2. Tim. 4.

Kapittel 4.

1. Forkynne Guds ord, v. 1-5.

Vers 1 Jeg vitner for Gud og Kristus Jesus, som skal dømme levende og døde, og ved hans komme og hans rike:

[Matt 25: 31. Joh 5: 27. Apg 10: 42. 2Tess 2: 8.]

Paulus kommer nå mot slutten av sitt brev, og han skal skrive sin siste formaning til den unge mannen som skal overta. Det ligger alltid et ekstra alvor over det siste vi gjør. Og nå taler han mest til ham som den unge predikanten. Kanskje han aner at det er hans siste ord. Ordene tyder på det.

.

Han vitner, sier Paulus. Ordet betyr her å ta noen til vitne og bekrefte at noe er sant og brukes om sterk formaning, sml. 1. Tim. 5, 21. Dret viser neste vers nedenfor her. Og det gjør han framfor Gud og Kristus Jesus. ”Paulus kaller Gud selv og Herren Jesus Kristus fram som vitner til det som her sies.” (O. Hagesæther). Det er sterke sannhetsvitner.

.

Det er Jesus som kalles dommer her, både for levende og døde ved hans komme. Tanken er at Gud vil behandle de døde slik han gjør med de levende. De som dør nå og har dødd før unngår ikke dommen. Døden er ikke tilintetgjørelse og slik et skjul for døden. Både døden og Dødsriket kalles fram i dommen og gir sine døde fra seg, Åp. 20, 13.

.

Han tenker også på Jesu gjenkomst og Guds rike som skal åpenbares i sin fulle blomst en gang. Nå ser og opplever vi bare en skygge av det egentlige Gudsrike. Da skal vi også forstå at Paulus’ lære var sann.

.

2 Forkynn Ordet! Vær rede i tide og utide. Overbevis, irettesett og trøst, med all tålmodighet og lære.

Nå kommer fem formaninger til predikanten Timoteus, og dermed til alle forkynnere ute og hjemme til alle tider. Guds ord er slik at det taler til alle på samme tid som det har en bestemt person eller gruppe som de første tilhørere. Disse formaningene kan vi alle stille oss inn under. Det gjelder oss.

.

Først: Forkynn Guds ord. Vi skulle tro at det alltid var selvsagt. I verden er så mange røster som gjerne vil ha ordet, så formaningen er nødvendig. Det skriver også Peter: Om noen taler, han tale som Guds ord. 1. Pet. 4, 11.

.

Guds ord er det viktigste for oss. Bare det kan vise oss vår sanne stilling innfor Gud, og bare det viser oss den eneste vei ut av synden og inn i Guds rike. Men Ordet er også slik at det ikke bare opplyser oss om synden og frelsen. Ved forkynnelsen gir den også det den forkynner. Guds ord meddeler oss frelse når vi åpner hjerte og sinn.

.

Har vi ikke vært tilhører til en Åndsbåren forkynnelse og kjent at Gud taler til oss gjennom Ordet. Vi satt der og så våre synder på en ny måte og måtte rope til Gud. Og ordet om Jesus ble levende. Det var som om Gud brukte det forkynte ord og strøk ut våre synder. – Dette Ordet skal vi forkynne. Ikke tanker og ideer om Ordet, men la selve Ordet få virke på hjertet.

.

Dernest: Vær rede. En forkynner kan ikke ha en 9 til 4 timers jobb. Han er som en lege på vakt og en patrulje i tjeneste. I tide og utide sier Paulus. Det betyr at noen ganger passer det ikke så godt for oss. Vi ville slappe av og nyte – så kommer utfordringen: Kan du tale i kveld? Taleren kommer ikke.

.

Eller det kan være en anledning som dukker opp ganske uventet. Det kan være på gatehjørnet eller i et selskap. Da åpner det seg en vei – noen spør og innleder samtale om Guds rike. Da må vi gripe den! En predikant og alle kristne kan ikke bare tenke at vi er Guds tjenere når vi har reiserute eller oppsatt talerliste. Vi er det alltid. Hjemme og på arbeidsplass og i møter.

.

Uttrykket ”i tide” betyr egentlig i en ”god tid”. Da passer det godt å ta fram Guds ord og holde en bibeltime eller en andakt. Og alle føler at det var godt det skjedde nå. I ”utide” betyr det motsatte: Det var likesom ikke tiden for andakt og sang. Slike ”utider” kan også by på en anledning. Vi skal ikke presse fram tale og vitnesbyrd over alt, men det kan altså åpne seg en uventet anledning. Da skal vi gripe den og ”kjøpe den beleilige tid, Ef. 5, 16.

.

For det tredje: En av oppgavene er å overbevise. Det gjelder både de som fornekter Guds ord, som tviler og som har virkelige problemer med å forstå noen bibelvers. Disse må vi hjelpe så godt vi kan. Det skjer på talerstolen, i sjelesorg alene eller i samtalegrupper og privat.

.

Nå er det sant at Ånden må overbevise, Johs 16, 8f. Han har myndighet og makt til det. Våre ord blir fattige og hjelpeløse i møte med de mange spørsmål om åndelige ting. Men dette skal vi få se i sammenheng med det første som stod i dette verset: Ordet. Når vi skal overbevise andre om Guds sak, er det ikke våre forklaringer og tanker som gjelder. Da skal vi igjen og igjen vise til Guds ord. Hva sier det? Og det har en iboende kraft i seg til å slå sprekker i tvilen og motvilje. Bruk det.

.

Det fjerde er: Irettesett. Dette har vært oversatt: Tal strengt (NO-78). Da gjelder det folk som har gjort feil og syndet eller vært tankeløs i sitt kristenliv. En forkynner har ikke lov til å overse feil og mangler i menigheten og seg selv. Det er vel slik at vi ofte må irettesette og tale strengt til oss selv. Vi ser vi har vært ”dumme” ved noen anledninger.

.

Men det gjelder også andre – her mener nok Paulus det. Vi må våge å si at noe er synd til folk som vil synde. Det kan være enkelt på talerstolen, særlig om vi sier det i generelle og vage ordelag. Verre blir det i sjelesorg eller til noen få i samtale.

.

Det hender at kristne vil holde fast ved noen synder. Synden kan være kjær for somme, og den kan faktisk være fordelaktig noen ganger. Det passer kjødet å leve i synd. Da trives det best. Hvis vi ikke da er tydelige og strenge, kan vi gjøre ubotelig skade. Kjærligheten er ikke slik at vi unngår å peke på synden og dens følger.

.

En advarsel og irettesettelse kan faktisk redde et menneske fra fortapelsen. Det skal sies i kjærlighet og vennlighet, men tydelig. Om noen likevel ikke vil følge advarselen, er det ikke forkynnerens feil. Han har fulgt Guds ord. Nå er det opp til tilhøreren.

.

Til slutt: Trøst. Mange trenger det rett ofte. Ja, de fleste har tunge stunder med sorg og motgang og mange har svake nerver og føler det vondt å leve. Da skal forkynneren og de kristne være ømme og kjærlige og medfølende. Framfor alt skal vi i slike stunder kunne lytte. Bruk ikke mange ord, men vær mottakelige for andres nød.

.

Med all tålmodighet og lære skal det skje. Noen ganger kreves det særlig tålmodighet. Vi må ikke gi opp eller tenke at det ikke nytter. Derfor kan det skje at vi må bruke mye tid på en enkelt person for å berge han.

.

Og Paulus legger til: lære. Den som skal veilede andre i Guds ord, må kunne mye av Guds ord. Det er jo der kraften og innholdet til alt ligger. Det er læren.

.

3 For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de ta seg lærere i mengdevis, etter som det klør i øret på dem.

[1: 13. Apg 20: 29, 30. 1Tim 1: 10. 4: 6. 6: 3. Tit 1: 9, 13. 2: 1.]

Nå er Paulus profet i gammeltestamentlig betydning: han taler om framtida, og synet hans går helt fram til endens tid. Det han sier her, er noe som vil være sant gjennom hele historien senere.

.

Det skal komme en tid. Han er sikker i sin sak, han har fått beskjed fra himmelens Gud: Det blir ikke enkelt å være evangelisk i de kommende tider.

.

Folk skal ikke tåle den sunne lære. De vil med andre ord vrake Bibelens ord om frelsen og finne en erstatning for den. Det er her vranglæren kommer inn. Den avviker fra Guds tanke og plan på vesentlige punkter. Dermed er den også farlig for sjelslivet og bør unngås hvor den så opptrer. Den kalles sunn fordi den gjør sjelen sunn og frisk og god, og dermed skikket for himmelriket. God helse blir her brukt som bilde på et sant kristenliv. Og det kommer bare ved å følge Bibelens ord i alt.

.

De som ikke tåler den, er slike som finner en lære og et livsmønster som er lettere for det naturlige menneske og deres egne ønsker og følelser, Som A. Barnes sier. Det kommer fram i neste setning: Etter sine egne lyster tar de seg selv lærere i hopetall.

.

De velger med andre ord ut forkynnere og prester og menigheter som passer til deres egne tanker. I dag er det ganske lett ettersom vi har så mange ulike menigheter og forkynnere. Man går og hører de man liker, ofte er det synonymt med de som forkynner det de selv tenker. Vi kan tenke på spørsmålet om homofili. En såkalt ”homofil kristen” går ikke på møter der man fordømmer homofili som synd. Man går på en alternativ gudstjeneste der det blir godkjent.

.

I hopetall, står det. Det må bety at det skal være mange slike kristne. Og det skal være mange slike lærere i kristendom i forskjellige åndelige spørsmål. Derfor kan man velge og vrake. Uten at man selv er helt klar over det, er han kommet ut på et sidespor som fører bort fra troen og ikke inn i et dypere samliv med Jesus. Jo større det åndelige mørket er, jo flere religiøse ledere og forkynnere oppstå som ønsker å tilfredsstille menneskene i deres menneskelige liv.

.

Etter som det klør i øret på dem, sier Paulus. Der ligger grunnen til deres søken etter andre forkynnere: De leter etter det som de selv liker og mener er rett. Å klø i øret blir brukt som bilde på det som er tiltalende og som kjennes godt i en stresset eller vanskelig situasjon.

.

4 De skal vende øret bort fra sannheten, og vende seg til eventyr.

[2Tess 2: 10, 11. 1Tim 1: 4. Tit 1: 14.]

Samme sak blir gjentatt på en ny måte. De velger side på den måten at de vender seg fra det sanne Guds ord og til noe annet. Det kan skje at de bortforklarer Guds ord og sier det betyr ikke det som kirken til alle tider har sagt. En annen mye brukt variant er at man sier det er to syn i kirken på spørsmålet, og vi må lære å leve med to syn side om side. For da praktiserer vi kjærlighet, og Gud er kjærlighet.

Slik går det an å forvrenge det hele. Vi kan ikke ha to ”sannheter” ved siden av hverandre som motsier seg selv. Det er en umulighet. Derfor kalles også vranglæren her for eventyr. De skal vende seg til eventyr, står det. Ordet eventyr er på gresk Mythos, og betyr noe uvirkelig, fabler eller en fiksjon, noe oppdiktet og spennende. Jfr. 1. Tim. 1, 4.

.

Eventyr er altså noe som ikke er sant, men likevel interessant for mennesketanken. Og det er et godt bilde på det som skjer på dette området. Det er ikke så nøye om det er historisk rett og sant. Men det tilfredsstiller noe i mennesket. Ekstra farlig er det når man blander løgnen med noe sannhet, Da blir det tillitvekkende og dermed spiselig for mennesket. Men faren blir enda større enn om vranglæren kommer slik den virkelig er. Da vil flere oppdage faren. Derfor vil djevelen forkle sitt budskap på en slik måte.

.

5 Men vær du edru i alle ting. Lid ondt, gjør en evangelists gjerning, fullfør din tjeneste.

[1: 8. 2: 3. Apg 21: 8. Ef 4: 11.]

Formaningen er på sin plass her, og den kommer i flere ledd: Vær edru i alt. Det gjelder alltid å være på vakt. Det er man ikke så lett hvis man er drukken. Det sløver tanke og dømmekraft. Slik vil både verden og vranglæren gjøre oss uklare i det åndelige.

Lid ondt! Det må vi være forberedt på når vi skal tjene Gud. For den tjenesten er farefull for den onde verden, og den vil gjøre alt den kan for å hindre oss. Men det er bare når du er edru at du forstår at djevelen står bak det onde. Ellers vil du tro at det er omstendighetene eller at det bare er slik at noe inntreffer. Også så gir du opp av ”naturlige grunner”. Djevelen er klok slik.

Det onde kan være direkte motstand fra gudløse mennesker, sykdom, motløshet og tanker om at det nytter ikke lenger. Djevelen er en tusenkunstner.

Dernest: Vær evangelist! Det er å forkynne evangeliet slik at nye mennesker blir frelst. Det er hovedoppgaven. Alt det andre vi er og gjør må underordnes det å vinne mennesker for Gud. Ikke alle predikanter er evangelister, og det henger sammen med nådegaver. Og vi skal ikke forakte noen nådegave.

Fullfør tjenesten! Begynt er ikke endt, heter det. Og vi vet at mange begynte i tjeneste for Gud, og mange av dem sluttet før tiden var ute. Det kan være ulike grunner til det, og noen er opptatt av å rettferdiggjøre sin grunn til å slutte. Det må høres så troverdig ut som mulig, og de håper at folke flest skal akseptere det. Men har vi tenkt på hvordan Gud tenker om våre meninger? Holder de mål der. Det er saken.

2. Troen og striden, v. 6-8.

6 For jeg blir alt ofret, og tiden for min bortgang forestår.

[Fil 1: 23. 2: 17. 2Pet 1: 14.]

Paulus går nå over til å tale om seg selv og sitt eget kall. Han forstår at hans tid på jorden går mot slutten. Han var antagelig omkring 60-70 år. Han tenker trolig på martyrdøden, når han sier at han allerede blir ofret.

Nå bruker han det som et argument for at Timoteus skulle være trofast i tjenesten for Gud. Når Paulus dør, blir det jo en forkynner mindre i Guds rike på jord. Han tenkte nok ikke slik at han nå hadde gjort nok, andre fikk overta. Men han skjønte at tiden var kommet. Og Paulus’ liv må ha vært en stor inspirasjon for andre, i dette tilfelle Timoteus. Paulus var et stort redskap for Gud, og han hadde aldri spart seg selv. Nå ønsket han at de som kom etter ham, skulle fortsette tjenesten og gjøre enda mer. Det er forresten en følelse mange eldre forkynnere har for neste generasjon.

Når Paulus sier at han alt blir ofret, betyr det ikke at han ønsker å dø eller er villig til det. Slik kan den engelske King James-oversettelsen tolkes: Jeg er nå rede til å dø. Paulus konstaterer bare det faktum at døden nærmer seg. Han var forberedt på det og villig til alt.

Ordet ”bli ofret” fører tanken hen på offerdyret, jfr. Fil. 2, 17 (ordet spendomai brukes bare på disse to stedene). Hedningene brukte å øse olje og vin over hodet på offerdyret rett før det skulle slaktes og ofres. Slik følte Paulus det nå. Han var rede som et offerdyr, døden ville komme snart, uten at han selv skulle være et offer.

Det er alvorlig å tenke på døden slik. Er vi rede? Er alle forberedelser gjort? Eller har vi noen vi skulle talt ut med først, eller gjort opp en økonomisk sak med før vi kan dø? Det må vi rydde opp i mens det er tid.

7 Jeg har stridd den gode strid, fullendt løpet, bevart troen.

[Apg 20: 24. 1Kor 9: 24. Fil 3: 14. 1Tim 6: 12. Heb 12: 1. Jud 3.]

Her gir Paulus et vitnesbyrd om sitt eget liv i tre punkter. Det var godt om vi alle kunne si det med sannhet.

Først: Den gode strid. Livet hadde vært en strid for Paulus. Og den begynte på høydene ved Damaskus da han møtte Jesus den oppstandne. Apg. 9. Kristenlivet er aldri lett, og slett ikke for en Ordets tjener. Han må regne med angrep fra mange kanter. Den verste strid er kanskje når det kommer fra hans egne, både åndelige og kjødelige venner og slekt.

Det er likevel en GOD strid Paulus har kjempet. Han var i Guds egen hær og kjempet på hans side for å vinne mennesker over til Gud. Det er aldri lett. Og striden gjelder mot synden i oss og omkring oss, mot verden som hater Gud og hans folk, mot det onde i vårt indre – kjøtet, og mot selve djevelen. Ef. 6, 10ff viser det. Alt dette må en kristen gjennom mer eller mindre.

Paulus har fullendt løpet. Kristenlivet blir altså sammenlignet både met en krig og et veddeløp, jfr. 1. Kor. 9, 24-26. Skal vi få prisen, må vi altså fullføre livet med Gud helt til vår dødsdag. Paulus ser nå at den er nær, men han er glad for at han fikk leve som en tjener for Gud. Om kort tid vil han motta seiersprisen av Herren.

Da er det tredje punktet i vitnesbyrdet hans viktig: Han har bevart troen. Han vet bedre enn noen at arbeidet og offer og tjeneste vil ta slutt og forsvinne, men troen er som en bro over til evigheten. Ved avslutningen er det bare den som teller. Jeg kan ikke bære med meg noe av mitt eget inn i evigheten. Det har ingen verdi der.

Da spørs det bare etter om vi eier Jesus. Han er billetten og inngangsdøren til himmelen. Her kan Paulus vitne av et rent hjerte: han har bevart den i sitt eget trosliv, og han har vært trofast mot troen i forkynnelsen og arbeidet for evangeliet.

Det er mye her i verden som kan ta troen fra oss. Fristelser av mange slag kommer til oss. Mennesker vi møter kan gjøre det vanskelig å leve rett for Gud og gi tid og penger til misjonsarbeidet. Sekter kan også friste oss til å slå av på de strenge ord i bibelen. Men Paulus var bevart troen. Kan det sies om oss nå?

8 Så ligger nå rettferdighetens krans rede for meg, den som Herren, den rettferdige dommer, skal gi meg på den dag - ja, ikke bare meg, men alle som har elsket hans komme.

[1Kor 9: 25. 1Pet 1: 4. 5: 4.]

Etter denne korte gjennomgang av sitt eget liv og tjeneste, ser han framover mot lønnen. Han vet det er noe godt i vente. Han har ikke arbeidet forgjeves – det gjør heller ikke du. 1. Kor. 15, 58.

Han skal få rettferdighetens krans. Det blir tolket som den krans eller krone han får fordi han har kjempet for rettferdigheten og lidd for den gjennom livet. Det kan ikke bety den rettferdighet vi får av Gud som gjør oss til kristne. Den har vi allerede fått her ved troen. Den ligger ikke og venter på oss. Den eier vi nå.

Men det er en nådelønn Guds tjenere får fordi de levde hellig og rettferdig i verden og forkynte Guds rettferdighet utover verden så langt de nådde. Det er ikke noe vi har fortjent. Det er noe Gud vil spandere på sine tjenere her i verden. Men vi får den først i evigheten. Derfor ligger den og venter på oss.

Denne ”belønning” er også med i frelsesverket. Gud sendte Kristus for å kjøpe oss frelse og befri oss. Og i denne frelse ligger også resultatet av tjenesten når vi er hjemme hos Gud. Da vil han ta av sine rikdommer og gi til sine venner. Det skal skje på ”hin dag”.

At det skal bli en rett lønningsdag, er klart. For dommeren er selv rettferdig. Vi kan ikke klander Gud for noe. Når han deler ut av sine rikdommer, er det sitt eget han gir bort. Og han har lov til å gjøre med sitt som han vil.

Paulus er likevel klar over at han ikke blir alene på seierspallen. ”Alle som har elsket hans komme” skal få del i æren. Etter sammenhengen må ”hans komme” bety hans gjenkomst. Men det betyr ikke bare de som på en spesiell måte er opptatt av og gleder seg til Jesu gjenkomst.

Når det står at ”alle” skal få denne kransen, er det fordi alle kristne har fått en tjeneste. Det gjelder altså ikke bare storpredikantene eller kjendisene. Alle kristne får en ”belønning” for sin tjeneste for Gud, som Jesus antyder i Mat. 10, 40f. Men hyklere og navnkristne blir stående utenfor både himmeldøren og lønnen.

3. Alle forlot meg, v. 9- 16.

9 Skynd deg å komme til meg snart!

I dette avsnittet går Paulus over til mer praktiske ting i livet. Her tenker han nok mest på seg selv, og omstendighetene gjorde det naturlig. Han var fange, hadde trolig få venner der og følte seg nok tilsidesatt både som kristen og som tjener for Gud. Der har han fått følge av mange i årtiene etter.

Timoteus hadde vært Paulus’ medvandrer og medforkynner i årene før. Derfor var det knyttet spesielle og sterke band mellom dem. Og med tanke på at han snart kanskje skal dø, er det noe som presser på i ham: Jeg må se min unge venn igjen ennå en gang. Derfor kommer dette inntrengende og noe sårt: Kom, kjære venn, kom snart til meg. Han lengter etter samfunn med en troende som han kan stole på. Derfor er dette en hjertebønn.

10 For Demas forlot meg, fordi han fikk kjærlighet til den nåværende verden, og reiste til Tessalonika. Kreskens har dratt til Galatia, Titus til Dalmatia.

[Kol 4: 14. Filem 24.]

Og nå kommer viktige grunner for at han ønsker Timoteus der. Paulus har opplevd svik og svikt hos medarbeidere. Dette verset er gjennomtrengt av en sår tone. ”Alle forlot meg,” v. 16.

Det verste var nok Demas. Vi kjenner ham ellers bare fra Kol. 4, 14 der han er sammen med Paulus og hilser menigheten i Kolossæ. En mener at han faktisk satt i fengsel sammen med Paulus og hadde vært hans medarbeider i tjenesten. Men så skjedde noe: Han fikk kjærlighet til den nåværende verden. Og det kan ikke bare betyr at han vendte tilbake til sitt opprinnelige arbeid. Ordet verden er ofte bilde på det verdslige sinn og levemåte. Når det står at han fikk kjærlighet til den nå værende verden, må det bety at de verdslige ting fikk plass i hans hjerte. Og det er frafallets vei. Det er med sorg Paulus sier det. Hvorfor han reiste til Tessalonika, vet vi ikke. Men han hadde kanskje venner og slekt der. Det er ofte noe som drar når vi reiser et sted.

Den neste han nevner er Kreskens som reiste til Galatia. Men vi kjenner ikke noe til denne mannen eller hvorfor han reiste fra Paulus. Men Timoteus må tydelig nok ha kjent ham, ellers ville ikke Paulus sagt dette.

Titus hadde reist til Dalmatia. Titus er trolig den samme som fikk brev fra Paulus. Dalmatia ligger på østsiden av Adriaterhavet – der det gamle Jugoslavia var (nå tilhører det Kroatia). Man tror at Titus har reist over havet fra Italia for å forkynne evangeliet der (Barnes). Men han anklager ham ikke for det.

11 Bare Lukas er hos meg. Få tak i Markus og ta ham med deg, for han er til nytte for meg i tjenesten.

[Apg 15: 37. Kol 4: 10, 14. Filem 11.]

Paulus har likevel trøst i en person, det må være legen Lukas. Bare han fant tid til å besøke fangen. De hadde reist sammen i misjonsarbeidet, men det er trolig en sår tone som ligger i ordet ”bare”. Han kunne ha ventet flere som ville se til ham.

Paulus har nå omsorg for Markus og ber Timoteus finne ham og ta ham med seg til Rom. Så gir han Markus en god attest: han er nyttig for Paulus i tjenesten for Gud. Paulus så på sitt fengselsopphold som en tjeneste. Han benyttet alle anledninger til å vitne om frelsen. Og da ville Markus være og då ha. Dette må være Johannes Markus som skrev evangeliet. Og da har to av evangelistene kjent Paulus i denne tida.

12 Tykikus har jeg sendt til Efesus.

[Ef 6: 21.]

Han var fra Efesus og ble valgt til å følge Paulus til Jerusalem med gaven til de fattige. Han brakte senere flere brev fra Paulus til ulike menigheter, som Kolossæ og Efesus. Nå blir han sendt til Efesus, men vi vet ikke hva ærend han hadde da. Men det er tydelig at han var en som Paulus stolte på og kunne sende ut i oppdrag for seg.

13 Når du kommer, så ta med den kappen som jeg lot være igjen hos Karpus i Troas. Ta også med bøkene, særlig skinnbøkene.

Paulus regner med at Timoteus vil komme til ham. Når du kommer, sier han. Og Timoteus vil nok gjøre alt han kan for å oppfylle det ønske. Da får Timoteus samtidig et oppdrag for ham: Ta med et par ting til meg, sier han. Han må ha etterlatt dem en gang før. Tradisjonen sier at Karpus ble biskop i Berøa.

Først: Ta med den kappen som jeg lot være igjen hos Karpus i Troas. Det kan tyde på at det var kaldt og vinteren nærmet seg. Han bodde ikke akkurat på et luksushotell, men i et fangehull. Da kunne kappen være god å ha. Han regner med at Timoteus kan reise om Troas på veien til Rom.

Dernest: Ta også med bøkene, særlig skinnbøkene. Paulus hadde altså et lite håndbibliotek som han følte behov for å ha i fengslet. Han sier ikke hvilke bøker det var, men vi kan gå ut fra at det handlet om religion. Noen var særlig verdifulle for ham, ”særlig skinnbøkene”. Det er umulig for oss å vite hva slags bøker det var. Det er flere forslag av kommentatorer: kanskje det var deler av Det gamle Testamentet som han ville studere nærmere, eller bøker av klassikere både i Rom og Hellas, eller det rett og slett var noen notater han selv hadde gjort før.

14 Kobbersmeden Aleksander har gjort meg mye ondt. Herren skal gjengjelde ham etter hans gjerninger.

[Ord 24: 12. Rom 2: 6. 1Tim 1: 20.]

Enda en person blir nevnt: Aleksander, han var kobbersmed og en sterk motstander av Paulus. Det kan være at denne mannen er den samme som er nevnt et par andre steder i Det Nye Testamentet. Da kan han være omvendt ved Paulus som var misjonær i Lille-Asia, og talsmann for de kristne i Efesus, Apg. 19, 33. Han har så kastet den gode samvittigheten fra seg og blitt en Kristi motstander, 1. Tim. 1, 20. Det er en kjent sak at frafalne ofte blir de verste motstandere.

Aleksander har gjort mye ondt, skriver Paulus. Det kan være personlig ment, at Paulus har opplevd motstand fra ham i tjenesten. Men det kan også være en generell motstand mot de kristne som har grenset til forfølgelse. Og det har ikke skjedd en enkelt gang ettersom han sier ”mye ondt”. Det er utrolig hvor mye ugreie en person kan skape i en forsamling og i en by.

Verken han eller andre skal unnslippe Guds reaksjon. Herren skal dømme ham en dag, og da må han stå til ansvar for sine gjerninger. Slik er det med alle mennesker. De vil en gang møte Den hellige Gud og gjøre regnskap for sitt liv. Det vil han minne den unge Timoteus om så han ikke skal misse motet. Siste ord er ikke sagt før i dommen. Noen ganger tar Gud et oppgjør med mennesker her i tiden også, men ingen slipper unna den siste dagen.

15 Ta deg i vare for ham, du også, for han gikk sterkt imot våre ord.

Aleksander må ha vært en sterk og farlig person. Derfor får Timoteus en advarsel. Han må ta seg i vare for ham, både for sin egen del og for tjenesten. ”Du også,” betyr trolig at Paulus har vært meget forsiktig med denne mannen. Det er så lett å bli lurt av sterke personligheter.

Nå viser han til egne erfaringer med Aleksander. Han gikk sterkt imot våre ord, sier han. Og det betyr nok både forkynnelsen og samtaler i en mindre forsamling. Ved slike anledninger bruker noen meget sterke uttrykk for liksom å slå motstanderen ned. Kanskje Paulus vil advare mot å gå inn i diskusjoner med slike mennesker. De lar seg ikke overbevise. Erfaringer kan være godt å ta vare på og slik lære av fortiden.

16 Ved mitt første forsvar møtte ingen med meg, men alle forlot meg - må det ikke bli tilregnet dem!

[1: 15. Luk 23: 34. Apg 7: 60.]

Paulus har vært i et rettsmøte med romerske myndigheter, kanskje han allerede hatt møtt keiseren, som han hadde appellert sin sak inn for. Apg. 25, 11f. Han må ha følt seg ensom og sviktet den gangen.

”Alle forlot meg.” Det var kristne i Rom, men det har kanskje kostet for mye å stå som forsvarer for Paulus. Vi mennesker er feige når sannheten koster. Han føler det veldig alvorlig, på deres vegne. For han vet at de en dag skal møte Gud og forsvare sine handlinger der.

Men Paulus har bevart kjærligheten og ønsker at det ikke må bli tilregnet dem. Det kan se ut som en bønn: Han ber Gud om ikke å tilregne dem dette, som Stefanus gjorde, Apg. 7, 60. Kanskje han nå husket det som skjedde da han ble steinet – han stod der og passet på soldatenes klær. Apg. 7, 58. Paulus var fylt av den samme hellige Ånd som Stefanus var.

4. Herrens nærvær, v. 17-18.

17 Men Herren stod hos meg og styrket meg, for at forkynnelsen skulle fullføres ved meg, og alle folkeslag få høre den. Og jeg ble fridd ut av løvens gap.

[Sal 22: 22. Apg 23: 11. 27: 23.]

Om alle mennesker forlot Paulus, har han likevel en trygghet som overgår alt annet. Herren var hos ham og der fikk han kraft. Det er et samfunn som verden ikke forstår, men som er reelt for de troende. Jesus sa før han drog hjem til sin far: Se, jeg er med dere alle dager… Mat. 28, 20. Det skal vi alle få regne med og stole på.

For Paulus var forkynnelsen av evangeliet det viktigste i livet. Han tenkte ikke på sin egen stilling og lidelse. Forkynnelsen måtte fullføres! Og Herren hadde hjulpet ham til det. Forkynnelsen kan her bety den forkynnelse han har hatt. Vi vet at han var dyp i sin tanke og ord og prekte sterkt om troen og nåden. Han er som en Luther på forskudd. For Luther hentet jo sine ord fra Paulus i stor grad.

Fullføre betyr ikke at alt er gjort, men at hans oppdrag er fullført. Alle folkeslag betyr heller ikke at alle mennesker på jorden skulle høre det da. Men i og med at han fullførte sin tjeneste og fikk tale tydelig om synd og nåde, har alle anledning til å høre det senere gjennom hans brev. I sin egen levetid fikk han forkynne for store deler av Romerriket. Så langt rakk hans oppdrag.

Han ble utfridd av løvens gap, står der som et seiersrop. Keiser Nero ble kalt ”løve” av Seneca. Og dette var i hans keisertid. Det kan være en spesiell hending han viser til siden han ble utfridd. Som kjent ble han senere tatt av dage i Rom, etter tradisjonen.

18 Herren skal fri meg fra all ond gjerning, og frelse meg inn i sitt himmelske rike. Ham være æren i all evighet! Amen.

[Matt 6: 13. Rom 16: 27. 1Pet 4: 11.]

Han går videre på den tanken og ser framover. Problemene er ikke løst. Og det kommer en siste dag, enten ved død eller ved Kristi komme. Da er tiden inne til å bli endelig befridd fra alt ond. Det blir vi ikke her i tiden. Det er nok dette han også tenker på her, for han skriver: Herren skal frelse ham inn i sitt himmelske rike. Da slutter tiden og evigheten begynner. Han ser fram til det og vet at det er så mye, mye bedre. Fil. 1, 23.

Og gjennom alt som skjer skal Herren ha all ære. Det gjelder her i tiden – vi må aldri forsøke å røve ære fra Gud og hans Sønn. Og det gjelder i evigheten. Da kan ingen ta hans ære, og da vil alle forstå det og lovprise Herren gjennom alle evigheter. Det blir en vidunderlig tid.

5. Hilsen, v. 19-22.

19 Hils Priska og Akvilas og Onesiforus' huslyd.

[1: 16. Apg 18: 2. Rom 16: 3. 1Kor 16: 19.]

De to første navn er ekteparet vi kjenner fra Apg. 18 m.fl.st., og Onesiforus kjenner vi fra Kol. 4, 9 og Fil. 10. Paulus kjenner mange mennesker og han sender hilsen til noen av dem. Det har ingen ting med kjødelig slektskap å gjøre. Her er det et åndelig samfunn han tenker på. Og slik er det med oss kristne: Vi møter venner som kristne over alt i landet vårt og ofte andre steder også.

20 Erastus ble igjen i Korint. Trofimus etterlot jeg i Milet fordi han var syk.

[Apg 19: 22. 20: 4, 15.]

Her er også et par venner han gjerne vil huske og sende hilsen til. Erastus er nevnt i Apg. 19, 22 og Rom. 16, 23, men vi vet ikke om det dreier seg om samme person. Men alle tre er nevnt i det området som nå er Hellas. Trofimus var fra Efesus og var med Paulus på hans siste reis til Jerusalem og Roma. Mern han ble syk og måtte bli igjen i Milet, sør for Efesus.

21 Skynd deg å komme før vinteren! - Eubulus og Pudens og Linus og Klaudia og alle brødrene hilser deg. [v. 9.]

Det er høst og Paulus lengter etter sin venn og ber ham komme snart til ham, før vinteren kommer. Da er det vanskelig å reise og kaldt og ensomt i fengslet. Han trenger selskap. Men han har noen kjente. Fire navn er nevnt sammen med alle de kristne i byen – her kaller han dem etter sedvane for ”brødrene”.

Eubulus må være en kristen i Roma som kjente Timoteus. Pudens og Linus er ikke kjent ellers. Noen tror at Linus er sønn til Prudens og Klaudia. Men vi vet altså ikke mer om denne familien, enn av Paulus og Timoteus kjente dem. De har trolig vært til støtte og hjelp for Paulus da han var fange i Roma.

22 Herren være med din ånd! Nåden være med dere!

[Gal 6: 18. Kol 4: 18. Tit 3: 15. Filem 25.]

Paulus avslutter alltid sine brev med gode ønsker fra Gud. Han vet at alle behøver Guds nåde, derfor ønsker han det over alle helt til det siste. Slik viser også Paulus at han trenger nåde av Gud, selv om han er en stor apostel og en eldre mann. Og herren må være med dem – denne gang sier han: med din ånd. Det er det gjenfødte sinn, vårt indre liv. Det er ikke nok med Guds hjelp i arbeidet og tjenesten hos en pastor og forkynner. Vi behøver hans nåde i vårt indre menneske, det kan lett ta skade i tjenesten for Gud.

Det er det siste vink Paulus gir oss i sitt åndelige testamente.

---