Peters første brev.
Kommentar.
Av Nils
Dybdal-Holthe.
Innledning.
.
I. Om PETER.
.
Navnet
Peter betyr berg eller klippe og er det samme som Kefas. Han hadde også navnet
Simon før han møtte Jesus. Han var en av de 12 og ble tidlig kalt til disippel.
.
Her vil
vi si litt om Peter og hva Gud gjorde med ham, hvorledes han dannet og formet
Peter etter sin vilje. Peter var ikke enkel. Gud hadde mye strev med ham. Men
han er et strålende eksempel på hvorledes Gud arbeider lenge med mennesker for
å lede dem til himmelen.
.
Mange av
oss er som Peter. Gud har strev med oss på mange måter. Men nettopp fordi Peter
kunne bli frelst og bevart, skal vi få tro at andre kan bli det om det ser
håpløst ut. Og vi skal ikke selv gi opp om alt går imot.
.
Vi skal
bare ta med litt av det Peter opplevde her. Vi finn flere ting om ham i
Bibelen. Men han ble en leder i Guds rike og derfor kan vi se litt på livet
hans. Det kan være til hjelp for noen.
.
1.
Kallet til frelse.
Først
vil vi se på kallet han fikk til frelse. Joh. 1, 40-42. Her ser vi hvorledes
Peter ble vunnet for Guds rike. Han ble vunnet ved personlig arbeid og samtale.
De fleste som blir frelst i dag blir det også slik. Og det var broren Andreas
som vant ham. Han ble altså vunnet av en som kjente ham. Gud brukte et menneske
i denne tjenesten. Kallet kom ikke som en åpenbaring fra det høye. Men en som
selv hadde møtt Jesus, fortalte det videre og vitnet om sin tro. Og Peter kom
selv og fikk møte Jesus.
.
Peter
fikk et direkte kall av Jesus. Vi må også få det. Det er når vi har kall at vi
kan komme. Det er løgn å tro at folk kan komme når de selv vil. I Joh. 6, 44
sier Jesus: Ingen kan komme til meg uten at Faderen drar ham. Vi må altså bli
dradd til Jesus. Og det skjer ved Den hellige Ånd. I Katekismen sier Luther dette
slik: Jeg tror at jeg ikke av egen fornuft eller kraft kan komme til Kristus
eller tro på ham. Det er Den hellige Ånds gjerning.
.
I Mat.
4, 18 hører vi om et annet og nytt møte med Jesus. Og det blir avgjørende for
ham. Fra nå av er han en disippel. Det er ikke nok å høre om Jesus eller få et
ytre og løst møte med ham. Bibelen sier vi må fødes på ny. I 1. Pet. 1, 3
skriver Peter dette slik: han har gjenfødt oss til et levende håp ved Jesu
oppstandelse fra de døde. Det må skapes et nytt liv i en synder for at han skal
bli frelst. Da er han en kristen. Det er ikke nok å bøye seg eller si ja med
munnen og forstanden. Vi må så å si flytte inn i Jesus, få se oss frelst og
frigjort i evangeliet og ta imot Jesus i hjerte. Men det er ikke vår gjerning,
det skjer ved å høre evangeliet.
.
I det
andre brevet sitt skriver han slik om dette: han som kalte oss og gav oss de
største og dyreste løfter for at vi ved dem skulle få del i guddommelig natur
ved at vi flyr bort fra verden. 2. Pet. 1, 3-4. Frelsen skjer ved Ånden. Men
bakgrunnen er at vi sier nei til synden og verden og kommer til Jesus med alt.
Da får vi del i guddommelig natur, står det. Han gir oss de største og dyreste
løfter. Det er evangeliet om Jesus og hans død for våre synder, og hvorledes vi
får del i det av nåde. Noe større enn det finnes ikke. Og det er kostbart.
"Det kostet Jesu dyre blod å frelse meg en dag."
.
Alle som
hører Ordet får et slikt frelseskall. Du skal ikke vente på en spesiell
opplevelse i sjelslivet eller følelser for å tro at du har kallet. Når Ordet
forteller deg at du er en synder og trenger Jesus, er det kallet. Det sier du
er fortapt uten Jesus. Da har du bare en ting å ”gjøra”: å gå til Jesus med din
synd og be om nåde og tilgivelse. Det er veien til frelse. Og den som lar Guds Ord
kaste lys over synden, vil få se alt det Gud ser du kan tåle. Men her må vi
aldri nekte eller bortforklare synden. Det er avveien.
.
2.
Kallet til tjeneste.
Videre
fikk Peter et kall til tjeneste i Guds rike. Da han møtte Jesus (Mat. 4, 18),
fikk han høre at Jesus sa: jeg vil gjøra deg til en menneskefisker. Det ble
livskallet hans, rett og slett "yrket" hans senere. Han skulle bruke
livet sitt til å lede mennesker til Kristus slik at de ble frelst. Han skulle
ikke først og fremst lede dem inn i en ny kirke eller en organisasjon. Men folk
skulle få et møte med Jesus personlig. Det er egentlig kristenkallet i dag
også. I Luk. 5 får han et møte til med Jesus, det er trolig senere. Her er det
sagt mer detaljert. De hadde fisket forgjeves en hel natt og Jesus stod på
stranda. Jesus sa til dem: Legg ut på dypet, v. 4. .
.
Det
kunne nok virke litt tvilsomt etter så lang tid på sjøen. De var fiskere av
yrke og visste vel hvor vanskelig det var. Peter stiger fram og sier: På ditt
ord, Herre. Det var viktig. Han hadde fått tillit til ordet, til det Jesus sa.
Og da underet skjedde, så han seg ganske uverdig. Gå fra meg, jeg er en syndig
mann, sa han. Da var det Peter fikk ordet: Frykt ikke, fra nå av skal du fange
mennesker, v. 10. Han skulle bli en tjener for Kristus og vinne noen for
himmelen. .
.
Grunntekstordet
betyr å ta noen levende, ta fanger. Og sannelig skal Guds tjenere fange
mennesker for et nytt liv der det gamle nok må dø, men et nytt stå opp. Peter
kaller seg selv for Kristi tjener og apostel. 2. Pet. 1, 1.
.
Nå skal
alle troende være Jesu vitner. Det er ikke for spesielt utvalgte mennesker. Vi
er vitner der vi lever så sant vi lever med Gud. Spørsmålet kan være om vi er
sanne og gode vitner for Jesus. Men vi bærer alltid med oss et vitnesbyrd -
hjemme, i fritida og på arbeid.
.
Noen
blir kalt til spesielle tjenester i Guds rike, både her hjemme og ute. Det kan
være som misjonær eller som forkynner. Oppgaven er den samme som for Peter: å
vinne mennesker for Jesus. Han kaller oss oftest til tjenester ettersom vi har
evne og naturutrustning til. Så utruster han sine vitner videre og gir dem det
de trenger til arbeidet. Det fikk Peter oppleve.
.
3. Peter
blir prøvet.
Når vi
følger Peter sitt liv videre, finner vi snart at Jesus prøvde ham på flere
måter. Han blir ført inn i forskjellige situasjoner i livet. Jesus ville prøve
hans tro, slik at den skulle bli sterk. 1. Pet. 1, 7: som gull, glødet i ild.
Ingen tro blir sterk uten å bli prøvd. Og da spørs det om troen holder prøve.
Vi kan trekke fram noen slike situasjoner han kom opp i.
.
Jesus
gikk en gang på sjøen, Mat. 14, 26ff. Da de så det, ble de alle redde. Peter
var likevel litt annerledes og sa: er det deg, si til meg at jeg skal komme til
deg på sjøen. Og Jesus gjorde det. Da opplevde Peter at han kunne gå på havet
på Jesu ord og befaling. Det må ha vært en underlig erfaring for ham. Men så så
han på bølgene, og da gikk han under og måtte rope: Herre, frels, jeg går
under.
.
Det var
en viktig erfaring i troslivet: så lenge han så på Jesus og holdt seg etter
hans ord, gikk det bra. Så snart han så seg omkring, på uværet og vanskene,
gikk det galt. Og så måtte Jesu sterke hånd ta fatt i ham, og han fikk høre
dette om seg selv: du lite troende! Troen hadde ennå en lang veg å gå.
.
En annen
gang talte Jesus sterkt og hardt om seg selv som det eneste livsens brød for et
menneske. Mange av de som hadde fulgt ham og kalte seg disipler, gikk da bort.
De ville bare være med i medgang med et enkelt budskap. Jesus spurte da de
tolv: vil dere også gå bort? Da var det Peter som svarte for alle: Hvem skal vi
gå til, du har det evige livs ord. Joh. 6, 66-68. Der fikk han bære fram sin
bekjennelse: Ordet - det var redningen. Peter ble sterk i troen fordi han bygde
på Ordet. Det gav visshet og kraft.
.
Slik
blir alle troende prøvd. Uten det er vi bare uekte barn og har ikke arverett.
Ordet hos profeten Jesaja gjelder nok oss alle som tror: når du går gjennom
vann og ild, er jeg med. Det kommer mange slike dager når vi må gå gjennom ild
og vanskeligheter. I slike stunder er Gud selv ved vår side. Han lar ikke noe
verdifullt for oss brenne opp. Det som ikke har verdi for Gud, det brenner.
.
Slik
gikk det med Daniels tre venner, Dan. 3. Sadrak, Mesak og Abed-Nego ble bundne
og kastet i ildovnen. Den ble gjort sju ganger varmere enn før, og alle mente
det var slutten for de tre. Da de så ned i ovnen, så de fire menn gå omkring
der, og med dem gikk en fjerde mann. Han så ut som en gudesønn, står det. Og
det var Guds Sønn selv, Jesus, som var i ovnen og løste deres bånd.
.
Nettopp
slik er trengslen for oss også. Han brenner alt som binder oss til verden og
synden. Og midt i det som kan kjennes tungt og som et offer, er han selv til
stede. Gud tar seg av sine i prøvelsen for å gjøre oss avhengige av ham og
binde oss til Jesus.
.
Men
Peter fikk oppleve mer. I Mat. 16, 23 ble han refset av Jesus fordi han ikke
skjønte hvorfor Jesus måtte inn i lidelsen og dø for oss. Vik bak meg, Satan,
sa han. Du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører
mennesker til. Og det er ganske naturlig. Det er slik vi alle er etter vår
natur. Peter var slett ikke så uvanlig der. Vi har alle en god sans for det
jordiske.
.
Til
voksteren i Guds rike hører det med at vi blir løst fra denne jordiske sans. Vi
skal få øyet opp for det himmelske. Og da trenger vi noen ganger å bli refset
og irettesatt. Det hører med til oppdragelsen i Guds rike. Vi skal ikke så
snart tro det er lovtrelldom. Jesus behandlet sine disipler slik. Og han må nok
gjøre det samme med noen av oss også.
.
I Luk.
22, 32 finner vi så at Jesus ba for Peter. De er kommet til påskehøytiden og
Jesus vet hva som skal skje: Peter vil fornekte ham. Nå har han vært i bønn for
Peter. Men han ber ikke om at Peter må la være å banne eller bli fri fristelsen
til å fornekta ham. Han visste at det ville og måtte skje. Han ser våre svake
punkt og vet vi vil falle i synd gang etter gang. Men Jesus ber om at Peter må
komme tilbake til ham, be om tilgivelse. Det er avgjørende om vi skal være
troende. Og det er nettopp slik han tar seg av sine feilende venner på jord.
Han kommer med ny tilgivelse gang etter gang.
.
Så kom
påske, og Peter nekta tre gonger. Men - det var svar på bøna - utafor porten
låg han og gret, v. 62.
.
Det var
Peters redning og oppreisning.
.
4. Peter
ble brukt.
Likevel,
Peter ble brukt av Gud i tjenesten. Gud slår ikke handa av oss om vi feiler og
"skjemmer" oss ut eller ikke er støpt i same form eller er fullkomne.
Menneskene venter ofte at vi skal være uten feil. Men Gud tar seg av oss igjen
og igjen - bare han slipper til. Det å komme til Jesus i all nød er selve
pulsslaget i livet med Gud. Når det stopper opp, dør gudslivet i oss.
.
Peter
fikk se Jesus som den oppstandne, Luk. 24, 34 og 1. Kor. 15, 6. Det var altså
kjent for de andre som f.eks. Paulus at han fikk en spesiell åpenbaring av
Jesus. Og det var nødvendig for at han skulle settes inn i tjenesten på nytt.
Det ser vi i Joh. 21, 3-7.15-19. Peter ville av sted for å fiske og slik vende
tilbake til det gamle livet han forlot 3-4 år før. Og de andre var med, men de
fikk ingen ting den natta. Og på stranda stod Jesus og ventet på dem. Et nytt
under fikk Peter se da. Kast garnet på høyre sida, sa Jesus til dem. Og da fikk
de fisk. Ikke fordi det akkurat der var mer fisk enn andre steder, men fordi de
gjorde det på Jesu ord. De måtte hele tiden læras opp til å stole på hans ord
og løfte. Snart skulle de bare ha det å stole på.
.
Etter
måltidet fikk Peter spørsmålet: elsker du meg? Det er da han får oppgaven: fø
mine lam og mine sauer, og vokt sauene. Det var tjenesten i Guds rike, han
skulle bli brukt av Gud.
Først
ser vi det på pinsedag, Apg. 2, 14. Det var han som var hovedtaler. Og i den
talen viste han nettopp til hva Gud hadde sagt i GT. Det var et resultat av
oppdragelsen i Guds skole. .
.
Han
talte ikke slik han mente var best, eller det han mente ville nå mest fram til
folket. Nei, han brukte Ordet. Det hadde Jesus lært ham. Og 3000 ble frelst på
pinsedag. Gud hadde grepet inn med et større under enn noen annet av det han
hadde sett før.
.
Etter
pinse finner vi ham flere ganger i tjenesten. Ved bønnetimen i Apg. 3 får han
hjelpe en som hadde det vondt. Bare ved Jesu navn kunne det skje. Og i kap. 4
ser vi hvorledes vekkelsen fortsatte - nå var det 5000 nyfrelste i Jerusalem.
Og Peter var en sentral person i denne vekkelsen.
.
Senere
møter vi ham som reisetaler. Han var en tid i Lydda ved kysten, kap. 9. Der
reiste han opp Tabita fra de døde og mange trodde på Jesus der. Vekkelsen
bredde seg altså ut over landet og ikke bare i Jerusalem.
.
Det er
mens han er her at han får bud fra Cæsarea om å komme til Kornelius og tale ord
til ham som han skulle bli frelst ved, kap. 10-11. Og hele huset hans ble døpt
da. Gud viste ham at ingen var uren i den betydning at de ikke kunne få
evangeliet. Det skulle være for alle. Dette åpnet veien til ikke-jøder for
ordet om Jesus. Fra nå av går evangeliet ut i verden og seirer flere steder.
.
5. Peter
dør.
Jesus sa
noe til Peter som ikke var til de andre: en profeti om hans død, Joh. 21,
18-19. Han skulle ikke dø naturlig eller på vanlig måte. Andre skulle binda ham
og føre ham dit han ikke ville. Men han skulle æra Gud med sin død, så selv i
den stunden var han en tjener for Gud.
.
Før det
hendte skulle han altså være i tjeneste for Jesus og hjelpe mange til tro. Og
han fikk tid til å sende to brev til venner og andre troende. Men at han var
den første biskop i Rom som den katolske kirke sier, er det ikke holdepunkt for
i Skriften.
.
Bibelen
sier heller ikke noe om hvorledes han døde. Men en legende sier at han ble
korsfestet i Rom. Då bad han om å bli korsfestet med hodet ned, for han var
ikke verdig til å dø på samme måten som Frelseren, sa han. Det viser at han var
en ydmyk tjener for Herren. Biskop Eusebius (d. 339) forteller dette.
.
Teksten
vi bruker her, er hentet fra norsk oversettelse fra 1930, med noe ny
rettskrivning.
.
2. KOMMENTAR:
Kap. 1,
Kap. 1,
1-2. Overskrift og hilsen.
Peter,
Jesu Kristi apostel – til de utlendinger som er spredt omkring i Pontus,
Galatia, Kappadokia, Asia og Bitynia, utvalgt 2 etter Gud Faders forutviten, i
Åndens helliggjørelse, til lydighet og oversprengning med Jesu Kristi blod:
Nåde og fred bli dere mangfoldig til del!
.
Peter
var den frimodige talsmann og ordfører, en ledertype. Men det var også han som
falt og fornektet i prøvens stund. Den samme Peter ble oppreist og stod fram på
pinsedag som taler. Han ble fylt av Den Hellige Ånds kraft og går ut i
gjerningen som menighetsleder i Jerusalem og reist omkring som misjonær.
.
Denne
Peter er det nå som har ordet, som et rør i Mesterens hånd. Han hadde vært til hjelp
for mange før, og ordet hans lever videre i dag. Det skal leve videre lenge –
og hjelpe mange. Sikkert skal det også hjelpe deg.
.
Han er
så sikker på sitt kall og utvelgelse at det ikke finnes tvil hos ham om at han
er Jesu Kristi apostel. Han visste det fordi han hadde hatt et møte med
Mesteren, han hadde fått oppreisning av ham. Derfor visste han det. Her ligger
også hemmeligheten til å få forvissning og vår frelse og vårt kall. Et møte med
Jesus og oppreisning av ham.
.
Han er
apostel, kalt til å være det. Mesteren har valgt ham ut. Du er også utvalgt av
den samme Herre og Mester. Jesus fra Nasaret har kalt deg inn til seg.
.
Det er
denne apostelen Peter som skriver brevet. Det var skikk og bruk og sette
avsenderen først og deretter navnet på den som brevet var adressert til. Slik
er det også her. Det er på samme måte som når et firma f. eks. bruker trykte
brevark med deres navn øverst.
.
Peter
sender nå brevet til ”de utledninger som er spredt omkring”. Han kaller dem
utlendinger. Den konkrete betydning av dette ordet kan være at de var
jødekristne som bodde i andre land en Israel. De ble ofte kalt
”diaspora-jøder”, og det ordet er brukt her som oversettes med ”spredt
omkring”. Ellers ser det ut til at det i alle tilfelle var hedningkristne blant
leserne, kap. 4, 3.
.
Den
åndelige side ved det er at de ikke har sitt rette fedreland her i verden. Fra
første stund vendte han blikket opp mot de evige høyder. Det var deres rette
hjemland. Hele brevet bærer preg av dette: Vi må ”streve” for å nå dette hjem.
Det er formaninger og veiledning om veien dit i hele brevet, til det avsluttes
med uttrykket i kap. 5, 10: ”den evige herlighet i Kristus Jesus”. Alle kristne
er på vei dit, og vi kan bruke brevet om alle kristne også i vår tid. Hele
Bibelen er skrevet for oss.
.
Opprinnelig
er brevet skrevet til kristne i Pontus, Kappadokia, Asia og Bitynia. Det er
forskjellige landskaper eller områder i det nåværende vestre og nordlige
Tyrkia. Av dette ser vi at det har vært kristne i disse områdene i tidlig
kristen tid. Det kan delvis henge sammen med at det var folk fra disse
distriktene i Jerusalem på pinsedag. Men noen kan også ha blitt kristne ved
kristne handelsmenn som reiste omkring i området. De vitnet om sin tro og noen
kom til tro slik.
.
Peter
gir oss så en liten karakteristikk av de kristne der og taler om den grunn de
bygger sin tro på. De er utvalgt etter Gud Faders forutviten. Gud er
allvitende og kjenner alle ting. Han kjente også menneskene, men valgte dem
likevel som sine. Her er det tydelig at det er tale om forutviten og
ikke forutbestemmelse. I begynnelsen så han alle mennesker, også vår synd og
svakhet. Da sa han: De skal bli mine barn.
.
Vi må
også tenke at han så hvem som kom til å ta imot og hvem som ville vrake ham.
Han så hvem som var villige til å ”la seg frelse”. Derfor er vi alle kjent av
Gud, han har sett oss før vi var født. Men på en særlig måte kjente han dem som
ville ta imot frelsen. På grunnlag av dette kjennskap var det han valgte oss
ut. Utvelgelsen er ikke at noen er bestemt til å bli frelst, mens andre ikke er
det – og er dermed bestemt til å gå fortapt. Noe annet alternativ er det ikke.
Slik lærte Calvin og delvis Augustin. Luther legger vekt på måten Gud velger
oss ut på: Ikke ved oss selv, men ved Guds ordning, sier han. For vi er ikke i
stand til å føre oss selv til himmelen eller å skape en tro i oss selv, skriver
han til dette verset.
.
Men
utvelgelsen har noe med hva vi skal bli som kristne. Han har valgt oss ut til å
bli noe. Det ser vi både her og i Efeserbrevet kap 1 og Rom. 8. Bibelen legger
vekt på det Gud vil gjøre for oss og med oss når vi tror på ham. Nå kommer
flere uttrykk som vi må stanse ved.
.
Utvelgelsen
skal skje ”i Åndens helliggjørelse”. Her mener han ikke den daglige
helliggjørelse hos en kristen eller noe som skjer gradvis med oss og heller
ikke av oss selv. Hellig har en dobbel betydning: Det handler om å skille seg
fra noe og så å innvie det til noe annet. Et eksempel på det er søndagen som er
en helligdag. Den er utskilt fra alle de andre seks dagene i uken, og innviet til
Gud. Da skal vi høre Guds ord og prise ham på en særlig måte. Søndag er ikke
bare en hviledag for legemet, den er dag for å tjene Gud.
.
Slik er
det også med utvelgelsen. Gud har hentet oss ut fra verden og ført oss inn i
sitt rike. Det er skjedd en veldig forandring med oss. Men for å vise at det
har vi ikke gjort selv, sier han: Det er i Åndens helliggjørelse. Det var et
verk av Den Hellige Ånd. Han kalte oss og gjenfødte oss og viset oss til
Kristus som vår eneste frelser. Utvelgelsen og frelsen er en Åndens gjerning.
(At dette skal vise til dåpen som både Olav Moe og P. Madsen sier, virker søkt.
Peter skriver til voksne mennesker som er gått over jødedom eller hedenskap til
den kristne tro. Og det skjer ved troen på Jesus. I det minste måtte det stå: Ved
troen og dåpen.)
.
Videre
skriver nå Peter om målet med denne utvelgelse: Til lydighet. Men det
gjelder ikke lydighet mot Mose lov eller de ti bud for dermed å bli frelst
eller fortjene noe hos Gud. I første omgang er det lydighet mot evangeliet ved
å tro på Jesus. Det er det Paulus kaller ”troens lydighet” i Rom. 1, 5. Av
natur er alle mennesker bortvendt fra Gud og totalt ulydige mot Guds vilje. I
vår ufrelste tilstand gjorde vi kjødets og tankenes vilje og vi var av naturen
vredens og syndens barn. Ef. 2, 3. Derfor var vi ikke engang skikket til å lyde
Gud på fullkommen måte. For synden har ødelagt oss totalt på det området. Og
før et menneske innser det, vil det ikke omvende seg og bli frelst. Graden av
en slik forståelse kan variere, men retningen må være rett: Jeg står for Gud
som allting vet, og slår mitt øye skamfull ned; jeg ser min synd at den er
stor….
.
Da sier
Peter noe mer: og til bestenkning med Jesu Kristi blod. Her nevner han
løsningen på menneskets største problem. For her viser han til soningsverket på
Golgata og den frelse som gjelder form alle mennesker i Jesu blod. Bestenkning
kan også oversettes overstenking eller oversprengning. Bibelen lærer klart at
Jesu blod renser fra all synd. Og vi møter det igjen senere i brevet, v. 18f.
.
Grunntanken
er sterk og tydelig og viser tilbake på den gamle pakt og ofringene i tabernaklet
og senere templet. Men tanken om blodet som frelsesmiddel må først peke tilbake
til den første påske. Da vet vi at et dyr (et lam) ble slaktet, og blodet av
det ble et vitnesbyrd om frelse og frihet fra dommen. 2. Mos. 12. Blodet skulle
strykes på dørstolpene til et vitnesbyrd for domsengelen. Da han så blodet,
skulle han gå fordi det huset. Og dermed var folket fri. Dette ligger i bunn
for mye av talen om blodet i Det Nye Testamentet.
.
Men at
blodet her på vårt sted skulle bestenkes eller sprenges, går tilbake til
offertjenesten i tabernaklet som ble innstiftes etter påsken. Når dyret var
slaktet, skulle presten stryke eller stenke blodet på alteret og deretter på
folket. 2. Mos. 24, jfr. Hebr. 9, 18. Blodet er livet i en skapning, uten blod
er menneske og dyr døde ting. Når Jesu blod blir brukt så ofte om frelse og
forsoning, er det fordi Jesus døde og dermed ga sitt liv og blod som et offer
for vår skyld. Vi var skyldige til den evige død, men Jesus gikk inn i vårt
sted og tok den straffen. Golgata kors var offeralteret der vår forsoning
skjedde.
.
Så
skulle blodet stenkes på folket. Det var en del av offerakten. For oss betyr
det at vi tror at Jesu frelsesdød var for vår skyld og at det er nok til
frelse. Blodet skal anvendes på syndere slik at de at der er vår frelse. Den
ligger aldri i at vi selv skal gjøre noe eller bli bedre slik at gud kan
godkjenne oss. Det vil aldri skje. Når Luther forklarer dette, sier han: ”Det
må en bestenkning til som omvender oss og gjør oss åndelige. Å bestenke betyr å
forkynne at Kristus ga sitt blod og ber for oss for faderen og sier: ’Kjære
far, her ser du mitt blod som jeg har gitt for denne synder.’ Hvis du tror det,
er du bestenket. Da vet du også den rette måte å forkynne på.”
.
Deretter
kommer den vanlige hilsen som vi kjenner fra Paulus’ brev. Det er noen ønsker
apostelen har for sine venner og tilhørere. Og det gjelder alle som er frelst
ved blodet, slik han har skissert opp her. De andre er utenfor denne hilsen.
Slik setter Guds ord og evangeliet et klart og alvorlig skille i verden. Og det
skille må alle mennesker akseptere før eller senere.
.
Det
første ønske er nåde. Vi
ble alle frelst av nåde, som Paulus sier, Ef. 2, 8. I syndens verden finnes det
ingen annen vei til Gud. Nåde betyr å få noe gratis, som ordet også heter i en
bøyning på latin. Det er en ufortjent gave som ikke skal eller kan betales. Og
der begynte vårt liv med Gud. Vi innså at vi var syndere og kunne ikke gjøre
noe for å bli frelst. Det var en hard lærdom for et stolt hjerte som gjerne
ville klare seg selv.
.
Men hos
Jesus lærte vi sangen: Av nåde alt jeg får hos Gud fra først til sist!
Da fikk vi ta imot gaven og gikk inn i Guds rike på fribillett. Den var betalt
av en annen. Guds Sønn hadde gått inn i mitt sted og gjort alt. Og det er bare
de som går inn gjennom denne Nådeporten som blir frelst og berget for evig.
.
Men
Peter ønsker altså nåde til de som allerede er frelst av nåde. Hvordan henger
det sammen? Jo, et Guds barn lærer noe i Guds skole. Og dette er en viktig
lekse: Vi behøver nåde hele veien. Vi lever på nåde. Vi er bare kristne så
lenge vi er det an Guds nåde. Vi kan aldri leksa vår i Guds skole. Igjen og
igjen må vi se det i øynene: Vi er ingen ting i oss selv. Vi står hele veien
som fattige tiggere.
.
Det er
også sant at vi er blitt åndelig rike som kristne. Men det skal ikke gjøre oss
selvgode og egenrettferdige. Den veien er kort. Og vi blir aldri så rike i
denne verden at Guds nåde er overflødig. Og da må vi innse at nåde er bare for
fattigfolk. Den som tror at han er noe åndelig talt, vil aldri oppleve nåde. Så
enkelt er det.
.
Nå
ønsker Peter at leserne må eie denne kontinuerlige nåde. Og da kommer
det neste ordet i teksten til sin rett: Da har vi fred, som på hebraisk
heter Sjalom. Det står som motsetning til krig og uro og strid. I åndelig
forstand betyr det selvsagt ikke politisk fred i til alle tider. Det var heller
ikke meningen med juleevangeliet og englesangen: Fred på jord. Da misforstår vi
det evangeliske budskapet.
.
Nei, vi
har nå fred med Gud. Vi er kommet i harmoni med ham. Derfor kan vi møte ham som
vår far og be til ham på den måten. Men det betyr også en indre fred, en
hjertefred der vi har det godt som menneske fordi vi lever med Gud som hans
rette barn. Vi er medlem av Guds familie, og der er det fred og godt å være.
.
Alt
dette ønsker Peter at de må ha i rikelig mål. Det er et fint uttrykk
her. Det er ikke fattigdom hos Gud. Han har nok til alle. Og det ligger også
noe gjemt her. Skal vi leve et langt liv, behøver vi mye nåde. Mange år som
kristen betyr en uendelig rekke av nådegjerninger fra Guds side. Han må ta oss
til nåde igjen og igjen fordi vi feiler og snubler og synder så titt. Og da må
vi ikke tenke at vi allerede har fått nåde hos Gud, så den saken er vi ferdige
med. En slik tanke viser svik i ånden. Nei, da må vi tenke at også denne dag må
jeg ha nåde av Gud. Etter mange år som kristen kan vi kanskje tenke at nå er
det ikke mer nåde igjen for meg. Jo, sier Peter, du skal få det i rikeig mål. –
Jeg har nå vært en kristen i nesten 22.000 dager. I denne tida har det
dessverre vært mange feil og svikt og synder i livet. Jeg skammer meg mye ved
det. Og det var ikke Guds feil, det var bare min egen skyld. Men i alle disse
dagene har jeg opplevd Guds nåde. Og der var alltid nok, rikelig nok. Og når
jeg ser det, blir takkesangen tydelig og sterk, og jeg synger lettet og glad:
”Nådefulle Gud, synd du sletter ut. Jesus tok all synd som sin, og derfor også
min.” Takk, takk, at også jeg fikk være med.
.
Lovsang:
1
Pet 1,3 Lovet være Gud og vår Herre Jesu Kristi Fader, han som etter sin store
miskunn har gjenfødt oss til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de
døde,
.
Etter en
kort hilsen og ønske om nåde og fred, bryter Peter ut i lovsang. Og her lærer
han oss noe om den. For lovsangen kan lett misforstås og til og med misbrukes.
Nå vi han få oss til å se også dette på rett måte.
.
Først
viser han oss at lovsang til Gud er på sin plass. Han går foran med et godt
eksempel og priser Gud. Salme 33, 1 sier også at Lovsang sømmer seg – for Guds
folk. Og vi har flere ting å prise Gud for, her behøver vi ikke å være ensidig.
Men denne gang er Peter opptatt av en ting: Håpet om evig liv. Det henger
kanskje sammen med at han begynner å bli gammel og tenker mer på døden enn før.
Og da er det naturlig å se framover mot det som venter.
.
Det er
Gud som Jesu Kristi Far han nå gir takken og lovprisningen. Vi skal huske at
det var mange guder i folkets tanke og bevissthet på denne tida. Det vrimlet av
Gud i forskjellige land i Romerriket. Og noen kunne tenke slik: Hvilken gud er
det kan tenker på? Den bevisste kristen skjønte det selvsagt. Men det var nok
mange som nettopp var kommet ut av hedenskapet og hadde tilbedt ikke bare
keiseren, men guder i Hellas og Italia og andre steder. Peter gjør det derfor
klinkende klart at det er bare en Gud. Ved tillegget om Jesus vil han vise at
det er hans far vi har med å gjøre. Og samtidig viser han dermed til Jesus
frelsesverk om det blodet han alt har nevnt.
.
Og
straks er han inne i den personlige tro og kristendom og den veldige forandring
som er skjedd med leserne og ham selv. Her er de like. For alle kristne er
gjenfødt. Så radikal er alltid frelsen. Ikke alltid viser det like tydelig
eller er like dramatisk. Men på det indre plan er det slik: Det skjedde en ny
fødsel. Vi ble faktisk skapt på nytt, som Paulus antyder i Ef. 2, 10.
.
I den
håpløse verden som hedninger og alle folk lever i, tenner Peter nå et lys. Han
sier til dem at dette nye livet de får ved troen på Jesus, er ikke bare for
jordelivet. Det rekker lenger. Og det gjør at livet ikke lenger er håpløst og
uten mening. For Gud har gjenfødt oss til et levende håp. At det er sikkert og
visst, sier han ved å vise til Jesu oppstandelse. Håpet er slik knyttet til
påskemorgen.
.
Når
Jesus kunne bryte dødens lenker og stå fra graven, gjelder det samme oss, vi
som tror. Og dette håpet om himmelen er levende. Det står her i motsetning til
død. Håpet vårt har en levende kraft, som Barnes sier. Slik Jesus ble levende
ved oppstandelsen, skal vi få nytt liv etter synden og jordelivet.
.
Jesu
oppstandelse er ikke bare garantien for vi også kan og skal oppstå, men den
danner selve grunnlaget for at frelsen er gyldig og fullstendig. Den er på en
måte Guds segl og godkjenning av frelsesverket. Den som tror og følger Jesus på
jord, skal også følge ham i evigheten. For vi får ”del i den samme guddommelige
kraft som reiste Kristus opp fra de døde,” som Tr. Bjerkrheim sier.
.
Peter
forsetter nå å tale om dette håpet her og i evigheten.
.
.
Arven i himmelen er neste avsnitt i dette brevet.
V. 4 til en uforgjengelig og usmittet og uvisnelig
arv, som er gjemt i himlene for dere,
Nå
fortsetter Peter med å tale om hva håpet innebærer. Vi har en arv i vente. En
arv kan vi ikke fortjene eller gjøre noe som helst for å motta. Og vi bestemmer
ikke selv over hvor stor arven blir. Det er avgjort av den som gir arven. Til
vanlig får vi heller ikke arven før giveren er død, men vi kan få et forskudd
på den hvis giveren ønsker det.
.
Vi har
bare rett til arven om vi er født inn i slekten og hjemmet. Og da betyr det
lite eller intet om vi er gode og snille eller noe annet. Betingelsen er
vanligvis bare at vi er født til den. Og da er den rimelig sikker.
.
Her står
det at vår arv er gjemt. Det betyr ikke at ingen vet hvor den er. Men arven er
nå på et sikkert sted slik at ingen skal røve den eller fjerne den før vi får
arven. Den er gjemt i himlene for oss. Og himmelen er en sikker
oppbevaringsplass. Meningen er at vi skal få den fulle arven når vi kommer dit.
Det vi har nå, er bare et lite forskudd. Den dagen vi går inn gjennom de
himmelske porter – for å tale i bilder – får vi overrakt alt sammen. Den blir
hentet ut fra lageret og gitt til frelste syndere.
.
Jødene
(israelittene) kjenner til hva en slik arv er. Stamfaren Abraham fikk flere
løfter fra Gud om en arv. De skulle få Kana’ans land til odel og eie, 1. Mos.
15, 18. Når Herren gir et løfte, holder han det, og det er derfor sikkert. Men
arven var aldri sikker eller trygg. Det skjønte de allerede på reisen gjennom
ørkenen. De måtte kjempe for den steg for steg til de var framme. Og det samme
ser vi i vår moderne tid. De har løfte om landet – ”Eretz Israel” – men fienden
er stadig på jakt etter dem. Men med den åndelige arv er det motsatt. Den er
alltid sikker.
.
Peter
vet noe om dette. Apostlene stod i en særstilling slik at de fikk åpenbaring om
noen av Guds hemmeligheter og skatter i Guds rike. Slik var det f. eks. med
Paulus, i Ef. 3, 4: Når vi leser hans brev, vil vi kjenne hans innsikt i Kristi
evangelium. Peter vet også noe om arven, og nå viser han oss tre ting eller
kvaliteter om den. Han bruker tre adjektiver til det. Men legg merke til at han
beskriver ikke arven med positive ord. Det finnes ikke sterke nok ord på noe jordisk
språk som kan fortelle oss om hva det evige Guds rike i himlene er. Han må ty
til det motsatte og si hva det ikke er. Noen ganger er det nødvendig når vi
skal forklare noe.
.
1).
Først sier han at den er uforgjengelig. Mye av det som hører
denne verden til, vil forgå etter kort eller lenger tid. Det hender at man
finner gamle skatter nedgravd i jorden for flere hundre år siden. Da hadde de
tatt vare på stasklærne til storfolk og gjemt dem godt for ettertiden. Nå var det
bare en klump med moll igjen. Alt hadde forvitret. Men inni blant finner de en
sølvknapp eller et smykke av gull. Og det er intakt! Det var nær sagt
uforgjengelig jordisk sett.
.
Det er
et svakt bilde på det Peter skriver om her. For han tenker på det som ikke kan
dø og aldri forgå på noen måte. Ingen kan ødelegge denne arven verken med
atombomber eller de frykteligste kjemiske våpen som menneskene rår over i dag.
Og når vi en gang får den i fullt mål i himmelen, kan vi heller ikke miste den.
For der kan vi ikke begå noen synd, hvor liten den enn synes for mennesker. Da
er frelsen vår for evig og alltid. Er det underlig at Guds folk gleder seg til
å nå fram en dag? Vi opplever jo daglig at nesten alt kan bli borte for oss.
.
2). Det
neste han nevner er usmittet. Tanken her er at den alltid vil være
fullstendig og helt igjennom ren. Men et slikt ord har vi ikke på våre jordiske
språk. Alt vi tar i eller tenker på ligger det noe syndig og skittent ved. Vi
kan ikke alltid se det, for synden har en stor evne til å forkle seg, dekke seg
og se ut som noe skikkelig vakkert. Men slangen ligger skjult mellom rosene. I
rette øyeblikk dukker den fram og stikker.
.
Det kan
aldri skje i himmelen. Derfor vil vår frelse alltid være ren uten et eneste
fnugg av ondt eller syndig ved seg. Himmelen er på alle måter det motsatte av
denne verden. Slik vi aldri kan misse frelsen i himmelen, vil vi heller aldri
oppleve at skygger kommer og skitner den til. Hele evigheten er den like ren.
Om dette var det presten Wexels sang i 1841:
.
”Tenk når en gang jeg uten synd skal leve,
hver tanke ren, hver gjerning uten brist.
Når aldri jeg behøver mer å beve
for muligheten av en syndig lyst.”
.
3).
Peter sier også at arven er uvisnelig. Dette ordet er like uvirkelig for
oss som de andre. For vi er vant til at alt visner og blekner her i vår verden.
Vi mennesker gjør det. Vi taler om ungdommens skjønnhet, om de vakre grønne
spirer om våren og skogen som grønnes litt etter litt. Men hvor mange måneder
går det før alt faller av, blir brunt og sammenkrøket og ubrukelig. Vi er så
vant til vår og høst at det er naturlig for oss. Det er nesten bare svart jord
og hardt fjell som står der alltid som i vikingtida og før. Verden forandrer
seg hele veien.
.
Peter
kaller den himmelske frelse for uvisnelig. Da har han sagt noe som vi vanskelig
begriper. Der oppe vil ingen ting forandres. Gjennom alle evigheter skal det
være likt – og likevel skal det være like nytt som første gang vi så det! For
uvisnelig betyr at alt er like grønt og vakkert, og like friskt hver eneste dag
(hvis det finnes dager der). Barn og noen tankeløse mennesker har sagt at de
vil ikke til himmelen fordi det blir så kjedelig. De er vant til stadig
forandring og at hele tiden skjer det noe nytt. Da skjønner de ikke at himmelen
er uvisnelig.
.
Himmelen
er ny og frisk og uoppdaget hvert eneste minutt. Gud er allmektig og kan gjøre
det slik for oss. Derfor gleder vi oss til å komme dit. Den vil aldri tape sin
glans og nyhetens interesse. Det henger for en del sammen med at tilværelsen i
evigheten er tidløs. Det blir ingen kveld eller morgen slik vi kjenner det. Og
heller ingen dager – som nevnt ovenfor.
.
5 dere som ved Guds makt holdes oppe ved troen til
den frelse som er ferdig til å bli åpenbart i den siste tid.
Men ennå
var Peter i denne verden, slik vi er det nå. Og hele veien ligger farene på
lur. Djevelen går omkring som en brølende løve, sier han i kap. 5, 8. Og han
gjør hva han kan for å sluke de troende. Han bruker så mange krumspring for å
få tak i oss at forstår det ikke rett. Derfor blir mange lurt bort fra Jesus og
arven før de selv er klar over det.
.
Med
tanke på dette, vet Peter at vi behøver en større og sterkere kraft og makt enn
vi selv rår over. Vi trenger Guds makt. Bare han er i stand til å berge oss
gjennom denne syndens dal vi lever i. Derfor skriver han nå med stor
trosvisshet: Dere holdes opp ved Guds makt. Det er sant om oss alle. Vi blir
bevart i troen alene på grunn av Guds kraftige hånd. Det er troen på ham som
gir oss seier, 1. Johs 5, 4.
.
Ordet
for å ”holdes oppe” betyr egentlig å være bevoktet som i et fengsel eller en
festning. Det er som en militærvakt som passer nøye på slik at fienden ikke
skal nå oss. Det betyr at de var svake i seg selv og møtte mange fristelser på
veien. Vi kristne er som et spedbarn mot ulver og bjørn. Vi har ingen sjanse.
Da kommer Guds veldige hær og stiller seg rundt barnet og berger oss steg for
steg. Det er vårt eneste håp til å nå fram til målet.
.
Og målet
er den frelse som skal bli åpenbart i den siste tid. Den er ferdig, og ved
troen har vi tatt imot frelsen. Men frelse betyr her den endelige frelse når vi
stiger inn gjennom himmelporten. Og det skal skje i den siste tid. Peter ser
altså framover mot Jesu gjenkomst og de siste dager av evangeliets tid. Ingen
kjenner tiden for dette, vi må hele veien leve i troen
.
Den
åpenbaring som skal skje da, vil vise oss frelsen og Guds rike på en ny måte i
forhold til nå. Her ser vi bare som i et speil – da skal vi se alt klart og
fullstendig. Det blir nok mye større enn vi kan forestille oss her i tiden.
.
Gleder
og prøvelser – og tro.
6 Derover jubler dere, om dere enn nå – når så
skal være – har sorg en liten stund ved mange prøvelser,
En
kristen vil ofte ha to motsatte erfaringer i livet. Selv om de er så ulike som
vel mulig, hører de likevel sammen i kristenlivet. De som er utenfor den
kristne tro, kan ikke forstå det og vil stille seg undrende til slik tanker.
.
Som et
troende menneske opplever vi en ny og dyp glede over å høre Jesus til. Noen
ganger blir det en jublende glede, det renner over når frelsesverket og målet
som venter oss går opp for hjertelivet. Tenk det er slik: Jeg er en synder på
alle måter og helt uverdig til å være hos den hellige Gud. Likevel får jeg tro
at jeg er et Guds barn, og det er alt av nåde og derfor ufortjent. Skulle jeg
ikke da kunne bryte ut i lovsang og takk til Gud!
.
Og midt
i en slik glede og frelsesfryd møter vi motgang. Det er det uforståelige. Vi
har sorg fordi vi møter mange slags prøvelser. Det er ulike slag av motgang fra
forskjellige kanter. Det må vi se litt på nå. Først er det viktig å skille
mellom prøvelse og fristelse. Det første er gjerne en test som Gud tillater for
å prøve oss og styrke oss i troen, mens fristelsen er fra djevelen for å føre
oss til fall og få oss bort fra Gud.
.
En hovedsak i prøvelsen er at troen blir prøvd, og med det de som tror.
Slik opplever de troende en lidelse som ikke alle kan se. Det er ikke lett å
være en kristen. Vi får sorg, anfektelse og motgang som verden ikke aner noe
om. Og dette kommer i tillegg til de vanlige sorger og motganger som hører
menneskelivet til. En herlighetskristendom i den betydning at alt er herlighet
og glede for en kristen, eksisterer ikke.
.
Peter kjente til dette. Han kunne nok aldri glemme den påsken med Jesus
da han valgte den letteste veien. Som kristen fikk han oppleve det flere ganger
å komme i fengsel, Apg. 4,3, og han vitnet frimodig om hvem som var hans
autoritet 5, 29. Når det står mye om lidelse i Peters brev, kommer det delvis
av at han taler av egen erfaring. Da er det grunn til å lytte til ham. Legg
først merke til et par ting han sier her:
.
a) Lidelsen er kort, kap. 1, 6; 5, 10. Vi opplever gjerne slike tider
intense og lange. Men i det evige lys og perspektiv blir det noen øyeblikk.
Ingen ting kan være så tungt å bære som trengsler. Da er det godt å tenke at
det tross alt bare er en kort stund.
.
b) Det er prøvelser av mange slag. I eldre oversettelser stod det:
allehånde prøvelser. Med det er ment at vi opplever mange ulike slags
prøvelser, og de kommer på mange måter. Ikke alle kristne får de samme
lidelsene eller like mye. Gud ser hva den enkelte tåler og deler ut etter det.
Og det er noe vesentlig sant i diktet av Nordahl Grieg der det står: "Det
er de beste som dør." Det er ofte de ”gode” og åndelige kristne som tåler
motgang best og som smaker mest av den.
.
Her vil vi nå spørre: hvorfor må de kristne lide slik? Og hva slags
lidelser er så spesielle for de kristne? Vi vil altså ikke tale om de trengsler
som alle mennesker får, fordi vi er mennesker. Her taler vi bare om de
spesielle kristne lidelsene.
.
1) Først må vi lide fordi vi er kristne, kap. 3, 14; 4, 14.16; 2. Pet.
1, 4. Vi er blitt nye skapninger i Kristus ved troen. Vi er født inn i Guds
familie og fått et nytt mål med nye interesser og oppgaver. Men vi bor midt i
en verden som har sagt farvel til Gud og innerst inne hater ham. Derfor vil
verden aldri forstå en kristen, og vil heller ikke tåle ham når han reiser rent
flagg. Lidelsen kommer derfor når troen er ekte og sann og vi ikke slår av på
"kravene".
Slik lidelse møter vi ofte i form av spott og hån, flir og kanskje
harselering. Noen ganger og noen steder blir det direkte forfølgelse og
konfrontasjon, slik det har vært mye av i kommunistiske og muslimske land. Fra
kirkehistorien vet vi at det var mye direkte forfølgelse i Romerriket. De
kristne ville heller dø enn å nekte sin Frelser.
.
I dette lyset skal vi forstå ordene i kap. 2, 12 og 15: vi skal leve
rent og godt i verden for å vinne noen for Gud ved det. Ufrelste menn kan
faktisk bli vunnet for Gud ved at en frelst kone lever rett, kap. 3, 1f.
.
2) En kristen har også lidelse når kjøttet fristar. Kjøttet er den
gamle natur som aldri vil bøye seg for Gud. Derfor blir kristenlivet en
livslang kamp mot vondskapen i oss. Synden blir en lidelse for en kristen. Han
kan ikke elske synden, men hate den. Rom. 8, 13. Vi vil aldri klare å utrydde
synden i oss en gang for alltid. Fristelsen innenfra vil stadig komme igjen.
Som kristne har vi en ny natur. Vi er født på nytt til et liv med Gud. Samtidig
har vi den gamle, kjødelige natur i oss. Og de står hverandre imot, sier
Paulus. Gal. 5, 17. Enhver ærlig kristen opplever sannheten i det.
.
3) Djevelen frister en kristen, kap. 5, 8. Han både lokker og tvinger
for å få fram sin vilje. Målet hans er alltid å føre oss til fall. Til dette
benytter han ofte mennesker som stiller seg villige i hans tjeneste. Noen
ganger skjønner de ikke selv at de går Satans ærend. Peter hadde selv gjort det
en gang, og visste vel hvorledes det var. Mat. 16, 22-23.
.
Når vi så ligger igjen på slagmarken og har gitt etter for fristelsen,
sier Satan: det nytter ikke for deg, bare se hvor lett du faller!
.
4) En kristen har også lidelse for den ufrelste verden. Han vet at alle
utenfor Kristus går fortapt. Og det skaper lidelse i ham - et sinn som lengter
etter at de skal oppleve frelse. Paulus hadde det. Han taler om samfunnet med
Kristi lidelser i Fil. 3, 10. Og det betyr bl.a. dette. Og i Rom. 9,1f og 10,1f
finner vi sterke ord om hvorledes han vil vinne noen av sine for Kristus.
Gud tar ikke lidelsen for sjelene fra oss. Kristus må ha noen gråtende
og lidende hjerter på denne jord. Det er misjonssinnet. Ordet om korset må ut
til nye folk.
.
Vi kan bli sløve og trette. Nytter det å arbeide mer? Slike tanker
kommer til mange i dag også. Men det er Satans verk. En rett kristen har nød
for andre, både her hjemme og der ute.
.
5) Vi kan nevne enda en sak: en våken kristen vil se når frafallet
kommer både hos de nære kristne og ute i folket. Da kommer en lidelse for at
vekkelsen må komme, slik at Guds folk får et klart bibelsyn. Uten det blir
heller ikke det kristne livet rett. Derfor må en kristen alltid kjempe for en
hel bibel. Det kan også koste noe for kjøtt og blod. 2. Tim. 4, 3.
.
7 for at deres prøvede tro, som er meget
kosteligere enn det forgjengelige gull, som dog prøves ved ild, må finnes til
lov og pris og ære i Jesu Kristi åpenbarelse,
Peter skriver nå noe om hensikten med prøvelsen, at Gud noen ganger
tillater at enkelte kristne ble særlig hardt prøvet også. Det har noe med at
troen må bli sterkere og mer holdbar. Derfor må vi si noe om den kristne tro
her.
.
For troen er en hovedsak i Bibel og kristendom. Og Luther førte denne
hovedsaken tilbake til de kristne. I lang tid hadde de katolske lærde talt om
gjerninger og tro. Menneskene skulle samarbeide med Gud for å bli frelst, het
det gjerne. Denne korte og presise setningen ble et varemerke for luthersk
kristendom: Ved tro alene, på latin heter det: sola fide. I dette brevet
finner vi troen omtalt flere ganger. Vi har allerede møtt troen i v. 5, og vi
møter det igjen i v. 7, 8 og 9 og senere. Vi taler nå om den frelsende tro,
ikke noe antagelse eller kanskje eller et usikkert håp.
.
Å tro er å få, og å ta imot, uten å hjelpe til. Tro er tiltro til ham
som gir. Troen er det motsatte av gjerninger og egen innsats. Paulus skriver
slik: Den som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den
ugudelige. Han får rettferdigheten tilregnet fordi han tror. Rom. 4, 5.
Derfor er troen en veldig makt. Jesus sa at den faktisk kunne flytte
fjell, Mat. 17, 20 (21,21). Ja, troen kan gjøre det som er mye mer: seire over
verden og nå fram til Guds himmel. Troen er den største makt i verden.
.
Men troen er ikke en slags ny gjerning eller en prestasjon, noe jeg må
få til. Troen er tillit. Det er å gi seg selv og alt en har i Guds hånd. Derfor
er det egentlig den Allmektige Gud selv som gjør alt for den troende. Og derfor
får han æra for alt.
.
Og da er
vi tilbake til vers 7: Den er meget kosteligere enn det forgjengelige gull, som
dog prøves ved ild. Troen er noe verdifullt og kostbart. Derfor formaner
Bibelen så ofte til at vi skal ta vare på troen. Den er ikke et tilbakelagt
stadium for en kristne, noe han blir ferdig med etter noen år som troende. Han
fortsetter å tro hele veien. Derfor kalles vi troende – det er et fint navn på
Guds barn. Det viser at vi er avhengige av Gud og alltid stoler på ham.
.
Vi vet
at gullet må renses for slagg. Da går det inn i smelteovnen. Denne prosessen
bruker Peter for å si noe om prøvelsen. Den kan være smertefull, og vi synes at
alt brenner opp og vi har intet igjen. Og det er sant. Vi står ribbet tilbake –
med bare en ting: tilliten til at Gud vil ta seg av oss. Og det er troen. Da er
det som Luther sier: ”Vi er renset mer og mer helt til vi dør. Ingen gjerning
kan gjøre det for oss. For hvordan kan en ytre gjerning rense hjertet i vårt
indre? Men når troen er prøvet slik, må alt det falske forsvinne.” Også Luther
regnet altså med at denne prosessen varte livet ut.
.
Og det
skjer sier Peter, for at troen må finnes til lov og pris og ære i Jesu Kristi
åpenbarelse. Når Jesus kommer igjen og henter sine, skal det vise seg at Gud
selv anerkjenner disse troende og Jesus går god for dem og sier: De er mine
venner.
.
8 han som dere ikke har kjent og dog elsker, han
som dere nå ikke ser og dog tror på, og derfor fryder dere med en usigelig og
herliggjort glede,
Felles
for alle troende etter aposteltida er at vi har aldri sett Jesus med våre øyne
og kjent ham som menneske, slik noen av de frøste kristne gjorde. Likevel
elsker vi ham og tror på ham, sier Peter. Det er nettopp troen. Vi tror det vi
ikke ser, for Guds Ånd har overbevist oss om hvem Jesus er. Hebr. 11, 1ff.
.
Og dette
åndelige møte ved troen skaper et nytt liv i oss, og det gir oss en ny fryd og
glede som ingen i verden kan forstå. V. 8 og kap. 4, 13. Derfor må vi gjenta
noe om gleden i Herren her. Midt i lidelsen
kan altså en kristen være glad. Her er vel helst tenkt på lidelsen fra verden
og Satan. Denne glede er usigelig. Den kan ikke tolkes med ord eller forklares.
Prøv og forklar verden hvorfor du er glad midt i motgang! De vil tro du taler
over deg. Det er som å forklare forskjellen på rødt og blått for en blindfødt.
Han aner ikke hva du snakker om.
.
Den er også herliggjort, himmelsk og ren. For dette er ikke
menneskeverk. Dette er Guds rike. Ved troen har du sett og opplevd en liten del
av selve himmelen. Dette er ikke lett å forklare for noen. Men la oss glede oss
over det så lenge vi kan.
.
Peter sier det rett ut: de vil undre seg, kap. 4, 12. Men i dette blir
trua lutret og renset. Hva blir så løsningen på denne gåten og spørsmålet om
hvorfor vi må lide? Og hva skal vi gjøre i en slik situasjon. Vi kan lett tenke
at vi gir opp alt sammen. Kap. 4, 19 gir et svar: Vi skal overgi vår sjel til
Gud - og så gjøra det gode. Det gjorde Jesus, kap. 2, 23. Gud som ser alt, vil
også dømme alt på rett vis til rett tid. Vi må ha tid til å vente på dommens dag.
Jeg har ofte hatt bruk for dette. Og så var det fredfullt å lære denne
lekse: ha tid å vente på Guds tid. Amen.
.
9 når dere vinner fram til endemålet for deres
tro, sjelenes frelse.
Det er
ikke tilfeldig at Peter minner dem om målet for livet og troen nettopp her.
Sjelenes frelse er her uttrykk for den endelige frelse i himmelen. Det må de
kristne aldri tape av syne. Det kan skje både i medgang når alt er ”på topp” og
gleden fyller hjerte og sinn. Men det kan også skje i motgangen og lidelsen og
kampen. Et ubefestet sinn som bare ser på dette livet, vil lett tenke slik: Jeg
orker ikke mer av dette. Det får gå som det vil. Jeg gir opp og går tilbake til
verden – akkurat slik israelittene talte i ørkenen: Vi hadde det bedre i Egypt.
Folk glemmer så lett. Derfor må vi påminne hverandre om målet. Gjennom alt
gjelder sjelens frelse. Vi må nå fram, ellers er alt her på jorden forgjeves.
Jesus sa det: Hva gagner det et menneske om han vinner den hele verden, men tar
skade på sin sjel. Mat. 16, 26.
.
Guds ord.
10 Om denne frelse var det profetene gransket og
ransaket, de som spådde om den nåde som dere skulle få, 11 idet de ransaket
hvilken eller hva slags tid Kristi Ånd, som var i dem, viste fram til når han
forut vitnet om Kristi lidelser og om herligheten deretter;
.
Her og i v. 23-25 taler Peter sterkt om Guds ord, slik han også gjør i
det andre brevet sitt, kap. 1, 20-21. For oss er det sterke vitnesbyrd om
Bibelen. Den er Guds ord. Har denne gamle boka noe å si til oss i dag?
.
Bibelen er kilde til all sann kunnskap om frelse. Både hedninger og
humanetikere er på villspor her. Deres utgangspunkt er feil og da blir
resultatet også feil. Gud må være utgangspunkt for at målet skal bli korrekt.
For her vi å gjøre med åndelige spørsmål.
.
Det har alltid vært strid om Bibelen. Djevelen er interessert i å ta
Bibelen fra oss. Han gjør det oftest nå ved å ta troen på Bibelen fra oss. Ikke
all teologi har bygget opp om en hel Bibel. Ny-liberale retninger tar noen
ganger tilliten til Ordet fra folk uten at tilhørerne selv ser det.
Men alt raser sammen under oss uten en hel Bibel. Den er som en solid
grunnmur. Hva skal vi gjøre uten den? Peter skriver noe viktig om Guds ord her.
La oss stanse ved det.
.
Profetene gransket skriftene. v. 10-12.
Det er underlige ord, men de sier en god del om hva Skriften er og
hvorledes vi skal forstå den.
.
Profetene spådde om frelsen, sier Peter. I GT er det mye profeti, både av åndelig karakter og om
politikk. Her er Messias-profetiene det mest aktuelle. Salme 22 er en
kors-salme, Jesaja er evangelisten i GT og Sakarias taler både om påske og
endetiden. Dette er de største og dyreste løfter, 2. Pet. 1, 4. Ved dem får vi
del i frelsen, ja i guddommelig natur.
Her har det vært mye strid og kritikk.
.
Profetene forstod ikke det de talte og skrev
om. De gransket og ransaket skiftene, men fant ikke den endelige og rette
betyding. De spurte etter hva tid profetiene talte om. Var det lenge til? Og
dernest hvorledes den tiden var. A. Barnes nevner at ordet kan oversettes med
"hvem, hva slags person" ordet taler om. De tenkte altså slik: hvem
er Messias, og hva tid kommer han?
.
Det var særlig Kristi lidelse de tenkte på. Kanskje noen av dem faktisk
forstod at Kristi lidelse var det største? Her tenker vi helst på Jes. 53. Her
er forsoningen hovedsaken, Messias skulle ta på seg all verds skyld. Men de så
også noe av herligheten etter dette.
.
12 for det ble dem åpenbart at de ikke tjente sig
selv, men oss, med dette som nå er blitt kunngjort ved dem som har forkynt dere
evangeliet ved den Hellige Ånd, som ble sendt fra himmelen – dette som englene
attrår å skue inn i.
.
Profetene så noe mer: at dette ikke var for dem. Det de talte om var for en annen tid, v.
12. Det betyr altså at GT er for oss og taler om den evangeliske tid.
.
Englene lengter etter å få se inn i
evangeliet. De er uten synd og forstår ikke hva ordet
om forsoning og syndforlatelse er. Dette viser at evangeliet er stort, så stort
at himmelske engler ønsker å forstå det. Englene vet litt om dette, men kjernen
i evangeliet er ukjent. "For de som ikke kjente synd, ei vet hva frelse
er."
.
Vi ser
også av dette verset at vi får kjennskap til evangeliet når noen forkynner det
for oss. Men det er ikke bare ordene som teller. Forkynnelsen er viktig og
nødvendig til alle tider, men den må skje ved Ånden. Bare den kan gjøre Ordet
levende både for forkynneren og for tilhørerne. Ellers blir det bare teori. Mon
ikke det er tilfelle mange ganger i dag?
V. 13-17 Derfor, omgjord deres sinns lender, vær
edrue, og sett deres håp fullt og fast til den nåde som blir dere til del i
Jesu Kristi åpenbarelse! 14 Som lydige barn skal dere ikke skikke dere etter de
forrige lyster i deres vankunnighet, 15 men vær, etter den Hellige som kalte
dere, også dere hellige i all deres ferd! 16 for det er skrevet: Dere skal være
hellige; for jeg er hellig. 17 Og når dere påkaller som Fader ham som dømmer
uten å gjøre forskjell, etter enhvers gjerning, da ferdes i frykt i deres
utlendighets tid,
.
I dette avsnittet finner vi noen av de sterkeste ord om kristenlivet og
dermed om helliggjørelsen på det praktiske plan. Peter skriver både om Jesus
død som grunnlaget for kristen tru, om Guds ord der vi finner ordet om frelse,
om gjenfødelsen og målet for troen. Nå kommer han til selve livet. Hvorledes
skal jeg leva det?
.
Da taler han om et hellig liv. Og det er ikke selvsagt for oss. Det
kommer ikke automatisk om jeg har en sann tro på Ordet og er blitt født til et
nytt liv. Nei, "her gjelder kjempe, ja trenge seg fram, ellers ei himlen
du vinner".
.
Ordet hellig har to sider: utskilt fra verden og innvidd til Gud.
Søndag kaller vi en hellig-dag, og det illustrerer godt dette ordet. Denne
dagen skulle være utskilt fra de andre dagene og ikke benyttes til arbeid og
pengejag. Den skulle derimot være innvidd til Guds ord og samværet med de
troende. – Men er den alltid det? Slik er det også med det hellige livet for en
kristen. Gud har en mening med det.
.
Spørsmålet blir nå: når Jesus sitt mål med oss? For å hjelpe oss i
dette, kommer apostelen nå med flere formaninger til de troende. Og målet er et
hellig liv her på jorden.
.
Først må vi vite dette: I Kristus er vi hellige og fullkomne.
Dette kan vi kalle den objektive hellighet, og den gjelder for Gud og
er synlig i himmelen. Det er en skjult hemmelighet på jorden, men åpenbares for
troen. Vi får del i Guds hellighet, Hebr. 12, 10. I denne betydning er alle
kristne 100 % fullkomne, vi er helt innviet til Gud. Det mangler ingen ting.
.
Det er dette Pontoppidan skriver om slik: "Gud av bare nåde
frikjenner en botferdig og troende synder både fra synden og dens straff, og i
stedet tilregner ham Kristi rettferdighet. Ja, anser ham i Kristus som om han
aldri hadde syndet." Han skriver om dette under rettferdiggjørelsen, men
han regner det som en del av selve helliggjørelsen i vid betydning (sp. 486). I
denne betydning kan helliggjørelsen sammenlognes med rettferdiggjørelsen
.
Og vi har mange skriftord som sier dette. I vår tekst v. 15-16 skriver
Peter at Gud er hellig, derfor skal vi være hellige. Det er sitat fra 3. Mos.
19, 2 og 11, 44. Det var skrevet til israelitter, og her viser Peter at det
samme gjelder for oss kristne. Om dette sier Luther til denne teksten:
"Fordi jeg er din Herre og Gud, og dere er mitt folk, må dere være lik
meg... La Gud alene regjere, leve og arbeide i dere. Da er dere hellige slik
Han er hellig."
.
Paulus skriver til de kristne i Efesus og sier: Til de hellige i Efesus
- som tror på Kristus (Ef. 1,1). De hellige er altså de som tror på Kristus.
Det samme ser vi i 1. Kor. 1,2. Der kaller han de kristne "de som er
helliget i Kristus Jesus, kalte, hellige". Og vi vet at de kristne der
ikke var fullkomne i livet. Likevel var de hellige. Og hemmeligheten til det
finner vi i 1. Kor. 1, 30: ”Kristus Jesus... han som for oss er blitt...
helliggjørelse.”
.
Jesus død og forsoning gjorde oss hellige. "Ved denne vilje er vi
blitt helliget ved at Jesu Kristi legeme ble ofret én gang for alle", og
"for med ett offer har han for alltid gjort dem fullkomne som blir
helliget" (Hebr. 10, 10. 14). "Hva Jesus har meg givet, gjør meg for
Gud så kjær." Det er han som er vår hellighet, og vi har ikke noen ære av
det. Det er oppfyllelsen av hans bønn: "Jeg helliger meg for dem, for at
også de skal være helliget i sannhet" (Joh. 17, 19 NO-30). Denne bønnen er
oppfylt. Vie er fullstendig frelst i Jesus og "lik" Gud i denne
meining.
.
Dernest: Vi blir formanet til å leve hellig. Og her må vi skille
den tydelig fra rettferdiggjørelsen.
Den objektive helliggjørelse er bare synlig for Gud. Våre naboer og
arbeidskamerater legger ikke merke til det. De ser bare hverdagslivet vårt. Det
er om dette den gamle klokkerbønnen ble lest og bedt hver søndag: Å forbedre
meg hver dag i et hellig liv og levnet. Og det er dette Peter skriver om i v.
13f.
.
Om dette skal vi først si dette nå:
– Vi blir aldri ferdig med det. Det er en prosess som varer livet ut.
Jeg må stadig videre i dette. Slik ordet hellig betyr å være utskilt og
innvidd, slik vil kristenlivet alltid være preget av å skille lag med det
verdslige og en ny innvielse til Gud. Det verdslige er gift for oss kristne som
lett tar det åndelige livet av oss.
.
Denne side ved helliggjørelsen er da å "bli bedre" i det ytre.
Vi blir aldri bedre eller gode nok i forhold til frelsen. Den er og blir av
nåde for Kristi skyld. Men vårt ytre liv kan bli bedre. Her må vi legge av
syndige vaner og feil som ødelegger for oss selv og for andre. Det gamle
menneske, "kjødet", skal legges av og dø, og vi skal kle oss i det
nye, sier ordet. Ef. 4, 22. 24; Kol. 3, 5-8.12. Det betyr å leve etter Guds
vilje og la vår egen vilje dø. Dette har vi for lite av i vår tid. Mange degger
for mye med sin egen vilje og lyst.
.
Og dette er summen av Peters ord: Dere skal være hellige, v. 16. Blir
vi noen gang ferdige med det? I Hebr. 12, 14 er skrevet: "Jag etter
helliggjørelse". Uten denne kampen vil gudslivet dø. Her skal vi altså
lære oss å være nøye i pengesaker, med ordene våre og vreden. Tida vår er Guds
eiendom, det er følelsene våre og alt vi elles eier. Peter bruker flere ord om
dette her:
.
Først: Spenn beltet om livet, eller: omgjord deres sinns lender, v. 13. De
brukte lange, vide kjortler på den tida, og det kunne hindre en rask gang eller
i arbeidet. Derfor måtte de binde kjortelen opp med beltet når de arbeidet
eller var på reis. Jfr. Ef. 6, 14. Slik skal en kristen alltid være rede til å
gå for Jesus og tjene han. Kanskje ville vi heller sagt det slik: brett opp
armene og ta fatt. Denne formaningen viser til sinnet, om å være rede i tanke
og sinn. Det betyr at vår tanke og hjerte ikke må være bundet eller påverket av
denne verden.
.
Luther har en annen forklaring på dette ordet. Han sier at kilden for
barna er livet ("vår lend"), og derfor taler ordet om renhet. Slik en
jomfru er fysisk ren og skyldfri, er sjelen åndelig ren ved troen. Ved den blir
vi Kristi brud. Men hvis vi faller fra i falsk lære eller synd, blir vi
ødelagt. Derfor blir avgudsdyrking kalt hor i Bibelen. Det er også noe vi må
tenke gjennom.
.
Dernest taler ordet å være våkne
(NO-85) eller edrue (NO-38 og NO-88). Å være edru
betyr konkret å ikke drikke vin eller alkohol. Så sant som det er, viser vel
også dette ordet til vårt sinn og tanke. Og det er et godt bilde: alkohol tar
bort kontrollen over oss. En full mann kan gjøre dumme ting han senere angrer
sårt på. Han hadde ikke evne til å se konsekvensene av det han gjorde og lot
seg rive med av egne og andres ideer.
.
Åndelig edru er den som har kontroll over syndelystene og ikke lar
impulser styre livet. Han er verken i religiøs ekstase eller moralsk
uansvarlig. Han våker over sitt eget liv. Å være edru og våke er to sider ved
samme sak. "Den som er rett edru og våken, som uforstyrret og uanfektet av
denne verdens ting, er stille for Gud og med samlet sinn, kaster av kjødets
treghet og river seg løs fra sin egen ånds innbilning, og vender alle sitt
sinns krefter til den himmelske arven, sitt tros mål som er sjelens
frelse" (W. F. Besser).
.
Videre skulle vi sette vårt håp fullt og fast til den nåden vi
får når Kristus kommer igjen. Han mener at de ikke må bli trette og gi opp når
prøvelsene kommer. Og de måtte ikke mista håpet som evangeliet gir, men holde
fast ved håpet om endelig frelse så lenge de er på jorden. Et bibelsk håp er
noe mer enn et ønske eller en drøm om å nå fram. Det er viktig å se at vi
setter v åt håp til en nåde vi får ved Jesu komme. Alt er nåde i gudslivet. Og
vi behøver den hele veien. Men også det å bli ønsket velkommen inn i himmelen,
er nåde. Heller ikke det har vi fortjent.
.
Alle disse tre formaningene skal virke sammen: Vi både spenner beltet
om livet, er våkne og edrue og holder håpet levende.
.
Ei fjerde formaning kommer nå: Vi skal være lydige barn, v. 14.
Og her er vi kanskje inne i kjernen av den praktiske, hverdagslige
helliggjørelsen. Som ufrelste var vi ulydige og vantroende. Og det skjedde
egentlig i uvitenhet, står det. Som kristne er vi født på nytt inn i Guds
familie og har fått Gud til Far med hans natur (2. Pet, 1, 4).
.
Av det følger at det skulle være naturlig for oss å lyde vår himmelske
Far. Barn kan være ulydige og vrange, det er heller ikke ukjent for Guds barn.
Derfor kommer en oppfordring her som sier: Dere er faktisk lydige barn, fordi
troen er lydighet, som Luther understreker. Men da er det viktig, sier Peter,
at de ikke lenger følger de syndige lystene slik som før. Meningen er den samme
som i Rom. 12, 1-2: Skikk dere ikke lik denne verden. Det er ikke de verdslige
som skal sette standarden for Guds barn. Det skal Bibelen og Guds vilje gjøre.
.
Vi legger merke til at de sterke ordene om helliggjørelse kommer umiddelbart
etter talen til lydige barn. Denne side ved helliggjørelsen er lydighet mot Gud
og hans vilje. Så skarpt må vi si det. Den som altså forakter formaningen til
et nytt liv, kan ikke leva i helliggjørelsen.
.
I v. 15 skriver Peter om det forbilde vi har for helliggjørelsen: Gud
selv er hellig, derfor ber han oss også om å leve hellig. Det er virkelig
sterke ord. Her er det ingen mulighet til å slå av på Guds vilje med oss uten å
gjøre vold mot Guds ord. Vårt kall er etter, eller i samsvar med hans forbilde.
Som Tr. Bjerkrheim peker på i Bibelverket, lød det samme budet til Guds folk
allerede i den gamle pakt, v. 16. Jfr. 3. Mos. 19, 2 og kap. 20, 7.
.
Denne sammenligningen gjør at vi kan ikke si med rette at vi nå lever i
den evangeliske tid og er fri alle ”bud og regler”. Gud sier tydelig hva han
venter av oss her. Og det er ikke loviskhet å ta slike ord på alvor når vi bare
husker at det her gjelder helliggjørelsen og ikke rettferdiggjørelsen og vår
frelsessak hos Gud. Den er alltid av nåde.
.
En ting til nevner Peter: Ferdes i frykt for Gud den tid dere er her
som fremmede, v. 17. Dette kommer rett etter ordet om helliggjørelse. Den som
har den rette frykt for Gud, vil være lydig. Misser vi denne frykten, lukker
han oss ute frå sitt rike og arven. Ef. 5, 5. 2. Kor. 5, 10. Gud dømmer uten å
ta hensyn til mennesker. Gud er upartisk og 100 % rettferdig.
.
Mest hele resten av brevet er nå en videre forklaring på det hellige
livet, til kap. 5, 11. Det skal vi se mer på senere. Peter taler om hvorledes
vi må legge av synden og leve et rett liv både i samfunnet og i hjemmet og
blant de kristne. Vår sorg som kristne er at det lykkas så sørgelig lite. Vi
har så mange svikt i hverdagskristendommen vår.
.
Og når vi så er hjemme i himmelen, skal vi bli fullkommen hellige i all
vår ferd, det vi ikke klarte å oppnå her i verden. Og det har vært vår sorg
hele veien. Men da skal vi se Jesus ansikt til ansikt, og da skal vi bli ham
lik, sier Johannes, 1. Johs. 3, 2.
Dette hadde W. A. Wexels sett inn i da han skrev: - Tenk når engang jeg
uten synd skal leve …
18 for dere vet at dere ikke med forgjengelige
ting, sølv eller gull, ble løskjøpt fra deres dårlige ferd, som var arvet fra
fedrene, 19 men med Kristi dyre blod som blodet av et ulastelig og lyteløst
lam,
Disse sterke ordene om at vi er frikjøpt med Jesu blod, er egentlig et
argument for det kristne liv i versene foran. Og det er sant: her ligger
framfor alt kraften til et hellig liv. A. Barnes sier om dette verset slik:
"Det finnes ikke en mer effektiv vei til å få de sanne kristne til å
hellige seg helt til Gud, enn å vise til at de ikke tilhører seg selv, men er
blitt kjøpt med Kristi blod."
I dette avsnittet vil vi nå se litt på dette mektige grunnlaget for et
sant kristenliv: Jesu blod og død. Det står alltid i relasjon til synd. Derfor
får vi to hovedemner her: synd og frelse.
.
Synden er bakgrunnen for at Jesus måtte dø. Synden er det største
problem i verden. Ingen ting er så alvorlig som det, og ingen ting får slike
konsekvenser. Likevel opplever vi at mange ikke vil tale om det eller ønsker å
få et bibelsk rett syn på saken. Men slik vil en også lure seg selv.
.
Først: Vi er syndere ved arv. Det lærer Peter oss her, v. 18:
det tomme livet – eller den dårlige ferd - dere arvet fra fedrene. Her blir vi
ført tilbake til Adam i Edens hage og syndefallet. Det er ikke bare tale om en
påverkning av de nålevende eller nærmeste fedre og familie. Det er tale om en arv
i kjøtt og sinn. Ett menneskes fall ble til fordømmelse for alle mennesker,
skriver Paulus (Rom. 5, 18). Da Adam og Eva tok av frukten på treet, ble de
skilt fra Gud og jaget ut av hagen. Det betyr at vi er utenfor Guds rike fra
fødselen av. Av natur er vi fiender av Gud. Selve vår natur er syndig og uren.
Og hvorledes kan en slik natur (kjødet) gjøre det som er rett? Om vi ville
gjøre det gode, kunne vi det ikke. Vår natur var ikke bra nok og ikke i stand
til å gjøre noe godt som holder prøve for Gud.
.
Så alvorlig er synden.
.
Og: denne syndige natur fører til syndig handling. Kjødet
hindrer oss ikke bare i å gjøre det gode. Vi gjør også det vonde. Peter visste
det, han hadde prøvd det selv. Alle troende har smertelige erfaringer og minner
om synder vi gjorde. Det kunne være direkte mot Guds bud der vi brøt hans
befalinger og vilje. Eller det var forsømmelse av noe vi burde gjøre. Synden
kan være grov i menneskers øyne, eller tilsynelatende fin og uskyldig. I Guds
tanke er synden alltid synd uansett hva vi mener om den.
.
Derfor behøver alle mennesker frelse, om det skal gå dem vel til slutt.
Frelsens grunn har Jesus sørget for. Han har frelst oss fra synden. Det kommer
tydelig fram i dette ordet: Vi er frikjøpt, ikke med forgjengelige ting, sølv
eller gull, men med Kristi dyre blod. Han var offerlammet som ga seg selv for
hele menneskeslekta.
.
Dette betyr: Jesu død er vår frelsesgrunn. Da han hang på korset, sonet
han all synd og skyld og betalte skyldbrevet. Ingen ting var utelatt. Flere ord
i dette brevet viser det. Og det forklarer hva oversprengning er (v. 2), så
langt det går an med ord.
.
Prisen er høy, v. 18-19. Det fantes ingen ting på jord som kunne betale
våre synder eller løse oss ut av trældommen under synden og loven. Det er
betydningen av ordene "forgjengelige ting, sølv eller gull". Det er
same sak som Ef. 2, 2-3: Vi var av natur vredens barn. Og den har tatt makten
over menneskene slik at vi gjør synd og vil synde. Vi er treller under synd.
.
Og trellen måtte kjøpes fri. Derfor er ordet her nettopp det ordet som
er benyttet om slik handel (lytron). Kristi dyre blod var "betaling" og
det løste oss ut og satte oss i frihet. Jesus var offerlammet, den eneste
ulastelige og lyteløse i verden. Ofringene i GT var bilder på det og pekte fram
mot det siste offer som skulle komme. Jes. 53. Joh. 1, 29. Her var det Guds
Sønn som måtte dø for ugudelige. Derfor var prisen så høy. Og derfor kan Peter
skrive i neste brev om "den dyre tro", 2. Pet 1, 1.
.
Den er grunnlagt på det største offer i verden: at Gud ga sin egen Sønn
for syndere. Men Jesus seiret over synden og døden: Gud vakte ham opp fra de
døde og ga han herlighet, v. 20-21. Ja, han var til før verda ble skapt og ble
åpenbart for vår skyld. Jesus var evig fordi han var Gud. Derfor kunne ikke
døden holde på ham. Apg. 2, 24.
.
Senere i brevet finner vi flere andre ord som taler om frelse og hva
Jesus gjorde for oss, kap. 2, 24; 3, 18; 4, 1. Det er grunnvollen for troen og
det egentlige innholdet i kristendommen. Det er dette vi må bygge på og holde
fast ved. Da står vi djevelen imot, kap. 5, 8-9.
.
20 han som forut var kjent, før verdens grunnvoll
ble lagt, men ble åpenbart ved tidenes ende for deres skyld,
Her får
vi enda flere opplysninger om Frelseren. Han var kjent, står det, før verdens
grunnvoll ble lagt. Det er uttrykk for evigheten. Da var Jesus til, og det
viser at han er Gud. Han var forut kjent – på engelsk (KJ) står: forut bestemt.
Tanken er at Guds frelsesplan var utformet og forsoningen for våre synder var
bestemt før skapelsen. Den samme tanke får vi i Ef. 1,4: Utvalgt oss i ham før
verdens grunnvoll ble lagt.
.
Men alt
det som skulle skje var ikke tydelig for folk. Det var bare Israels folk som
fikk profetier om at det skulle skje en gang. Men det ble først fullstendig
åpenbart da Jesus kom som menneske – ”ved tidenes ende”. Og det skjedde for vår
skyld, sier han. Gud ville at alle mennesker skulle bli frelst, og dermed
gjorde han det kjent når tiden var inne – i tidens fylde, Gal. 4, 4.
.
21 dere som ved ham tror på Gud, som oppvakte ham
fra de døde og gav ham herlighet, så at deres tro også er håp til Gud. 22 Rens
deres sjeler i lydighet mot sannheten til uskrømtet broderkjærlighet, og elsk hverandre
inderlig av hjertet,
Et
viktig uttrykk kommer nå i v. 21: dere som ved ham tror på Gud. Det er altså
ikke bare tale om å tro på Gud, som skaper og en god far. Noen mener de gjør
det og det er nok. Nei, sier Peter. Skal det bli en frelsende tro, må de tro på
Jesus og ved ham komme i kontakt med Gud. Det er den eneste veien, Johs. 14, 6.
.
For
Jesus har vist at han er herre over døden, og det er han fordi han tok syndens
straff og dom som nettopp er døden. Påskemorgen var den seieren vunnet for evig
og alltid. Så gikk han hjem til sin far i himmelen og fikk den herlighet som
tilkommer Sønnen.
.
Noen har
kanskje trodd at det å tro på Jesus ikke var nok. De måtte jo tro på Gud også.
Da sier Peter: Deres tro er også håp til Gud. Han sier det samme som Jesus selv
sa: Jeg og Faderen er ett. Johs 10, 30.
.
I v. 22
fortsetter formaningen til de troende til et hellig liv. Når vi er født på nytt
til liv med Gud, er det naturlig at vi renser oss fra alt det verden har å by
og som synden lurer oss til. Det vil Gud, og det er å være lydige mot
sannheten. Det kan vi aldri være om vi tillater synd i vårt liv. (Her taler vi
altså ikke å falle i synd, bli overrasket av djevelen som har tusen veier til å
nå oss med sitt frafall. Her taler vi om å leve bevisst i syndige gjerninger,
dvs. å handle mot Guds ord og vilje.)
.
Målet må
være at den kjærlighet som er av Gud, får fylle vår tanke og vårt liv til
aktivt å leve ut kjærligheten mellom våre brødre og søstrer. For kjærligheten
er lovens oppfyllelse. Rom. 13, 10. Denne kjærlighet er ikke følelser eller
gode tanker om folk. Den er aktiv og praktisk. Det dreier seg om å hjelpe folk
av alle slag, mest åndelig, men også praktisk.
.
23 dere som er gjenfødt, ikke av forgjengelig, men
uforgjengelig sæd, ved Guds ord, som lever og blir! 24 For alt kjød er som
gress, og all dets herlighet som blomst på gress: gresset visnet, og blomsten
på det falt av, 25 men Herrens ord blir evinnelig; og dette er det ord som er
forkynt dere ved evangeliet.
Guds ord er evig, det er hovedsaken til slutt i dette kapitlet, v.
23.25.
.
Guds ord frelste oss, det har kraft i seg til å føde en synder på nytt.
Det er motsatt av alt det jordiske og menneskelige. Verde er liknet med gress,
v. 24. Det dør og forsvinner fort.
Ordet er derimot en uforgjengelig sæd, det lever og varer evig. Guds
ord står om alt annet forgår. Ingen kan utrydde det, selv om mange har forsøkt
ned gjennom tidene.
Hebr. 4, 12 sier og det er et levende ord, og at det er kraftig. Det
gir liv, slik Jesu ord gav den døde Lasarus livet tilbake, Joh. 11, 43. Der sa
Jesus bare disse ordene: Lasarus, kom ut.
Slik kan Guds ord gi nytt håp til den verste synder og skape et nytt
liv hos fariseeren og hykleren.
.
Slik Gud er levende og evig, vil Guds barn være det. Det er sannhetens
ord, Jak. 1, 18.
At det er evig betyr både at det har samme aktualitet som før, og at
det er like sant som før. En ny tid kan ikke redusere Guds ord. Den samme Gud
har det samme budskap til alle mennesker.
.
Dette ordet er evangeliet, v. 25. Han viser til ordet i Jes. 40, 6ff
som han har sitert. Dette viser sammenhengen mellom GT og NT. Begge steder
finner vi evangeliet.
.
Så
avsluttes kapitlet med evangeliet. Og i neste kapittel møter vi evangeliets
virkning på oss mennesker i helliggjørelsen, slik vi allerede har sett noen
glimt av. For en kristen er også det viktige ord.
.
.
Kap. 2.
.
De
troendes nye liv.
1 Pet 2, 1-3. Avlegg derfor all ondskap og all svik og også
hykleri og avind og all baktalelse, 2 og lenges som nyfødte barn etter den
åndelige uforfalskede melk, for at dere kan vokse ved den til frelse, 3 så sant
dere har smakt at Herren er god!
.
Tanken
fra kap. 1, 22 føres her videre med nye formaninger til et hellig liv i
hverdagen. Det er tydelig at Peter legger stor vekt på den siden ved
kristenlivet. Det er ikke sikkert at vi gjør det. Det er lettest nå å forkynne
og vitne om nåden og de gode sider ved evangeliet. Men det fører ikke til
vokster, se nedenfor. Det er heller ikke en bibelsk tanke at dette
hverdagslivet vårt og dermed den praktiske helliggjørelsen kommer automatisk av
seg selv når vi er kristne. De sterke formaningene hadde da ikke vært
nødvendige.
.
Og Peter
er svært konkret og aktuell også for oss. Det er noe vi som kristne skal legge
av, eller legge til side som det står på engelsk. Han bruker bildet om å skifte
klær, ta av seg noe. Det samme gjør han f. eks. i Ef. 4, 22. Når både Paulus og
Peter legger slik vekt på dette, kan grunnen være at noen predikanter ikke har
forkynt formaninger eller til og med sagt de ikke var nødvendige.
.
Nå
understreker Peter dette. Med ordet ”derfor” viser han til det som er sagt i
kap. 1 som grunn til et nytt liv. De er dyrt kjøpt og gjenfødt til en arv i
himmelen – da er det naturlig at de også lever slik det sømmer seg en
himmelborger.
.
De skal
avlegge all ondskap og all svik og også
hykleri og avind og all baktalelse. Tre ganger sier han ”all”, og da er
ingen ting unntatt av ondskap, svik og baktalelse. Her kan vi ikke komme med
noen bortforklaringer eller unnskyldninger og si: Det betyr jo så lite! Nei,
alt det onde skal bort. Det samme gjelder svik og baktalelse. Det siste er
kanskje den mest utbredte synd blant oss. Det skal så lite til før folk snakker
nedsettende om andre. Hykleri er å forestille seg og gi inntrykk av at man er
bedre enn man egentlig er. I all religion ligger det snublende nær. Og avind er
å misunne andre det vi selv ikke har. Ja, noen misunner andre også det de selv
har. De vil være enerådende på sitt felt.
.
Det er
ikke tale om å være fullkomne i alt. Det kan ingen her i verden. Heller ikke
kan vi rydde ut alt ondt i vårt hjerte. Men jeg tror vi alle skjønner hva det
dreier seg om: Vi skal ikke tillate synden å tre fram. Vi må lære å si Nei og
ikke praktisere synden. Og når vi
faller i noen synd, viser Jesus oss veien tilbake til ham som møter oss med
nåde og tilgivelse. Men det skal ikke være en unnskyldning for å synde. Før
kalte man det å synde på nåde.
.
Guds ord er mat for
sjela, v. 2. Det er redningen for oss. Om vi lever mye i Guds ord, vil også
sjel og hjerte bli opptatt av de åndelige ting og ikke av verden. Jesus sa at
menneske lever ikke av brød alene, men av hvert Guds ord, Mat. 4, 4. Jfr. 5.
Mos. 8, 2-3. Vi får her en formaning til å lengte etter Ordet, fordi vi trenger
det. Ordet for å lengte er sterkt, som når et lite barn er sultent og nærmest
skriker etter mat.
.
Ordet er melk, dvs.
næringsrik mat og helt nødvendig som for små barn. Det er samme sak Jesus taler
om i Joh. 6, 51: det brødet jeg vil gi er mitt legeme som jeg vil gi for
verdens liv. Melk inneholder all nødvendig næring for et lite barn, slik Guds
ord har alt det vi trenger for vårt åndelige liv.
.
Den er ekte el.
uforfalsket. Det er et sterkt uttrykk for at Bibelen er Guds sanne ord. Her
betyr det at det ikke er blandet opp med mennesketanker! Så snart et Gudsord
blir det, er det ubrukelig.
.
Hvorfor er
dette så nødvendig for oss? Jo, sier Peter: ved det kan vi vokse til frelsen er
nådd. Frelse betyr her den endelige frelse i Guds himmel, slik som i kap. 1, 9.
I den tiden vi lever som kristne på denne jord, taler ordet om vokster for en
kristen, jfr. 2. Pet. 3, 18.
.
Vi kan
aldri vokse oss fram til å bli kristne. Vi må bli født til det. Men vi kan
vokse som kristne. Og denne vokster har både med kunnskap å gjøre, et bedre liv
som kristen, om større tjeneste og et dypere og mer inderlig samfunn med Gud.
Da behøver vi næring. Og det er Guds ord.
.
Så sant dere har smakt at Herren
er god, står
det. Det betyr at de har opplevd og erfart Guds godhet til frelse. De er altså
begynt på himmelveien. Nå vil Peter at de skal fortsette der, og da må de bruke
Guds ord. Det er maten og styrken på veien. Herren er god, sier han. Om denne
godhet sier Peter mer utover i brevet. For her taler han om en åndelig og
guddommelig godhet, som Frelser og Herren. Derfor kommer nå neste oppfordring:
.
De
troendes presteskap.
V. 4-8 Kom til ham,
den levende stein, som vel ble forkastet av mennesker, men er utvalgt og
kostelig for Gud, 5 og bli også dere oppbygget som levende steiner til et
åndelig hus, et hellig presteskap til å frembære åndelige offer, som tekkes Gud
ved Jesus Kristus. 6 For det heter i Skriften: Se, jeg legger i Sion en
hjørnestein, utvalgt, kostelig, og den som tror på ham, skal ingenlunde bli til
skamme. 7 Dere altså som tror, hører æren til; men for de vantro er den stein
som bygningsmennene forkastet, blitt til hjørnestein og snublestein og
anstøtsklippe, 8 disse som snubler ved sin vantro mot ordet; dertil er de og
satt.
.
Innbydelsen
i v. 4 kommer gjerne noe uventet, slik det står på norsk. Leserne er gjenfødt
og velsignet av Gud. Likevel står det: Kom til ham. Vi må stadig komme til
Kristus på grunn av vår daglige synd og skrøpelighet, det er sant. Men kanskje
en annen oversettelse treffer meningen bedre, nemlig den engelske King James, i
norsk oversettelse 1999 og Bibelen Guds ord 1997: Når dere kommer til ham som
til en levende stein. (Grunnteksten har pres. part. som nettopp understreker at
de stadig kommer til ham, det er ikke en oppfordring til å komme.)
.
Nå
bruker Peter et nesten umulig bilde sett med menneskelige øyne: Jesus er en
levende stein. Det er mot all natur. En stein er død. Men Bibelen fyller ofte
ord med et nytt innhold. I dette avsnittet er bildet et byggverk, et åndelig
hus. Her er Kristus hjørnesteinen, som nevnt i Salme 118, 22 og Jes 28,16. Men
han er ikke en død stein, han er levende både ved at han selv har evig liv som
Gud og gir liv til alle som kommer til ham.
.
Først
sier Peter med sitt sitat fra Det gamle Testamentet at Jesus Messias ble
forkastet da han kom til verden, jfr. Johs 1, 11. Peter hadde selv vært med
Jesus og visste hvordan han ble mottatt i Israel. Og det var bygningsmennene
som forkastet ham, dvs. lederne og prestene.
.
Da sier
han straks: Dere som kommer til Jesus, er selv levende steiner ved troen på
ham. Og da blir alle de troende som steiner i en stor bygning, til et åndelig
hus. Det er Guds menighet på jord. Vi hører alle sammen, støtter hverandre og
sammen er vi små deler av Guds rike. Det taler om et samfunn og et fellesskap
mellom de troende. Noen av oss er nær hverandre, mens andre står på en helt annen
vegg av huset. Men vi tilhører alle den samme Guds menighet, og alle har fått
åndelig liv ved den samme frelser. Derfor er det et inderlig og åndelig
fellesskap mellom Guds folk i alle land og tila lell tider. Vi hører sammen
fordi vi har den samme frelser.
.
Han
bruker straks et annet bilde: Vi er et hellig presteskap. Prester er ganske
vanlig i mange religioner. Det er de som tar seg av ritualene og er de
offentlige representantene for religionen m. m. Jødekristne kjente også godt
til presteskapet i den gamle pakt. Men dette har lite og ingen ting med det
Peter vil ha fram. Også her bryter en ny tid fram.
.
I den
nye pakt er det et hellig presteskap i et åndelig hus med åndelige offer.
Dermed er det et åndelig prestedømme av en helt annen karakter enn i den gamle
pakt. I v. 9 er de kristne kalt for et ”kongelig presteskap”. Det taler om hvem
vi tilhører i vår prestetjeneste, nemlig kongenes konge. Og det sier igjen at
vi bor i et annet rike enn denne verden. Og det er det Guds rike som bygges av
frelste syndere på jord. Ingen andre har rett til å bo der.
.
Presteskapet
taler om en tjeneste. Vi bærer fram åndelige offer som er til behag for Gud,
slik prestene i Det gamle Testamentet bar fram blodige og ublodige offer på
alteret. Det vi har å bære fram, er oss selv. Bibelen sier at vi skal bære fram
eller framstille våre legemer som et levende og hellig offer til Guds behag,
Rom. 12, 1. Det er selvfølgelig åndelig å forstå.
.
Det er
ikke kroppen vår som bokstavelig skal legges fram for Gud, men at vi bruker
vårt legeme og vårt liv i tjeneste for Gud. Og det gjelder ikke bare de som går
inn i en heltidstjeneste for Herren som misjonær, prest eller predikant. Hver
eneste en av oss er med i denne tjenesten ved forbønn, møter og foreninger for
Guds sak, samtale med folk og rett og slett å leve rett og godt med Gud.
.
Men det
må være en ren og hellig tjeneste om den skal være Gud til behag ved Jesus. Det
som smaker av æresyke og egoisme eller andre synder, må bort. Skal tjenesten
for Gud være til Guds behag, må den framfor alt være ”ved Jesus Kristus”. Han
må være drivkraften og motivet, og han må få all ære og ros for det som skjer.
Hvor mye har ikke blitt mislykket fordi det ikke skjedde. Tenk om vi kunne lære
mer og mer å tjene slik at Guds rike var hovedsaken. Å være en hellig tjener
for Gud er å innvie seg til Ham slik at det er han som styrer oss i tale og
beslutninger som angår Guds rike. Det er en dyrebar lærdom for en kristen
arbeider.
.
I v. 6
henviser Peter til Skriften og siterer Jes. 28, 16, og i v. 7 siterer han Salme
118, 22 og i v. 8 er det et sitat fra Jes. 8, 14. Også v. 9-10 gjenspeiler ord
i Det gamle Testamentet, fra 2. Mos. 19, 6, Jes. 43, 20-21 i v. 9 og Hoseas 1,
6.9; 2, 3 og 25 i v. 10. Dette viser at Peter var godt kjent i Det gamle
Testamentet og visste å bruke det som en kristen forkynner. Han bygde sin
forkynnelse på Guds ord slik at det ble hans autoritet. Det er tryggheten i vår
forkynnelse.
.
Jesus er
hjørnesteinen – i Sion. Det var egentlig en del av Jerusalem i den eldste delen
av byen – ”Davids by”. Senere er det blitt brukt om hele Jerusalem. I overført
betydning er det navnet på sentrum i Guds rike, slik det er brukt her. Jfr.
også Hebr. 12, 22 og Åp. 14, 1. Luther forklarer forresten ”hjørnestein” med at
Jesus ”brakte hedninger og jøder sammen, de som var mentale fiender”. Han sier
også at ”denne steinen ble plassert der først” og huset ble bygget på den. Slik
må vi alle bygge på ham.
.
Kristus
er også utvalgt og dyrebar. Gud fant bare ham – ingen andre kunne bli verdens
frelser. Og han er dyrebar og kostelig, jfr. v. 4. Det fantes ingen ting i
universet eller i himmelen som var så verdifull som Kristus. Han er Guds egen
Sønn, fra evighet til evighet. At han var den eneste som kunne frelse verden,
gjør han meget verdifull. Og en følge av dette at Kristus er dyrebar i seg
selv, er han også det mest kostelige for en kristen. Dermed er Jesus all ære
verd også fra oss.
.
I dette
Guds rike er Jesus grunnvoll og hovedsak og selve grunnleggeren. Derfor er det
så alvorlig at han ble forkastet. Og sitatet fra Jes. 28, 16 sier noe mer: Den
som tror, haster ikke, står det hos Jesaja. Peter bruker den greske
oversettelse, Septuaginta, over skriver i siste del av verset: - han skal ikke
bli til skamme. Det gjelder både her i livet og særlig når vi står for Guds
trone. Mange opplever nok motgang og føler skam i tunge tider. Men her må vi se
på alt i det evige perspektiv og hvordan det går til slutt. Og da har en
troende ikke hastverk, han har tid å vente på Guds time når han skal overta
styret for hele verden. Den som hviler i Herren, skal ikke bli til skamme og
bli skuffet, og har ikke behov for å flykte i hast, står det i JFB-commentary.
.
I
motsetning til den fortapte verden, er det en ære å være en kristne, v. 7: Æren
tilhører dere som tror. Vi er Guds barn og har full arverett i det himmelske.
Allerede her på jorden får vi en forsmak på det. Jesus er vår frelser, og han
har gjort alt dette mulig for oss. Derfor takker vi og tilber ham.
.
De
vantro kommer heller ikke utenom Jesus. For dem er han blitt til hjørnestein og
snublestein og anstøtsklippe, v. 7. Selv om noen forkaster Jesus, er han
likevel hjørnesteinen, dvs. grunnvollen i Guds rike som ingen kommer utenom.
Gud er ikke avhengig av noe menneske, heller ikke bygningsmennene i Israel. Gud
fullfører sitt verk etter sin vilje, som alltid er til beste for oss mennesker.
.
Når de
ikke tror, er Jesus en snublestein og til anstøt. Grunnen er at Jesus og hans
lære kommer i veien for deres egen vilje. De vil ikke bøye seg for Jesus og
følge ham, for han er for liten i menneskers øyne. Det er ”å ta avstand fra ham
på grunn av den ringe skikkelsen han hadde” (Trygve Bjerkrheim).
.
Vantroen
er alltid til fall og ulykke for de vantro. Men de kan ikke ødelegge Guds rike
på den måten, de ødelegger bare for seg selv. W. F. Besser sier i sin
kommentar: ”De kan ikke gjøre det ordet som er forkynt til frelse for dem
kraftløst ved sin vantro, men de må tvert imot stadfeste det ved å lide den dom
som det samme ord dømmer dem til etter Guds ordning.” Og Luther sier om disse
vantro: ”Det gjelder ikke bare de store offentlige syndere, men heller de store
helgener som vil store på den frie vilje og deres gode gjerninger og
gudsfrykt.” Det er en nyttig presisering.
.
Når de
vantro vil rømme fra Kristus, møter de ham som en stein de snubler over og
faller. Det er ikke Guds skyld, men deres egen fordi de fornekter ham. De
snubler og faller ved å ikke ta imot Guds ord til frelse i Kristus, v. 8. ”Til
det er de også satt.” Det betyr at Gud har bestemt for alle vantro at de skal
gå fortapt. Han ønsker det ikke, men det er en konsekvens av vantroen. Jesus er
den eneste vei til frelse. Når noen ikke vil gå den, må de ta følgene. Gud vil
ikke at de skal gå fortapt, men de velger det selv.
.
V. 9-10. Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig
presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans
dyder som kalte dere fra mørke til sitt underfulle lys, 10 Dere som fordum ikke
var et folk, men nå er Guds folk, dere som ikke hadde funnet miskunn, men nu
har fått miskunn.
.
Her
gjentas noe som er sagt før om presteskapet og med nye henvisninger til Guds
ord.
.
Som Guds
barn er vi en utvalgt ætt. Det har
ikke noe med utvelgelse av noen framfor andre. Alle som hører Ordet er kalt av
Gud til å ta imot frelsen. Men de som tar imot kallet og lar seg frelse
(”velger”) er de utvalgte. Slik har det vært sagt på en enkel måte. Se også til
kap. 1, 1-2. Det er nok et skrøpelig folk han har valgt, som det står i 1. Kor.
1, 26ff.
.
Valget
er derfor ikke på grunn av noe i oss selv. Grunnen til valget er Guds egen
kjærlighet til den skapte verden. ”Ikke en så ussel er at ei Jesus har ham
kjær,” synger vi. Når Gud kalte menneskene, måtte han gå om en annen, en som
Gud aksepterte. Derfor valgte og kalte han oss ”i Kristus”, Ef. 1, 4. Han har
tatt på seg vår skyld og sonet vår synd. Nå går han god for oss innfor Gud, og
vi får skjule oss i ham. Se også Johs 15, 16 og 19.
.
Dernest
er vi et kongelig presteskap, jfr. v.
5. Det betyr at alle troende i den nye pakt er prester for Gud. Derfor har de
adgang like inn til Herrens trone og vi behøver ingen mellommann mellom Gud og
mennesker, slik f. eks. paven framstiller i den katolske kirke. Det presteskap
som er i statskirken eller frikirker er heller ikke det samme som Det gamle
Testamentet.
.
Noen
hevder at dette presteskapet ikke betyr at alle troende skal forkynne Guds ord.
Prof. Olav Moe og biskop P. Madsen sier det. Forkynnelsen her gjelder formaning
til livets helliggjørelse, sier Madsen. Det er likevel klart at alt som sies
her gjelder alle kristne. Det er ikke bare en spesiell gruppe som skal tale
Guds ord. Alle som er kalt og utvalgt, en hellig Guds eiendom skal forkynne.
”Gullgruben” er nærmere når den sier: ”Alle troende mennesker skal være med og
’forkynne hans storhet’.” Og prof. G. Wohlenberg skrev i den anerkjente Zahns
Kommentar at det er de som er kommet ut av mørket til lyset ved evangeliet som
skal forkynne. Og han understreker at det ikke bare skal skje med ord, men også
ved et hellig liv.
.
At dette
er kongelig betyr bl. a. at de er et nytt folk på jorden med en ny konge,
Herren selv. Guds folk tilhører ikke bare en nasjon, men består av mennesker
fra alle folk og nasjoner som alle har anerkjent Herren Gud som sin leder og
konge.
.
Guds
barn er også et hellig. Å være hellig
er å være utskilt fra verden og innviet til Gud, som vi har sagt til kap. 1, 2.
Det er slik vi er i Guds øyne, og det handler også om tjenesten som kristne. Vi
er innviet til Gud for å tjene ham i kjærlighet med ord og gjerninger.
.
Vi er
også kalt et folk til eiendom. Vi
tilhører Gud som hans eiendom, og det innebærer at vi er utskilt fra verden og
hedninger. På engelsk (KJ) er ordet oversatt med særlig, spesiell, og betyr at
det er et helt annet folk enn verden. I den norske oversettelsen av KJ (1999)
er det oversatt med særegent folk. Og det er spesielt fordi det er Guds
eiendom. Jfr. 5. Mos. 7, 6. – Men ordet på grunnteksten (peripoiéå) kan også
bety å kjøpe, skaffe seg, erverve. Og denne betydningen er beholdt den syriske
oversettelsen Peshitta (engelsk oversettelse ved G. M. Lamsa). Det taler om at
vi er Guds eiendom fordi han ikke bare har skapt oss, men kjøpt oss dyrt med
sitt blod. Det skjedde på Golgata.
.
Oppdraget
vårt som gjenløste og hellige kristne er å
forkynne hans storhet. Det betyr først at vi ikke skal forkynne oss selv
eller tale mye om våre egne gjerninger. Det er en stor fare ved alle intervjuer
og portretter og selvbiografier. Det ligger i vår falne natur og framheve våre
”gode” sider, om vi har noen. I en biografi stod det slik: Jeg er fornøyd med
meg selv. Og en stor politiker sa: Jeg har ingenting å angre. Menneskelig sett
kan det være sant noen ganger, men aldri som kristne.
.
Dernest
viser det innholdet i vår forkynnelse og vitnesbyrd. Vi skal forkynne Kristus
som Filip gjorde i Samaria, Apg. 8, 5. Hans dyder eller storhet er Guds
gjerninger, og særlig hans frelsergjerning i Kristus. Bare det kan berge oss
mennesker. Og når et møte og et vitnesbyrd er godt, er det når Jesus Kristus
blir fremhevet. Vi skal ikke tale mye om oss selv, og slett ikke om vår udyder,
som en sa. Vi skal aldri legge skjult på at vi er syndere hver eneste dag. Men
vi skal ikke la det smake av selvskryt. Synden skal ydmyke oss.
.
Vers 10
viser dette. Peter sier at leseren ikke var et folk før og hadde ikke funnet
miskunn. Det kan tyde på at de var hedninger – for jødene var jo et folk. De
var ingen ting og var ikke på vei til himmelen.
.
Men så
skjedde forandringen. Gud gjorde dem til sitt eget folk. Og det skjedde ved den
nye fødsel som er omtalt i kap. 1. Og den skjedde av nåde ved troen på Jesus.
Da fikk de miskunn og fikk del i Kristi frelsesverk.
.
Hovedsaken
er at han frelste oss. Han kalte oss ut av mørket der verden og synden rår, og
til sitt underfulle lys, som er evangeliet og frelsen vi lever i. Og da skal vi
heller ikke glemme å kalle andre inn der. Det hører med til forkynnelsen. Det
må lyde klart og tydelig til alle at alle kan bli frelst. Ingen synder er for stor.
Men du må komme i nådens tid før døren lukkes.
.
De
kristne er pilegrimer i verden.
11 Dere elskede! jeg
formaner dere som fremmede og utlendinger at dere avholder dere fra de
kjødelige lyster, som strir mot sjelen,
Dere
elskede – eller: mine kjære. Slik taler han til de troende han kjenner. Slik
kjenner han det. De er virkelig hans kjære venner. Som vi har sett i forrige
avsnitt er de troende et nytt og spesielt folk i verden. Og de har et særlig
forhold innbyrdes. De er brødre og søstrer i Ånden. Men det er også en
forsiktig måte å nærme seg dette temaet på. Ennå en gang skal han tale om den
hellige vei som de troende går på.
.
Og da
formaner han. Formane kan bety å trøste og hjelpe, slik Ånden blir kalt for trøsteren.
Slik vil formaningen oppmuntre folket. Men det betyr også å peke på noe galt
som må rettes og vise til gode og nyttige gjerninger. Det vil Peter gjøre nå.
.
Først
minner han dem om at de ikke er hjemme ennå. De bor i et fremmed land og er
derfor utlendinger her i verden. Det er en nyttig påminnelse. For det forteller
oss noe om hvem vi er og hvordan vi bør være i denne verden. Dette henger
sammen med at de er borgere av Guds rike, og verden er ikke det. Vi må kalles
ut av verden for å få del i dette nye riket. Og Peter er selv en fremmed. Han
er en del av Guds rike, og deler kår med dem der.
.
Besser
har et lite avsnitt om hvordan det er å være fremmed. Det skal vi sitere her: ”En fremmed taler et fremmed språk, han er
kledt i fremmede klær, og retter seg etter fremmede seder og skikker. Han taler
også et språk som er ukjent i denne verden, det som Den Hellige Ånd lærer dem
som bekjenner og ber i Jesu navn. Har vi den drakt som er fremmed for den
stolte verden, nemlig Jesu rettferdighets bryllupsklær? Lever vi etter de seder
og skikker som er så fremmed for denne verden, nemlig etter Guds folks hellige
og prestelige skikker ved at man i en ånd tjener en Herre med åndelige offer?
En pilegrim bosetter seg ikke i det land han vandrer gjennom. Han bruker bare
reisekost. Han vil videre og iler fremad til reisens mål.”
.
Og
dermed minner apostelen leserne og oss om noe viktig: At dere avholder dere fra de kjødelige lyster, som strir mot sjelen. Her
er det tale om synder og gjerninger som ikke er i samsvar med kristentroen.
Ingen synd er det. Alt som er mot Guds ord og bud, strir på sjelen. Derfor er
Peter nå inne på et ømtålig spørsmål. Vi kan ta med hele rekken av Guds bud og
alle såkalte lastekataloger. De hører
ikke hjemme i en troendes liv og i Guds forsamling på jord.
.
De skal
avholde seg fra dem, sier Peter. Han tenker fremdeles på at de er utlendinger.
Og det bilde er klart. Når vi er på reis i et fremmed land, er det flere ting
vi ikke gjør. Vi kjøper ikke hus – om vi ikke skal bruke det til feriested. I
noen land kan man bli tilbudt ekteskap over natten med mange fordeler. Da
svarer vi: Nei takk, det kan jeg ikke. For det ville lett binde oss til stedet.
.
En
kristen har det også slik. Vi må lære å si nei. Vi skal tenke slik: Vi tilhører
et annet folk og har et annet hjemland. Vi er på vei dit. Da kan jeg ikke delta
i syndig lag og ha fornøyelse av det. Et syndig forhold vil utvilsomt ødelegge
sjelelivet og forholdet til Gud og Frelseren. Da er svaret nei.
.
Dette
kan lett føre til strid. Du kjenner kampen i ditt indre: Skal – skal ikke? Og
det kan bli strid innen familien og blant venner. Da er det godt og viktig å gå
inn til Gud med saken, og la hans Ånd få lede avgjørelsen. Den er alltid i
samsvar med Skriften.
.
12 så dere lar deres
ferd iblant hedningene være god, for at de mens de baktaler dere som
ugjerningsmenn, kan se deres gode gjerninger og for deres (gjerningenes) skyld
prise Gud på besøkelsens dag.
Neste
formaning, som nok er et resultat av den første, er et godt og fint liv blant
de ufrelste. Vi kan aldri bli fullkomne, og verden vil kanskje alltid finne noe
å utsette på oss. Men vi skal ikke gi dem anledning til det ved å leve i åpen
synd av ulik slag. Og her kan vi godt være nøye, tenke oss om før vi handler og
gjør noe. Vi bør spørre oss selv: Er dette til gagn eller skade for Guds navn?
.
Den
gudløse verden vil nok baktale oss og noen ganger dikte opp ting vi har gjort.
Noen har glede av det. Andre bruker det som unnskyldning for at de selv kan
synde. ”De kristne er ikke bedre enn andre,” sier de og mener de derfor kan
leve som de selv vil. Da er det viktig å stå fast i det liv som Gud har talt om
i sitt ord. Vi skal f. eks. ikke gjøre noe som helst ondt mot de som gjør ondt
mot oss.
.
Da kan
det skje noe underlig. En dag vil noen av de som baktalte oss, se vi hadde
rett. Det var feil å si noe ondt om andre. Noen møter selv kallet til frelse og
tara imot. Etterpå kan de si: Noe av det som gjorde at jeg ble en kristen, var
ditt liv. Og så takker de Gud for det. De priser Gud på besøkelsens dag. De
kristnes gode liv var et kall til den gudløse verden. Ikke noe offer er for
stort når slikt skjer. Vi kan også takk Gud for at vi fikk lov å være lys og
salt i vår egen tid. Men det skjer kanskje altfor sjelden.
.
13 Vær derfor all
menneskelig ordning undergitt for Herrens skyld, enten det nå er kongen som den
høyeste, 14 eller landshøvdinger som utsendinger fra ham til straff for
ugjerningsmenn, men til ros for dem som gjør godt.
Vær
derfor, sier Peter. Så gir han et eksempel på hvordan vi kan leve et godt liv
her i verden. Vær all menneskelig ordning undergitt! Det gjelder lover og
regler og handler om underordning under andre. Det er aldri lett. Men vi bor i
et samfunn med nødvendige lover og ordninger. Skal samfunnet fungere, må vi
innrette livet vårt etter det.
.
Vi kan
ta et enkelt og praktisk eksempel. Myndighetene har vedtatt trafikkregler. Og
de er ikke tilfeldige. De er faktisk til vårt eget beste når alle andre også
følger dem. Da skal vi ikke tenke: Jeg bryr meg ikke om dem, for jeg er som
kristen hevet over alle lover. Nei, sier Guds ord. Du skal følge dem – for
Herrens skyld. På den måten viser du at du respekterer myndighetene og lovene.
For øvrigheten er villet av Gud. Rom. 13, 1.
.
Vi skal
ikke bare holde lovene for å unngå straffen, men som en Guds ordning. Peter
kjenner ett unntak av dette, når lovene strir mot Guds ord. Han hadde selv talt
tydelig om dette i den første kristentid, Apg. 4, 19 og 5, 29.
.
15 For slik er det
Guds vilje at dere ved å gjøre det gode skal målbinde de uvettige menneskers
vankundighet, 16 som frie, og ikke som de som har friheten til ondskaps skjul,
men som Guds tjenere.
Nå sier
han også tydelig fra: Det er Guds vilje å gjøre det gode også mot de som selv
ikke er gode. Slik kan vi målbinde verden og vise i praksis at vi er et
annerledes folk. Det er ikke nok å si det med ord, vi skal vise det i
hverdagslivet. Vi skal ikke se etter frukt eller om noen legger merke til vårt
liv og omvender seg. Det er Guds sak. Vi skal mer se til å ta det nøye med våre
ord og handlinger at de ikke gjør skade.
.
Verden
er både uvettig og vankundig, står det. I NB-88 heter det: uforstandige og
uvitende. Uten Guds Ånd er i grunnen alle mennesker det. Paulus sier noe om
dette til Titus, Tit. 3, 3. Det er først ved gjenfødelsen vi ser mye av dette.
.
Det er
sant: Vi er fri. Fri fra synden og dommen. Og vi er fri fra å måtte gjøre det
onde, slik det naturlige menneske er. Her skal vi passe på at vi ikke bruker
friheten til en leilighet for kjøttet eller som påskudd til å synde. Vi kristne
må ikke engang tenke slik, for vi skal oppføre oss og leve som det vi egentlig
er, Guds tjenere. Også her er Peter inne på det hellige hverdagsliv.
.
17 Ær alle, elsk
broderskapet, frykt Gud, ær kongen!
Ære,
elske og frykte. Det er noen vern som kjennetegner Guds barn. Men hele veien
gjelder det å se bort fra oss selv. En egoistisk kristen er i grunnen en
selvmotsigelse. Det er også en æresyk person, en som tenker på ære for sin egen
del, ofte for ganske små gjerninger og dyder.
.
Nei, ær
alle andre. Prøv og opphøy din neste, tal vel om ham, kappes om å hedre
hverandre, står det. Rom. 12, 10. Men særlig skal kongen ha ære, dvs. den
øverste leder på grunn av sin høye stilling. Broderskapet er de andre kristne,
ung og gammel, høy og låg. Et kjennetegn på ekte kristendom er faktisk
broderkjærligheten. 1. Johs 3, 14. Nå minner Peter oss om det. Viktige ting kan
lett glemmes. Og til sist: frykt Gud! Den rette gudsfrykt er en viktig del av
kristenlivet og erfaringen med Gud. Ta vel imot dette.
.
Kristus
og hans tjenere.
18 Dere tjenere! vær
deres herrer undergitt i all frykt, ikke bare de gode og rimelige, men også de
vrange! 19 For dette finner nåde, om noen av samvittighet for Gud finner seg i
sorger når han lider urettferdig. 20 For hva ros er det om dere er tålmodige
når dere synder og får straff for det? Men om dere er tålmodige når dere gjør
det gode og allikevel må lide, da finner dette nåde hos Gud.
Ordet
for tjener er her oiketes, som betyr
en som hører huset til, en husslave. Etter den tyske tolkeren H. A. W. Meyer
(og B. Weiss) er dette opprinnelig er snevrere ord enn ordet for slave
(doulos), og dermed et mildere ord. Formaningene her er da rettet til tjenere i
familier og hus og ikke generelt. Ordet er bare brukt fire ganger i Det Nye
Testamentet.
.
Peter
tenker kanskje mest på slik her. De skal bøye seg for husets herre og gjøre det
han befaler. I all frykt, sier han. De skal ha respekt for sine leder, det er
et gjennomgående tema i Bibelen. I denne sammenheng er det også trolig kristne
tjenere det gjelder. Lydigheten er en del av deres tro, for på den måten å
vitne om Frelseren.
.
Det har
nok vært mange slags herrer, da som nå. Noen var gode og rimelige, da er det
lett å tjene. Andre var vrange, og da røyner det på. Men Guds ord klart: Vi
skal bøye oss i lydighet også for slike.
.
I v. 19
kommer så en forklaring på dette. Hvis er lydige og må tåle ondt også inne i
huset, ser Gud i nåde til det. han har velbehag i et slikt liv, for det
opphøyer Gud og viser at de kristne har respekt for andre mennesker og er
ydmyke. Det er igjen et vitnesbyrd for den ufrelste leder. Dette ligger Peter
på hjerte og han taler flere ganger om den saken. Hovedsiktet med vårt liv er å
vinne noen for Gud, selv om vi må tåle sorg og lide ved det.
.
I v. 20
viser han noe av det motsatte. Hvis vi fortjener straff for noe ondt vi har
gjort i tjenesten og på vårt arbeid, er det bare naturlig at vi skal få
reprimande. Ingen får ros når han tåler det. Og det er ikke noe godt vitnesbyrd
for de ufrelste. En slik formaning er viktig også for oss. Det er lett å slurve
og tenke: Det betyr så lite. Dessverre er det noen slike kristne. Det er med
tanke på dem at Peter forklarer dette og formaner oss til er rett liv.
.
Luther
sier noe om dette i sin kommentar: ”Det din herre byr deg, det har Gud selv
befalt deg. Det er ikke et menneskebud, selv om det skjer gjennom mennesker.
Derfor skal du ikke se på hva slags herre det er, om han er god eller ond,
vennlig eller vred og hard. Men du skal tenke slik: Min herre får være som han
vil, men jeg vil tjene ham og gjøre det til Guds ære. For han vil ha ære av
meg, og fordi min herre Kristus selv er blitt en tjener for min skyld. Dette er
den rette lære, som man alltid skal tale, og som nå dessverre nesten er
forstummet og borte.”
.
I vår
tid der alle vil ha frihet til alt, er en slik formaning viktigere enn noen
gang.
.
21 For dertil ble dere
og kalt, fordi også Kristus led for dere og etterlot dere et eksempel, for at
dere skal følge etter i hans fotspor, 22 han som ikke gjorde synd, og i hvis
munn det ikke ble funnet svik, 23 han som ikke skjelte igjen når han ble
utskjelt, ikke truet når han led, men overlot det til ham som dømmer
rettferdig; 24 han som bar våre synder på sitt legeme opp på treet, for at vi
skal avdø fra våre synder og leve for rettferdigheten, han ved hvis sår dere er
legt. 25 For dere var villfarende som får, men har nå omvendt dere til deres
sjelers hyrde og tilsynsmann.
Vårt
kristenkall er å følge Jesus på hans vei, v. 21. Det kan bli en lidelsesvei,
noe ulikt for hver enkelt av oss. Det henger litt sammen med miljøet og
kulturen vi lever i. I tillegg behandler Gud oss enkeltvis etter det vi behøver
og tåler her i verden.
.
Som et
motiv og kraft til å leve i lidelsen, taler Peter nå om Kristus. Vi vet at han
led for våre synder. Det skal vi også se på. Men her sier han at Jesu lidelse
er et eksempel for oss. Vi skal følge Jesus der han gikk. Da må vi også gå
sammen med ham i lidelsen. Det kan være en tøff skole for mange. Men der ligger
noen Kristi fotspor som venter på våre føtter. Vi kan ikke følge ham i alt.
Hans lidelse for synden var unik. Bare han kunne ta den. Men der er mye annet.
.
Nå får
vi noen eksempler på hvordan Jesus var her i verden som menneske. Meningen er
nok at det skal vise oss hvordan vi bør leve. Dette er praktisk kunnskap og
ikke historie.
.
Jesus gjorde ikke synd, v. 22.
Det er det ene som står om vår Frelser, og det er et fint vitnesbyrd. Jesus
praktiserte ikke synd i handling. Og som Guds Sønn hadde han heller ingen synd.
Slik står Jesus i en særstilling, og ingen kan etterligne ham der.
.
Ingen
fant heller noe svik hos ham. Det er nokså vanlig blant mennesker. Vi svikter i
små ting, kommer for sent til avtalt tid, glemmer noe vi har lovt og gjør noe
som sårer andre. Baktalelse og løgn er egentlig å svikte vår neste som var
fortrolig mot oss. Jesus var ren i sin ferd til alle tider. Når Peter taler
slik nettopp her, er det for å vis e at slik skulle vi også leve. Ingen klarer
det fullkomment, og det mener ikke Bibelen. Men noe kunne nok vært bedre.
.
Et par
konkrete ting nevner han nå i s. 23. Jesus skjelte ikke igjen, han tok ikke til
motmæle eller svarte med harde ord. Han møtte slik motbør flere ganger, f. eks.
i påsken. Men Jesus var stille. Her kan vi lære mye. Og han truet ikke midt i
lidelsen. Han hadde makt til å ta igjen, han kunne fortelle dem om dommens dag
når hevnen kommer. Men han gjorde ikke det som en personlig hevn. Han tok det
derimot med i sin forkynnelse.
.
Da sier
han noe viktig, som jeg selv har brukt flere ganger i motgang: Jesus overlot
saken til Gud som skal dømme rettferdig en dag. Det er en viktig lærdom for en
kristen i tider med motgang og strid. Og det ligger en forløsende kraft i det
ordet: Vi er frigjort fra å ta saken i egne hender Vi kan legge den fra oss. En
dag vil det bli gjort opp på en rett og god måte. Og vi har tid til å vente til
det skjer.
.
Kristus
bar våre synder, v. 24f.
"For
Kristus led for dere og etterlot dere et eksempel... Han bar våre synder på
sitt legeme opp på korstreet, så vi skulle dø bort fra synden og leve for
rettferdigheten." Her er Peter kommet til selve sentrum av den kristne
tro. Det er dette saken dreier seg om: Jesu død og lidelse for vår synd.
.
Dette står
midt i et avsnitt der Peter både taler om det kristne liv med mange formaninger
og der han fører Jesus inn som eksempel. Her er to vers som taler om Jesu
gjerning. Dette er ren evangelieforkynnelse, og ingen kan følge Jesus her. Det
overgår vår forstand og evne. Og Peter vet godt at vi trenger det midt i vårt
kristenliv der vi så ofte svikter. Da må vi få høre det igjen og igjen: Jesus
døde for dine svikter og fall. Du skal få leve i hans nåde.
.
Jesus led for dere, står det i v. 21. Verbet
her står i fortid og betyr å lide. Det refererer trolig til hele Jesu liv som
en lidelse, men med særlig vekt på påsken og hans død. Ordet ”paschå” er nettopp det ordet som vårt
ord påske er kommet fra.
.
Jesus led for dere og bare våre synder. Det taler om hans stedfortredergjerning. Han led og
døde i vårt sted, slik vi skulle og burde ha gjort det. Det var vår synd han tok på seg. Han hadde ingen
synd, har vi nettopp lest. Men Jesus kom til jord for vår skyld.
.
Jesus bar våre synder, v. 24. Verbet "å
bære" er fortid og betyr å bære bort, å ta opp. Verbet er ikke det samme
som i Joh. 1, 29, som kan betraktes som et parallellsted her. Likevel har
ordene så store likheter i betydning, og vi kan betrakte dem som synonymer.
Begge steder gjelder det å bære noe til et annet sted. Overført brukes begge
ord om Jesu gjerning. Han tok våre synder fra oss og tok straffen på seg.
.
Han gjorde
det frivillig, han tok ansvaret og
bar all dom og nødvendig straff. Jfr. Gal. 3, 13.. "Våre" må her bety
hele verdens, både sett i lys av Bibelens budskap ellers og fordi det ikke er
gjort noen reservasjoner. Peter taler generelt og universelt.
.
Bakgrunnen
for verset er trolig profetien i Jes. 53. Det er en av de sterkeste og klarest
profetier om Messias og taler så tydelig om Jesus og hans gjerning som det går
an. Å bære synden er å ta ansvaret for den og få den bort.
.
Han bar den på sitt legeme, som offer slik dyret
ble brent. Det er betydningsfullt. Det må tale om lidelsen som skjedde i
legemet. "Han ble betraktet som om han hadde vært en synder, for at vi
skulle betraktes som om vi ikke hadde syndet," sier Barnes.
.
En hensikt
med Jesu død for våre synder, er at vi skal dø bort fra våre synder og leve for
rettferdigheten. Igjen viser Peter til vårt liv i forhold til Jesus. De henger
så nøye sammen.
.
Siste vers
er som en oppsummering av Jesu gjerning. Menneskene var som sauer som fór vill.
Her tenker han nok på Jes 53, 6 der profeten sier: Vi fór alle vill som får.
Det er frukten av syndefallet som ledet alle mennesker bort fra Gud og gjør at
vi alle synder i gjerning.
.
Så skjedde
noe med oss. Vi ble omvendt til Gud og fikk en ny retning for vårt liv og et
ganske nytt liv. Da fikk vi en ny hyrde og tilsynsmann, som begge sikter til
Jesus. Som tilsynsmann våker han stadig over oss og kjenner våre mangler,
ønsker og vet om farene som møter oss. Og som hyrde tar han seg av oss, gir oss
rett og nok mat, leder oss til de beste beitemarker, forsvarer oss mot
villdyrene og leder oss framover i livet.
.
Hyrdebildet
er kjent fra Bibelen. Salme 23, Jerem 23, Esek. 34 og Johs 10. – Vi er blitt
åndelig helbredet ved Jesus sår, v. 24c. Jesus fikk sår da han ble pisket og
hudstrøket. Det var en del av hans lidelse for slekten. Nå kan vi bli frelst og
fri ved den.
.
En
kristen er alltid trygg i Jesu omsorg.
.
.
Kap. 3.
.
Formaning
til hustruer.
1.
Likeså dere hustruer: Underordne dere under deres egne menn, så endog de som er
vantro mot ordet, kan bli vunnet uten ord ved sine hustruers ferd, 2 når de ser
for sine øyne deres rene ferd i frykt.
.
Fra v. 1 taler Peter til hustruene. Flere grupper mennesker får sine
spesielle formaninger, og de er beregnet på dem. Han har talt til alle sine
kjære og til tjenerne eller husslavene. Nå kommer turen til de gifte kvinnene.
.
I vår tid er det et ømtålig tema, og vi vet ikke riktig hvordan folk så
på underordning i bibelsk tid. Men de var nok godt kjent med det, både i
jødedom og blant romerne. Men det var ikke selvfølgelig at kristne skulle
underordne seg andre, ellers hadde ikke en slik formaning vært nødvendig.
.
Det er tydelig i teksten at noen troende kvinner hadde ufrelste menn,
antagelig hedninger. Slik har det alltid vært og vil nok bli framover også. Det
er et vanskelig problem for mange, kanskje ett av de vanskeligste. Hvor mange
kvinner har ikke gått hjem fra et vekkelsesmøte der de har gitt seg over til
Gud, og har en vantro mann hjemme. Hva vil han si? Hvordan skal jeg være nå? I
svært vanskelige tilfelle etter en tid, tenker noen på skilsmisse. Andre
forlater sin egen tro, mens andre blir stående i sin tro i lydighet mot Gud og
ofte i en livslang kamp.
.
Her mener nok Peter at de skal det. Og det er i den sammenheng han her
sier de skal underordne seg. Det betyr f. eks. at de skal tåle hån og spott
hver dag av sin egen ektemann. Paulus sier til og med at de skal underordne seg
i alle ting (Ef. 5, 24). Han har en spesiell tanke med dette: Ved å bøye seg,
ikke si imot men gjøre mest mulig godt for mannen, er hun et vitne om sin
Frelser. Og på den måten kan hun vinne mannen for Gud! Selv om hun i slike
tilfelle ikke sier et eneste ord om at han må omvende seg og blir en kristen,
kan det skje. Et fint liv er i et hjem en bedre preken enn mange formaningsord.
.
Det betyr ikke at vi aldri skal tale omvendelse og be folk om å bli
frelst. I en slik situasjon i hjemmet, kan det ha stor virkning og være en god
arbeidsmåte for Gud.
.
Det motsatte er ikke et godt vitnesbyrd. Hvem vil høre på en kvinne som
stadig klager og syter og gnåler på mannen? Han vil avsky henne for det hun
gjør da. Han vil ikke være slik hun er. Mange kobler lett kristendom og tro til
livsførsel, og med en viss rett.
.
Et slikt bibelord som dette skal heller ikke tas til inntekt for at man
godt kan gå inn i ekteskap med en vantro – ”vi kan jo vinne ham etterpå”. Det
er et fromt men ofte urealistisk ønske. Mange har brent seg på det. Det var
ikke så enkelt. Israels historie viser tydelig at Gud ikke vil at troende skal
gifte seg med vantro. Det fører til ulykke mange ganger. Der det ikke skjer, er
det stor og dels uvanlig nåde. Esra 9,2ff og 10, 2ff beskriver situasjonen i Israel
da folket kom hjem fra Babel.
.
3
Deres pryd skal ikke være den utvortes med hårfletning og påhengte gullsmykker
eller klædebon, 4 men hjertets skjulte menneske i den uforgjengelige prydelse
med den saktmodige og stille ånd, som er kostelig for Gud.
.
Enda et ord har Peter til
kvinnen, det står også i sammenhengen om å vinne mennene for Gud. Det gjelder
pynt og pryd på seg selv. Det har også vært et vanskelig tema mange ganger. For
vi har lyst til å pynte oss – det er en menneskelig ”naturlov”.
.
Peter er radikal her også.
Pynten skal ikke være den utvortes med hårfasonger, gull og klær. Hvor
bokstavelig og konkret han mener det, er litt uvisst. Klær må vi ha og håret må
stelles. Også dette må vi se på bakgrunn av den tid han levde i. Hedenske
kvinner hadde en overdrevet omsorg for sitt legeme og utseende. Det galdt å
være best også der. Så overgikk de hverandre i mengde og størrelse av pynt og
hårfasonger.
.
Noen kristne kvinner har trolig
kommet fra slike hedenske miljø, og de hadde trolig vansker med å se at dette
nå var slutt. Det var ikke slik en kristen skulle være. De var et annerledes
folk, helt ulik verden.
.
Ordet for ”pryd” er her
interessant. På grunnteksten står ordet ”kosmos” som til vanlig betyr ”verden”
i Det Nye Testamentet. Men grunnbetydningen i språket i Hellas var pryd. Og grekerne mente at verden var
skjønnhet og harmoni (P.Madsen). Det er til et slikt miljø Peter skriver nå.
Det er ikke denne verden som skal være din pryd, for etter syndefallet er
verden syndig. Den duger ikke som pynt for troens folk.
.
Nei, vår pryd er ikke utvortes,
sier han. I troens verden gjelder det ”hjertes skjulte menneske”, v. 4. Og der
betyr ikke gull og klær noe. Der er det spørsmål etter noe uforgjengelig: en
mild og stille ånd. Den er dyrebar for Gud. Men den er også et godt
hjelpemiddel til å vise mannen hva kristendom er. Alt – også pynt og fryd –
skal stå i vitnetjenesten. Hva kan jeg gjøre for å vinne noen for Gud? Det er
hovedsaken. Og da faller slike fristelser bort. Det indre gudslivet overtar
liksom styringen av vårt liv.
.
Derfor er mye av vår tids
vektlegging på det ytre, kroppen og moteklær m. m. tvilsomme tegn på gudsliv.
Her må vi nåtidskristne våke mer enn noen gang. De gode økonomiske kår som
mange har hatt sammen med en materialistisk tankegang ligger bak. Men det er
den overdrevne og luksuspregede holdning Bibelen påtaler. For den har også en
tendens til å fylle tanke og sinn og dermed trekke fokus bort fra troen og
kampen for evangeliet. Derfor skal vi alle være på vakt.
.
Eksempel fra
historien.
5
For slik prydet og fordum de hellige kvinner seg, de som satte sitt håp til
Gud, og de underordnet seg under sine egne menn, 6 likesom Sara var Abraham
lydig og kalte ham herre; og hennes barn er dere blitt når dere gjør det gode
og ikke lar dere skremme av noe.
For å underbygge sin lære og formaning viser Peter til den bibelske
historie. Hvordan oppførte kvinnene seg før i tiden? Her er det ikke det man
kaller nostalgi eller konservatisme Peter taler om. Han tenker tydelig nok på
at de menneskene han bruker som eksempel, levde rett med Gud.
.
Først viser han det generelt: ”Slik smykket de hellige kvinner seg i
tidligere tider.” Her er det ikke en eller flere navngitte kvinner som er
eksempel. Heller ikke et bestemt tidsrom er nevnt. Det betyr trolig at troende
kvinner generelt har levd et sparsomt og gudfryktig liv – ”med en mild og
stille ånd”. Det gjelder ikke alle kvinner før i tida, bare slike ”som satte
sitt håp til Gud”. I tillegg sier han at
de også ”underordnet seg under sine egne menn”. Med det vil Peter si: Slik bør
også dere kristne leve.
.
Da kommer han med et konkret, historisk eksempel som trolig mange kjente:
Sara. Hun var lydig mot Abraham og kalte ham herre. Det er tegn på at hun satte
ham høyt og over seg selv. Vi er vant til å tale om de troende som Abrahams
barn. Men her bruker Peter Sara og sier de kristne kvinnene er Saras barn, dvs.
de følger etter hennes eksempel i livet.
.
For å bli hennes barn, skal de gjøre det gode og ikke la seg skremme av
noe. Her er det ikke tale om å bli Guds barn ved å gjøre gode gjerninger. Det
skjer bare ved troen på Jesus. Her taler Peter om å leve som kristne. Da skal
vi alle gjøre det gode, også som vitnesbyrd om vår tro. Madsen sier at de gode
gjerningene er de ”Egenskaber, som er nødvendige for at blive i Forholdet”. Og
frykten gjelder trolig deres hedenske ektemenn. Naboer og omgivelser kan også
gjøre det vanskelig for kristne som vil leve rett og rent.
.
7 Likeså dere ektemenn: Lev med forstand
sammen med deres hustruer som det svakere kar, og vis dem ære, da de og er
medarvinger til livets nåde, for at deres bønner ikke skal hindres.
Her viser Peter oss noen viktige sider ved kristenlivet. Det er en
formaning til ektemennene. Tanken går først tilbake til kap. 2, 13-14 der det
står at vi skal være all menneskelig ordning undergitt for Herrens skyld.
Ektemannen er den overordnede part. Det står fast. Jfr. Ef. 5, 22f. Carl Fr.
Wisløff skriver om dette: ”Det er en guddommelig visdom i Bibelens ord om
ektefellelenes plikter og oppgaver mot hverandre. Når det så ofte gikk galt i
ekteskapene, var grunnen oftest den at Guds ord ble glemt.” (Daglig brød s.
99).
.
Men det apostelen vil ha fram her, er at ektemannen ”skal bøye seg under
ekteskapets krav” (prof. S. Odland). Ektemannen er slik ikke tenkt som hersker
over kvinnene like lite som kvinnens skal være mannens slave. Mannen skal først
”leve med forstand” sammen med hustruen. Det kan sikte til det ekteskapelige
samliv, men også til det vanlige hverdagsliv. Der skal de leve med ”skjønnsomhet,
forståelsesfullt, hensynsfullt og med finfølelse” (Tr. Bjerkrheim). Bl. a. skal
han som regel ta de hardeste tak, da hun er det svakere kar. Han må erkjenne at
hun er svakere uten å se ned på henne av den grunn. Hun er også et Guds
redskap. De skal hjelpe hverandre i livet, ”idet hver av partene har sin
særegne oppgave overfor den andre” (S. Odland). Augustin sier: ”Kvinnen er ikke
tatt av mannens fot, at hun skal ansees for en tjenestepike, heller ikke av
hans hode, at hun skal ansees for en herskerinne, men av hans side at hun skal
bli erkjent som en livsledsagerinne”. (Sitert etter Besser.)
.
Mannen skal også vise henne ære. Om mannen er hode åndelig sett, er de to
likevel like når det gjelder deres stilling innfor Gud. Her er det
”likestilling”. Gud har også gitt kvinnen rett til å være medarving til livets
nåde, dvs. bli frelst. Dette synes kanskje selvfølgelig i vår tid. Men vi må se
det på bakgrunn av den gamle tid i Romerriket. Der hadde kvinne ikke høy
status. I vår tid kan vi se noe av dette i enkelte u-land og muslimske land.
Det er kristendommen som har løftet kvinnen opp på høyde med mannen. At vi ikke
har gjort nok i så måte er trolig sant. Mannen skal vise henne ære som et
menneske på linje med seg selv. Men det bør også skje i dagliglivet med de små
oppmerksomheter og flittig bruk av takk for de daglige ting hun gjør.
.
En viktig grunn til et slikt rett og godt samliv i hjemmet, er våre
felles bønner. Det er gode og fine stunder ved kjøkkenbordet når mann og kone
er alene og leser og ber og synger sammen. Vi har opplevd noen hellige minutter
på den måten. Men det skal lite til for å forstyrre denne ”atmosfæren”. Unødige
og harde ord, taushet, misforståelser og uenighet om daglige ting kan lett
hindre bønnen. Derfor sier Peter – kanskje av egen erfaring, han hadde vært
eller var fremdeles gift, at vi skal leve forsiktig med hverandre. Bønnen må få
ha sin plass i hjemmet. Her er ett av de områder som djevelen kommer listende
og åpenlyst for å ødelegge, jfr. Kap. 5, 8. Det kan til og med føre til
frafall, og da har den Onde nådd sitt mål. Må Gud få hjelpe alle kristne hjem
til å holde fast på de små andakter hjemme – de har så stor betydning. De skal
bygge landet vårt på den rette måte. La det bli mange ”bønne-ekteskap” iblant
oss.
.
Flere formaninger.
Vers 8-17
8 Og til slutt: Vær alle enige, medlidende,
kjærlige mot brødrene, barmhjertige, ydmyke, 9 så dere ikke gjengjelder ondt
med ondt eller skjellsord med skjellsord, men tvert imot velsigner; for dertil
ble dere kalt, at dere skal arve velsignelse.
.
Peter er bare omtrent halvveis i
brevet, og likevel sier han her: Til slutt. Det virker som om han tenker å
avslutte brevet, i alle fall den tankerekken han holder på med. Men han har
ennå mange ting å minne folket om. Nå er det noe som gjelder alle. Her er vi
like, og ingen kan trekke seg unna å tenke: Dette gjelder bare de andre.
.
Den første formaning er at alle
må være enige. Allerede i denne
første kristentid var det tendenser til splittelse og grupperinger blant de
kristne. Det ser vi i 1. Kor. 1, 10-16. Peter hadde nok også skjønt det, og nå
ville han be dem om å være enige i hovedsaken: De var frelste ved tro på Jesus.
Det er ikke til å unngå at vi har ulike meninger om mange ytre ting. Men i
troen og gudslivet må de ikke skille lag. Og mange ganger er forskjellene små
mellom ulike fraksjoner i en menighet. Vi skulle kanskje bestrebe oss mer på å
holde sammen i slike tilfelle. Men går det på troen og livet løs, er et skille
ikke til å unngå.
.
Dernest ber han dem å være medlidende, som betyr å lide sammen med
noen som har det ondt og delta i deres sorg og nød. På grunnteksten står ordet
”sympatisk” som for oss også betyr å vise forståelse for andre, være
imøtekommende og velvillig. Med tanke på forfølgelse og motgang som han har skrevet
en del om i brevet, blir dette ordet forståelig og viktig. En slik medlidenhet
kan lette byrden for noen.
.
Deretter nevner han broderkjærlighet, som ordet betyr her.
Det er kjærlighet og vennlighet mellom de kristne. Det er ikke uvanlig at
kristne kritiserer kristne for andre ting enn tro og liv. Og det er til stor
skade i en kristenflokk. Det kan f. eks. være om posisjoner og styreverv. Når
kjødet får styre tanken, kommer kjødelige ting i forgrunnen. Slik skal det ikke
være. Kjærligheten har den evne å jevne ut og forene.
.
De kristne blir nå oppfordret
til å være barmhjertige. Det betyr å
hjelpe folk i nød og vansker av ulik slag, være god og vise forståelse for de
som lider. Florence Nightingale er et godt eksempel på et slikt menneske som
hjalp de syke i krig og fred. Den barmhjertige samaritan i Luk. 10, 25ff er et
godt bibelsk eksempel.
Ydmykhet er
neste dyd. Det er en hellig form for beskjedenhet som setter seg nederst og
gjerne gjør det de andre ikke vil ta på seg. Han trenger seg ikke fram på den
andres bekostning og akter de andre høyere enn seg selv, skriver Tr.
Bjerkrheim. Dette ordet er et eksempel på at Det Nye Testamentet forandrer
betydningen av et ord på gresk. I det gamle Hellas betydde ordet å være feig,
liten og uanselig og ringe. Bibelen har løftet ordet opp og gitt det ny
betydning. Jesus sa om seg selv: ”Jeg er saktmodig (nedbøyd) og ydmyk av
hjertet”, Mat. 11, 29. Og han er vårt eksempel på den måte: lær av meg, sa han.
.
I v. 9 kommer noen flere
konkrete følger av den kristne tro. Da vil de ikke gjengjelde ondt med ondt
eller skjellsord med skjellsord. Her er det tale om å møte et menneske som vil
oss noe ondt. Hvordan handler vi da? Det er lett for kjødet å ta igjen på samme
måte. Mange tror at de vinner ved å ta hardt igjen. Som oftest blir frontene
skarpere av det.
.
I Guds rike gjelder det motsatte
av kjødets lyst: Vi skal velsigne motstanderen, gjøre vel imot ham og ta alt i
beste mening. Jesus sa selv i Bergpreika at vi skulle velsigne dem som
forbanner oss. For vi ble også kalt til å arve velsignelse. Den gjelder også
for dette livet, men i hovedsak blir velsignelsen den evige frelse i Guds
himmel. Det er målet.
.
10
For den som vil elske livet og se gode dager, han holde sin tunge fra ondt og
sine lepper fra å tale svik; 11 han skal gå av veien for ondt og gjøre godt,
søke fred og jage etter den!
Egentlig er dette ikke en
formaning til noe vi bør gjøre, men heller en opplysning om hvordan livet blir
når vi går Guds vei.
.
Å elske livet og se gode dager
er ikke verdslig og materielt å forstå. I vår sammenheng betyr det å leve godt
og rett som kristen. Det innebærer bl. a. å ha kontroll over sin tunge. Er i
grunnen det så viktig? Den er bare en liten del av vårt legeme. Kan den gjøre
noen skade?
.
Jakob skriver at den er et lite
lem, men taler dog store ord. Jak. 3, 5ff. Tungen er en ild. Som en verden av
urettferdighet står tungen blant våre lemmer. Den smitter hele
legemet og setter livshjulet i brann, og selv blir den satt i brann av helvete.
Tungen kan ikke noe menneske temme. Den er et ustyrlig onde, full av
dødelig gift. M. m.
.
Tenk litt på det. Dette har du
også latent i munnen din. Peter visste det, og derfor sier han så sterke ord:
hold dine tunge fra ondt og svik. Det fører bare til undergang og nød for deg
selv og for andre.
.
I v. 11 ser vi det dobbelte
innhold i kristenlivet: Det negative og positive. En kristen går av veien for
det onde. Det er et godt uttrykk. Vi møter alle onde ting på livsveien. Da er
det lurt og rett å vike og ta en annen vei bort fra synden, sier han.
.
Det gode er alt det positive i
livet som en kristen med god samvittighet kan bruke livet sitt til. Vårt liv
blir å gjorde godt mot alle mennesker, til og med de som spotter og forakter
oss, og søke fred og jage etter den. Det betyr å gjøre noe ekstra for å bevare
freden i hjemmet og familien, i nabolaget og der vi ellers ferdes. Freden
kommer sjelden av seg selv. Den er heller ikke gratis. Jfr. Mat. 5, 9 og Rom.
12, 18.
.
12
For Herrens øyne er over de rettferdige, og hans ører vendt til deres bønn; men
Herrens åsyn er over dem som gjør ondt.
”Herrens øyne er over” dem betyr
at han ser med velvilje på de troende. De er hans folk fordi de tror på ham.
Han har selv ”gjort” dem rettferdige og født dem på nytt (kap. 1, 3). Derfor
vil han også høre deres bønn. Han har jo selv bedt oss om å be. Vi står i et
nært forhold til den Allmektige Gud, som far og barn.
.
Det er motsatt med de gudløse.
Herrens åsyn er over dem. Ordbruken er svært lik, men sammenhengen viser to
motsatte holdninger av Herren. For begge gjelder det at Han følger med oss alle
og ser våre veier. Han behandler og dømmer oss etter det. Vi merker at Gud ikke
hører de som gjør det onde. Her er ikke tenkt på enkelte fall i synd som vi kan
vende oss fra. Her taler han om mennesker som lever i og praktiserer synden.
Ingen ting er skjult for hans øyne.
.
Gjennom hele Bibelen går denne
todelingen av mennesker. Det handler om den smale og breie vei, Mat. 7, 13-14;
om å bygge på fjell eller på sandgrunn, Mat. 7, 24ff; om å leve etter Guds ord
eller ikke, Salme 1; og om hvordan vi stiller oss til ordet om korset, 1. Kor.
1, 18. Vi er alle på en av disse to veiene.
.
13
Og hvem er det som kan gjøre dere ondt såfremt dere legger vinn på det gode? 14
Men om dere enn skulle lide for rettferdighets skyld, er dere salige. Men frykt
ikke for dem og forferdes ikke; men hellige Kristus som Herre i deres hjerter,
15 og vær alltid rede til å forsvare dere for enhver som krever dere til
regnskap for det håp som bor i dere, dog med saktmodighet og frykt, 16 idet
dere har en god samvittighet, for at de som laster deres gode ferd i Kristus,
må bli til skamme i det som de baktaler dere for som ugjerningsmenn. .
Den samme tanken fortsetter i
grunnen her: Hvis Guds øye følger oss, hvem kan da gjøre oss virkelig ondt?
Etter sammenhengen betyr ”ondt” her forfølgelse og motstand. Og svaret er et
kraftig nei. I det lange løp kan verden ikke gjøre oss noe.
.
Likevel vet vi at mange må lide
for Jesu skyld, det viser Kirkehistorien oss – både i den første martyrtid og
ulike steder senere. Når det skjer, er vi salige, v. 14. Det avgjørende for vår
frelse er ikke de ytre kår. Det er troen på Jesus som frelser.
.
Derfor behøver vi ikke å frykte
for motstanderen på den måten. Jesus holder sine fast gjennom alt. Legemet må
tåle mye i forfølgelsestider og motgang, og sinn og tanke kan fylles av tvil og
spørsmål. Men verden kan ikke røre vår tro og frelse. Den står på en sikker
grunn. Vi skal bare holde oss til Kristus, la ham regjere i våre hjerter. Etter
sammenhengen må det være betydningen av denne setningen her: Hellige Kristus
som Herre i deres hjerter. I vanskelige tider er det aller viktigste å holde
seg til ham.
.
Da kan vi også forsvare oss
rett. Da behøver vi ikke å vise fram vårt eget liv. Folk vil alltid finne feil
ved det. Vi kan peke på Kristus som vår herre. Verden vil ikke godta det
regnskapet, men det er vårt forsvar og vår grunn for himmelhåpet.
.
Men det skal skje med
”saktmodighet og frykt”. Et ydmykt og stille sinn når mye lenger her enn
overlegent skryt og høylydt snakk om kristendom. Også i en slik stund står vi
for Gud og hans øyne følger oss. Derfor skal vi tale med en viss frykt for å
kunne skade Guds rike og skyve folk enda lenger fra oss og kristendom. Noen av
oss må kanskje kjempe en indre kamp her mot naturen og kjødet.
.
Gjennom alt gjelder det å ha en
god samvittighet, v. 16. Det kan vi ikke ha om vi lar kjødet rå i slike
stunder. Noen vil tale ondt om oss og kanskje forvrenge det gode vi har gjort
og bare peke på svakheter og feil. ”Deres gode ferd i Kristus” er uttrykk for
kristenlivet og ikke moralsk fullkommenhet.
.
Når vi også ytre sett lever et
så godt liv som vi kan, vil verden måtte skamme seg. Til slutt må de se at de
tar feil når de baktaler oss for som ugjerningsmenn. De vil nok ikke erkjenne
det offentlig så lett. Men her gjelder det først og fremst deres eget tankeliv
og erkjennelse.
.
17
For det er bedre, om så er Guds vilje, å lide når en gjør godt, enn når en gjør
ondt.
Noen ganger er det Guds vilje at de troende må li for hans skyld. Her
gjelder ”Guds tillatelige vilje”, det er ikke Han som sender den. Men han
bruker noen ganger det onde for å prøve oss og dermed styrke oss i livskampen.
Her taler han om å lide for Jesu skyld, når vi gjør det gode. Da er lidelsen
gagnlig. Hvis får kritikk når vi synder og gjør noe galt, fortjener vi reaksjon
og motsigelse. Og det ydmyker oss. Vi føler oss skyldige og må bære følgen av
det. I slike stunder skal vi ikke prøve å rettferdiggjøre oss selv, men
erkjenne åpent og sant: Jeg gjorde feil, vil du unnskylde meg!
.
Kristus
led for synder.
18 For også Kristus
led en gang for synder, en rettferdig for urettferdige, for å føre oss frem til
Gud, han som led døden i kjødet, men blev levendegjort i ånden, 19 og i denne
gikk han og bort og preket for åndene som var i varetekt, 20 de som fordum
hadde vært gjenstridige, den gang da Guds langmodighet ventet i Noahs dager,
mens arken blev bygget, i hvilken noen få - åtte sjeler - blev frelst ved vann,
21 det som også nå frelser oss i sitt motbillede, dåpen, som ikke er avleggelse
av kjødets urenhet, men en god samvittighets pakt med Gud ved Jesu Kristi
oppstandelse, 22 han som er faret opp til himmelen og er ved Guds høyre hånd,
hvor engler og makter og krefter er ham underlagt.
I kap. møter vi også et viktig vers med flere
deler av forsoningslæren: "For Kristus selv led døden for syndenes skyld,
en gang for alle. Den rettferdige led for urettferdige for å føre dere fram til
Gud. Han døde legemlig, men ved Ånden ble han gjort levende..." (v. 18).
.
Det første
vi skal merke oss her er at uttrykket "led
døden". NO-78 har trolig forsøkt å kombinere to lesemåtene ved å
oversette: led døden, mens NO-30 og NB-88 oversetter: Kristus led.
Innholdsmessig blir det likt: Kristus led og døde for synden. Det var hans
oppgave og mål med inkarnasjonen. "Han døde altså ikke for sin egen sak,
men utelukkende for andres, for å fri dem fra syndens skyld og makt og sette
dem i evig frihet" (T. Bjerkrheim).
.
Det andre
vi må understreke er sammenhengen
ordet står i. Peter har talt om de kristnes lidelse etter en formaningsdel. De
led ikke forgjeves, det var "bedre" å lide som rettferdig enn som
urettferdig (v. 17). Dette stadfester han så i v. 18 ved å vise til Kristus:
Han led en gang. Bengel sier om dette verset: "Det er bedre for oss å lide
en gang med Kristus enn for evig å være uten ham."
.
Jesu
lidelse var en engangshandling. I
Hebr. står denne sannhet i forhold til og i motsetning til de mange offer i den
gamle pakt, Hebr. 7, 27; 9, 28; 10, 10. Sammenhengen i 1. Peters brev taler om
en annen side der som vist ovenfor. Likevel står sannheten fast at Kristus døde
en gang og det skal ikke skje igjen. Dermed er syndens straff tatt for alltid.
.
Den
rettferdige (Kristus) led for urettferdige
(syndere). Dette et ordspill både på gresk og norsk: en rettferdig for
urettferdige. Her står den ene i
kontrast til "de urettferdige" som må bety alle mennesker i hele
verden til alle tider, ettersom intet menneske er rettferdig. Dermed er
forsoningens universalitet nevnt. Kristus led for alle. Hans forløser-og
frelsergjerning gjelder alle mennesker. "De urettferdige" er et
talende uttrykk om menneskene. De er syndere i den forstand at de ikke eier
rettferdighet og heller ikke gjør rettferdighet.
.
Hensikten
var å føre oss fram for Gud. Det viser at Peter tar seg selv med både blant de
som var urettferdige og de som ble ført fram til Gud.
.
Her er
litt ulike oversettelser. I NO-30 og NB-88 står det slik vi har skrevet her:
for å føre oss fram til Gud. NO-78 har derimot: for å føre dere fram. Her er
altså to lesemåter: oss eller dere. I det ene tilfelle tar apostelen seg selv
med, og i det andre tenker han bare på leserne. Det har ellers liten betydning.
Kristus led for alle, her er det bare spørsmål om adressaten.
.
Jesus
døde som menneske, led døden i kjødet, men stod opp fra de døde (levendegjort i
eller ved Ånden). Jesu legeme stod opp igjen i en herliggjort skikkelse og
forent med hans ånd.
.
Nå
kommer noen vanskelige vers som noen fortolkere bruker my plass på. Vi kan ikke
gjøre det her, men si litt om saken og så vise til litteratur som behandler det
grundig.
.
Her vil
jeg sitere det Guttorm Raen skriver i Ettbindskommentaren, Lunde 1987.
Det er kort og konsist: ”Det som er
vanskeligst å tolke er det som sies om at Kristus i ånden ’gikk bort og
forkynte for åndene som var i fangeskap’, v. 19. Noen har ment at det dreier
seg om evangelieforkynnelse, og at det er mulighet for omvendelse etter døden.
Men det stemmer ikke, for det er bestemt tale om noen som har hørt Guds ord og
fått anledning til å vende om under sitt jordeliv, v. 20. (Åndene er det mest
naturlig må forstå som avdøde mennesker, ikke engler, jfr. Hebr. 12,
23.’Forkynne’ kan gjelde både evangelium og lov. Gal. 2, 2; Apg. 15, 21. Andre
tolker Ånden i v. 18 som Den Hellige Ånd, og mener det betyr at Kristus talte
evd Ånden på Noahs tid. Men da blir det ikke mening i det som sies om at han ’gikk bort og forkynte’ etter at han var
levendegjort. Mest sannsynlig er det nok at det skalk forstås som hans
levendegjørelse etter at soningsdøden var fullbrakt, det vil si at det første
trinnet i hans opphøyelse var at han kunngjorde sin seiert i dødsriket, jfr.
Kol. 2, 15.
.
Om dåpen, v. 21, understrekes to
momenter: (1) Den er et nådemiddel (et middel som frelser, jfr. Apg. 2, 38;
Rom. 6, 3f; Tit. 3, 5. (2) Det er ikke tale om en seremoniell, ytre renselse,
jfr. Hebr. 9, 13f, som skulle være virksom uansett om en lever i troen eller
ikke. Nådemidlet forbenter et tilsvar i tro på Guds løfte, slik at
samvittigheten blir renset, jfr. Mark 16, 16.”
.
I ånden
gikk Jesus altså bort og preket for åndene som var i varetekt, v. 19f. Disse
hadde før vært gjenstridige, i Noahs dager, mens arken blev bygget. Vi husker
at noen få sjeler blev frelst ved vann, faktisk bare åtte. Da hadde Gud vært
langmodig mot folket, slik han alltid er.
.
Så
bruker Peter vannet som bilde på dåpens vann og sier at det hører med til
frelsen. Han sier at det ikke er avleggelse av kjødets urenhet, som når man
vasker legemet, men en god samvittighets pakt med Gud ved Jesu Kristi oppstandelse,
v. 21f. Han går likevel ikke grundig inn i dette og sier hvorledes vannet
frelser i dåpen. Han stanser bare ved Jesu historie og sier at han fór opp til
himmelen og er nå ved Guds høyre hånd, der engler og makter og krefter er ham
underlagt.
.
Her
viser jeg videre særlig til fortolkingene av Tr. Bjerkrheim i Bibelverket og
prof. Sigurd Odland i sin kommentarserie.
.
Kap. 4.
.
Noe av
stoffet i dette kapitlet er kjent fra før, og vi skal gå rakst gjennom det. her
er formaninger til å leve rett og om lidelse for Jesu skyld. Det er et
hovedtema i dette brevet. Vi har allerede møtt det flere ganger, og vi trenger
sikkert å bli minnet om det. Vio vet lite om hva framtida vil gi oss.
.
V. 1:
Kristus har lidt i kjødet.
"Når Kristus altså har lidd under sitt jordeliv,
så skal dere væpne dere med denne tanken: Den som har lidd her i livet, er
ferdig med synden."
Verset
står egentlig i sammenhengen fra kap. 3, 18. En del manus har et tillegg her:
Kristus led "for oss", men man tror det er et senere tillegg påvirket
av kap. 2, 21 og 3, 18. Teologisk er det selvsagt korrekt: det var for oss han
led, ikke for seg selv eller tilfeldig.
.
To tolkinger er mulige ved særlig siste del
av dette verset. Odland sier f. eks.: "Ved tanken på Kristi lidelse skal
de overvinne sin naturlige lidelsesskyhet". Den som frivillig lir for
Kristus, viser at han frivillig har brutt med synden og på den måten er
"ferdig med synden". Lidelsen stålsetter altså viljen og gjør en
troende fast. Her føres altså tanken tilbake til det som var sagt før om
lidelsen. Luther legger også vekten på dette.
.
Andre
legger vekt på at bindeordet ”hoti” på gresk også kan oversettes
"at" og finner innholdet i "tanke" i det følgende.
"Det viser til at også Kristus væpnet seg med en tanke. Og denne tanken
var ikke at han måtte lide, men at han - når lidelsen var over - for evig var
'ferdig med synden', med den lidelse som offerdøden for synden førte med
seg" (T. Bjerkrheim, som heller til denne forklaring). Jfr. Hebr. 12, 2. Den
samme tanken skal de troende ha, og det er et våpen mot det onde, også
lidelsen.
.
Forstått slik har vi altså her et nytt ledd i
Kristi lidelse og forsoning. Gjennom lidelsen så han fram mot lønnen og den
evige herligheten som ventet. Og i fortsettelsen av denne tankerekken kommer
nettopp ordet i kap. 4, 7: "Slutten på alle ting er nær."
.
Men vi kan spørre: er det nødvendig å velge
mellom disse to tolkingene? Mon ikke begge tolkinger har en flik av innholdet i
seg. Tanken på framtida er utvilsomt til stede, om lønnen som ventet og venter
oss. Men samtidig er det utvilsomt en lidelse og en kamp for alle kristne. Og
tanken på Kristi lidelser og seier for oss har alltid vært en kraft til å holde
ut og til å leve et nytt liv.
.
2
så dere ikke lenger skal leve etter menneskers lyster, men etter Guds vilje,
den tid dere ennå skal være i kjødet.
Livet er altså blitt forandret
når vi kom til Jesus. Vi kan ikke leve slik som verden gjør, og etter vår nye
natur har vi ikke lyst til det heller. Men fristelsene er mange og vi behøver
formaninger.
.
Her legger vi merke til at det
ikke står ”syndige lyster”, men ”menneskers lyster”. Folk flest tenker på grov
umoral når det tales om synd. Peter vil si at vi som kristne er et annerledes
folk.
.
De kristne har en helt annen
standard å leve etter enn folk flest. Og det er ikke menneskers tanker og vilje
som er grunnlaget her, slik bl. a. humanetikerne sier. Vår rettesnor er Guds
vilje. For Han har en plan med alle, og den finner vi i Guds ord, Bibelen. Når
vi tar den på alvor, blir livet et helt annet enn det menneskene mener er det
beste. Og livet etter Guds vilje vil alltid være til det beste også for oss.
.
Og det er rettensoren for hele
vårt liv – ”den tid dere ennå skal være i kjødet”. Gud vil at vi skal innrette
oss etter hans ord både i barndom, ungdom, manndom og alderdom. Ingen periode
er unntatt.
.
I vår tid ser vi at folk flest
er sterkt påvirket av samfunnet og folkeflertallet. Det som mange gjør, blir
etter hvert tillatt. Folkemeningen blir litt etter litt den ”lov” som folket
følger. Vi vet at folkemeningen skifter mye og er aldri stabil. Det er ulike
meninger om de fleste ting ned gjennom tidene. For et Guds barn er det godt å
ha et fast fundament som aldri svikter.
.
3 For det er nok at dere i den fremfarne
livstid har gjort hedningenes vilje, idet dere ferdedes i skamløshet, lyster,
fyll, svir, drikk og skammelig avgudsdyrkelse; 4 derfor undrer de seg når dere
ikke renner med dem ut i den samme strøm av ryggesløshet, og spotter dere;
Nå peker Peter på deres egen
fortid, og det tyder på at de har vært hedninger. I sitt tidligere liv har de
”gjort hedningenes vilje”. Deretter regner han opp en rekke åpenbare synder som
tydelig nok er fortid for dem nå.
.
Skamløshet er
tøylesløshet og umåtelighet i flertall, ”vel særlig med tanke på seksuelle
utskeielser” (Tr. Bjerkrheim). Det er slike som ”setter sin ære i sin skam”
(Fil. 3, 19). De er med andre ord ikke skamfulle over noe, men lar de
menneskelige lyster styre livet. I vår tid skjer det f. eks. ved at folk står
fram i TV, film og tidsskrift og forteller åpent at de synder. Noen er til og
med stolt av å være slik og kaller det frigjorthet og en menneskerett. Hvis
folk kan si det, kan de gjøre alt. Da er det ikke lenger noen grenser. Men Gud
kaller det altså skam og synd.
.
Lyster er det
som bor i er syndig menneske, begjær etter det man ikke har og ”har lyst på”.
Det er utgangspunktet for mangt et lastefullt liv i verden. Mange har ødelagt
seg selv, sin familie og andre ved å følge sine lyster i et utsvevende liv.
.
Eksempler på det er fyll, svir, drikk, som Peter nevner
videre. Det er en konkretisering av lysten og hører ofte sammen. Fyll og drikk
har med alkohol å gjøre. I eldre tid var det normalt at kristne ikke skulle
drikke øl og vin. Litt etter litt kom noen frigjorte kristne på banen og mente
at måtehold ikke var galt. I Bibelen står det jo om vindrikking! Og da er jo
folk villige til å følge Bibelen – når det stemmer med deres egen lys og ønske.
Men de tenkte lite på alle dem som ikke kan styre sin drikk. Det skal noen
ganger bare ett glass til for den som er disponert for det. Mange menneskevrak
ligger langs livets vei på grunn av dette.
.
Svir er et
utsvevende liv som ofte er knyttet både til alkohol og hor, og gjerne innbrudd,
festing og dans. Mange foreldre skammer seg over barn og ungdom som oppfører
seg slik.
.
Hedningene hadde også avgudsdyrkelse som Peter kaller
skammelig. Ikke all hedenskap er det ytre sett. Her tenker han trolig på den
utbredte praksis med tempelhor eller ”hedenske offermåltider” (Madsen). Kvinner
hørte til i templer der menn kom og drev hor som en ”gudsdyrkelse”. De brukte
”gudstjeneste” ved templene som en unnskyldning for å drive ”lovlig” hor.
.
Men den tiden er forbi – ”det er
nok”. En kristen er ikke slik. Han har begynt et nytt liv og ser alt i et annet
lys. Når folk kommer ut av et slikt syndeliv, ser de bedre hvordan det var:
skittent, syndig og umenneskelig. Den som har vært mest ute i synden, ser ofte
klarest hvor elendig det var. Og de har stor grunn til å være glad og
takknemlig. Vi har møtt mange slike.
.
Hedninger og verdslige mennesker
skjønner det ikke. De undrer seg over at de kristne ikke lenger er med dem.
Slik står det. For de kan ikke forstå den forandring som skjer med en kristen.
Han har i sannhet fått et nytt liv. ”Det gamle er forganget, se alt er blitt
nytt,” 2. Kor. 5, 17. Da kommer også hån og spott, og de prøver å får nyfrelste
tilbake til syndelivet. En grunn til det kan også være at de selv har dårlig
samvittighet for sitt eget liv og for at de selv ikke er kristne. Når de er
mange ugudelige sammen, døyves ofte samvittigheten bedre.
.
5
Men de skal gjøre regnskap for ham som står ferdig til å dømme levende og døde.
Livet er ikke slutt med døden og
syndelivet. Det kommer noe mer – et ”deretter”, Hebr. 9, 27. Og det er dommen.
Alle gudløse skal en dag gjøre regnskap for sin ugudelighet. Det blir en sterk
dag for mange. Da opplever de at noe som de ikke trodde på, var sannhet. Noen
av dem har sagt høyt og tydelig at døden er slutten, og at det ikke er noe mer
enn det. Og de sier gjerne at de selv står ansvarlig for sine gjerninger og
spør ingen andre om råd. Dikteren Arnulf Øverland var en av dem som gjorde det
klart for hele folket.
.
Og det er sant. De står
ansvarlig for sitt liv. Helt alene og ensomme blir de kalt inn på
regnskapsdagen og må svare for hvert ord de sa og alt annet de gjorde. Det blir
alvor når det endelig går opp for dem at Gud lever, og de står ansvarlig for
ham som sin skaper.
.
Da står Gud ferdig, sier Peter.
Tiden er kommet. Folket skal ikke lenger leve som de vil uten tanke på
konsekvenser og oppgjør. Tiden på jord er slutt, en helt ny tidsepoke kommer.
For nå er tiden for Guds dom. Gud er rede til å ta oppgjøret. Spørsmålet er om
vi er det?
.
For da skal Gud dømme levende og
døde. Nå er tiden for en stor dag på jord da alle gudløse skal reises opp av
gravene og havet og hvor de enn er. De skal samles med alle de levende på jord
på den tid. Denne talløse skare skal fram for Guds trone og dømmes av ham som
vet alt om oss.
.
Regnskapens dag er kommet. Hva
har du å betale med da? Syndegjelden er endeløs stor. Det er nok en svimlende
sum Gud presenterer for folket. Der står alle gjerninger og ord og tanker og
alt det vi burde ha gjort gjennom hele livet. Hva har vi å gi til vederlag for
det?
.
En troende kristen har allerede
her i tiden gjort opp dette regnskapet. For ved troen på Jesus som var frelser
og Herre gjør at Han har betalt alt. Vi er kvitt. Da han døde på korset på
Golgata og ropte: Det er fullbrakt, var gjelden betalt. Vi fikk lov til å tro
det og ta imot denne frelse. Da så vi at det var av nåde, uforskyldt og gratis.
Vi kan gå framtida frimodig i møte. Vi møter Gud i Jesus navn. Da er saken ordnet.
Vi kan bare takke og tilbe og prise ham for det.
.
6
For derfor ble evangeliet forkynt også for døde at de visstnok skulle dømmes
som mennesker i kjødet, men leve slik som Gud i ånden.
Dette er et vanskelig vers som
har skapt mye bry for tolkere og kristne ellers, sammen med kap. 3, 19ff.
Derfor viser jeg til det stedet her.
.
7 Men alle tings ende er kommet nær; vær
derfor sindige og edrue så dere kan be, 8 og ha fremfor alle ting inderlig
kjærlighet til hverandre! For kjærligheten skjuler en mangfoldighet av synder.
9 Vær gjestfrie mot hverandre uten knurr!
Peter er
opptatt av endetiden nå, det man også kaller ”eskatologien”. Det handler om de
siste ting når Jesus kommer igjen og denne tids husholdning er forbi. Denne
tiden er kommet nær, sier han. Mange tror at de første kristne og apostlene
levde i en sterk forventning om Jesu komme og trodde det ville skje i deres
levetid. Flere bibelord tyder på det. Jesus talte også sterkt om at han skulle
komme igjen, og de måtte vente og våke. Det er også et sunnhetstegn på en
kristen menighet at de er i forventning.
.
I den
forbindelse kommer Peter med formaninger igjen. Det er flere av dem i dette
brevet, og det viser også at de er nødvendige. Kanskje de var spesielt viktige
for de som nettopp var kommet ut av hedenskapet der fristelsene var mange. De
bodde også mellom hedninger i en hedensk stat. Det er lett å forstå at de
behøvde all den hjelp de måtte få.
.
Det
spørs bare om ikke vi lever i en lignende situasjon. Europa er nå så
verdsliggjort at det er vanskelig å leve som en sann kristen. Myndigheter og
lover setter grenser alle steder snart, og det gjør at mange velger å tilpasse
seg en ny situasjon. Og dermed får vi en amputeret kristendom. Den har mistet
saltet, men vil gjerne være lys. Men de to sidene ved kristendommen hører nøye
sammen.
.
Fordi
tiden for Jesu gjenkomst nærmer seg, viser han dem noe viktig i livet med Gud:
Vær derfor sindige og edrue så dere kan
be. Å være sindig er her å ha en sunn tro og et sunt åndelig liv. Ordet
betyr å ha kontroll over seg selv og tukter seg selv. Den sindige blir ikke lett
revet med av nye ting og ideer som kommer, og heller ikke av lettsinn og synd
som lokker. Jfr. 2. Tim. 1, 7.
.
Til
dette hører også edruelighet, som er å våke og dermed forstå tiden de lever i.
Den edruelige lar seg ikke forføre av sekter og samfunn eller av den verdslige
levemåte og lyst. Både hodet og samvittigheten må være klar, sier Alan Stibbs i
Tyndale-kommentaren 1971. Og Tr. Bjerkrheim skriver: ”Verdslighetens
innvirkning på hjertelivet likner alkoholens på hjernen. En blir åndelig ustø
og uklar, både i syn og sinn, i ord og gjerning.”
.
Og dette
henger sammen med å be: Så dere kan be. Hvis sinn og tanker er atspredt og fylt
av verdslige ting, er det nesten umulig å be. Når sinnet er fylt av verdslige
tanker, er det ikke plass for Gud. Og vi vet at bønnen er vår åndelig pust, det
er hjerteslaget i vår gudstro. Uten bønnesamfunn med Jesus, blir vi en maskin
som nok kan gå en tid, men vil etter hvert stanse.
.
Men
framfor alt, sier han, er broderkjærligheten viktig, v. 8. Ha inderlig
kjærlighet til hverandre. Da taler han om de troende. Framfor alt. Hvis
kjærligheten kjølner i et ekteskap, går det uopphørlig mot slutten om ikke
gnisten blir tent på nytt. Derfor må broderkjærligheten også holdes ved like.
.
Kjærligheten
skjuler synd – mange synder. Det gjelder både fra Gud til mennesker i
forsoningen og tilgivelsen, og mellom oss kristne. Det betyr ikke at noen skal
overse synden eller at vi ikke skal påtale synden. Først og fremst gjelder det
for oss kristne å kunne overse synd og urett mot oss selv. Vi skal ikke bære på
gammel urett mot oss, men legge saken i Guds hender (kap. 2, 23). Vi skal
heller ikke bære andres synder ut til andre. Det er sladder. Ordet er sitert
fra Ordspr. 10, 12 og ”er den sanne åndelige kjærlighets natur” (J. MacArthur).
.
Gjestfrihet
er den del av den praktiske kjærligheten. Ordet er interessant, for det betyr
ordrett: å elske/ha kjærlighet til fremmede. Tanken er ikke bare å ta imot
slekt og venner, men slike du aldri har sett og som trenger hjelp. Kjærligheten
betyr at det er en naturlig del av vår holdning
.
Å tjene og tale av nåde, v.
10-11.
10 Etter som enhver
har fått en nådegave, så tjen hverandre med den som gode husholdere over Guds
mangehånde nåde: 11 om noen taler, han må tale som Guds ord; om noen tjener i menigheten,
han tjene som av den kraft Gud gir, for at Gud må æres i alle ting ved Jesus
Kristus, han som æren og makten tilhører i all evighet. Amen.
Med Guds
nåde til frelse følger nådegaver til å tjene. Enhver av oss har fått en
nådegave, sier apostelen. Det betyr ikke at alle har fått det samme eller like
mye. Det kan henge sammen med vår naturlige utrustning. Ikke alle er i stand
til å gjøre alt. Men vi har noe, en ekstra gave fra Gud.
.
En
nådegave er en åndelig utrustning eller ”evne” fra Gud. Når den er av nåde, er
den gratis og kan ikke fortjenes. Vi kan heller ikke utdanne oss til den eller
kreve noen nådegave. Det er nettopp gaver.
Bibelen regner opp mange slike gaver, selv disse listene kanskje ikke er
fullstendige ettersom de ikke er like. Se Rom. 12, 3-8; 1. Kor. 12, 4-10 og
nedenfor v. 10f.
.
Hensikten
med nådegavene er ikke å vise dem fram eller være tegn på ekstra gode og
åndelige kristne. Gud gir dem for at vi skal tjene ham her på jord. De kan
brukes, men ikke brukes opp. Vi skal tjene hverandre med dem, står det. De
tilhører med andre ord menigheten og dens forsamling. Det er ikke bare
profesjonelle ledere som skal styre kirken. Bibelen regner med at nådegavene må
være i funksjon om menighetslivet skal være sundt.
.
Denne
tjenesten skal vi gjøre som gode husholdere av Guds mangfoldige nåde. En
husholder står til ansvar og til regnskap for sin herre. Vi eier ikke våre
nådegaver, men de skal brukes til Guds ære. En god husholder er ikke
nødvendigvis en som gjør mye, men som tjener for å ære Gud og bygge Guds
menighet. Vi er forvaltere av evangeliet.
.
Guds
mangfoldige nåde er i en sum evangeliet. Slik tjenesten i Guds rike er
mangfoldig, er også evangeliet det. Derfor vil en forkynner måtte tale om mange
ting, fordi det bibelske budskap er så rikt. Det ser vi mer på i neste vers.
.
En av
nådegavene er å forkynne, da må vi tale Guds ord rett, v. 11. Den som
forkynner, må forkynne som Guds ord, ellers fører de folket vill. La ordet står
klart og skarpt slik det egentlig er. Olaf Lie sier: "Det skal han gjøre
på den mest samvittighetsfulle måte, slik at han ikke blander det opp med sine
egne og andres tanker."
.
Det
skjer noen ganger nå. Talen blir mer menneskeord enn budskap fra Gud. Også vårt
personlige vitnesbyrd skal være i samsvar med Bibelen. Ikke alt vi opplever som
menneske stemmer med Guds tale, og derfor skal det ikke fram som eksempel på
kristenliv. Det er bare når det stemmer med Bibelen, at det har kraft og har
kvass egg.
.
Dette er
ordet om synd og nåde, om himmel og helvete, om Jesu blod og seier og hvorledes
et menneske blir frelst. Alt dreier seg om det. Derfor må alle høre ordet om
han som døde for alle, kap. 3, 18. Se også til kap. 5, 12.
.
Forkynnelsen
er altså bundet til Guds ord. Vi skal tale som Ordet taler. Vi har ikke lov til
å forandre noe, ikke ta noe bort og ikke legge til noe. Det blir egentlig det
Jesus talte. Vi skal bare tale hovedbudskapet i Bibelen. Her kan vi nevne noe:
.
Ordet om
synd er viktig. Jesus og resten av
Bibelen taler om den. Alle mennesker er syndere, Rom. 3, 23. Det henger sammen
med syndefallet i Edens hage, 1. Mos. 3. Og en synder kan ikke komme inn i
himmelen slik han er i seg selv. Et annet problem er at mange mener at de ikke
er syndere, eller at synden ikke er så farlig. Slike tanker er frukt av
syndefallet, og derfor må vi forkynne at alle er syndere. Uten erkjennelse av
sin egen synd, vil folk ikke søke frelse. Da kan kirke og menighet bare bli et
sosialt hyggesamfunn og leder ikke folket til frelse. Da går de fortapt.
.
Det
andre er Guds nåde. Det er et
fortettet ord om frelsen. Og det viser noe vesentlig om hvorledes vi blir
frelst. Paulus sier at ”dette er ikke av dere selv, det er Guds gave”, Ef 2, 8.
Ordet nåde sier at vi ikke kan gjøre noe for å komme inn i Guds rike. Det er
helt og fullt Guds gjerning. Vi bedrar oss selv dersom vi mener og tror at vi
kan gjøre gode gjerninger, be og leve etter kristen moral og ofre noe (mye) for
Guds rike – og så tro at vi er kristne og frelste av den grunn. Nei, sier
Ordet. Det er selvbedrag. Gud må gjøre alt. Troen og nåden hører sammen. For
troen er ingen gjerning. Den er tillit til det Gud sier og gjør. Vi får bare ta
imot Jesus, Johs 1, 12.
.
Videre
taler Bibelen sterkt om Jesu død og
blod. Det er forsoningen på korset på Golgata. Det skjedde oppgjøret, han
betalte og sonet all skyld. Det har Peter skrevet om flere ganger i dette
brevet. Jesu død er selve grunnvollen for frelsen. Det finnes ingen annen grunn
til frelse. Derfor kan ingen hedning bli frelst ved sin religion. Derfor vil
alle som nekter Jesus, gå fortapt. Det er bare blodet som renser fra synd og
leder et menneske på himmelvei. 1. Johs 1, 7. Det har ingen ting med at
kristendommen er en ”bedre” religion enn andre.
.
Evigheten. Hva
skjer etter døden? En forkynner må hjelpe folk til å stille det spørsmålet.
Mange mener nå at døden er punktum for alt, ikke bare livet på jorden. De lever
i et selvbedrag kanskje uten selv å vite det. Det er også en villfarelse å tro
at alle kommer til Guds himmel, hvis det finnes noen himmel! Jeg føler at det vil
gå bra til sutt! Slik taler man nå.
.
Nei. Der
er en himmel og et helvete. Og det er tydelige veier til begge disse steder.
Himmelveien heter Jesus. Johs 14, 6. Apg. 4, 12. Da er i grunnen valget enkelt.
- Den
som taler, han må tale som Guds ord.
.
En annen
nådegave er tjenesten. Det er her et
samleord for alt arbeid i Guds rike. Det er tjeneste for Gud, ikke hobby eller
lek. Ordet for tjeneste er her det vi har i ordet diakon. Det er ikke tenkt på slavearbeid eller gudstjenesten. Det
er mer et hjelparbeid, sml. Apg. 6. Alle tjenester skal skje ”ved den kraft som
Gud gir”. Gud som kaller oss til et arbeid for seg, vil også gir kraft og
frimodighet til det. Han er rik nok for alt og alle.
.
Målet med
all tjeneste og alt arbeid for Gud er egentlig å ære Gud. Det er en mektig
tanke. Vi tenker ofte jordisk. Menigheten må vokse, mange må ”komme med”,
misjonen er en veldig oppgave som krever mange resurser. Så blir folk bedt om å
gi mye til dette. Slik tale kan lett avspore. Målet blir det vi gjør. Prof. L. Brun
skriver noe fint om dette: ”Guds ære er for den enkelte som for menigheten
livets høyeste mål.” – Både makten og æren tilhører jo ham som skapte alt og
oppholder alt. Til det sier Peter: Amen. La det skje!
.
f) Prøvelse og del i Kristi lidelser.
12
Dere elskede! undre dere ikke over den ild som kommer over dere til prøvelse,
som om det hendte dere noe underlig; 13 men i samme mon som dere har del i
Kristi lidelser, skal dere glede dere, for at dere også i hans herlighets
åpenbarelse kan glede dere med jubel. 14 Om dere hånes for Kristi navns skyld,
er dere salige, fordi herlighetens og Guds Ånd hviler over dere. 15 For ingen
av dere må lide som morder eller tyv eller ugjerningsmann eller som en som
blander seg i andres saker; 16 men lir han som kristen, da skal han ikke skamme
seg, men prise Gud for dette navn.
Dere
elskede, eller mine kjære – det er samme uttrykk som i kap. 2, 11. Det viser et
nært forhold og kjærlighet mellom Peter og leserne. Han taler til dem som
venner, med omsorg og ønske om å hjelpe. I det andre brevet bruker Peter dette
uttrykket seks ganger, fem av dem i kap. 3, og der taler han også om motstand
mot de kristne og de siste tider.
.
Ennå en
gang taler om prøvelse og lidelse for Kristi skyld. Det var trolig uventet at
det ble slik for disse kristne. Men de må ikke undre seg over motgangen selv om
den er sterk. Den kommer som en ild, dvs noe brenner opp for dem og det er
smertelig å oppleve det. Det er ikke underlig, sier han. Den kristne tro er
motsatt den verdslige tankegang og blir ikke tålt når den er ekte og klar.
.
Prøvelsen
er som sagt nevnt flere ganger. Først sier han i kap. 1, 6-8 at slik må det
være, at vi har lidelser. I kap. 2, 20f taler han om at Kristus led som
eksempel for oss – og da sier han samtidig at vi kommer til å lide. I kap. 3,
14-18 gjentar han dette og sier at de som lider, er salige. Vi er på vei til
Saligheten i himmelen, men opplever noe av himmelens gleder midt i trengselen.
Kap. 4,1 sier noe om lide i kjødet og ha Kristus som eksempel der også. Her i kap.
4, 12-16 er lidelsen igjen tema. I kap. 5, 10 får vi høre at lidelsen er kort i
evighetens lys, men at Jesus er med oss og stadfester troen.
.
I kap. 4,
13 fører han inn en annen tanke, slik han gjorde i kap. 1, 6: Midt i lidelsen
er det glede. Og den kommer i samme grad som de må lide for Kristi skyld.
Trolig er det også tenkt på den glede som møter oss ved Jesu komme etter å ha
tålt mye i livet for hans skyld. ”Bare ved å lide tålmodig for Kristi skyld
skal de som nå gler seg under tårer, gle seg med jublende, sorgløs fryd, i ren
og rik og evig lykke, når Kristi herlighet en dag skal stråle fram i all sin
glans.” (Tr. Bjerkrheim). Den store glede kommer altså når ”hans herlighet blir
åpenbart” ved Jesu komme. Denne tanken blir klarlagt i v. 14: De blir spottet
for Kristi navns skyld. Det viser at de er salige og lever med Gud. Jfr. Mat.
5, 10-12.
.
Noen har
hatt andre tolkinger av uttrykket ”Kristi lidelser”, og her nevner vi kort et
par av dem. I den romersk-katolske kirke har noen ment at det betyr Kristi
lidelse for våre synder. De forfulgte er altså med og soner synden. Det er en
uholdbar tanke – Kristus Jesus gjorde det alene. – P. Madsen hevder at det må
bety ”de lidelser, som Kristus selv har baaret”. Vi kan ha del i dem, sier han,
uten å være konkret. O. Moe sier derimot at ”Kristi lidelser er typiske, for så
vidt som de er martyrlidelser, d.v.s. for sannhetens og rettferdighetens skyld
kan andre dele dem.” Ingen kan ha del i alle Kristi lidelser. Noen av dem var
så eksklusive at bare han selv kan utholde dem. Det var f. eks. lidelsen for
synden (kap. 2, 24).
.
Men
forfølgelsen er også en del av Kristi lidelser, dvs. de lidelser Kristus måtte
tåle i sitt jordeliv fordi han var som han var og ved sin forkynnelse. Og disse
lidelser vil også komme over alle sanne troende. Det er ikke likt til alle
tider og på alle steder. Heller ikke i bibelsk tid var det slik. Det ser vi av
Apg. 2, 47a i kontrast til Apg. 14, 22.
.
V.
17-19.
17 For det er nå tiden
da dommen skal begynne med Guds hus; men begynner det med oss, hva blir da
enden for dem som ikke vil tro Guds evangelium? 18 Og blir den rettferdige
vanskelig frelst, hvor skal det da bli av den ugudelige og synderen? 19 Derfor
skal og de som etter Guds vilje må lide, overgi sine sjeler til den trofaste
skaper, idet de gjør det gode.
Vi vet
at en dag kommer den store dommens dag. Som vi alt har sett, levde de første
kristne i sterk forventning til Jesu annet komme og den aller siste tid. Til
det hører også dommens dag.
.
Dommen
begynner med Guds hus, de troende. Den skal begynne nå. Det betyr at Peter ser en sammenheng mellom dette livet og den
avsluttende dom. Det er en vanlig forståelse at Peter her med dommen mener
renselse og prøving av de kristne før dommen. En ser dette i sammenheng med
Jesu ord i f. eks. Mat. 24 og Åp. 11. O. Moe kaller det ”en dom som har
pedagogisk formål”. Og den har egentlig foregått gjennom hele kirkens historie.
.
Blir
også de troende prøvet, hvordan går det da med de ufrelste? De vil ikke tro
Guds evangelium, skriver Peter. Slike mennesker vil gå fortapt. Det er Guds
klare ord. Johannes skriver om dette: ”Den som ikke vil tro på Sønnen, skal
ikke se livet, men Guds vrede blir over ham.” Johs 3, 36. I lys av Guds ord vet
vi altså hva som skjer med dem.
.
Den
samme tanken gjentas i v. 18 med noen andre uttrykk. De rettferdige er de
troende, de som er frelst av nåde ved tro på Jesus. De blir vanskelig frelst,
eller med nød og neppe (NB88). Her gjengir Peter et skriftsted i Ordspr. 11, 31
etter gresk oversettelse. I NB88 står det slik: ”Se, den rettferdige får sin
lønn på jorden. Hvor mye mer da den ugudelige og synderen?” Der er det tale om dette livet.
.
Med nød
og neppe viser vel til de trengsler og motgang en kristen får her på jorden.
Det er den som holder ut inntil enden, som blir frelst. Kirkehistorien har
eksempler på folk som svikter i forfølgelsestider og fornekter sin frelser. Vi
tror at forfølgelsen blir enda større i den siste tid. Da kan med større rett
sies at de blir vanskelig frelst. Da har djevelen si siste anledning til å
forføre verden.
.
Dommen
over den ugudelige blir stor, og vi kan ikke helt forstå hva det innebærer.
Fortapelsen er det verste som kan skje et menneske. Peter skriver nok dette med
tårer og hjertebank. Også han ville at alle skulle blir frelst.
.
Derfor,
sier han i v. 19. Når veien til himmelen går gjennom trengsel og motgang for
Guds folk, kan vi bare gjøre en ting: overgi oss i Guds hender. Han er vår
skaper, og derfor vil han oss vel. Vi kan trygt overlate vår skjebne til ham.
.
Ordet
”overgi” hører visstnok til bank-språket. Det betyr at en person deponerer noe
i banken og lar den ta vare på penger eller verdisaker. Når vi overgir oss til
vår Gud og Skaper, gir vi ganske enkelt til Gud det han har skapt (J.
MacArthur). Han er den trofaste Skaper og vil nok ta vare på sin eiendom.
.
”Ved å
gjøre det gode” betyr her å leve et rett og sant kristenliv etter Guds ord – i
”et livsforhold som i alle deler stemmer med Guds vilje” (S. Odland). Det er
ikke lovisk ment, slik at en kan fortjene frelse ved sine gjerninger. Det gode
er ganske enkelt frukt av den troendes liv med Gud.
.
.
Kap. 5.
.
V. 1-3. Formaning til de eldre.
De
eldste blant dere formaner jeg som medeldste og vitne om Kristi lidelser, som
den som og har del i den herlighet som skal åpenbares: 2 Vokt den Guds hjord
som er hos dere, og ha tilsyn med den, ikke av tvang, men frivillig, ikke for
ussel vinnings skyld, men av villig hjerte, 3 heller ikke som de som vil herske
over sine menigheter, men slik at fere blir mønster for hjorden;
.
V. 1: Vitne om Kristi lidelser.
Det siste
kapittel begynner med å nevne Kristi lidelser. Det har gått igjen flere ganger
i brevet. Han er et ekstra sterkt vitne om Jesus og hans død, ettersom han
fulgte Jesus i tre år. Selv hadde han bitre minner fra denne tida, men det gjør
han til et enda sterkere vitne ettersom han fikk full oppreisning og ble
gjeninnsatt i tjenesten etter Jesu oppstandelse. Johs 21.
.
Her hos
Peter betyr det først og fremst at han var vitne til det Jesus Kristus led mens
han var på jord. Da innbefatter det både lidelsen fra fariseerne og de
skriftlærde o.a., påsken og til slutt døden på korset. Selv om det ikke er
direkte bevitnet i NT, må vi anta at Peter stod i utkanten av folkemengden på
Golgata langfredag og så det som skjedde. Han våget seg nok ikke inn til korset
som Johannes.
Ordet
vitne har også en kontinuerende betydning. Han skriver ikke bare om det han en
gang var. Hele hans liv senere har han vitnet om dette og dermed om betydningen
av det. Hele Kristi liv var en lidelse. Men ordet brukes særlig om det som
skjedde på korset.
.
Peter
kaller seg selv en eldste, eller en med-eldste som det heter på gresk (sympresbyteros),
det forekommer ikke andre steder i NT. Det forteller om ydmykhet, han setter
seg ikke over noen andre. Han lever i bevisstheten om at alle står under
overhyrden (kap. 5, 4).
.
Det siste
Peter sier om seg selv her, er at han har del i herligheten som skal bli
åpenbart når Jesus kommer igjen. Han peker mer på det i v. 4. På den måten er
de én flokk. De hører alle med i Kristi menighet og har et felles mål.
Herligheten er himmelen og en den endelige frelse som skjer da.
.
Nå vil han
tale spesielt til lederne i menighetene som får brevet hans. Det er de eldste
som har ansvar for andre kristne i byen og distriktet. Nå vil han formane dem
med tanke på deres tjeneste for Gud.
.
Og her
legger vi merke til at bruker det samme ordet til dem som Jesus gav ham ved
Gennesaretsjøen: Vokt den Guds hjord som er hos dere, v. 2. Det hadde Jesus
bedt ham om, Johs 21, 16. Å vokte er å passe på dem, slik at de både får mat og
vann og blir bevart fra villdyrene. Det er en hyrdegjerning. Når har Peter
gjort dette i mange år og fulgt Jesus ordre: Vokte min lam. Her overgir han
liksom sin tjeneste til de lokale lederne på hvert sted og sier: Fortsett denne
hyrdegjerning og fullfør tjenesten for Jesus.
.
Men dere
må huske, skriver han, at det må skje frivillig om det skal lykkes, og ikke av
tvang. Det er en advarsel mot likegyldighet,
sier P. Madsen. De må ikke gjøre forkynnergjerningen som en plikt og en rutine,
noe de må gjøre. Det kan Gud ikke velsigne. Et villig hjerte må stå bak, og det
kan i grunnen bare den gjøre som har et virkelig kall til tjeneste. Da er
offeret ikke lenger noe offer. Det blir et privilegium.
.
En annen
fare er pengene. De har mange ganger
ført predikanter og ledere på avveier. Ussel vinning er penger satt i forhold
til herligheten i Guds rike. En prest og predikant har ikke som mål å legge seg
opp jordisk rikdom og slik være blant de store. Når hjertet er rett for Gud, er
sjelevinnergjerningen noe som overgår alt her i verden. Den villige ånd er å
bøye seg for Guds kall uten å sukke og klage, selv om vi har det trangt
økonomisk noen ganger.
.
Og den
tredje fare er herskesyke, v. 3. En
leder skal ikke herske over de andre kristne. Han er kalt til å være en tjener.
Det skal han være hele livet. Noen ganger opplever vi at ledere går over denne
grensen og vil bestemme over andre mer enn som godt er. Det motsatte er å være
forbilde for de andre kristne. Vil vi at andre skal være slik som oss? Hva
hadde skjedd om alle kristne var slik vi er? Slike spørsmål skal vi ikke tale
lett om. Det er når vi følger Jesus vi kan be andre følge oss. Det gjorde
Paulus. 1.Kor. 11, 1; Fil. 3, 17.
.
V.
4: Og når overhyrden åpenbares, skal dere
få ærens uvisnelige krans.
Her er
vi inne i de siste tider og Jesu gjenkomst. Tjenesten skal vare like til den
tid. Og vi skal følge Guds formaninger i Bibelen om tjenesten hele veien. Det
er først ved Jesu gjenkomst at den er slutt her på jord.
.
Overhyrden
er Jesus. Det er et vakkert navn og ganske talende. Han er den gode hyrde, Johs
10,11. Det har vi også sett i kap. 2, 25. Som hyrde gjør han alt for å berge
oss hjem. Ingen ting er uprøvd for å lede oss på rett vei hele tiden. –
.
Men her
kalles han overhyrde. Og det taler om at han har et særlig tilsyn med de andre
hyrdene. I vår tid er det prester og predikanter og misjonærer og andre ledere
i Guds rike. Dette ordet sier oss at alle arbeidere i Guds rike har en
overbiskop over seg. Han er på visitas hos alle forkynnere for å se om vi taler
og lever rett. Og han hjelper oss i tjenesten slik at den blir etter Guds
vilje. Og da har han mye å gjøre med mange av oss.
.
Her er
noe spesielt ved overhyrden nevnt. Han skal gi lønn til sine tjenere en dag. Vi
skal få ærens uvisnelige krans, står det. Det ble ofte lite ære her på jord, og
vi skal ikke søke den heller. Den betyr ingen ting i Guds rike her. Jordisk ære
kan tvert om være til skade for tjenesten. Tjeneren kan bli opptatt av det han
har gjort og som mennesker synes godt om og gir belønning for. Men synes Gud
godt om det? Slik må vi alltid spørre.
.
Ærens
krans i evigheten er noe annet. Vi vet ikke sikkert hva den består i. Og vi vet
det heller ikke før dagen kommer og Jesus kaller alle sine tjenere fram og gir
den en ekstra, ny krans. Men vi kan være visse om at det er noe vi aldri har
sett på jord. For den er himmelsk.
.
V. 5-7. Formaning til unge og alle.
5 Likeså skal dere yngre underordne dere under
de eldre, og dere alle skal iklæ dere ydmykhet mot hverandre; for Gud står de
stolte imot, men de ydmyke gir han nåde. 6 Ydmyk dere derfor under Guds veldige
hånd, forat han kan opphøye dere i sin tid, 7 og kast all deres sorg på ham!
for han har omsorg for dere.
Før har
Peter formant de eldre. Her kommer han med en kort formaning til de unge og
deretter til alle kristne. Vi skal alle ta imot formaninger i ydmykhet, og vi
vet at vi behøver dem hele veien. Også de unge må høre dette. De har gjerne god
tro på seg selv og sine evner og sin visdom. Ofte sprudler de over av tanker og
ideer og tror de kan utføres enkelt og rakst. Og da er det kanskje ikke så lett
å ta imot veiledning. Men vi må alle lære å eie det ydmyke sinn også på denne
måten.
.
Til de unge sier han: De skal underordne seg
de eldre. Dette har aldri vært særlig populært, verken for unge eller eldre.
Men det er en Guds ordning selv om den er vanskelig å følge. Det betyr ikke
blind lydighet. Men det innbærer nok en større respekt for eldre enn det som er
vanlig i vår tid. Her står eldre i motsetning til yngre og går vel da på alder
og ikke på stilling i kirken. Hovedsaken her som ellers er å leve etter Guds
vilje og hans ord. Da går det oss vel.
.
Til alle. Her er
overskriften "Gud" og vårt forhold til ham. Peter sier flere ting om
Gud her:
.
Gud er til. Det er
selvsagt i Bibelen og for folket et par generasjoner siden. Nå sår en tvil og
forakt for tanken på Gud. Humanetikerne går sterkt fram her. Gamle folk står
fram i TV og blader og sier at de ikke tror på Gud. De er religiøse, men vil
ikke ha noe med Bibelens Gud å gjøre. Da er de gudløse. Salme 14,1 sier det er
dårskap. Salme 10,4 sier det ikke er rom for Gud i deres planer. Der er det
bare rom for deres egne tanker og menneskeplaner.
.
Vi gjør
vel i å regne med Gud. Og det er viktig å ha et rett syn på Gud, ellers tror
folk lett på en drøm og sine egne tanker. Og vi finner Gud bare i Bibelen. Der
møter du åpenbaringen av Gud. Han har vist seg for menneskene – i sin Sønn.
.
Det vil
aldri gå vel med de som forakter eller snur seg bort fra sin Skaper.
.
Gud står de stolte imot. Det
samme sier Jakob i kap. 4, 6 som siterer Ordspr. 3, 34. Å være stolt er å ha
høye tanker om seg selv, om det han er, har og gjør. Å være stolt eller
overmodig er å tenke høyt og stort som seg selv i sitt hjerte. Det er ikke
sikkert du sier det til noen. Men hva sier du til deg selv? Er dine tanker
slik: Vi skal klare oss selv, vi skal ta ansvar for våre egne handlinger, som
det heter det i dag.
.
Noen
mener de bare trenger litt hjelp fra Gud, i tillegg til det de selv gjør. Og
det er like farlig. Det viser at man ikke har sett dypt nok inn i ens eget
hjerte. Vi er så dypt falt at vi ikke kan gjøre noe som helst. Og stolthet
avler ny stolthet og fører oss lenger bort frå Gud.
.
Mennesket
er født stolte. Det er en frukt av fallet og en del av syndens vesen. Derfor må
vi alle ydmyke oss. Det er å bøye oss, erkjenne synden og be om nåde. Ydmykhet
løser altså våre problem, for det fører oss inn i Guds nærhet i erkjennelse.
Det venter Gud på.
.
Gud gir nåde. Men er
bare til den ydmyke. I Luk 18,13 møter vi tollmannen som ber: Gud vær meg
synder nådig. Det er veien til frelse. Han gikk rettferdig hjem den dagen. For
Gud fikk frelse ham. Det stolte sinn stenger for Gud, slik det hendte med
fariseeren. - I Luk 7 møter vi en kvinne. Hun var en synder, men kom til Jesus
uten å forsvare seg selv eller bortforklare sin synd, v.37. Det var grunnen til
at Jesus kunne si: Dine synder er forlatt, v. 48.
.
De som
har små tanker om seg selv, er fattige i ånden, Mat.5,3, og erkjenner sin
fortapte stilling, de kan bli frelst. De finner ingen ting av verdi i sitt liv.
De har de samme tanker som Paulus: Jeg vet at i meg, det er i kjødet mitt, bor
ikke noe godt. Rom. 7,18. Det sier også prof. Jesaja 57,15: Gud bor i det høye
og hellige - og hos den som er knust og nedbøyet i ånden. Gud har et stort
arbeid med å vise oss hvorledes vi er og på den måte knuse alle tanker om å
berge seg selv, eller å hjelpe til med frelsen. David sier i Salme 103,11b at
Guds miskunnhet er mektig over dem som frykter ham. Men det er bare de som har
sett seg selv i lys av Guds ord, som frykter Gud. Den overmodige gjør ikke det.
Han synes han har litt å rose seg av.
.
Men
disse små og fattige får nåde av Gud. Det betyr at de blir frelst uten
fortjeneste, uten betaling av noe slag, uten offer og gode gjerninger og en
endeløs rekke avbetalinger. Alt var gratis, ved å tro på Jesus. Hele
frelsesverket ble mitt i troens øyeblikk. Vi ble fri syndeskyld og dom. Derfor
er det salig å være fattig og liten. Men "det fortjente ikke jeg".
.
Gud opphøyer sine, v. 6.
I hans
time skjer det. Det kan skje her på jord. Noen ganger betror han oss oppgaver
som vi kan tåle uten å ta ære av det selv. Men den egentlige opphøyelse kommer
i evigheten. Da skal vi komme inn i Guds herlighet og motta livsens krone og
rettferdighetens kran. Åp. 2, 10; 2. Tim. 4, 7-8; Jak. 1, 12. Vi vet ikke
sikkert hva alt dette betyr, for det tilhører de himmelske ting. Men det var
nok for Peter og Paulus og andre å vite AT det skal skje uten å vite HVORDAN.
Det får vi også bøye oss for.
.
Gud har omsorg for sine, v. 7.
Dette er
en innbydelse og et tilbud til oss som tror. Vi skal få lov til å kaste all vår
sut på Herren. Når vi har kastet noe fra oss, er det langt fra oss og vi har
egentlig ikke noe mer å gjøre med det. Herren selv har fått det. Da skal ikke
vi ta det tilbake i tankene våre og la det plage oss videre. Vi må tenke slik:
Dette er jeg fri, for en annen har overtatt saken.
.
For er
interessert i oss og han elsker oss. Derfor har han omsorg for oss, mer enn en
mot har med sitt lille spedbarn.
.
Djevelen.
Vers
8-9. 8 Vær edrue,
våk! Deres motstander djevelen går omkring som en brølende løve og søker hvem
han kan oppsluke; 9 stå ham imot, faste i troen, for dere vet at de samme
lidelser er lagt på deres brødre i verden.
Vi skal
våke og være edrue. Det betyr å være oppmerksomme, følge med, være klar i
tanken, ikke la oss beruse eller rive med i denne tid og av det som møter oss i
samfunnet. - For vi er ikke fremme ennå, vi har ikke nådd frem til himmelen. Vi
er i verden. Og der er Satan vår motstander. Han kalles Djevel og navnet betyr
baktaler. Det er et talende navn.
.
Han er
en så viktig person for oss kristne og såp mye omtalt i Bibelen, at vi må ta
noe med om ham her.
.
Vi møter
ham først som en slange i Edens
hage, 1. Mos. 3, 1ff. Han kommer umerkelig og er falsk i sitt vesen. Han lokker
først Eva til ulydighet mot Gud og sår tvil i hennes sinn om Guds ord. Dette
var så alvorlig at det førte hele den senere menneskehet ut i synd. Alle kom
dermed under Guds dom. Rom. 5, 12-18.
.
Dette
viser også at vi må ta djevelen alvorlig. Han er vår største fiende. Og han har
ikke forandret seg med tiden og er dermed ikke snillere enn før. Jesus sa at
hver gang Guds ord blir forkynt, hørt og lest, møter han opp for å ta Guds ord
fra menneskene. Mat. 13, 19. Og da spør vi: Hvordan er egentlig denne
motstander?
.
Peter
sier her at han kommer som en brølende
løve. Det er en virkelig ond dag når det skjer. Ef. 6, 13. Da frister han
oss til åpenbar synd og får oss til å gjøre store og stygge synder mot Gud. Men
da skjønner vi også hvem vi møter og kan gjøre motstand, skriver Paulus til
Efeserne kap. 6. I gamle dager sa de han kom ”ramlende på treskoene”. I slike
stunder er det som han tvinger oss til å synde, overmanner oss og kommer i det
beleilige øyeblikk. Det er når vi ikke er faste i troen, v. 9, i vår svakhet og
etter store opplevelser.
.
Dette
brøl fra Satan hører vi i forfølgelser i noen land, i en tydelig verdslighet og
åndelig søvn i vårt eget land. Umoralen i vår tid er Satans seier over
menneskene.
.
Andre
ganger kommer djevelen med listige
angrep, Ef. 6, 11. Da kommer han i bakhold, umerkelig og nærmest lurer oss
til å synde. Han finner vårt svakeste punkt, der vi trodde vi var sterke og
ikke var så nøye på vakt. Alle har slike deler av sitt liv. Og ingen er
sterkere enn sitt aller svakeste punkt – akkurat som med en kjetting. Da er vi
lik Samson som sa i fristelsen med Dalila: Jeg skal nok rive meg løs, Dom. 16,
20. For han visste ikke at Herren hadde veket fra ham.
.
Det kan
skje ved motløshet når han får oss til å gi opp, 2. Tim. 1, 7. Eller det skjer
ved bitterhet, vrede, vi blir fornærma og lar kjødet rå. Gal. 5, 16. Det
begynner så fint og uskyldig. Mange forstår ikke at det er djevelen som kommer.
Derfor må vi alltid våke. Alle må det, ingen er sterke nok. Mark. 13, 37.
.
Blir du
liggende i et slikt syndefall, blir du ikke frelst. Skal du seire, må du ta på
deg Guds fulle rustning, Ef. 6, 10ff. Da er du svak i deg selv, men sterk i
Jesus. Det er troens seier. Og har du syndet, reis deg igjen ved å be om
syndenes forlatelse. Han vil alltid ta imot deg.
.
Endelig
kommer djevelen som en lysets engel,
2. Kor. 11, 11-15. Han kler seg om og skifter drakt – til det ugjenkjennelige.
På den måten er djevelen utspekulert. Han kan til og med blir en ”kristen” og
se ut som en av oss andre. Det er da det virkelig er fare på ferde.
.
Det
skjer ved vranglære av alle slag.
Vranglære er ofte å forandre litt på
Guds ord. En dråpe gift i et vannglass er nok til å drepe et menneske. Slik
lurer han inn vranglære i ellers ”gode” sjeler. Slik skriver han i 2. Pet. 2,
1. Derfor skal vi være veldig nøye med læren.
.
En annen
måte er å omtolke synden. Den blir
ikke lenger syndig, men hvit og ufarlig. Nå ser vi det ved hor, bruk av
alkohol, sladder, åndelig lathet, homofili m.m. – Er vi redd for å nevne synden
ved sitt rette navn? På den måten lurer han oss også til fall. Men forstår vi
at lysets engel er Satan? Da må vi kjenne Guds ord meget godt!
.
Jakob
skriver: Stå djevelen imot, Jak. 4, 7. Vær faste i troen, ta kampen opp og gi
ikke etter. Dette er den seier som har seiret over verden, vår tro, skriver
Johannes i 1. Johs 5, 4. Eller som sangeren synger: Å tro det er å legge seg
ned ved korsets fot, og begge armer strekke sin Herren Krist imot. Tro på
blodets makt, Åp. 12, 11. Jesus er den sterkeste av alle. Mat. 12, 29.
.
Da kan
vi takke og be. Overgi livet vårt i Guds hender og alltid leve i Guds ordet og
bønnen. Det er den våkne tilstand.
.
Leserne
skal også vite at andre blir fristet til synd. De går gjennom de samme lidelser
som vi, v. 9. Det ligger også en styrke og en påminnelse i å vite at vi ikke er
alene. Og Gud er rik nok for alle som kaller på ham.
.
Nåde.
1. Pet. 5,10-12; 4,10.
10 Men all nådes Gud,
som kalte dere til sin evige herlighet i Kristus Jesus, etter en kort tids
lidelse, han skal dyktiggjøre, stadfeste, styrke, grunnfeste dere; 11 ham
tilhører makten i all evighet. Amen. 12 Med Silvanus, den trofaste bror – det
holder jeg ham for – skriver jeg kort til dere for å formane og vitne at dette
er Guds sanne nåde som dere står i.
I 1977
kom det ut en bok om Mawson som reiste til Sydpolen i 1913. Han kom til
polpunktet, men på veien tilbake frøs han i hjel. Siste kvelden skrev han også
i sin dagbok. Den ble funnet senere, og slik vet vi hvorledes han hadde det.
Boken om Mawson har tittelen: ”Landet
uten nåde”. Her var det ingen vei tilbake, ingen snarvei eller nødutgang.
Døden innhentet Mawson.
.
I Guds
rike heter det derimot: Alt er av nåde.
Nåde betyr gratis, ufortjent, som gave - av Gud. Derfor taler Paulus om “Nådens
evangelium” i Apg. 20, 24. For evangeliet er det Gud har gjort og gjør for oss.
Nåde er et hovedord i kristendommen, og derfor må vi si noe om dette her.
.
Og han
er ikke sparsommelig på sin nåde. I kap. 4, 10 heter det: Guds mangfoldige
nåde. Her er mange slags nåde fordi det er mange slags vanskeligheter for oss
mennesker. Det er som en forretningsmann. Han har mange ting i hyllene sine som
folk trenger eller må ha. Og han har mer ute på lageret. Går det tomt i
hyllene, går han ut på lageret og finner mer. Det er alltid nok hos Gud - av
alle slag. Her skal vi tale litt om noen av de mange sidene ved Guds nåde, om
den sanne nåde som Guds barn står i.
.
Først om
Golgata, se 2, 24 og 3, 18 og 1,
18-19. Peter skriver tydelig at vi er kjøpt med blodet fra Golgata, og der bar
han våre synder opp på korset og slik førte oss fram til Gud. Men menneskene
ville ikke ha dette, de spurte ikke etter korset og ville ikke ha den forsoning
Gud ville gi. Og vi fortente det heller ikke.
.
For
menneskene vil etter sin natur synde, ja, bare synde. For naturen er ond.
Syndefallet i Eden, 1. Mos. 3, førte alle mennesker på vei til fortapelse. I
oss selv er vi redningsløst fortapt, og Guds dom hviler over alle på jorden.
.
Da kom
de gode nyhetene: En annen ble dømt i vårt sted. Uten hjelp fra oss og uten vår vilje gikk han
til korset. Det var faktisk hedninger som dømte ham og slik var det ytre
reidskap til at synden ble betalt, selv om det ikke er den egentlig årsak. Slik
var Golgata en nådehandling av Gud. Det som var umulig for oss, det gjorde Gud
– på alle måter.
.
Kallet er det
andre her. Kallet fra Gud til frelse og omvendelse er ren nåde. Det er ikke
selvsagt at vi skulle få høre om det. Tenk på de mange millioner som aldri fikk
høre. Da er kallet stor nåde for oss.
.
Og vi
gikk bort fra Gud. Det er oss alle han taler om i Luk. 15. Vi er sølvpenningen
som kom bort, vi er den tapte sauen, og vi er gutten som gikk ut i synden og
ødela alt for oss selv. Men til oss lydde også ropet: Søk Herren mens han
finnes. Jes. 55, 6. Egentlig kunne vi ikke og ville ikke vende om. Vi var
bundet i syndens lenker og elsker synden.
.
Da kom
kallet - midt i syndelivet. Det var uventet og ufortjent.
I
Kineseren 1923 står en liten fortelling - på lederplass. En kristen enke drev
en liten butikk i en småby. I bakrommet hadde hun et lite kontor der hun førte
bøkene og skrev regninger. Vesle Hans var sønnen hennes, og han hadde ofte sett
mor skrive. En dag fant mor en liten lapp på tallerkenen sin der det stod: Fra
Hans til mor. For å ha båret ved og kull - kr. 0,50. For å ha gått ærend - kr.
0,50. For å ha vært snill - kr. 0, 35. I alt kr. 1, 35.
.
Mor kom
med penger og gav Hans og han tok mot og var glad. En tid etter fant Hans en
lapp på sin tallerken. Der stod: Fra mor til Hans. For hus, klær og mat i 10 år
- ingen ting. For pleie og stell i 10 år - ingen ting. For omsorg og kjærlighet
i 10 år - ingen ting. I alt: Ingen ting.
Da
skjønte Hans poenget og gav pengene tilbake til mor og sa: Jeg kan ikke beholde
dem. Det jeg har gjort for deg, er ingen ting mot det du har gjort for meg.
.
Slik er
nåden. Frelse er det Gud har gjort - vi har ikke gjort noe som helst.
Jeg
nynner ofte på en sang:
.
Å, jeg
undres hvorfor Jesus stanset meg og opp meg tok.
Han
forlot meg alle synder, skrev mitt navn i livets bok. –
.
Slik er
det. Jeg kan ikke slutte med å undre meg over dette: Hvorfor fikk jeg kallet,
jeg var en av de få i min bygd og blant dem jeg gikk på skolen med. Hvorfor
stanset du meg? Det var nåde.
.
Guds bevarende nåde er det
tredje. De gamle talte om det. Han vil sørge for oss i alle ting. Og Peter sier
her: Han skal grunnfeste dere, stadfeste og styrke dere. Han skal gjøre oss
faste slik at vi bygger på ordet og ikke på oss selv eller det vi føler. Dette
har og blitt en undring i mitt liv etter som årene går: At han fikk berge meg
gjennom denne onde verden. Her var mange farer og fristelser. Det var ikke min
fortjeneste. Det er et under at slikt kan skje.
.
Paulus
sier til de eldste fra Efesus i Apg. 20, 32: Nå overgir jeg dere til Gud og
hans nådes ord. Han kunne ikke gjøre mer. Han hadde talt og formant. Nå la han
dem over på Gud og hans ord og visste: det var nåde om de nådde fram. Det må
ofte en taler gjøre når han reiser fra bygd og by. Han gir folket over til Gud.
.
Etter en
kort tid med lidelse, sa Peter. Vi må regne med trange tider som kristne. Aldri
lovet han bare sol og sommer. Jesus sa: Jeg ber ikke at Gud skal ta dem ut av
verden, men at han bevare dem gjennom verden. For i verden har vi trengsel, men
han har overvunnet verden, Joh. 17 og 16.
.
Mange
lider av depresjoner nå, og de kan ha mange årsaker. Vi bør går til lege og
spesialister i mange slike tilfelle. De kan hjelpe mange ganger. Likevel må vi
spørre: glemmer ikke folk Gud midt i dette? Har du fått hvile i nåden, og tro
at Jesus bevarer deg i alt? Stirrer du på bølgene i og omkring deg som Peter? I
Mat. 14, 30 står det: Peter så på uværet - og ble redd. Da sank han i bølgene.
Den bevarende nåde sier: Se ikke på problemene. Tenk på den Allmektige. Han har
nåde nok, også i din situasjon. Da blir vanskene mindre enn nåden.
.
Salme
34, 5 sier: “Jeg søkte Herren, og han svarte meg, han fridde meg fra alt det
som forferdet meg. Og I Hebr. 4, 15 står det: Vi har en yppersteprest som “kan
ha medynk med oss i vår skrøpeligheter”, fordi han er prøvd i alt og kjenner
oss helt igjennom.
.
Vi
faller og synder på mange måter. Vi har i grunnen stor ulyst til Guds ord og
hans rike. Da er det godt å kunne synge nr. 463: Rekk meg, o Jesus, din
hjelpende hånd, når jeg er trett på min vei. – Lær meg å synge om Frelserens
sår selv når det går meg imot.
.
Tjenesten er også nåde. Peter
sier her: Han skal dyktiggjøre deg. Når han gjør det, er også hele æren hans.
Vi er ikke noe av og i oss selv. Vi kan ikke tjene Gud rett slik vi er i oss
selv. Og vi fortjente ikke å få tjene ham, vinne noen, være lys eller gjøre noe
som helst i Guds rike. Det kan bevare oss fra hovmodighet og det kan gi
frimodighet. Hvis tjenesten er nåde, kan alle gå. Da krever han ikke
kvalifikasjoner av ypperste slag. Han ber oss bare om å være lydige til en hver
tid. Det betyr ikke at alle kan gjøre alt. Vi har forskjellig utrustning.
.
Det
gjelder misjonæren og predikanten. Og det gjelder hva vi kan gjøre på
hjemstedet vårt, her i bedehuset, i forening og misjonslag. Vil du være med?
Han utruster oss med spesielle gaver etter som han trenger det. All nådes Gud
har kalt, da gir han også all nåde til de som er kalla.
.
Sangeren
sier dette slik: Det er bare nåde å give
sin tid og sitt liv i hans hånd. Det er bare nåde å være et redskap i Mesterens
hånd.
.
Himlen blir
den siste nåde. Jeg er sikker på at vi ser mer av nåden i det øyeblikk vi
stiger inn porten enn vi så i hele vårt liv. Da vil vi erkjenne: Det er nåde at
jeg får stige inn her. Vi opplever det Paulus skriver til korinterne: Det øyet
ikke så og øret ikke hørte, og det som ikke kom opp i noe menneskehjerte, det
har Gud beredt for dem som elsker ham. 1. Kor. 2, 9. Dette ordet blir sannhet
her i livet i et godt samliv med Jesus. Men fullt og helt blir det sant i
evigheten. Da opplever vi noe vi aldri drømte om her på jord.
.
Det er
målet for kallet: til sin evige herlighet. Det kan komme lidelse på veien dit,
men det blir også nåde i lys av målet lenger framme.
.
Er det
ditt mål? Har du funnet fram og satt deg like inne i nådens evangelium? Kallet
lyder ennå. Det står fast det Mesteren gjorde. Den hellige byen har plass for
deg og. Åp. 21, 1-2.
.
Men: Fortapelsen for dem som ikke tok imot -
det er landet uten nåde. Helvete er et nådeløst rike, et evig isøde borte fra
Guds godhet og nærhet. Jeg tenker med gru på alle dem som ikke har tatt imot i
tide. Livet er kort, anledningene kan bli få. Derfor må vi benytte de muligheter
vi får. Du får ingen anledning etter døden. Nåden slutter med livet. Derfor er
det rett å si:
.
Grip anledningen nu, ja grip
anledningen nu.
O sjel som er her, kan hende det
er,
den siste anledning du får.
.
Vers 10
avslutter med det Gud vil gjøre for å bevare og berge oss hjem: Han skal dyktiggjøre, stadfeste, styrke,
grunnfeste dere. Han skal altså gjøre alt. Han skal gjøre oss dyktige både
til frelse, helliggjørelse og tjeneste. Han skal stadfeste at vi er på rett
vei, styrke oss og gjøre oss sterke ved å lede oss inn på den rette grunn.
.
Må Gud
velsigne oss til å ta imot nåden og leve i den. Han har all makt i all evighet,
slår Peter fast, v. 11.
.
Avslutning.
13 Den medutvalgte
menighet i Babylon hilser dere, likeså Markus, min sønn. 14 Hils hverandre med
kjærlighets kyss! Fred være med alle dere som er i Kristus!
.
Silvanus var med
som avsender, v. 12. Han kalles her ”den trofaste bror”. Det er et godt
vitnesbyrd om et menneske. For trofasthet er en sjelden vare iblant oss. Han er
den Silas som var med Paulus på misjonsreiser og er kalt en profet, Apg. 15,
32. Han var også romersk statsborger som Paulus, Apg. 16, 37. Man tror at han
var Peters sekretær og skrev ned brevet.
.
Brevet
er kort, sier han. Han formaner dem og vitner at det er Guds sanne ord han
skriver. Han gir også leserne en attest: de står i nåden, dvs. de har tatt imot
frelsen fra Gud og lever i nåden. Det viser trolig at han har kjent leserne
uten at vi vet hvordan.
.
Babylon er
omtalt i v. 13. Og i den byen er det en menighet. Noen mener virkelig at det
betyr Babylon i det nåværende Irak, mens andre sier det er et hemmelig navn for
Rom, hovedstaden i Romerriket. Det siste har mye for seg. Både Luther og mange
tolkere mener det. Vi vet ingen ting om at Peter var i Babylon, men det er
kjent at han var i Rom. Menigheten der hilser vennene, sammen med Markus som han
kaller sin sønn. Han hadde også vært Paulus’ medarbeider. Han er Peters nære
venn, ”min sønn”. Tradisjonen sier også at Peter hadde hjulpet Markus til å
skrive sitt i evangelium.
.
En siste
oppfordring i v. 14: Hils hverandre med kjærlighets kyss. Antagelig var det noe
som lignet arabernes og russerne kyss på kinnet. I vår kultur har et fast
håndtrykk gjort samme tjeneste. For her er det tale om ren kjærlighet og
vennlighet. Derfor kommer også ønske om fred med alle som er i Kristus og
dermed er frelste. Mellom oss troende skal det råde kjærlighet og fred, det er
tanken Peter gir oss her. Amen.
.