1. Tessalonikerbrev - II av III.

Kap. 2.

III. Paulus’ første møte med folk i Tessalonika, kap. 2, 1-16.

I dette avsnittet forsvarer Paulus seg selv. Han minner dem om hvor ærlig, trofast og kjærlig han var blant dem da han og medarbeiderne forkynte evangeliet der for første gang. Det var ikke alltid lett å arbeide der, det hadde leserne erfart noe av. Men det er til ære for dem, fordi de hadde lidd det samme som de første kristne i Judea. De hadde også blitt forfulgt av sine landsmenn som ikke var troende.

Paulus forsvarer altså både sitt eget liv, motivene og metodene han hadde brukt. W. Hendriksen kaller det: Apologia pro Vita sua: Et forsvar for sitt liv.

1) Arbeidet hans, v. 1.

Arbeidet i Tessalonika hadde ikke vært forgjeves, v. 1. Han og medarbeiderne hadde kommet til byen og blitt mottatt, Apg. 17. Folk tok imot budskapet og noen ble frelst. Han reiste ikke tomhendt derfra åndelig talt. Nå hadde han åndelige barn i byen, jfr. 1, 5 og 9. Det er alltid tungt for en forkynner og misjonær å føle at det ikke er no igjen av arbeidet. Han minner dem om at de vet dette: Arbeidet var ikke uten frukt.

2) Strid, v, 2.

Han opplevde stor strid og tunge tider i dette arbeidet. Paulus fikk motgang i Tessalonika og ble ledet ut av byen en natt. Men det var ikke første gang han hadde hatt forfølgelse. Før han kom dit, hadde han vært i Filippi, litt lenger nord i Makedonia. Der ble han og Silas satt i fengsel (Apg. 16) og ble pisket og slått. Og det var der de sang lovsanger midt i striden og fikk hjelpe fangevokteren til liv i Gud.

Der ble de utfridd på underfull vis. Og på tross av lidelsen fikk han frimodighet til å fortsette arbeidet selv om det skulle koste ham mye. Guds tjenere må alltid være forberedt på slike tider. Vi har ikke fått løfte om et lett liv uten motgang og sorg.

3) Motiv og metode, v. 3-6.

Paulus hadde rene motiv og metoder i arbeidet sitt. Han ble kanskje kritisert for det, og det er gjerne en av grunnene til at han skrev brevet. Motstanderne synes å ha satt ut et rykte om at Paulus søkte noe for seg selv, og slik sådde de mistillit til ham og budskapet hans. De to ting hører nøye sammen. Derfor må han forsvare seg selv. Men han kom ikke med tanke på egen vinning, verken økonomisk eller for å få ære. Det var Guds evangelium han forkynte, v. 2.

Forkynnelsen kom ikke av villfarelse, uren lyst eller med svik, v. 3. Ordet for ”forkynnelse” er her para’klesis som kan bety appell, oppfordring eller overtalelse. Han var nok anklaget for å ville vinne proselytter (tilhengere) på urett måte. Men Paulus viser slike angrep tilbake. Han er ren.

Han gjorde det ikke av villfarelse. Han var jo funnet verdig av Gud til å forkynne evangeliet, v. 4. Og Gud prøver hjertene, og da må det være rett.

Det kom heller ikke av uren lyst, verken etter penger, umoral eller ære. Han kom aldri ”med smigrende ord” eller med skalkeskjul for havesyke. Og heller ikke søkte de ære av noe menneske, v. 5-6.

Han brukte ikke svik for å kapre none til seg. Den gang som nå var det nok falske profeter og sjarlataner som brukte mange slags triks for å påvirke tilhørerne. Nei, sier Paulus, slik var jeg ikke. De visste selv hvor hellig og ulastende han hadde levd der, v. 10. Noen vil nok heller tekkes mennesker enn Gud, v. 4. Men slik var ikke han. Det er hans vitnesbyrd her.

4) Hans liv, v. 7-12.

Hvordan Paulus levde i Tessalonika kan de selv huske og bevise. Vi legger merke til hvor ofte han viser til det de vet om ham som bevis på at han taler sant. (Merk: V. 1: Dere vet jo selv, brødre; v. 2: som dere vet; v. 5: dere vet det selv; v. 9: dere minnes, brødre; v. 10: dere er vitner; v. 11: Dere vet også. Se også kap. 1, 5 og 9 samt kap. 5, 3, 3-4.)

Om igjen og om igjen kaller han dem brødre. Minst 12 ganger sier han det i brevet (kap. 1,4; 2, 1.9.14..17; 4, 113; 5, 1.4. 12.14.25.(27).)Slik vil han ikke heve seg over dem, men stille seg på samme linje som leserne var. Derfor er det ikke en overlegen formaning vi finner her, men en myk og varm bønn. Slik må han også har vært iblant dem.

a) Han var mild som en mor, v. 7. Ordet mor betyr ikke her en biologsikk mor, men snarere ei amme eller barnepleier. Hun ”varmer sine barn”. Ordet betyr å varme ved barmen som om de var hennes egne barn. Hun gir dem mat, varme og trygghet og er god mot dem. Slik var Paulus i Tessalonika! Han kom altså ikke dit for å få eller ta noe eller herske over dem. Han kom form å gi og hjelpe og føre dem på rett vei. Og det er alle Guds tjeneres oppgave. Paulus er et forbilde for oss slik.

b) Han gav dem evangeliet, v. 8. Det var den største gaven: Guds evangelium er frihet og tilgivelse for syndere. Evangeliet betyr det glade, gode budskap, og det er ordet om Jesus for trette syndere. Apostelen visste at fikk de bare tak i det, var de frelst. Det de selv gjorde eller utførte kunne ikke hjelpe dem.

c) Han var villig å gi dem alt, v. 8. Han kunne til og med gi dem sitt eget liv om det kunne gavne dem. Så glad var han i de kristne og så myke ville han gjøre for å berge dem for himmelen. Ingen ting var altså for kostbart for at folk skulle bli frelst. Dette minner sterkt om hans ord i Rom. 9, 1-3 og Mose ord til Israel i 2. Mos. 32, 32. Det viser sjelenød og omsorg for sjelene og andres liv. Hva er vi egentlig villig til å gi?

d) Han arbeidet og var ingen til byrde, v. 9. Han gjentar det samme i sitt andre brev til dem, kap. 3, 8. Han og medarbeiderne strevet natt og dag for å klare seg selv. Paulus var som vi vet, teltmaker (Apg. 18, 3; 20, 34). Han ville ikke at de nye kristne skulle tro at kroppsarbeid var noe smått og uvesentlig, og heller ikke ville han komme i skyld til noen.

e) Han levde rett som kristen, v. 10. De var selv vitne til hvordan han hadde levd blant dem. Tre sterke ord benytter han her om livet sitt – tenk om alle kunne si det samme med rette: Han hadde levd hellig, rettferdig og ulastelig. Det betyr et hverdagsliv i samsvar med Guds ord og vilje, og er ikke uttrykk for at han er selvgod. Han vil bare vise dem at han forkynte ikke for å få noen fordeler for sin egen del.

f) Han bad også dem om å leve rett, v. 11-12. Han ville påminne hver og en. Nå sammenligner han ikke sin tjeneste med en mor. Nå var han som en far for dem – det var ofte far som rettledet og viste barna til rette. Det var om å gjøre for ham å få dem til å forstå at de skulle leve slik at også andre så hva sann kristendom var. Han som kalte dem til sitt rike, ville også kalle andre til den himmelske herlighet.

5. Hvordan leserne og motstanderne var, v. 13-16.

I dette avsnittet får vi et lite innblikk i hvordan tessalonikerne var. Og det var en del av hans forsvar: arbeidet hadde ikke vært unyttig. Fienden hadde nok prøvd å rive troen fra dem, men de var villige til å lide som kristne om det var nødvendig. Denne tida hadde de vist at troen var ekte og motstanderen ville ikke lykkes i å føre dem bort fra Kristus. Det er tanken i avsnittet.

a) De hadde tatt imot Guds ord, v. 13.

Han takker stadig for det. Forkynnelsen var ikke menneskeord, men i sannhet et Guds ord. Og det er bevis for at Det Nye Testamentet og brevene er inspirert av Gud. Paulus visste at dette ordet var kraftig (kap. 1, 5) og virksomt i de troende (jfr. Hebr. 4, 12). Ordet var effektivt i de troende, eller ”energisk” som grunnteksten sier. Paulus bruker dette ordet ofte i sine brev (18 av 21 ganger i Det Nye Testamentet, f. eks. i Rom. 7,5 og 1. Kor. 12, 6 og 11). Ordet fra Gud var ikke en død teori eller et tørt prinsipp for ham. Det skapte noe. Får Guds ord rom, skaper det frelse og et hellig liv. Og det er når vi bruker Bibelen slik, at det blir vekkelse og sant åndelig liv.

b) Leserne måtte lide for Jesu skyld, v. 14-15.

De hadde fått samme skjebne som de kristne i Judea som opplevde stor forfølgelse. Paulus hadde faktisk selv vært med i denne forfølgelsen da Stefanus ble stenet, Apg. 8, 3. Han forstod derfor hva som hadde hendt dem der. Motstanden fortsatte også etter hans tid. Og nå fikk de kristne i Tessalonika oppleve det samme. Kristendommen er slik at den vekker motstand når den er ekte.

c) Forfølgerne i Judea, v. 15

Uttrykket: ”deres egne landsmenn” må bety jøder. De hadde forfulgt Guds menighet i Judea som Paulus selv hadde deltatt i. Det samme gjentok seg her i Tessalonika. Jøder var delaktig i mordet på Jesus, selv om det var romerne som utførte handlingen, v. 15. Det sier også Peter, Apg. 2, 36. (Det betyr ikke at jødene i dag er de skyldige eller at alle jøder på den tid var det. Her taler vi om lederne på Jesu tid. Derfor kan vi være fullt og helt på Israels side i dag og kjempe for deres sak og rett.) Forfølgerne er ikke til Guds behag, v. 15b. Senere motstandere mot de kristne var hedninger og verdslige mennesker, f. eks. i Efesus, Apg. 19, 23ff.

d) Motstanderne hindret Paulus i å tale til hedningene, v. 16.

Paulus var hedningenes apostel og hadde nød og omsorg for dem. Skulle de bli frelst, måtte de høre evangeliet om Jesus og ta imot ham. Ingen kan bli frelst uten det. Da jødene sa nei til Ordet, vendte han seg til hedningene, Apg. 133, 46. Motstanderne ville slik fylle sitt syndemål og oppleve Guds vrede og dom over seg. Det siste uttrykket kan også oversettes slik: Vreden er kommet fullstendig eller for alltid over dem (gr.: eis telos).

IV. Paulus vil se dem igjen, kap. 2, 17-20.

I dette avsnittet vitner han om hvor glad han er i dem, og det like mye nå som før. Derfor vil han gjerne komme til dem igjen. Det er også et forsvar for ham: Han rømte ikke fra dem av fri vilje, han ble tvunget til det.

1. Han hadde vært skilt fra dem en stund, v. 17.

Han sikter her til det som hendte da de måtte reise derfra i hast om natta (Apg. 17, 10). Da hadde de vært i byen i omkring tre veker, v. 2. Nå bruker han et sterkt uttrykk for å være skilt fra dem. Ordet betyr egentlig å være foreldreløs, bli fratatt noe (gr.: aporfanizå), og ordet brukes bare her i NT.

Det hadde bare vart en kort stund, og Paulus har kanskje tenkt at han snart skulle møte dem igjen. Senere gjorde han også det (Apg. 20, 1-2) på den tredje misjonsreisen. Og kanskje han allerede da han skrev brevet hadde prøvd å komme dit. Han sier: ”at vi hastet desto mer for å få se deres ansikt”.

2. Han var ikke skilt fra dem i tanken, v. 17.

Hans hjerte var hos dem alltid. Uttrykket i Norsk Bibel: Ute av syne, men ikke av sinn, heter på grunnteksten: med ansikt ikke i hjertet. Det er et sterkt uttrykk for leserne levde i hans indre, de lå på hans hjerte – det handler ikke bare om et ytre kjennskap. Han ble trolig anklaget for at han ikke brydde seg mer om dem siden han nå var reist fra dem. Nei, sa han, de var ikke skilt ”med hjertet”. Han tenkte altså på dem og lengtet etter å møte dem. Det er mye en Herrens tjener må tåle av urette anklager, og det er ikke alltid lett å forsvare seg slik at folk forstår det rett.

3. Satan hindret ham i å komme tilbake, v. 18.

Bak all motstand mot kristendommen står djevelen. Paulus hadde forsøkt å komme tilbake til Tessalonika og ville gjerne dit. Han hadde prøvd både en og to ganger. Men det lyktes altså ikke. Satan hindret ham.

Hvorledes gjorde han det? Paulus går dessverre ikke i detaljer her, men det kan ha skjedd på flere måter. Kanskje lot han de troende få uvilje mot Paulus (jfr. Apg. 17, 9), eller Satan fikk noen til å gjøre mer opprør og motstand. Det er også mulig at Paulus ble syk eller noe annet som hindret ham. Satan er en tusenkunstner.

Det alvorlige er at Satan har stor innflytelse over menneskene – også når vi prøver å arbeide for Gud i misjonen og vinne mennesker for Gud. Han kan faktisk hindre oss i det, i alle fall for en tid. Derfor gjelder det å være våkne. Det er ”ondskapens åndehær i himmelrommet” som vi må ta på alvor (Ef. 6, 12). Jfr. Sak. 3, 1; Job 1, 6-12; Dan 10. Likevel er det slik: Den som tror skal seire. Kristus er den sterkeste.

4. Leserne av brevet er Paulus’ håp og glede og ære, v. 19-20.

Dette er egentlig merkelige ord om ikke helt enestående, se Fil. 4, 1. De kristne hadde lidd mye ondt av motstanderne og kunne lett bli mismodige. Kanskje hadde de små tanker om seg selv og trodde ikke de var noe verken for Gud eller mennesker. Her møter vi Paulus som har omsorg for de nye kristne og gir dem oppmuntring. Her er mye å lære for oss.

Så skriver altså apostelen at han setter pris på dem, og det skal også gjelde når Jesus kommer igjen. Med det vil han også få dem til å se at målet er det viktigste, ikke hva det opplever her og nå. Jesu gjenkomst er et hovedtema i disse brevene. Alle troende som han har vunnet for Gud er hans glede og ære og håp. Blant dem er også tessalonikerne. Allerede her på jorden får apostelen glede seg over at Guds rike vokser, uten at han selv tar æren for det.

Kap. 3.

V. Timoteus reiser til Tessalonika, kap. 3.

Paulus skriver fremdeles om hvor glad han er i dem, og nettopp derfor vil han sende Timoteus til dem. Og han kom tilbake med en god melding, derfor gleder han seg hjertelig. Han ber også stadig for dem at de må få møtes igjen, og han ønsker at de må vokse i den kristne tro.

1) Timoteus reiser til dem, v. 1-5.

Her finner vi grunnen til at han blir sendt til Tessalonika.

a) De kristne lengtet sterkt etter å få vite hvordan det stod til med de kristne der, v. 1. Derfor ble de enige om at Timoteus skulle reise, og Paulus og trolig Silvanus skulle bli igjen i Aten. De kunne ikke lenger holde ut, slik lengtet de etter å få vite mer om leserne. Den gangen var jo ikke kommunikasjonene så gode og enkle som nå. Og vi merker her en sann kristen broderkjærlighet.

b) Timoteus blir kalt deres bror og Guds tjener i Kristi evangelium. Paulus hadde full tillit til ham og stod i et nærmere forhold til ham enn til noe annen, ser det ut til. I grunnteksten er brukt to ord for tjener: I noe manus er brukt ordet diakonos, som ikke alltid har samme betydning som hos oss (i ordet diakon), Apg. 6. Det kan også brukes om å tjene Gud med Ordet (1. Kor. 3, 5). I andre manus er ordet for medarbeider (synergos) brukt, 1. Kor. 3, 9. Her kan disse to ordene dekke hverandre og ha samme betydning. Timoteus var medarbeider og skulle bringe dem Kristi evangelium. Det skulle gi dem styrke. Han skulle minne dem om troen, oppmuntre dem til å holde ut. Alt dette er nødvendig for oss alle.

c) Paulus var redd for at trengslene ville skade dem og gjøre dem ustadige og vaklende, v. 3-4. Dersom motstand og forfølgelse varer lenge, kan det være fristende å gi opp. Da behøver de å få høre et godt ord. Det er ikke så ulikt vår tid, ja alle tider. De usikre behøver ekstra hjelp, og vi skulle ta oss tid til å gjøre det. Men trengselen burde ikke ha kommet uventet på dem. Paulus hadde sagt at de troende måtte lide for sin tro. Vi er ”satt til det”, dvs. troen på Jesus fører til trengsel. Verden vil alltid hate Guds barn fordi den ikke kjenner Frelseren. 1. Johs 3, 1. Nå så de at slik gikk det. Det ekte kristenlivet vil føre til motstand.

d) Den som står bak all slik motstand er djevelen, v. 5. Han er den store frister. Det var han som fristen Jesus i ødemarken, Mat. 4, 3, og alle troende senere. Paulus visste hvor sterk han er, og han fryktet for at Satan skulle lure dem og arbeidet være til fånyttes. Denne tanken kunne han ikke holde ut og måtte derfor sende bud til dem. – Vårt arbeid for Gud er også unyttig om ikke de troende blir bevart hos Jesus. Det er ikke nok at de bøyer kne og ”kommer med”. Hele tiden skal vi ha omsorg for at de blir værende hos Jesus.

2) Timoteus kommer tilbake, v. 6-10.

Det er helt tydelig at denne turen har hatt svært mye å si for Paulus. Det er som om han var i angst dag og natt for hvorledes det gikk dem. Det var ikke selvsagt at de ville holde ut. Han kjente Satan og hans listige angrep. Ef. 6, 11.

a) Timoteus kommer med et godt bud, v. 6.

Han opplevde at troen og kjærligheten deres var etter Guds ord og vilje. Det må bety at både kristentroen og livet var rett. Han merker også at de ikke hadde glemt Paulus og de andre.

b) Timoteus trøster Paulus, v. 7-8.

Uttrykket ”i alle vår nød” viser at trengselen var stor for Paulus også etter at de hadde reist fra Tessalonika. Meningen er nok at det ofte var forfølgelse. Men tanken på de kristne vennene i Tessalonika har ikke gjort striden mindre.

Men nå ble Paulus trøstet. Det stod vel til med de troende! Nå kunne han virkelig leve. V. 8. Livet for Paulus var ikke velstand og menneskelig hygge og trygghet. Nei, spørsmålet var hele veien: Hvordan stod det til med de kristne? Stod de stødt i troen på Jesus? Han kunne ikke leve føpr han visste det. Og nå var budet kommet. De levde i troen på Jesus!

c) Hva kan Paulus gi Gud som takk? V. 9-10.

Det er bare et retorisk spørsmål og har ikke noe svar her. For han kan egentlig ikke gi Gud noe. Saken hører Gud til, han kjenner bare nåde og glede over å få se at Gud frelser og bevarer menneskene. Likevel kunne han ikke slå seg til ro slik heller. Han visste at han var i Guds sted og skulle arbeide for ham. Derfor bad han natt og dag om å få komme tilbake til dem.

Det er særlig to ting som lå tungt på hans hjerte nå: Ført å utfylle det som ennå mangler i deres tro. Hva betyr det? Det må ha med voksteren i troen å gjøre. Tessalonikerne var nyfrelste og hadde mye å lære og erfare: Om hvorledes frelsen var, hva Jesus hadde gjort for dem og hav de eide i ham. Kristenlivet er heller ikke alltid enkelt. – Hvorledes skal vi leve rett som kristne i alle ting? Alt dette ville han gjerne få tale med dem om. For han visste at da ville de lettere stå fast mot alle fristelser.

3) Alt er i Guds hånd, v. 11-13.

Dette må være overskrift her. Vi kan lengte og ønske og be om å få noe. Men alt er i Guds hand. Han vet hva som er best.

a) Han skal lede Paulus til dem, v. 11.

Herren er både Gud og Far, og nå vil han gi dem det beste. Ordet lede er på gr. Katevthynå betyr å gjøre veien rett og sette den i stand. Og den grammatiske form og tid viser at oppfyllelsen av ønsket var mulig, sier Rienecker. Se også Apg. 20, 1ff.

b) Han skal gi mer kjærlighet, til de troende og til alle, v. 12.

Her gjelder det den forpliktende kjærligheten (agape). Han setter seg selv opp som eksempel: liksom jeg. Man må leve et sant kristenliv om man skal bruke seg selv som eksempel for andre. Og det kunne Paulus.

c) Han skal styrke dem til Jesus kommer igjen, v. 13.

De skal bli ulastelige i hellighet, sier han. Det er sterke ord og kan ikke bety at de eller vi skal leve et syndefritt liv på jorden i det daglige. Det kan ingen. Det går også fram av ordene her: Det skal skje for vår Gud og Faders åsyn når vår Herre Jesus kommer igjen. – Vi blir aldri ulastelige blant mennesker. Der vil vi stadig falle og feile uten at vi egentlig vil det. Men vi skal ikke avsvekke disse ordene og tillate oss å være slurvet i livet. Det ødelegger mye for Guds sak.

Likevel får vi hvile i dette: I Kristus er vi skjult i hans rettferdighet og hellighet, og der er vi fullkomne. Og det skal vise seg når han kommer igjen. Her er ett av hovedtemaene i brevet: Jesus kommer igjen. Dette tema kommer igjen med full styrke i kap. 4. Nå blir vi minnet om at han kommer igjen med alle sine hellige. Det må være de troende og ikke englene (som i 2. Tes. 1, 7). Og da skal han vise de troende fram som fullkomne, fordi vi er skjult i Kristus Guds Sønn.