko på føttene er også til beskyttelse, ellers blir man sår og utslitt og må stanse løpet. Skoene er fredens evangelium. En troende må nære seg med evangeliet hver dag. Han må nyte ordet om Jesu død for våre synder og hans oppstandelse til vår rettferdiggjørelse. Budskapet om den fred Jesus opprettet på korset, gir fred i hjertet og ferdighet til kamp. Har vi tatt til oss mye av det, løper vi lett for Jesus.

4) Skjoldet var stort og langt som ei dør og dekket hele legemet (thyreos). Det var tykt som ei hand, og overtrukket med lær som lett slukket de brennende piler. Pilene trengte inn i magen og brente av smerte.
Troen på Jesus er et slikt vern. Det er vår seier (1.Joh.5,4). Vi har ikke et fullkomment liv å vise fram, men ved hvert fall kommer vi til Jesus og bekjenner og mottar nåde. 1.Joh.1,7-9. Det er tro. Og den som slik kommer til Frelseren, lever i Jesu seier. Han har skjoldet på. Det slukker de hardeste og mest intense angrep. Salm.3,4. 5,13.

5) Hjelmen var av metall (messing) og beskyttet hodet. Frelsens hjelm skulle vi ta på. Frelse brukes i flere betydninger, om fortid, nådtid og framtid. Av 1.Tess.5,8 går det fram at vi her bør oppfatte den framtidig (Jfr. pkt. 2). Håpet om å bli frelst inn i himlen er nemlig et mektig våpen mot fristeren. Dette har holdt de talløse martyrer oppe like til dødens port. Det gir kraft og forståelse for lidelsen. Derfor kan Peter si i sitt "lidelsesbrev": "I som ved Guds makt holdes oppe ved troen til den frelse som er ferdig til å bli åpenbaret i den siste tid" (1.Pet.1,5). Den som ikke glemmer målet, men oppfatter livet som et venterom for evigheten, løses fra det jordiske. Med håp om seier kan vi kjempe rett.

6) Sverdet er det viktigste angrepsvåpen. Det var kort og tvéegga. Men det er et åndelig våpen, for vi kjemper mot åndelige fiender. 2.Kor.10,4f. Vårt våpen er Guds Ord, både til forsvar og angrep. Når Ånden får bruke det, har det makt til å åpne alle dører og målbinde Satan. Jfr. Matt.4,1ff. Dette er vårt viktigste våpen idag. Jo mer vi selv bruker det, jo sterkere blir vi, fordi Ordet er sterkere enn alle mennesketanker. Her ser vi det som er rett, og vi får svar til Djevelen i alle fristelser. Hebr.4,12. Åp.1,16.

7) Bønnen skal ikke glemmes, v.18-20. Alle rustningenes deler må brukes i bønn, og dette viser at seieren er avhengig av Gud. Paulus' formaning her har flere ledd: be alltid, 1.Tess.5,17. Be i Ånden, Jud.v.20. Våk i bønn med takksigelse, Kol.4,2. Be for alle de troende, Kol.4,12-13. Be for predikanten - Paulus. Han kjente selv behov for forbønn for å bli frimodig og tale rett. Selv de "største" forkynnere er udugelige i seg selv. Skal seieren komme - både i kristenliv og kristenarbeid - må vi være Guds medarbeidere. 1.Kor.3,9.


B. AVSLUTNING, v. 21-24.
Apostelen legger pennen ned, han har skrevet et av sine mektigste brev. Men han føler seg ikke ferdig. Han skulle så gjerne ha sagt dem mer.
1) Tykikus skal sendes til Efesus. Han skal fortelle hvordan alt står til med Paulus, og han skal trøste dem. De er redd for å miste sin sjelesørger og åndelige far.
Han får et fint vitnesbyrd: den elskede bror og tro tjener. Kol.4,7. Han hadde vært med Paulus på den 3.misjonsreis, og apostelen kjente ham i hverdagen. Det er der vi skal bestå prøven, Apg.20,4. Just derfor kunne han også trøste andre. 1.Kor.1,3-5.

2) Gode ønsker, v.23. Til slutt ønsker Paulus fred med leserne og kjærlighet med tro. Det er den guddommelige kjærlighet som gis av Gud ved troen på Kristus.

3) Velsignelse, v.23-24. Som vanlig avslutter Paulus sine brev med den apostoliske velsignelse. Vi bruker den slik den står i 2.Kor.13,13. Her er den litt forkortet. Merk at nåden er her for de som elsker Kristus. Det er den kjærlighet (agape) Gud gir når synderen vender seg til Kristus. Vi elsker fordi han har elsket oss først. 1.Joh.4,19. Med denne himmeltone kan dette veldige brev avsluttes. Amen.

Ingen kommentarer: