Sakarja

Profeten

Sakarias.

(Utg. 2: rein tekst av NDH.)

Av Nils Dybdal-Holthe

Innledning.

I dette arbeidet om profeten Sakarias skal vi både ha en kort innledning til profetboken, korte oversikter over hvert kapittel og forklaring eller kommentar til hvert kapittel eller hovedav­snitt.

Profeten Sakarias.

Navnet Sakarias forekommer omkring 31 ganger i Bibelen, men noen få av dem kan være samme person. Nå blir navnet helst skrevet Sakarja som er mer i samsvar med hebraisk skrivemåte. Navnet betyr "Herren husker". Den første med dette navnet i Bibelen, er en av Israels konger (2. Kong. 14, 29; 15, 8 og 11). Flere levitter og prester hadde også samme navn. En profet er også nevnt i NT, men vi kjenner ikke hans identitet (Mat. 23, 35; Luk. 11, 51).

Her skal vi bare konsentrere oss om den profeten med dette navnet som er knyttet til profetboken "Sakarias" i Bibelen.

Han levde i Esras tid, og vi vil regne ham som forfatter til profetboken. (Esra 5, 1; 6, 14; Sak. 1, 1 og 7; 7, 1 og 8).

Sakarias var en av lederne for gjenoppbyggingen av Israels nasjon etter fangenskapet og var samtidig med profeten Haggai, den politiske lederen Serubabel og ypperstepresten Josva.

Sakarias selv var en viktig person ved gjenoppbyggingen av Isarel i denne tiden.

Profetboken begynner med om profeten. Han kalles Iddos sønnesønn, som var en av overhodene for de prestefamilier som kom tilbake fra Babel (Sak. 1, 1 og 7); Esra 5, 1; 6, 14). Når han kalles Iddos sønn kan det henge sammen med at faren Berekias var død (Oddvar Nilsen), eller det kan bety at bestefaren var en viktig og kjent person blant folket. Ved å knyttse seg til det navnet, fikk han selv autoritet.

Det betyr at Sakarias selv kanskje var prest og at hans profet­tjeneste var i nær kontakt med det religiøse sentrum i Israel.

Hans syn om ypperstepresten Josva blir meget viktig, hvis han altså selv tjente som prest hos Josva (Kap. 3, 1-5).

Sakarias begynte sin tjeneste mens han var en ung mann i år 520 f. Kr. (Sak. 2, 4), to måneder etter at Haggai hadde sine profetier i sin bok.

Et viktig trekk ved Sakarias som profet var hans forkynnelse og profetier om en kommende frelser. Messiasprofetiene blir viktige i denne sammenheng. Ingen annen profet taler faktisk så mye om Messias etter Jesaja. Det skal vi se senere. Ellers var han en profet med syner fra Gud, åtte slike syner er gjengitt i boken.

Sakarias' bok.

I Bibelen har vi 4 store profetbøker og 12 såkalte små profeter. Det henger utelukkende sammen med størrelsen på bøkene. Sakarias tilhører de små, men er den største boken blant dem.

Inndeling.

Boken er inndelt i 14 kapitler, men det er som kjent gjort ganske lenge etter. Etter innholdet kan vi dele den inn i to hoveddeler:

I kap. 1-8 setter profeten mot i folket og ber dem bygge templet ferdig. Han taler først om seg selv som Guds profet og kaller folket til å omvende seg fra sine onde veier til Gud. En av deres synder var at de ikke hadde bygget Herrens hus ferdig etter fangenskapet.

Sakarias hadde åtte syner eller visjoner (kap. 1, 7-6, 8). Her oppmuntrer han folket til å fortsette arbeidet. Det er så viktig. Deretter kommer vakker kroningsscene der ypperstepresten Josva blir kronet både til konge og prest (kap. 6, 9-15). Det er symbolsk for Messias som skal komme og ha begge disse embeter. Og denne scenen er en klassisk Messiasprofeti og meget viktig.

Kap. 7-8 inneholder også en viktig del av Messiashåpet: Han som kommer skal herske med rettferdighet fra Sion, som er byen Jerusalem og senter for Israels folk (kap. 8, 3 og 15-16).

I kap. 9-14 gir han leserne et bilde av Israels herlige framtid og Messias' komme. Men også i første del taler han om Messias. I kap. 9 finner vi en spesiell og nøyaktig beskrivelse av Messias' inntog i Jerusalem: "Se, din konge kommer til deg. Rettferdig er han og full av frelse, fattig er han og rir på et esel, på den unge eselfolen" (kap. 9,9). Matteus brukte dette omkring 400 år senere når han beskrev Jesu inntog i Jerusalem palmesøndag (Mat. 21,5; Mark. 11,7-10).

Vi finner også andre forutsigelser om Israels framtid. Israel skal gjenoppbygges som nasjon (kap. 10), Jerusalem skal befris fra sine fiender (kap. 12) og byen skal renses som en hellig by (kap. 13). Til slutt er nevnt at alle folk skal tilbe Herren som en gang skal regjere over hele jorden (kap. 14).

Forfatter og tid.

De fleste eldre konservative forskere mener at hele boken er skrevet av Sakarias. Han identifisrer seg som sønn av Berekias som var sønn av Iddo (kap. 1,1). Og flere nyere konservative teologer ser første del (kap. 1-8) som skrevet av ham.

Likevel er det mange nyere teologer som sterkt hevder at andre del ikke er skrevet av Sakarias. Prof. Ivar P. Seierstad blir ofte regnet som en konservativ teolog, også av konservative. Han skriver i sin innledning til GT slik: "Om profeten - eller profetene - som har skrevet kap. 9-14, vet vi ingen ting."

En viktig grunn til at man mener dette er et senere tillegg, er at innholdet er forskjellig fra kap. 1-8. Det er utenkelig, mener noen, at skildringen i første og andre del av boken kan ha felles opphav (Bertil Albrektson i "En bok om gamla testamentet, 1970).

Også språket er forskjellig i de to delene, og det blir brukt til å vise at vi har med to eller flere forfattere å gjøre. Forfatteren av siste del blir gjerne kalte "Devterosakarja", eller den andre Sakarja.

Er det så nødvendig for oss å tro at det er to eller flere forfattere til denne boken, når Bibelen vitterlig bare anfører en? Og hva kan grunnene være til en tilsynelatende forskjell mellom første og andre del i boken? Vi har forresten noe tilsvarende ved profeten Jesaja.

Det er viktig å understreke at Bibelen selv bare regner med en forfatter. I kap. 1,1 får vi både tid og navn på skriveren. Det skulle i virkeligheten være nok for en bibeltroende når Skriften selv sier det.

En mulig logisk forklaring er at Sakarias var en ung mann da han fikk synene i første del. Og boken selv viser det, kap. 2, 4. Den siste del av boken kan han så ha fått eller skrevet i eldre år. Og det er ganske vanlig at man endrer stil og ordbruk med årene.

Første del vitner faktisk om ungdommelig glød ved å oppmuntre Guds folk til større innsats. Som voksen og moden mann ble han så betrodd dype og omfattende Messiasprofetier med syner av Israels framtid.

Og der er faktisk samsvar mellom budskapet i begge bøkene. Tempeltjenesten var en viktig del av Israels daværende liv, derfor måtte Herrens hus bygges. Men Israel hadde en større og bedre framtid når Messias kom, derfor måtte andre del også være med i hans bok.

Dermed får vi et mer fullstendig bilde av Israels liv og framtid i denne boken. Og den går tapt om vi tolker delene isolert med tanke på flere forfattere. Gud har vist samme mann dette fullsten­dige budskap om sitt folk.

Det er selvsagt umulig å bevise at Sakarias har skrevet alt. Men det er rett som J.G.Baldwin sier i Tyndale Commentary, at alle 14 kapitler er overgitt oss som en bok i alle de manuskripter vi til nå har funnet. Endog i et gresk manus som ble funnet i Qumran viser det. Der er det ikke noe avsnitt eller opphold mellom kap. 8 og 9.

Men vi kan ikke være enig i det argumentet som sier at forfatter­spørsmålet ikke har noen betydning for troen og innholdet i boken. Når Bibelen sier at en bestemt person er forfatter, vil tvil om dette også lett føre til tvil om innholdet. Hvorfor er noe av Bibelen mer troverdig enn det andre? Et slikt spørsmål kan aldri få et tilfredsstillende svar.

Historie og forklaring

Først må vi si litt om bakgrunnen for Sakarias. I året 538 f. Kr. ga perserkongen Kyrus jødene lov til å reise tilbake til sitt land og bygge opp igjen templet. Dette er en virkelig profeti ettersom Jes. 44,28 omtaler Kyrus' ord ca. 170 år før Sakarias.

Ca. 50.000 jøder vendte tilbake, og våren 536 f. Kr. la de grunnvollen for templet (Esra 3,11-13). Men da fikk de motstand fra samaritanene, og i 14 år lå arbeidet nede. Darius ble konge i 521, og Haggai og Sakarias fikk arbeidet i gang igjen - eller de inspirerte folket til arbeidet. Serubabel var politisk leder og Josva religiøs leder som yppersteprest.

Vi finner altså 6 personer involvert i arbeidet: to konger, t profeter og to arbeidsledere.

Men flere ganger møtte de motstand. Folk misforstod dette og mente at motstanden var tegn på at Gud ikke var med dem! Nei, sa profeten: Gud vil dette. Motstanden er djevelens verk. Her har vi noe å lære.

I året 516 var templet ferdig, og vi kan undre oss over om alt var vel da? Her er det Sakarias kommer med sitt budskap. Han taler om deres åndelige liv og om han som skulle komme, nemlig Messias. Da ville det bli et rett åndelig liv, og det er det viktigste.

Mange år senere kom så Nehemja - i år 446, og han bygde opp igjen murene omkring byen og slik satte forsvaret i stand. Og til slutt i Israels historie i Bibelen kommer Malakias omkring år 400.

Vi har 16 skriftprofeter i GT. Fire av dem kaller vi store - Jesaja, Jeremia, Esekiel og Daniel. De har navnet store ettersom bøkene er store. 12 profeter er små fordi bøkene er mindre i omfang. En av dem er Sakarias.

Sakarias levde og profeterte i årene 530-518. Synene i boka er trolig fra 519 f. Kr. Navnet betyr: Herren husker eller minnes. Bestefar hans var Iddo, Neh. 12,4 og 16. Fjellstedt sier om denne profeten: Sakarias sammenfatter det viktigste av alle tidligere profetier i noen få klare lyspunkt. Han forbereder liksom folket for den nye pakt. Det viser at Herren husker sine løfter.

Han begynner sin virksomhet to måneder etter profeten Haggai, og Sakarias skriver den største av de 12 små profetbøkene. Han gir oss sju syner om Guds rike, som viser det viktigste ved det. Han har flere klare profetier om Messias som skulle komme for å opprette sitt rike. Men Messias blir forkastet, men folket får nåde til å omvende seg. Det blir altså vekkelse. Så skal hele verden bli fylt av Guds rike og dens herlighet. Sakarias har også profetier om Kristus som profet, prest og konge. Det prestelige og kongelige embete er forenet i ham. Hans vogner (kap. 6) går ut til alle land med seier. Folket skal tjene Herren og tilbe ham.

Vi kan dele boka inn i to hoveddeler:

I. Kap. 1-8 har syner som viser Guds rikes rette vesen.

II. Kap. 9-14 har profetier om Guds rike, fra profetens tid til Messias\ komme. Herren skal være konge i alle land.

Forklaring

Kap. 1.

Sakarias, som virket i den persiske konge Darius Hystaspis' dager, formaner jødene til omvendelse, så de ikke skal bli straffet som sine fedre, 1-6. I et syn ser han en rytter (Herrens engel) holde stille blant myrtetrærne i dalbunnen (Israels menighet) og hører en engel forkynne at templet og Jerusalem skal bygges op igjen, og Judas byer bli rikt velsignet, 7-17.

Del I. Sju syner om Guds rike.

Fr. Wisløff mener profeten fikk alle disse seks synene samme natt.

Dette kapitlet taler om mye sant og rett i et ekte gudsliv og menighet på jord. Vi er nå i den åttende måned, dvs. november. Da kom Herrens ord til han, v. 1. Profeten hadde kontakt med Gud og fikk et budskap. Det var ikke noe selvlaget eller noe han hadde tenkt ut selv. Han fikk Guds ord. Og da talte han med kraft og autoritet, for ordet var sannhet. Slik skulle alle forkynnere og prester tale!

Så taler han om Herrens vrede som var stor over fedrene, v. 2. De skulle lære av historien. For hva hadde skjedd før med Israel? Jo, før fangenskapet hadde folket synda, var frafallen og dyrket andre guder. Derfor måtte Herren straffe dem. Folket måtte tilbringe 70 år i Babel. De skulle ikke være lik fedrene, sa Sakarias, v. 4. Nå var den tida slutt, og Gud ville advare dem: Slik kan det gå på nytt om dere ikke vender om. Haggai sa noe lignende, kap. 1,5: Legg merk til hvorledes det går med dere.

I v. 3 får vi straks høre budskapet om omvendelse. Han begynner sin bok med det. Og det gjaldt folket på hans tid nå, ikke andre folkeslag eller fedrene. Nå måtte tilhørerne omvende seg. Da vil Herren være med dem. Slik talte også døperen Johannes og Jesus i begynnelsen, Mat. 3 og 4.

Det er en grunnlov i Guds rike, sier J.F. Gjesdahl i Lutherstiftelsens kommentar. Men det er underlig: Guds folk behøver omvendelse! Dette må vi forstå rett: Vi behøver ikke alltid den grunnleggende omvendelse som skjedde første gang vi kom. Men i frafallstider og ved sløvhet og søvn behøver vi det. I tillegg talte de gamle om den daglige omvendelse, alt en kontinuerlig fornyelse av vårt gudsliv. Og fornyelse er egentlig en ny omvendelse. Slik var det både i Efesus og i Laodikea (Åp. 2-3).

Israels omvendelse gikk i to trinn:

a) Først kom Haggai. Han viste folket deres forsømmelse - og det var synd. De hadde bygt sine egne hus, og det var nødvendig. Men Herrens tempel lå øde, kap. 1,2. De hadde ikke glemt å bygge Herrens hus, de hadde bare utsatt det. Det kunne ikke skje ennå. Og det er alltid en farlig tanke for Guds folk. Hvem skal bygge Herrens hus, hvis ikke Herrens eget folk gjør det? Guds rike må bygges av Guds folk. Verdslige mennesker og politikernes interesser for "kirken" er til liten nytte. Ofte har det skadet Guds rike mer enn gagnet.

b) Deretter kom Sakarias - og han fikk syner fra Gud. Hovedsak for han er deres åndelige liv med Gud, ikke aktiviteten. Tre måneder etter første gang får han et nytt ord fra Gud, v. 7. Og i v. 8 får han et syn: av mannen ved myrtetrærne. Engelen er trolig Jesus selv. Ikke alle detaljer her er viktige, men hovedsaken er at det kom et himmelbud, v. 10.

Han ser at hele jorden er rolig og stille, v. 11. Det har altså ikke skjedd noe. Før Herrens dag kommer, må noe bli annerledes. Sakarias vil føre dem inn i en dypere syndserkjennelse: Vårt hjerte må bli rett, ikke bare templet og den ytre gudstjeneste. Likevel har ikke Gud glemt sitt folk. Ennå en gang skal Herrens byer få noe, v. 17. I v. 16 har vi en Messiasprofeti: Ennå en gang. Herren skal vise sin miskunnhet og trøst mot Israel ennå en gang. det må henvise til noe mer enn en ny politisk frihet og at Jerusalem skal bygges opp igjen. Folket skal hjem fra Babel etter de 70 år, v. 12. Jer. 25,11-13. Men også templet skal bygges, som et ytre tegn på Guds nærvær. Herren talte gode og trøstende ord til folket, v. 13. Han vil ta seg av dem på nytt og trøste dem, v. 17.

Kap. 2.

Profeten ser i et syn fire horn og fire smeder som skal hugge hornene av - et billede på at de mot Guds folk fiendtlige verdensriker skal miste sin makt, 1-4. I et annet syn ser han en mann som er på vei til Jerusalem for å måle hvor stort det skal bli - et billede på at Jerusalem skal bli folkerikt og være vernet av Herren, 5-9. De i Babel tilbakeblitte jøder oppfordres til i hast å fly derfra; for nu vil Herren hjemsøke Babel og gjengjelde det som det har gjort mot hans folk, 10-13. Herrens folk skal fryde sig, for Herren vil komme og bo i dets midte, og mange hedninger skal omvende sig til ham - spådommer som sikter til Messias og er blitt oppfylt i og med ham, 14-17.

Det kommer ennå mer fra Herren, og profeten løfter sine øyne, v.1. Nå ser han fire horn, som er tegn på makt og kraft. Det er som en okse som stanger - han bruker sine horn. Firetallet er de fire verdenshjørner som bilde på hele den ugudelige verden. Den er Guds fiende. Nå vil han holde dom og vise sin makt. Han sender ut fire smeder for å hogge horna av. Gud skal altså ødelegge og gjøre til intet denne verdens makt. Det er den endelige dom. Herren vil seire til slutt.

Sakarias løfter igjen sine øyne, v. 5. Nå ser han en mann med en målesnor (jfr. 1,16). Hvor stor skal Jerusalem være? Ja, hvor stort skal Guds rike være? Skal det være slik som før tida i Babel?

Nei, sier han, v. 8. Nå skal Guds rike være åpent for alle, v. 15. Vi skal ikke begrense det. Alle kan komme, fritt og få alt for intet. Mye folk skal komme, til og med hedningene. Og Jesus sa det slik: Mange skal komme fra øst og fra vest… Mat. 8,11 og 28,19-20. Og folket skal få det trygt, v. 9. De får en ildmur til vern. Gud skal forsvare sine og lede dem trygt, som i ørkenen da de gikk under skya og ildsøyla. 2.Mos. 13,21f. Og misjonsbefalingen slutter med løftet: Se jeg er med dere alle dager… Dette er innledningen til det egentlige budskapet i profetboka.

I kap. 2, 14ff. leser vi: Jeg kommer. Herren vil bo hos sitt folk - han kommer til dem. Og da skal mange hedninger komme til Herren og bli hans folk. Det er altså tale om en hedningemisjon og vekkelse som aldri før. Her ser vi noe viktig: Fryd deg, se jeg kommer og vil bo hos deg. Dette må være Messias' komme. Mange hedningfolk skal da komme til Her­ren, og det skjer ved hans komme.

Kap. 3.

I et syn hvori ypperstepresten Josva står som stedfortreder for folket, ser profeten hvorledes Gud forsvarer sitt folk mot Satans anklage, tilgir dem deres synder og helliger dem. Fremdeles hører han hvorledes Herren tilsier Josva sin velsignelse og hjelp, såfremt han er tro, og hvorledes han lover å sende Messias og i ham sørge for sin menighet og gi den syndsforlatelse og fred, 1-10.

En ny Messiasprofeti møter oss her: Herrens tjener Spire skal komme, kap. 3,8. Prestene er varselmenn om dette. Og i v. 9 møter vi et vakkert ord: Synden skal tas bort på en dag. Det må primært vise til Golgata.

La oss se nærmere på Messias som en ”spire”.

I denne profetien ser vi at Messias skal være et menneske: en mann som heter spire. Kan det sies klarere i GT at Messias skal komme som et menneske av trange kår og skape nye tider for folket.

1. Hans navn er Spire.

Dette navnet henspiller på to ting. Først er det et bilde på avstamming. Han skal spire fram av sin rot (6, 12). Det må bety slektskap. Og ved at han skal være konge (v. 13), vil han som jøde bare kunne komme av en slekt. I den jødiske historie finnes det bare ett kongerike som er aktuelt å føre videre: Davids rike. Jfr. 2. Sam. 7, 14; Amos 9, 11. Dermed er det sagt at han må være av Davids ætt. Det stemmer med andre profetie­r, Jes. 11, 1f. Der det heter at Messias skal komme av Isais stubb. Og Isai var Davids far, Apg. 13, 22-23. Da Jesus ble født, er det sagt at han var av Davids hus og ætt. Luk. 2, 4. Det gikk som Herren hadde sagt.

Men ordet spire må også være et bilde som så mange andre uttrykk i Bibelen. Spiren er et lite skudd eller strå som kommer opp av jorda. Det ser så lite og ringe ut. Men i stillhet vokser det dag for dag. Det ligger liksom nye mulighe­ter i en spire, selv om den ser liten og ubetydelig ut. Den taler om liv.

Da Messias kom, skjedde nettopp det. Hans ringhet førte til forakt. Han var ikke den store kongen som mange hadde håpet på. Han var bare et lite og fattig barn. Men i dette barnet lå hele verdens håp.

Ordet spire er også brukt andre steder i Skriften med et klart Messias-sikte. Vi tror det taler om samme sak. Jeremias taler om nye tider da Herren vil "la det stå fram for David en rettferdig spire. Han skal regjere som konge og gå fram med visdom og gjøre rett og rettferdighet i landet. I hans dager skal Juda bli frelst, og Israel bo trygt. Dette er det navn som han skal kalles med: Herren, vår rettferdighet" (Jer. 23, 5-6). Jfr. Jer. 33, 15-17.

2. Spiren skal være Guds tjener.

Han skal gjøre Guds gjerning og ikke sin egen. Han er et sendebud og skal utføre sin Herres vilje. Det er tjenerens mandat - han må la seg nøye med det.

Her ser vi at Messias også andre steder får tilnavnet "Herrens tjener", f. eks. Jes. 42,1. Også det taler om Messias. Og vi har mange skriftsteder som viser at Jesus kom som tjener. Vi kan lese hans egne ord i Joh. 6, 38: "For jeg er kommet ned fra himmelen, ikke for å gjøre min vilje, men for å gjøre hans vilje som har sendt meg." Det er tjenersinnet. Da utføres Herrens vilje med glede og lyst. Jesu vilje er ett med Guds vilje. Det motsatte er slavesin­net som også utfører sin herres vilje, men nølende og uten lyst. Kristi sinn finner vi beskrevet i Fil. 2, 6ff. Han har selv satt denne overskrift over sitt liv: "for selv å tjene og gi..." (Mat. 20, 28).

3. Denne Guds tjener skal være en mann.

Messias skulle være et menneske. Derfor føres vi her like inn i inkarnas­jonens mysterium, dvs. det at Jesus som var Gud ble menneske. Det er dette Johannes taler om i Joh. 1, 14: Ordet ble kjød, dvs. Jesus Kristus ble menneske.

Han kom fra Gud og var Gud. Men han kom i menneskes­kikkelse, og ble oss lik i alt. Hebr. 2, 17; 4, 15. Messias var altså både Gud og mann. Her stod det strid i de første århundre av den kristne historie, og vi ser den samme tenden­sen i dag. Det gjaldt Arius, gnostisismen, doketismen, liberal teologi m.m. Vi finner begge ytterkanter: enten var han bare Gud eller bare menneske. Vår tanke har så vanskelig for å fatte at han kunne være både guddommelig og menneske i samme legeme til samme tid. Det er inkarnasjonens under.

Men bare slik kunne han bli til hjelp for oss, ved å stige inn i vårt sted. Han måtte bli som oss for å kunne ta alt vårt på seg. Han skulle i alle deler bli oss lik, dog uten synd. Men derved ble han den ypperste av alle. Hebr. 10, 5; Kol. 1, 18.

4. Han skal bygge Herrens tempel.

Templet var jødenes nasjonalhelligdom, det sentrum der de kunne møte Gud. Der var ofringene som talte om en hellig Gud, men en Gud de kunne møte i offeret. Uttrykket Herrens tempel kan en forstå dobbelt: De bygde templet opp igjen etter eksilet i Babel. Det stod ferdig i år 516 f. K. Men i den siste tid når Messias kommer vil det være aktuelt å bygge templet opp igjen. Og i mellomtida bygger Herren sitt tempel i åndelig forstand i alle de troende.

5. Han skal være prest.

Ypperstepresten Josva og de andre prestene skulle være varselmenn eller forbilder på Messias, 3, 8. Det må være hans prestedømme som blir forutsagt her. Det blir sagt tydelig i kap. 6, 13: han skal være prest. Messias skal være både konge og prest. Den prestelige tjeneste er en åndelig tjeneste som mellommann mellom Gud og folket. 1978/85-oversettelsen er en omskrivning som svekker Messias' prestelige tjeneste. Der står det slik: "ved hans trone skal det være en prest", mens det i NB-88 står: "og han skal være prest". Etter den første oversettelsen er det tale om to personer, mens det i den siste tales om en person som både er konge og prest. Vi tror den siste forståelsen er rett.

Presten hadde tre oppgaver, og alle kan overføres på Kristus. Han hadde disse tjenesten mens han var her på jord. Og fremdeles har han en prestelig tjeneste i himmelen. Hebr. 7,7 og 8, 2.

a) Presten skulle be. Han skulle gå til Gud på vegne av folket og tale deres sak. Han hadde en spesiell adgang til Guds trone. - Slik er Kristus vår talsmann hos Gud. Han talte ofte med sin Far i himmelen mens han var her nede. Mark. 6, 46. Luk. 23, 34. Nå utfører han sin prestelige bønnetjeneste i himmelen. Han kan fullkommen frelse oss, for "han alltid lever til å gå i forbønn" for oss, Hebr. 7, 25.

b) Prestens oppgave var å forkynne. Når han hadde talt med Gud om folket, skulle han tale til folket om Gud. Kristus fikk sitt budskap fra sin Far og gav oss evangeliet i rikt mål. Det var hans kallsoppgave. Luk. 4, 18 (Jes. 61, 1), Luk. 7, 22.

c) Presten skulle bære fram offer. Det var kanskje hans viktigste oppgave, fordi det la grunnen til folkets forhold til Gud. Det var mange slags offer i GT. Høydepunktene var påskedagen og den store for­soningsda­gen. De hadde både blodige og ublodige offer. Blodet talte om forsoning med Gud der offeret døde i folkets sted. - Slik ble Kristus vårt offer. Han ble hengt på Golgata kors og sonet all verdens synd og skyld idet han ropte: Det er fullbrakt, Joh. 19, 30. Mon det ikke er dette som menes med verset etter talen om Spire i Sakarias (3, 9): Jeg tar dette landets misgjerning bort på en dag. Folket måtte forstå at synden ble tatt bort ved offeret. Noe stort skjedde i templet. Og når vi ser at vår synd er tatt bort ved Lammets blod, opplever vi det største på denne jord.

Her får han syner om Guds vilje med folket. Josva og Serubabel er representanter for Israel. Slik vil Herren gjøre med folket. men det skjer først når en ny redningsmann kommer, han kalles Spire i 3,8. Og det er Messias.

Kap. 3, 1-7

Først får Sakarias se Josva i skitne klær, 3,1-7. Dette er ikke bar en oppbyggelig tekst - se nedenfor, men den handler også om tjenesten for folket. Josva var en åndelig leder. Og slik er all tjeneste for Gud.

Da opplevde han at Satan kom! han anklaget profeten. Det er vår erfaring. Vi blir anklaget for personlig synd og for tjenesten. Vi vet så godt at vi ikke er gode nok. Der har Satan rett. Men hva skjedde her?

De skitne klær er bilde på synd. Her er brukt det sterkeste ord for stygg (hebr.: tsoim). Det er vår synd, svikt, egoisme, Jes, 64,5.

Bibelen taler alvorlig om synd, mens vi ofte tar det så lett. Men ingen urene kommer inn i himmelen. Åp. 21,27. Jesus taler i mat. 22,11 om en som ikke hadde rette klær. han ble utenfor. Derfor heter det i Luk 15 om den fortapte sønn: Finn fram de beste klærne. Vi er ikke verdige i oss selv. Og en gang blir det rettssak for alle mennesker. - I den såkalte Treholtsaka ble det sagt av dommeren: Han kan ikke anke skyldspørsmålet. Det hadde retten avgjort.

Da fikk profeten nye klær. Det skjedde en forandring, v. 4. han skulle ikke pynte på de gamle og gjøre noe med dem. De skulle kastes. ta de av ham, var beskjeden. Alt skulle bli fullstendig nytt. 2.Kor. 5,17. Han fikk høytidsklær, bryllupsdrakt - et flott bilde på frelsen. Jes. 61,10. Åp. 7,9ff.

Når et menneske får det rett med Gud, blir alt det gamle fjernet og alt blir nytt. Gud hadde utvalgt ham på tross av hans synd. Vi blir ikke frelst etter fortjeneste, men bare av nåde. Gud rettferdiggjør synderen, frikjenner ham fullstendig.

Og hvorledes skjedde det?

Engelen sa noe, v. 4. Et ord fra Gud var nok: Jeg tar din misgjerning bort fra deg. Det er frelse. Ordet forkynner at mine synder kommer han aldri mer ihu. Det får vi tro. For troen kommer av forkynnelsen om Jesu verk, Rom. 10,17.

Dette er en god grunnvoll.

I v. 9 får vi et meget sterkt ord: Herren sier: Jeg tar dette landets misgjerning bort på èn dag. Det er den store forsoningsdagen, 3. Mos. 16. Og den er igjen et forbilde på Golgata, på Jesu forsoning for hele verden. Frelsen gjaldt altså ikke bare Josva, men hele landet og senere hele verden. Guds tjener Spire skal komme, 3,8. Det er Messias. Vi blir frelst på grunn av hans verk og ikke ved oss selv.

Josva skulle også få en ren lue på hodet, v. 5. Ypperstepresten hadde en lue når han gjorde tjeneste for Gud. På den stod skrevet: Helliget Herren, 2. Mos. 28. Dette betyr her at han fikk fornyet tillit som Guds tjener. Nå var han renset - og da kunne han tjene Gud rett. Slik er det med alle Guds rette tjenere.

- Josva var som en brann revet ut av ilden - og slik berget i siste liten. Men en slik "brann" må en være forsiktig med, den kan ta fyr igjen.

Josva blir frikjent.

Ypperstepresten Josva er i tjeneste for Gud og folket i tem­plet. Han var folkets representant og skulle ofre og be for dem. Nå opplevde han at Satan kom og anklaget ham - slik Job hadde gjort. Alle troende opplever dette i noen grad, men Guds tjenere får på en spesiell måte erfare hvordan Satan kommer med sine anklager.

ISRAEL.

Synet taler utvilsomt om Israel som folk og nasjon. Og Josva står som representant for hele folket. Slik Gud behandlet ham, vil ha handle med Israel. Det gjelder en profeti om at Gud vil rense Israel og gjeninnsette det i stillingen som et kongelig presteskap, som Moses har skrevet om (2. Mos. 19,6). Derfor taler det om Israels framtid slik kap. 14 også viser.

FRELSEN.

Det som hendte her er et vakkert bilde på frelsen og kristen­dom. Slik har det alltid skjedd med Guds barn og slik skjer det nå om det er ekte.

Vi vil stanse for noe av det som hendte:

1. Josva i skitne klær.

I v. 3 finner vi et av de sterkeste ord (hebr. tzoim) for å være stygg, på svensk oversatt uren. Og denne urenhet er vår synd, slik det også er skrevet i Es. 64,5: Vi ble som den urene alle sam­men.All vår rettferdighet ble som et urent klesplagg.

Bibelen taler mye og alvorlig om vår synd, mens vi ofte tar det lett. Vår synd er ikke bare enkelte skitne flekker på en noenlunde bra kledning. Vi er fullstendig gjennomsølet av synd og fiendskap mot Gud. Vår natur er blitt syndig og dermed uskik­ket for Guds rike.

Ingen kommer inn i himmelen med urene klær, sier ordet. Åpb. 21, 27: intet urent skal komme inn i staden. Og Jesus forteller om en som kom uten å ha bryllupskledning på, Mat. 22,11. Han ble kastet ut utenfor der de gråt og skar tenner. Det går an å være i den synlige menighet på jord uten de rette bryllupsklær. Men Mesteren ser vår sanne stilling for Gud og holder slike utenfor det evige Guds rike.

Derfor fikk den fortapte men hjemkomne sønn en ny bryllups­drakt på, de beste klær i huset. Luk. 15,22.

Vi er som Josva. Vi er urene og syndige i alt vårt vesen. Av natur, født slik. Vi er syndige i alle våre gjerninger, i vårt tankeliv og våre ord. Våre motiv er urene og vi er egoistiske i vår ferd. Og vi er selv skyld i vår stilling. Vi velger å leve i synd framfor å leve med Gud. Så forvrengt er mennesket, sier Guds ord. Det er noe av dybden i Rom.3,23: Vi har alle syndet. Det gjelder oss her i Norge, og det gjelder de der ute på mis­jonsfel­tet.

Derfor er vi ikke verdige å stå for Gud. satan hadde rett i sin anklage - så langt.

Som han skal også vi står i en rettssak for Gud og anklages - av Gud selv. Alle må møte fram der. I en rettssak sa dommeren til den dømte (Treholt): du kan ikke anke selve skyldspørsmålet. Det var definitivt avgjort. Slik er også Guds dom.

2. Josva i nye klær.

Så skjer det noe med Josva. Engelen ga befaling om at de skitne klær skulle tas av ham, v. 4. Og han skulle kles i høy­tidsklær med en ren hue på hodet. Samtidig fikk han høre for­kynnelsen: din misgjerning er tatt bort.

Det skjedde en forandring. Det gamle var borte, se alt ble nytt. Og det er bilde på frelsen. Slik er det brukt i Bibelen: Han har kledd meg i frelsens drakt, i rettferdighets kappe har han svøpt meg.Es. 61,10. Og da Johannes så den frelste skare i himmelen, skriver han: Disse som er kledd i de lange hvite kjortler, hvem er de? Åp.7,13.

Gud hadde utvalgt Sakarias på tross av hans synd og urenhet. Det viser Guds nåde og barmhjertighet når han skal frelse oss. Det er ikke vår egen fortjeneste at vi blir frelst. Det er Gud som rettferdiggjør synderen av egen fri vilje. Han gir oss sin egen rettferdighet, kjøpt med Sønnens blod på korset. Det er frelsens grunn, og det gjør klærne hvite. En antydning om det får vi i v. 9: jeg tar dette landets misgjerning bort på en dag. Og denne dagen var langfredag. Da ble all verdens synd ryddet bort og fjernet fra Guds åsyn. Jesus gjorde en fullkommen for­soning på Golgata. Ingen ting mangler på Guds frelsesverk. I Kristus kan han nå tilgi all synd og gi oss et nytt liv.

Hvorledes skjedde det?

Engelen talte, ha sa. Et ord fra Guds sendebud var nok. Fordi ordet var sendt fra Gud selv.

Slik er også evangeliets kraft. Et ord fra Guds munn er nok til å redde en synder. Det er Ordet som taler omvendelse og tilgivelse. Det er det som føder et menneske på nytt til liv i Gud. Hører du med hjertet og tar imot, er du frelst. Det spørst ikke så mye etter følelser eller forstand. Det er "hørselen" det står på. Det var også slik i Kornelius' hus: Han skal tale ord til deg som du skal bli frelst ved (Apg. 11,14).

Kjære tvilende sjel: la Guds ord tale til deg om hva Jesus har gjort i ditt sted. Les det igjen og igjen. Syng om korset og blodet - "om hva din frelse kostet har". Når du slik hører om Guds store gjerning, skapes troen hos den som tar imot det. Rom. 10,17:Så kommer da troen av forkynnelsen.

Og da skjer det vidunderlige: du ikles en ny drakt, en ny rettferdighet, et nytt liv. For du får se at frelsens grunn ikke er vårt eget liv, våre bønner eller gjerninger. Det er Jesu gjerninger det kommer an på.

Sett en ren lue på hans hode, sier v. 5. Og det skjedde straks. Så fullstendig er frelsen. Fra øverst til nederst blir du ren. Som Josva ble akseptert som jøde og yppersteprest i den himmelske rettssal, blir alle troende mottatt i Guds himmel.

Legenden om Luther er kjent: han kom gående langs en smal vei og møtte Jesus. Han kom ikke utenom det, men ble klar over at han selv hadde skitne og frynsete klær mens Jesu drakt var hvit. Jesus stanser ham og sier: Du, Martin, skal du og jeg bytte klær i dag. Så tok han den skitne drakten av Luther og la sin egen kappe over ham. Slik er frelsen.

Ren og rettferdig, himmelen verdig

er jeg i verdens Frelser alt nu.

3. Josva på Guds veier.

Josva skulle ikke renses for å leve for seg selv eller slik han selv ønsket. Nå begynte et nytt liv - på Guds veier. Slik er det alltid med et Guds barn: Vi er frelst for å gå Guds ærend og leve som han vil. Det blir i ufullkommenhet her på jord, og da får vi fremdeles eie Guds fulle tilgivelse og nåde når vi lever i lyset.

Kap. 4.

Profeten ser en gull-lysestake - et billede på menigheten - og ved dens sider to oljetrær - et billede på de to embeter, prestens og fyrstens, gjennom hvilke Herren lar sin Ånd utstrømme over den; ved denne Ånds kraft skal tross den ringe begynnelse og alle hindringer templet fullføres av Serubabel, som den gang innehadde fyrstens embete, 1-14.

Kap. 4. Lysestaken av gull.

I dette kapitlet ser profeten en lysestake av gull, det er bilde på Guds folk. To oljetrær (oliventrær) stod der også. De var levende og ga slik stadig forsyning av olje gjennom et rørsystem til lysestaken. Det var i alt 49 rør. (Se.. )

De to oljetrærne er bilde på den prestelige og den kongelige tjeneste, altså den verdslige og religiøse tjeneste. De vil bli forent i Messias, v. 14. At menigheten er en lysestake taler om at Guds folk er lys. mat. 5,14. Men hvordan skal vi klare det - å være lys? Profeten forstod ikke synet, v.4-5. Han behøvde en forklaring, og den får han i v. 6: Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren.

Her gjelder det ikke presten Josva. Her tales det om Serubabel som ledet gjenreisningen. Arbeidet kunne ikke lykkes ved hans eget arbeid og hans dyktighet. Det ville gå galt. Det kunne bare skje ved Guds Ånd.

Det kom nok problem, hele fjell, v. 7. Både hedninger og jøder og mismot skapte problem. Da må han huske: Det er nåde, v. 7. Det er toppsteinen på alt. Dette minner oss om Paulus i 2. Kor. 12,9: Der får han Guds svar som lyder: Min nåde er deg nok. Min kraft fullendes i skrøpelighet.

Slik er det alltid i Guds rike.

Kap. 5.

Profeten ser en flygende bokrull som det på begge sider er skrevet forbannelser på - et billede på at Herren vil la sin forbannelse gå ut over det hele land mot dem som overtreder hans lov, 1-4. Deretter ser profeten en efa hvori det sitter en kvinne - et billede på ugudeligheten - og som føres bort til Babylon for å bli der; dette er et billede på at de ugudelige skal utstøtes av menigheten for å lide sin straff, 5-11.

Kap. 6.

Profeten ser fire vogner forspent med røde, sorte, hvite og flekkete hester, som sendes ut dels mot nord, dels mot syd, dels over hele jorden - et billede på at Herren vil fullbyrde sine straffedommer over alle mot hans folk fiendtlige makter på jorden, navnlig Babel og Egypt, 1-8. Fra jødene i Babel er noen menn kommet til Jerusalem; av dem skal profeten motta sølv og gull, gjøre kroner derav og sette dem på ypperstepresten Josvas hode; siden skal de gjemmes i templet til et minne om dem som kom med sølvet og gullet; den med kronene smykkede yppersteprest er forbillede på Messias, som skal komme og bygge Herrens tempel (hans menighet) og være både konge og yppersteprest i sitt rike, og de som kom med gaven, er forbilleder på de mange som langt borte fra skal komme til Herrens tempel og bygge på det, 9-15.

En mann som heter Spire skal komme, han skal bygge Herrens tempel, kap. 6,12.

Kap. 7.

Betels innbyggere spør prestene og profetene om de fremdeles skal holde den fastedag fedrene har vedtatt å holde på grunn av Jerusalems ødeleggelse, 1-3. Herren svarer ved Sakarias at det er ham likegyldig enten de faster eller eter og drikker, og minner dem om hvorledes han formante deres fedre til å legge vinn på rettferdighet og barmhjertighet, og hvorledes de ved å forherde sig mot hans ord førte hans svære straffedommer over sig og over landet, 4-14.

Kap. 8.

Men nu vil Herren igjen ta sig av Israel, føre de atspredte tilbake, være deres Gud, bo iblant dem og velsigne dem rikelig, 1-15. Men da må Israel legge vinn på sannhet, rett og trofasthet, 16. 17. Da skal fastedagene bli festdager, 18. 19. Også mange hedningfolk skal omvende sig til Herren, 20-23. Disse herlige løfter får sin oppfyllelse i Messias' komme og gjerning.

1) Ennå en gang skal hedninger komme til Israel for å søke Herren, kap. 8,20ff. Det er nye tider som skal komme over verden ved Messias.

Kap. 9.

Profeten forkynner at Herrens straffedom skal komme over Israels fiender og særlig ramme Damaskus og Hamat, Tyrus og Sidon og likeså filisterne, men at det dog skal bli igjen en rest av disse folk, som skal vende sig bort fra avgudsdyrkelsen og bli opptatt i Israel, 1-7. Israel derimot skal i denne trengselens tid bli vernet av Herren, 8, og siden skal Messias komme til det i ringe og ydmyk skikkelse og opprette et fredsrike, som også skal omfatte hedningene, 9. 10. De av Guds folk som ennå lever i fangenskap, skal utfries, og Israel skal med Herrens hjelp seire over grekerne og bli velsignet med herlighet og lykke, 11-17.

Kap. 9. Palmesøndag.

I dette kapitlet er en klar Messiasprofeti. Det Sakarias vil er å vise at den endelige redning kommer når Messias er her. V. 9 ser ut til å stå isolert, men det er egentlig svar på spørsmålet: Hva tid kommer den nye tid? Jo, sier ordet her: Når Messias kommer. Det er mange profetier om Messias i GT, helt fra 1. Mos. 3,15 om kvinnens sæd som skal seire. Hele GT er en forberedelse for Jesus. Noen ganger er de klare og konkrete, som Mika 5,1.

Her er det en konkret dag det gjelder: Palmesøndag. Jesus rir inn i Jerusalem, og Sak 9,9 blir sitert i Mat. 21,4f: For at det skulle oppfylles. Det betyr at Guds ord er pålitelig. Det som er skrevet vil skje.

Her har vi flere ting om Jesus:

1) Han kommer. Det ble sagt 500 år før han kom. det var et budskap om at Gud kommer til menneskene med hjelp. Det er sant historisk - han kom om det gikk lang tid. Og det er sant nå: han kommer i Ordet, i forkynnelsen ved sin Ånd.

2) Han er konge - din konge kommer. Som konge er han leder og hersker og skal styre historien og folket i framtida. Fangeskapet var forbi i 538, men var folket da overlatt til seg selv? Hva ville skje nå? Hvorledes ville det gå?

Svaret var klart: Herren skal være konge. Det gir trygghet. Og jødene visste at Messias skulle være konge. Det ser vi av deres reaksjon da han kom: de ville gjøre ham til en jordisk konge og viste dermed at de hadde misforstått hans kongedømme.

Det ser vi også da vismennene kom fra Østerland ved juletid. De spurte: Hvor er den jødenes konge som er født? Da yppersteprestene svarte Herodes. sa de: I Betlehem. de viste med andre ord til en Messiasprofeti. De trodde han var en politiker som skulle befri dem fra Roms herredømme.

Nei, han var en fattig og liten person menneskelig talt. Han kom ridende på et esel palmesøndag. Det gjorde aldri en romersk keiser eller datidens konger. De kom til hest. Men Jesus ville vise folket hvem han var ved dette sitt første komme. -

a) Nå er han en åndelig konge, fra NTlig tid. Han skal herske i våre hjerter og liv. Han styrer oss ved sitt ord og sin Ånd. Selv sa han det slik: Mitt rike er ikke av denne verden, Joh. 18,36. Guds rike er innen i dere, Luk. 17,21. Da Pilatus spurte om han var konge, kom svaret: Jeg er konge, Joh. 18,33 og 37. Og Paulus skriver til de kristne i Korint: Vi forkynner Kristus Jesus som Herre, 2. Kor. 4,5.

Her mangler det visst mye iblant oss.

b) I endens tid skal Tusenårsriket opprettes. Det er delte meninger om det. Men jeg tror det vil bli et synlig rike, uten at vi har fått vite så mange detaljer om det. Vi får nøye oss med de få glimt Bibelen gir. Det er trolig da kap. 14,9 oppfylles: Da skal Herren bli konge over hele jorden. Det har aldri skjedd før. Og i Åp. 20,4 er sagt: Noen skal herske sammen med Kristus i tusen år. Det blir et synlig bevis på Guds makt. Nå er den som oftest skjult for menneskene. Men en dag vil han vise seg! Og profeten Jesaja 2,2 får et glimt av denne tida: Det skal skje i de siste dager… v. 4: de skal ikke lenger lære å føre krig. Da er freden opprettet på jord, den som ingen verdslig makt kan skape. Da skal han også komme til hest, som verdens hersker og leder, Åp. 19,11.

c) I evigheten skal han være himmelsk konge for evig, Åp. 21-22. Alt vondt er borte, det er evig fred og glede på jord.

3) Messias er rettferdig. Nebukadnesar hadde tatt folket til fange i år 597. Og det var ikke rettferdig, og i denne tida hadde de opplevd mye vondt. Det har jødene gjort senere også - både i Spania, Russland og Tyskland - i Holocaust, i konsentrasjonsleirer.

Messias er anneledes. Han gjør alt rett. Er det da underlig at jødene lengter etter Messias og sitt eget land? De har lenge brukt denne hilsen når de møttes i fremmede land: Neste år i Jerusalem [hasjaná habá birusjalájim].

Denne Jesu rettferdighet må vi forstå på minst to måter:

Nå vil han frelse fra synd og alt vondt og gjøre oss rettferdige for Gud. Han kan det, for han har allerede gjort opp for alt og betalt vårt skyldbrev. Rom. 3,26 sier: så han kunne være rettferdig og rettferdiggjøre den som har troen på Jesus. Gud handler rett når han tilgir synderen i Kristus! Jer. 23,6 sier rett ut: Han navn er: Herren, vår rettferdighet.

Og i dommen skal Gud dømme rettferdig. Kan Gud sende skikkelige folk til helvete, spør verden. Er det kjærlighet og rettferdighet? Biskop Schjelderup sa i 1953 som svar på Hallesbys tale i januar: "For meg hører læren om evig helvetesstraff ikke hjemme i kjærlighetens religion." Og 4. mars s.å. sa han: "Jeg mener å ha et kall til å forkynne der kjærlighetens evangelium som Kristus har gitt oss."

Det er ikke bibelsk tale. Det er å forvrenge Guds ord til egen fordel og å tale for å tekkes mennesker. Og et slikt kall er ikke et profetord fra Gud, men et selvlaget kall. Gud kaller aldri i motsetning til sitt ord.

4) Messias er full av frelse og skal tale fred. Her er nok til alle, og frelse er målet for hans komme. Og hans fred skal nå fra hav til hav - i Tusenårsriket og i evigheten.

Sakarias 9, 9: Din konge - Palmesøndag.

I dette profetordet knytter vi tanken tilbake til kap. 2, 14: "Fryd deg høylig og gled deg, du Sions datter." Her er virkelig en grunn til glede. For her taler han om Messias som kommer og blir hyllet som konge.

1. Profeten taler om framtida. Jerusalems konge skal komme. Det er ikke samtidshistorie for Sakarias eller den nærmeste tida etter. Ordene sikter mot Kristi komme og ble oppfylt palmesøndag.

2. Messias kalles her konge. Han er Sions, Jerusalems konge. "Se, din konge kommer til deg." Folket ventet en lederskik­kelse, en konge som i Davids tid. Han må være stabil og pålitelig - i motsetning til de mange konger i Israel som ikke var det.

Da Jesus kom som oppfyllelse av disse profetiene, kom han som konge. Det ser vi både av den forventning som knyttet seg til hans fødsel og barndom, og oppfatningen av ham senere f. eks. ved hans død. De vise menn kom til Jerusalem med spørsmå­let: "Hvor er den jødenes konge som er født nå?" (Mat. 2, 2). Da de så stjernen og fulgte den, tenkte de at han måtte være i Jerusalem, landets hovedstad. Derfor spør de etter kongen der. Her er det også interessant å se at Herodes og innbyggerne i Jerusalem straks forbinder dette med Messias­tanken. Han går til de skriftlærde med spørsmålet: Hvor skal Messias bli født?

Ordet i Luk. 1, 26ff er også viktig her. Maria får besøk av engelen Gabriel som sier om Jesusbarnet: "Han skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn. Gud Herren skal gi ham hans far Davids trone, og han skal være konge over Jakobs hus til evig tid, og det skal ikke være ende på hans kongedømme." (v. 32-33). Her er det sagt så klart som det kan sies at Messias er konge. At det er et uvanlig kongedøm­me går fram av at Gud skal gi ham det, og at det skal være evig og uten ende.

Det er også av stor betydning å se Pilatus' spørsmål til Jesus: "Er du jødenes konge?" (Joh. 18, 33-37.) Jesu svar er klargjøren­de: "Mitt rike er ikke av denne verden...Jeg er konge." Vi forstår dette slik at hans rike er et åndelig rike, han bor og hersker i våre hjerter. Han sa også: "Guds rike er inne i dere" (Luk. 17, 21). Og det er slik Guds rike er i dag. Det er åndelig også i denne betydningen: Guds rike er ikke etter denne verdens vesen. Det har en annen karakter enn denne verden.

Profeten beskriver så Messiaskongen, hvordan han er:

a) Han er rettferdig - motsatt denne verdens herskere. Jødene har både før og senere opplevd mye av deres urettfer­dighet. Men Messias skal ikke være slik. Han er selv ren og rettferdig og handler med andre på rett vis. Og Jesus oppfylte dette på fullkommen måte. Han var i alt som et menneske - dog uten synd (Hebr. 4, 15). Og han gjorde ikke synd (1. Pet. 2, 22).

b) Han skal være full av frelse. Det var hans egentlige gjerning. Engelen sa til Maria før han ble født: "Du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder" (Mat. 1, 21). Det er fellesnevneren for hele Jesu gjerning. Ingen andre kan utføre en slik oppgave. Uttrykket "full av frelse" må vise at her dreier det seg om noe mer enn et vanlig menneske. Han skal frelse verden fra synd og skyld og gi oss barnekår hos Gud.

Mange jøder forstod nok ordet frelse i en mer nasjonal betydning: Messias skulle befri folket fra undertrykkerne, fra romerne. Derfor ville de bokstavel­ig talt gjøre ham til konge, Joh. 6, 15.

3. Messias skal være fattig og ydmyk. Han skal komme ridende på et asen. Han er helt ulik de verdslige kongene med prakt og herlighet. Folket kjente Babylons prakt og storhet, men deres konge skulle være av et annet slag. Han er ydmyk og skal ånde av fred.

Aseninnen taler om ringhet, slik Kristus kom i skrøpelighet som et menneske og la av seg himmelens prakt. Fil. 2, 6ff. I 1. Mos. 49, 11 blir også asenet satt i forbindelse med Messias. Fredsfyr­sten (Shilo) kommer på et asen. Også Talmud taler om asen i forbindelse med Messias.

Joh. 12, 12-16 gir oss visshet om at profetordet er en profeti om Jesus Kristus. Når Johannes forteller om Palmesøndag, siterer han dette verset og sier: "Dette skjønte ikke disiplene fra først av. Men da Jesus var blitt herliggjort, da mintes de at dette var skrevet om ham, og at de hadde gjort dette for ham."

La oss ta med en liten detalj her: Profetien nevner både asenet og folen. Matteus var oppmerksom på det og passet på å få det med i sin fortelling: "Der skal dere straks finne en eselhoppe som står bundet, og en fole sammen med den" (Mat. 21, 2). Så gikk også denne lille detaljen i oppfyllelse. Det var en guddommelig profeti, og derfor måtte det skje slik. Flere ganger sier Matteus: "Dette skjedde for at det skulle bli oppfylt som var sagt ved profeten" (v. 4). Vi kan bare undre oss over den guddommelige nøyaktighet. Når Johannes bare nevner en, er det selvsagt fordi Jesus bare kunne sitte på ett dyr.

4. Messias skal være fredsfyrste, v. 10. Krigen er slutt og alt skal være fred. Bibelen taler om fred i flere betydninger.

a) Hjertefreden som frukt av syndenes forlatelse er noe alle Guds barn opplever selv om de ikke alltid erfarer den følbare fred. Freden mellom Gud og den frelste synderen er opprettet.

b) Israel skal en gang bli et samlet rike og bo trygt i sitt eget land. Vi tror at alle 12 stammer skal være representert i "hele Israel", og freden skal rå i Midt-Østen. Messias skal tale fred også til hedningene, og hans herredøm­me skal nå fra hav til hav. Det er tale om et verdensomspennende og universelt rike. Jfr. Sak. 8, 20-21. Da vil englesangen utenfor Betlehem få en større oppfyllelse enn vi har sett til nå: Fred på jorden.

5. Messias skal befri fangene fra brønnen, v. 11. Brønnen var ofte brukt som fengsel, f. eks. for Josef (1. Mos. 37, 24) og Jeremias (Jer. 38, 1-13). Som regel betød det dødsdom, at fangen var uten håp der nede. Det var umulig å redde seg selv, brønnen var smalest oppe. Denne brønnen var uten vann, står det. Og det er en viktig detalj, fordi det viser at det var et lite håp for fangen. Hvis brønnen ble fylt med vann, ville fangen straks drukne. Så lenge den var tørr, kunne han håpe at noen drog han opp.

Dette er et vakkert bilde på mennesket i forhold til synden: De er fanget av den og overgitt til døden. Men det er et håp: Messias kom for å befri dem. Han skal fri dem fra brønnen og sette dem på en klippe. Salme 40.

Slik var Jesu oppgave. I sin programtale i Luk. 4, 18 siterer han Jes. 61, 1f. Der profeterer Jesaja at Messias skal forkynne fangene at de skal få frihet. Og Jesus sa at hvis Sønnen fikk frigjøre dem, ble de virkelig fri. Joh. 8, 36. Det er Jesu gjerning.

6. Han kunne befri dem for sitt paktblods skyld. Det er frihetens grunn. Alle jøder kjente begrepet paktblod. Det viser tilbake til lovgivningen på Sinai og ofringene. Pakten ble inngått med blod, bilde på døden og soningen. På grunn av dette kunne og ville Gud redde Israel fra Babel som var deres fan­genskaps "brønn" på Sakarias' tid. Og på grunn av paktsblo­det i den nye pakt på Golgata, kan han redde oss fra evig død. Når synderen ber om nåde for Jesu skyld, løftes han opp fra brønnen og inn i friheten.

Kap. 10.

Til Herren skal folket vende sig med bønn om velsignelse; han alene, ikke avgudene, kan gi den, 1. 2. Herren skal straffe Judas fremmede herskere og i deres sted la det få herskere av dets egen midte og gi det seier over dets fiender, 3-5. Også mot Josefs hus (de ti stammer) skal han være nådig. Han skal samle det, føre det tilbake med mektig arm og utruste det med kraft, 6-12.

Kap. 11.

Profeten forkynner en forferdelig ødeleggelse som skal bryte inn og utbrede sig over hele landet, 1-3, og forklarer denne forkynnelse ved en billedlig handling som Herren har befalt ham å utføre, og som gir en fremstilling av den gode hyrde, Messias. Denne blir sendt til det av fremmede herskere hardt plagede jødiske folk for å frelse det fra undergang. Han arbeider med troskap iblant det; men bare noen få akter på ham, mens folket i det hele tatt forkaster ham og ikke akter ham mer verd enn 30 sølvpenninger. Derfor vil Herren overgi det til fremmede fiender og innvortes tvedrakt, 4-14. I en annen sådan handling, som fremstiller de dårlige hyrder, uttaler han at det utakknemlige folk skal bli overlatt til deres vanrøkt og mishandling, og skildrer deretter den fryktelige straff som skal ramme dem, 15-17.

2) Messias blir forrådet og solgt for 30 sølvpenger, kap. 11,12. Det viser til Judas.

Sakarias 11, 12; 13, 7: Sveket for penger, og hyrden blir slått.

Herren Messias er hyrde, men folket skal forkaste ham og gå sin egen vei. I disse avsnitt finner vi noe om forholdet mellom folket og Messias.

1. De verdsatte ham for 30 sølvpenninger. Det var prisen på en slave i gammel tid. Det kunne være en mann eller ei kvinne, 2. Mos. 21, 32. Det forteller oss hvor lite de aktet sin Frelser. Og det viser deres tro eller rettere vantro mot ham. Også grunnen til at de forkastet ham, kan vi ane her: De forstod ikke rett hvem han var eller hva han skulle. Det er også en nytestamentlig tankegang: "Hadde de kjent den, da hadde de ikke korsfestet herlighetens Herre" (1. Kor. 2, 8). Noe var skjult for dem. Profeten forutsier altså her at Messias skulle bli forkastet av sine egne.

Men det er viktig å se at ikke alle var med på dette. Selv om mange forkastet ham, var det unntak. Profeten sier at pakten mellom Gud og folket ble brutt. Da skjønte "de usleste av fårene, de som aktet på meg, at det var Herrens ord".[1] De usleste aktet på Herrens ord. Og NT viser at det gikk slik. "Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham. Men alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn" (Joh. 1, 12). Dette er i første rekke disiplene og andre som fulgte Jesus på jord. Senere har mange "usle" slått følge med Messias. Ordet som er oversatt "usle" betyr også fattig, eller noen som trenger hjelp. Slik er de troende i seg selv.

2. Dette er en profeti om Judas, han som svek Jesus. Detaljene passer så nøye på ham. Slike ting kan ikke være tilfeldigheter. Det vitner om en plan, om et guddommelig råd som står bak alt.

Judas fikk 30 sølvpenninger for å svike Mesteren. Det var som nevnt prisen for en slave. Mat. 26, 15. Pengene ble kastet inn i Herrens hus - det stemmer også med det Judas gjorde. Mat. 27, 5. Og pengene ble gitt til pottemakeren, slik pot­temakerens åker ble kjøpt for Judas-pengene. Mat. 27, 7ff.

3. Profeten sier videre at Messias skulle bli drept. Det skjedde ikke tilfeldig, men som et overlagt drap. Det ser vi av uttrykket i Sak. 13, 7. Det er særlig to uttrykk som viser det:

a) "Sverd! Sverd, våkn opp mot min hyrde." Sverdet er uttrykk for straff, og det ødelegger og dreper. Det brukes i Bibelen som symbol på rettslig makt. Rom. 13, 4. Hyrden er Messias, og hans død skyldes en rettslig handling hvor han led lovens straff hvis makt ble symbolisert ved sverdet (T. V. Moore). Jfr. ordet i Jes. 53, 8: ved dom...

b) Videre står det at de skal "slå hyrden". I det ligger at det var et bevisst mord. Det fører til en brå og voldsom død (Fr. Wisløff).

Likevel er det Gud som står bak, det skjer med hans til­latelse. Messias døde fordi Gud ville det. Det skal tjene til noe i hans plan. Det samme ser vi i Jes. 53, 10: "Det behaget Herren å knuse ham". Det skjedde med Guds tillatelige vilje.

Grunnen til en slik voldsom og uforståelig handling av Gud blir så uttrykt slik: Herren vil igjen ta seg av de små. Det skjer for deres skyld. Frelsen er med andre ord for de små, de usleste. Og det er noe av det fineste ved frelsen: Han tar seg av de elendige. Og hvorfor skulle han dø? For å kunne ta seg av syndere, måtte synden sones. Og det kan bare skje ved død. Dette ligger underforstått i ordet her.

4. Messias skal være hyrde, en som passer sauene. Det er hans oppgave. Hyrdebildet er kjent både i GT og NT. David synger så vakkert om Herren som hyrde i Salme 23, og Jesus bruker bildet om seg selv, Joh. 10. Han er den gode hyrde som setter livet til for sauene.

Dernest kalles han "min neste". Mens hyrdenavnet forteller hva Messias skulle gjøre, forteller dette hvem han er. Han står i nær forbindelse med Gud selv. Ja, han er Gud.

5. En liten detalj skal vi også nevne: Når hyrden blir sveket, skal sauene spredes. Og det ble sørgelig oppfylt ved at disiplene forlot mesteren i Getsemane, Mat. 26, 56.

Kap. 12.

Profeten forkynner at alle jordens folk skal angripe Jerusalem og Juda, men til sin egen fordervelse, fordi Herrens folk styrket av sin Gud vinner en herlig seier over dem, 1-9, og at Herren vil utgyde sin Ånd over sitt folk, som da i bot og tro skal se op til Herren, Messias, som de har gjennomstunget, og i alle sine slekter sørge og klage sårt over sin misgjerning mot ham, 10-14.

3) En nådens og bønnens ånd over Israel, kap. 12,10. De skal skue opp til ham som de har gjennomstunget. Det er Jesu død på langfred­ag og Israels omvendelse til Gud senere.

(5) Sakarias 12, 10: Gjennomstunget.

Her gir Herren nye løfter til sitt folk. Det skal komme nye tider. "Davids hus og Jerusalems innbyggere" er fellesbeteg­nelse for hele jødefolket. Over dette folket skal utgydes nådens og bønnens ånd. Det er bønn og rop om nåde i vekkelses­tider. Det skal forvandle folket slik at de ser opp til Frel­seren. De skal sørge over ham, over at han ble behandlet slik han ble. Vi skal stanse ved to forutsigelser her:

1. Først finner vi en profeti om Kristus da han hang på korset langfredag: "de skal skue opp til meg (Herren) som de har gjennomstunget." Den lidende Messias er Gud, jfr. Joh. 1, 1f og Hebr. 1, 3f. Han var naglet til korset, og en romersk soldat stakk spydet i sida hans, slik at det rann ut vann og blod. Dette var en bokstavelig oppfyllelse av ordet gjen­nomstunget. Johannes oppfattet det som en direkte profeti om Messias. Joh. 19, 36f. Det er trosstyrkende å se at ordet blir oppfylt bokstavelig. Det går nøyaktig slik Gud har sagt.

2. Dernest må det være en framtidsprofeti om jødefolkets omvendelse til Messias. Åndsutgydelsen vil nemlig virke slik at de ser opp til ham på en ny måte.

Jødenes historie til i dag har vist at det ikke har skjedd i stor målestokk ennå. De spredte omvendelser som har skjedd til nå, kan ikke være den fullstendige oppfyllelsen av dette ordet. Fortset­telsen tyder på at det skal bli en landesorg. Sorgen skal bli stor, v. 11. Og hver slekt skal sørge for seg, "likeså de andre slekter", dvs. hver stamme i Israel. Det behøver ikke bety at hver enkelt jøde skal tro, men at store grupper av folket skal bli omvendt.

Fortsettelsen i kap. 13, 1f. taler også om dette: en kilde mot synd og urenhet når Messias kommer. Avgudene skal bort sammen med de falske profeter.

Et par små detaljer må vi nevne. Messias kalles den "enbårne sønn" og den "førstefødte". Og akkurat disse ordene er brukt om Jesus i NT. Han var den førstefødte blant mange brødre (Rom. 8, 29), og Guds enbårne sønn (Joh. 3, 16).

Uttrykket "gjennomstunget" og at de skal sørge over ham kan vi kommentere litt mer. I NT brukes dette i forbindelse med de siste tider og Jesu komme. Det heter at når de ser Menneskesønnen komme, skal alle folk på jorden jamre seg (bryte ut i klagerop). Og når han kommer skal alle se ham, også de som har gjennomstunget ham (Åp. 1, 7). Da skal de gråte sårt over ham. Dette må vise til Sak. 12, 10. Og det viser at det som skjedde på korset vil få betydning ved Jesu komme.

Moore må ha rett når han sier at gjennomstunget taler om alle Kristi lidelser, og ikke bare spydstikket i hans side. Og hvorfor skjedde det? Han led for oss, for å ta bort vår synd og skyld. Alle mennesker er med her, og vi kan ikke legge en ekstra skyld på jødene.

Kap. 13.

Ved den samme herre, Messias, skal det angrende folk få adgang til renselse fra synden, og alt avgudisk og ugudelig vesen utryddes av det, 1-6. Men før alt dette skjer, skal Herrens hyrde og neste, Messias, dø; da skal hjorden spredes, uten at dog Herren forlater den; to tredjedeler av den skal visstnok gå til grunne, men den levnede del skal renses gjennom svære prøvelser og trede i det inderligste samfunn med Herren, 7-9.

4) Slå hyrden og fårene skal atspredes, kap. 13,7, som viser til Getsemane der disiplene forlot Jesus da han ble tatt.

Kap. 14.

Herren skal la alle folk slå sig sammen mot Jerusalem; de skal innta og herje staden og føre halvdelen av dens innbyggere i fangenskap, 1. 2. Så skal Herren dra ut mot sitt folks fiender og frelse den andre halvdel av det og deretter komme med sine hellige engler for å fullende sitt rike på jorden, 3-5. Etter at det først har vært mørke, skal frelsens lys bryte frem når det minst ventes, 6. 7; fra Jerusalem skal en strøm av velsignelse utbrede sig over hele landet, 8-11; fiendene, som har draget mot staden, skal bli ødelagt på alle måter, 12-15; de av dem som blir igjen, skal komme til Jerusalem og tilbede Herren som lemmer av hans rike; de som ikke gjør dette, får ikke hans velsignelse, 16-19; all forskjell mellom hellig og vanhellig og all blanding av fromme og ugudelige skal opphøre; alt skal være hellig, 20. 21.

---

[1].. Her er to slags oversettelser: de usleste har vi i NO.30 og NB-88. I NO-78 står derimot "saueha­ndlerne", i tråd med Mowinckel og New English Bible og Revised Standard Version. Det siste er en relativ ny måte å oversette på.