torsdag 20. september 2007

Daniel

D A N I E L S B O K

Av Nils Dybdal-Holthe.


Innledning

Daniels bok er en av de mest kritiserte bøkene i Bibelen. Bibelkritikerne har funnet mange ting i denne boka som de mener ikke stemmer med det Bibelen selv sier. Og det gjelder flere forhold. Den første som sådde tvil om boken, skal ha vært Porphyry, en ny-platonsk filosof i det tredje århundre e. Kr. [1]

Motargument

Kritikerne av Daniels bok har flere argument mot at boka er skrevet tidlig og at den er en profetbok. Man legger ulik vekt på de forskjellige forhold, men noe går igjen hos de fleste. Man mener at språket er eiendommelig og avspeiler b. a. persisk tid. Boka innholder historiske feil, og den eldste historien (Babels tid) er mer overfladisk enn senere tid. I den hebraiske bibel er Daniel ikke plassert mellom profetene, men blant Skriftene. Først i Septuaginta er den regnet som profetbok. Noen sier at der er profeti som peker fram mot Jesu gjenkomst, og at det er et argument for sen datering. Vi skal bare kommentere noen forhold her, men viser til annen positiv litteratur om dette.[2]

Forfatter

Et interessant spørsmål ved alle bibelbøker er hvem forfatteren er. Hvis vi tror at det dreier seg om et virkelig historisk skrift, er det også viktig å vite hvem den virkelige forfatteren er.

Den Daniel som boken forteller om, levde i det 6. århundre før Kristus og var en av de bortførte jøder i Babylon. Det er en forholdsvis vanlig i norsk konservativ teologi å mene at han er en virkelig historisk person.[3]

Men mange teologer og bibelforskere stiller spørsmålstegn ved om denne Daniel har skrevet boken. De fleste ser ut til å mene at ”Daniel” er et psevdonym for en ellers ukjent forfatter.

Tid

Spørsmålet om forfatter henger sammen med tiden for bokens tilblivelse. Har Daniel skrevet den, er det altså skrevet mens han levde - i det 6. århundre f. Kr. Det mener mange er umulig, ut fra flere forhold. Noen er forsiktige i formuleringen,[4] andre mer skråsikre og slår det fast.

I 1934 skrev den danske Holger Mosbech: ”I Nutiden er det nemlig almindelig anerkendt, at dette gammeltestamentlige Skrift først er blevet til ca. 165 f. Kr.”[5]

Blant de mest radikale og kritiske er Messel og Mowinckel i Det Gamle Testamente, oversatt 1963. De sier rett ut: ”Boken er blitt skrevet en gang mellom desbr. 167 og 163 f. Kr.”[6] De følger eldre liberal teologi i dette stykke, som S.R. Driver (J.W.Rothstein).[7]

Historie

Noen er enig i at historien i første del av boka (kap. 1-6) forteller historie fra tida i Babel. Men synene som kommer senere kan ikke være fra den tida, men må gjenspeile historien i Makkabeertida, ca. 165 f. Kr. Det er blitt nokså vanlig teologi. I det siste Bibelverket hyller også Rolf Lein det. Det samme gjør Bibelselskapets prøveoversettelse av deler av GT fra 1966: ”Her får vi et utsyn over verdenshistorien fra Daniels tid fram til forfatterens egen tid.”[8] Profetien blir betraktet som ferdig historie. Og da er vi inne på siste punkt her:

Profeti

En viktig grunn til en sen datering ser ut til å være troen (eller mangel på tro) på selve profetiens vesen: at det er mulig å se inn i framtida. Det er rett at profetene ofte talte til sin samtid og tok utgangspunkt i den. Men ser vi hele Bibelen under ett, kan vi ikke komme bort fra at det er ganske mye framtidsprofeti der. Ellers må vi gjøre voll mot mye av Bibelens innhold. Alle Messiasprofetiene ville da falle bort, samt mange profetord dom de siste tider. Og for den profet betyr det ikke noe om tidsrommet fram mot oppfyllelsen er lang eller kort. Han tolker ikke signaler i samtida og ut fra dem beregner hva som vil skje. Han får ord fra Gud om det som vil skje. Og vi tror at Gud har full oversikt over hele historien og all framtid.

1. del.

Historisk del.

a) Daniel er blitt bortført til Babel av kong Nebukadnesar. Han og tre venner - Hananja, Misael og Asarja - blir så utvalgt til å oppdras til kongens tjenere og vismenn. Dermed skulle de lære både språket, religionen og annen kunnskap i Babel - trolig også astrologi. Slik var det også med Moses før han ble Israels leder. Etter skikken fikk alle nye babylonske navn: Daniel skulle hete Beltsasar,Hananjas navn ble Sadrak, Misaels navn ble Mesak og Asarja skulle hete Abed-Nego. Læretiden var tre år. Da Nebukadnesar tok Jerusalem og førte fangene til Babel, tok han også med noen av de hellige kar i templet, se kap. 5. (V. 1-7).

b) Daniel vedkjenner seg som jøde og vil ikke gjøre seg uren ved å ete av den maten kongen hadde forordnet. Han får tillatelse - etter en prøvetid - til å bare ete grønnsaker. Dette var ikke av vegetariske årsaker, men på grunn av religionen. Å ete av den hedenske maten betød egentlig å fornekte den sanne Gud, som Leupold sier. Moseloven hadde forbud mot å ete visse sorter mat. Etter prøveperioden på ti dager, så han bedre ut enn de andre. V. 8-16.

c) Både Daniel og vennene blir så ført til kongen. Men først hadde Gud gitt dem kunnskap og forstand ut over det de kunne lære av mennesker. Alle fire hadde fått kunnskap i all slags skrift og visdom, og Daniel skjønte seg på alle slags syner og drømmer. Kongen fant derfor at de var visere enn noen andre i riket. De var ti ganger mer forstandig enn andre vismenn i riket. Og det skulle komme vel emd senere. Om Daniel ble det sagt at han ble ved hoffet like til kong Kyros’s første år (år 559 f. Kr.?). V. 17-21.

Kap. 2.

a) I sitt andre regjeringsår hadde Nebukadnesar en drøm, men han glemte den eller forstod ikke innholdet i den. Men drømmen hadde gjort ham urolig, og han kalte alle Babels vismenn sammen for å få vite betydningen av dem. De kunne selvsagt ikke fortelle ham noe, og kongen besluttet at alle vismenn skulle drepes. Også Daniel og hans venner skulle rammes. Men han må ikke ha spurt dem til råds spesielt.

Vismennene forsøkte å forklare kongen at de ikke kunne si hva han hadde drømt. Men hvis han ville fortelle dem drømmen, skulle de tyde den. Men det ville ikke kongen vite noe av. Hvis han hadde glemt drømmen, kunne de bare fortelle ham en oppdiktet drøm. Men hvis han husket hovedtrekkene i drømmen, ville han straks kunne avsløre dem, v. 1.13.

b) Da ber Daniel om en frist av kongen. Deretter gikk han og vennene i bønn til Gud om at han skulle vise dem drømmen slik at de kunne bli spart. Han stolte ikke på sine egne tanker, men la saken i Guds hånd. Og som svar på bønn, gir Gud ham drømmen i et syn om natta, og de priste Herren for dette som betød utfrielse for dem. Vi ser altså at Daniel gir Gud æren og takker for det. Det er Gud som har gitt ham visdommen, det er ikke hans egen fortjeneste, v. 14-23.

c) Så blir Daniel ført fram for kongen og han forteller drømmen. Men vi legger merke til at han bekjenner sin uvitenhet for kongen først. Ingen maktet av seg selv å forstå dette, sier Daniel, v. 27. Men Gud i himmelen hadde åpenbart ham det. Og innholdet var det som skulle skje i de siste dager, en gang i framtida. Og det viser at drømmen rakk lenger enn kongens levetid. -

Det som skal skje er at fire store verdensriker skal oppstå. Han fikk se dette i et syn av et stort bilde av et menneske. En stein ble kastet mot bildet som så ble knust. Og selve steinen vokste så den fylte hele jorda. Daniel tydet dette for kongen slik: Hodet av gull var kong Nebukadnesar selv som representant for Babylons rike. Etter ham skulle det komme et annet stort rike som var ringere enn hans - det var det medisk-persiske rike. Det er brystet og armene av sølv på bildet. Deretter skulle et tredje rike komme, og det skulle herske over hele den daværende kjente verden. Det er det greske riket under Alexander den store.

Det fjerde riket var føttene, dels av jern og dels av leire. Det betyr at det var et delt rike. Og det er romerriket. At det var delt, betyr ikke at det var to riker i ett (som en de nyere bibeloversettelser tolker det i en fotnote). Men det taler mer om moralsk styrke: det er både sterkt og skrøpelig, det sies direkte i v. 42.

Steinen som ble revet løs, men ikke med menneskemakt, er Guds rike ved Messias’ komme. Det skal en gang fylle hele verden. Det skjer både ved evangeliets forkynnelse i nådetida, og endelig ved Messias når han får makten, v. 24-45. Åp. 13 m.m.

d) Nebukadnesar tror det Daniel sier og tilber ham og lot folket ofre til ham. Han erkjenner Daniels Gud som gudenes Gud og gjorde Daniel og gjorde Daniel til en stor mann som herre over Babel. Hans venner ble satt til å styre dette landområdet mens Daniel selv ble ved hoffet. - Dette synet blir nærmere forklart i senere kapitler der flere detaljer om framtida blir kjent, f. eks. kap. 5, 7, 9 og 11. Vers 46-49.

Kap. 3.

a) Nå lar Nebukadnesar lage et stort gullbilde - kanskje inspirert av gullhodet i synet. Det viser at han ikke var blitt en sann tilbeder av Daniels Gud. Hans erkjennelse var nok mer i teorien og overfladisk. Billedstøtta skulle stå i Duradalen, og all skulle tilbe det. Duradalen lå sikkert ikke så langt fra hovedstaden Babylon, for at alle skulle kunne gå dit for å tilbe. Straffen for å nekte det var å bli kastet i den brennende ildovnen. Alle adlød påbudet som egentlig var tilbedelse av kongen selv. Det kan se ut som at alle vanlige jøder også bøyde seg for budet, men det sies ikke direkte. Bare disse unge vennene er nevnt som nektet en slik avgudsdyrkelse. V. 1-7.

b) Daniel og hans tre venner var sanne troende og kunne ikke knele ned ved et slikt avgudsbilde. Det må noen ha forstått og anklager dem for kongen, v. 12. Ingen synes å tenke på Daniel i dette tilfelle, kanskje han var så høyt oppe at ingen våget å nevne den tanken.

Men Nebukadnesar kunne ikke tåle det selv av sine gode venner som disse Daniels tre venner. Han gir dem klar beskjed: tilbedelse eller ildovnen. De tre svarte med et klart og trosfylt vitnesbyrd: De visste at Gud ville frelse dem fra ovnen. Og selv om det likevel ikke skjedde, ville de likevel ikke tilbe gullbildet av kongen. Troen på Gud betød altså mer for dem enn livet. Men det ble for mye for kongen: Ovnen skulle hetes opp syv ganger merr enn vanlig. Nå skulle han prøve hva Daniels Gud maktet. Så ble de tre bundet og kastet ned i ovnen, og de som gjorde det, ble straks drept av varmen, v. 8-23.

c) Kong Nebukadnesar så nå inn i ovnen - det må altså ha vært mulig. Han ble straks forferdet. De hadde kastet tre menn bundet inn i ovnen. Kongen så nå fire menn, og de gikk omkring der. Den fjerde var annerledes, han så ut som en gudesønn. Han var antagelig lysende og kanskje større enn de andre. Han ble straks overbevist om at dette var spesielt og bad de tre straks komme ut. Og de gikk ut av ilden. Ovnen må altså ha vært slik at de kunne gå ut av dem. Nebukadnesar kalte dem ”den høyeste Guds tjenere”, og det må være jødenes Gud.

Landets ledere og råd ble nå samlet, og de så at ingen var skadet. Heller ikke håret eller klærne var svidd. De kjente ikke engang lukt av dem. For alle må dette ha vært et stort under.

Kongen priser deres Gud, og han forstod at Gud hadde sendt sin engel for å berge dem fra ilden. Og han sier de tre hadde satt sin lit til sin Gud og våget å gjøre mot kongens ordre. Slik våget de sitt liv for å dyrke sin egen Gud. Dette må nå kongen ha fått respekt for.

Nå gikk det ut et nytt dekret med motsatt fortegn: Hvis noen forser seg mot jødenes Gud, skal de hogges i stykker. Han avlegger en veldig bekjennelse: Ingen annen Gud kan frelse slik.

I Mowinckels oversette (MMM) er brukt ordene ”taler hånlige ord” eller ”noe usømmelig” i stedet for ”forser seg”. Det må innebære den minste form for spott eller motstand, og var uttrykk for stor sikkerhet og trygghet for de tre. Det ser ikke ut til at kongen spurte noe etter den fjerde som var i ovnen. Han må ha trodd det var en Guds engel, v. 28.

I stedet for å drepes blir Daniels venner opphøyet og æret på nytt i Babel. Og nå fikk de sikkert større makt og verdighet enn første gang, v. 24-30.

Kap. 4.

a) Nebukadnesar har en ny drøm som han kunngjør for folket. Og hans innledning svulmer over: Det skal sies til alle folk på hele jorden, og det er den høyeste Gud som har vist ham det. Det er samme uttrykk som ble brukt i kap. 3 om Sadrak, Mesak og Abed-Negos Gud, som igjen må være jødenes Gud. Det betyr vel bare at han har fått respekt for denne Gud uten egentlig å tro på ham og bøye seg for ham. Hans tegn og under har gjort at han kan ikke annet. Likevel er det en mektig og utrolig sann bekjennelse han kommer med: Hans rike er evig og varer fra slekt til slekt - i motsetning til de riker han ellers visste om, inklusivt hans eget.

Kongen drømte om et stort tre som skulle hogges ned. Det sto midt på jorda og rakk like til himmelen, og alle kunne se det. Det var fagert og bar mye frukt.

En vokter fra himmelen befalte at treet skulle hogges ned og frukten spredes. Bare en rotstubb skulle bli igjen, men den skulle lenkes. Det er tydelig at treet er symbol på et menneske, og det skulle få et dyrehjerte og leve i 7 år.

Ingen av vismennene kunne tyde denne drømmen heller. Derfor sendte kongen bud på Daniel nå som sist. Kongen hadde tro på ham - for ”de hellige guders ånd” var i ham. Tre ganger sier han det om Daniel og uttrykker sikkert noe overnaturlig, v. 1-18.[9]

b) Daniel kom så fram - han skjønte hva drømmen betød og ble fylt av redsel av innholdet. Og han visste drømmen ville forferde kongen - den var ikke et godt budskap for ham og ber om forståelse. Han ønsker drømmen rett og slett måtte gjelde hans fiender og ikke kongen.

Treet var bilde på Nebukadnesar selv. Han var nok stor og mektig i den daværende verden. Vekterens budskap var at kongen skulle bli utstøtt og ydmyket til han sannet den høyeste Guds makt. Kongen hadde vært overmodig og derfor skulle han miste forstanden og leve blant dyrene. Det var betydningen av dyrehjertet - Rotstubben som står igjen betyr at riket skulle bli hans igjen om og når han omvendte seg. Betingelsen må være lenken om rota.

Daniel formaner ham på denne bakgrunn til å omvende seg og ”løse seg fra sine synder” ved å begynne et nytt liv, v. 19-27.

c) Historien bekrefter at det gikk slik med Nebukadnesar. Ett år etter så han utover Babel fra slottstaket og roste seg selv om sin makt. En røst fra himmelen sa da til ham: Riket er tatt fra deg. Kongen ble utstøtt og han levde blant dyrene som en villmann. I sju år gikk han slik før forstanden kom tilbake og han ble konge igjen. Og nå takket han himmelens konge for at alle hans gjerninger var sannhet og rettferdighet. Han har sett at den overmodige blir ydmyket av Gud, v. 28-37.

d) Denne Åndens lov finner vi også andre steder i Bibelen og den bibelske historie. Det er ikke sikkert at vi legger merke til dette i vår politiske hverdag, men det skjer nok i vår tid også. Det frøste eksempel på overmodighet etter fallet er også i Babel, 1. Mos. 11. Babels tårn er symbol på verdens stolthet og ånd og makt - og dens undergang. I Jes. 13-14 er det også utsagn om Babel som opphøyet seg og ble styrtet i avgrunnen. Og til slutt er det Babylon i Åp. 17,5: mor til skjøgene og til stygghetene på jorden. Det er tydelig at Babel ofte står som bilde på den syndige og gudfiendske verden. Men det er også en reell historisk by.

Kap. 5.

a) Nebukadnesars sønn, Belsasar, må senere ha blitt konge etter faren. En gang holdt han gjestebud for 1000 venner. De drakk vin og ble drukne under festen. Midt i rusen ber han så om at de hellige kar som faren hadde tatt fra templet i Jerusalem, skulle bæres inn. Det må tydeligvis ikke ha vært gjort før. Nå skulle de drikke av dem. Og mens de gjorde det, priste de sine guder. Dette var selvsagt en stor bespottelse mot den levende Gud og forakt for jødene. Hans far hadde lært Gud å kjenne og prist ham i forrige kapittel. Nå var moralen sunket til et lavmål. Slik kan det gå på en generasjon. Avstanden er ikke så lang mellom utvortes gudsfrykt og ren gudsbespottelse, v. 1-4.

b) Men blasfemi kan ikke Gud i himmelen tåle. Han griper inn før eller senere da. Og mens de gledet seg i rusen, kom en hånd til syne på veggen. Den skrev uforståelige ord på veggen ”midt imot lysestaken”. Det må ha vært slik at kongen kunne se det - på en sidevegg hvis han satt for øverste enden i salen. Han forstod ikke skriften, men ble forferdet over det uvanlige og overnaturlige. Han skiftet farge - ble trolig hvit i ansiktet, og ble slapp i kroppen og knærne skalv. Han skjønte nok at det var noe alvorlig på ferde.

Da kalte Belsasar vismennene til seg og bad om tydning. Han truer ikke med døden som faren gjorde (kap. 2), men lokker med herlighet, ære og makt. Men alle midler var nok forgjeves her. Ingen kunne verken lese eller forstå teksten. Igjen skiftet kongen farge, etter at han hadde summet seg litt, og alle ble nok forvirret, v. 5-9.

c) Også denne gang ble Daniel hentet. Nå var det dronningen som minnet kongen om ham. De hadde kalt henne inn i festsalen som kanskje bare var for menn. En mener at dette var enkedronningen etter Nebukadnesar, og dermed mor eller stemor til Belsasar. Hun visste om hva som hadde skjedd før og fortalte om jøden Daniel (11). Hun gir ham god attest (12), og kongen følger hennes råd.

En hel liten lovprisningstale holder kongen for Daniel, og det er tydelig at han ikke kjenner jøden skikkelig. Daniel får vite at ingen kunne tyde skriften på veggen, og får løfte om storhet og ære om han kan lese den. Noe annet har ikke verden å tilby - enn ære, purpur og gullkjede om halsen (16).

Daniel svarer derimot som en mann skal svare: Ha gavene for deg selv. Skriften og betydningen forsto han, og den skulle kongen få vite gratis.

Men først blir kongen minnet om det som hadde hendt faren: Han levde som et dyr da han opphøyet seg og ble stolt. Først da han sannet at den Høyeste Gud rår over alle, fikk han vettet tilbake. Det må Belsasar ha kjent til. Og Daniel bruker dette som sannhetsbevis for sin tydning: Slik det gikk faren, vil det gå ham.

Kongen får så høre rett ut at det vil gå ham ille: Han har ikke ydmyket seg, men gjort seg selv stor: Særlig ille er det at han har hentet de hellige kar fra templet i Jerusalem. Det er alltid farlig å røre ved det hellige. Det er majestetsforbrytelse. Kongen har æret guder som ikke er guder og ikke den sanne Gud som rår over alle hans veier.

Denne synd er grunnen til skriften. Og den er dødsdommen over Belsasar og hans rike.

Tre ord står på veggen - det første står to ganger for å understreke alvoret.

Mene betyr: Gud har tellet dine dager og kongen skal dø (26). Og det skjedde samme natt (30). Og det må han forstå når det sies to ganger, men Belsasar var forherdet i sitt hjerte og kunne ikke reddes som Farao. Tekel betyr at kongen var veiet på Guds vekt, men han holdt ikke mål. Derfor måtte han forkastes. Peres er entall og ufarsin flertall av samme ord samt bindeordet og (u-) foran. Det betyr delt: kongens rike skal deles i to etter hans død. Det er det medisk-persiske riket og svarer til brystet og armene av sølv i det bildet faren så (2,32 og 39).

Festmåltidet ble altså en dommedag både over kon gen og hans rike. Slik går det de som ikke ærer himmelens Gud, v.10-28.

d) Daniel får ære og makt og gullkjede som kongen hadde lovet ham selv om talen var tung å høre. Belsasar hadde respekt for jøden Daniel (Beltsasar). Men kongen ble drept samme natt - trolig da Kyros inntok byen mens Babels menn festet, v. 29-30.

Kap. 6.

a) Etter Belsasars død, ble altså riket delt mellom medere og persere. Mederkongen Darius var 62 år. Han satte 120 ledere (satraper) over forskjellige provinser i riket. Over dem satte han 3 riksråder og Daniel var en av dem. Satrapene skulle avlegge regnskap overfor riksrådene slik at kongen ikke skulle lide tap. Også nå utmerket Daniel seg over de andre og kongen ville gjøre ham til den fremste i hele sitt rike. Kongen må ha likt ham, v.1-4.

b) De andre lederne merket snart hvordan kongen favoriserte Daniel. Dermed vokste misunnelse og hat fram. De forsøkte å finne noe å klage ham for uten at det lyktes. Ingen urett eller forseelse fant de hos ham.

Dermed vender de seg til hans gudsdyrkelse. De visste nok at han var jøde. Nå ville de ta ham med list. Derfor foreslår de for kongen at alle burde tilbe ham og bare ham. Straffen for overtredelse skulle være løvehulen som var dødsstraffen hos mederne slik ildovnen var det for babylonerne (kap. 3). Selvsagt sa de ingenting til kongen om Daniel. Men de fikk dette skrevet som en lov som ikke kunne forandres. Og Darius syntes det var en god ide og lot seg smigre. Og loven trådte i kraft, v. 5-10.

c) Daniel fikk snart kjennskap til dette - han var jo en av de ledende i landet. Men nå viser han seg som en ekte israelitt. Som han ellers pleidde gikk han opp på sitt rom og bad til sin Gud. Rommet hadde åpne vinduer mot Jerusalem, og tre ganger daglig priste han Gud der. Spionene stod på vakt og stormet inn midt i Daniels bønn. Deretter gjorde de seg uskyldige og spurte kongen om ikke forbudet mot andre guder var uforanderlig og evig. Selvsagt fikk de kongens bekreftelse på det - hvilken konge vil gå fra sitt ord?

Og nå slår de sitt trumfkort i kongens bord: Daniel overtrer budet! Og de framstiller det som om Daniel ikke akter kongen. Det er en vanlig framgangsmåte for angivere å vri på sannheten. Kongen satte stor pris på sin leder Daniel. Derfor forsøkte han å utfri ham - helt til solen gikk ned prøvde han å finne en utvei. Men mennene holdt på sitt og minte ham om loven som ikke kunne forandres.

Dermed måtte det tunge budet settes i verk: Daniel måtte kastes til løvene. Og før det skjedde sa kongen: la din Gud frelse deg! Det var ikke spott som på Golgata (Mark. 15,30). Det var uttrykk for tro og håp om at Daniels Gud var sterkere enn løvene. Løvehula ble forseglet som bevis på at ingen ting kunne forandres. Det var sikkert til stor tilfredshet for de som hadde sveket og angitt ham, v.11-18.

d) Den natta ble ikke god for kong Darius. Han var alene, fasta og fikk ikke sove. Det viser at han var ekte glad i Daniel og kunne ikke forsone seg med at han skulle dø. Nå var det slutt. Neste morgen gikk han likevel til løvehula og hadde kanskje et aldri så lite håp. Hvem vet om ikke Daniels Gud hadde berget ham likevel? Så ropte han ned i løvehula: Har din Gud maktet å frelse deg?

Stor var sikkert overraskelsen da Daniel kunne svare: Guds engel lukket løvenes gap! Slik er det å være i Guds selskap. En kristen lever på den måten med englevakt over sitt liv hvor han er. Daniel var uskyldig - ikke slik at han var syndefri. Han var like syndig som alle andre mennesker. Men i dette tilfelle var han uskyldig: det var ingen synd å be til den levende Gud, og det var falsk anklage når folk hevdet at han ikke aktet kongen.

Kongen ble overmåte glad og fikk Daniel i sikkerhet. Ingen skade var skjedd med ham trass i villdyra. Og det var på grunn av troen på Gud.

Og nå skiftet Daniel og anklagerne plass. Spionene ble nå kastet i løvehula - og sammen med hustruer og barn. Hele familiene skulle utryddes. Denne gang var det ingen engel blant løvene. Før de nådde bunnen av hola, grep løvene dem og knuste beina. Sikkert ble de også spist av sultne dyr, v.19-25.

e) En ny slags ”vekkelse” kom nå over Babel. Kongen sendte ut et edikt der han påbød at alle i hele riket skulle skjelve og frykte for Daniels Gud. Det som skjedde med Daniel hadde overbevist Darius om at dette var den rette og sanne Gud. Og derfor burde selvsagt alle i hans rike dyrke ham. Darius kaller ham den levende og blir i evighet. Guds rike ødelegges ikke og det ”varer inntil enden”. Det er nesten utrolig at en hedning kan uttale seg så klart om Guds rike.

Det neste vitnesbyrdet om Gud er like vakkert: Han frelser og utfrir og gjør tegn og under på jord. Dette har nok sin direkte bakgrunn i at Daniel var befridd fra løvene på så underfull vis. Og det nevner han også. Slik blir dette vitnesbyrdet en tydelig tale også for oss om Guds karakter. Det er slik vi kan regne med ham og tro på ham. Slik han frelste Daniel vil han utfri oss fra synden, verden og det vonde som møter oss i livet.

Resten av livet fikk så Daniel leve ”æret og lykkelig” både under Darius og perserkongen Kyros. I resten av Daniels bok får han nye syner og åpenbaringer fra Herren, men trolig ingen flere forfølgelser eller problemer med mennesker. Han var nå for stor og hadde makt i riket til det slik Josef hadde i Egypt. Hans venner hører vi ikke mer til. v.26-29.

2. del

Profetisk del.

Kap. 7.

a) Med dette kapitlet begynner andre del av Daniels bok. Før hadde han tydet drømmer og skriften på veggen for kongen i landet. Nå får han selv syner - om det som skal skje i framtida. I Belsasars første regjeringsår (år ) får han syner som han skriver opp og gjør kjent.

Han ser fire dyr stige opp av havet, her må det bety folkehavet, verden. Og det var vind fra jordens fire hjørner. Dette synet er en parallell til kap 2: begge omtaler fire riker som skal komme, og begge omtaler en femte makt som overgår og seirer over de andre. Det er med andre ord profetiske syner om Gudsriket og Messias.

Først så han en løve som er dyrenes konge. Den hadde ørnevinger som ble revet av. Så ble løven reist opp og fikk et menneskehjerte. Det skjedde altså en forvandling med dyret, først til det verre og så til det bedre. Løven symboliserer kraft og ørnevingene taler om evne til å fly og nå over et stort område.

Dette svarer til gullhodet i kap. 2, og løven er altså kong Nebukadnesar som på dette tidspunkt trolig var død. Det var en slags tilbakeskuende profeti. Nebukadnesar ble fratatt sin kongeverdighet, men omvendte seg senere og ble et fullverdig menneske. Kap. 6,33ff.

Det andre dyret var en bjørn. Den reiste seg på den eine framfoten og hadde tre ribben i munnen. Den får høre at den skal ete mer kjøtt. - Dette svarer til det medisk-persiske riket i kap. 2. Slik dyret reiste seg på den ene siden ble også perserne det ledende riket over mederne.

Det tredje dyret var en Leopard som hadde fire fuglevinger på ryggen og fire hoder, og det hadde stor makt. Vingene taler om hvor fort det kunne ta seg f’ram. Det svarer til det gresk-makedonske riket under Alexander den store som nettopp erobret verden i stor hast. I løpet av 13 år ble han verdensherre. De fire hoder er trolig de fire riker som hans rike ble delt i etter hans død: nord, vest, øst og sør.

Det fjerde dyret var ganske annerledes enn de andre og blir ikke lignet med noe kjent dyr. Det var ”fryktelig og forferdelig og overmåte sterkt”. Det hadde tenner av jern og åt og knuste alt. Dessuten hadde det ti horn. Et ellevte horn skyter opp mens han ser på, og tre av de andre horna ble rykket opp. Dette nye hornet hadde menneskeøyne og munn som talte store ord. Det så altså ut som et ansikt.

I analogi med de andre dyrene vil dette tilsvare det romerske riket i kap. 2. Også der var jernet et kjennemerke. De ti horn svarer til bildets ti tær (2;41-42).

Det ellevte horn må være det gudfiendske som reiser seg mot alt og alle og skryter av egen makt og velde.

Antiokus Epifanes (8,23) er et eksempel på det, og i den siste tid vil Antikrist være det, v.1-8.

b) Videre ser han i synet sitt ”en gammel av dage” som må være Gud selv. Stoler ble att fram og det er tegn på rettergang og dom. Klærne er kvite, håret som ull og tronen var ildsluer. Kvitfargen taler om hellighet og ilden om dom. Som ilden fortærer alt brennbart, vil Gud dømme sine fiender. En talløs skare stod rundt ham - tusen ganger tusen, og titusen ganger titusen”.

Da retten ble satt, ble bøker åpnet. Det er Guds lov og krav og menneskets skyld og synd. Jfr. Åp.20.

Mens dette pågikk ble dyret drept på grunn av de store ord som hornet talte. Kroppen ble tilintetgjort og brent og dermed var dommen over det fullbyrdet. Men også de andre dyrene fikk sin dom nå i og med det fjerde dyret. Alle riker i verden ble slik oppløst og dømt. De hadde fått en fastsatt tid og stund. (Åp.19,20).

Ennå et nytt trekk kommer fram: En som lignet en menneskesønn kom med skyene på guddommelig overnaturlig vis. (Salme 104,3) Det er utvilsomt en profeti om Messias. Han ble ført fram for den gamle (Gud), og han fikk makt og herredømme over alle folk. Hans rike er evig og det kan ikke ødelegges. Det er profetien som ble gitt i Eden (1.Mos.3,15) som oppfylles etter Jesu ord i Mat.28,18 og Paulus’ forkynnelse i Fil.2, 9-14.

c) Daniel ble urolig i sitt indre over dette synet, og han kan ikke ha vært sikker på betydningen av det. Derfor går han bort til en engel og ber om hjelp til å forstå det. Og drømmen gjelder nettopp fire riker som skal komme, men at Guds rike skal seire til slutt. Og Guds rike skal seire og vare evig, v. 15-18.

d) En ting forstod han fremdeles ikke: hva betød det fjerde dyret som var så annerledes enn de andre? Særlig merket han seg det ellevte horn. Nå så han hvordan det førte krig mot de hellige og seiret over dem. Daniel må da ha tenkt på jødene i Babel. Dette skjedde helt til den gamle kom og de hellige tok riket i eie.

fikk han høre betydningen av det fjerde dyret. Det var symbol på et rike som skulle være annerledes enn alle andre og som skulle være i hele (den daværende kjente) verden. Først skal det være ti konger av dette riket, og deretter en annen konge som skal ydmyke tre konger. Denne kongen (det ellevte horn) skal opphøye seg og tale mot Gud og forfølge hans folk. Han skal tenke på å forandre hellige tider og lov, og han

skal få 3 ½ tid (år) til disposisjon,v.25. Han får med andre ord en bestemt tid tildelt av Gud og skal ikke regjere ubegrenset. Det er talt som trøst til Guds folk. Jfr. Åp.13,5; 11,12.

blir retten satt. Riket blir tatt fra det ellevte horn og han blir ødelagt for evig. Alle verdens riker blir nå gitt til det folk som er den Høyestes Hellige, det er Guds folk. Det er et evig rike og alle skal tjene det.

- Det er ganske klart at det ellevte horn i alle tilfelle symboliserer den gudfiendske verdensmakt. Det er unødvendig å si at det har vært mange tolkinger av dette. I første omgang vil det trolig være profeti om Antiokus IV (1 .Makk.1) Men han er igjen forbilde profetisk på Antikrist i den siste tid da gudfiendskapen skal kulminere før den endelige dommen kommer.

Daniel var forferdet da betydningen ble kjent for ham. Han forstod at Guds folk ville få motstand i framtida men seire til sist. Og dette synet rekker nok lenger enn jødefolket og det greske og romerske riket. Det sikter mot endens tid slik mye i Daniels bok gjør, kap.12,9.4. V.19-28.

En Menneskesønn.

Det andre bildet som brukes om Kristus i Daniels bok er om Menneskesønnen. Han ser det i et syn og skriver det straks ned for å kunne fortelle det videre senere. Vi vil forsøke å finne hovedtanken i dette synet.

Sammenhengen.

La oss først se på sammenhengen ordet står i. Daniel får et syn i en drøm, v. 2. Fire dyr skal oppstå på jorden. De repre­senterer fire riker som igjen represen­terer hele verdenshistorien slik mange ser det. Synet dekker noe av Nekubadnesars drøm i kap. 2. Men de er ikke helt like. Men de er ikke hovedsaken i det vi taler om her. De skal bare være med for sammen­hengens skyld.

Det første dyret er en løve med ørnevin­ger som repre­senterer Babylon. I hast skulle det fly ut og legge verden under seg. Men det forandret seg til et annet vesen - med menneskehjerte. Det skulle nå herske med visdom og humanitet.

Det andre dyret var en bjørn som trolig representerer det medisk-persiske rike. Også her var det stor kraft. Kong Kyros var perser. Det la under seg Egypt, Lydia og Babel som ”tre ribben” i gapet (v. 5).

Det tredje dyret var en leopard. Det er det gresk-makedonske rike med Alexander den store som leder. Dyret hadde fire fuglevinger og gikk slik raskere fram enn andre. Det la under seg Østens land helt til Induselva i India. De fire hoder er delingen i 4 mindre riker senere.

Det fjerde riket var det romerske som ikke er representert ved noe kjent dyr. Det var ”fryktelig og forferdelig og overmåte sterkt”. Det var annerledes enn de andre, et fryktelig dyr med tenner av jern. Smlgn kap. 2, 40. Det skilte seg ut med ti horn som trolig sikter til delingen av Romerriket i ti riker med hver sin konge. Også dette riket gikk sin undergang i møte. - Et ellevte horn skyter opp, det talte store ord. Det har vært vanlig blant det troende lekfolk å tolke det om Anti­krist som oppstår i fortsettelsen av det verdslige og forferdelige romerske velde. Romerriket er dermed typen på det gud­fiendske verdensrike som vil oppstå i endens tid. Antikrist går endog til kamp mot Guds folk og vant over dem for en tid, v. 21.

Så kommer dommen over verden. Den gamle av dage er Gud selv. Retten er satt og bøker åpnet. Antikrist dømmes og kastes i den evige ild. Det fjerde riket med all sin verdslighet er ødelagt for evig.

En menneskesønn.

Da skjer noe. Et nytt rike opprettes. En som lignet en menneskesønn kom fra himme­len, v. 13. Han var også Guds Sønn. For her tales det om Kristus.

Han fikk herredømme, ære og makt, v. 14. I vår nåværende tids husholdning betyr det evangeliets makt over menneskehjertene. Her er han konge og hersker. I et evig perspektiv betyr det tusenårsriket og den endelige og evige seier.

Alle folk, stammer og tungemål skal tjene ham. Det har vi ikke opplevd ennå og det vil først skje i evigheten da hver tunge skal bekjenne at han er Herre, Fil. 2, 11. Guds rike er universelt. Denne evangeliets tid er bare som forordet til en bok. Det beste og største kommer sene­re. Da vil Gud få en ganske annen makt over menneskene enn nå.

Videre ser vi at Jesus får en evig makt. Hans rike skal aldri gå til grunne i motsetning til alle de andre verdens riker. De har bare en kort levetid som kap. 2 viser oss. Historien bekrefter til fulle denne profeti. Guds rike er et evig rike som overlever alle angrep fra alle fiender. Mange ganger er det møtt med storm og motstand. Likevel går det sin seiersgang over jorden.

Hans rike er så mektig at det ikke kan ødelegges eller forgå. Guds rike er av en annen karakter enn verden. Det har evnen til å bestå tross motstand og strid. Satan har forsøkt å ødelegge det i alle år og har ennå ikke gitt opp. Men vi har den forsikring i Skriften: hans rike er et rike som aldri går til grunne, v. 14. Det kan ikke ødelegges.

Guds rike.

Disse kjennetegn viser at dette rike må være Guds eget kongedømme. Og det må peke lenger enn evangeliets seiersgang over jord i vår tid. Sannsynligvis menes det både Tusenårsriket og den kommende evighet med en ny himmel og en ny jord.

I forklaringen av drømmen som kommer til slutt i kap. 7 tales mer inngående om dette Guds rike. Det er en gjentagelse av det som alt er sagt men også en viderefø­ring.

”Den Høyestes hellige” får riket, v. 18. Men det skjer først når de andre rikers tid er over. Dette er Guds folk. Daniel må ha forstått det om jødene. De troende i den nye pakt er både jøder og hedninger som tror på Kristus.

En profeti som denne må ha skapt Messi­as-forventning hos jødene. Som kjent ventet de en politisk skikkelse som først og fremst skulle samle de adspredte jøder og føre dem tilbake til Israels land. Og det er en del av Messiasbildet, men ikke hele.

Hvis vi ser profetien på bakgrunn av tiden den ble uttalt i, blir det enda klarere: Jødene var bortført til Babylon og satt i fangenskap. Tankene deres på den tiden er uttrykt i Salme 137: ”Hvordan skulle vi kunne synge Herrens sang på fremmed jord?” De lengtet tilbake til sitt eget land. Da kom profeten, sendt av Gud, med løfte om nye tider: De skal få det igjen. Men profetien går lenger enn det -den peker mot endens tid. Dan. 12, 9.

Kap. 8.

a) To-tre år etter fikk Daniel et nytt syn (i Belsasars tredje år). Han syntes han var i borgen Susan ved elva Ulai, som lå et stykke øst for Babel i Persia (Iran).

Daniel så en vær som stod foran elva. Den hadde to horn, det ene var høyere enn det andre og vokste sist fram: Væren stanget mot vest og nord og sør. Ingen kunne stå seg mot den, og ingen kunne frelse dem fra væren. Den gjorde som den ville og var overmodig. Væren peker trolig på det medisk-persiske riket og svarer slik til brystet og armene av sølv i det bildet Nebukadnesar så (kap~2;32 og 39). Det høyeste hornet var perserriket og perserkongen skal ha båret et horn som smykke når han var i krig. - Perserne erobret Syria i vest, Armenia i nord og bl.a. Egypt i sør. Under Xerxes bestod perserriket av 127 provinser, v.1-4.

b) Deretter så Daniel en geitebukk som kom fra vest og for fram over heile jorda uten å røre ved jorda og den hadde et stort horn mellom øynene. Det kom til et kraftig oppgjør mellom den og væren der geitebukken seiret overlegent. Ingen kunne frelse væren nå.

Dette er utvilsomt det gresk-makedonske riket under ledelse av Alexander den store, og svarer til buken og lendene av kobber i Nebukadnesars syn (Kap.2 ,32); Likeens svarer det til leoparden i kap;7,6. Alexander erobret store deler av Midtøsten på kort tid som uttrykkes ved at han for så fort fram at han ikke berørte jorda, v.5-27:

c) Geitebukken ble svært mektig, men når den var på sitt største ble det store hornet brutt av og det vokste fram fire andre i stedet, og de vendte seg mot verdens fire hjørner. Dette betegner Alexanders død, og deretter ble det greske riket del t i fire andre riker, og de svarer til de fire hoder som leoparden hadde (2,6): mot nord, vest, sør og øst.

Så ser Daniel at av det ene av de fire horna vokste det fram et nytt som først var lite, men ble svært stort - mot sør og øst og mot det fagre land, dvs. Israel. Det vokste like opp til himmelen og kastet noen av stjernene ned på jorda og trådte på dem. Dette hornet svarer til det ellevte horn i kap.7, 20 og betegner Antiokus IV Epifanes. Han utvidet sitt rike nettopp mot sør og øst og kjempet særlig om Israel. Himmelens hær eller stjerne betyr her trolig Guds folk Israel. Og historien forteller nettopp at Antiokus IV øvde vold mot dette folket og ledet dem til frafall(1. Mak.1).

Dette hornet opphøyet seg like til himmelens fyrste, som er Gud den allmektige. Hornet tok fra Gud det stadige offer og omstyrtet helligdommen. Antiokus skulle altså hindre tempeltjenesten og ødelegge templet. Det viser hvorledes han lyktes i frafallet i Israel. Ja, hæren ble overgitt til ødeleggelse både ved at Israel falt fra og ved at endel led martyrdøden under hans tid. Det skjedde just for frafallets skyld, v.12. For en tid hadde Antiokus IV framgang i alt han gjorde! Som forbilde på Antikrist er dette også betegnende.

Dernest hørte Daniel en av de hellige, en engel, tale om hvor lenge dette skulle vare. To engler samtalte om dette. Det skulle vare i 2300 døgn - skulle helligdommen komme til sin rett igjen. Det er det samme som 6 år, 3 måneder og 20 dager som er omtrent den tid det gikk fra Antiokus vanhelliget templet til det ble innviet igjen, se 1.Mak.1 ,21-25 og 1.Mak. 4;52-59.

I alle tilfelle viser det at det vonde har en begrenset tid her på jord. Gud sier: så langt og ikke lenger. Profetisk om Antikrist gjelder også det, v. 8-14:

d) Daniel forsøkte naturlig nok å forstå dette synet som må ha forferdet ham. Han ser en skikkelse som ligner et menneske - det er engelen Gabriel. Gud gir ham beskjed om å forklare synet.

Som ventet ble Daniel forferdet da engelen kom nær ham og falt ned på jorda. Og Gabriel sa han skulle gi akt på det han hørte for det siktet til endetida. I første omgang betyr det enden på den gamle pakts tid - Antiokus levde nettopp til ca. 163 f.Kr. Profetisk om Antikrist må det sikte til enden på nådetida.

Ved disse ordene sank Daniel sanseløs ned på jorda. Synet var for overveldende for ham og engelen måtte vekke ham igjen. Nå skulle han få forklaringen på synet. Det siktet til vredens siste tid, den for enden fastsatte tid v.19.

Så blir det tydelig sagt fra at væren er Meder-og perserkongene, bukken kongen av Grekenland og det store hornet er den første kongen, dvs. Alexander den store. De fire nye horn var fire riker som skulle framstå av det ene - det er det makedonske, trakiske, syriske og egyptiske. Men de skulle ikke ha det store hornets kraft og styrke.

En ny konge skulle så oppstå - med frekt åsyn og kyndig i onde råd. Det er Antiokus IV Epifanes. Det er den siste tid av de fire kongeherredømme - ”når overtrederne har gjort sine synders mål fullt”. Det må være frafallet og synden i folket.

Antiokus’ makt er stor, ”men ikke ved hans egen kraft”. Gud tillot ham å gjøre så mye vondt, og det må sikkert sikte til at han var inspirert og drevet av Satan. Det er ved hans kraft han ska1 gjøre utrolig skade og ødelegge bl.a. det hellige folk, jødene. Slik er han også et mektig forbilde på Antikrist som skal kjempe mot de kristne.

Han er også klok og svikefull og derved skal det lykkes for ham. Han skal opphøye seg selv i sitt hjerte og slik være overmodig både overfor Gud og mennesker. Det kommer særlig fram ved at han skal sette seg opp mot fyrstenes fyrste, som er Gud selv.

At det skjer ved krig og ufred, tyder det på når det står: Han skal ødelegge mange i deres trygghet.

Antiokus vedtok en plan for alle i sitt rike: de skulle dyrke den olympiske guden Zevs, og han gjorde seg egentlig lik denne gud og søkte å utrydde all annen gudsdyrkelse. Av Makkabeerbøkene ser vi at han vanhelliget templet i Jerusalem som ble innviet til Zevs, og det ble reist et avgudsalter ved siden av brennofferalteret på tempelområdet. Frafalne jøder støttet ham i dette. Omkring år 160 f.Kr. så det altså mørkt ut i Israel.

Men Antiokus skulle knuses av Gud selv. Han døde på reis hjem fra felttog i Persia som han tapte, i sorg over nederlaget i Israel da Makkabeerne gjorde opprør. 1.Mak.6.

Jesus sier at i den siste tid av den nye pakt vil ”ødeleggelsens vederstyggelighet” som Daniel taler om bli reist på nytt, slik det ble reist mot slutten av den gamle pakt. Derfor er det klare paralleller mellom Daniels profetier og de siste tider da Antikrist skal regjere. Vi kan her få et inntrykk av hvordan det blir i den siste tid. Mat.24,15.

Han skulle gjemme synet for det siktet til en senere tid. Ennå skulle det gå .350 år før Antiokus trådte fram og den foreløpige oppfyllelse skjedde.

Etter dette ble Daniel ennå mer utmattet - rent avmektig og syk en tid. Det tar på å høre om ulykker for menneskene og særlig for troens folk. Om han ikke selv ville oppleve det, var han likevel delaktig i synet og det som ville skje i ånden. Likevel ble han bevart ydmyk over de store syner, også det er nåde fra Gud. Ingen forstod synet - han må fortalt det til nære fortrolige jødiske venner.

Snart var han i tjeneste hos kongen igjen, og livet i Babel måtte gå videre som før. For en tid. V. 15-27.

Kap. 9.

a) Det neste synet som Daniel hadde ”var i mederkongen Darius’ første regjeringsår (6,1). Det var i året 538 f.Kr. Darius var sønn til Ahasverus, på gresk kalt Xerxes. Han skal være identisk med Gobryas av Gutium (Leupold s.376).

Dette ble et viktig år for Daniel. Han leste nok ofte i profetskriftene og Mosebøkene som de trolig hadde fått med seg fra Kanaan. Nå leste han profeten Jeremia (kap.25 og 29) om at Israels folk skulle være 70 år i fangenskap. Og han regnet etter hvor lang tid han selv hadde vært der: nå var tida inne til å dra tilbake. I denne tida hadde den hellige byen ligget øde og forlatt.

Det var dommen fra Herren over Israels folk: for deres synd og ulydighet. Men Herren tukta alltid med måte og kalte folk tilbake til seg. Det har vært forskjellige utregninger om de 70 år. Hvis en regner tilbake fra år 536, altså kort etter Daniels bønn, kommer en til året 606 f. Kr. Og det var Jojakims tredje regjeringsår. 2.Kong. 23, 34ff. Men en har også regnet fra år 586 da Jerusalem ble ødelagt og framover til 516 - og det var det året templet var ferdig gjenoppbygget. Ut fra Daniels synsvinkel er trolig det første rettest. Dette viser at Gud alltid holder ord, og det han har sagt, vil komme til å skje. V.1-2.

b) Daniels reaksjon er lærerik. Han oppdager at Guds time nærmer seg. Men han slår seg ikke til ro med at Guds vilje skjer uansett. Han vet at folkets hjerte må vendes til Gud i bot og bedring om de skal få være med til landet. En helt ny generasjon var nå vokset opp. De gamle som var deportert var nok nå døde. Bare noen av de som var unge den gang, levde ennå. Og det er ikke sikkert at den unge generasjonen levde med Herren! Ikke alltid følger barna i foreldrenes fotspor. Det gjelder i mange sammenhenger.

Derfor vender han seg til Gud i bønn. Daniel var en bønnens mann, kap.6. Nå gikk han inn i faste og bønn for folket med ydmyke bønner og begjæringer. Og denne bønnen viser oss noe viktig i bønnelivet, særlig når folket er i frafallstider og nye tider skal komme.

1. Det første vi merker oss i Daniels bønn er hans bekjennelse, v.4. Han bad og bekjente. Han tenkte på Guds trofasthet i bekjennelsen - han som holdt sin pakt og var miskunnelig mot alle de som elsket Herren og holdt hans bud. Med det sikter han til Guds folk. Til alle tider må Guds folk stole på løftene og ikke bygge på noe i seg selv.

2. Men særlig bekjente han Israels synd og svik mot Gud, v.5. Han sier vi og tar seg selv med i bekjennelsen. Slik identifiserer han seg med folket. Dypest sett er vi alle like store syndere enten vi er profeter eller tjenere. Dette er den sanne ydmykhet og det rette sinn for en Guds tjener. Vi skal ikke skylde på andre eller klage kaldt over felles synd. Ingen blir hjulpet ved det. Nei, Daniel så Israels synd som sin synd. Han tok på seg ansvaret og skylda - og bekjente for Gud: Vi har syndet og vært ugudelige og har ikke holdt dine bud. Nei, sier han, vi hørte ikke på dine tjenere som talte ditt ord. Dette rammer oss alle. Det er slik vårt liv er så ofte, også som kristne. Derfor er denne bønnen en rett forbønn for folket.

Synda blir konkretisert som ulydighet eller ”uhørsomhet” mot profetenes tale både til ledere og folket, v.6. Egentlig er synden troløshet mot Herren som hadde kalt profetene - derfor sier han: dine profeter. Og derfor var de i utlendighet nå. Herren - og bare han - er rettferdighet. Alle vi andre er syndere og virkelig fortjener straff, v.7.Det gjelder både dem som er nær - i Babel, og de som er andre steder, både i Assyria og Israel og andre land som jøder var i.

Denne bønnen ligner på Baruks bønn i de apokryfiske bøker som er fra samme tid. Han innleder sin bønn med å si: Vi må rødme av skam ... fordi vi har syndet. Baruk 1,15ff. Han bekjenner også folket synd. Og Asarja ber i den brennende ildovnen slik: Vi har syndet og gjort ille da vi fal t fra deg, og vi har syndet i alle stykker (Tillegg til Daniel 3;29).

Baruks bønn stemmer med Daniels fortsettelse i v. 8: oss høre vårt ansikts blussel til. Bekjennelsen fortsetter. Og det alvorlige ved deres synd var at de hadde syndet på tross av Guds barmhjertighet og forlatelse, v.9f. Det er å synde på nåde. Hele Israels folk har sveket og brutt loven. Derfor kommer vreden fra Herren over dem. Ja, forbannelsen som Moses har skrevet om rammer dem. 5. Mos.28,15ff. Her ser vi at Daniel bruker Guds skrevne ord i sin bønn og viser med det at han tror på Ordet: det som står der, vil komme til å skje. Men nå blir det et spørsmål for ham hvem som skal få velsignelsen og hvem som blir under forbannelsen. Han ser at bortførelsen til Babel var Guds straffedom over folket - det var etter det som står skrevet at ulykken rammet dem, v.12-13. Det hadde ikke hendt en så stor ulykke før under hele himmelen. Det refererer ikke til de materielle ødeleggelser i Jerusalem eller de tragiske forhold at folket var i et fremmed land.

Ulykken var at de var under Guds forbannelse, slik ordet sa. Noe verre kan ikke skje. Og selv om folket måtte forstå det - de hadde lest Skriften - vendte de ikke om til Herren og aktet på hans sannhet.

Derfor var ulykken stadig for Herrens øyne,v.14. Det betyr at Guds vrede lå over folket så lenge de ikke omvendte seg. Dette er en mektig syndserkjennelse og bekjennelse som sømmer seg for alt Guds folk og alle hans tjenere.V.3-14.

c) Deretter går Daniel over til å be konkret for sitt folk. Bakgrunnen er løftet hos Jeremias om at fangenskapet skulle vare i 70 år, og den tid var nå tilende.

Han minner da Herren om han tidligere hadde utfridd Israel fra Egypt i en slik vanskelig situasjon, v;15.

Nå ber han at den samme mektige Gud skulle vende sin vrede bort fra Jerusalem og folket. La heller hans åsyn lyse over den ødelagte byen - det må bety at han i nåde skal hjelpe dem og frelse folket ut av Babel. Fremdeles ber han med ydmyke bønner og begjæringer. Og det er nok ikke bare talemåter og skryt av egen fromhet. Her er det et hjerte som blør som taler og ber. Frelsen er ikke egentlig for folkets skyld, at det skal få vende tilbake til sitt hjemland, selv om det er en del av det hele. Nei, det gjelder for Herrens egen skyld,v.17. Og Jerusalem er hans hellige berg,v;16. og din ødelagte helligdom, v.17. Ja, staden er kalt med ditt navn v.18 og folket er ditt folk, v.19. Derfor må du ikke dryge lenger Herre - for din egen skyld.

Her ser vi inn i bønnens dypeste helligdom. Vi ber ikke primært for vår egen del og vår egen lykke og frelse. Det gjelder Guds navn og ære. Han er hovedpersonen. Og når han ber, begrunner han ikke bønnen med sine egne gode gjerninger, for han har ingen. Nei, bare på hans store barmhjertighet, at Gud vil se i nåde til ham.V.15-19.

d) Mens han ennå bad, kom engelen Gabriel til ham. Han hadde sett ham før i et syn (8, 16ff). Nå kommer han igjen ved kveldsoffertida. Det må ikke ha vært en kort og flyktig bønn Daniel bar fram. Han må ha kjempet i bønn for folket.

Gabriels tale er også innføring i bønnens verden, ei sida vi kanskje ikke tenker mye på: ”Nå er jeg kommet for å lære deg å forstå,” sa han. Hva skulle Daniel lære nå, hva hadde han ikke forstått tidligere?

Flere ting er med i engelens himmelske tale - både om bønnen og framtida. Ikke alt er like klart for oss i dag og det har derfor vært tolket på forskjellig måte.

Med det samme Daniel begynte å be, kom et ord, sier han, v.23. Og nå var han kommet for å si ham det. - Det som hadde skjedd i mellomtida blir ikke forklart nærmere her, se mer i kap.10,12ff.

Daniel var høyt elsket av Gud og derfor skulle han nøye merke seg synet, v 23.

Nå kommer framtidsprofetier knyttet til bestemte tidsperioder. Og det er disse 70 uker som det har stått mye strid om. Vi skal ikke ta opp plass til å gjennomgå dem her. Men det kan ikke være tvil om at profetien sikter til Messias og dermed Kristi komme.

Først litt om tidsrommet som benyttes: Sytti uker er tilmålt ditt folk, v.24. Med uke menes trolig en periode på 7 år som tilsvarer de 7 dager i en uke. Det har vært vanlig oppfatning, og ordet for uker betyr egentlig sjuer med en annen flertallsform enn vanlig.

Men disse 70 åruker er ikke en samlet enhet. De blir oppdelt flere ganger, noe som må antyde at flere ting skal skje og at tiden består av flere perioder avgrenset av store begivenheter.

I v. 25 står at det skal gå 7 uker og så 62 uker. Da mangler det en uke og den omtales i v. 27, men også den skal deles på midten. Og det er trolig at disse 7 år kommer igjen i Åp. 11 ,2 der 42 måneder er lik 3 ½ år eller ei halv uke. Når slike tall kommer igjen i Bibelen, 0er det klart de har en betydning. Vi kommer ikke utenom det.

Dernest går vi til det som skal skje i denne tida - de 70 åruker; v.24. De er tilmålt ditt folk og den hellige stad, står det. Siden dette er sagt i GT, må det bety jødefolket og byen Jerusalem - den siste kanskje som bilde på landet og nær synonymt med folket. Flere ting skal skje:

1. Innelukke frafallet (MMM: til synden har nådd toppen),

2. til å forsegle synder (MMM: og urettens mål er fullt),

3. til å dekke over misgjerning (:MMM: til skylden er blitt sonet),

4. til å føre fram en evig rettferdighet (MMM: og evig frelse kommer)

5. til å besegle syn og profet (MMM: til syn og profet blir stadfestet, dvs. oppfylt),

6. til å salve et Aller-Helligste (:M:MM: det Høyhellige blir salvet).

Den tidligere kirkebibelen (NO-30) tolket dette stedet messiansk, dvs. det allerhelligste er bilde på Messias (den salvede) og blir slik den samme som en salvet i v. 25 og 26. Dermed blir alle de andre uttrykkene i v. 24 brukt om Kristi gjerning, særlig hans forsoningsverk på Golgata. Da ble frafallet innelukket, synder forseglet, misgjerningen overdekket (det samme ord som sonet) og en evig rettferdighet for alle mennesker som tror ført fram. Syn og profet ble beseglet ved at de ble oppfylt. Alt dette er god nytestamentlig (dvs: oppfylt) teologi). Slik blir profetien i Daniel et ord om Jesu frelsesgjering. Dermed har vi her et godt eksempel på hvordan bibelprofetien opererer på flere plan samtidig: Daniel var først og fremst opptatt av at folket skulle omvende seg og få komme tilbake til Israel siden de 70 år som Jeremias hadde profetert om var over. Så brukes disse 70 år i en videre og dypere betydning av engelen og ordet får en ganske annen dimensjon: det gjelder en ennå fjern framtid da Guds salvede (Messias) skal komme for å frelse fra synden og ikke bare fra Babels trelldom. Noe lignende ser vi ved Jesu komme: noen av jødene var opptatt av befrielse fra romerveIdet (f.eks. zelotene), mens Jesus ikke kom av politiske årsaker, men skulle frelse fra syndens dom og straff etter døden.

Den nye Bibelen[10] tolker det derimot rent historisk - det høyhellige er templet i Jerusalem som ble innviet på nytt i året 164 f.Kr., s tår det i en fotnote. Og det er i samsvar med Mowinckels oversettelse og noter, men vi tror ikke det kan være rett. Her er de tale om en virkelig Messiasprofeti som historisk ble oppfylt i Jesus.

Tidspunktet for Jesu komme er temmelig nøyaktig forutsagt: 69 uker fra den tid ordet utgår om å gjenreise og oppbygge Jerusalem. Spørsmålet er: I hvilket år det var. To utgangspunkt er forsåvidt mulig: år 539 da Kyros gav ordre til at templet skulle gjenreises - det ville føre oss til år 56 ~ f.Kr.

Det andre utgangspunktet er Nehemias’ tid omkring år 445 f.Kr., da byen ble gjenoppbygget. Da kommer vi nokså nøye fram til Jesu tid - år 38 e .Kr. - ca. 5 år etter Jesu død. Hvis de 70 uker er uttrykk for en symbolsk tidsperiode, stemmer det godt. Det er verre å forstå de syv uker som kommer først, dvs. 49 år., det ville føre oss til år 396 f.Kr. som ikke er noe merkeår (tidsrum) i Israel. Det er også vanskelig å bestemme den siste (70.) uke. Det er ganske tydelig at den skiller seg ut fra de andre og kommer som et tillegg til de 69. I v. 26 blir Messias død bestemt til tida etter de 62 uker (434 år), men de må antas å komme etter de første 7 uker, altså til sammen 69 uker som vi har regnet ovenfor.

Da skal den salvede utryddes og intet ha, det må være Jesu død. Staden og helligdommen skal en kommende fyrste ødelegge, som må referere til Jerusalems fall i år 70 og senere ødeleggelsen under Barkokba år 132 e. K.r. Inntil enden er det krig og ødeleggelsen er besluttet, det må altså skje. Den nye Bibelen har en annen forståelse av dette: den fastsatte ødeleggelsen skal vare til krigen er slutt - her følger de også Mowinckel. Språklig kan en slik oversettelse ikke være rett (vead qets milchamah = og inntil slutt (er det) krig.). Ufreden skal prege Midtøsten både til Messias første og hans andre komme.

I v. 27 blir så den siste åruken omtalt - den skal gjøre pakten (den nye pakten) fast for mange - den nye bibelen har tung i stedet for fast, i samsvar med Mowinckel. Hvis det som er sagt før gjelder den nye pakt med Jesus, vil også dette være om den tida. De såkalte ”dispensasjonalistene” mener denne uka er den siste tida etter opprykkelsen og før Jesu gjenkomst på Oljeberget. Mellom den 69 og den 70. er så hele menighetens tid som en parentes.

Midt i uka skal offer opphøre og ødeleggeren skal komme og straffedommen kommer over de skyldige.

- Et annet utgangspunkt for de 70 uker er året 458-7 f.Kr. Da ble kong Artaxerxes’ brev utstedt om at Jersalem skulle gjenoppbygges (Esra 7,7). Det skjedde i hans 7. regjeringsår. 69 åruker vil da føre oss fram til år 26 e.Kr. som må være et omtrentlig år for Jesu offentlige framtreden.

Sammenfattende kan vi si at det 70.år kan ha to tolkinger. Den ene går på Jesu død, midt i den siste uka døde han som sonoffer, ca. år. 30. Den andre går på endetida og den store trengsel under Antikrist. En mener da at de troende skal tas bort fra jorden midt i denne sjuårsperioden. Dette stemmer bra med Jesu ord i Mat.24,15 om vederstyggeligheten som Daniel taler om, skal stå på hellig grunn. Vi vet at Mat.24 taler både om Jerusalems ødeleggelse år 70 og sikter videre mot endens tid. Jfr; Åp.13,15.

EN SALVET. Kap. 9.

Den tredje store Messiasprofeti hos Daniel finner vi i kap. 9, 24-27. Det er et vanskelig avsnitt og vi skal være forsiktige i tolkingen. Men det er inn­holdsrikt og viktig, og vi vil holde oss til den tolking som stort sett har vært tradisjonell i den kristne kirke til vårt århundre.

Sammenhengen i dette avsnittet er denne: Daniel så i skriftene at det snart var slutt på de sytti år som Jerusalem skulle ligge i ruiner. Daniel ber om nåde for folket som er i eksil. Da kommer engelen Gabriel med profetien om en Salvet som skal stå fram. Som kjent er ordet salvet en oversettelse av det hebraiske Messias.

Hva blir da sagt?

Svaret får vi i v. 24. Nå er det ikke lenger tale om 70 år. Nå taler han om 70 uker, og som regel tolkes det om åruker som i alt blir 490 år.

Denne tida er tilmålt til å innelukke frafallet, å forsegle synder og dekke over misgjerning. Dette må sikte mot Jesu Kristi forsoningsdød på korset. Det var da synden ble dekket over. Ordet betyr å sone. Verset taler sterkt om Jesu gjerning både for verden og for Israel. ”Det sikter ikke bare til Kristi forsoningsdød, men også på forsoningens anvendelse på Israels folk...,” sier P. Fjellstedt.

En evig rettferdighet skal føres fram i og med soningen. Også det skjedde ved Kristus. Det er Guds rettferdighet for alle som tror på Ham. Rom. 3, 21ff; 4, 25.

Syn og profet skal besegles. Profetiene skal oppfylles i Kristus. Der har løftene sitt ja og der får de sitt amen, dvs. sin oppfyllelse. Men når den er beseglet, er også dens tid forbi. ”Dens funksjon er ferdig, den trenges ikke mer” (Young). Etter NTs tid har profetenes tid vært slutt i denne bibelske mening.

Et Aller-Helligste skal salves, sies det videre. Salve er symbol på Den hellige Ånd. Jesus ble salvet av Ånden slik Esaias hadde sagt (kap. 61, 1) i Nasaret, Luk. 4, 17-21. Vi kjenner ingen annen det kan passe på og profetordet sikter mot Kristus som Frelseren. Fortsettelsen i dette kapitlet viser også det.

Tida.

Det tales om flere tidsavsnitt her. Dette har gitt grunn til spekulasjoner og mistolkinger. Det har vært mange forskjel­lige forsøk på å forklare dette. Vi skal holde oss fra utreg­ninger på grunnlag av tall her med unntak av dette:

Hele tidsrommet er som sagt 70 uker eller 490 år. Dette deles imidlertid i to perioder. Fra ordet om å gjenreise Jerusa­lem til den Salvede kommer skal det være 7 uker + 62 uker (åruker) som tilsammen er 483 år. Regner vi år 455 f. Kr. som ut­gangspunkt da Nehemias begynte oppbyggin­gen av byen, kommer vi til år 28 e. Kr. som passer godt med Jesu offentlige fram­treden. I den siste åruke skal den Salvede utryddes (v. 26), og i denne siste tid vil det være krig og ødeleggelse. Da vil en fyrste komme, ødeleggeren. V. 27 er en forklaring på hans virksomhet.

Den Salvede må være Jesus Kristus. Ødeleggeren er trolig Anti-Krist, jfr. Mat. 24, 15. La oss se litt på noen en­keltutsagn i dette avsnittet.

Den salvede skal utryddes, v. 26. Vi er nå framme ved langfredag da Jesus døde på korset. Han skulle utryddes, tas bort med makt. Det skulle skje uten dom, sier den greske oversettelsen LXX. Og det ser vi av Jesu historie: han fikk ingen rettferdig dom. Slik står det også i noen oversettel­ser. Flere ting ved rettergangen mot ham var ugyldig etter datidens lov. På norsk står: og intet ha (NO-88) eller: og ikke mer være til (N0-78). Jesus ga seg frivil­lig.

Byen og templet skal ødelegges av en kommende fyrste. Jerusalem ble ødelagt i år 70 av keiser Titus Vespasian, og den endelige ødeleggelse av byen skjedde i året 135 e. Kr. da jødene måtte forlate byen.

Inntil enden er det krig og ødeleggelse - det har historien bekreftet. NO-78 har en annen oversettelse: Ødeleggelsen som er fastsatt skal vare til krigen er slutt. Den første oversettelsen er mer ordrett korrekt.

Det tales så om en pakt som stadfestes (NO-88) eller gjøres tung for mange (N0-78). Uttrykket er dunkelt og er tolket forskjellig - både om Jesu død og menig­hetens opprettelse og om den siste tid med Anti-Krists komme. Jfr. Åpb. 13, 6. 14-15. Mat. 24, 15.

Slaktoffer og matoffer skal opphøre. Noen tolker det om at ofringene ble slutt da templet brann i år 70. Etter den tid er de ikke blitt gjenopptatt. Andre mener ordene sikter til endens tid og at jødene vil gjenoppbygge templet og innføre ofrin­gene. Ødeleggelsens vederstyggelighet skal settes på det hellige sted, templet. Det må vise til templet i Jersualem og det indikerer at et nytt tempel må oppbygges før Jesu komme. Jfr. Mat. 24, 15. Da taler ordet om Anti-Krist, men også han skal dømmes og straffes til slutt. Det vil skje ved slutten av uken. - Antiokus Epifanes blir ofte sett på som et forbilde på Anti-Krist (kap. 8, 3-25; 11, 21-45).

Sammenfatning.

Vi kan sammenfatte dette avsnittet på følgende måte:

Det taler om Jesu død, som soning for synd og misgjerning. Det taler om Jesu oppstandelse forsåvidt som den evige rettferdighet nevnes. Messiasnavnet (en salvet) nevnes. Tanken om de siste tider med seier over det vonde kommer også fram, jfr. kap. 12, 1-4.

Alt dette var altså forkynt i Babel der Daniel bodde. Ordene skulle forsegles til den siste tid - de forstod ikke hele betyd­ningen og rekkevidden av dem der og da. Men i det minste jødene må ha hørt om det og sikkert undret seg over budskapet.

Noen sekter har misbrukt de vanskelige tekstene i Daniels bok med bl. a. utreg­ninger av dommens dag. Det skal vi unngå. Men vi skal heller ikke unnlate å bruke boka selv om innholdet er vanskelig. Vi bør bare gå forsiktig fram.

Kap. 10.

a) Daniels opplevelse denne gang skjedde i året 537/536 f.Kr. som var perserkongen Kyros’ 3. regjeringsår. Den første gruppen jøder hadde allerede vendt tilbake til Jerusalem. Men Daniel sørget, fastet og bad fremdeles for sitt folk - hele befrielsen var ennå ikke kommet. Jfr. 9,3. Vi skal her se hvordan bønnen tok tid - og det av en spesiell grunn. Daniel var likevel trofast i bønnekampen. V.1-3. (Merk v.1 i 3.pers.)

b) Han får da et syn som varsel om stor trengsel. Den 24/1 etter deres tidsregning - trolig Nisan som omtrent tilsvarer april måned - stod Daniel ved bredden av elva Hiddekel (Tigris). Da så han en mann kledd i linklær med gullbelte om livet. Gullet kalles ”fra Ufas”, men det stedet er ukjent for oss. Trolig skal det bety at gullet var av fineste slag, at man i Ufas laget det beste gull.

Mannen i synet blir videre beskrevet (v.6): hans legeme var som krysolitt, en krystallstein av gulgrønn farge. Grunntekstordet er Tarsjisj, antagelig et sted i Sør-Spania hvor den kom fra. Hans ansikt skinte som lynet, skarpt og strålende. Hans øyne var som ild, armer og ben som kobber og stemmen som et veldig drønn. Den nye Bibelen har her: som larmen av en stor folkemengde, altså høyt og sterkt. - Vi kan ikke unngå å sammenligne dette med beskrivelsen i Åp.1,12-16 om Jesus. (Jfr. Esek.1,26-28).

Daniel var ikke alene da han så dette synet, men de andre så ikke noe. Men de forstod at noe ekstra var der - en stor redsel falt over dem slik at de flyktet. De må ha følt og kjent at det var noe guddommelig og overmenneskelig. Vi vet ikke hvem det var.

Også Daniel kjente seg utslitt etter synet,v.8. Han ble rent maktesløs, ansiktet mistet sin farge, og han hadde ingen kraft mer. Da han hørte lyden av ord, sank han sanseløs ned på jorda. Slik virkning har det guddommelige på et menneske, v.4-9.

c) En engel kommer så for å styrke ham - rørte ved ham og hjalp ham opp. Engelen forklarte han så noe om bønn. (Jfr. v.1-3 og kap. 9,2-3). Daniel var høyt elsket både av Gud og mennesker. Nå skulle han høre nøye etter, for dette var viktig. Daniel reiste seg skjelvende og lyttet til engelen.

Nå var han kommet, sier engelen. Og dette henger sammen med Daniels bønn. I 3 veker hadde han bedt og fastet uten å se bønnesvar. Hvorfor ville ikke Gud svare? Slike tanker fylte nok Daniels sinn. Var ikke bønnen rett?

Da forklarer engelen: fra første dag er bønnen hørt. Derfor var engelen sendt nå. Og at bønnen var etter Guds vilje er tydelig. Daniel hadde vendt sin hu til å vinne forstand og ydmyke se for Gud. Det var ikke hos Daniel feilen lå. Vi kan også tenke slik noen ganger: hvordan kan Gud svare meg som er så stygg og ber så dårlig. Kan jeg vente noe bønnesvar?

Nei, det var noe annet som hindret: Perserrikets fyrste stod imot i tre veker og hindret bønnesvar. Denne fyrste blir tolket som en vond engel og ikke et menneske (v.19). Det minner unektelig om Jesu ord før påsken: ”Nå skal denne verdens fyrste kastes ut” (Joh.12,31) - da mente han Djevelen.

Det er med andre ord kamp i åndeverden når Guds folk ber. Hjelpen kan utebli en tid pga den vondes makt. Vi kjemper ikke mot kjøtt og blod, men mot åndsmakter (Ef. 6,11- ). Daniels hemmelighet var at han holdt ut i bønnen. Her er det mange av oss som svikter når svaret lar vente på seg.

Engelen Mikal kom til unnsetning og seieren var sikret. Slik har Guds folk hjelp fra Gud i vanskelige tider. Nå var engelen kommet for å vise Daniel hva som skulle skje i framtida med Guds folk Israel. Synet siktet til de siste dager (her siktes til synet i kap.11). De siste dager er et uttrykk som betyr framtida og særlig endens tid. I Qumrantekstene har det også en eskatologisk betydning, og LXX oversetter: ved enden av dagene. I NT brukes det om den nye pakts tid fra Jesu første komme til hans gjenkomst (f.eks. Hebr.1,2). Men det brukes også om den siste del av de siste tider (1.Tim.4,1 når ”tider” tas synonymt med ”dager”).

Hvis kritikerne hadde rett og Daniels bok var skrevet lang tid etter som en historiebok, ville altså dette verset være ren løgn. Da ville det ikke sikte til de siste dager, men være historien om noe som hadde hendt. Hvordan skulle en slik forfalskning ha rett til en plass i Guds ord? Men vi tror det er en profetisk bok som den gir seg ut for å være. Profetien rekker både til Antiokus IV Epifanes tid og til Antikrists tid som Antiokus er bilde på, v.10-14.

d) Daniel ble målløs da han hørte dette. Det må ha gjort sterkt inntrykk på ham. En som lignet et menneske rørte ved leppene hans slik at han kunne tale. Han bekjente at all kraft var borte etter synet og han hadde store smerter. Han kan derfor ikke tale med en slik skikkelse eller person som står foran ham. Det var ikke engang ånde tilbake i ham.

Det var trolig engelen Gabriel (slik Barnes) som kom til ham og styrket ham. Frykt ikke, sa engelen, fred være med deg, vær frimodig du er høyt elsket.

Daniel ble styrket ved at engelen talte til ham. Og vi ser at det var bibelske ord han talte (Josva 1,6f; Joh.20,19; Luk.24,36). Det er slik

vi får kraft og styrke i Guds rike - ved å ta til oss av Guds ord. Og da var han i stand til å høre mer: Tal, herre.

Engelen skulle ti1bake og kjempe videre mot den vonde engelen som fremdeles ville gjøre Guds folk skade. Men først skulle han fortelle ham det som ville skje - det stod oppskrevet i ”Sannhets bok”. Det må være uttrykk for Guds al1vitenhet, alt det han vet om fortid og framtid. Det er sant og vil skje etter Guds plan.

Ingen hjalp engelen mot den vonde uten Mikal som var jødenes enge1. Men Guds rike vil seire til slutt om det er få eller mange som hjelper (2. Krøn. 14,11 ), for Gud er allmektig. V.15-20.

Engelen var til hjelp i Darius’ tid, kap.11,1, som vi nå skal se.

Kap. 11.

a) Dette kapitlet inneholder en del av den ”Sannhets bok” som er omtalt i kap.10,20. Dermed er det også et innsyn i framtida - og det vil sikkert hende, v. 2. Det er den politiske utviklingen som blir klarlagt så langt den har relasjon til Guds folk Israel. Denne åpenbaringen rekker faktisk inn i kap.12: Historieprofetien er så nøyaktig og detaljert at en skulle tro det var reportasje etter at det var skjedd. Det er en av grunnene til at kritiske teologer mener det er historie på etterskudd. Men det er ikke underlig. Gud er allmektig og allvitende.

Dette kapitlet omfatter forskjellige perioder i historien.

a)Den første perioden gjelder kongene i Persia. Ennå skulle det kornme tre konger - det er Kambysses, Smerdes og Darius Hystaspis. En fjerde konge skal vinne rikdom og makt for så å gå til kamp mot Hellas, v.1-2. Den fjerde er Xerxes I.

b) Den andre perioden er Alexander den stores tid. Han er den veldige konge med stor makt. Et stort rike skal han opprette der han skal gjøre som han vil. Hans rike vil likevel ikke bli langvarig. Det skal deles i fire riker, men Alexanders etterkommere skal ikke overta noen av dem. Alexander døde i år 323 f.Kr. V. 3-4.

c) Den tredje perioden er striden mellom Egypt (Sydens konge: Ptolemeus Lagi) og Syria (en av hans fyrster Selevkus Nikator) v.5. Dette var to av de fire riker som Alexanders rike skulle deles inn i. Disse to er trolig nevnt her siden de kom til å få innflytelse over Israel og Guds folk. Her blir profetien særlig detaljert, og det har fått kritikerne til å mene at det er skrevet i ettertid. Men det er det ingen grunn til å måtte tro. Denne historien forbereder grunnen for ”et foraktelig menneske” (v.21) som blir hovedpersonen og forbilde på Antikrist.

Egypt og Syria skal inngå forbund med hverandre, v.6a. Og det skjer ved giftermål mellom en datter, Berenike, av Egypts konge og Syrias konge Antiokus Teos. Men begge ble drept, v. 6b. Berenikes bror, Ptolemeus Euergetes, drar opp mot syrerkongen Selevkus Kallinikus og seirer over ham, v.7. Både gudebilder og rikdom tar han med seg til Egypt, og det er fred noen år, v.8. Etter den tid skal Syria (Kallinikus) forsøke å ta Egypt, men vil ikke lykkes, v.9. Hans sønner, Selevkus Keraunus og Antiokus den store, samler en stor hær og drar mot Egypt, v.10. Kong Ptolemeus Filopator i Egypt blir nå harm og går mot Syria. Antiokus den store i Syria samler så en større hær, og etter noen år vil flere riker gå mot Egypts konge Ptolemeus Epifanes. Blant dem skal også være frafalne jøder i Egypt som gikk over til Syria, v.14.

Syria tar Sidon som var en sterk festning og heller ikke Egypt kan holde stand mot ham. Antiokus den store går mot Palestina - det fagre land - og bringer ulykke og ødeleggelse med seg over Israel, v.16. Han gjør som han vil, men er villig til kompromis med Egypt: Hans egen datter Kleopatra blir gitt til Egypts konge. Baktanken var at Egypt derved skulle ødelegges, men det lyktes ikke, v.17.

Deretter vender Antiokus seg mot øyene, det er trolig Hellas og Italia som er nærmest halvøyer. Men hærføreren Lucius Scipio, en romersk general, slo ham tilbake. Antiokus ble så slått i sitt eget land ”og er ikke mere ti1”, v.19.

I Syria ble nå Selevkus Filopator konge, og han sendte skattekreveren Heliodorus til Judea som kalles Rikets pryd. Straks etter ble Selevkus forgiftet og drept av skattekreveren, men ikke i krig, v.5-20.

d) Den fjerd perioden er Antiokus IV Epifanes’ tid. Den er spesielt interessant både fordi den angår mest jødefolket og fordi han trolig står som forbilde på Antikrist på en særlig måte.

Her kalles han et foraktelig menneske. Han hadde vært gissel hos romerne, men får makten i landet ved list og svik. Han går mot Egypt og legger det under seg. Først inngår han en pakt med egypterkongen Ptolemeus Filometer for siden svike ham. Selv om han har få soldater, vil han slik seire over store hærer, v.23.

Hans framgangsmåte er å komme uventa og å gå bespottelig fram slik fedrene ikke hadde gjort. Når han tar hærfang, gir han av det til sine folk for å gjøre dem fornøyd. S1ik vil han ha framgang og makt en tid, v.24. I striden vil mange falle (med Egypt), og selv om Egypt får i stand en veldig hær, vi1 den gi tapt på grunn av svik. Kongens egne vil forråde ham, og begge kongene vil komme sammen til forhandlinger og begge har listige baktanker og taler løgn. Syria vil nok vinne, men det endelige utfallet lar vente på seg. Gud har fastsatt en tid og den var ennå ikke kommet, v.21-27.

e) Antiokus går så til angrep på jødene og selve det guddommelige. Og det er det mest alvor1ige ved hans tid. Etter et røvertokt til Israel går han igjen mot Egypt uten at det nå vil lykkes. Han var venner med romerne, men de (kittim) går nå mot ham slik at han mister motet. Derfor lar han sin vrede gå ut over jødene, og legger særlig merke til de frafalne jødene på den tid som han vil dra nytte av. En ny hær blir sendt ut som vanhelliger templet og avskaffer offertjenestene. I stedet stiller han opp ”den ødeleggende vederstyggelighet” - et alter for den hedenske gud Zeus Olympius som ble satt opp i året 168 f;Kr. Noe lignende skal Antikrist gjøre i den siste tid, Mat. 24,15.

De frafalne jødene blir forført til ren avgudsdyrkelse - de ble gjort til hedninger ved glatte ord. Noen var likevel trofaste og holdt ut. Det var de som kjente sin Gud, v.32.

En forferdelige trengsel og forfølgelse mot de troende jødene begynte nå. Mange ble martyrer og de fikk lite hjelp. Mange gikk med dem for en tid , men svek dem i farens stund, v.34. Endog noen av de troende jødene falt fra i denne trengselstida. Guds folk Israel skulle renses før trengselen tok slutt. Men ennå drøydde det før enden kom, v. 28-35.

f) Høydepunktet i Antiokus’ frafall er at han setter seg opp mot Gud, ja hever seg over enhver Gud, v..36. Han spotter Gud og vil få folk med seg og ha framgang. Men også dette varer bare en bestemt fastsatt tid. I Guds verden er det alltid slik: så langt men ikke lenger.

Antiokus var gudløs i den forstand at han foraktet alle andre guder og innsetter egentlig seg selv som gud, v..37. Bare én gud respekterer han, det er festningens gud (borgguden) som fedrene ikke kjente. Det er krigen og dermed makten han vil tilbed, v..38.

Han vil fremdeles være i krig, men vil møte sin skjebne i Jerusalem. Egypt skap føre krig mot ham og Syria skal storme fram. Antiokus skal gå inn i det fagre land, Israel samt andre land. I Egypt skal han ta skatter og sølv, og med seg vil han ha libyere og etiopere. Edom, Moab og noen av Ammons barn skal slippe unna. Likevel skal rykter fra øst og nord forferde ham. Dette skal gjøre ham harm og han drar ut mot dem og vinner store seire. Det synest altså som om Antiokus har framgang. På/ved tempelberget slår han opp sin bolig og han ser ut til å være overlegen. Men også han går sin ende imøte og ingen kan hjelpe ham da, v.40-45.

Kap. 12.

a) Engelen taler om hvorledes de utvalgte blant Guds folk skal bli frelst under den store trengsel som skal komme over dem. De som er døde som troende, skal oppstå til evige liv, og folkets ledere skal stråle i himmelsk herlighet, v. 1-3.

Daniel 12, 1-3.

En hovedsak i Daniels bok er kampen mellom Guds rike og verden. Den pågår stadig, og ordet viser at Guds rike skal seire til slutt. Her ser vi inn i framtida, Daniel er profet i betydningen av å se inn i det som skal komme. Det viktigste spørsmålet er: hvordan går det til slutt? Hvem vil seier, og hvordan skal jeg seire?

Her får vi noen sannheter om endens tid.

1. Trengsel.

Det er klar sagt her at det vil bli trengsel i endens tid, v. 1. Det taler også NT om. Med andre ord vil det bli motgang for Jesu navns skyld.

Nå har det alltid vært trengsel i Guds rike. Det er et tegn på rett tro og liv. Kristenlivet er det motsatte av verdens tankegang og levemåte. Kirkehistorien viser det som dermed bekrefter Bibelen. De sanne troende blir alltid forfulgt mer eller mindre (Apg. 14, 22). Mange satte livet til for Jesu skyld. Så sant vi lever rett og sant etter Guds ord, vil det forarge verden. Men kanskje vi er altfor lite salt i vår tid? Har sløvhet og verdslighet gjort oss redde for å skille oss ut og heise rent flagg?

Likevel sier Skriften at det skal bli en ekstra stor trengsel i den siste tid, kalt den store trengsel. Den blir større enn før både i intensitet og ved å omfatte hele kloden. Vi ser begynnelsen i f. eks. Russland og Kina i dag. Men det vil spre seg etter hvert som vi nærmer oss endens tid. En boktittel er talende her. Hans H. Kirst skrev boka ”Ingen går fri” i 1958. Slik vil det gå også her.

2. Oppstandelsen.

Ordet forkynner her at det vil bli en oppstandelse av de døde på den siste tid, v. 2. Det er altså noe etter døden. Folk flest lever som om dette livet er alt. Og det ser ut til at denne verdslige tankegang brer seg mer og mer. Filosofien i dag er: Vi har bare dette ene livet, la oss utnytte det og nyte det mest mulig. Det er en korintisk levemåte: la oss ete og drikke for i morgen dør vi (1. Kor. 15, 32). Og det skrev Paulus nettopp i sitt oppstandelseskapitel.

Bibelen sier: vi skal dø - men også stå opp igjen. Det kommer noe etterpå. Grava er ikke slutten. Det er alvoret i tilværelsen.

Men oppstandelsen blir dobbel. Verden vil da bli delt etter Guds egen målestokk. De rettferdige skal oppstå til evig liv. De skal nyte evigheten i Guds himmel og den nye jord. Det gjelder alle de som tok imot Jesus som sin frelser og lever i ham. De urettferdige skal oppstå til evig avsky og skam. Det er fortapelsen med et evig skille med Gud. Det var de som sa nei til Guds frelse i Kristus - selv om de ellers var bra mennesker.

Det er bare disse to evigheter og muligheter. Jesus talte på samme måte til jødene, Joh. 5, 28f. Hvor blir din plass?

3. De frelste.

Hovedsaken i Guds ord er spørsmålet: hvem blir frelst - og hvordan? De frelste er de rettferdige, Guds folk. De er oppskrevet i boka, v. 1b. Men det er ikke alle mennesker selv om de er snille og gode menneskelig talt. Gud vil holde regnskap med oss. Og han kjenner alle som er oppskrevet i livsens bok. For de er oppskrevet med ”lammets røde prent”. Salme 87, 5-6. I Luk. 10, 20 sier Jesus at disiplene skulsle glede seg over at navnet var oppskrevet i Livsens bok.

Det er de som tror på blodet. De vet at Jesus døde for deres synder og at det er nok til frelse. De har ikke noe annet å stole på. Frelsen er av nåde.

Dette avgjør evigheten. Om noen ikke fantes oppskrevet i Livsens bok, ble han kastet i ildsjøen. Åp. 20, 15. Det er Guds ord. Slik står det skrevet.

4. Lønn.

I vers 3 tales det om lønn for de frelste. Det er et merkelig ord. Frelsen er av bare nåde. Ingen blir frelst som lønn for noe de har gjort. Likevel tales det om lønn. Det er flere grader: som himmelhvelvingen og som stjernene. De frelste får del i den himmelske glans, men det ser altså ut til at de får det på litt forskjellig måte - alt etter den tjeneste de har hatt på jord.

For lønnen må ha med tjenesten å gjøre. De som var med i arbeidet for Gud og ledet noen til Jesus, de skal stråle i himmelen. Men også det er nåde. Ingen har krav på lønn, og det er uverdig å gå til tjenesten med tanke på å få lønn.

Men den omtales altså i Skriften. Også i NT tales det om kroner og kranser med forskjellige navn: ærens uvisnelige krans (1. Pet. 5,4), rettferdighetens krans (2. Tim. 4,8), livsens krone (Jak. 1, 12) - og om skatter i himmelen (Mat. 6, 20) og en profets lønn (Mat. 10, 41f).

Vi er kalt til tjeneste for Gud i hans misjon. Og han skal sørge for å belønne sine tjenere på rettferdig vis.

Din rikssak Jesus være skal

min største herlighet...

b) Deretter byder han Daniel å forsegle alt det han har forkynt ham, inntil endens tid, v. 4-

Det Daniel videre får høre, forstår han ikke, og det blir heller ikke nøyere forklart for ham.

Men han får høre at han skal hvile og oppstå til sin lodd ved dagene ende, v. -13.



[1] Edw. J. Young; An Introduction to the Old Testament, 1965, s. 362.

[2] Edw. J. Young: An Introduction to the Old Testament, 1965, s. 360ff. John Holen: Profetisk Verdenshistorie. Daniels bok, 1971.J. G. Baldwin: Daniel, in Tyndale OT series,1979. H. C. Leupold: Exposition of Daniel, 1969.

[3] Ivar P. Seierstad: Innledning til Det gamle testamente, 1972, er eksempel på det. H. Norendal: Det gamle testamente,1963, viser også det. Den danske Bibelbogen med noter, 1950, har derimot uklare signaler her, og fornekter helst hans historisitet, s. 593f.

[4] Norendal er blant dem: (det) synes å framgå… s. 163. Seierstad formulerer seg slik: ”Vi antar da at Daniels bok har fått sin endelige skikkelse omkring år 164… Men fortellingene i kap. 1-6 hviler på historisk overlevering, s. 149. R. Lein i Bibelverket, 1974, synes å følge Seierstad her.

[5] Holger Mosbech: Fortolkningen af Johannes Aabenbaring, 1934, s. 45f.

[6] DGT, Skriftene 2. del, s. 116.

[7] Einleitung in die Litteratur des alten Testaments, 1896, s. 534.

[8] Utvalg av Det gamle testamente, 1966, i innledning til Daniels bok, s. 393.

[9] I Luthers Bibel begynner kap. 4 ved v. 4

[10] Norsk Oversettelse 1977, fra Bibelselskapet.