Profeten Malaki

Malaki

Kommentar av Nils Dybdal-Holthe.

.

Innledning.

Vi skal følge dette ”skjemaet” i denne kommentaren: Først kommer et sammendrag av hvert avsnitt i hvert kapittel, etter den inndeling som Norsk bibel av 1930 hadde. Sammendragene er ofte også en modernisering av språket i denne bibelen. Deretter kommer bibelteksten til avsnittet, der vi også benytter Bibelen av 1930 med ny rettskrivning og en forsiktig oppdatering språklig sett.

.

For det tredje kommer det jeg kaller ”Del A”, som er en kortfattet historisk-teologisk kommentar og fortolking. Der ser vi på hva teksten betydde da den ble skrevet i en bestemt historisk sammenheng. Og til slutt kommer ”Del B” – det er oppbyggelige kommentarer uavhengig av tid som en andakt eller en kort preken.

.

Tid og historie.

Vi vet ikke sikkert hva tid boken ble skrevet, men man er stort sett enig om at den er skrevet etter eksilet i Babel. Den tilhører antagelig på 400-tallet. Han virket omtrent samtidig Nehemja eller kanskje noe etter. Bakgrunnen er da at folket var kommet hjem fra Babel, templet var gjenoppbygget og murene omkring Jerusalem var reist. Men den åndelige situasjonen var ikke god, derfor måtte Herren sende enda en profet til folket. Og han ble den siste på 400 år – før døperen Johannes kom og varslet at Messias var nær. Og det gikk ennå omkring 50 år etter Kristi fødsel før det første skriftet i Det nye testamentet ble til.

.

Det er likheter mellom Malaki og Nehemja, som begge tar opp noen felles emne: prestenes sløvhet m.h.t. tempeltjenesten, tiden og skilsmisse og gjengifte med hedenske kvinner. Innholdet i denne boka forutsetter også gjenoppbyggingen av templet og den kunnskap om loven som Esra hadde gitt folket. Derfor henger disse tre bøkene sammen på en måte.

.

Malakias person

Ordet Malaki betyr egentlig min engel, eller mitt sendebud. Og noen forstår det ikke som et egennavn. Men det er ingen ting i veien for at det er navnet på profeten og forfatteren av denne boka. Det er velkjent at (nesten) alle navn på personer har en betydning i bibelske språk. Jesus betyr Herren frelser eller Herren er frelse. Messias betyr den salvede, og Peter betyr f. eks. stein eller klippe. Navnet har også vært skrevet Malakias.

.

Og her skal vi bruke ordet som navnet på profeten. Han skulle forkynne dom over synd og svik, men samtidig vise veien til frelse.

.

Kap. 1.

1) Profeten vitner for folket, som tviler på Guds kjærlighet til det, at Herren har vist sin kjærlighet ved å utvelge Israel og forkaste dets brorfolk Edom, 1–5.

1 Dette utsagn er Herrens ord til Israel ved Malakias. 2 Jeg har elsket dere, sier Herren. Og dere sier: Hvordan har du vist oss din kjærlighet? Er ikke Esau bror til Jakob? sier Herren, og enda har jeg elsket Jakob, 3 men hatet Esau og gjort hans fjell til en ørken og hans arv til en bolig for ørkenens sjakaler. 4 Når Edom sier: Vi er knust, men vi skal bygge ruinene opp igjen, da sier Herren, hærskarenes Gud, så: De skal bygge, men jeg skal rive ned, og de skal kalles ugudelighetens land og det folk som Herren til evig tid er vred på. 5 Dere skal se det med egne øyne, og dere skal si: Herren er stor ut over Israels landemerke.

.

A. Tolking:

Første vers slår fast at profeten Malaki har fått et budskap fra Herren selv og det gjelder Israels folk. Ordet utsagn er oversatt fra det hebraiske ”Mazza” som egentlig betyr byrde og kommer av et ord som betyr ”løfte og å bære”. Jfr. Jerem. 23, 33-38 og Sak. 9, 1, Nahum 1, 1, Hab. 1, 1. Som regel blir det brukt som et domsord – over Israel eller andre folk. Og dette budskapet er fra Herren, derfor har det autoritet er alvor.

.

Vers 2-5 taler om at folket tviler på Gud og er det første av seks utsagn i denne boken. Først slår Herren fast at han har elsket dem, selv om de tviler på det. De kan ikke se at Herren deres Gud har elsket dem. Bare hjerter av stein kunne glemme de talløse uttrykk for Guds kjærlighet mot hans paktfolk (Wycliffe com.).

.

Han viser da til den bibelske historien og gjentar for dem det de vet at Esau og Jakob var brødre. Men Jakob var Israels stamfar, og Esau og Edom hadde ødelagt sin arv. Det nyttet ikke hvor mye Edom arbeidet og strevde – Herren ville ødelegge det. For de hadde vraket Herren og derfor måtte dommen komme. Ordene elske og hate brukes her i betydningen å utvelge og vrake – eller velge en ut til noe spesielt framfor en annen. Jfr. Rom. 9, 10-13. – Og Gud hadde utvalgt Jakob framfor Esau før de var født, og derfor var det ikke på grunn av deres liv. Men livet senere bekreftet at Gud valgte rett.

Esaus land ble til bolig for ørkenens ”sjakaler”, v. 3. Noen mener at det hebraiske ordet ”tannin” ikke betyr hval, men heller dinosaurus (sjødyr i 1. Mos. 1, 21). (Henry M. Morris.)

.

Men han hadde elsket Israel, Jakobs ætt. Hele dets historie beviser det. Han har ledet dem i alle år. Om de bare ville følge ham, ville de hatt det godt. Men det er underlig å se at disse jøder ikke så Guds kjærlighet etter alle år i den gamle pakt.

.

B. Andakt:

Den lille bibel sier at Gud elsket verden så høyt at han gav sin sønn for å frelse alle som tror på Kristus. Johs 3, 16. På bakgrunn av Golgata og oppstandelsen blir det klart som dagen at vi har fått alt vi behøver til frelse.

.

Likevel er det så mange som anklager Gud og gir ham skylden for all ulykke og nød. De kan liknes med Esau som ikke ser Guds godhet og nåde. De ser nød og vansker, men skjønner ikke at de selv er skyld i det.

.

Egentlig er det underlig: De tror ikke at Gud er til og vil ikke ha noe med de kristne å gjøre, likevel skylder de på Gud og de kristne når noe går galt. Det er en feil konklusjon og det motsatte av sannheten.

.

Men det vil aldri skje at Gud hater mennesker eller dømmer dem så lenge det er mulighet for frelse. Det er først når noen forherder seg mot Gud at Guds vrede i praksis overtar og det fører til dom.

.

2) Skjønt Israel kaller Gud sin far og herre, viser endog prestene forakt for ham ved å bære frem lovstridige offer, 6–8.

6 En sønn ærer sin far, og en tjener sin herre; er nå jeg far, hvor er da min ære, og er jeg herre, hvor er da frykten for meg? sier Herren, hærskarenes Gud, til dere, dere prester som forakter mitt navn. Og dere sier: Hvordan har vi vist forakt for ditt navn? 7 Ved å bære frem uren mat på mitt alter. Og dere sier: Hvordan har vi krenket din renhet? Ved å si: Herrens bord er ingen ære verdt. 8 Når dere kommer med et blindt dyr for å ofre det, er det da intet ondt deri? Og når dere kommer med et halt eller et sykt dyr, er det da intet ondt deri? Kom med slike gaver til din stattholder! Mon han vil finne behag i deg, eller mon han vil ta nådig imot deg? sier Herren, hærskarenes Gud.

.

A. Tolking

Men ikke alt var vel med Israel heller. Gud hadde ventet noe annet. Det er han som er far og herre, barn og tjener skal ære sine foresatte. Har de gjort det? spør Herren her. Hvor er frykten for Gud? Nei, de har foraktet Herrens navn, og det vil si Gud selv. Og nå henvender han seg direkte til prestene ved templet. De var hans tjenere og skulle vært eksempel for folket.

.

Men de gikk i selvforsvar og bad Herren vise dem hvordan de hadde sviktet: Hvordan har vi vi foraktet deg og krenket din renhet? Det ser ikke ut til at de hadde forstått hvor alvorlig det var. De burde forstått Herrens vilje og hva de skyldte ham. Spørsmålet var kanskje heller en unnskyldning eller realitet. En prest burde jo kjenne Guds vilje. – Malaki lar folket spørre Herren flere ganger (minst ti retoriske spørsmål). Det er en metode som jødiske skriftlærde gjorde mye bruk av i sin undervisning.

.

Dette viser at det var et frafallent og korrupt presteskap i Israel og ligner Nadab og Abihu (3. Mos. 10, 1) og Elis sønner (1. Sam. 2, 12). De gjorde den ytre tjenesten i Guds husmens hjertet var langt borte fra ham. Som lederne er, slik blir folket.

.

Herren svarer likevel og forklarer konkret hvor svikten var og hvordan de altså hadde syndet mot ham. De foraktet ham ved å bære fram urene offer og krenket ham ved å si at Herrens bord er ikke verdt noe ære. Alle offer skulle være av beste kvalitet, som er nevnt i 3. Mos. 22 og 5. Mos. 15, 17. Ingen syke og skrøpelige dyr måtte brukes til offer. Offeret var til en stor Gud, og derfor måtte offerdyrene være gode. De skulle ikke være syke eller halte eller ha andre mangler. Er ikke dette ondt sett i forhold til Guds bud og vilje, sier Herren.

.

Tenk om de kom med slike gaver til de politiske ledere, stattholderen. Hvordan ville det ha gått? Underforstått vil Han minne dem om at da ville straffen komme ubetinget. Og slik vil Gud også behandle dem, han som er herre over alle hærer i himmel og på jord. De levde og handlet som om det ikke var noen Gud, og likevel var de Guds tjenere! Det er hykleri. De var egentlig ateister, men levde av Guds hus!

.

B. Andakt:

Er det ikke slik at menneskene ofte vil rettferdiggjøre seg selv? Noen barn er snare til å si: Det var ikke min skyld. Og de voksne følger opp og forklarer alt med arv og miljø. Oppdragelsen var ikke god nok – enten var foreldrene for strenge eller for slappe, og man bruker det som unnskyldning for ens egne feil. Eller man ble lokket av kamerater og venner, og man forstod det ikke før det var for sent.

.

Uansett hvor rett det kan være i slike påstander, bærer vi alltid det siste ansvar selv. Vi må lære å ta følgene av våre handlinger. Men i dag er det kommet annet punkt inn i disse forsvarsmekanismene: Samfunnet har skyld i det meste nå. Det var ikke hjelp nok å få fra samfunnet, og de har behandlet oss galt osv. Så prøver man å slippe fra ansvaret på den ene eller den andre måten.

.

Profeten vil her si oss det motsatte. Vi bærer selv ansvaret. Og det viser Herren ved å sende dom over folket. Det viser hvordan Gud tenker om oss og hva som er rett.

.

Slik prestene her handlet galt og ofret dyr med feil, har det hendt mange ganger at kristne ledere har gjort det samme i evangelisk tid. Ingen er feilfrie, det er sant. Men vi kjenner til noe fra historien som kaster store skygger over kirkelivet og tjenerne i ditt rike. Og i dag ser vi også en del som går mot ditt ord og går sin egen vei. Det gjelder både i teologien (læren) og i moralen (livet som menneske).

.

- Vi lever nok også på Malakias’ tid.

.

3) Derfor ville han ikke være prestene nådig om de bad for folket; Herren trenger ikke til deres gudstjeneste, han hvis navn snart skal bli stort over all jorden, og hvem alle jordens folk skal ære med sanne offer, mens Israel ringeakter ham ved sine lovstridige offer og derved

fører hans forbannelse over seg, 9–14.

.

9 Så bønnfall nå Gud at han må bli nådig mot oss! Med egne hender har dere gjort dette – kan han da for deres skyld være nådig? sier Herren, hærskarenes Gud. 10 Gid det fantes noen blant dere som ville lukke tempeldørene, så dere ikke skal gjøre opp ild på mitt alter til ingen nytte! Jeg finner ikke behag i dere, sier Herren, hærskarenes Gud, og til offergaver fra deres hånd har jeg ingen lyst. 11 For fra solens oppgang til dens nedgang skal mitt navn bli stort blant hedningefolkene, og på hvert sted skal det brennes røkelse og bæres frem offergaver for mitt navn, rene offergaver; for mitt navn skal bli stort blant folkene, sier Herren, hærskarenes Gud. 12 Men dere vanhelliger det ved å si: Herrens bord er urent, og maten som gis til det, er lite verd. 13 Og dere sier: Å, for en møye! Og dere blåser av det, sier Herren, hærskarenes Gud, og dere bærer frem slikt som er røvet, og det som er halt og sykt – slikt bærer dere frem som offergave! Skulle slike gaver fra dere behage meg? sier Herren. 14 Forbannet være den som farer med svik*, enda der er hanndyr i hans hjord, og den som gjør et løfte og enda ofrer til Herren et hunndyr som har lyte; for jeg er en stor konge, sier Herren, hærskarenes Gud, og mitt navn er forferdelig blant folkene.

<* ved å si at han bare har hunndyr å ofre.>

.

A. Tolking:

Vers 9 blir oppfattet som ironi. Oppfordringen til å be er dermed ikke reell. Dere våger ikke å gå til guvernøren med slike gaver som dere gir til meg, hvordan kan dere nå komme til meg? Det ville være falskhet å be om Herrens hjelp når de ikke vil lyde hans bud og gå hans vei. Med deres egne hender har dere gjort dette, og det kan bety at problemene har oppstått på grunn av deres egne feil, sier Marcus Dods (1881). Offergavene var ikke slik Gud hadde sagt, og Herren ønsker faktisk at noe måtte lukke templets dører så de ikke kom inn, v. 10. For Gud kan ikke bruke det ubrukbare. Det var bedre om templet var lukket enn at folk drev en falsk gudstjeneste. Den er likevel uten frukt og resultat (til ingen nytte).

.

Dermed vender Herren blikket framover og gir oss en profeti om at hedningene skal ta imot Guds ord på en helt annen måte enn dette folket, v. 11. Det er evangeliets tid. Jesus talte om den i Johs 4, 20-24. Hele dagen skal Herrens navn bli stort over verden. Døren åpnes nå. Det er ikke bare Israel som skal være Guds folk. Hedningfolkene skal få del i det når Messias kommer. Og då blir det rene offer og bønn.

.

Det betyr ikke at hedningene skal dyrke Gud etter Moseloven i den nye pakt. For er jo nettopp en NY pakt kommet. Vi legger merke til at for folkets skyld bruker Herren de gammeltestamentlige uttrykk for gudstjeneste som røkelse og offer – selv om han her taler om de nye tider i den evangeliske tid. Men alt dette har fått en ny betydning ved at Jesus fullførte alle offer ved sin død. Legg f. eks. merke til at Åp. 8 bruker røkelsen som tegn for bønn. Røken av røkelsen bar de troendes bønner opp til Gud.

.

I v. 12f vender han seg igjen til folket og anklager dem for å vanhellige Guds navn, og er en repetisjon av v. 7. De sier at Herrens bord er urent og lite verd. Verset er oversatt noe forskjellig, men Dods mener den engelske King James er rett. Den betyr: Hvilken byrde tjenesten for Gud er! Det er bare møye og strev. Offerdyrene er ikke bare syke og halte, de er til og med røvet og stjålet. Noen mener at ungdyr var røvet bort fra sin mor selv om de ikke var rette offerdyr. Gud hadde gitt lover for hvordan offerdyrene skulle være, 3. Mos. 22, 18-24. Men folket overså det og gikk sine egne veier og brøt budene.

.

Slike gaver kan aldri behage Gud. Det er svik mot Gud, v. 14, og da er de forvannet. Gud har sagt at offeret skulle være hanndyr, og slike fantes i dyreflokken. Likevel komme de med hunndyr som har lyte. De hadde satt noe dårlig i stedet for det beste som Gud bad om. Over slike mennesker er Guds navn ikke nåde, men forferdelig.

.

Her tales altså ikke om mennesker som åpent fornekter Herren og vet de er utenfor Guds menighet. Her taler han om folk som vil være i Guds nærhet og leve med ham, men ikke følger Guds vei.

.

B. Andakt:

Falskhet i gudsdyrkelsen har alltid vært et problem i Guds menighet. Vi ser det både i Det gamle Testamentet og i Det Nye Testamentet og senere i kirkens historie. De vil liksom lure seg inn i Guds rike på falske premisser. De ønsker ikke å bøye seg for den levende Gud og erkjenne sin synd og skam og be om nåde. Nåden blir bare et plaster på såret eller den vimpel de bruker for å vise at de er kristne.

.

For jødene den gang var det offerdyr som ikke holdt mål for Gud. De var ikke etter Guds oppskrift og påbud. Og Herren er meget nøye med sitt ord. Helt fra den første påske i 2. Mos. 12 og gjennom hele lovgivningen om offerdyr, er det klart og tydelig at det skulle ikke være noe lyte på offerdyret. Å bryte den regelen var å ha mistillit til Gud som gav loven, og det er brudd på den tillit han viser oss ved å kalle oss til seg.

.

For slike mennesker blir ofte religion og kristenliv bare en byrde. Det er noe de må gjøre for å ha god samvittighet for Gud. Og med det tror de at de er sanne kristne.

.

Men slik fungerer ikke kristendommen. Gud har kalt oss til å bli hans barn ved troen på hans Sønn. Den som blir født på ny ved troen og nåden alene, får en ny natur som ønsker å leve etter Guds vilje. Når dette ønske ikke lenger er der, kan vi stille et stort spørsmålstegn ved vår egen tro. Når lysten til verden øker i oss, kan det ha flere årsaker. Men en av dem er at vi selv er blitt mindre opptatt av troen og ham vi tror på. Da oppstår det et tomrom i vårt indre, vår sjel og vårt hjerte. Og det må fylles. Da ligger verden oss så nær. Og den er alltid villig til å komme oss i møte.

.

Da sier Gud til oss det som står i v. 9a, gjennom profeten: Bønnfall nå Gud at han må være nådig mot oss. Redningen fra frafall og sløvhet er alltid et nytt oppgjør med Gud. La han ta tak i oss, vise oss vår konkrete svikt – og så be om ny nåde. Han venter på deg nå.

-

.

Kap. 2.

1) Profeten refser prestene fordi de har veket av fra sine fedres ustraffelige ferd og fra den pakt Herren gjorde med Levi, og truer dem med hard straff hvis de ikke vender om og gir Herrens navn ære, 1–9;

1 Og nå kommer dette bud til dere prester! 2 Dersom dere ikke vil høre og ikke legge dere det* på hjerte, så dere gir mitt navn ære, sier Herren, hærskarenes Gud, så vil jeg sende forbannelsen mot dere og forbanne deres velsignelser; ja, jeg har alt forbannet dem, fordi dere ikke legger det på deres hjerte. <* MLK 1, 6 fg.>

3 Se, jeg forbanner deres ætt og kaster møkk i ansiktet på dere, møkk av deres høytidsoffer*; og dere skal selv bli kastet opp i den. <* 2MO 29, 14.>

4 Da skal dere kjenne at jeg har sendt dere dette bud, for at det skal være min pakt med Levi, sier Herren, hærskarenes Gud. 5 Den pakt jeg hadde med ham, lovte ham liv og lykke; det gav jeg ham for at han skulle frykte meg, og han fryktet meg og var forferdet for mitt navn. 6 Sannhets lov var i hans munn, og urett ble ikke funnet på hans lepper; i fred og ærlighet vandret han med meg, og mange omvendte han fra misgjerning. 7 For en prests lepper skal holde fast ved kunnskap, og lov skal hentes fra hans munn; for han er Herrens, hærskarenes Guds sendebud. 8 Men dere har veket av fra veien og har fått mange til å støte an mot loven; dere har fordervet Levi-pakten, sier Herren, hærskarenes Gud. 9 Derfor har også jeg gjort dere foraktet og ringe i alt folkets øyne, fordi dere ikke akter på mine veier, men gjør forskjell på folk for loven*.

<* d. e. når dere skal dømme etter loven.>

A. Tolking

Profeten kommer nå tilbake til prestenes stilling. De får refs av Den Allmektige ved profeten. De burde vært ledere og rette lærere for folket, men sviktet. Da sender Herren bud om sin vilje.

.

Nå ville han sende forbannelse over dem, hvis de ikke hørte på hans ord og tok det på alvor, v. 2. Han skulle forbanne deres velsignelser – både for dem selv, de materielle og åndelige, og det de talte til folket. Å forbanne forstår vi vel her best som at Gud tar bort det gode de hadde hatt før, jfr. 3, 9. Det er dommen over synden som allerede har begynt her.

.

I v. 3 blir det utvidet til å gjelde deres ætt og offer. De skal virkelig få oppleve Guds reaksjon mot synden og deres ulydighet. Resultatet for prestene kan bli at de blir fratatt embetet som prest slik at de ikke tjener ham selv om de utfører ritualet, om de ikke omvender seg. – Å kaste møkk i ansiktet er et av de sterke uttrykk for hån. Å bli kastet opp i den er uttrykk for at dette vil bli vedvarende, permanent, sier T. V. Moore.

.

Da vil de forstå (kjenne) at det er Gud selv som står bak. Da skal det være Guds pakt med Levi, står det. Levi stamme var prestestammen i Israel, og den hadde ikke noe eget landområde. De skulle tjene Herren i templet. Om Herrens pakt med dem leser vi i 4. Mos. 3, 44-48; 18, 8-24; 5. Mos. 33, 8-11.

.

Deres hovedoppgave var å forkynne loven slik at folket lærte Gud og hans vilje å kjenne. Konkret skulle de lære folket moralloven. Og det var nødvendig hele tiden, ettersom det stadig vokste fram nye slekter.

.

Pakten var gjensidig ved at Herren ventet ærbødighet av prestene og han gav dem liv og lykke i tjenesten. Men de hadde forlatt Herrens lov, som vi så i kap. 1. Men Gud var ikke bundet til å velsigne dem fordi de var prester. Skulle de eie velsignelsen måtte de følge Guds ord og lover. (Dette var i den gamle pakts tid.)

.

Gud var med dem for at de skulle frykte Gud slik Aron og Levi hadde gjort, v. 5. Aron var av prestestammen, og Levi stamme var fra begynnelsen på rett vei. De talte Guds lov, v. 6, og holdt seg borte fra urett og synd, men levde med Gud i fred og ærlighet, står det. Og det gjorde at mange omvendte seg. Et rett liv ble lagt merke til og ble et forbilde for de andre.

.

Og slik må det være. En prest skal holde fast på kunnskap og loven, v. 7. Han er Guds representant på jord, hans sendebud til menneskene. Gud hadde ikke åpenbart seg for folk flest, men hans vilje kom gjennom hans sendebud. Men når sendebudet sviktet, ble folket forført. De skulle jo forkynne Mose lov og Guds vilje for folket. Hvordan skulle de kjenne den om ikke sendebudet forklarte det rett?

.

Og sendebudene på Malakias tid hadde nettopp sviktet her. De hadde gått bort fra ”veien”, v. 8. I tillegg var årsak til at mange andre til å svikte Mose lov, for de hadde fordervet Levi-pakten. Det skjedde både ved deres eget dårlige eksempel og ved at de hadde forkynt galt om Guds vilje.

.

En konsekvens av dette var at de ble foraktet av folket, v. 9. Folk flest ser aldri opp til mennesker som lever frynset og ikke tar livet nøye. De ble en skam for seg selv og årsak til at andre falt fra Gud. De gjorde forskjell på folk for loven, ved at de dømte forskjellige mennesker ulikt etter loven og unnskyldte synden hos noen. Prestene hadde innflytelse over folket både ved sitt arbeid i templet og ved sitt eksempel. Derfor var de medskyldige i frafallet i Israel.

B. Andakt.

Det er alltid galt å synde. Dommen gjelder alle mennesker. Men det blir ekstra farlig når en leder i Guds rike synder. Han står som et eksempel for andre og folk flest forventer at prester og forkynnere og misjonærer skal leve annerledes enn andre. De skal med andre ord være mer nøye med sitt liv og holde seg etter Guds ord. For Gud er alle like på en måte, men skaden blant mennesker og for Guds ære blir større når en prest faller i synd.

.

Forholdet til Guds er avgjørende. Det er den evige standard i alle religiøse spørsmål. Ordet er evig og uforanderlig. Skaden blir derfor stor når noen ledere forandrer på Guds ord – både ved at de legger noe til og at de trekker noe fra, jfr. Åp. 22, 18f. Da vil de uvegerlig tale og lære feil. Vi kan ikke ta noe bort fra Guds ord og fortsette å tale rett. Det er en selvmotsigelse.

.

I dag ser vi at det skjer stadig blant folk. Nå er det ikke bare liberale teologer som gjør det. Nå setter nesten alle seg opp mot Guds ord og sier: Det er ikke ment slik. De som ikke helt vraker Guds ord og har sagt all kristendom nei, tar gjerne bort det som er til anstøt for vår naturlige tanke. De som vil være kristne, leser og tar fram de gode ordene i Bibelen, men lar sterke formaninger og domsord ligge. De gjelder ikke lenger. For nå er Gud bare kjærlighet.

.

Dermed lurer de seg selv og fører andre inn i fortapelsen eller i beste fall inn i åndelig mørke. Folk vet snart ikke hva de skal tro. Derfor er rådet til oss i dag: La oss holde oss på de gamle stier. Det betyr også i dette tilfelle å holde seg til de gamle kirkens lærere. De hadde sett rett i hovedspørsmålet om frelse ved tro alene, av nåde alene, fra Skriften alene.

.

2) Han forkynner også Herrens straff over dem som vraker sine israelittiske hustruer og tar hedenske kvinner til ekte, 10–16,

10 Har vi ikke alle sammen én far? Har ikke en Gud skapt oss? Hvorfor er vi da troløse mot hverandre, så vi vanhelliger våre fedres pakt? 11 Juda har vært troløs, og vederstyggelige ting er gjort i Israel og i Jerusalem; for Juda har vanhelliget Herrens helligdom, som han elsker, og har tatt en fremmed guds døtre til ekte. 12 Hos den mann som det gjør, skal Herren utrydde av Jakobs telt hver levende sjel, og den som bærer offergaver frem for Herren, hærskarenes Gud! 13 For det annet gjør dere også dette: dere dekker Herrens alter med tårer, med gråt og sukk*, så han ikke mer ser på offergaven eller med velbehag tar imot noe av deres hånd**.

<* nemlig: av deres forskutte hustruer.><** MLK 1, 10.>

14 Og dere sier: Hvorfor? Fordi Herren har vært vitne mellom deg og din ungdoms hustru, som du har vært troløs mot, enda hun er din ektemake og din hustru som du har inngått pakt med. 15 Men har ikke en* gjort det og er enda blitt i live? Men hva gjorde denne ene? Han ville oppnå den ætt Gud hadde lovt ham**; men dere skal ta vare på deres liv, og mot din ungdoms hustru må du ikke være troløs! <* Abraham; 1MO 16, 4 fg. JES 51, 2. ESK 33, 24.> <** 1MO 15, 4 fg. 16, 2.>

16 For jeg hater skilsmisse, sier Herren, Israels Gud; en dekker derved sine klær med vold, sier Herren, hærskarenes Gud. Så ta da vare på deres liv og vær ikke troløse!

.

A. Tolking.

Nå tar Malaki fram et enkelt punkt i loven der folket hadde sviktet, og det står dermed som eksempel på slik fall fra Guds ord. Det gjaldt skilsmisse og gjengifte. Her gikk også prester og ledere foran som eksempel. Derfor blir dette et nytt eksempel på frafall og svikt overfor Guds vilje.

.

Gud er far for alle jøder, sier profeten. Det betyr her at han hadde valgt ut dette folket for at de skulle være hans barn (Wycliffe com.). Alle mennesker har etter naturen Gud til far på grunn av skapelsen (Apg. 17, 24-29). Men de blir Guds åndelige barn bare ved en ny skapelse, ved gjenfødelsen. Johs 1, 12f; 3, 3-8; 2. Kor. 5, 17. Men i dette verset er hovedsaken at israelittene er Guds folk på en spesiell måte.

.

Først gjelder det skilsmisse. Noen menn hadde skilt seg fra sine israelittiske hustruer som de var lovlig gift med etter Mose lov. Det hadde de gjort for å kunne gifte seg med hedenske kvinner som trolig var yngre og mer attraktive enn deres egne koner. Dette betrakter Herren for å være troløshet.

.

Jødene var ganske liberale når det gjelder skilsmisse. Men det skulle være noe ved kvinnen som han ikke likte eller tålte. Da kunne mannen gi kvinnen et skilsmissebrev og saken var løst. Slik var det ikke her. Skilsmissen var begrunnet i at han ønsket en annen kvinne, en hedensk kvinne. Da ble det brudd mot et annet av Guds bud. Det hadde ikke noe med rase eller hudfarge å gjøre, men på grunn av religionen. Tok han en hedning inn i sitt hjem, ble hjemmet og barna preget av det. Flere ganger i Bibelen ser vi at Gud hater skilsmisse av denne grunn. Jfr. Jes, 9-10 og Neh. 13.

.

I disse versene kommer også klagen og spørsmålstegn ved Guds handlemåte fram.

.

B. Andakt

.

Det er også i dag et ømtålig spørsmål. Men vi må holde oss til Guds ord. Hjemmet står sentralt i Guds styremåte. Samfunnet er bygd opp på de mange hjem også i vår verden. Og vi ser at det samme skjer i hedenske land og samfunn. Ved skapelsen ble familien en byggstein i menneskeheten, både for barnas skyld og ved at noen få mennesker skal danne en enhet for å hjelpe og beskytte hverandre. Vi kan godt si at det er en levning etter Edens hage som gjelder alle folk, uten at vi legger noe religiøst i det.

.

Skilsmisse er å splitte dette samfunnet. Og det vil alltid ligge noe ondt igjen etter et skille i en familie. Det gjelder barna som er sårbare, og det sårer begge parter som skiller lag. Minnet om de gode dagene vil alltid ligge der – men nå kanskje med en dyp bitterhet over det som har skjedd.

.

Derfor er det både en kristenplikt og en samfunnsplikt å verne om hjemmet. Med sorg ser vi at oppløsningen tiltar på dette punktet også.

.

3) Han refser dem som mener Gud er urettferdighet og spør etter Guds dom, 17.

17 Dere har trettet Herren med deres ord, og dere sier: Hvorledes har vi trettet ham? Ved å si: Hver den som gjør ondt, er god i Herrens øyne, og i slike har han velbehag, eller: Hvor er Gud, han som dømmer?

.

A. Tolking

Å trette med Herren er å stille spørsmål ved hans handlemåte og ord. Ved å si, sier Malaki. Våre ord må stemme med Herrens ord. Da har de Guds kraft i seg og vi lever under hans velbehag.

.

Det folket sa og mente på denne tiden, var at det å gjøre ondt egentlig var godt – til og med i Guds øyne. Med andre ord kan vi si at det er likegyldig hva vi gjør. Gud er med oss likevel, for han regner ikke med oss.

.

I dette avsnittet er nok tanken på det foregående i kapitlet nær. Der handlet det om skillsmisse og gjengifte. Noen mener at vi skal ikke blande Gud inn i det jordiske. Der styrer vi selv. Religionshistorisk er dette et utslag av den epikureiske skeptisisme, som nettopp benektet at Gud var med i de jordiske ting. Hva har han med å dømme om dette?

.

Malaki taler alvorlig på Guds bud her. Å tenke slik er å trette med Gud som har skapt alt. Han er en rettferdig Gud, og som skaper har han autoritet over alt.

.

Noen tar dette siste verset samme med de etterfølgende i kap. 3. Der kommer profetien om døperen Johannes som skal rydde vei for Messias. Og da vil de se at Herren skal holde dom over synden.

B. Andakt.

Det ligger til menneskets natur etter fallet å ville styre sine egne saker. Hvorfor skal Gud blande seg opp i dette? Det moderne mennesket er sterkt i slike tanker. Vi er mer opplyst enn før og må ta hensyn til den menneskelige situasjon i alt.

.

Men vi skal være forsiktige med å stille spørsmål ved Guds gjerninger. Han ser alt i det totale perspektiv og vet hva som kommer. Derfor handler han og taler i forhold til det. Derfor er det lurt av oss mennesker å tenke slik: Selv om jeg ikke forstår Guds handlemåte just nå, kan det være noe jeg ikke ser og forstår som vil forklare alt senere.

.

Kap. 3.

1) Dem som spør etter Guds dom, forkynner Herren at han skal sende sitt bud (døperen Johannes), som skal rydde veien for ham, og at så skal han selv, Herren, paktsengelen (Messias), brått komme for å holde dom; han skal skille hyklerne fra de rettskafne og rense disse, så de atter kan bære velbehagelige offer fram for ham; han vil straffe alle ugudelige, 1–6.

1 Se, jeg sender mitt bud, og han skal rydde vei for mitt åsyn; og brått skal han komme til sitt tempel, Herren som dere søker, paktens engel som dere stunder etter; se, han kommer, sier Herren, hærskarenes Gud. 2 Men hvem kan utholde den dag han kommer, og hvem kan bli stående når han lar seg se? For han er som en smelters ild og som tvetteres lut. 3 Og han skal sitte og smelte og rense sølvet, og han skal rense Levis barn og gjøre dem rene som gull og sølv; og de skal bære fram for Herren offergaver i rettferdighet, 4 og Judas og Jerusalems offergaver skal behage Herren, som i gamle dager, som i fordums år. 5 Og jeg vil komme til dere og holde dom og være et hastig vitne mot trollkarene og horkarlene og de som sverger falsk, og mot dem som ikke gir dagarbeideren hans lønn og gjør vold mot enken og den farløse, og som bøyer retten for den fremmede og ikke frykter meg, sier Herren, hærskarenes Gud; 6 for jeg, Herren, har ikke forandret meg, og dere, Jakobs barn, er ikke tilintetgjort.

A. Tolking.

Noen har spurt om ikke Herren snart ville holde dom over alt det ugudelige. De undret seg over at Gud ventet så lenge med oppgjørets dag. Nå får profeten beskjed. Herren skal først sende sin budbærer for å forberede folket og rydde vei for Messias. Og denne første budbærer er døperen Johannes, se også kap. 4, 5. Jfr. Mat. 11, 10. Sendebudet representerte Guds pakt med Israel som skulle velsigne folket i motsetning til dommen over de ugudelige.

.

Han taler nå om paktens engel. Dermed føres tanken til Sinai der Gud gjorde sin pakt med Israels folk, 2. Mos. 19-20. Der fikk de loven og senere mange forskrifter for gudstjenesten og livet. Engelen er den engel som førte dem ut av Egypt (A. Dächsel) og trelldommen der og til deres eget land. Jfr. 1. Kor. 10, 4. Det er altså den samme Gud som ledet folket i gammel tid som kommer i den nye pakt. Og Messias var Guds Sønn, Salme 2.

.

Gud gir folket dette løftet: Han kommer!, v. 1. Men han sier ingen ting om tiden. Det er ikke alltid Guds svar og løfte kommer med en gang eller når vi tenker. Her gikk det over 400 år før svaret kom. Ingen av de som levde på Malakias tid fikk oppleve oppfyllelsen av løftet. Folket skulle lære å leve i tro og bare klynge seg til Herrens ord og løfte. Han skal komme til sitt tempel. Det har vært tolket ulikt. Luther sier det er til kirken han kommer, mens H. M. Morris sier det sikter til Jesu renselse av templet i Johs 2, 13-16.

.

Sendebudet skulle rydde vei for Messias. Og det gjorde han ved å forkynne. Det viser oppfyllelsen i f. eks. Mat. 3 og Luk. 3. Jfr. Mat. 11, 10. Det er først og fremst i hjertene det må ryddes og renses.

.

Fra vers 2 taler han så om dagen som kommer, slik han har talt i kap. 2, 17. Hvem kan utholde den? Spør han. For det er en alvorlig dag han taler om. Den sammenlignes først med ”en smelters ild” fordi den smelter og renser ut all synd og det som ikke skal være der. Det blir som i en smeltedigel. Og hvem kan stå imot den?

.

Dernest sammenlignes den med ”tvetteres lut” fordi den vasker bort alt det urene i menneskene. Det er frelsesverket han taler om på den måten. I den gamle pakt fra Sinai var det mange offer som skulle vise at synden måtte bort og sones. I den nye pakt fra Golgata er det Jesu blod som renser oss fra all synd og frelser oss. 1. Johs 1, 7.

.

I v. 3-4 blir dette ført videre med et bilde. Messias skal ”sitte” som en gullsmed ved sitt arbeidsbord og følge nøye med hva som skjer. For han smelter hver enkelt som kommer til ham og renser ut alt med sin forsoning. Levis barn er prestene, altså Herrens tjenere i den nye pakt som han også må rense og gjøre dem rene. Dette er bilde både på frelsen og gjenfødelsen når vi kommer til ham, og på helliggjørelsen som varer livet ut. Alle kristne, og kanskje særlig Guds tjenere på alle ”nivå”, behøver en stadig renselse for å kunne fortsette i tjenesten. Det følger så mye slagg med oss, og det må bort om velsignelsen skal vare ved.

.

Og da kommer de rettferdige offergavene, og de skal behage Herren. Det er ikke alt som blir gitt til Guds sak som er etter hans vilje, verken i den gamle eller den nye pakt. Det viser Bibelen oss.

.

Som i gamle dager skal det bli. Det er ikke slik at f. eks. Mose og Davids tid var fullkomne i alt. Men i Guds tanke var det fullkomment, og det slik han vil det skal være til alle tider.

.

I v. 5-6 går han så over til å tale om dommen. Nå regner profeten opp en rekke synder som sikkert mange var falt i på den tid. Alt var sosiale synder i den forstand at de gikk ut over andre mennesker. Til slutt kommer det verste og årsaken til alt det andre menneskelig sett: de fryktet ikke Herren.

.

Nå kommer Guds reaksjon og dom. For han er akkurat slik som han var i gamle dager, v. 6. Han straffet folket på Noahs tid ved å sende vannflommen. Han dømte Lot og senere mange ganger Israels folk da de hadde syndet. Det vil han også gjøre nå – om ikke før på dommens store dag da alle skal stilles til ansvar for sitt liv.

.

Gud har altså ikke forandret seg, v. 6. Det er både en advarsel til den verdslige verden som forakter og nekter Gud, og en garanti for at Guds nåde er den samme til vår siste dag. Dommen skal ikke utrydde alle – verken Israels folk eller de troende nå.

.

B. Andakt.

Noen vil ha sitt navn nevnt som giver, med baktanken om å få ære av mennesker for stor offervilje. Andre reiser bygninger for sitt navn eller gir kostbare ting til Guds hus, som lysekroner og døpefat med sitt eget navn på.

.

Bibelens offertanker slik: Den høyre hånd skal ikke vite hva den venstre gir (Mat. 6, 3), og langt mindre naboen og misjonsstyret. Rette offergaver er usynlige og anonyme gaver som bare Herren kjenner til. Noen ganger kan det ikke unngås at andre vet noe, men vi skal etterstrebe bibeltanken.

.

Livet skal også være rett. Han har gitt rettessnor i Skriften om kristenlivet. Det skal være etter Guds vilje som vi finner i Bibelen. Gud har ikke forandret seg, han er den samme. Hebr. 13, 8 sier at Jesus er den samme. Og Jakob 1, 17 forteller oss at det ikke er forandring hos Gud. Det er også det beste livet å leve etter Guds ord, selv om det koster noe for oss selv og vår gamle natur.

.

2) Herren formaner folket til å omvende seg og vise dette ved redelig å gi tiende og de hellige gaver; da vil han rikelig velsigne det, 7–12.

7 Like fra deres fedres dager har dere veket av fra mine lover og ikke holdt dem; vend om til meg, så vil jeg vende om til dere, sier Herren, hærskarenes Gud. Og dere sier: Hva skal vi vende om fra? 8 Skal et menneske rane fra Gud, siden dere raner fra meg? Og dere sier: Hva har vi rant fra deg? Tienden og de hellige gaver. 9 Forbannelsen har rammet dere, og fra meg raner dere, ja hele folket. 10 Bær hele tienden inn i forrådshuset, så det kan finnes mat i mitt hus, og prøv meg på denne måte, sier Herren, hærskarenes Gud, om jeg ikke vil åpne himmelens sluser for dere og utøse velsignelser over dere i rikelig mål! 11 Og jeg vil true eteren* for deres skyld, så den ikke ødelegger jordens grøde for dere; og vintreet på marken skal ikke slå feil for dere, sier Herren, hærskarenes Gud.

<* gresshoppen.> 12 Og alle folkene skal prise dere lykkelige; for da skal deres land være et herlig land, sier Herren, hærskarenes Gud.

.

A. Tolking.

Svikten i Israels folk var ikke ny på Malakias’ tid. Helt fra fedrenes tid har det vært svikt. Det må være helt fra syndefallets dag, og Abrahams og Mose tid. De har ikke holdt Guds lov. Og det kommer av at mennesket falt i synd og fikk dermed en syndig natur. Og den kan ikke gjøre Guds vilje og vil heller ikke gjøre det, sier Paulus. Rom. 8, 7.

.

Jødene dyrket nok ikke lenger avguder direkte, men de var blitt likegyldige i sin tro og gudstjeneste. De tok det ikke så alvorlig lenger. Guds hus var ikke det viktigste formange. Og prestene var heller ikke brennende i tjenesten og i sin egen gudstro. Da er frafallet kommet et langt stykke.

.

På den bakgrunn kaller han folket til omvendelse. Og nå er det ikke det de ikke kan han ber dem vende seg fra. Nå taler Gud om ytre synder som de skal slutte med. Omvendelse betyr å få et nytt sinn – sinnsforandring. Når det ytre blir galt på en eller flere måter, ligger årsaken som oftest i menneskets indre, i dets hjerte. Det er ikke rett for Gud, og da blir livet også feil.

.

Her gjelder det særlig tienden og de hellige gaver som var en del av Mose lov på den tid. De hadde ranet fra Gud ved ikke å gi tiende. Disse gavene skulle bl.a. brukes til å holde tjenesten ved templet ved like. Hvis det ikke skjedde, ville det bli slutt på ofrene og folket og samfunnet ta skade. Dermed hadde forbannelsen rammet dem, og det galdt hele folket. Her ser vi hvor nøye Gud regner og hvor alvorlig han tar sin egen lov. Den som bryter Guds vilje, blir rammet av Guds straff.

.

Derfor innebærer omvendelsen at de følger det Gud har sagt. I v. 10 sier han derfor: Bær hele tienden inn i templet. Dette er egentlig en prøve på at Gud er god. Hvis de følger Guds veier, vil de oppleve Guds velsignelse i sitt liv, noen ganger skjer det også på det menneskelige og timelige området. Den som våger mye for Gud, kan også vente store ting fra ham, som W. Carey sa i misjonsmøtet i England i 1792.

.

Det vil alltid være motstand mot Guds folk og motgang som Guds venn. Eteren i v. 11 er bilde på det. De kan ødelegge mye. Men Gud er sterke enn alle andre, og han vil true motstanderen og stanse ham. De skal ikke få hindre Israel om folket går Guds vei.

.

Da vil de oppleve lykken som folk, og andre folk vil oppdage det og prise dem for det. De vil se forskjellen, at Israel er et herlig land sammenlignet med deres egen ørken. Omvendelse og religion kan ikke alltid beskrives rett, men den kjennes på fruktene. En by som ligger på et berg, kan ikke skjules, sa Jesus. Det gjelder i mange forhold.

.

B. Andakt.

Vi får ikke skikk på vårt indre menneske. Det vil alltid synde og gjøre mot Guds vilje. Det er en av syndefallets følger. Og det er vår sorg som kristne at vi er så stygge i vårt indre, både i tanker, gjerninger, ord og motiv for det vi gjør.

.

Gud kaller oss likevel til å legge av oss de konkrete synder som mange mennesker lever i. Og da er ikke vårt indre en unnskyldning. Vi kan slutte å stjele og banne og baktale folk. Formaningene i Bibelen er mange på dette området.

.

Men det skal lykkes for oss. Ingen skal få dra oss bort fra vår frelses Gud. Når vi går Guds vei, vil Han være med oss alle dager og gi oss rik velsignelse her i livet og en herlig og stor evighet bak død og grav.

.

La det bli slik med oss at verden ser oss og misunner oss det livet vi lever. La de se at vi eier en fred og harmoni i livet som de ikke har, og la oss vise dem at det er på grunn av syndenes forlatelse og freden med Gud. Det kan også være et kall til den ufrelste verden.

.

3) Han klager over de ugudelige, som spotter og sier at det er forgjeves å tjene ham, og lover de gudfryktige at han vil spare dem på den kommende dommens dag, 13–18.

13 Deres ord har vært sterke mot meg, sier Herren. Og dere sier: Hva har vi sagt oss imellom mot deg? 14 Dere har sagt: Fåfengt er det å tjene Gud, og hva vinning har det vært for oss at vi har aktet på hans bud, og at vi har gått i sørgeklær for Herrens, hærskarenes Guds skyld? 15 Og nå priser vi de overmodige lykkelige; ikke alene trives de vel de som lever ugudelig, men de har satt Gud på prøve og har allikevel sloppet fri. 16 Da talte de med hverandre de som frykter Herren, og Herren lyttet til og hørte det, og det ble for hans åsyn skrevet en minnebok for dem som frykter Herren og tenker på hans navn. 17 Og på den dag som jeg skaper, sier Herren, hærskarenes Gud, skal de være min eiendom, og jeg vil spare dem, likesom en mann sparer sin sønn som tjener ham. 18 Da skal dere atter se forskjell mellom den rettferdige og den ugudelige, mellom den som tjener Gud, og den som ikke tjener ham.

.

A. Tolking.

Israel talte sterke ord mot Herren. Det må ha vært klage og kritikk og beskyldninger mot Gud. Og dette har de samtalt om når flere var i lag, Men de vil ikke vedgå det og sier: Hva tid har det skjedd? Det er et forsøk på å renvaske seg og gjøre seg selv uskyldige.

.

Men Herren vet hva vi sier og tenker. Han har klart svar: Dere har sagt det er unyttig å tjene Gud og der har ingen vinning ved det. I tillegg har de merket at de ugudelige er vel så lykkelige, de trives vel og har satt Gud på prøve og gått fri dom. Det var slik Asaf tenkte i sin tid, Salme 73, 13.

.

Her avslører de sitt eget indre. De ville tjene Gud for selv å ha noen vinning ved det. De mente tydelig nok at Gud skulle betale dem for. De måtte jo få fordeler av å være Guds venner. Det er ikke tankene til et Guds barn som lever av nåde. Hedningene har det like godt, og derfor trenger vi ikke noen Gud.

.

Men det var noen i Israel som levde rett med Gud. Det var ”de som frykter Herren”, v. 16. De talte sammen om dette og sitt forhold til Gud og skjønte hva som var rett og galt her. For de kjente en hellig frykt for Gud. – Da lyttet Herren, han hørte hva de sa og skrev det opp i en bok i himmelen. Det er Guds notater om oss. Her gjelder det Guds eget folks tanker og samtaler. Og Herren har velbehag i det når Guds folk samtaler om åndelige saker og gir ham all ære. Å frykte Herren på denne måten innebærer det.

.

Dermed peker Herren framover og taler om en ny dag. Da skal de bli evig berget, de skal være Guds eiendom og bli spart i dommen som går over verden. – Og det blir et tydelig skille mellom Guds folk og verden på den dag. Gud selv vil vise hvem som er hans rette tjenere – og de som ikke er det. De siste tjener seg selv i alt det de gjør, selv når de står i templet og ofrer til Herren.

.

B. Andakt.

Det er alltid noen som klager på Guds handlemåte. Slik har det vært til alle tider, men kanskje har det aldri vært så mye kritikk av Den Allmektige som just nå. Gud får skylda for nesten alt, og folk spør: Hvor er Gud som kan tillate slikt som dette?

.

Vi møter stadig slike mennesker, og de er ekstra frimodige offentlig. De mener de er i sin fulle rett til å kreve nesten alt av andre. De krever hjelp av det offentlige og av Gud. Alle skal på en måte stille opp for dem. Men ellers betyr Gud ingen ting for dem. De tror ikke på ham og mener faktisk at han ikke er til. Det er bare gammel overtro, sier noen.

.

Likevel krever de sin rett hos ham! Er ikke det underlig og fullstendig inkonsekvent. Men det er ikke alltid vi mennesker tenker igjennom det vi sier og gjør.

.

Vi som har lagt vårt liv i Guds hånd, har både hjelp av ham her i tiden og et framtidig godt håp. I vår minnebok står det at våre synder er utslettet ved Jesu død og at vi lever bare av nåde og har ingen ting å rose oss av. Ef. 2, 6. Og når dommen kommer skal vi gå fri. For de troende skjer det ved Jesu gjenkomst. Da henter han alle sine, og alle skal se at vi var Guds barn.

.

Og da skal vi takke ham for evig og alltid. Og vi skal prise hans navn for frelsesverket og nåden og at han var med oss alle dager til den siste.

.

Kap. 4.

1) På dommens dag skal de ugudelige tilintetgjøres, mens rettferdighetens sol (i Messias) skal gå opp for de gudfryktige og læge dem, 1–3.

1 For se, dagen kommer, brennende som en ovn; da skal alle overmodige og hver den som lever ugudelig, være som halm, og dagen som kommer, skal sette dem i brand, sier Herren, hærskarenes Gud, så den ikke levner dem rot eller gren. 2 Men for dere som frykter mitt navn, skal rettferdighetens sol gå opp med legedom under sine vinger; og dere skal gå ut og hoppe som gjøkalver, 3 og dere skal trå ned de ugudelige, for de skal være som aske under deres fotsåler, på den dag jeg skaper, sier Herren, hærskarenes Gud.

A. Tolking.

Profeten avslutter sin profeti med ordet om dommens dag, da alt skal frem i lyset. Da vil Herren dømme de ugudelige til fortapelsen. Han bruker sterke bilder på dette, slik Bibelen ellers gjør.

.

Samtidig tenner han i lys i dette dystre mørke. Han forkynner Messias’ komme. Han er rettferdighetens sol. Når han kommer, vil han lyse for de som tar imot ham og tror og frelse dem. Legedom er også et sterkt uttrykk for Guds frelse for menneskene.

.

Disse siste versene hos Malaki er avslutningen på åpenbaringen i den gamle pakt. Nå gikk Israels folk inn i en 400 år lang natt uten en eneste profet for folket, før døperen Johannes kom med sitt budskapet om omvendelse og Messias.

.

B. Andakt.

I den nye pakt lever vi i oppfyllelsen av profetordet om Messias. Dagen er kommet, Kristus er født. Men i evangeliets tidsalder er denne dagen en frelsens dag. Den er nok også en dommens dag over de som nekter å tro evangeliet. Men den endelige dom venter vi skal skje ved avslutningen av tiden.

.

I vår evangeliske tid er det slik at Jesus kom som lyset og gav oss dermed klar oversikt over vår egen synd så vel som over frelsens vei. Her er det nok særlig tenkt på frelsen når han taler om rettferdighetens sol med legedom. Hele Bibelen forkynner dette: Bare i Jesus er det frelse fra synden. Mat. 1, 21 og Apg. 4, 12 og Johs 14, 6.

.

Da blir det ny glede i våre hjerter – vi skal hoppe som gjøkalver, et uttrykk som taler billedlig om stor glede og frihet. Slik får vi oppleve det når frelsesjubelen fyller vårt sinn og gleden i Gud toner i hjertet.

2) Til slutt formaner profeten folket til å legge seg Moseloven på hjerte og holde fast ved den, og forkynner at Herren før den store dommens dag skal sende en ny Elias (døperen Johannes), som ved sin preken skal omvende mange av folket, så landet kan unngå å bli tilintetgjort, 4–6.

4 Kom i hu Mose, min tjeners lov, som jeg gav ham på Horeb for hele Israel, både lover og bud! 5 Se, jeg sender dere Elias, profeten, før Herrens dag kommer, den store og forferdelige; 6 og han skal vende fedrenes hjerte til barna, og barnas hjerte til deres fedre, så jeg ikke skal komme og slå landet med bann.

A. Tolking

Profeten visste at Israel si framtid lå for en stor del i at de holdt Mose lov hellig. Derfor formaner han folket om å huske på den og viser til lovgivningen på Horeb-fjellet, på Sinai berg.

.

De må ikke bare vite om den i teorien, men de må legge den på hjerte og holde fast ved den. Mange hedningfolk bodde omkring dem og påvirket deres tanke og liv. Dette måtte de holde ute fra sitt liv og samfunn.

.

Dernest minner han dem til slutt om den nye pakt som kommer med oppgjør og dom over alle folk. Herrens dag er avslutningsdagen for denne tids husholdning, og den innvarsler noe nytt, evigheten.

.

Men før dette blir virkelighet, kommer Messias som innvarsler Herrens dag. Og før Messias kommer et sendebud som skal forberede folket på den nye pakt. Det var Elias, profeten. Men han mener ikke den gamle profeten konkret. Han er et bilde på døperen Johannes som ryddet vei for Jesus. Mat. 3, 3; Luk. 1, 16f. Det er ikke Elias selv som skal oppstå fra de døde og komme til jorden igjen. Det er en som skal komme i hans ånd og kraft.

.

Døperen skulle vende fedres hjerte til barn og ulydige til rettferdiges sinnelag, for å berede Herren et velskikket folk” (Luk. 1, 17). Her stemmer oppfyllelsen med profetordet igjen. I profetordet står ”fedrenes hjerte til barna” og i oppfyllelsen ”ulydige til rettferdiges sinnelag”, som er en tolking av hvorledes ”fedrene” var. Og Gud vil ha hele familien, både barn og voksne.

.

Dette kan vi best forstå slik at Elias, dvs. Døperen Johannes, skal forkynne slik at menneskene kommer i harmoni med Gud og hverandre og slik bli forberedt på at Messias – Jesus – kommer. Og han gjorde det ved å forkynne omvendelse og tro på Gud. Med tanke på det som hadde skjedd før i folket (Mak 2-3), taler dette om at folket må slutte å synde ved å bryte Herrens lov ved Moses og leve etter Guds vilje.

.

Vi ser flere ganger i Det gamle Testamentet at forfatterne ikke skiller mellom Jesu første og andre komme. De ser det liksom under ett. Men fra Det Nye Testamentet vet at det er to forskjellige historiske hendelser. Jesus kom først som frelser og deretter skal han komme som dommer over verden.

.

Det siste ordet i Det gamle Testamentet på hebraisk er et ord for ødeleggelse (cheræm). Det er ett ord for å sverge eller bannlyse, og det er sterkt. Hvis ikke de omvender seg, vil dommen komme.

.

B. Andakt.

I den nye pakt har vi en fullstendig Bibel med både Mose lov i GT og Jesu evangelium i NT. Men også i den nye pakt lyder forkynnelsen av omvendelse fra døde gjerning til en levende tro på Kristus. Til alle tider ber Gud oss om vende oss fra synden og leve etter Guds vilje. Vi klarer det aldri fullkomment. Men Gud har ordnet en frelse for alle av nåde ved troen. Men det fritar oss ikke fra et rett liv etter Guds vilje. Derfor lyder ordet om formaning svært ofte i NT, og de stemmer med Guds vilje. En kristen lever bare et godt og lykkelig liv under Guds velsignelse når det skjer etter Guds ord. Derfor må vi hele veien beflitte oss på bruke Ordet som rettesnor for livet.

Amen.

----