2. Tim 3

.

Kapittel 3.

.

1. Gudfryktighetens skinn, v. 1-9.

Vers 1. Men dette skal du vite, at i de siste dager skal det komme vanskelige tider.

[1Tim 4: 1. 2Pet 3: 3. Jud 18.]

I de siste dager skal det skje mye. Her tenker vi om denne tidsperioden at det både er hele tidsrommet fra Jesu komme til hans gjenkomst, og spesielt den siste delen av denne tida. Vi kan gjerne kalle det de siste dagene av den siste tida. Siden denne setningen står i framtid (futurum), er trolig tenkt på det siste. Derfor er det et profetisk avsnitt i Bibelen. Men det onde som beskrives er her allerede, skriver Studiebibelen, og det ser vi av at verbet står i pres. I v. 5-6.

.

Det er noe spesielt Timoteus må vite om denne tida, eller kjenne til: da blir det vanskelige tider. Det har nok vært mange slike vanskelige perioder i verdens historie. Men dette skal overgå alt. Derfor kan vi ikke forestille oss helt hvor vanskelig det vil bli, men vi kan ane det på bakgrunn av historien – og så legge på en del prosent.

.

Det vanskelige er ikke bare av ytre og materiell karakter. Det vil også bli indre vanskeligheter ved vranglære som truer de troende og i tillegg påvirkning fra onde ånder og demoner. Legg merke til at demonene i Mat. 8, 28 var farlige. Det er den onde ånd og tendens som ligger latent i verden som bryter ut på en særlig måte i de siste dager.

.

.

2 For menneskene skal da være egenkjærlige, pengekjære, skrytende, overmodige, spottende, ulydige mot foreldre, utakknemlige, uten aktelse for det hellige,

[Matt 24: 12. Luk 16: 14. Rom 1: 29 ff.]

3 uten naturlig kjærlighet, uforsonlige, baktalende, umåtelige, voldsomme, uten kjærlighet til det gode,

4 svikefulle, oppfarende, oppblåste, slike som elsker sine lyster høyere enn Gud.

[Fil 3: 19.]

.

De vanskelige tider henger sammen med menneskene. Vi har lett for å skylde på andre ting enn oss selv. Det kan være politikerne, og de spiller uvtilsomt en stor rolle. De kan legge til rette for Guds ord og hans rike, eller de kan stanse mye ved ulike lover. Det ser vi stadig skjer også i vårt land.Da går de ikke Guds ærend, og de er heller ikke nøytrale, slik de ofte påstår. I åndelige spørsmål er det ikke mulig å være nøytral.

.

Jesus sa også det: Den som ikke er med meg, er imot meg. Det finnes ingen slags mellomstilling eller noe slags ”frigir”. Vi tar alltid parti for eller mot Guds rike. Og det kommer av at vi er onde i vår natur og ønsker ikke å gå Guds vei.

.

Her er mange egenskaper ved menneskene oppregnet: ”egenkjærlige, pengekjære, skrytende, overmodige, spottende, ulydige mot foreldre, utakknemlige, uten aktelse for det hellige.” Som vi ser er alle sammen negative og gir ikke noe godt og fint bilde av oss. En fellesnevner kan gjerne være at mennesket selv står i sentrum. Vi må se på hvert av dem, og slik kan vi faktisk lære noe om oss selv slik vi alle er av natur.

.

La oss straks nevne et annet avsnitt med et lignende innhold – i Rom. 1, 29-31. Der er beskrivelse av hedningene i Romerriket. I 2. Tim 3 bruker han noe av det samme til å beskrive endetiden (i de siste dager). Slik ser vi at alle mennesker er like til alle tider. Derfor er det grunnlag for å si at det her handler om den falne menneskenatur, det Bibelen kaller ”kjøtet”.

.

1) Først: egenkjærlige, dvs. Vi elsker oss selv mest av alt. Det er en universell karakteristikk for alle folkeslag til alle tider. Når folk flest er med i innsamlinger og katastrofehjelp til visse tider, er det vanligvis ikke utslag av kjærlighet og godhet til andre mennesker. Dypest sett er det andre beveggrunner til det.

.

Ordet for egenkjærlig her er ”filautos” som ellers ikke er brukt i NT. Det betyr rett og slett at vi elsker oss selv. Kjærlighet til andre mennesker betyr at vi er interessert i hvordan de har det og hva de behøver i livet. Det er ikke bare en følelse.

.

Når det ikke finnes hos oss og selviskheten overtar, gjør vi alle ting for at vi selv skal tjene på det. Utslagene her er noe forskjellig ettersom folk lar kjøtet og instinktet styre og bestemme. Noen er villig til å trampe ned andre for selv å få en fordel. Ja, man kan til og me gå over lik for å fremme sin egen sak. Andre klarer å styre mange av de verste utslag, men på bunnen er vi nok alle like. Menneskene liker å ha seg selv til Gud.

.

Calvin peker på ategenkjærligherten kan være og er kilden til alt det andre som nevnes nedenfor. For den som bare elsker seg selv, vil lett falle i mange eller alle de andre synder som nevnes. Og da taler vi om frafalne mennesker.

.

2) Det andre kjennetegnet på kjødet er: De er pengekjære. Ordrett står det: de elsker sølv, og det var nettopp uttykket for penger. 1. Tim. 6, 9-10. Denne slags ”kjærlighet” er en farlig sykdom eller last. Det illustrerer ganske godt at kjærlighet ikke er følelse eller tanker. Hovedsaken er hvem eller hva vi elsker. For det vi elsker tar lett kontroll over oss. Pengekjærligheten (gr.: ”filargyroi”) leder etter Bibelen til fortapelse. Penger har en egen og sterk evne til å styre sinnet bort fra Gud og de åndelige ting. Derfor skal vi alle være svært forsiktige med tanken på penger. Her gjelder regelen framfor noen andre steder: Mer vil ha mer. Vi har det best nåre vi er fornøyd med det vi har. For det er etter Guds plan.

.

3) Det tredje er skryt: Jfr. her Rom. 1, 30. Skryt handler ofte om å tale om noe man ikke kjenner godt til, og så vil man gi inntrykk av at man skjønner det. Det er en måte å opphøye seg selv på, noen ganger på andres bekostning. Derfor blir det tomme ord uten reelt innhold. Det kan gå på kunnskap eller eiendom. Når det blir avslørt at man ikke har det man har talt om, blir fallet dypt og folk misser respekten for det mennesket.

.

4) En følge av skryt ovf. kan bli overmodighet. Da hver man seg over andre og vil på ulik vis vise at man er bedre enn andre. Ordet på gresk (”hyperæfanoi”) betyr ordrett å vise at man er over andre. Det skjer altså ikke bare i tanken, men i livsstil og ordbruk.

.

5) En annen karakteristikk av det kjøtelige mennesket er at de spotter. Det kan godt henge sammen med overmot og skryt. Det ordet soim er brukt her, er ”blasfemoi”. Blasfemi betyr å spotte religion og Gud og det som hører med der. Det har altså ikke eller i mindre grad med å spotte mennesker og jordiske ting.

.

De er med andre ord så overmodige at de tillater seg å kritisere Gud. Det er også en form for skryt. Det er å heve seg over det guddommelige og mene at Gud burde handle på en annen måte. Det ser vi stadig vekk nå for tida. Så snart det skjer en ulykke, taler man straks om Gud – selv om man før har benektet hans eksistens. Det er forunderlig, men viser at mange slike tenker lite over saken når de kan motsi seg selv så grundig at de lar en Gud som ikke eksisterer få skylden for ulykker og nød.

.

6) De er også ulydige mot foreldre.

Bengel sier at tegnene på de siste onde tider også må søkes hos barna og slik de unge oppføres seg. For de er barn av sin egen tid og følger ofte mengden. Det kamerater og venner sier og gjør, påvikrer mer enn foreldrene.

.

Men hvis det er slik at foreldrene mest eller bare tenker på seg selv og lar sin egen karriere og velstand kommer først, er det kanskje ikke et under at de unge gjør opprør og bli ulydige. Det er mange sider ved denne saken, og ulike vekselvirkninger.

.

Men vi kan altså i noen grad se på barn og unge for å se vårt eget samfunn. Men det er oftest de vokse og lederne som skaper forutsetningene og aksepterer det nye i et samfunn.

.

7) De er utakknemlige.

Folket vil generelt være utakknemlige. Og det henger sammen med store krav fra folket. Den som er misfornøyd av sinn, har lite å takke for. Det samme gjelder den som ønsker og vil ha alt han ser.

.

Det ordet som brukes her står bare her og i Luk. 6, 35 i hele NT. Utakknemlighet har alltid vært regnet som en av de verste synder, sier Barnes. Det vil altså kjennetegne de siste tider, og det viser alltid at det er nedgang og frafallstider i kristenheten. Takk burde være et enkelt ord å ta vare på og følge, men det forutsetter at vi er tilfredse med det Gud gir. Det motsier ikke at vi kan arbeide oss fram til bedre tider for oss og våre. Men nøkkelen er å takke for hvert skritt vi tar og hver gave vi får av Gud.
.

8) Et viktig kjennetegn er at de er uten aktelse for det hellige.

Dette ble før oversatt med ”vanhellige” og kan bety ”ureligiøs”, slike som ikke har bruk for Gud. De lever et helt igjennom verdslig liv og lar seg ikke styre eller påvirke av tanken på noe guddommelig. Religion er opium for folket, som det siteres etter Lenin. Og det var ikke bare kommunistene som gjorde og gjør det, eller humanistene i dag. Det er et felles trekk for mye av den vestlige verden. Ikke minst er det de som gjør tidene nå såvanskelige. – Men blant dem går det ennå lengtende sjeler---.

.

9) I vers 3 kommer flere kjennetegn: De er uten naturlig kjærlighet.

Ordet for kjærlighet er her ”astorgoi”, og er altså et annet ord for kjærlighet enn de vi har møtt før.

.

10) De er uforsonlige.

Det blir oversatt med å være uforsonlig eller en som bryter våpenhvile, eller naturlig kjærlighet. I Ungdomsoversettelsen fra 1959 bruker order ”uforsonlige”. Alt dette viser at det er vanskelige personer vi taler om. Vi kan bare tenke oss et samfunn som er preget av dette, hvor vanskelig det er.

.

11) De er også baktalende.

Det som nå kommerer også kjennemerke på tiden og i noen grad følge av det som er sag foran. Disse egenskapene griper inn i hverandre og påvikrer hverandre. Det er ikke et godt lokalsamfunn f. eks. Der folk baktaler hverandre på tvers av slekt og venner og ukjente. Derfor blir denne synden påtalt i Bibelen flere ganger. På engelsk blir de her kalt falske anklagere. Det er et godt uttrykk for sladder. Det er ikke vanlig samtale om folk, men der man tillegger folk som ikke er til stede urette motiv og tvilsomme handlinger. Da sier folk: Jeg har hørt om ham, det sies om henne...

.

Det greske ordet som brukes her er interessant. Det står rett og slett: diaboloi, som betyr djevler (flertall). Det betyr baktalelse og brukes om Guds og vår store motstander. Baktalelse er karakteristisk for djevelen. Så her går folk djevelens ærend.

.

12) De er umåtelige.

Ordrett betyr ordet her: uten styrke. De har ikke kraft til å motstå følelser og indre krefter. Det kan brukes om forholdet mellom to kjønn. Uo. Sier: ubeherskede. Det kan også oversettes med uten selvkontroll. Og hva kan ikke skje da?

.

13) De er voldsomme.

De handlinger som beskrives er av mer grov karakter enn mange andre. Men den nynorske omsettelsen av 1938 synes å være altfor svak når den sier: umilde. Her er det tale om voldsomme og grove handlinger mot andre mennesker som godt kan henge sammen med narde egenskaper i tiden, som kjærlighet til penger. Som kjent kan noen gjøre hva som helst for å skaffe dem.

.

14) De er uten kjærlighet til det gode.

Grunntekstordet her er sammensatt av tre ord som er ordrett oversatt i sitetet over fra Norsk bibel. Når de ikke elsker det gode her i verden og ikke liker det, vil de heller ikek fremme det. Merk det motsatte som sies til Titus i Tit. 1, 8

.

15) I vers 4 finner vi enda flere kjennemerke: De er svikefulle.

Svik er en stor og alvorlig brist i et menneskes karakter. Til alle tider har svik blitt betraktet som ond og nedverdigende og klanderverdig. Det kan vi f. Eks. Se i en krig. De som svikter da, blir kalt landsforrædere og får stor straff. Svik er å svikte folket og forråde dem til fremmede makter. På det personlige plan er det å svikte sine egne løfter og ikke oppfylle det man har lovt. I den siste tid vil det bli mye av dette og dermed gjøre det vanskelig for folk.

.

16) Å være oppfarende er et annet merke på dem.

Ordet på grunnteksten er her ”propeteis” og blir oversatt med stri, heftig, fremfusende. I Apg. 19, 36 er det oversatt med ”forhasta”. Ordet er bare brukt på disse to steden i NT. Det betyr å handle uten å tenke over konsekvensene. De tar det ikke alvorig nok, men er rede til å gjøre hva som helst. Slike forhold kan også skape vansker for andre, for de er dermed så uforutsigbare at hva som helst kan skje.

.

17) De er oppblåste.

Dette ordet oversatte de med å være innbilske i Ungdomsoversettelsen. Overmodig betyr det også. De har altså høye tanker om deg selv og sin dyktighet og setter på den måten seg selv i høysetet. Oppblåst er trolig et godt og dekkende uttrykk. I 1. Tim 3,6 er det oversatt med å blåse seg selv opp. Det betyr altså å tenke høyere om seg selv enn rett er. Da er de viktige og store i egne øyne. Medn det holder ikke for Gud.

.

18) Vår natur er slik at vi elsker våre lyster høyere enn Gud.

Dette blir liksom konklusjonen på denne oppregningen av alle kjennetegn på vårt naturlige menneske. Det begynte med egenkjærligheten og slutter på samme måte. Etter syndefallet er vi mennesker slik at vi setter oss selv i høysetet hele veien. Vi elsker vår lyster mer enn vi elsker Gud og hans rike. Mewn de to ting kan aldri bo sammen i et hjerte. Den som ikke får høyeste prioritet, må alltid flytte ut. Og dette viser hvor fullstendig forvrengt vi er blitt av synden. Vi forstår ikke Guds rike og vilje og vil ikke være der.

.

Våre lyster må være de kjødelige krefter i livet vårt, både synder mot det sjette bud og de andre budene, og trangen etter å leve for oss selv både i arbeid og fritid. I dag er det mye syndige og skitten fornøyelse. Når kristne prioriterer dette, viser de at de lar kjødet råde. Da står hjertekontakten med Gud i fare.

.

5 De har skinn av gudsfrykt, men fornekter dens kraft. Slike skal du vende deg fra.

[Matt 7: 15. 15: 7, 8. Rom 16: 17. Tit 1: 16.]

Flere av uttrykkene foran har talt om dette å tro bedre om seg selv enn det man virkelig er. Det er kanskje lettest for unge mennesker som ikke har erfaring eller har tenbkt seg grundig om. Men det gjelder også eldre som lar seg rive me av det ytre uten å ha det indre i orden.

.

De har skinn av å være og til en viss grad er kristne. De oppfører seg som kristne og lever på en måte som gudfryktige mennesker. Men de har det ikke rett med Gud i sitt hjerte.

.

De fornekter Guds kraft, skriver Paulus. Det betyr at de ikke har den virkelige kristendom, de vil ikke slippe Gud til i sitt liv med lovens gjerning som dømmer synden og deretter med evangeliet som frigjør synderen fra dommen. De fornekter ikke religionen og Gud, men heller nekter å slippe Guds ord til i sitt liv. Og det er selve kjernen i kristendommen de fornekter, ordet om synd og nåde. Der ligger Guds kraft. For når det forkynnes, kommer Jesus med sin frelse.

.

Paulus gir en sterk og streng oppfordring til Timoteus, vi kan nesten lese det som et krav, en befaling til ham: Slike skal du vende deg fra, slipp dem ikke inn i ditt eget liv eller i forsamlingen. De vil bare ødelegge og skape uro og problem.

6 Til dem hører også de som sniker seg inn i husene og fanger kvinnfolk som er nedtynget av synder og drives av mange slags lyster,

[Tit 1: 11.]

Her tilføyer han et konkret eksempel på slike som skaper vanskelige tider. Det må ha vært aktuelt på den tiden. Et kjennemereke på dem er at lurer seg inn på folk med urederlige hensikter. De kommer umerkelig som slanger, og helst til de svake. De forteller ikke straks hvem de er og hvorfor de kommer. Noen har gjerne en dekkhistorie for å få adgang.

.

Noen kvinner er lette å angripe, når de får litt skryt av huset eller seg selv. Forfengeligheten er en sterk drivkraft. Da er de straks mer mottagelige for en ny lære ellerfor handel.

.

Et merke på disse kvinnene var at de var nedtynget av synder og hadde terke drifter og lyster. Det kan bety seksuelle synder og lyster, men også andre menneskelige ønsker i livet, slik som store tanker om seg selv, stolthet, forfengelighet og trang til smiger. Slike tanker kan lett bli en snare som folk fanges av. Da kan de bli et lett bytte for pågående mennesker.

.

7 som alltid vil lære, men aldri kan komme til sannhets erkjennelse.

Det er kvinnene det tales om her også, slik grunnteksten må tolkes (Barnes). De søker stadig nye ting og vil ”lære” alt. Her betryr ikke det bibelske sannheter, medn alle slags nye lærdommer som oppståt. Det har det alltid vært mye av.

.

Dermed ser de ut som kristne og kan bli oppfattet slik. Men de har ikke lært sannheten å kjenne, fordi de ikke har sett sannheten om seg selv og vært villig til åinnrømme at de er fortapte syndere. Det er først da de ser Guds sannhet om frelsen. Derfor sier Paulus at de ikke kan komme til sannhets erkjennelse. Gud vil gjerne frelse dem, men de må erkjenne sin egen stilling som syndere først. For nåden er for syndere.

.

8 Som Jannes og Jambres stod Moses imot, slik står også disse sannheten imot. De er fordervet i sitt sinn og holder ikke mål i troen.

[2M 7: 11. 1Tim 6: 5. Tit 1: 16.]

Her bringer han inn et eksempel fra den gamle pakt som han forutsetter at leserne kjenner noe til. Alle jøder ville kjenne til det. Og forkynnelsen av evangeliet på den tiden var ofte sterkt knyttet til GT.

.

Men disse ti finnes ikke nevnt i Bibelen. Bibeltolkere antar at det er de to som stod imot Moses, 2. Mos. 7,11. Disse to navn er ofte nevnt at jødiske lærde og andre og er antagelig kjent i jødisk tradisjon. De forsøkte å etterligne de under som Moses gjorde og på den måten stod imot ham. De var like gode som ham.

.

Dermed er det et fullkomment bilde eller parallell til det Paulus skriver om her: Noen ser ut som kristne ved å etterligne dem i liv og tale. Paulus vil ha frem at troen i hjertet er hovedsak, og den kan ingen etterligne.

.

Egebtlig er de da motstandere og fiender av evangeliet, for deres sinn er fordervet, jfr. 1. Tim. 6, 5. Dette uttrykket forteller at de er ikke i stand til å tro: de holder ikke mål. Paulus vil advare mot dem og sier at troen deres ikke er en sann tro på Gud, derfor kan de ikke respekteres og behandles som kristne.

.

9 Men de skal ikke ha mer framgang, for deres dårskap skal bli åpenbar for alle, slik det også gikk med de to jeg nevnte.

Nå er de avslørt, og da er de lettereå avvise og bekjempe. Paulus er sikker på at nå skal de stanses i sin virksomhet for å vinne tilhengere. Paulus har forklart det så nøye at alle ser hva det er. De vil få samme dom som de to som stod imot Moses. De ble avslørt av Moses og de ble rammet av byllene slik alle egypterne ble det. 2. Mos. 9,9. Gud vil alltid seire og ingen kan rømme unna hans dom.

.

2. Min lære og mitt liv, v. 10-12.

10 Men du har etterfulgt meg i lære, i livsførsel, i forsett, i tro, i tålmodighet, i kjærlighet, i utholdenhet,

[1Tim 4: 6. 6: 11.]

Timoteus får nå et flott vitnesbyrd av Paulus. Det som blir sagt om denne unge forkynneren, skulle vært sant om mange flere, ja om mulig om oss alle sammen. Det viser en kristen i ordets rette forstand.

.

1) Timoteus hadde samme lære som Paulus, sin læremester. Han hadde nok hørt ham tale mange ganger på misjonsreisene og lært av det. Men Paulus hadde sikkert samtalt med ham om de åndelige sannheter og holdt bibeltimer me ham. Og Timoteus var lærevillig.

2) Hanhadde også levd på samme måte som Paulus. Det var en kristen livsførsel og rett kristen etikk. Liv og lære hører sammen, og en kristen kan ikke leve som om han var i verden. Han skal leve etter Guds ord og vilje. Og Paulus har flere ganger sagt at de skal følge ham slik han levde, fordi han fulgte etter Kristus, f eks. 1. Kor 11, 1.

.

3) I forsett var de også enige. Det betyr at de hadde samme mål og hensikt med sin tjeneste. Og for Paulus var det alltid misjon. Det er å vinne mennesker for Gud hvor de enn er og i alt det de gjør. Han gjorde ingen ting for sin egen del, mer enn det som var helt nødvendig for livet. Han hadde en brennende lengsel etter å vinne noen for sin Frelser. Det samme hadde han oppdaget hos Timoteus. Og det gledet misjonæren.

.

4) Troen var også den samme. De hadde nok den samme troen på Kristus som frelser. Her betyr det kanskje noe annet, nemlig den trofasthet som Paulus selv hadde vist i liv og tjeneste. Han så at Timoteus var en trofast tjener for Gud. Også det frydet han seg over.

.

5) Timoteus var også tålmodig i kristenlivet og i arbeidet. Og det kreves i en slik tjeneste. Ordet blir også oversatta med langmodighet. Ikke minst er det viktig med tanke på all motstand de møtte. Den kom ikke en gang og så var de ferdige med den. Den var en vedvarende plage og lidelse for dem, og de kunne lett misse tålmodigheten og slå igjen. De ble såret i sine tanker og følelser og hindret fra å arbeide. Timoteus hadde vist at han klarte dette godt.

.

6) I kjærlighet var de også like. Ordet her er et annet enn det som har vært brukt før i kapitlet, f.eks. v. 2-3. Her det tale om forpliktende kjærlighet (agape) som tjener andre uten å vente noe igjen, som det er sagt om Gud i Johs 3, 16.

.

7) Også i utholdenhet bestod Timoteus prøven. Dette ordet blir også oversatt med tålmodighet. Det betyr å tåle lidelse og motgang uten å knurre og klage. Det samme gjelder for selve tjenesten som den blir tung og slitsom noen ganger. – Timoteus var et lysende eksempel på en god Herrens tjener, noe vi alle skulle strebe etter å være.

.

11 i forfølgelser, i lidelser - slike som møtte meg i Antiokia, Ikonium og Lystra, ja, alle slags forfølgelser som jeg har gjennomgått. Og Herren har fridd meg ut av dem alle.

[Sal 34: 20. Apg 13: 50. 14: 2, 5, 19. 2Kor 1: 10. 11: 23-27.]

.

8) Paulus møtte forfølgelser flere ganger. Da møtte motstanderne frem og jaget gham ut av byene og steden der han var. Noen ganger måtte han flykte i hast for å berge livet. Hans time var ennå ikke kommet. Jesus har forberedt oss på at slikt kan møte Guds folk og særlig hans tjenere på jord. Mat. 5, 10.

.

9) I slike tider opplevde han mange lidelser. Det er ulike slags vonde ting som mennesker kan påføre andre i og som følge av forfølgelse. Jfr. Apg. 20, 23.

.

På disse to siste forhold gir han eksempler fra sitt eget liv, der de hadde vært sammen i tjenesten. Da hadde Timoteus fått del i den samme motgang som møtte Paulus. Det var i Antiokia, Ikonium og Lystra i Lille-Asia, det nåværende vestre Tyrkia og andre steder. De møtte ”alle slags forfølgelser” for Jesu navns skyld. Det leser vi om i Apg. 13 og 14.

.

Likevel var de ikke alene. Herren Jesus var med dem over alt. Og hasn fridde dem ut av vanskene til slutt. Visst måtte de tåle lidelser og slag, men bare så lenge Herren ville det og han så det var tjenlig.

.

12 Og alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt.

[Matt 16: 24. Joh 17: 14. Apg 14: 22. 1Tess 3: 3, 4.]

Men Paulus vil nå si at dette ikke var noe spesielt for ham. Timoteus kunne og ville oppleve det samme senere. Derfor er dette en slags forberedelse på fremtiden for etterfølgeren. Alle sanne troende vil oppleve motgang for Jesu skyld. Kirkehistorien har vist at han hadde rett. Dette er de troendes lodd her iverden. Men det kommer på ulik måte.

.

Å leve gudfryktig i Kristus Jesus er å ta kristendommen på alvor. Det er ikke et sløvt og likegyldig liv der kristendommen bare er en av mange interesser. Han taler heller ikke om folk som hele tiden innretter seg etter omstendighetene og aldri gjør noe som provoserer i religiød mening. Han tenker på avgjorte kristne som viser i ord og liv at de mener alvor med sin kristne tro.

.

Da vil det komme reaksjoner fra verden. Slike forfølgelser er alle handlinger som fører til lidelse m.m. på grunn av hans tro og meninger. Det er ikke det samme som å diskutere eller ha ulike oppfatninger om kristendommen. Det er å såre og skade noen eller ta fra dem rettigheter o.a. i livet.

.

13 Men onde mennesker og slike som kverver synet på folk, går fram til det verre. De fører vill og farer selv vill.

Nå setter Paulus navn på alle de som går imot evangeliet på ulike måter. De er i Guds øyne onde mennesker. De behøver slett ikke være onde moralsk sett ut fra våre egne tanker. I Guds ord er det alltid ut frå Guds ståsted slike karakteristikker er tenkt og sagt. De er onde fordi de motarbeider Guds sak og dermed Guds tjenere.

.

Så taler han om måten det egentlig skjer på. Det er ikke den ytre forfølgelse og motgang som er verst. De forfører mennesker ved å ødelegge tankene deres – de kverver synet på folk. Følgen er at de ser ikke klart lenger, men begynner å tro at motstanderen har

.

Og de blir egentlig verre med årene. De blir mer dyktig etter hvert til å overtale folk til å skifte mening og religion. Det gjelder andre religionber, som islam, buddhisme og hinduisme. Og det omfatter også såkalte kristne sekter som avviker fra hovedbudskapet i den kristne tro, om troen alene, nåden alene og Guds ord alene. De forvrenger troen ved å si at de behøver noe mer enn det de alt har.

.

Da sier han fra hvordan sslike forførere er: De leder andre i fortapelsen og de er selv på vei dit. De farer vill og fører vill. Derfor er det stor synd på dem. De vil en dag oppleve at de tok feil – for de fleste er det for sent. Og alle de som de har ledet inn på en ny vei, går også fortapt. Det er et fryktelig perspektiv. Men det er sant. Alle andre sekter og religioner fører folk i fortapelsen. Jesus er den eneste veien til frelse. Og det er den Jesus som Bibelen forteller om. Derfor går Paulus nå over til å tale om Skriftene.

.

3. De hellige Skrifter, v. 14-17.

For Paulus var de hellige Skrifter det samme som Det gamle testamenetet. Han kom selv til å bidra mye til Det nye testamentet. Men på denne tiden var ikke alt det samlet og skrevet. I vår tid gjelder altså dette hele Bibelen med begge testamenter.

.

14 Men bli du i det du har lært og er blitt overbevist om. Du vet jo hvem du har lært det av,

[2: 2.]

Timoteus hadde vokst opp i en kristen heim, med i alle fall mor og bestemor som kristne. Han hadde hørt fra skriftene det som var sagt om Messias og frelsen både fra Mosebøkene og profetene og salmene. Dette kjente han til. Forstett å tro på det, sier Paulus. Bli i det. Du har jo sett inn i hva det betyr og er blitt overbevist av Guds Ånd om at det er sant.

.

Du vet hvem du har lært det av: Det kan både bety slekta som alt er nevnt og i særlig grad Paulus selv. De mange taler han hadde hørt av Paulus og mange samtaler med ham hadde vært en god skole. For Paulus hadde som vane å lese ut fra Skriftene det han forkynte. Jfr. Apg. 17, 3.

.

15 og helt fra barndommen av kjenner du De hellige skrifter, som kan gjøre deg vis til frelse ved troen på Kristus Jesus.

[Sal 19: 8. 119: 98, 130. Apg 16: 1. Joh 5: 39.]

Her kommer han til hovedkilden for det Timoteus har lært: De hellige skrifter, som her betyr skriftene i Det gamle testamentet. Som vi før har nevnt kjente han dem fra barndommen av på grunn av sin slekt. Men han kan også ha gått på jødisk skole der de leste og lærte bøkene i GT.

.

Her kan vi peke på noe viktig om det å lære Skriftene. Delvis etter Barnes. a) Det er rett å lære barna om Bibelen så tidlig som mulig. Vi vet ikke nøyaktig hvor gammel Timoteus var da han lærte Skriftene, men ordet viser i alle fall at han var liten. Selv om de ikke forstår så mye teoretisk, vil noe ligge igjen som en resurs.

.

b) Det er grunn til å tro at det vi lærer tidlig, ikke så lett blir glemt. Det lærer også psykologien og erfaringen. Derfor vil det vi lærte da, få virkning senere i livet. Paulus peker tilbake på dette når han taler om hans tro. Foreldre som ikke gjør dette, gjør barna en bjørnetjeneste, dvs. Deres unnlatelse blir til skade for barna.

.

c) Vi ser også at vi skal lære barna Det gamle testamentet, selv om deler av det kan synes vanskelig. Det var GT Timoteus lærte. Og det var dette som kunne gjøre ham vis til frelse. For de minste barna kan vi med fordel begynne med noen av de fine fortellingene som finnes der. Det gjør f. Eks. V. Vogt i sin Bibelhistorie.

.

d) Her ser vi betydningen av søndagsskoler og barnelag. Hovedsaken her er å lære barna bibelhistorie. Det kan få betydning for barna i voksen alder og bli noen til frelse. Hadde det vært søndagsskole på Timoteus’ tid, ville han trolig gått der, sier Barnes.

- Deretter sier han noe viktig om nytten av Bibelen generelt. De kan gjøre oss vise til frelse og bli til frelse når vi tror på ham som Skriften har som hovedperson, Jesus Kristus. For å bli frelst, må vi først kjenne noe av veien til frelse. Her kan vi lære a) at vi kan lære om Guds plan til frelse i GT. Den er ikke så tydelig der sim i NT, men etter Guds vilje er den så klar at en kan bli frelst ved det. Derfor hadde jødene ingen unnskyldning, for Messias (Kristus) er åpenbart der.

.

b) Skriften har kraft i seg til frelse. Den ”kan gjøre deg vis” til frelse. Bibelen er mer en ord og visdom. Den ”skaper hva den nevner”. Et Gudsord kan smelte harde hjerter og vekke samvittigheten og skape tørst etter nåde og frelse.

.

c) Men denne frelse må vi ta imot – det er ved troen på Kristus Jesus. Det er først da at Skriftene blir virkelig verdifulle og da ser vi betydningen av den. Troen gjør på en måte Guds ord virkelig for oss personlig. Det er Ånden som gjør den levende for oss, men troen tar imot den.

.

16 Hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet,

[Rom 15: 16. 2Pet 1: 19-21.]

I dette verset har vi en meget nyttig og sterl lærdom om Skriftene i Bibelen. J. Calvin skriver om vers 16-17: ”Først roser han Skriften på grunn av dens autoritet og deretter fordi den er nyttig.” I første rekke gjelder det her GT, men i lys av hele Guds åpenbaring er hele Bibelen med.

.

1) Han taler om ”Hele Skriften”, altså som en samlet bok og ikke en rekke enkeltskrifter. Fra Guds synsvinkel handler det om den Bibel vi har i dag, den endelige åpenbaring. På grunnteksten heter det her: ”Pasa grafe”. Det har vært oversatt forskjellig: Alle skrifter, hvert skrift og hele skriften. Det er i alle tilfelle et samlebegrep om det Guds har åpenbart for oss skriftlig. Den boken heter Bibelen.

.

2) Bibelen er innåndet av Gud. I den engelske King James-oversettelsen står det: Den er gitt ved inspirasjon av Gud. Ordet ”innåndet” er oversettelse av det greske ordet theopnevstos og betyr ordrett: Gud-åndet. Tanken er at Gud ånder på og inn i noe. Et eksempel på det er at Gud blåste livets ånd inn i Adam (1. Mos. 2, 7), jfr. Johs 20, 22.

.

Vi vet ikke hvordan det konkret skjedde. Det er et trosspørsmål. Men ordet viser AT det skjedde. Bibelen er blitt til ved en guddommelig hendelse. Ordet har fått liv av Gud oig det gir liv til den som tar imot budskapet der. Dette betyr at Gud sørget for at forfatterne ikke skrev noe feil. Og det er dette som gir ordet kraft og autoritet. Vi kan være trygge på det som står der.

.

3) Bibelen er nyttig for oss. Vi kan bruke den og få hjelp av den. Den gir opplysning om guddommelige ting, om frelse og evig liv. Hvis hele GT er så verdifull og brukbar, er hver enkel del av den også det. Derfor kan vi med frimodighet lese og bruke GT.

.

Flere ting regnes nå opp. Den er nyttig til lærdom og undervisning i åndelige spørsmål der alle andre kilder kommer til kort. Den er nyttig til overbevisning – i Ungdomsoversettelsen strår: tale til rette. Meningen er trolig at den kan overbevise oss om vår synd og at Gud alene har løsningen på den. Da må den også tale oss til rette og vise at vi er på feil vei.

.

Da kan den også gi oss rettledning i alle åndelige saker. Og Bibelen kan veilede rett og godt. Det er jo skaperen som står bak. Dette ordet er også oversatt med å korrigere og reparere (KJ). Det henger sammen med at vi mennesker tar så feil i de åndelige ting, på grunn av syndefallet og dens følger. Da må Bibelen vise oss til rette, korrigere oss og reparere eller rettere skape oss på nytt. 2. Kor. 5, 17. Bare Guds Skrift har karft til det.

.

Til slutt står det: til opptuktelse i rettferdighet. Opptuktelse betyr å oppdra og slik lede oss inn på en rett vei. Til rettferdighet betyr at han må lære oss hva som er rett og galt. Det vet et menneske ikke av seg selv alltid. Da er det viktig å få en rett læremester. Det har vi i Guds ord. Det er altså Bibelen som skal fortelle oss hva som er synd og galt i livet og hvordan vi kan bli frelst. Alle troende behøver en slik oppseding i et rett kristenliv. Vi skal ikke bli rettferdige for Gud på denne måten, men vi kan vise verden at vi er det ved et hellig liv.

.

17 for at Guds menneske kan være fullkomment, satt i stand til all god gjerning.

[2: 21. Heb 13: 21.]

Nå viser Paulus en god grunn til å leve etter Guds ord. Vi kan nesten ikke forstå det, her<>

.

Først kaller han de kristne for et ”Guds menneske”. Og det er vi, for vi er født av Gud til et helt nytt liv. Og i Kristus er vi fullkomne og ett med ham. Men Bibelen sier flere ganger at vi skal være fullkomne. Da taler den om livet som kristne, om å være hellig i hverdagen, i handel og vandel, i tale og gjerning. Det makter vi ikke av egen kraft. Men her gir Skriften gode råd og veiledning og kraft til å gå den veien den viser oss.

.

Frukten av det blir nye gjerninger. Gode gjerninger som i Ef. 2, 10. Ved Guds nåde blir vi satt i stand til det vi ikke kunne før. Tanken i dette verset, sier Barnes, at hvilke gode gjerninger et menneske skal gjøre, vil han finne den veiledning han trenger.

.

La oss derfor studere Bibelen. Den er veldig nyttig for en kristen og har aldri ledet noen på feil vei. Med tanke på det som er sagt tidligere i dette kapitlet om de siste tider som blir vanskelige på grunn av vanskelige mennesker, er denne avslutningen tydelig. Mer enn noen gang er Bibelen nødvendig nå i avslutningsfasen på denne tiden. Den er også i stand til å hjelpe oss gjennom alle vanskeligheter. Og vi trenger denne boken.

.