Judas brev.

JUDAS BREV

Kommentar

Av Nils Dybdal-Holthe

2002.

Forord.

I denne kommentaren har vi først foretatt en lett revidert oversettelse av 1930-oversettelsen. NO-78/85 følger umiddelbart etter hvert vers for sammenligning og forklaring.

Deretter kommer en kommentar vers for vers. Først kommer ordforklaringer fra grunnteksten med henvisninger til andre oversettelser og dernest sakforklaringer og kommentar der en også bruker og siterer andre fortolkinger. Vi har ikke brukt så mye plass på problemer av forskjellig slag, og har heller ikke kunnet gi bastante tolkinger til vanskelige spørsmål. Noe må stå åpent i slike spørsmål. Men vi har forsøkt å finne svar.

INNLEDNING.

Forfatter.

Brevet er skrevet av Jakobs bror, og begge disse skal så være Jesu "brødre".[1] Paulus sier at Jakob og andre av hans brødre hadde ledende stillinger i den eldste kirke. Se Apg. 1, 14; 1. Kor. 9, 5. Wohlenberg sier at ingen andre kan være forfatter enn ham.[2]

Lesere.

Vi vet ikke hvem brevets adressat er - om de bodde i Israel, Lille-Asia, Italia eller f. eks. Syria. Vi vet heller ikke om det var primært jødekristne eller om han har kontakt med nye hedningekristne grupper. Etter v. 1 er leserkretsen svært generell: de som er kalt... Brevet er heller ikke geografisk bestemt. Selv om det er likhetspunkter mellom v. 4- 18 og 2. Pet. 2, behøver det ikke bety at leserne var de samme. Den slags vranglære som omtales var kjent mange steder, sml. også Åpb. 2-3.

Leserne er bare beskrevet etter sitt innerste vesen (de Boor). Han mener det er vanskelig å tenke seg leserne som en paulinsk menighet, og vil søke den i jødekristne kretser i Orienten. Det viser at Judas forutsetter kjennskap til GT og Enoks bok. Dermed er det nær å slutte at Dächsel o.a. har rett som hevder at Judas overtok som leder for de jødekristne etter at Jakob var død omkring år 62/66, og at han derfor skrev til de samme 12 stammer som han (Jak. 1, 1). Er det rett, må vi også se Judas brev i forhold til jakobs brev og ikke bare i forhold til 2. Pet.

Odland mener også at han er Jakobs arvtager og at leserne er jødekristne i Palestina og Syria, og da er det naturlig at Jakob ikke lenger er i live. Derfor kan vi datere brevet etter 60-tallet. På samme måte mener Wohlenberg at leserne trolig var jødekristne. Men v. 1 er så allment at det ikke kan avgjøres bare på grunn av det.

Foranledning og innhold.

Judas hadde planlagt å skrive et brev med opplysning om den kristne tro, som en slags dogmatikk - "om vår felles frelse" i v. 3. Før han hadde fått realisert denne tanken, får han høre om at vranglære og forførelse truer leserne, som i 2. Pet. 2. Dermed finner han det nødvendig å skrive til dem utelukkende om dette.

Brevet er altså et kampskrift mot vranglære og dermed misbruk av kristen lære og forkynnelse av nåden og den kristne frihet. Se nedenfor om Gnostisismen om dette.

Forholdet til 2. Petersbrev.

Vi kan ikke unngå å legge merke til stor likhet mellom Judas brev og 2. Petersbrev.

Luther sier om dette at "ingen kan benekte at Judas brev er et nøyaktig utdrag eller kopi av Peters andre brev. Så like er alle ordene. Han taler også om apostlene som en som kommer lenge etter dem (v. 17) og siterer ord som ikke finnes noe annet sted i Skriften (v. 9 og 14). Skjønt jeg setter pris på denne boka, er det et brev som en ikke behøver å regne blant de hovedbøkene som legger grunnen for troen."

Det er særlig kap. 2 som har likhetstrekk med Judas brev. I dette ligger også spørsmålet om ektheten av disse to brevene, i hvilken grad de er påvirket av hverandre eller om en felles kilde finnes.

Vi ser snart at det er forskjell mellom de to Petersbrevene både på språk og innhold. Og språket følger ofte av innholdet, og en forfatter kan bruke forskjellig slags språk alt etter det emne han befatter seg med. Vi kan derfor ikke legge avgjørende betydning på selve språket.

Der er imidlertid en forskjell som berører Judas brev. Alle tre brevene taler om kamp og strid i kristenlivet. Men det ser ut til at Peter bare skriver om ytre forfølgelser i sitt første brev, mens han skriver om indre vansker med vranglærere i sitt andre brev. Var den historiske situasjonen så forskjellig? Eller der brevene stilet til to vidt forskjellige kristenflokker? Zahn løser problemet slik og mener det første brevet er skrevet til hedningekristne, mens det andre brevet er til jødekristne. L. W. Schat Petersen innvender (trolig med rette) at det ikke er spor av vranglære og kamp mot den i det første brevet, slik Zahn forutsetter.[3] Schat Petersen nevner også s.s. at Weis løser problemet ved å hevde at det ligger mange år mellom de to Petersbrevene.

Her er vi imidlertid mer opptatt av forholdet mellom Peters andre brev og Judas. En sammenligning mellom Judas brev v. 4.6-18 og 2. Pet. 2, 1-6. 10-13. 15. 17-18; 3, 2-3 viser at det er store likhetspunkter mellom dem.

Hva kan grunnen være til denne likheten?

En løsning er at de bygger på en felles kilde, slik mange mener synoptikerne bruker en felles kilde Q. Den andre løsningen er at det er et litterært slektskap mellom brevene. Det kan gå begge veier: Noen mener at Peter siterer Judas som det mest sannsynlige, andre motsatt. Det siste hevdes av bl. a. Luther og Zahn og Wohlenberg.[4]

Ellers er det likhetspunkter mellom Judas brev v. 22 og Didache 2, 7.

De fleste forskere hevder i dag at Peter gjorde bruk av Judas brev.[5] T. Bjerkrheim mener imidlertid at "tvingende prov på at 2. Peters brev har gjort bruk av Judas' brev, er ikke levert".[6] Selv heller Bjerkrheim til den oppfatning at Peter og Judas "øste fritt og uavhengig av en festnet form for katekese som fordømte falsk lære av libertinistisk type... Det er meget sannsynlig at et slikt dokument eksisterte i urkirken".[7] G. Johnsen går ikke inn på spørsmålet i sin kommentar i Bibelverket.[8]

Et argument som Harrison nevner må tillegges vekt: Hvis 2. Peters brev var skrevet før Judas brev, synes det å være bruk for et nytt brev (Judas) da der er lite nytt stoff.[9] Mot dette har mant anført at det er lite trolig at en apostel som Peter ville låne noe fra et annet brev, i dette tilfelle Judas. Det er mer sannsynlig å tro det motsatte (Torm). Dette siste argumentet bør ikke veie for tungt. Peter er ikke redd for å sitere GT og å henvise til Paulus' vanskelige skriftfortolking. Som apostel må vi regne med at han anså Judas også som en Guds mann som han kunne hente stoff fra.

Nå er ikke dette spørsmålet av de mest nødvendige i tolkingen, og det lar seg trolig heller ikke løse fullt ut. Personlig vil jeg la muligheten av en felles kilde ha prioritet uten å utelukke de andre. Og hvorfor ikke tenke seg enda en mulighet: Både Peter og Judas er hver for seg og kanskje noenlunde samtidig inspirert av Gud til å skrive det samme? Her vil muntlige kilde spille inn ved at begge har hørt om faren som truer de nye kristenflokkene. Omtalen av dem må selvsagt ha brukt noenlunde samme ord hvis det er tale om samme lesergruppe.

Sammenligning mellom Judas og 2. Pet. 2:

Når vi sammenligner ordbruk og innhold i disse to avsnittene i Guds ord, merker vi ganske snart likhetstrekkene.

1. Innledningen kommer først - Judas v. 4 og 2. Pet. 2, 1-3.

Her beskrives inntrengerne som er lik vranglærerne, med generelle ord.

2. Pet. 2: V.1-3: Det stod også fram falske profeter i folket. Slik skal det også blant dere komme falske lærere, slike som lurer inn (gr. pareisaksousi) vranglære som fører til fortapelse. De fornekter den Herre som kjøpte dem (ton agorasanta avtous despotæn arnoumenoi), og fører over seg selv en brå fortapelse. V. 2: Mange vil komme til å følge dem på deres skamløse ferd (aselgeias), V. 3: og i sin griskhet vil de utnytte dere til sin egen vinning med oppdiktede ord. Fra gammel tid er ikke dommen over dem uvirksom, og deres fortapelse sover ikke. V. 4: Gud sparte ikke de engler som hadde syndet, men styret dem ned i avgrunnen , der de blir holdt i varetekt i mørkets huler(seirois dsofou) inntil dommen (paredåken eis krisin tæroumenous). V. 6: Han la byene Sodoma og Gomorra i aske og fordømte dem til undergang, og satte dem til et forbilde (gr. hypodeigma) på de ugudelige i fremtiden. V. 10: særlig dem som følger kjødets urene lyst (hopiså sarkos en epithymia miasmou) og forakter herredømme (kyriotætos). Disse selvsikre vågehalser! (tolmætai, avthadeis). De skjelver ikke for å spotte høye åndemakter (doksas blasfæmountes), V. 11: mens engler.. ikke feller noen spottende dom (ferousin blasfæmon krisin) mot dem overfor Herren. V. 12: Men disse mennesker ligner ufornuftige dyr (hås aloga dsåa), som av naturen er født (fysika) til å fanges og forgå (fthoran). De spotter (blasfæmountes) det de ikke kjenner, og skal forgå i sitt forfall (en tæ ftora autån ftharæsontai). V. 15: De har forlatt den rette vei (tæ hodå), og er faret vill. De har fulgt Bileams, Beors sønns vei (tæ hodå), han som elsket urettferdighets lønn (misthon). V. 13: disse skjensler og skamflekker (spiloi kai måmoi) .. når de fester sammen med dere (synevåkjoumenoi hymin). V. 17: De er vannløse brønner (pægai anydroi), skyer som drives av sted av stormvind. Mørkets natt er rede for dem (hois ho dsofos tou skotous eis aiåna tetærætai). V. 18: For ved å tale skrytende, tomme ord (hyperogka)... Kap. 3, 2: så dere minnes de ord som de hellige profeter før har talt (mnæsthænai tån proeiræmenån), og det bud deres apostler har brakt fra Herren og Frelseren. V. 3: Dette skal dere først og fremst vite, at de i de siste dager (ep' eskjatån tån hæmerån) skal det komme (elevsontai) spottere (empaiktai) med spott, som farer fram etter sine egne lyster (kata tas idias epithymias avtån porevomenoi).

Judas: V. 4: For noen mennesker har sneket seg inn (gr. pareisedusan) - noen som denne dom allerede for lenge siden (palai) er oppskrevet for (eis touto to krima): De er ugudelige, de forvender vår Guds nåde til skamløshet (aselgeian), og de fornekter vår eneste hersker og Herre, Jesus Kristus (kai ton monon despotæn kai kyrion hæmån I. X. arnoumenoi). V. 6: Og de engler som ikke holdt fast ved sin høye stilling, men forlot sin egen bolig, dem holder han i varetekt i mørket med evige lenker (desmois aïdiois hypo dsofon tetæræken) til dommen (eis krisin) på den store dag, V. 7: likesom Sodoma og Gomorra og byene der omkring, som på samme måten drev hor og gikk etter fremmed kjød, og nå ligger som eksempel (deigma) for våre øyne og lider straffen i en evig ild. V. 8: Likevel gjør nå disse mennesker det samme. De går i drømme, de gjør kjødet urent (sarka miainousin), de forakter herredømme (kyriotæta athetousin) og spotter høyere åndemakter (doksas blasfæmousin). V. 9: Men ikke engang overengelen Mikael våget (ouk etolmæsen) å felle en spottende dom (krisin epenegkein blasfæmias) da han trette med djevelen om Mose legeme, men sa: Må Herren straffe deg! V. 10: Disse mennesker derimot spotter det de ikke kjenner (houtoi de, hosa men ouk oidasin blasfæmousin). Og det som de av naturen (fysikås) skjønner, likesom de ufornuftige dyr (hås ta aloga dsåa), med det ødelegger (ftheirontai) de seg selv. V. 11: De har slått inn på Kains vei (tæ hodå), har for vinnings skyld (misthou) kastet seg ut i Bileams villfarelse, og er gått under ved Koraks gjenstridighet. V. 12: Disse mennesker er skamflekker (spilades) ved deres kjærlighetsmåltider (en tais agapais hymån). Uten frykt holder de gilde med dere (synevåkjoumenoi). De er vannløse skyer (nefelai anydroi) som drives avsted av vinden... V. 13: som mørkets natt er rede for til evig tid (hois ho dsofos tou skotous eis aiåna tetærætai). V. 16: Deres munn taler store ord (hyperogka). V. 17: Husk de ord (mnæsthæte tån hræmatån) som vår Herre Jesu Kristi apostler før har talt! (tån proeiræmenån hypo tån apostolån). V. 18: For de sa til dere: I den siste tid (ep' eskjatou tou kronou) skal det komme (esontai /elevsontai) spottere (empaiktai) som farer fram etter sine ugudelige lyster (kata tas heavtån epithymias porevomenoi tån asebeiån).

Evangelieord.

Selv om brevet i hovedsak er et kampskrift mot vranglære, er det ikke vanskelig å finne gode evangeliske kjerneord her. Det viser at han skrev til folk som kjente evangeliet - han behøvde ikke å forklare slike uttrykk av "Kana'ans språk". Men det viser også at forfatteren var vel kjent med kristent språkbruk.

Vår felles frelse er et slikt kjerneord som viser at han ser seg selv og leserne i et større fellesskap, det kristne hellige samfunn. Han skriver om Guds kjærlighet, kallet og å bli bevart av Gud. Han taler om deres høyhellige tro, om bønn i Den Hellige Ånd og om å bli oppbygt. Videre taler han om å vente på Jesu komme og om å være med i tjenesten for å berge andre for det evige liv. Doksologien til slutt viser også at han gir æren til Gud for alt. Og ikke minst viser hans kamp mot det urette at han har syn for den rette lære.

Å bli bevart for Jesus Kristus er et annet fint uttrykk i dette brevet. Det ligger igrunnen i hovedbegrepet frelse når vi ser det i dens mest omfattende betydning. Gud har lovet å ta seg av sine barn.

Vår høyhellige tro er også et godt ord. Det er liksom noe guddommelig over det. Vår tro er ikke noe jordisk eller menneskelig. Alt er av Gud.

Ekskurs 1: Gnostisismen.

Det er ikke klart hvem disse "noen mennesker" er som Judas kjemper så iherdig mot. I alle tilfelle må det være en gruppe han anser for å være farlig for sant gudsliv og de kristne.

Omtrent 100 år senere vet vi at det var en religiøs gruppe som kalles "gnostisismen".[10] Men denne gruppen oppstod ikke plutselig. Den må ha hatt en forhistorie. Denne forløperen kan vi kalle "pre-gnostisisme"[11] (dvs. før-gnostikere) som må ha hatt vesentlige likhetstrett med de senere gnostikerne.

Når gnostikerne talte om kunnskap mente de en hemmelig, skjult og høyere kunnskap. Den gjaldt både Gud, mennesket og forholdet mellom dem. Denne filosofien, som det er rettest å kalle den, går tilbake til Platons bilde av mennesket og Gud. Den var preget av dualisme med skille mellom materien og det åndelige. Men det skjer en utvikling i tanken om ideverdenen mellom Platon og den sanne kristne troslære. Den går via Plotin (og nyplatonismen) og mange andre i utformingen av teologien (fram til Augustin) selv om Plotin levde lenge etter Judas' tid.[12] Plotin gikk på en måte tilbake og fant sine røtter i Platon.

Hovedsaken i alle disse læresystem var å vise vei til frelse.[13] Og her skiller de seg ut fra hverandre, men noen har klare likhetspunkter.

Platon d. 347 f. Kr. lærte at sjelen egentlig var god og vakker, fordi den kom fra Gud og skulle vende tilbake dit. Materien var heller ikke vond, men lavere enn sjelen. Sjelen måtte likevel renses og det skulle skje ved kunnskap eller innsikt som hos upanishaderne, og ikke ved askese som den senere nyplatonismen. Platon talte om "ideverden" som den egentlige verden, mens den verden vi ser var uvirkelig. Egentlig er altså frelsesveien for Platon menneskets eget verk, den er en såkalt "soteriologisk oppstigning" ved at mennesket selv må komme opp til Gud.

Gnostisismen hadde egentlig to grener, en kristen og en hedensk. Den siste kalles også "hermetismen" med mystiske trekk. En rekke småskrifter under navnet "Hermes Trismegistos" fra første århundre e. Kr. er grunnleggende. Den eldste form av hermetismen var panteistisk og optimistisk med trekk fra stoisismen. Den yngre form var pessimistisk dualisme som slutter seg til transedentalismen. Her er altså overmenneskelige preg med en heller innviklet filosofi. Skriftet Poimandres er her viktig med læren om logos og broren anthropos (urmennesket). Den siste forente seg med physis (naturen), og av denne foreningen oppstod verden og menneskene. Derfor lærer også hermetismen en dobbelt natur hos mennesket som får betydning for frelseslæren. Frelsen skjer ved gnosis, som her betyr opplysning i sjelen. Ved at gjenkjenner seg selv og sin guddommelige natur, går en opp i det gode. Dermed skjer en mystisk forening med Gud. Vi kjenner ikke til at disse gruppene dannet egne forsamlinger, men den er kjent fra skrifter.[14]

Den kristne gnostisismen er synkretisme med flere røtter, bl. a. kristendommen.[15] Her finner vi en utpreget dualisme med klart skille mellom det dennesidige og det hinsidige. Gud er transedent og derfor umulig å forstå. Sjelen er av Gud mesn verden er ond og faktisk skapt slik. Det kommer av at de opererte med to guder: Den høyeste Gud var god og nærmest identisk med Faderen i NT, og skaperguden, "Demiurgen" som var ond og derfor skapte han verden ond.[16] Han blir noen ganger identifisert med jødenes Gud, som er uttrykk for at de avviste GT når de ikke omtolket det. - I motsetning til Platon hvor det bare var en streben opp til Gud, finner vi en slags dobbel frelsesvei i gnostisismen. Ved askese skal menneskene stige opp til Gud og slik frelse seg selv. Men det kan først skje etterat Kristus har steget ned for å vekke sjelen som sover og er i fengsel i den onde kroppen. Sjelen er gudommelig men tilsølt av materien og må vekkes for å bli frelst. Avstanden mellom Gud og mennesket er blitt større i forhold til Platon, og en "soteriologisk nedstigning" er komme til. Og dermed Kristus. Han er plassert som Forløseren for mennesket, og da ble gnostisismen "for alvor farlig for kirken", som C. Fr. Wisløff sier.[17] Men vi skal være oppmerksom på at det er en annen Kristus vi møter her enn i Bibelen. Og det er jo alltid slik når Kristus tas ut av sin bibelske sammenheng og transplanteres over i en ny kontekst. Da forandres Kristus enten til et ret menneske eller til en overjordisk skikkelse uten kontakt med historien. Det er skjedd i gnostisismen. Det blir mer "kristen ferniss enn kristendom" (G. Aulen). Denne nye "Kristus" blir en kosmisk kraft som går ut fra eon-verden, som de taler om. Han frigjør menneskesjelen fra materiens og det sanseliges herredømme. Kristologien blir utpreget doketisk,[18] som betyr at det så ut som at Kristus ble menneske, men var tilsynelatende. Derfor er også hans lidelse og død og oppstandelse tilsynelatende. Kontakten med historien og virkeligheten er altså brutt.

Frelsen ved gnosis (innsikt) kan bare nås av bestemte mennesker, som kalles pnevmatikerne (de åndelige). De opplever denne kunnskapen fullt ut. En annen gruppe kalles hylikerne som bare oppnår en frelsende kunnskap, mens fysikerne som stanser opp ved den kirkelige tradisjon. De avviste legemets oppstandelse, men talte likevel om et liv etter dette. Heller ikke Jesu gjenkomst er med i deres troslære.

Vedrørende etikken er det kristne liv utpreget asketisk med vekt på å døde kjødet. Likevel kan det slå over i den motsatte retning med et liv i åpen sedløshet når pnevmatikerne ville demonstrere sin aboslutte frihet og at de var opphøyet over både kjødet og all slags lov. De praktiserte både dåp og nattverd. Ved dette læresystemet er det klart at likheten med sann kristendom ble ganske stor, og det er ikke rart at mange kunne bli forvirret og la seg lure med i denne form for kristendom.

Nyplatonismen er en annen grein som vi kort skal ta med her.[19] Den har likhetspunkter med kristendom og gnostisisme. Den viktigste lederen er Plotin d. omkr. 270 e. Kr. Hans hensikt var å forsøke å forene "platonsk transedens og stoisk immanens" (Aulen). Plotin lærte at sjelen var tilsølt imaterien og måtte befris. Gud var opphøyet over tid og forandring og kunnskap om ham. Han er langt bort og slik transedent. Fra denne "gud" hadde alt gått ut (emanert), slik lyset kommer fra solen. Denne "utgåen" er samtidig et frafall fra "gud", og lengst borte fra ham er materien. Nærmest "gud" er fornuften (gr. nous) som blir identisk med Platons ideverden. På samme måte som i gnostisismen lærte de at sjelen var fanget i materien. Bare ved hjelp av intuitiv kunnskap kunne kontakt og forbindelse oppnås. Gud kan bare fattes ved å erfare hans nærvær. Frelse er at sjelen befris fra kroppen, også her ved askese, verdensflukt og trekke seg stille tilbake fra alt. Den blir gradvis renset. Det høyeste stadiet er når sjelen synker ned i det gudommelige i den mystiske ekstasen. da fylles mennesket med Guds lys og blir ett med gudommen. - Også her er en slags dobbel frelsesvei som i gnostisismen: Alt stiger ned fra Den Ene (gud)(dvs. emanasjon) i ideverden ned til den tilsølte sjelen i materien. Men samtidig må mennesket arbeide seg opp til Den Ene ved dyder og innsikt.[20]

Til sammenligning kan vi illustrere kristendommens frelsesvei som en soteriologisk nedstigning ved inkarnasjonen og det som fulgte. Kristus har alene tatt på seg å frelse verden. Vår tro kan ikke sammenlignes med noe av det mennesket gjør i disse gamle filosofiene. De var egentlig bare bygt på menneskets egne gjerninger.

Hvis Judas skrev til mennesker som var kommet i kontakt med lærere av en slik pre-gnostisk sekt, ser han straks faren ved denne påvirkningen.

FORTOLKNING.

Hilsen.

1. Judas, Jesu Kristi tjener og Jakobs bror, - til de kalte, som er elsket ("helliggjort") i Gud Fader og (til nå) bevart for Jesus Kristus (og fremdeles bli bevart for ham;

NO: Judas, Jesu Kristi tjener og Jakobs bror, hilser de kalte, de som er elsket av Gud Fader og bevart for Jesus Kristus.

Ordet for tjener er doulos på gresk, det betyr slave eller trell. Jakob bruker også den betegnelsen på seg selv, og det samme gjør Paulus i Romerbrevet og Filipperbrevet (om seg selv og Timeteus). Peter bruker det i sitt andre brev sammen med ordet apostel som er brukt i hans første brev. Det tilsvarende hebraiske ordet er 'ævæd, som er brukt i GT bl.a. om Messias. F. eks. Jes. 42,1. På latin brukes servus.

1. Forfatteren:

Brevskriverens navn kommer først etter tidens skikk, også romerne gjorde det slik når de skrev brev.

a) Forfatteren er Judas. Nå forteller NT om flere med dette navnet: Forfatteren av brevet som var Jakobs bror, Judas Iskariot som forrådte Jesus, Judas Taddeus - en av disiplene (Luk. 6, 16), galileeren Judas (Apg. 5, 37), Judas Barsabbas (Apg. 15,22) og Judas som nevnes i Jesu stamtavle (Luk. 3, 30). Vi vet ellers lite om denne mannen. Selv om han hadde samme navn som forrederen, tok Herren vare på ham, for "Gud tar godt vare på sine tjeneres gode navn" (Thomas Manton om Judas Jakobs sønn i sin store kommentar).

b) Judas kaller seg Jesu Kristi tjener eller slave. Det er et talende uttrykk om hans kristenliv og forholdet til Frelseren. Ordet "tjener" (slave) i Bibelen brukt på denne måten betyr at "han er fullstendig til disposisjon for Jesus Messias" (M. Green). Og, sier Matthew Henry, "det er mer ærefylt å være en oppriktig og nyttig tjener for Kristus enn å være en jordisk konge". "En slave er en som med legeme og liv, med hele sin kraft og yteevne tilhører en annen, sin herre" (de Boor). Han tilhører ikke lenger seg selv. Når han kaller seg tjener er det for å vise at "han skriver det som Mesteren ønsker han skal si" (E. A. Blum). Og det må være rett at "i tjenersinnet ligger den totale underordning under Jesu Kristi vilje og herredømme" (Georg Johnsen). Og det er dette tjenersinnet som er mangelvare blant oss.

c) Han kaller seg også Jakobs bror. Jakob må være den Jakob som skrev brevet med hans navn i NT. Mange tror disse var Jesu kjødelige "brødre". Men han forteller oss ikke det direkte, på grunn av sin beskjedenhet og sann ydmyk tilbakeholdenhet. Han var "forberedt på å akseptere å spille andrefiolin etter broren Jakob," sier M. Green. Han gjør altså ikke krav på autoritet på grunn av slektskapsforhold til Jesus, bare som hans tjener. Og bare slik kan han ha sann autoritet.

Vi finner også flere med navnet Jakob i NT: Jakob, Sebedeus' sønn (Mt. 10, 2), Jakob Alfeus' sønn (Mt. 10, 3, dvs. apostelen), Jakob den yngre (Mrk. 15, 40), Judas far (Lk 6, 16; Apg. 1, 13), Jesu "bror" (Mt. 13, 55). Den siste er trolig ment her.

2. Leserne:

a) Adressaten er "de kalte", på gresk klætois. Det er et verbaladjektiv, på grunnteksten kommer det helt til slutt i verset. Slik kan det oppfattes som framhevet av forfatteren (slik også det første ordet er, men det var ham selv som skribent). Derfor er det rett at det kommer først i vår oversettelse når adressaten skal nevnes. Verbene elsket og bevart vil dermed forklare eller beskrive substantivet.

Å være kalt er en betegnelse på de troende, de kristne. De er kalt av Gud til å leve i hans samfunn og være i hans nærhet. En Kristi menighet er mennesker som er kalt ut av verden til samfunn med Gud ved Jesus Kristus. Ordet menighet ekklesia har denne betydningen. Ordet er sammensatt av prep. ek som betyr: ut av, "or", og kletos: kalt. Å være kalt innebærer altså et skille med verden og en overgang fra verden og dens gudfiendske vesen til Guds samfunn i et nytt liv her i verden, men i forlengelsen vil det bli et evig skille i evigheten. Jesus kalte sine disipler fra det jordiske liv og arbeid til å følge seg og arbeide for seg, Mat. 4, 21 og Mark. 1, 20. Denne "utvelgelsen" har sin bakgrunn i utvelgelsen av Israel i GT. Det var et spesielt folk som Gud hadde kalt ut av alle andre folk for å være hans eiendomsfolk, alt av nåde.

Men vi er ikke kalt på grunn av våre gjerninger eller vår egen fortjeneste. Det er et nådekall. Gud har valgt oss ut. Ordet kalt er nesten som et synonym for å være kristen (Blum som viser til Kelly). Kallet er ikke det universelle kallet som gjelder alle som hører ordet. Det er slike "til hvem evangeliets innbydelse ikke bare er utgått, men som også har tatt imot den" (S. Odland). b) De kalt er "elsket" i Gud Fader. Ordet elske er agapaå, den forpliktende og guddommelige kjærligheten, her står verbet i perf. pass. part. (ægapæmenois). Perfektum viser at det ikke var en engangs-handling, men at de var kontinuerlig elsket av Gud og under hans omsorg. Det er den evige og uforståelige kjærligheten til menneskene vi møter i hele Bibelen. Den tar ikke hensyn til noe i oss. "Gud elsket fordi han elsket." Det kommer også fram av uttrykket elsket "i Gud" og ikke av Gud. Vi er ikke bare gjenstand for hans kjærlighet, slik på avstand. Vi er innbefattet og oppslukt av hans kjærlighet. Det dreier seg altså ikke om Judas' kjærlighet til leserne, men "bare om Guds kjærlighet som leserne er omfavnet (omfattet) av" (Rienecker). Det er ikke tale om den almenne Guds kjærlighet som gjelder hele verden. Her kan vi "bare tenke på Kristi kjærlighet som i lydighet ga sitt liv" (Wohlenberg).

En del manuskript fra det 8. og 9. århundre e. Kr. har her ordet "helliget" (gr. hægiasmenois) i st. f. elsket, slik Textus Reseptus. de Boor sier det er uvilkårlig eller en tillempning til 1. Kor. 1, 2. Nyere utgaver av grunnteksten har alltid "elsket". Metzger sier også at forandringen er gjort ved kopiering, avskrift for å hindre den vanskelige og uvanlige ordkombinasjonen "i Gud Fader elsket".[21]

c) De kalte og elskede er også bevart for Jesus Kristus. Verbet bevart står også i perf. pass. part. (tetæræmenois) av tæreå og uttrykker det vedvarende: Gud holder på og bevarer oss hver dag. Verbet betyr å vokte over, sette ut vakt, å bevare fra ondt. Meningen er at det bare er Jesus som kan og virkelig bevarer dem. Hvis de blir evig frelst, skyldes det bare ham, objektivt sett. Men det betyr ikke at de som engang begynner som kristne vil bli bevart uansett, slik reformerte teologer hevder.

Tre oversettelser er mulig (eller er prøvd) her. Den nye engelske NIV oversetter med "bevart av Jesus Kristus" som viser hvem som bevarer: Jesus vokter oss og våker alltid over de troende. De norske biblene og den gamle engelske KJ har: bevart for Jesus som understreker at de troende blir bevart av Gud helt fram til Kristi dag. Det understreker, sier de Boor, at "her er Jesus midtpunktet". Vi skal glemme oss selv og la alle fromme egeninteresser fare. Vi blir ikke i første rekke bevart for at vi selv skal komme velberget hjem til himmelen (selv om det er en guddommelig sannhet). Vi blir bevart for at Jesus skal få eie sin kjøpte eiendom. "Bevart for Jesus" legger hovedvekten på det Jesus skal få. Jfr. v. 24. Et tredje alternativ er "bevart i Jesus". Slik skriver Dächsel etter Luthers bibel.

I grunnteksten er brukt dativ: "Iesou Kristå"; den må oversettes med for Jesus og ikke om årsak, sier Wohlenberg.

I dette verset finner vi kjærligheten og bevarelsen for en kristen, her er "begynnelsen og slutten på frelsen poengtert" (Bengel). - Vi vet ikke hvor disse troende vennene bodde.

2. Miskunn og fred og kjærlighet bli dere mangfoldig til del!

NO: Måtte dere få miskunn, fred og kjærlighet i rikt mål!

Miskunn er eleos på gresk og innebærer tilgivelse for synd og at Gud selv mottar dem. Fred er eirænæ. Kjærlighet er også her agapæ som i v. 1 (der som verb).

Hilsen:

a) Miskunn.

"En kristen er i behov av Guds miskunn hver dag i livet" (M. Green). I eldre bibler blir gjerne ordet "barmhjertighet" brukt her. Og det er et godt ord her. Det betyr "kjærlighetens medlidenhet med de nødstilte og dens vilje til å redde dem ut av deres situasjon" (Bibelsk Oppslagsbok). Men er Gud opphavsmann til alt. Det er hans miskunn det tales om. For Gud er ikke bare kjærlighet, han er barmhjertighet. Guds miskunn er kilden til alt godt som vi har og kan håpe på, sier Matthew Henry. "Menneskene behøver miskunn, men fortjener det ikke" (T. Manton). Derfor ligger dette ordet når begrepet nåde. Nåde understreker gjerne mer hva Gud er: at han har velvilje overfor mennesker uavhengig av hvordan de er. Miskunn og barmhjertighet understreker mer hvordan menneskene er: de er så elendige at de må ha miskunn hvis de skal bli hjulpet. Judas åpner sitt brev med dette vakre ordet.

b) Fred.

Den kan omfatte flere sider: fred med Gud, fred i Gud, Fred med mennesker, fred i samvittigheten og fred med tanke på og i møte med døden. Det hebraisk ordet "sjalom" omfatter alt godt for menneskene.

Med tanke på at menneskene er Guds fiender etter sin falne natur og at Guds vrede hviler over den syndige skapning, blir det klart at noe måtte skje mellom Gud og mennesker før sann og ekte fred kunne oppstå. Dette objektive frelsesgrunnlaget blir ikke tatt opp i brevet. Men kanskje Judas hadde tenkt å skrive om det, se v. 3. Ellers skriver Paulus om det bl.a. i Ef. 2. Først måtte Jesus død og ta bort alt det som skilte menneskene fra Gud og derfor bære Guds vrede og evige dom over synden. Freden kommer når mennesket erkjenner sin synd og tar imot den ferdige frelse.

c) Kjærlighet.

Her kan det være tale om to sider ved kjærligheten som egentlig ikke behøver å utelukke hverandre: Guds kjærlighet til dem som den objektive del: må Guds egen kjærlighet vere med dere fremdeles, som en utfylling av "bevarelsen" i v. 1. Eller det kan også være tenkt på at denne objektive kjærligheten må vise seg i leserne, både som en gjenkjærlighet til Gud og som kjærlighet til medmennesker, både troende og vantro like til verdens ende. Kjærlighetsbegrepet er i sitt vesen altomfattende og grenseløs. Men Guds miskunn er grunnen til freden med Gud som igjen er forutsetning for en rett fred med mennesker.

Disse tre ordene sammen i en hilsen er uvanlig i brevene. Det viser at Judas er selvstendig i sin tenkning. Nåde og fred er det vanlige hos Paulus, med unntak av 1.-2. Tim. som har miskunn i tillegg. Peter bruker også nåde og fred, mens Johannes har nåde, miskunn og fred i sitt andre brev. Nåde og miskunn er beslektet.

Judas ønsker at dette skal skje med leserne "i rikt mål" eller "mangfoldig til del". Verbet plætynteiæ står i optativ aor. pass. som uttrykk for ønske, av plætynå: å øke, bli mange. Judas' ønske er altså også uten grense. Han vil det aller beste for leserne, ut fra et guddommelig synspunkt. Peter bruker også dette verbet i begge sine brev og det forekommer i Darius' brev i Dan. 6, 25, og i Polycarps brev til Smyrna og Polykarps martyrium og 1. Klemens brev til korinterne. Denne uttrykksmåten er altså ikke uvanlig verken i eldre tid (GT), i NTs tid eller i det andre århundre. Polykarps Martyrium er skrevet i 155/156 e. Kr. Her er hilsenen identisk med alle tre uttrykk: miskunn, fred og kjærlighet... bli dere rikelig til del.

Paulus ønsker at barmhjertighet, fred og kjærlighet skal bli større hos de troende. Og i dette ønske ligger løfte fra Herren om at det skal skje, sier Fjellstedt. Det behøver vi spesielt i store prøvelsestider.

Brevets hensikt.

3. Dere elskede! mens jeg gjorde meg all flid for å skrive til dere om vår felles frelse, så jeg meg nødt til å skrive til dere med formaning om å stride for den tro som en gang er overgitt til de hellige.

NO: Mine kjære! Jeg har hatt et inderlig ønske om å skrive til dere om den frelse vi har sammen. Men nå ser jeg meg tvunget til å sende dere noen formanende ord om å kjempe for den tro som en gang for alle er overgitt til de hellige.

Elskede er agapætoi, og det kommer igjen i v. 17 og 21. Flid er spoudæ og betyr iver, anstrengelse. Han "gjorde seg all flid" - poioumenos er pres. mid. part. av poioå: å gjøre. Skrive er infinitiv grafein.

"Vår felles frelse" er tæs koinæs hymån såtærias. Felles er koinos. Han så seg nødt til det - anankæ betyr nødvendighet. Han "fant det" nødvendig er eskjån: aor. act. ind. av ekjå: å ha. I aorist betyr det "ta imot, få". Skrive er grapsai er aor. act. inf. av grafå: å skrive. Aor. inf. her innebærer at det nye brevet må skrives straks og kunne ikke vente til han fikk passelig tid. Det var tenkt slik, derfor pres. inf. der.

Judas bruker det sterke ordet "elskede" som tiltale på leserne. Det er ellers et johanneisk uttrykk, men er også mye brukt av Paulus og Peter, samt Jakob. Leserne er elsket fordi Guds kjærlighet (v. 1 og 2) er utøst i deres hjerte. Rom. 5, 5. Det er et sterkt uttrykk for kjærlighet og ømhet Judas bruker, slik også Paulus gjør (Rom. 1, 7; 1. Kor. 4, 14; 2. Kor. 7, 1; Fil. 2, 12 osv.). Det var en vanlig hilsen på den tid, sier Kistemaker. Med den tid vil han vise sin kjærlighet til den kristne menigheten. Og de skal være klar over at "hans kjærlighet til dem flyter ut av selve Gudskjærligheten som de har mottatt" (Wohlenberg). Det er en grunn til at han skriver brevet. Jfr. v. 17 og 20.

Judas hadde tenkt å skrive brev til dem - om "vår felles frelse". Antagelig hadde han planlagt en slags avhandling om de forskjellige deler av frelsen, kanskje en slags dogmatikk, "en skrivelse av noe mer læremessig art" (S. Odland). Han gjorde seg all flid med å tenke gjennom dette. Med sin tanke og sitt sinn arbeidet han gjennom emnet frelse og hva han skulle ta opp med leserne først og fremst. Om han senere lykkes i dette, er ukjent i kirkehistorien. Man har stilt spørsmål om "felles frelse" betyr innholdet av dette brevet som ble sendt, som de Boor nevner. Det kan ikke avgjøres av selve språkbruken.

Frelse er felles for jøder og hedninger etterat skilleveggen er nedrevet, Ef. 2, 14. Selv er han jøde og setter seg slik på linje med Paulus i frontsituasjon mot de eksklusive jøder. Frelsen er også felles for alle de troende i alle land og til alle tider. Når Juda skriver at han vil skrive om denne felles frelse, kan det innebære at han ikke har tenkt å skrive til en bestemt gruppe eller klasse mennesker, men betrakter alle like. Han vil skrive om det som alle har sammen, som de er felles om. Selv om mange læresetninger skiller også de evangeliske kristne i dag, er det mye som er felles.

For det som er "felles" er dypest sett det Kristus har gjort. Ordet frelse betyr her både den frelse vi eier i troen og den som skal "bli åpenbart i den siste tid" (1. Pet. 1, 5). Det er vår "himmelfart" og endelige frelse. "Det handler altså ikke om enkeltes spesialinteresser eller retnings spesielle lære" (W. de Boor). Og M. Green sier at troen her betyr dogmatikken, trosinnholdet. Derfor blir det identisk med "apostlenes lære" (Apg. 2, 42) eller evangeliet. Forkynnerens fornemste oppgave er å dele ut dette ordet til folket (1. Pet. 4, 11; 2. Tim. 4, 2). "Han skal proklamere evangeliet for å styrke den troende i hans tro" (Kistemaker). Vår felles frelse og den tro som engang er overgitt de hellige blir slik samme sak. Ved det siste uttrykket legger Judas bare vekt på "å stride for", å bevare denne troen. I sitt opprinnelige brev hadde han mer tenkt å forklare hvordan og hva denne frelse var og bestod i, om "Kristi forløstes salige felleseiendom" (Dächsel).

Puritaneren Thomas Manton d. 1677 regner opp 6 deler som han mener hører med til denne felles frelse:

1. Alle er utvalgt av den samme nåde. Det er ingen spesiell grunn til at Paulus skulle få nåde mer enn Johannes, Andreas og Tomas.

2. De har alle den samme Kristus (Apg. 4, 12).

3. De er alle rettferdiggjort av den samme Rettferdige (Rom. 3, 22).

4. Vi har de samme privilegier. Alt er ved tro, og troen hos den svakeste er like akseptabel som hos den sterkeste. (2. Pet. 1, 1).

5. De er alle under samme ledelse og regel. Gal. 6, 16.

6. De er alle ett "hemmelighetsfullt" legeme og alle tjener hverandre. Kol. 2, 19.

Vi kan også føye til flere punkt: Vi har den samme Gud, som skaper, oppholder, styrer og dommer. Og vi har det samme håp og den samme himmel i vente.

Denne frelse eller "tro" er en gang overgitt til oss. Det innebærer at frelsen er den samme til alle tider. "De helliges tro er ikke forskjellig i morgen fra det den var i dag" (Fra Guldbruben). Grunnvollen ble lagt av Kristus en gang for alltid, og den ble ferdig for alle til alle tider den ene gang av Kristus selv. Det var langfredag på Golgata med det ene rodet han ropte på korset: Fullbrakt (Joh. 19, 30).[22] Hebr. 9, 26; 10, 10. 12. 14.

Da fikk han høre nytt fra dem og om deres situasjon. Han ble uroet over nyhetene: de troende var i fare på grunn av vranglære og vranglærere, v. 4. Derfor måtte han forandre alle planer. Så alvorlig tok han den nye lære. Det kunne faktisk stå om deres åndelige liv.

Derfor måtte Judas skrive et annet brev enn han først hadde tenkt. Det ble en advarsel til dem mot vranglæren. Bak den åndelige striden som Judas fikk høre om, står mektige åndskrefter. Her er ikke tale om mennesker og vanlig intellektuell påvirkning. Her kjemer to åndelige riker mot hverandre. Jfr. Ef. 6, 10ff. Derfor måtte også motangrepet (forsvaret) skje med åndelige våpen.

Her legger vi merke til Judas' prioritering. Det er viktig å gi åndelig og kristelig opplæring både i grunnsannhetene til frelse og til vokster i livet med Gud. Det var hans hovedtanke. I den nye situasjonen var det likevel viktigere å omprioritere: nå gjaldt det å bevare de troende på rett vei slik at de ikke kom bort fra frelsens grunn. Det er noen ganger rett "å bytte tekst" for en predikant. Denne gangen så han det som "aller nødvendigst å formane dem til standhaftig kamp mot all villfarelse og å forbli stødig i den rene evangeliske lære og den tro som herren selv har gitt dem ved sannhetens uforfalska ord" (Fjellstedt).

Denne "tro" er overgitt de hellige. Gud har gitt oss alt i Jesus. Da han kom til verden, kom selve Sannheten hit og dermed alt vi trenger. I og med Sønnen gav Gud oss det.[23] Men ordet om denne frelse må også overgis til hver enkelt personlig. Vi må ta imot det i tro, tilegne oss det for at vi skal få del i det og få nytte av det.

De troende blir kalt "hellige", det var blitt en vanlig betegnelse på de kristne i denne tida. Jfr. Rom. 1, 7; 2. Kor. 1, 1; Ef. 1, 1. Å være hellig i denne betydning er ikke det samme som å være moralsk fullkommen el. l. Det betyr å ha fått del i Kristus, både i hans rettferdighet og i hans hellighet. Det dreier seg ikke slik om en personlig hellighet, men en tilegnet og tilregnet hellighet.

4. For noen mennesker har sneket seg inn. For lenge siden er denne dom oppskrevet for dem: de er ugudelige og forvender vår Guds nåde til skamløshet og nekter vår eneste hersker og Herre, Jesus Kristus.

NO: For det har sneket seg inn visse folk blant dere, ugudelige mennesker som etter skriftene for lengst er bestemt til dom. De forvrenger Guds nåde så de kan leve et utsvevende liv, og fornekter vår eneste hersker og Herre, Jesus Kristus.

Noen mennesker er tines anthråpoi, sneket seg inn er pareisedyæsan - aor. act. ind. av pareisdyomai: å snike seg inn i hemmelighet. Det er et spesielt ord, se Green. For lenge siden er palai. Dom er krima, og oppskrevet er progegrammenoi i perf. pass. part. av prografå: å skrive ned på forhånd, dvs. skrevet i Guds domsbok på forhånd. Perf. viser til at det som er skrevet har fortsatt gyldighet og autoritet. De som omtales er allerede dømt som Guds fiender. De er ugudelige: asebeis. De forvender: metatithentes i pres. act. part. av metatithæmi: å forandre, flytte fra et sted til et annet, flytte om. Pres. kan bety at de prøver å forvende. Til skamløshet er aselgeia: utskeielse, utsvevelse. Nekter er arnoumenoi i pres. mid. part. av arneomai: å fornekte, si nei til.

Med dette verset begynner hans kamp mot vranglæren og vranglærerne. Han navngir ingen og heller ikke antyder han hvem de er. Han kaller dem bare "visse folk" eller "noen mennesker". Dermed unngår han å skape personstrid, som han i dette tilfelle anså var best.[24]

De hadde sneket seg, sier Judas. Kistemaker peker med rette på at det åpenbarer motivet deres. De var kanskje omreisende predikanter som ønsket å rive ned Guds menighet. Derfor måtte de skjule sin egentlige hensikt. Derfor gikk de antagelig stille i dørene som slike mennesker ofte gjør.

Dommen over dem er allerede avsagt for lenge siden. Det er minst fire tolkinger av dette utsagnet, noe avhengig av det ståsted man har.[25] Vi finner ord om dom og straff over ugudelighet flere steder i Bibelen. Og selve den åndelige blindhet er i seg selv en straff. De som forkynner en falsk evangelisk frihet, forvrenger Guds nåde til løsaktighet, sier Fjellstedt.

1) Ordene betyr at Skriftene for lenge siden har uttalt dommen de har fått. Ordet refrerer altså til GT.

2) Ordene viser til 2. Peters brev kap. 2 som noen mener er skrevet før Judas brev. Uttrykket "for lenge siden" får dermed en svært relativ betydning. Man vil oversette det greske palai med "allerede" og ikke det vanlige "for lenge siden".

3) Andre mener det viser til 1. Enoks bok 1, 9 i v. 14-15, se der. I hovedsak stemmer sitatet. Men Judas sier ikke at han anser dette apokryfiske skriftet for hellig skrift og dermed inspirert. Men det at han siterer et slikt skrift i stedet for et kanonisk skrift førte til at Judas brev ble sent anerkjent og mange var skeptiske til det.

4) Noen hevder at det henvises til et skrift i himmelen der alle ugudelige er oppskrevet. Peter synes å mene det, 2. Pet. 2, 3. Slik også bl.a. Calvin.

De var gudløse mennesker som forvendte Guds nåde til umoral og fornektet den sanne tro.

Luther sier om de som fornekter: "Fornektelsen skjer ikke med munnen. For med munnen bekjenner de at Gud er Herre. Men de nekter den Herre Kristus med gjerningene. De anser seg selv for å være Herre, ikke ham."

Eksempler fra historien.

1. Det vantro Israel.

5. Men da dere nå engang vet alt, vil jeg minne dere om at Herren, etterat han hadde frelst folket ut av Egypt, siden ødela dem som ikke trodde.

NO: Da er det noe jeg vil minne dere om, enda dere allerede vet alt dette: Herren reddet folket ut av Egypt, men senere utryddet han dem som ikke ville tro.

Vet er her eidotas i perf. act. part av oida: å vite, kjenne som intuitiv, indre kunnskap, i motsetning til ginåskå som betyr mer objektiv kunnskap, ved undersøkelse. Part. kan antyde at skjønt de allerede vet det, vil han minne dem. Derfor behøver han ikke å skrive mye om dette. Minne om er hypomnæsai aor. act. inf. av hypomimnæskå: minne om, få noen til å minnes. Folk er laos uten artikkel og kan derfor oversettes "ett folk" og slik antyde at ikke alle som forlot Egypt var troende. Frelst er såsas aor. act. part. av sådså: frelse, berge, redde. Ut av Egypt er ek gæs Aigyptou: fra Egyptens land. Siden er to devteron: (den) andre gang, deretter. Ødela er apålesen aor. act. ind. av apollymi. Dem som ikke trodde er pistevsantas aor. act. part. Aorist viser til en bestemt tid i fortid (ødela), mens part. viser at de hadde vært vantroende over en tid.

Om disse eksemplene skriver Luther: "Det er som om Judas sier: Må de som kalles kristne og som "forvender Guds nåde" ta seg i vare slik at de ikke skal dele skjebne med disse menneskene!" Deretter viser han til pavedømmet og at Gud har straffet de ugudelige.

Det er kjent fra GT at Gud dømmer synd og de som slik ikke følger Guds vei og vilje. Hvis dette er jødekristne, vil historien fra GT være vel kjent. Nå bruker han den som påminnelse, noe som viser at Judas menneskelig talt er pedagogisk orientert. Når han vil minne dem om dette, er det forat de selv skal få nytte av det. Han vil de skal tenke at slik er Guds handlemåte i lignende tilfeller. Derfor må dommen ramme vranglærerne.

Han vet at de kjenner historien. Det vi har lært kan komme bort fra oss, eller vi ikke kan sette det inn i vår sammenheng eller overføre det til nye eksempler. Derfor minner han dem om dette. At de hadde kjent historien fra GT taler for at det er tidligere jøder.

Det er særlig jødenes utgang av Egypt han her tenker på, jfr. 1. Kor. 10, 5.12. Noen som virkelig ble befridd fra trelldommen i Egypt, ble likevel ødelagt i ørkenen på grunn av deres vantro. Det var et historisk faktum. Det at de kom ut av Egypt var ikke bevis på at de skulle nå helt fram. At vranglærerne syntes å være kristne og kanskje hadde vært det, forhindret ikke at de ble dømt når de syndet. Samtidig er det en kraftig advarsel til leserne av brevet: slik kan det faktisk gå med dem også om de synder og forlater sin Frelser!

Ødeleggelsen som omtales her er at de døde i ørkenen uten å få komme inn i det lovede land. I Hebr. 3, 16-19 omtales det samme. Det var for vantros skyld de ikke kom inn, står det. De norske oversettelsene har oversatt disse versene som spørsmål, noe som er mulig og ganske godt.[26] Dommen var at de skulle vandre om i ørkenen i 40 år. I virkeligheten ble det resten av livet for de fleste voksne som drog ut av Egypt. Bare en liten del fikk oppleve det. Endatil Moses og Aron måtte dø før de gikk over Jordan. "Det er ikke nok at dere har begynt vandringen til det himmelske Kana'an, men det er nødvendig å bli fast i troen og vandre i lyset i rettferdighet og hellighet, for ellers må dere forgå på samme måte" (P. Fjellstedt).

2. De onde engler.

6. Og de engler som ikke tok vare på sin høye stand, men forlot sin egen bolig, de holder han i varetekt i evige lenker under mørket til dommen på den store dag,

NO: Og de engler som ikke tok vare på sitt høye verv, men forlot sin egen bolig, dem holder han bundet i mørke med evige lenker til dommen på den store dag.

Engler er angelous i pluralis. Tok vare på er tæræsantas i aor. act. part. av tæreå: å vokte, ta vare på, v. 1. Sin høye stand er arkjæ: herskerstilling, autoritet. Det kan enten bety englenes herskerstilling-eller område, eller den åndelige tilstand de var skapt i, at de var skapt forskjellig fra menneskeheten og ikke holdt fast ved det. Forlot er apolipontas i aor. act. part. av apoleipå: å forlate, forsake. Bolig er oikætærion som betyr et sted å bo eller være. Holder er tetæræken i perf. act. ind. av tæreå: å vokte, holde, brukt i en negativ betydning: holde i varetekt, fengsel til dommen kommer. Evige lenker er desmois aïdiois, og dom er krisis. Under mørket er hypo dsofon. På den store dag er megalæs hæmeras.

På samme måten som israelittene ble dømt for sin synd, gikk det også med de engler som syndet. Om mulig er det et enda sterkere eksempel. At ulydige mennesker blir straffet, er forståelig. Men englene? Er heller ikke de utenfor fare? Gud tar ikke "nogensomhelst hensyn til deres stilling som setter seg opp imot ham" (S. Odland). Hvordan skjedde det?

a) De tok ikke vare på sin høye stand, sier Judas. Dette er et vanskelig avsnitt. Det ser ut til å omtale et fall i engleverden. Noen engler hadde en høy stilling som de ikke tok vare på. De ga slipp den verdighet å stå for Guds trone. Det innebærer forakt for Gud og den stilling han gir hver enkel skapning. Det er trolig de samme englene Peter omtaler når han sier at de syndet (2. Pet. 2, 4). - "Deres høye stand" betyr ordrett "deres første (begynnelse)".[27] Det kan henvise til at de var blant de fornemste englene, eller tenkt om tid: deres første stilling før de falt. Men det kan også være et fellesbegrep for engleverden som høyere i forhold til menneskene.

b) De forlot sin egen bolig. Ordet for bolig er et såkalt "hapax legomenon" dvs. det står ikke andre stedet i NT. Her må det bety deres himmelske bolig. Den forlot de - på grunn av synd. Det kan se ut som at de var misfornøyd med sin stilling og ville bytte den med en annen. Årsaken er ellers ukjent. Noen mener det kan være på grunn av kjærlighet til menneskenes døtre, Gen. 6, 1ff. Dette englefallet kan så ha med ordene i Jes. 14, 13 å gjøre: Lucifers fall på grunn av stolthet og trang til opprør.

c) Gud holder dem i varetekt i evige lenker under mørket. Ordet evige lenker (desmois aïdiois) finnes bare her og i Rom. 1, 20 som taler om evig makt og gudommelighet. Ordet uttrykker noe evig. Dette dype mørket som de er i, vil alltid eksistere. der finnes intet lys. Og det er egentlig et passende uttrykk for alle mennesker som synder.

d) Dommen på den store dag vil gi en offentlig bekreftet dom på deres evige fortapelse. Men i realiteten er de fortapt allerede nå. Men det finnes ingen mulighet for forandring. Jfr. Mat. 25, 41. Åp. "Disse englene ville opphøye seg selv til ennå større makt og herlighet enn Skaperen hadde gitt dem, og derved tapte de sitt fyrstedømme og sitt himmelske hjem" (P. Fjellstedt).

3. Sodoma og Gomorras synd.

7. likesom Sodoma og Gomorra og byene deromkring som på samme måte drev hor og gikk etter fremmed kjød. Nå ligger de for oss som et eksempel ved at de lider straff i en evig ild.

NO: Et annet eksempel er Sodoma og Gomorra og deres nabobyer, hvor folk levde i hor likesom disse englene, og i unaturlige lyster. Nå ligger de der som et eksempel på straffen i en evig ild.

Byene deromkring er hai peri avtas poleis, og på samme måte er homoion tropon. Mellom disse to ordene er det på gresk et annet: toutois som betyr: med dem i mask. dat. plur. og kan derfor ikke vise til byene Sodoma og Gomorra og må referere til englene i v. 6. Drev hor er ekpornevsasai i aor. act. part. av ekpornevå: å være ytterliggående i å drive hor. Prep. ek forsterker og intensiverer ordet. Den kan og så antyde at denne umoralen var mot naturen. Gikk etter er apelthousai i aor. act. part. av aperkjomai: å gå etter. Opiså betyr også etter og understreker folkets livsførsel og mål: fremmed kjød: sarkos heteras. Hetera betyr en annen, et annet. Ligger for oss er prokeintai i pres. mid. ind.: å ligge foran, for øynene på - til offentlig beskuelse. Eksempel er deigma, brukt i papyrus om eksempel på korn, utlagt for alle som eksempel eller som advarsel på dom. Lider straff er hypekjousai er pres. act. part. av hypekjå: å lide brukt i legal betydning om å lide straff. Straff er dikæ: straff, avsagt ved dom. Ild er pyr og evig er ainånios.

Her kommer det tredje eksemplet på Guds dom over syndere. Det er også kjent fra bibelhistorien, og jødekristne lesere ville straks kjenne det igjen. Det gjelden dramatiske historien de ugudelige byene Sodoma og Gomorras ødeleggelse, Gen. 19, 24f. han nevner også at andre byer ble ødelagt da, "byene deromkring". Det var Admah og Seboim, Gen. 19, 2 og Devt. 29, 23; Hos. 11, 8. Det kan også ha vært andre byer uten at navnene er kjent her. Det skulle bety at alle hadde tatt der i det syndige livet som krevde en streng dom. Judas nevner ikke Lot som ble berget. Hovedsaken for ham var nå selve dommen over ugudeligheten.

På samme måte som disse. Det var vært flere fortolkinger av ordet disse, i plur. på gresk (toutois). Noen tolker det om englene som om folk i Sodoma og Gomorra syndet på samme måte som de falne englene. Andre mener det handler om vranglærerne slik at folket i Sodoma gjorde samme synd som dem. Atter andre tror det tales om at straffen var lik og slik ble et eksempel som dem. Ingen steder sies det at englene syndet på samme måte som folk i Sodoma. Barnes tror det taler om at byene som var omkring Sodoma og Gomorra, og at folket der syndet omtrent på samme måte. a) De drev hor - synd mot det 6. bud. Ordet for hor er et sammensatt, sjelden ord: ekpornevein. Hor er en vanlig synd i hedenske miljø og betyr illegal seksuell atferd, særlig av gifte ved at de er utro mot sin ektemake. Utukt betegner seksuell forbindelse utenfor ekteskapet, av ugifte. I prinsippet er det den samme synd. Jødiske lesere ville vite at Gud tok denne synden alvorlig, hor ble noen ganger straffet med døden ved steining, jfr. Joh. 8, 5 med henvisning til Devt. 22, 23f. Derfor er det et godt eksempel.

b) De gikk etter fremmed kjød. Dette er sannsynligvis en presisering av hor her. Hor er et generelt uttrykk for seksuell synd. Å gå etter fremmed (eller annet) kjød mener man er den spesielle synd som kalles "sodomi" etter byen Sodoma og betegner homoseksualisme og lespisk praksis. At de går etter det uttrykker at de er sterkt opptatt av det, søker det og nærmest leter etter partnere. Paulus omtaler samme synd i Rom. 1, 27 som unaturlig. Og ettersom Gud er skaper av naturen, er det gudfiendsk. Ordet fremmed hos Judas taler også om at det er unormalt. Det er grunn til å mene at synden i Sodoma var homoseksualisme ifølge Gen. 19, 5.

c) De er eksempel for oss. Her betyr det at de skal tjene som en advarsel for oss - både om det livet de levde og dommen over dem.

d) De lider en evig ilds straff. Fra Gen. 19 vet vi at den umiddelbare dommen over Sodoma var ødeleggelse ved ild. Her sier Judas at det bare var en foreløpig dom. Gud vil møte dette folket igjen på dommens dag. Da skal de få sin endelige dom avsagt. De skal ikke bare gå opp i ild rent fysisk da byene ble ødelagt. De skal erfare Helvetes evige pine og straff. Det er dommens store alvor. Og det er vel her den største advarselen til leserne (og oss alle) ligger. Gud dømmer synden og synderen. Ordet straff (gr. dikæn) brukes om straff og gjengjeldelse. Det tales om straff for synd og ikke om noen slags personlig hevngjerrighet fra Gud. Det er mer å ligne med en dommer som med loven i ryggen dømmer forbryteren til straff. Loven krever rettferdighet, derfor må enhver synd få sin dom. Verbet lider (gr. hypekjousai) står i pluralis og viser slik til både Sodoma og Gomorra og de andre omkringliggende byene. Det tenkes selvsagt på innbyggerne i disse byene. Evig ild er uttrykk for Helvete og beskriver alvoret og intensisteten i den evige straff. Mat. 25, 41. Her kan det bety to ting: 1. Ødeleggelsen av Sodoma var fullstendig og endelig, som om det gjaldt evig straff. Folket og byene ble ødelagt for alltid. 2. Måten det skjedde på ble et slående eksempel på hvordan det vil gå med alle ugudelige. Som disse vil de ugudelige bli fullstendig avskåret fra alt liv på jorden og oppleve den pine det vil være å brennes. Når det i tillegg heter om ilden at den er evig, blir straffen også uten stans. I hvilken form den vil være, vet vi ikke. Ilden er tydleig nok et bilde. Men bilder pleier som regel være svakere enn selve virkeligheten. Derfor er det all grunn til å ta denne advarselen alvorlig for alle slekter. Området omkring Dødehavet er ennå en god illustrasjon på denne dommen. Alt er øde og dødt både i og ved havet.

Nye eksempler.

1. Ugudelige mennesker.

8. Likevel gjør disse det samme. De går i drømme, gjør kjødet urent, ringeakter herredømmet og spotter høye makter.

NO: Likevel gjør disse menneskene det samme. Drevet av sine syner tilsøler de sitt legeme, forakter den myndighet som er over dem, og spotter englemakter.

Likevel... det samme er homoiås mentoi som sammenligner det de kjente fra Bibelen og det Judas nå skriver om. Går i drømme er enypniadsomenoi i pres. mid. part. av enypniadså å drømme. Gjør urent er miainousin i pres. act. ind., ofte brukt i moralsk betydning om urenhet. Presens viser at det er tale om vane og noe som pågår. Ringeakter er athetousin i pres. act. ind. og betyr å sette til side, gjøre til intet, ikke anerkjenne som virkelig eller forakte. Herredømme er kyriotæs i betydningen autoritet og makt til å herske. Spotter er blasfæmousin i pres. act. ind. av blasfæmeå å tale ondt om, spotte. Høye makter er doksai i plur. og betyr herligheter. Her refererer det til engler (jfr. den korrekte "betydnings-oversettelsen" til NO.78).

Judas vender nå tilbake til å tale om de aktuelle vranglærerne. Han anvender straks eksemplene foran på dem og sier: de gjør det samme. Vranglærerne lever igrunnen på samme måte - og underforstått: de vil få samme dom. Slik som han har brukt tre eksempler fra historien, bruker han nå tre karakteristika om vranglærerne. Og det er godt mulig han finner direkte likhetspunkter mellom historien og den nåtid han opplevde.

a) Først: de går i drømmer og gjør kjødet urent. At de går i drømmer kan bety to ting: at de lever i en urealistisk verden

eller at de ikke tar Guds dom på alvor. Den engelske King James-oversettelsen (o.a.) føyer til adjektivet "skitne" foran drømmer. Dette ordet står ikke i grunnteksten, men hele sammenhengen dette står i viser at det ikke dreier seg om noe rent og gudommelig. Det er godt mulig, som M. Green sier, at de mener de har fått gudommelige åpenbaringer i sine drømmer som støtte for sitt syndige liv. De forholder seg til sannheten som innholdet i drømmer, som i realiteten er uten innhold. Deres lære har ingen støtte i Guds ord eller i virkelige åpenbaringer. Likevel er de reelle nok på en måte: de forurenser dem selv og andre de kommer i kontakt med. Synden er virkelig skitten og påvirker menneskelivet. Vranglære har alltid påvirkningskraft. Og som drømmer ofte er behagelige, søker de også synden for sin egen nytelses skyld. Luther sier om dette: "I en drøm er man opptatt av forestillinger og tror de er virkelige. Men når han våkner, er der intet. Da ser han at det er en drøm og bryr seg ikke om det. Slik er det med det som disse menneskene sier."

b) De ringeakter herredømme. Dette ser ut til å bety herredømme og myndighet overhode, både sivil myndighet og kirkens ledelse. De krever all slags frihet og rettigheter for seg selv, men nekter det gjerne for andre. I dette ligger også frihet til å synde uavhengig av det loven og Skriften sier. Derfor er de med rette kalt "antinominister" som tolker friheten som frihet til alt under ly av Guds nåde og tilgivelse. Dette har alltid vært en stor fare for Guds menighet. Når de motarbeider lederne og enhver form for lovregler, arbeider de egentlig for seg selv: derved får de full lovlig frihet til å leve sitt "frie" liv.

Om å nekte herredømme, sier Luther her: "For lenge siden har vi lært at så lenge vi er på jorden må vi underordne oss og være lydige mot øvrigheten, for den kristne tro gjør ikke den verdslige herredømme til intet. Derfor er pavens dekret om kirkens frihet intet annet enn Djevelens lov."

c) De spotter høye makter. To tolkinger er aktuelle for dette uttrykket. Enten betyr det mennesker av høy rang, og dermed høyere enn det herredømme som er nevnt overfor. Slik tolker Barnes det. Da blir det en utvidelse av det som er sagt før. Den andre betydningen er å tolke det likt 2. Pet. 2, 10 om engler, som M. Green gjør. Da utgjør det et enda dypere fall: de våger til og med å kritisere og tale ondt om himmelske vesener. Men det er uklart om det er ment onde eller gode engler. Parallellen til Sodoma og Gomorra er nærliggende her: også folket der foraktet advarselen fra englene som besøkte Lot. Det innebærer kanskje også at de foraktet alle overnaturlige vesener og slik var rasjonalister. Den samme dom som gikk over Sodoma skal gå over dette folket også.

Også nå er det et stort frafall i kristne land og innenfor kristenheten. Fjellstedt nevner frafall for over 100 år siden, og hvor stort må det ikke da være nå! Mange lever i grove synder og forakt for Guds ord og forkynnelsen. Livet er innrettet på verdslig vis der ingen synder er for grove ser det ut til. I tillegg er det blitt vanlig å fornekte et liv etter dette og den kommende dom. Det blir en alvorlig stund når de slår sine øyne opp i Dødsriket (Luk. 16, 23).

2. Mikael og Satan.

9. Overengelen Mikael våget ikke engang å uttale en spottende dom den gang han trettet med djevelen om Moses' legeme, men sa: Herren refse deg.

NO: Overengelen Mikael våget ikke å håne djevelen den gang han lå i strid med ham om det døde legemet til Moses; han dømte ham bare og sa: "Måtte Herren straffe deg!"

Overengel er arkjangelos som den høyeste engelen, her med bestemt artikkel. Våget er etolmæsen i aor. act. ind. av tolmaå å våge, aor. viser til en bestemt gang i fortid. Uttale en spottende dom er krisin epenegkein blasfæmias. Verbet står i aor. act. inf. av epiferå: å uttale. Trettet er diakrinomenos i pres. mid. part. av diakrinomai: å diskutere, stride med ord; og dielegeto i imperf. mid. ind. av dialegomai: å argumentere, diskutere. Disse to ordene er satt sammen i gresk her i to forskjellige tider omtrent slik: mens han holdt på å diskutere argumenterte han... Sa er eipen og Herren er kyrios som kommer til slutt i setningen og får vekt. Verbet refse deg er epitimæsai iaor. act. opt. av epitimaå å refse. Jesus brukte dette ordet for å få motstanderne under kontroll (Mat. 17, 18). Optativ er brukt om ønske: må Herren refse deg (soi).

Nå innfører Judas et motsatt eksempel, om en av de gode englene. Mikael våget ikke å håne djevelen i betydningen uttale en anklage over ham.

Dette verset er forøvrig et av de vanskeligste å tolke i brevet. Luther sier at her er en grunn til at brevet ikke ble anerkjent i eldre tid, at det inneholder et eksempel som ikke står i Skriften. Her tenker han trolig på Hieronymus.[28] Og han har følge av andre senere. Før vi ser på disse innvendingene, vil vi stanse for selve verset.

Overengelen Mikael er bare kjent her og i Åp. 12, 7 i NT, jfr. også Dan. 10, 13.21; 12, 1. Ordet overengel (gr. arkjangelos) forekommer bare her og ett sted til i NT, 1. Tes. 4, 16. Den norske oversettelsen er god: han er den ledende engelen, overengel.

Han våget ikke å spotte og dømme djevelen. Det står ikke at det var på grunn av frykt for djevelen. Det var heller fordi han fryktet Herren og at det i alle tilfelle ville vært galt, både mot engler, mennesker og djevelen. Han var en god engel som fulgte sin herres vilje. Spott er her blasfemi.

Derfor sa han: Herren refse deg! Det er et ønske om at Herren ville ta seg av saken, og dermed også den rette straff for Satan. Jfr. Sak. 3, 2 der det samme språket er brukt. Men Judas behøver ikke å ha referert til det her. Men det viser at dette er et språk engler gjør seg bruk av.

Mikael trettet altså med djevelen om Moses legeme. Denne hendelsen er fullstendig ukjent for Bibelen. Det er ikke sagt noe om hva striden gjaldt, om det var om begravelsen av det eller om hvor det var el. l. Her står bare at det har foregått en strid om Moses legeme.

Eldre kirkeledere som Klemens av Alexandria, Origenes og Didymus hevdet at Judas har hentet dette fra et apokryfisk skrift som kalles "Moses opptagelse": Mikal ble da sendt for å begrave Moses, mens Djevelen hevdet at han hadde rett til hans legeme. Jfr. Exod. 2, 12. En så sterk provokajson fra djevelen kunne medført straff ettersom han spottet Guds engel. Men Mikal våget altså ikke å spotte djevelen, men overlot saken til Gud.[29]

Gud selv begravde Moses, mener Fjellstedt, og ingen vet hvor graven er for at iungen skal drive avgudsdyrkelse der slik de gjorde med kopperslangen. Kong Hiskia knuste den da han ødela offerhaugene og avgudsbildene da han ble konge. 2. Kong. 18, 4. Israel hadde brent røkelse for den, og det samme kunne lett skje med Mose grav. Derfor ligger det en guddommelig visdom bak anonymiteten ved dette.

Når Mikal ikke våget å dømme Satan, hvor stor straff skal da ikke mennesker få som håner og forakter Gud.

Vanskeligheter ved verset. Peter kommer med en generell opplysning av at engler ikke spotter andre, 2. Pet. 2, 2. Judas er altså mer bestemt og konkret.

10. Disse spotter derimot det de ikke kjenner. Men det de av naturen skjønner, likesom de ufornuftige dyr, med det ødelegger de seg.

NO: Disse derimot spotter det de ikke kjenner, og det de begriper med sine sanser, likesom dyr uten fornuft, tjener bare til å ødelegge dem selv.

Spotter er også her blasfæmousin, v. 8. Kjenner er oidasin. Av naturen er fysikås. Skjønner er epistantai i pres. mid. ind. av epistamai: å forstå. Ufornuftige dyr er aloga dsåa - alogos er sammensatt av a og logos. Logos kan bety både ord (Joh. 1, 1) og fornuft, tanke. a foran tilsvarer norsk u- eller ikke-. Dsåon er levende vesen, dyr. se. 2. Pet. 2, 12. Begrepet betyr altså levende vesen uten ord eller fornuft, dvs. dyr som ikke tenker (som mennesker). Ødelegger er ftheirontai i pres. pass. ind. av ftheirå: å ødelegge, ruinere, forderve.

"Disse" (mennesker) er vranglærerne som han nå vender tilbake til. De er "uten åndelig sans" (Studiebibelen). De forstår ikke det som hører Gud til og skjønner ikke betydningen av de åndelige sannheter. Derfor faller det lett å spotte det. De er selv drømmere, men dømmer det de sanne troende tror som drømmer.

Det rent menneskelige er av en annen karakter enn det åndelige og blir forstått på en helt annen måte. Judas synes å mene at vranglærernes kunnskap ikke nådde lenger enn til dette verdslige, materielle nivå. Til og med dyrene har en viss forstand på dette området.

Ettersom de bare lever for disse menneskelige verdiene, har verden evne til å binde slike mennesker sterkere og sterkere til seg. Dermed vil også det ødelegge dem. Det de tror på vil ruinere dem fordi de ikke tror på den virkelige, evige verdi, Gud.[30] Synden og verden har evne til å gjøre menneskene blinde når de hengir seg til det. Da vil det komme en tid der menneskene ikke lenger hører Guds kall, men blir overlatt til syndens krefter, slik Paulus skriver i f. eks. Rom. 1, 24. 26. 28. Mennesker kan være snille og gode og lærde uten å eie det åndelige liv i Gud. For deres natur er ikke forandret før ved en ny fødsel. Og den gamle natur - kjødet - er likt i sin grunn enten de ytre gjerninger er stygge eller fromme.

"Disse menneskene er slik spottere at de ikke kan annet enn å bannlyse, forbanne og overgi til djevelen ikke bare konger og herskere, men også Gud og de hellige. De kan ikke tåle at vi benekter og fordømmer deres gjerninger (til frelse). Heller ikke kan de tåle at vi forkynner Kristus og hans gjerninger alene til frelse" (Luther). Her tenker Luther på den katolske kirke og paven.

Men det er mulig at Judas også her tenker på pre-gnostiske grupper. I gnostisismen spilte kunnskapen en stor rolle. Vranglærerne bygde nettopp på kunnskap og roste seg av at de kjente dype sannheter. Judas ville her slå tilbake med samme våpen: dere eier ikke den rette kunnskap, den som er av Gud.

3. Kain, Balaam og Korah.

11. Ve dem! For de har gått Kains vei og for vinnings skyld kastet seg inn i Bileams forvillelse og er gått under ved Korahs gjenstridighet.

NO: Ve dem! De har slått inn på samme vei som Kain; de har kastet seg ut i samme villfarelse som Bileam, han som var ute etter egen vinning, og de har gjort opprør som Korah og er gått til grunne.

Ve er ouai. Det inbefatter en dom, f. eks. i Mat. 23, 1. Kor. 9, 16 og 1. Enok. Har gått er eporevtæsan i aor. pass. ind. av porevomai å gå, reise omkring. Ordet er brukt for å betegne levemåte. Vei er hodos. Vinnings skyld er misthos: lønn, gevinst, belønning, og betyr at de var grådige etter penger. Kastet seg inn i er eksekjythæsan i aor. pass. ind. av ekkjeå å utgyde, i passiv å kaste seg inn i eller renne ut (Apg. 1, 18). Forvillelse er planæ villfarelse, feil. Gått under er apålonto i aor. mid. ind. av apollumi å gå til grunne: de er moralsk fordervet - eller ordet er tenkt eskatologisk-profetisk. Aor. er en dramatisk måte å si at deres skjebne allerede er skjedd. Gjenstridighet er antilogia som betyr å tale imot, fiendskap, opprør.

Judas har tatt fram 3 karakteristiske hendelser, personer fra GT på vranglære. Som Kain var de uten kjærlighet, som Balaam var de villige til for betaling å si at synd ikke betydde noe, og som Korah brydde de seg ikke om å underordne seg Guds regler og kirkens ledere.

Han roper ve! over disse menneskene, slik Jesus gjorde til Korasin og Betsaida (Mat. 11, 21) og til fariseerne (Mat. 23). Dette ve har en dobbel klang: det innebærer både dom og anklage over synderen og at han synes synd i disse menneskene. For de går alle på fortapelsens vei.

a) Kains vei. Her må vi gå tilbake til Gen. 4 der det står at Kain ble forbitret da Herren tok imot brorens offer og ikke hans. For Herren så at Kains sinn var et annet enn Abels. Fristelsen til synd lå nær, og han ble advart av Gud. I den stund kunne han seire. Men Kain lot synden seire og slo sin bror i hjel. Vranglærerne er i virkeligheten syndere på linje med Kain selv om de ikke har gjort det brodermordet han utførte. Men de er også mordere - sjelemordere ved sin lære.

Luther forklarer Kains vei slik: "Å vandre på Kains vei betyr å stole på sine egne gjerninger og spotte de sanne gjerningene, drepe og myrde de som går på den rette vei, slik disse menneskene også gjør." All vantro mot Gud er Kains sinn, for Kains brodermord var vantro, egenkjærlighet og selviskhet, sier Fjellstedt.

b) Bileams villfarelse er det neste. Også han ledet Israel til synd (4. Mos. 22-24). På samme måte er det her. Vranglærerne er også ledet av et økonomisk motiv. De selger sin lære og gjør hva som helst dersom de kan tjene på det. For vinnings skyld kastet de seg inn i dette livet, sier Judas. De var grådige. Ordet kastet seg inn i er verbet ek-kjeå som betyr å kaste seg inn i noe, og slik gjør disse menneskene, bare utbyttet er godt. Og det er en villfarelse.

Om Bala'ams villfarelse sier Luther: "De tillater seg å spre seg i alle retninger med mange slags ytre gjerninger bare for pengers skyld."

c) Korahs gjenstridighet er det siste eksemplet fra GT her. Korah gjorde opprør mot Moses som leder da Arons slekt ble prester. Korah ville også ha en ledende stilling. 4. Mos. 16. Han ville altså ikke underordne seg under den leder Gud hadde satt i menigheten og var slik ikke fornøyd med sin stilling. Dette blir ansett for å være en like stor synd som Kains mord, og ve! lyder over dem alle. Han var altså drevet av æresyke.

Luther anvender eksemplet om Korahs opprør på paven og den evangeliske kirke. "Kristus er vår Aron og vår yppersteprest. Vi skulle la han regjere alene. Men paven og biskopene vil ikke tolerere det. De vil styre med makt og de gjorde opprør mot Kristus."

Forklaringer.

1. Mennesker i samtida.

12. Disse er skamflekkene ved kjærlighetsmåltidene deres, uten frykt holder de fester med dere og forer (er hyrde for) seg selv. De er vannløse skyer som som drives avsted av vinden. Der som som nakne trær om høsten, ufruktbare, og to ganger død, opprykket med rot.

NO: De er skamflekker ved kjærlighetsmåltidene hos dere; der deltar de uten å frykte. De er hyrder som bare sørger for seg selv, skyer som driver for vinden uten å gi regn. De er trær uten frukt om høsten, dobbelt døde, ja revet opp med rot.

Skamflekkene er spilas og kan bety både skamflekk eller skjulte klipper. Ordet ble brukt om låge klipper eller skjær i sjøen som vannet dekket og som dermed var farlige for skipsfarten. Kjærlighetsmåltider er agapais. Blyghet er afobås uten frykt, fryktløs, uten respekt. (Blyghet i NO-30 er her ukorrekt.) Av a (ikke) fobås frykt. Fester er synevåkjoumenoi i pres. mid. part. av synevåkjeomai å komme sammen for å feste, å ete festmåltid sammen. De forer seg selv - forer er her poimainontes pres. act. part. av poimaninå: å være hyrde, ta vare på noen som en hyrde. (Her er NO-78 nærmere grunnteksten enn NB og NO-30). Betydningen er at de gjør seg selv fete eller tilfredsstiller seg selv. Vannløse skyer er nefelai anydroi. Drives avsted er paraferomenai pres. pass. part. av paraferå drive bort, føre fram, forledes, ta bort. I eldre greske utgaver av NT[31] er her brukt et annet lignende ord: periferå som betyr å bære omkring og i passiv å drives omkring, som i Ef. 4, 14: la seg ... drive omkring. For vinden er hypo anemån av vinder (pl.). Nakne trær er dendra fthinopårinos som betyr: trær sent på høsten, og derfor uten frukt og blad (når det er tenkt på lauvtre). Uten frukt er akarpos. Selv om det var høst og frukttid, var de uten frukt. Derfor var de verdiløse. To ganger døde er dis apothanonta, det siste ordet er verd i aor. act. part. av apothnæskå å dø, være død. Opprykket med rot er ekridsåthenta er aor. pass. part. av ekridsoå: rykke opp med rot. Ordet er et verb laget av prep. ek: ut av og substantivet hridsa: rot. Jfr. verbet ridsoå i Ef. 3, 17; Kol. 2, 7.

Judas beskriver vranglærne med nye uttrykk etter disse skarpe eksemplene fra jødenes historie. Nå fører han tanken over på nåtida.

a) De er skamflekker ved kjærlighetsmåltidene eller agape- måltidene. De troende var samlet hver søndag og tok med seg mat til fordeling slik at alle skulle få. Jfr. 1. Kor. 11, 17-22. Vranglærerne var med på fellesmåltidene (før nattverden?)

[32] og ved dem ødela troen hos medkristne slik undervannsskjær var årsak til skipsforlis. Det betyr ordet "skamflekk". De kom til festene uten blygsel, selv om de altså måtte vite at de ikke var av samme sinn som de andre kristne. De var desto mer farligere ettersom mange ikke forstod hvem de i virkeligheten var. De var skjulte skjær.

b) De var vannløse skyer. Bildet av at de drives avsted som skyer er at skyene blir ført avsted uten å gi det nødvendige regn. Man venter umiddelbart regn av skyer. Vranglærerne er bra å se til men har intet innhold. De har intet å gi menneskene, heller ikke til de som lytter til dem.

c) De er nakne trær om høsten. De er to ganger døde - ved å være sterile uten frukt og i virkeligheten uten liv. Slike trær ble rykket opp med rot og brent. I GT er dette bildet av trær som rykkes opp et mye brukt bilde på dom. Sal. 53, 5; Ordspr. 2, 22.

"De har verken frukt eller lauv. De bare står der som andre trær og blir betraktet som kristne biskoper. Der er verken ord eller gjerninger. Men alt, til og med rota, er død." (Luther).

"Dette er lærere og ledere som farer med store ord, men savner troens liv," skriver Fjellstedt her. De som har falt fra Kristus er ikke bare åndelig døde av natur, men døde for andre gang ved sitt frafall. De er opprykket med rot slik at de ikke har noen forbindelse lenger med Kristus. "Dessuten vitner både Skriften og erfaringen om at jo lenger et menneske går i vantro og synd, jo mer blir de formørket endog i sitt naturlige sinn, og samvittigheten blir blindere og hjertet hardere" (Fjellstedt).

O. Ricard tolker også skamflekkene som skjær, og det betyr skjult fare, de vannløse skyene skuffer en og nakne trær kan ikke omvendes mer, fordi disse menneskene er frafalne.

13. De er ville havsbølger som skummer opp sin egen skam, og villfarende stjerner. Mørkets natt er rede for dem til evig tid.

NO: De er bølger på opprørt hav, som skummer opp sin egen skamløshet, forvillede stjerner, som det evige nattemørket venter på.

Havsbølger er kymata av Kyma, og ville er agrios utemmet. Skummer opp er epafridsonta pres. act. part. av epafridså: å skumme opp, som når bølgene kastes mot stein og strand og skummer over. Skam er aiskjymas i plur. Noe man burde skamme seg over, om f. eks. horsynd. Villfarende er planætai egentl. vandre omkring. Stjerner er asteres pl. Mørket er skotous og natt er her dsofos det dypeste mørke. Er rede for er her tetærætai i perf. pass. ind. av tæreå: å bevare, passe på. "Venter på " i NO-78 er derfor en bra oversettelse. Til evig tid er eis ton aiåna.

Her kommer to nye bilder på hvem vranglærerne er:

a) De er ville havsbølger som skummer opp sin egen skam. Om ville havsbølger, sier Luther her: "Akkurat som vinden skaper bølgene og driver dem bortover vannet, slik går de der Djevelen leder dem." Slik bølgene aldri er i ro men stadig kastes hvileløse omkring, er disse menneskene. De er like bråkende og freidige i sine vitnesbyrd og ville og ukontrollerte i sine lyster som havsbølgene, sier Barnes. Dette kan henvise til et løssluppent moralsk liv både seksuelt og på andre måter. - De har likevel ikke noe, de er som skumm mot stranda. Resultatet blir bare til skam for dem selv. De kan skape blest om seg selv, men har egentlig ikke noe å gi til andre.

b) De er villfarende stjerner. Ordet for villfarende (planætai) er av samme rot som vårt ord "planet". De gamle kalte planetene med dette navnet fordi de syntes å vandre over himmelhvelvingen tilsynelatende uten orden eller mål. På den tid forstod man ikke så mye om lovmessigheten i himmelrommet som nå. Derfor kunne de sammenligne vranglærerne med slike stjerner som ikke hadde mål eller mening med sitt liv. En annen tanke kan også ligge bak her. Hvis de kjente stjernes lover og de gamle grekerne brukte dem til å navigere etter (som de sannsynligvis gjorde), blir bildet enda klare om mulig. Da er meningen at de er som stjerner som er kommet ut av kurs og ikke følger sine oppsatte ruter. Og da blir det nytteløst for noen sjømann å seile etter dem. De er altså dømt av Gud for sin egen villfarelse og unyttige for mennesker.

Som villfarende stjerner "ikke følger en bestemt og rett kurs" har "de heller ingen sann kurs. deres liv og lære er intet annet enn villfarelse, som de bedrar seg selv med og alle som følger dem," sier Luther her.

Derfor er også "mørkets natt rede til evig tid". Ordet betyr intens mørke og viser til den framtidige dom. At det er rede betyr at det er gjort i stand som et fengsel for fanger. Slik har Gud for lenge siden ordnet med både dommen og de ubotferdiges framtidige oppholdssted. Det er ingen tvil om at dette beskriver Helvete som venter alle ugudelige. "De ville havsbølgene kaster opp slam og urenhet fra havets bunn. Slik kaster disse fredløse menneskene opp sine urene tanker og følelser ved syndig snakk og et urent liv" (Fjellstedt). O. Ricard sier bølgene er verdensmennesker uten fred og de er farlige for andre. Stjernene er falne førere som er dømt til undergang.

2. Helgener og syndere.

14. Disse var det som også Enok, den sjuende fra Adam, spådde om da han sa: Se, Herren kommer med sine mange tusen hellige

NO: Det var også om dem at Enok, Adams etterkommer i sjuende ledd, profeterte da han sa: "Se, Herren kommer med sine hellige engler i tusentall-

Den sjuende fra Adam er hebdomos apo Adam. Spådde er eprofætevsen i aor. act. ind. av profætevå: å gi et budskap som profet, å tale, profetere (både til nåtida og framtida). Sa er legån. Se er idou. Herren er kyrios (uten art.). Kommer er ælthen. Med mange tusen er en myriasin egentl.: i myriader. Myriader er et stort ubenevnt tall, ofte tenkt som titusener. Hellige er hagiais, her ment om engleskaren.

Judas viser nå til en utenombibelsk profeti som han sier nettopp angår disse menneskene. Det er kanskje uklart om han mener disse vranglærerne eksklusivt eller om det er ment som en videre profeti som angår alle vranglærere i "de siste tider". De siste kan synes naturlig når han i v. 15 sier at Herren skal holde dom over "alle og refse alle de ugudelige". Dermed får dette ordet samtidsbetydning for alle slekter. Enok kan i første rekke ha "ment" det som profeti om folket før Syndfloden, som Fjellstedt nevner. Og Enok omtaler syndfloden i samme bok kap. 10. Men i begynnelsen av boka sier han klart fra at "han forstod, hvad jeg så, dog gælder det ikke denne slægt, men den fjerne fremtidige" (1. Enok. 1, 2). Dermed er det hans "mening" at det sikter mot framtida, og Judas bruker det om den siste tid.

Sitatet fra 1. Enok 1, 9 lyder i den danske oversettelsen ( ) slik: "Og se! Han kommer med titusinder af hellige for at holde dom over dem, og han vil tilintetgjøre de ugudelige og gå i rette med alt kjød for alt, hvad synderne og de ugudelige har gjort og begået af ugudeligt mod ham."[33] På grunn av dette sitatet har noen i eldre tid hatt problemer med å akseptere brevet.[34] Luther sier det ikke er grunn nok til å forkaste brevet og viser til at Paulus nevner to navn i 2. Tim. 3, 8 som ikke er nevnt i GT.

Nå er det ikke noe enestående at utenombibelske kilder blir sitert verken i Bibelen eller i senere kristen tid. I GT nevnes flere ganger bøker som ikke lenger finnes og som vi altså ikke kan kontrollere i forhold til resten av Bibelens budskap, f. eks. "Boken om Herrens kriger" i 4. Mos. 21, 14 og "Den rettskafnes bok" i Josva 10, 13. Paulus siterer en "profet" på Kreta for Titus (Tit. 1, 12).

Spørsmålet er om slike skrifter kan ansees for å være inspirert når de ikke finnes blant de kanoniske skriftene. At Judas siterer et slikt skift, behøver ikke å bety at han anser det som inspirert på linje med Bibelen. Han bruker bare et skrift som var kjent i samtida for å illustrere sitt poeng.

Enok var den sjuende fra Adam. det er et viktig tall som stemmer med Bibelen her. Sjutallet er uttrykk for det fullkomne tall i hebraisk tankegang. Gen. 5, 24 framstiller også Enok som et enestående menneske både ved at han vandret med Gud og at Gud tok ham til seg på underfull måte. Jfr. Hebr. 11, 5.

Dette verset sier ellers noe som er kjent i kaniske skrifter, nemlig at Herren kommer med sine mange tusen hellige. Det betyr englene som i Mat. 25, 31 (M. Green), men ordet brukes både om engler og de kristne som de gjenløste hellige (Barnes).[35] Herrens komme gjelder dommen over verden.

15. for å holde dom over alle og refse alle de ugudelige for alle de ugudelige gjerningene de gjorde, og for alle de harde ord som de talte mot ham, de ugudelige syndere.

NO: for å holde dom over alle og kreve alle gudløse til regnskap for alle ugudelige gjerninger de har gjort, og for alle trassige ord de har rettet mot ham, de gudløse syndere."

Holde dom er poiæsai krisin egent. å gjøre dom. Verbet står i aor. act. inf. og det er brukt sammen emd substantiv for å skape et verbaluttrykk av substantivet. Over alle er kata pantån. Refse er ekselegksai (i TR) og elegksai senere utg., i aor. act. inf. av elegkjå: å dømme, straffe og overbevise. Ugudelige er asebeis. Ugudelige gjerninger er tån ergån asebeias. Gjorde er æsebæsan aor act. ind. av asebeå: å føre et irreligiøst liv, leve uten gud, gudløst. Grunnordet er altså det samme i ugudelig som i verbet "gjorde". Harde ord er sklærån hardt og innebærer alltid en (alvorlig) bebreidelse. Talte er elalæsan aor. act. ind. av laleå. Ugudelige syndere er hamartåloi asebeis - merk også her dette ordet asebeis.

Enoks profeti fortsetter her med en nærmere beskrivelse av dommen.

a) Han skal dømme alle. Det må være den endelige verdensomspennende dom der alle mennesker skal kalles fram for den store hvite trone. Åp. 20, 11ff. Heller ikke vranglærerne slipper unna her.

b) Han skal refse eller straffe alle ugudelige for deres gjerninger. Verbet elegkjå kan også bety å overbevise.[36] Etter sammenhengen er det tydelig at straffen for synd er ment. Men bruken av dette ordet kan tolkes slik at de dømte skal bli overbevist om at de hadde feil og dommeren har rett. Verbet er et hapax legomenon. Den flokken som skal møte fram på dommens dag her er alle hedninger og andre som ikke har trodd evangeliet. I særlig grad bruker Judas det som vranglærerne: leserne skal vite at alle skal svare for seg på denne dagen.

- De skal dømmes for sine gjerninger - alt det menneskene har gjort (konkrete synder) og ikke gjort (unnlatelsessynder).

- De skal dømmes for alle de hårde ord som de talte mot Herren. Dette kan gå spesielt på vranglærerne og deres læretaler - det er egentlig en tale mot Gud. Det kan også tenkes på spottere som en spesiell gruppe syndere, også vranglærerne var egentlig spottere.

Luther sier at det er på sin plass "å sitere dette verset slik at det taler om de falske lærere som vil komme før den siste dag. Verset peker også på at når Herren kommer, vil han ødelegge paven og hele hans styre".

3. De som knurrer.

16. Dette er folk som knurrer og klager over sin skjebne, enda de farer fram etter lystene sine. Deres munn taler skrytende ord, enda de smigrer for folk for vinnings skyld.

NO: De er opprørere som klager over sin skjebne, men lever etter sine lyster. De skryter og bruker store ord og smigrer andre når de har fordel av det.

Folk (NB: slike) finnes ikke i grunnteksten men er underforstått i de neste ordene. Knurrer er gongystai er folk som murrer og beklager seg. Klager (mempsimoiroi) er folk som klager over sitt liv og sin skjebne. De anklager Gud som har bestemt hvert menneskes skjebne, derfor rett oversatt med "skjebne" selv om ordet ikke står på gresk. Farer fram er porevomenoi i pres. mid. part. av porevomai v. 11: å reise. NO-78 er dermed en bra oversettelse: de lever etter... Lyster er epithymias (pl.) og betyr sterke lengsler og attrå. Munn er stoma og taler er lalei. Skrytende ord er hyperogka (pl.) som betyr overdreven størrelse, oppsvulma - underforstått ord, tale. Det er brukt om store ord og arrogant tale. De smigrer er thavmadsontes i pres. act. part. av thavmadså: å undre seg, beundre, forundre seg, også i betydn. å forsøke å være mennesker til behag, smigre. Det er oversettelse av et hebraisk idiom som betyr å løfte et menneskes ansikt, dvs. å ære ham eller vise nåde mot ham. Det har sin bakgrunn i den orientale skikken å løfte noen fra jorda som tegn på velkommen.

Judas vender tilbake til vranglærerne når han sier "disse er folk" og beskriver videre deres oppførsel. Det viser hvem de egentlig er.

a) De knurrer og klager over sin skjebne. De er utilfredse med Guds ledelse for dem og finner feil ved Guds planer, sier Barnes. De som klager vil aldri bli tilfreds. De mener de alltid kunne fått noe bedre. Slike mennesker sammenligner seg ofte med andre mennesker og synes de har det bedre. Det motsatte ville være tilfredshet med sin del i livet.

b) De farer fram etter sine lyster. På tross av at de gjør som de selv vil, er de altså utilfredse. Men den som lever etter sine lyster, er levende død (1. Tim. 5, 6). De setter ikke grenser for det de vil gjøre, eller har moralske hemninger. Derfor skulle de ikke ha grunn til å klage.

c) De taler skrytende ord. Jfr. 2. Pet. 2, 18. Med tanke på vranglærerne kan dette trolig bety at de hevdet å ha stor visdom (gr. gnosis) av et høyere slag enn vanlige kristne. Språkbruken antyder at de gjør på en bombastisk og svulmende måte med overdrevent store ord som det ikke er dekning for. Vranglæren "håper å lykkes ved å erstatte forstand med (høyt) lydnivå," som Barnes sier. Noen lar seg alltid overbevise av det.

d) De smigrer for folk for vinnings skyld. Å smigre er å ta parti for noen, særlig de som er større eller høyere enn en selv. Ordrett betyr det å "beundre ansikter" - med tanke på å bli som dem eller få noe av dem. Her er økonomisk vinning baktanken. Noen mennesker kan smigre sine motstandere og fiender dersom de har fordel av det. Jfr. uttrykket "spyttslikkere" som nettopp betyr å gjøre hva som helst for å oppnå noe.

Underforstått vil Judas si til de troende: dette er ikke rett, og vi bør ikke gjøre slikt. Dette er Anti-Krists ånd, bemerker Fjellstedt. De akter på menneskers vilje for å få fordeler, men spør ikke etter Gud! De taler store og skrytende ord, men kryper og smisker for mennesker. Dette verset tegner et bilde av en hykler, sier Ricard. De er ynkelige, men begjærlige, frekke men likevel krypende. "Forførerne skildres etter sin virkning og etters itt vesen."

Formaninger til troende:

1. Kom ihu apostlenes ord.

17. Men dere, elskede, kom ihu de ordene som tidligere er talt av vår Herre Jesu Kristi apostler,

NO: Men dere, mine kjære, må huske det som er forutsagt av vår Herre Jesu Kristi apostler,

Elskede er agapætoi, v. 3. Kom ihu er mnæsthæte i aor. pass. imp. av mimnæskomai: å huske, kalle til minne. Ordene er tån hræmatån i plur. (Ikke logos). Tidligere er talt er her proeiræmenån i perf. pass. part. av prolegå: å si noe på forhånd, å tale i forkant av at noe er hendt, tale om framtida. Apostler er apostolån pl.

Igjen bruker han ordet "elskede" om de troende. Det den vennlige og kjærlige hilsen og tiltale. De er elsket av Gud. Med den bakgrunnen går han så over til formaning til de troende. Jfr. 2. Pet. 3, 1-3.

Den første formaningen til de troende her er viktig: den viser til Jesu apostlers ord. Det var autoritet. Apostlene står her fram som de ubestridte ledere, og det er tydelig at leserne har hørt i alle fall noen av apostlene tale. I så tidlig tid er det ikke naturlig å legge all vekt på skriftlig stoff. Og vi vet at apostlene og andre kristne reiste omkring og forkynte da forfølgelsen kom. Apg. 8, 4. Og apostlene hadde sine ord fra Mesteren selv. Det gav dem autoritet. Luther mener at dette verset kanskje viser at Judas ikke har skrevet brevet ettersom han trodde det var apostelen Judas som skrev det.

Nå skulle de ikke glemme dette. Deres tale og lære ville både opplyse dem om den sanne tro og hjelpe dem i deres liv som sanne kristne. Og dermed hadde de det beste våpen mot vranglæren og det skille som holdt på å bli skapt blant de kristne, v. 19. De skulle holde seg til Jesu ord gjennom hans disipler.

Noe annet har ikke vi heller.

18. hvorledes de sa til dere at det i den siste tid skal komme spottere som farer fram etter sine ugudelige lyster!

NO: da de sa til dere: "I den siste tid skal det komme folk som spotter og følger sine egne ugudelige lyster."

De sa er elegon, imperf. ind. act. av legå. Imperf. innebærer vane: de pleide å si, eller gjentagelse: de sa igjen og igjen. Den siste tid er 'ep eskjatou kjronou som både kan gå på hele tidsrommet mellom Jesu første og hans siste komme, og spesielt som profeti om de aller siste dager, dvs. avslutningen av den siste tid. Men ettersom profetien alt er gått i oppfyllelse mens Judas levde, vil det være rettest å se det som samlebegrep om hele den nytestamentlige tid her. Skal komme er esontai som er fut. av eimi: å være. Spottere er empaiktæs, det er slike som gjør narr av, har morro med andre, og dermed håner og spotter dem.

De farer fram etter sine ugudelige lyster. det er beskrivelsen av deres liv. Ugudelig er asebeia som betyr gudløshet, v. 4. Lyster er epitymias og farer fram eller følger er porevomenoi, s. v. 16.

De siste tider.

Her trekkes fram et spesielt ord fra apostlene: læren om den siste tid. Den siste tid er her å forstå om hele tidsrommet fra Jesu oppstandelse og himmelfart til hans gjenkomst. Der var det ett trekk de ikke skulle glemme nå: Det ville komme spottere - og de skulle fare fram etter sine lyster. Paulus har også advart mot falske lærere og vanskelige tider for Guds folk, 1. Tim. 4, 1ff.

Judas sier ikke konkret hva spotten gjaldt, men av 2. Pet. 3, 1ff ser vi at det gjaldt Jesu annet komme. Spott er å dra andre oppfatninger i tvil og tale nedsettende om dem.

Vranglærerne for fram etter sine ugudelige lyster idet de hevdet at sjelens frelse var det viktigste. De var så åndsfylte at de ikke behøvde noen formaning til et rett liv. Det som skjedde med legemet var uinteressant. "Ingen åndelige fiender kan overvinnes uten ved Skriftens ord og kraften av Guds Ånd" (Fjellstedt).

2. Skill dere fra vranglærerne.

19. Disse er de som skiller seg ut, naturlige mennesker, som ikke har ånd.

NO: Dette er de som skaper splittelse; de har sjel, men Ånden har de ikke.

Skiller seg ut er apodioridsontes i pres. act. part. av apodioridså, som betyr å avsondre seg, å skape en grense mellom mennesker, skille noen ut, lage et skille, være årsak til skille. Her i betydningen å lage et skille mellom seg og andre mennesker. I forbindelse med en menighet som det her er tale om, kan de også påvirke andre i et slikt skille både ved liv og lære.

De er naturlige mennesker - det er psykjikoi om det verdsligsinnede menneske. Her betyr det at de følger sin naturlige lyst uten å legge bånd på seg.

De har ikke ånd - pneuma mæ ekjontes. Verbet står i pres. act. part. av ekjå og betyr å eie, ha. Når de ikke har Guds Ånd, er de heller ikke Guds barn og frelste mennesker.

Flere ting blir sagt om vranglærerne her, og det er noe som går igjen til alle tider. Og dette er siste ord om dem her.

a) De skaper splittelse, eller skiller seg ut (fra resten av menigheten). Det forutsetter at de har vært med i flokken og kanskje vært sanne troende en gang. Å skape splittelse er å dra nye grenser mellom folk i den hensikt å skille noen ut som en egen flokk. Vranglærerne driver m.a.o. fraksjonsvirksomhet i Guds menighet.

Noen mener at Judas henviser til gnostikerne, en velkjent sekt i den første kristentid. De lærte at det var et skille mellom den fysiske og den åndelige verden. Den fysiske var det laveste og den åndelige verden det høyeste.. Og i disse to verdener var det to slags (kategorier) mennesker. De kristne tilhørte den første mens gnostikerne tilhørte den åndelige og høyere verden. De var åndsfylte mennesker uten moralske forpliktelser.[37] Derfor bruker Judas ord som i v. 19. Gnostisismen opptrådte omtrent 100 år senere, og vi har ikke bevis for at denne læren var kjent som et læresystem eller sekt på Judas tid. Men det er trolig rett at de vranglærerne som det er henvist til i brevet, kan være forløpere for gnostisismen.

b) De er naturlige mennesker, sjelelige mennesker. Ordet kan bety sanselig. Vranglærerne var antagelig mennesker som ikke følte seg bundet av morallover og hevdet de var "fri". Dermed kan dette ordet vise til deres syndige liv uten at Judas vil beskrive det detaljert, kanskje av pedagogiske hensyn.

c) De var uten ånd. Antagelig hadde de selv ment de var fylt av Ånden, og Judas vender dette selvvitnesbyrdet mot dem og sier: de har slett ikke Ånden, de er vanlige mennesker, ja kanskje verre. - Her sier Fjellstedt at slike mennesker blir ofte rost for å være geniale, store og mektige ånder!

Nye formaninger.

20. Men dere, elskede, oppbygg dere selv på deres høyhellige tro, be i Den Hellige Ånd,

NO: Men dere, mine kjære, må bygge dere selv opp på deres høyhellige tro og stadig be i Den hellige Ånd.

Elskede er agapætoi, se v. 3. Oppbygg dere selv er epoikodomountes er pres. act. part. av epoikodomeå å bygge opp. Partisippet kan uttrykke samtidig tid og bety måten en skal vokte seg på. Høyhellige tro er hagiåtatæ pistei, superlativ: den mest hellige. Det er brukt i betydningen "meget hellig". Sammen med troen vil det bety det objektive trosgrunnlaget som en gang er overgitt de hellige som vi skal bygge vår subjektive tro og frelse på, dvs. Bibelen. Be er prosevkjomenoi i pres. mid. part. av prosevkjomai: å be.

Noen oversetter "elskede" med "kjære venner".[38] Når Judas nå formaner leserne, er det med tanke på deres eget liv som kristne etterat de har avvist vranglæren.

De kristne skal ikke bare studere Bibelen for å vokse i nåden. Bønnen hører også med som et våpen - også her mot vranglæren. Kampen mot falsk lære blir ikke vunnet ved argumenter, sier Green.

"Her summerer han opp med få ord hva et fullstendig kristenliv er," sier Luther. "Troen er fundamentet som vi bygger på. men å bygge betyr å vokse fra dag til dag i kjennskap til Gud og Jesus Kristus. Og det skjer ved Den Hellige Ånd. Her kan vi tenke på en dobbel "oppbyggelse": de skal selv bli oppbygget i sitt eget trosliv, og de skal oppbygge hverandre åndelig. Slik vil de også styrke enheten mellom Guds barn. Jfr. Ef. 4, 12. "Oppbygg hevrandre på den faste grunnvollen, den kostbare hjørnesteinen selv om denne tro blir foraktet av sannhetens fiender. Oppbyggelsen må skje under bønn i Den hellige Ånd" (Fjellstedt).

a) Tro. Oppbygg dere i den høyhellige tro. Det er den første formaning Judas skriver her når han skal summere opp det som er sagt. De blir sett på som en bygning og skal bygge seg selv opp. Det har ikke noe å gjøre med frelsesgrunnen eller tilegnelsen av frelsen. Han forutsetter at leserne er frelst. Men de hadde et ansvar ved fortsettelsen. Troen er høyhellig og det taler om kristendommen som er bygt på tro. Judas mener at de skal bli mer grunnfestet i denne troen både i selve læren og i livet som kristne. Og her må de hjelpe hverandre slik at de sammen vokser til manns modenhet i Kristus. Ef. 4, 12ff. Med tanke på vranglæren som nettopp er omtalt er det serdeles viktig. Og kanskje han her tenker på den "avhandlingen" han egentlig hadde tenkt å skrive, v. 3.

b) Bønn. Be i Den Hellige Ånd kommer som nummer to. Bønnen er alltid viktig i kristenlivet. Den er sjelens åndedrett. Å be i Ånden viser at de er fullstendig avhengig av Gud. Jfr. Ef. 6, 18. Ånden hjelper oss å be rett, og Ånden ber for Guds barn der vi feiler. Rom. 8, 26.

21. og hold dere slik i Guds kjærlighet, mens dere venter på vår Herre Jesu Kristi miskunn til evig liv.

NO: Hold dere i Guds kjærlighet, mens dere venter på vår Herre Jesu Kristi miskunn, som gir dere evig liv.

Guds kjærlighet er agapæ theou, og holde der i er tæræsate som er aor. act. imp. av tæreå som i v. 1. Ordet betyr både å holde (loven) og å bevare. Her må det bety å være i, passe på at en er der, dvs. i Guds kjærlighet. Venter på er prosdekjomenoi, pres. mid. part. av prosdekjomai: å se etter, å vente på, forvente ivrig på noe. Partisippet uttrykker noe samtidig, noe som holder på å skje. Miskunn er eleos, v. 1. Til evig liv er eis dsåæn aiånion.

"Dette er håpet; her begynner det hellige kors" (Luther).

c) Kjærlighet. Hold dere i Guds kjærlighet er den neste formaning. Språklig kan uttrykket "Guds kjærlighet" bety enten Guds kjærlighet til menneskene, eller vår kjærlighet til Gud. Men det er vel ikke tvil om at det her gjelder Guds kjærlighet til oss. Det var der frelsen begynte og der fortsatte den. Joh. 3, 16. For Gud er kjærlighet, 1. Joh. 4, 8. Derfor skal vi få være der livet ut.

d) Håp. Vi skal vente på Jesus - det må bety hans gjenkomst for å hente sin menighet hjem. Da oppfylles endelig håpet: Jesu Kristi miskunn til evig liv.

Misjonsarbeid.

22. Noen skal dere tale til rette fordi de tviler,

NO: Dem som tviler, skal dere ha barmhjertighet med.

Tale til rette er eleate pres. act. imp. av eleaå: å vise miskunn mot. Tvile er diakrinomenous, pres. mid. part. av diakrinomai: å diskutere, se vers 9. Ordet kan enten bety å tvile, være usikker eller å stride. Betydningen her er da trolig å vise miskunn mot de som tviler og er usikre. NO-78/85 kan her sies å ligge nærmere grunnteksten enn NB-88 og NO-30 som lett kan oppfattes noe lovisk: å tale strengt til. I grunnteksten ligger tvert imot nåden: ha barmhjertighet med.[39]

Misjonsarbeid kan både omfatte hedningene som aldri har hørt om Jesus og de som er falt i hendene på vranglærere. Nokså vanlig menneskekunnskap tilsier at vi må behandle de forskjellige menneskene på høyst forskjellig vis. I misjonsarbeidet gjelder samme regel, kanskje med enda større forsiktig, kristen psykologi og klokskap.

1. Tvileren.

Her tar Judas først fram ett eksempel på mennesker som trenger hjelp - og vi må trolig se det i forhold til vranglærerne: noen er kommet i tvil om den rette lære etter påvirkning fra nye retninger.

Hvordan skal vi behandle slike?

Svaret kan være trefoldig, etter hvilken grunntekst vi gjør bruk av, se ovenfor.

a) Vis miskunn er det ene svaret. Slik står det i den eldste utgaven av gresk NT som ble trykt, Textus Receptus. De som er kommet i tvil om noe i kristen teologi - og hvem kan ikke det også i vår tid på et pluralistisk teologisk marked? - skal møtes med velvilje og kristen omsorg og hjelp. Det er alltid noen som trenger vår omsorg og barmhjertighet, enten de faller i synd eller i falsk lære.

b) Tal til rette er det andre svaret. Slik oversetter NO-30 og NB. Det må ikke oppfattes lovisk som irettesettelse og dom. Ingen blir hjulpet til en rett vei av det. Det er bedre å forstå det med Helge Åkeson[40] som oversetter: "Och överbevisen somliga som tvivla." Studiebibelen har også denne oversettelsen. Det er også her tale om å hjelpe dem til rette slik at de ser hva som er sann kristen tro.

c) En tredje oversettelse er som eldre norske bibler har: "Og gjører Forskjel, saa I ynkes over Nogle."[41] En annen eldre variant er: "Og holder Skilsmisse i at forbarme eder over nogle."[42] Meningen er vel at man skal behandle folk forskjellig alt etter den tilstand de er i.

23. andre skal dere frelse ved å rive dem ut av ilden, andre igjen skal dere miskunne dere over med frykt, idet dere hater endog den kjortelen som er smittet av kjødet.

NO: Andre skal dere redde ved å rive dem ut av ilden. Og noen skal dere ta dere av, men vær varsomme så dere til og med avskyr kappen som er flekket av sanselighet!

Frelse er sådsete, pres. act. imp. av sådså om å berge og redde noen. Ilden er pyros, og rive dem ut av er harpadsontes, pres. act. part. av harpadså: å gripe, rive ut av. Mayor antyder at språkbildet er beretningen av Sodoma og Gomorra. Miskunne dere over er eleate. Med frykt er en fobå. Hater er misountes, pres. act. part. av miseå å hate. Kjortel er kjitån som var undertøyet, den kjortelen som de bar nærmest kroppen; senere kan ordet referere til andre typer klær. Tanken må være at de var så korrupte at endog klærne var skitne, sier Green. Smittet er espilåmenon - perf. pass. part. av spiloå: å smitte over på, skitne til. Perfekt. viser resultatet etter at det er gjort, eller stillingen slik den er blitt.[43]

"Bruk ikke makt, og vær ikke voldsom, men behandle dem som mennesker som ligger i ilden. Du må dra dem ut med forsiktighet, omtanke og flid", sier Luther. Her er det tale om to slags mennesker og hvordan vi bør behandle dem.

2. Noen skal vi frelse ved å rive dem ut av ilden. Dette er mennesker som står i fare for å gå fortapt snart. De er kommet så langt på syndens vei - enten i villfarelse eller synder. De er brent av ilden og tiden er kostbar. Her må vi handle raskt. Vi må rive dem ut. Med ild har man tenkt både på den framtidige Guds vredes ild (Barnes) og mer som et bilde (de Boor). Her må vi bruke alle slags midler for å få dem bort fra den farlige vei. Når ordet frelse brukes om det vi mennesker gjør, er det ikke i dens egentlige, subjektive betydning om å tilgi synd. Calvin har rett når han sier om dette at "menneskene ikke er frelsens opphav, men frelsens tjenere".[44]

3. Andre skal vi miskunne oss over med frykt. Her gjentar Judas ordet miskunn fra v. 22. Her gjelder det ikke mennesker som tviler eller er nær ved å dø som fortapte. Her må det være tale om mennesker som er kommet langt ut i syndens grove gjerninger. For sjelesørgeren kan det ligge nær å bli smittet av synden, derfor skal han være varsom og frykte. Her kan vi f. eks. tenke på forholdet mellom to kjønn. Det er kjent at sjelesørgere har falt i synd i forhold til det andre kjønn i ly av sjelsorg. Eller det kan ha med vranglære å gjøre: i samtale kan den andre komme til å overbevise sjelesørgeren og det skjer en "motsatt omvendelse".

Her må vi være forsiktige - og hate "den av kjødet smittede kjortel". Bildet er at naturlig urenhet lett fester seg til underklærne. Så lett kan synden smitte over på den som vil hjelpe. Det er all grunn til å være på vakt.

Fjellstedt sammenfatter dette godt slik: "Med kristelig visdom og barmhjertighet må vi skille slik at vi behandler de svake, redde og mistrøstige med ømhet og medlidenhet. Men de selvsikre, tankeløse og ubekymrede eller harde og stolte skal vi behandle strengt og med hellig alvor for å vekke dem til å frykte slik at de kan bli rykket ut som en brann av ilden og fly fra syndens og forbannelsens ild og bli frelst. Men her er det nødvendig å vise stor forsiktighet slik at vi ikke på noen måte skåner deres synd og kjødelige sinn, men legger for dagen hat mot det slik at dere unngår å berøre det slik alt urent etter loven skulle unngås." Også denne tolkingen gir et godt budskap. Siste setning om å hate kjortelen tolker han som å ikke skåne synden hos synderen, ikke om å frykte at en selv kan bli smittet av det onde. O. Ricard deler dem inn slik: de som holder på å rokkes, de som allerede er ført vill og forførerne selv.

DOKSOLOGI:

24. Men ham som er mektig til å verne om dere så dere ikke snubler, og å stille dere lyteløse fram for sin herlighet i fryd,

NO: Han som har makt til å bevare dere fra fall og føre dere fram for sin herlighet, feilfrie og jublende,

Mektig er verbet dynamenå i pres. mid. part.: han som er (værende) i stand til å. Første ord i setn. er tå: til ham, derfor "ham" på norsk. Verne om er fylaksai, aor. act. inf. av fylasså: å vokte, beskytte ved hjelp av vakter. Tanken er at leserne er trygge, sml. v. 1: bevart for. Snubler er aptaistos om ikke å falle, uten anstøt. Det er et "hapax legomenon": det finnes bare her i NT, men er kjent fra klassisk gresk. Stille dere fram er stæsai, aor. act. inf. av histæmi: å plassere, sette. Lyteløse er amåmous som betyr uten skyld. For er katenåpion og betyr foran, foran ansiktet til noen, dvs. i dens nærhet eller nærvær. Sin herlighet er tæs doksæs avtou - herlig er doksa, om Guds herlighet i skyen i GT m.m. I NT er Jesus fylden av Guds doksa. I fryd er oversettelse av en agalliasei: jubel og glede. Ordet har eskatologiske overtoner om Guds folks glede ved Hans komme i endens tid.

25. den eneste Gud, vår Frelser ved Jesus Kristus, vår Herre, ham tilhører herlighet, storhet, styrke og makt før all tid og nå og i all evighet. Amen.

NO: han, den eneste Gud, vår frelser ved Jesus Kristus, vår Herre: Ham tilhører ære og majestet, velde og makt før alle tider, nå og i alle evigheter! Amen.

Den eneste Gud er monå teå. Herlighet er doksa, storhet er oversettelse av megalåsynæ, som betyr majestet, opphøyethet. Styrke er kratos, og makt er eksousia: myndighet, rett og fullmakt. Før all tid er pro pantos tou aiånos, før all evighet eller alle tidsaldre uttrykt i entall. Han taler altså om alle tider før som en tidsalder. Nå og i all evighet er derimot pluralis: nyn kai eis pantas tous aiånas. Framtida ser han som mange tidsaldre, kanskje som uttrykk for evangeliets tid og den kommende evighet. Ellers er flertall uttrykk for en slags utellelig lengde - "evigheternes evigheter" i Åp. - Amen er ikke oversatt og betyr: det skal skje, det er sant (Sannelig" i Joh. evang.).

I de to siste versene gir Judas oss en herlig lovprisning til Gud, som samtidig sier mye om Gud. Kistemaker mener at denne doksologien kan ha vært brukt som sang i den eldste kristne kirke. Versenes oppbygging viser det. To hovedverb har to tilhørende ord som kvalifiserer dem (vern - stille fram, samt lyteløse og i fryd). Dessuten er det to navn med apposisjon i v. 25, 4 ord om Herren og henvisning til fortid, nåtid og framtid. Amen kommer som konklusjon på alt dette. De kristne begynner sin lovsang her i tiden og fortsetter i alle evigheter, sier Fjellstedt. Og lovsangens emne er frelsen og han som frelste oss.

Denne veldige lovsangen må vi gjøre til vår. Derfor vil vi også analysere den her.

1) Gud er mektig til å verne oss. Guds makt er en stor bibelsk sannhet, helt fra skapelsen av kjenner vi den gjennom historien til påskemorgen da han reiste Jesus opp fra de døde helt fram til i dag: han har bevart sin menighet gjennom alle farer. Nå gjelder det en flokk troende som er i stor fare fra vranglærerne: vil de makte å komme velberget gjennom alt? Farene og fienden kommer fra alle kanter. Har de noen mulighet? Det er problemstillingen Judas som sjelesørger står overfor. Og hvordan skal han hjelpe dem på en rett og sann måte?

Gud kan! Han har all makt. Makt står her som verb: han er mektig eller har kraft - det samme ordet som vårt dynamitt. Her er store krefter til disposisjon. Jfr. 2. Tim. 1, 12b. Selv om vi ser faren ved vranglærerne, vet vi at Gud kan bevare oss både fra den og fra annen fare på veien. Men faren er reell. Derfor skal vi ta vår tilflukt til den Allmektige, slik Noah gjorde (2. Pet. 2, 5) og ble bevart. Kistemaker peker på den tofoldige lære om å bli bevart: Gud vil ta vare på sine og bevare dem fra fall (v. 24), og vi har selv et ansvar ved å holde oss i Guds kjærlighet (v. 21).

Han kan verne dem - som en fangevokter passer på fangene. Han mener ikke at vi er Guds fanger. Men tryggheten er like stor som ved et slikt tilfelle. Så nevner han to ting han vil gjøre for sine troende:

a) De skal ikke snuble. En ting er å falle og bli liggende. Det er frafallet. Men vi kan så lett snuble, uforvarende. Og det kan blir første trinn mot det endelige fallet. Ordet er brukt om en hest som står og går støtt uten å snuble, om om mennesker som har en fast moral. Gud har lovet å bevare oss slik at vi fører et fast og sikkert liv med ham - dersom vi altså lever med ham og lar han styre. Da vil han sørge for at vi ikke faller i synd og blir liggende i den, gir etter for fristelsen i prøvens stund og ikke gjør skam på evangeliet. Det hører også med til å ikke snuble at vi går til Jesus hver gang det måtte gå galt for å be om ny nåde og miskunn, v. 2.

b) De skal være ulastelige for ham i fryd. For mennesker er vi aldri ulastelige og heller ikke i oss selv. Derfor kan vi gi opp fullkommenhetsidealet ut fra vår egen kraft og vårt liv. Stod det til oss ville vi aldri nå fram. Alle de som trodde på Jesus og kom til ham med alt - både synd og svikt og nederlag - skal en dag stilles fram som en ren brud i herligheten. Det er på gjenkomstens dag og i himmelens fryd. Det er en renset brud som da står fram, tvettet i Lammets blod. Åp. 7, 14. Peter bruker det samme ordet for å beskrive Kristus som offerlammet (feilfritt i 1. Pet. 1, 19). Så fullstendig vil han rense den troende at han blir lik Guds Sønn i himmelen. Jfr. 1. Joh. 3, 2. Tanken på det kan fylle en kristen med himmelsk glede og fryd.

Når han bruker ordet "ulastelig" (gr. amåmous, hebr. tamim) om de troende, er det trolig brukt i kultisk betydning. Et offer skulle være ulastelig i betydningen feilfri, slik påskelammet måtte være (2. Mos. 12, 5). Jfr. 1. Tes. 5, 23. Slik vil Kongen framstille sitt folk på den store dag.

2) Han er den eneste Gud. Vranglærerne hadde i realiteten innført nye guder med nye veier til frelse som var totalt ukjent i Guds menighet. De troende skal derfor huske at det bare er en Gud - det er Abraham, Isaks og Jakobs Gud. Uttrykket den eneste Gud kan peke på deres jødiske herkomst og minne om det jødiske kjerneordet: Hør Israel! Herren vår Gud, Herren er en (5. Mos. 6, 4). Dette "Sjema'" ble bedt av jøder hver dag og rettet seg mot de mange "guder" blant hedningene. Dette vil han nå minne sine jødiske kristne om. Det finnes ingen andre "guder". Når Judas skriver slik, er det for å gi denne ene Gud ære og lovprisning. Doksologien retter seg altså bare mot ham. Slik tilsvarer det det latinske uttrykket: Soli Deo Gloria, som betyr: Ære til Gud alene.

I noen bibler[45] står tillegget "den vise Gud". Det går tilbake til Text. Rec. I sak er det selvsagt korrekt og understreker en viktig side ved Gud, også i kampen mot vranglærerne: den rette visdom til frelse finnes bare der. Rom. 16, 27.

3) Han er vår frelser. På tross av de mange frelsesveier som vranglærerne har kommet med, er det bare en som kan frelse. Det er han som skapte oss, den eneste Gud. Men han gjør det ved sin Sønn, Herren. Han var redskapet som gikk til jord for å gjøre at det som måtte til. På korset svarte han sin Far med et fulltonende: Fullbrakt! Joh. 19, 30. Gud selv tok initiativet i evighet og fullførte det ved Sønnen. Han vil også hjelpe sine til alle tider.

I NT brukes ordet Frelser 24 ganger, av dem er det brukt 8 ganger om Gud medregnet Judas v. 25. Ellers brukes det slik i Luk. 1, 47; 1. Tim. 1, 1; 2, 3; 4, 10; Tit. 1, 3; 2, 10; 3, 4. Og det er vanlig i GT å bruke det slik. Men det er også klart i Bibelen at Gud frelser oss gjennom Jesus. 1. Pet. 1, 21. Derfor kan vi bare gi Gud ære gjennom Kristus, ved å tro på ham og følge ham lydig.

4) Han har all myndighet. Her kommer en storslott lovprisning eller doksologi til den ene Gud.

a) Ham tilhører all herlighet, sier Judas. Herlighet er doksa og betyr Guds herlige nærvær slik den kom til syne i skyen og tabernaklet i den gamle pakt. I den nye er hele Guds herlighet i Sønnen. Joh. 1, 14; Kol. 1, 19; 2, 9. Faderen og Sønnen er ett og Gud står derfor her som den som har Herligheten. Herligheten er en del av Guds natur. Når vi gir ham ære, erkjenner vi egentlig bare hvem han er. Ja, vårt liv skulle reklektere hans herlighet og slik være vitner om ham. Han har jo herliggjort de han har kalt og rettferdiggjort. Rom. 8, 30.

b) Han har storhet, gresk megalåsynæ. Det brukes bare om Gud Fader. Det er ellers bare brukt i Hebr. 1, 3 og 8, 1 - og der er det synonym for Guds navn.

c) Ham tilhører styrke, gresk kratos, til å herske. 1. Tim. 6, 16.

d) Han har også makt, gresk eksousia som egentlig betyr myndighet eller autoritet. Mat. 28, 18. Disse to siste ordene er synonymer i NT.

5) Han er evig. Når Gud tillegges alle disse store egenskaper i et evighetsperspektiv, må det bety at han selv er evig.

a) Gud er før all tid - dette uttrykket står ikke i alle manus i grunnteksten. Men det er kommet med i mange oversettelser,[46] og saklig er det korrekt. For her ser Judas bakover i evigheten. Før all tid betyr da evig, uten begynnelse.

b) Han er nå - en kraftig presisering av det Judas har sagt: de har med denne ene sanne Gud å gjøre fordi han er til, lever, eksisterer her og nå. Derfor kan ingen unngå ham, heller ikke de som kjemper mot ham.

c) Han er i all evighet, eller inn i alle, evigheter, noen håndskrifter har uttrykket: til alle evighetenes evigheter. Det er en enda sterkere understrekning av det uendelige. Jfr. Hebr. 13, 8 om Jesus som evig: i går, i dag og til evig tid.

Amen! Slik avslutter Judas brevet. Om dette ordet er det ikke tvil i håndskriftene. Det hebraiske ordet er en bekreftelse på sannheten og forvissning om at det som er sagt skal skje. Vanligvis pleier vi å avslutte våre bønner med Amen. Det er både en bibelsk praksis og en fin bekreftelse på at bønnen skal bli hørt.

LITTERATUR:

Asschenfeldt-Hansen: Fra Guldgruben. 8. 1903.

Barnes, Albert: Jude, i Notes on the NT, vol X. u.å.

Barton Payne, J.: Encyclopedia of Biblical Prophecy. 1973/1984.

Biederwolf, W. E.: The second Coming Bible. 1972.

Blum, Edwin A.: Jude, i The Expositor's Bible Commentary. vol. 12.

Boor, Werner de: Der Brief des Judas, i Wuppertaler Studienbibel. 1989.

Dächsel, August: Judä, i Das Neue Testament - Bibelwerk. Leipzig 1881.

Dächsel, August: St. Judas's alm. Brev, i Dächsels bibelforklaring. 1890.

Fausset, A. R.: A Commentary, by R. Jamieson, A.R.Fausset and D. Brown. N.T. Repr. 1984.

Fjellstedt, P.: Biblia. Det är All den Heliga Skrift, med Forklaringar. NT. 1886.

Grant, F. W.: Jude, i The Numerical Bible. 1932.

Green. Michael: 2 Peter and Jude. Tyndale. 1970.

Hansen, P. Verner: Judas' brev, i Dansk Bibelværk. 1958.

Henry, Matthew: Commentary, vol VI. /1959.

Johnsen, Georg: Fortolkning til Judas' brev, i Bibelverket. 1976.

Kistemaker, Simon J.: Exposition of the Epistle of Jude, i New Testament Commentary. 1987.

Luther, Martin: The Catholic Epistles. Sermons on the epistle of St. Jude. (1523). Concordia 1967.

Manton, Thomas: A Commentary on Jude. (1658) 1989.

Mayor, J. B.: Jude, i The Expositor's Greek Testament, vol. V. Repr. 1988.

Metzger, Bruce M.: A Textual Commentary on the Greek New Testament. 1975.

Nilsen, Oddvar: Daglig bibelkommentar. Bind VII. 1989.

Odland, Sigurd: Fortolkning av ... Judas' brev. 1927.

Plummer, Alfred: The Epistle of St. Jude, i A Bible Commentary, ed. by Ch. J. Ellicott, vol. VIII.

Ricard, Olfert: Aanden i Aposteltiden. 1912.

Rienecker, Fritz: Sprachlicher Schl?ssel zum Griechischen Neuen Testament. 1956.

Rienecker, Fritz and Cleon L. Rogers Jr.: A Linguistic Key to the Greek New Testament, vol. 2. 1980.

Studiebibelen, red. Th. Gilbrant. 1986, 1988.

Vincent, M. R.: Word Studies in the New Testament. (1886) 1972.

Wohlenberg, G.: Der erste und zweite Petrusbrief und der Judasbrief, i Th. Zahns Kommentarverk. Leipzig 1915.

Noter 2:

---

^[1].Det er ikke rett å kalle dem Jesu "halvbrødre" som har vært vanlig i

teologien, f. eks. O. Moes innledning. Det kan oppfattes som at Maria var Jesu virkelige "mor" og altså hadde del i hennes (syndige natur). Det er selvsagt ikke tilfelle. Derfor er det mest korrekt å kall dem "brødre" i hermetegn i at de i virkeligheten ikke var hans kjødelige brødre.

^[2].G. Wohlenberg: Der erste und zweite Petrusbrief und

der Judasbrief ausgelegt. Th. Zahns Kommentar zum Neuen

Testament, Band XV, 1915, S. XXXIX og 279.

[3].L.W.Schat Petersen: Indledning til Det nye Testamente II, 1899, s. 671, note 1.

^[4].Se gjennomgang av argumentene i James

Moffat: An Introduction to the Literature

of the New Testament, repr. 1927, p. 351.

[5].Everett F. Harrison: Introduction to

the New Testament. 1971, p. 421.

^[6].Trygve Bjerkrheim: Fortolkning til

Peters første og annet brev.

Bibelverket 1976.

^[7].Tr. Bjerkrheim: i Bibeleverket s. 135.

^[8].George Johnsen: Fortolkning til

Johannes' første, annet og tredje

brev og Judas brev. Bibelverket 1976.

^[9].E. F. Harrison: Introduction, p. 421.

^[10].Av det greske ordet gnosis:

kunnskap, fordi det var et

vesentlig element i deres tro. Jfr.

"agnostiker" som betyr: en som mener

at vi ikke kan vite noe om Gud

overhode.

^[11].Tanken om en slik før-gnostisk lære

om en frelser og forløser er omstridt i

teologien. R. Bultmann regnet med den.

Mot denne oppfatning er reist sterke

innvendinger om at det ikke finnes noen

spesiell skriftlig kilde om dette. Det er

likevel så mange gnostiske trekk i flere

av brevene i NT, at man er kommet til at

"pre-gnostisk" filosofi har gjort seg

gjeldende. Eksempler på andre brev er

Kolosserbrevet (se H. M. Carson i Tyndale

Commentary, p. 17 og 1. Johannes brev (K.

Kjær-Hansen i Credokommentaren, s. 23).

^[12].Selve kristentroen stammer selvsagt

fra Bibelen, men her taler vi om selve

den teologiske utformingen av dogmatikken,

eller trosinnholdet tilrettelagt for

tanken.

^[13].Holmquist & Nørregaard: Kikrehistorie I,

s. 179.

^[14].Se mer om hermetismen i Martin

P: Nilsson: Grekisk religiositet,

1960, s. 122ff.

^[15].Kirkefedrene la opphavet bl. a. til

trollmannen Simon i Apg. 8, 9ff. Ellers

har en tenkt på jødiske sekter og gresk

filosofi som hos Platon og Aristoteles.

Se B. Hägglund: Teologins historia 1966,

s. 16ff.

^[16].Se f. eks. Gustav Aulen: Dogmhistoria

1917, s. 23f.

^[17].Carl Fr. Wisløff: Oversikt over

dogmehistorien. Notater til

forelesninger ved MF. 1974. (Skal

ikke offentliggjøres.)

^[18].Av gresk dokein: å synes, motsatt

virkeligheten.

^[19].Se videre om gnostisisme og

nyplatonisme i Martin P:n Nilsson:

Grekisk religiositet, 1960, s.

128ff.

^[20].Se videre om nyplatonismen og

forholdet til Platon og kristen-

dommen i Anders Nygren: Eros och

Agape - Den kristna kärlekstanken

genom tiderna, 1966, s. 147ff. Om

Augustin og Caritas-syntesen, samme

bok s. 383ff.

[21].Bruce M. Metzger: A Textual

Commentary on the Greek New

Testament, 3rd ed. 1983, p. 723.

^[22].På gresk er det ett ord: tetelestai,

og det tilsvarende på hebraisk, som lå

nærmest Jesu talespråk aramaisk, er

også ett ord i mod. hebraisk NT: nisjlam

(overs. av 1976). Delitzsch oversatte

det også med ett ord, nemlig kulah.

^[23].Det greske ordet hapax (en gang) er

blitt forstått på flere måter. Her

betyr det helst at det ikke skal

gjentas og derfor var det den gang

fullstendig og intet skal legges til

(Barnes). Denne overgivelse skjedde ved

Guds åpenbaring.

^[24].Noen ganger navngir Bibelen vranglærerne

når det var nødvendig; se f. eks. 3. Joh.

9-10; 2. Tim. 2, 17f; 4, 14.

^[25].Se S. J. Kistemaker: Peter & JUde, p. 373f.

^[26].Den engelske KJ oversetter derimot som

fortellende tekst. I RV er dette forandret.

^[27].Gresk: arkjæ som også betyr

begynnelse. 1. Joh. 1, 1.

[28].Luther's Works, vol. 30, p. 206, n. 4.

[29].Studiebibelen til dette verset.

^[30].Det er ikke sikkert at Judas her

(bare) mener seksualisme, som G. Johnsen

i Bibelverket synes å mene.

^[31].Som f. eks. i Griesbach 1823 og

eldre. Dette var brukt i Textus

Receptus og er f. eks. brukt i

Stephans utgave 1550 og King James

som bygger på TR.

^[32].Man er ikke enige om det virkelig

var slike fester på dette tidspunkt.

Barnes går mot tanken.

^[33].Enoks bok, kopi ved Prytz forlag

1987 (4. opplag).

^[34].Luther henviser til "some fathers"

uten navn, Luthers Works, vol. 30, p.

210 - med henvisning til s. 206.

^[35].Grunntekstordet er ikke engler, men hellige (hagioi).

^[36].Som i KJ, Helge Åkeson (svensk) 1977.

Noen engelske oversettelser har ordet

"convict" (f. eks. NEB og NIV) som har

den dobbelte betydning: å overbevise og

å dømme.

^[37].S. J. Kistemaker: Jude, p. 403f. W.

de Boor: Der Brief des Judas (Wupper-

taler) S. 280ff.

^[38].F. eks. Kistemaker i sin kommentar,

og NIV; NO-78 m. fl- har "mine kjære".

^[39].Dette henger sammen med to lesemåter

i grunnteksten. NO-78 bruker ordet eleeite:

å vise miskunn, mens NB-88 og NO-30 bruker

elegkjete: å tale til rette, overbevise,

som grunntekst. Den første følger TR.

^[40].Bibeln, översatt av Helge Åkeson. 1977

(svensk).

^[41].Norsk bibeloversettelse fra 1827 og

1867.

^[42].Biblia 1738, etter den 1699 udgangne

Huus-og Reyse-Bibel.

^[43].Den greske teksten i v. 22-23 er

vanskelig med flere lesemåter. Derfor

er det flere oversettelser av disse

versene. Det er også uklart om det er

tale om to eller tre slags mennesker

idet de to siste blir slått sammen av

noen oversettere.

[44].Calvin i The Epistle of Jude, p. 449,

sitert av Kistemaker p. 407.

^[45].Som f. eks. King James, New Scofield

Bible, både engelsk og tysk utgave, Dächsel

- både tysk original og norsk oversettelse.

Men den er ikke i den reviderte lutherske

oversettelse (nyere utgaver). Tittelbladet i

den nye Scofield-bibelen på tysk hvor det står

at den er "etter Luthers tyske oversettelse"

må derfor forstås som Luthers opprinnelige

oversettelse, ikke den som brukes i dag.

Nestles greske tekst har utelatt det ettersom

man nå mener det bygger på en for ung tekst.

^[46].Dächsel har det ikke med, heller ikke

KJ og TR.