Kapittel 2.
.
1. Uredd og sterk, v. 1-6.
Vers 1 Bli da du, min sønn, sterk ved nåden i Kristus Jesus!
[Ef 6: 10.]
Alle mennesker vil være sterke. Det hører med til det gamle mennesket (kjødet) å være bedre enn andre, og da gjelder det om å være sterk. Også kristne mennesker kjenner nok på det, fordi vi føler at vår egen avmakt er så stor. Vi er de ynkverdigste av alle mennesker, sier Paulus. På en måte er vi det.
.
Min sønn, skriver han her. Og det betyr hans åndelige sønn. Paulus var trolig det redskap Gud brukte for å gi ham evangeliet. Selv om han hadde en troende mor og mormor (kap. 1, 5), var ikke det nok. Han ble selv stilt på valg som alle andre mennesker som møter evangeliet blir. En dag måtte han si ja til Jesus eller gå bort i verden.
.
Og nå måtte han bli sterk, skriver apostelen. Det må altså bety at han ikke var det fra før. Slik var han lik oss alle andre. I oss selv er vi ingen ting – nå taler vi om åndelige ting. Skulle han bli stående i den striden som lå foran ham, og som Paulus hadde talt om i forrige kapittel, behøvde han noe mer enn menneskekraft. Hvordan skulle han få det?
.
Da kommer Paulus med løsensordet: ved nåden i Kristus Jesus. Bare der kan et menneske bli frelst og leve med Gud, og bare ved nåden kan vi arbeide for Gud. Det er en altomfattende sannhet. Men det er en underlig styrke ved nåden. Den opererer på motsatt måte av det vi mennesker tenker. Ordet nåde (charis) betyr alltid det uforskyldte og ufortjente. Vi er alltid uverdige når vi lever i nåden.
.
Paulus sier noe om denne ”nådens kraft” i 2. Kor. 12. Da strevde han med tornen i kjødet og bad flere ganger om hjelp til å bli fri. Da sa Herren: Min nåde er nok for deg, v. 9. Og så legger han til: Guds kraft fullendes i skrøpelighet! Det vil intet naturlig menneske tro eller bygge på. Men Paulus har oppdaget eller fått åpenbart en hemmelighet her, og det gjør at han ønsker å være skrøpelig! Er det noe mål for en kristen?
.
Hemmeligheten er at bare da kan Kristi kraft bo i ham. Men da bor også den kraften i et menneske. Det gjør at Paulus kan vær vel til mote selv om han er svak. Han er ved godt mot selv i den verste motgang – i forfølgelse og trengsel. Det ligger både en erkjennelse og en triumf i ordene: Når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk, v. 10.
.
Når Paulus her skriver at Timoteus må bli sterk, må det bety at han først må bli skrøpelig og liten. Det er veien for oss alle. Som sagt gjelder ikke dette bare selve begynnelsen, om å bli sterk. Det gjelder hele livet. Skal vi eie kraften i vårt liv, må vi også kjenne og erkjenne vår skrøpelighet hele veien.
.
2 Det du har hørt av meg i mange vitners nærvær, overgi det til trofaste mennesker, som også er i stand til å lære andre.
[1: 13. 3: 14. Tit 1: 5.]
I denne nye styrken midt i svakheten er det Timoteus skal gå videre i tjenesten. Budskapet har han fått, det har Paulus forkynt ham, og det er mange vitner om det. Dette skal han gi videre. Kristenliv-og arbeid er som en stafett: Paulus har fått det fra Jesus selv sammen med apostlene og de hellige skrifter. Han har gitt det videre til andre, bl. a. Timoteus. Og nå ber han denne yngre mannen om å føre arven videre til neste generasjon av forkynnere.
.
Men han må passe på hvem han overlater tjenesten til. Det må være trofaste mennesker – slike som tar Guds ord på alvor og er villige til å innordne seg under Ordet. Men de må også være dyktige pedagoger, altså folk som kan lære fra seg. Skal kirken bli bevart rett og sann må lærerne og prestene være sanne og trofaste mot Bibelen. Skjer ikke det, går det galt med neste generasjon.
.
3 Lid ondt med meg som en god Kristi Jesu stridsmann!
[1: 8. 4: 5.]
Framtida ser ikke alltid like lys ut. Timoteus må regne med storm og bølger på reisen. Paulus vil forberede ham på det, og det gjør han flere ganger, se 1. Tim. 4,1ff; 2. Tim. 3, 1ff; 4, 3f. Motgangen kan komme snart, allerede i hans egen levetid, derfor sier han: lid ondt med meg.
.
En god Jesu stridsmann er villig til å lide ondt for Herrens skyld. For han vet at Herrens sak er det viktigste på jord, og han vet at djevelen er virksom og sterk. Her må han ikke gi opp. Det onde kan være ren forfølgelsen, men også hardt arbeid i tjenesten for Gud. Det kan være fristende for en misjonær og predikant å gi etter når motgangen kommer. Det er lettest og mest behagelig for kjødet.
.
Nå viser Paulus han at lidelsen hører med til tjenesten. Det har det alltid gjort. Det er et faresignal når kristendommen eller enkelte forkynnere og ledere blir populære blant verdslige mennesker. Er de blitt for ”snille” og dermed ufarlige? Ordet for stridsmann er soldat (stratiåtæs), og det er et kjent bilde på en kristen i Bibelen og særlig hos Paulus (1. Kor. 9,7; 2. Kor 10,2f; 1. Tim. 1, 18; Fil 2, 25; Filem 2).
.
4 Ingen som gjør krigstjeneste, blander seg inn i dagliglivets sysler, for han vil gjøre sin hærfører til lags.
[1Kor 9: 25.]
Nå bruker Paulus tre bilder fra virkeligheten til å illustrere tjenesten i Guds rike. Først soldaten. I Romerriket var det vant med krig og soldater. De var ofte på reis gjennom ulike land, både for å avløse andre soldater i vakttjeneste og på vei til krig i et eller annet land. Dette riket var ganske stort på denne tida.
.
En soldat måtte holde seg til det han var betalt for og som lederen for avdelingen krevde. Derfor kunne han ikke slå seg ned et sted og bygge opp sin egen forretning. Slik skal en misjonær og predikant gå helhjertet inn for saken han er kalt til. Paulus visste godt at fristelsen til det lå nær. Særlig i rolige tider der lite skjer, vil tanken komme om en fast stilling for seg og sine. Da sier Paulus til sin venn: Gjør ikke det. Du har et kall.
.
5 Og den som kjemper på idrettsbanen, får ikke seierskransen uten at han følger reglene.
[4: 7, 8. 1Kor 9: 24, 25. Åp 2: 10.]
Det neste bildet er fra idretten. Det var også kjent, særlig i Hellas. For en idrettsmann må følga de reglene som er satt opp og ikke la seg forstyrre av noe annet. Det har han også skrevet om til korinterne (1. Kor. 9, 24ff). Der bruker han bildet om seg selv og sier: Jeg undertvinger mitt legeme og holder det i trelldom.
.
Hvis vi skal nå målet og komme til himmelen, må vi faktisk følge Bibelens retningslinjer i alt. Det samme gjelder i arbeidet for Gud. Vi kan ikke bruke alle slags ”virkemidler” i Guds rike, eller metoder de bruker i forretningsverden. Guds rike er ingen bedrift som må ha en viss avkastning for å kunne eksistere. Her må Guds Ånd lede arbeidet på sin måte.
.
6 Bonden som arbeider, skal først ha sin del av fruktene.
[1Kor 9: 7, 10.]
Det tredje bildet er fra jordbruket. Bonden arbeider. Det går ikke av seg selv. Det kan være en annen grøft man kan falle i. Legg merke til at Jesus ba oss om å be at Gud skal drive arbeidere ut i sitt rike. Det er bare de som går inn i tjenesten og lykkes.
.
De skal først nyte fruktene, sier han. Det gjelder bonden som først smaker på frukt og bær før han selger det. Og det gjelder i Guds rike der Timoteus nå er. Den som arbeider mest, får mest igjen selv også. Stor belønning for lite arbeid smaker ikke godt. Men når vi har strevet og kanskje lidd en smule, da er det godt med hvile og å se at noe skjedde. Vi blir selv styrket i troen og får se at andre blir frelst og bevart for Jesus.
.
2. Tenk, v. 7-14.
7 Tenk over det jeg sier! For Herren skal gi deg forstand på alt.
Paulus skjønte nok at hans ord kunne gå forbi tilhørerne. Det kan skje både ved at det ble for tungt og vanskelig å forstå eller at tanken vandret lange veier omkring i verden. Derfor stanser han litt og sier: Nå må du tenke på det jeg sier, er det ikke viktig?
.
Og om vi synes noe er vanskelig, skal Herren vise oss betydningen etter hvert. Det er ikke sikkert vi ser og forstår alle ting med en gang. Men vi har et veldig løfte her. Herren kjenner alle ting til bunns, og derfor kan han gi oss kunne skap om det. Men Gud gjør det ofte slik at han gir oss det vi behøver nettopp nå. Hvorfor skal vi vite en mengde ting som vi ikke får bruk for?
.
8 Kom Jesus Kristus i hu, han som er oppreist fra de døde, av Davids ætt, etter mitt evangelium.
[2Sam 7: 12-16. Sal 132: 11. Rom 1: 3. 1Kor 15: 5, 20.]
Denne oppfordringen kan se ut som om den var gitt til ufrelste mennesker. Og det passer utmerket på dem. Men her i brevet står det til Timoteus, en forkynner og arbeider i Guds rike. Står han i fare for å glemme Jesus?
.
Det er nok letter enn vi tror. Midt i travelheten med administrasjon og opplegg av ulik slag, kommer mannen fra Nasaret ofte i bakgrunnen. Det er for ham vi arbeider, men er han viktig for oss? Eller er vårt eget bidrag i arbeidet blitt så viktig? Da sier Paulus: Husk på Jesus – glem han aldri!
.
I denne sammenhengen blir ordet viktig. Han nevner ikke at Jesus er død for våre synder og at vi er frelst av bare nåde ved troen på ham. Det er en annen side ved Jesus som Timoteus ikke må glemme: hans oppstandelse. Paulus har nettopp talt med ham om lidelse og motgang for Jesu skyld og om den kraft han trenger i livet.
.
For å vise at der er kraft nok, peker han på oppstandelsen. Det er jo det beste ”beviset” på hvem Jesus er og hva han kan gjøre for oss. Det er oppstandelsens kraft som brøt alle tenkelige lenker og bånd, som nå ligger klar for Timoteus. Han har ingen ting å frykte. Den samme kraft er for oss som tror, sier han til efeserne (Ef. 1, 19-21).
.
Denne Jesus var av Davids ætt – kongeætten og Messiasætten i Israel. 2. Sam. 7, 12-16. Salme 89, 3. Apg. 2, 29.32. Det var dette Paulus hadde forkynt, Jesus som Messias av Davids ætt. Og det skulle Timoteus forkynne, og det skulle han overgi til neste generasjon. For det er bare Han som kan frelse.
.
9 For dette evangelium er det jeg lider ondt, like til det å være lenket som en forbryter. Men Guds ord er ikke bundet.
[Ef 3: 1, 13. Fil 1: 12-14. Kol 1: 24.]
Ordet om Jesus som døde og oppstod faller ikke alltid i smak hos menneskene. For det dømmer oss i vår naturlige tilstand og viser at det var for vår skyld han måtte lide. Mange mennesker tar da igjen og straffer tjenerne. Mange Guds tjenere har opplevd dette ned gjennom tidene i alle land. Paulus viser vei her. Han var ved godt mot og led for Jesus. Men det må ha smerte ham. ”Like til det…” sier han. Det var liksom slutten av en lang rekke smertefulle dager og år. Nå ble han til og med behandlet og regnet som en forbryter, slik Mesteren selv ble det.
.
Men! Sier han. Her kommer liksom utropstegnet og seiersropet. Det er ikke slik med Guds ord som med en Guds tjener. Ordet går videre om tjeneren må dø. Det er aldri bundet! Det skal også vi få bygge vår tjeneste på og finne hvile midt i striden.
.
10 Derfor utholder jeg alt for de utvalgtes skyld, for at også de skal få frelsen i Kristus Jesus med evig herlighet.
[Rom 6: 23.]
Paulus har en utrolig offervilje og kjærlighet til mennesker. Derfor kan han si: Jeg utholder alt. Det er slik kjærligheten er, har han forklart oss i 1. Kor. 13, 7. Han er villig til å høre hån om sitt liv og sin tro. Han opplever at folk tviler på ham og hans apostelkall, det må han også tåle. Han har opplevd forfølgelse og religiøse folk, ikke bare de statlige myndigheter. Han er også villig til å dø for sin tro.
.
Målet er hele tiden at noen må høre ordet om Jesus og bli frelst. Det gjelder evigheten og ikke bare en god tid her i livet. Og han vet litt om hvor viktig det er og gjør alt han kan for å frelse noen. Han har sikkert også en tanke å få påvirke Timoteus til den samme holdningen. De mange formaninger han gir i brevet viser det.
.
11 Det er et troverdig ord. For er vi døde sammen med ham, skal vi også leve sammen med ham.
[Rom 6: 8. 8: 17. Fil 3: 10. 1Tess 5: 10.]
Så gir han oss en fast grunnvoll for å tro dette: Gud har selv sagt det i sitt ord. Vår personlige frelse er en rød tråd gjennom Bibelen sammen med flere andre tråder. Bibelen er ikke en bok om filosofi og tanker som egentlig ikke betyr noe for oss. Vi kan ikke vrake og velge det som passer.
.
Bibelen er et troverdig ord. Det betyr at Ordet er sant på alle områder. Det vil komme til å skje det Gud sier der. Det gjelder vår frelse – ingen skal gå skuffet bort fra Jesus om de vil ham. Det gjelder den daglige vandring med Gud der han har sagt at han er med oss alle dager, Mat. 28, 20. Og det gjelder evigheten og dommens dag og ordet om fortapelsens mørke. Det vil skje i Guds time.
.
Jesu død er selve grunnvollen for vår tro. Da skjedde forsoningen og skyldbrevet ble naglet til korset på Golgata. Derfor kan vi bli frelst. Og når vi tar imot Frelseren i tro, da får vi del i hele frelsesverket. Jesus døde for våre synder, derfor er det som om vi selv døde for vår synd. Han tok bare vår plass, ble vår stedfortreder.
.
Men Jesus stod også opp igjen til et nytt liv etter døden. Slik er det også med oss som tror. Vi skal leve i troen på Jesus – sammen med ham. I Gal. 2, 20 står det noe om det: Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Vi ble korsfestet med ham, Rom. 6, 6. Så fullstendig er vi frelst fra synden.
.
12 Holder vi ut, skal vi også herske sammen med ham. Fornekter vi, skal også han fornekte oss.
[Matt 10: 33. Rom 5: 17. 8: 17. 1Pet 4: 13.]
Han fortsetter nå med tankerekken. Et liv sammen med Jesus der vi er villige til å lide for ham og holder ut i motgangen, vil medføre det evige liv. For mange kan sterk motstand og lidelse være en tung kamp. Og det krever tålmodighet. Men da vil også seieren komme, og vi skal herske med Jesus, sml. Rom. 8, 17. I Åp. 3, 21 står det faktisk at de som seirer skal sitte på hans trone.
.
Den andre siden er like sann: Den som fornekter Jesus, vil oppleve en stengt himmeldør. Jesus vil si til slike mennesker om de ber og gråter for å komme inn: Jeg kjenner dere ikke. Det sa Jesus klart, Mat. 10, 33. De er ikke oppskrevet i Guds rikes manntall. Det blir vi bare ved troen her ende. Alle andre vil gå under i dommen.
.
13 Er vi troløse, så forblir han trofast. For han kan ikke fornekte seg selv.
[4M 23: 19. Rom 3: 3. Tit 1: 2.]
Vers 13 er lett å misforstå og misbruke. Det kunne se ut som om det ikke var så nøye med oss og vårt liv. Gud er trofast gjennom alt. – Men slik var det ikke ment. Gud vet at et syndig menneske aldri kan bli fullkommen her nede.
Dette er et ord som forkynner en uendelig nåde. Når det går galt for oss – og det gjør det ofte, da er Gud alltid trofast mot sitt ord og løfte når vi kommer til ham. Her gjelder Jesu eget ord i Johs 6, 37: Den som kommer til meg, vil jeg ingenlunde støte ut. Og det ordet er sagt i en sammenheng der mange holdt på å gå bort fra Jesus. Til slutt måtte han spørre sine aller nærmeste: Vil også dere gå bort, v. 67. Men de ble hos ham, og Jesus var trofast. D. Guthrie peker på at disse ordene er ikke gitt for at vi fritt kan synde, men som trøst til svake samvittigheter.
For han kan ikke fornekte seg selv, står det. Det er Guds vesen å være trofast. Han er slik – til alle tider. Det betyr at ville fornekte sin egen natur om han frelste de som var troløse (Barnes). Hans hellighet krever dom over synden. Han er ren og kan ikke la noe urent bo i sitt rike. Åp. 21, 27. Å leve i syndsforlatelsens rike, betyr å leve i syndserkjennelsen.
.
14 Dette skal du minne om. For Guds åsyn skal du pålegge dem at de ikke skal ligge i ordkrig, til ingen nytte, men til undergang for dem som hører på.
[1Tim 6: 4. Tit 3: 9.]
Vår falne natur er slik at vi ønsker mest av alt å glemme dette. Det koster å bekjenne sin synd, å bøye seg ned for en hellig Gud og si: Det er min skyld. Mange lever også nå som om dette ikke var sagt noen gang. Det er fortrengt i samvittigheten. Derfor skal Timoteus minne folk om det igjen og igjen. Forkynneren må stadig ta det opp i møtene og legge det på folks hjerte så sterkt at de ikke glemmer det.
For Guds åsyn må vi tale om det, det viser at han ser på dette som en alvorlig sak. Og en predikant er på en særlig måte for Guds åsyn når han står på talerstolen eller taler om åndelige ting privat. Da gjelder ikke våre meninger eller det vi antar (”tror”) om Guds ord.
Timoteus skal pålegge folk noe. Det er sterkere enn formaning og oppfordring. Du kan ikke prute på et pålegg – det er bare slik. Og saken gjelder her diskusjoner og endeløse samtaler og enetaler om unyttige ting. Det blir faktisk en ordkrig av det. Poenget er ofte da at man skal vinne diskusjonen mer enn å finne fram til sannheten.
Det er mulig at dette gjelder vranglærerne som kommer med nye ideer og tanker og tolkinger. Og vi vet at slike mennesker ofte er flinke til å diskutere og vinne over sine motstandere. Det er fristende å prøve å overbevise dem og ”vinne dem”. Vær forsiktig, sier Paulus, gjør det ikke. Oftest taper du. Et annet hensyn føres her inn: Tilhørerne kan ta skade. De holder ofte med de som vinner og er flinkest til å ordlegge seg. Mange sekter har god opplæring av sine tjenere og de vet hvordan de skal takle ulike situasjoner. Vi skal i det hele tatt tenke på hvem tilhørerne er når vi snakker om slike ting.
.
3. Vår tale, v. 15-18.
15 Legg vinn på å kunne framstille deg for Gud som en som holder prøve, en arbeider som ikke har noe å skamme seg over, en som på rett måte utdeler sannhetens ord.
Her vender Paulus seg igjen til predikanten Timoteus. Det han nå sier, må den unge vennen legge vinn på. Det betyr at koster noe rent menneskelig. Vi skal ikke la det skure og tenke det ordner seg nok.
Det gjelder å bestå prøven når det handler om sannheten i Guds ord og forkynnelsen. Han skal ikke ha noe å skamme seg over i forkynnelsen. For han skal dele ut – forkynne – Guds ord rett. Dette gjelder ikke menneskelige forhold eller metoder vi bruker for å tale. Her er det tale om å holde fram hele Guds råd, Apg. 20, 27. Er det slik at vi holder noe tilbake fordi folk ikke liker å høre det, da har vi ikke bestått prøven. Det betyr ikke at vi til alle tider skal tale om alt. Men alle tråder i evangeliet og Guds ord må være med der vi er over noen tid. Alle deler av Skriften må lyde klart i forsamlingene.
.
16 Vend deg bort fra det vanhellige, tomme snakk, for de går bare videre og videre i ugudelighet.
[1Tim 1: 4, 6. 4: 7. Tit 1: 14. 3: 9.]
Til alle tider har det vært folk som bare snakker og snakker uten innhold. De skal kommentere alt mulig og ”løse verdensproblemene” som det populært kalles. Paulus er tilbake til det han sa i v. 14 om ordkrig. Noen mennesker er så fulle av unyttige ord at det tjener ingen hensikt å bruke tid på dem. De liker å krangle om åndelige ting og søker ikke sannheten.
Paulus sier: Vend deg fra dem. Slike diskusjoner eter bare om seg og ødelegger mer og mer som en kreftsvulst. Han sier ikke at vi skal isolere oss, men peker på at det tjener saken best om vi holder oss borte. ”Hva mener du om det?” er en typisk innfallsvinkel de har. Vi skal bruke åndelig skjønn og teft og lytte oss fram til om det er sannheten man søker eller noe annet. En rett søken er preget av ydmykhet og ikke arroganse.
.
17 Deres ord vil ete om seg som villkjøtt. Blant dem er Hymeneus og Filetus.
[1Tim 1: 20.]
Ordene eter lett om seg. Da kan også vonde ord komme og anklager og sladder som bare gjør skade. Vi hadde vært spart for mye om vi tenkte på det i tide og sa: Unnskyld, dette kan jeg ikke være med på. – Også nå navngir Paulus to menn i negativ retning. Det må ha vært slike som skadet menigheten med sin tale. Hymeneus er også nevnt i 1. Tim. 1, 20 der Paulus overgir ham til satan for å bli tuktet. Det tror man betyr at han ble støtt ut av menigheten. Den andre kjenner vi ikke mer til.
Det er vondt med slike som ødelegger i Guds rike. Men de må behandles slik Paulus sier her. De kan ikke være med i Guds rikes arbeid og hans menighet når de ødelegger den. Media og folk flest forstår lite av denne problemstillingen og taler varmt om at vi skal utstøte noen. Men her er det Guds pedagogikk som gjelder.
.
18 De har faret vill fra sannheten, for de sier at oppstandelsen alt har funnet sted, og hos noen omstyrter de troen.
[1Kor 15: 12. 1Tim 6: 21. Tit 1: 11.]
Grunnen til at Paulus behandler dem strengt er at de farer vill fra sannheten. Det er alltid alvorlig. Her omtales så spesielt to forhold: Spørsmålet om oppstandelsen og om troen.
De sier at oppstandelsen allerede har vært. Da kan vi altså ikke vente en ny oppstandelse og slik møte Gud til oppgjør og dom. Vi vet ikke sikkert hva denne sekten mente nettopp her. Augustin mente at de henviste til den ”oppstandelse” som kom i hjertet og tanke når folk så sin synd og ved troen ”stod opp” til et nytt liv. Eller det kan vise til det som skjer når et menneske går inn i evigheten ved døden.
Men uansett hva sektene mente, er det en farlig vranglære. De undergraver en av støttene i den kristne tro, som Paulus skriver om i 1. Kor. 15, 12-19. For det innebærer at de nekter Jesu legemlige oppstandelse, som nettopp viste at han var Guds mektige Sønn. Rom. 1, 4. Å nekte det, er en livsfarlig løgn.
Dette fører til at folk blir avsporet fra troen, som Seidelin oversetter dette verset. Og går man av sporet, går vi feil. Og det kan skje med alle trossetninger i kristendommen. Det er bare den som følger Skriften som er på rett vei og som har en trygg grunn under seg. Det gjelder i forhold til Jesu fødsel av en jomfru, hans liv og gjerning, hans død for våre synder og seierens oppstandelse.
Ordet for å ”omstyrte troen” betyr egentlig å fordreie den (anatrepousin). I NB-07 er det oversatt med: river ned. Alt dette viser at vranglærerne er ikke ufarlige for en kristen. Det står om det evige liv om vi lar dem forville oss. Derfor skal vi være forsiktige og ikke ha unødig kontakt med dem. Det er bedre å bli skikkelig kjent i Bibelen enn å studere alle sidesporene.
.
4. Grunnvollen, v. 19.
19 Men Guds faste grunnvoll står, og har dette segl: Herren kjenner sine! - og: Hver den som nevner Herrens navn, skal avstå fra urett!
[4M 16: 5. Matt 7: 23. Joh 10: 14. 1Kor 8: 3.]
Dette ordet er en fortsettelse av det forrige verset ved at det viser til hovedsaken. Vi har altså en fast grunnvoll – det må bety en sikker og sterk grunnmur som ingen kan rokke. Vi bygger vår frelse og kristenliv på Jesus Kristus og hans soning for våre synder. Den står i liv og død. Det er et segl som borger for sikkerhet.
.
På denne grunnvollen står det skrevet to ting. Først: Herren kjenner sine. Det må vi se i forhold til vranglærerne han har skrevet om. De vil jo ta fra oss retten til å være Guds barn og mener at de har den rette og eneste oppskrift på det. Det er alltid sektenes vesen.
.
Gud vet hvem som hører ham til og han kjenner hver eneste troende. Ingen kan lure Gud, skrev den svenske dikteren Sven Lidman en gang. Det gjelder i alle spørsmål. Han kan skille ut alle sine venner fra resten av verden, og det skal han gjøre en gang. Timoteus må vite dette, slik at han kan hjelpe dem som er i nød og er blitt påvirket av sektene.
.
Man tror at dette er et sitat, men et nøyaktig sitat finnes ikke i Det gamle Testamentet. Det er to steder som kan være bakgrunnen. I prof. Nahum 1, 7 der det står: Herren kjenner dem som tar sin tilflukt til ham. Det andre er 4. Mos. 16, 5: I morgen skal Herren åpenbare hvem som tilhører ham. I den greske Septuaginta-oversettelsen står det: Gud vet hvem som er hans. Det er altså en sannhet som har vært kjent i lange tider fra Moses av.
.
Den andre innskriften er: Hver den som nevner Herrens navn, skal avstå fra urett! Dette er elementært i den sanne kirken, skriver Barnes. De som tilhører Herren, lever et rett liv i hellighet. Dermed blir det et kjennetegn på Guds barn, som Johannes sier. 1. Johs 3. Det er mulig at en side ved vranglærerne var at de lærte det motsatte, såkalt libertinisme. Da må de ha lært at en kristen kan leve som han vil uten hensyn til bud og regler. Det kan vise til noen gnostikere i den første kristne tiden.
.
Vi legger merke til at denne side ved kristentroen er ofte nevnt i Det Nye Testamentet. Vi får mange formaninger til å leve rett og sant i denne verden – det er kristendommens varemerke.
.
5. En kristens liv, v. 20-26.
20 I et stort hus er det ikke bare kar av gull og sølv, men også av tre og leire. Noen kar er til ærefullt bruk, andre til vanære.
[Rom 9: 21.]
At ikke alle lever rett, er tydelig for de fleste. Her er mange slags barn i det synlige, ytre Guds rike. Men det er mye skrøpelighet også blant oss som troende. Ikke alt er sølv og gull, edel og god vare. Noe er tre og leire. Dette viser forskjellene blant mennesker.
.
Noen mennesker lever til ære for Gud. Noen blir satt til ekstra høye og viktige stillinger i Guds rike. Noen har en tjeneste som er godt synlig for mange, ja, kanskje for alle i sin tid. Noen kommer i historiebøkene og taler dermed lenge etter sin død. Noen er mye brukt av Gud til f. eks. å vinne mennesker for himmelen.
.
Andre er svært usynlige. De kan ikke peke på et eneste menneske de har vunnet for Gud. De gjør bare sin vanlige gjerning dag for dag og er trofast i det. Ingen legger merke til dem eller skriver i avisene om dem. Og de vil aldri få navnet sitt i et leksikon eller en historiebok.
.
Men det er ikke sikkert at alle de som er i rampelyset er satt der av Gud. Noen kristne er også ekstra flinke til å framheve seg selv og markedsføre seg som rent ut sagt uunnværlige. Vi kommer heller ikke bort fra at noen kristne har kontakter og slekt høyt opp i de menneskelige styrer og organer. Det blir liksom naturlig og uunngåelig for noen å gå forbi dem.
For oss alle gjelder det å være ydmyke og små – både for Gud og mennesker. Det er hverdagsmenneskene som gjør de viktigste jobbene. Vær ikke redd og bekymret om ikke din gjerning blir omtalt eller rost av et eneste menneske. Gud vet om det, når det er gjort for ham. Det er saken vi alltid skal tenke på: Dette gjør jeg for Gud og ikke for mennesker. Når Gud ser det, er det nok for meg.
.
21 Den som nå har renset seg så han holder seg borte fra disse vanærens kar, blir selv et kar til ære, - helliget, nyttig for husbonden, satt i stand til all god gjerning.
[3: 17.]
I dette verset går apostelen over til å vise hvordan vi kan være et kar til ære for Gud. For det må vel være et viktig spørsmål for alle kristne. Vi lever ikke lenger for oss selv, men for Jesus. Vi skal ikke selv stå i sentrum i livet vårt. Det har vi så lett for å gjøre etter kjødet. Guds rike er det sentrale!
.
Først skal vi rense oss, sier han. Synden henger så fast ved en kristne, Hebr. 12, 1-2. Den vil liksom ikke slippe taket. Vår syndige natur prøver seg hele veien for å lede oss inn i noe urent og urett. Vi kjenner alle den lysten og kraften i oss.
.
En kristen lever derfor i renselsen – en stadig prosess der Ånden overbeviser oss og leder oss til Jesus og ber oss om å erkjenne og bekjenne synden. Da lyder det så herlig i Ordet: Dersom vi bekjenner – da renser han oss – i Jesu, hans Sønns blod. 1. Johs 1, 7-9. Å vandre i lyset er nettopp dette åpne livet med Gud der alt ligger for Guds åsyn. Ingen kan leve til ære for Gud og hans rike uten å leve der.
Da sier han: hold deg borte fra de vantro og urene. Der er et gjerde mellom Guds folk og verden. Vi skal gå til verden som misjonærer, men vi skal holde klar avstand m.h.t. lære og liv. Du kan verken ære Gud eller vinne verden ved å bli lik verden.
.
Da er du et kar til ære, - helliget, nyttig for husbonden, satt i stand til all god gjerning. Bare som tydelige kristne er vi vitner om Kristus. For han var tydelig.
.
22 Fly fra ungdommens lyster! Og jag etter rettferdighet, tro, kjærlighet, fred med dem som påkaller Herren av et rent hjerte!
[1Kor 1: 2. Gal 5: 22. 1Tim 6: 11. Heb 12: 14.]
I rekken av formaninger, har vi her 5-6 kraftige ord som går rett inn i vårt eget liv. Menneskenaturen er seg selv lik til alle tider, og derfor trenger vi alltid de samme formaninger og vitnesbyrd om livet med Gud.
.
Det første gjelder spesielt ungdomstiden. Fly fra ungdommens lyster! Dette har ofte blitt brukt i betydningen seksualitet. Og vi vet at det er en sterk drift nettopp i ungdomstiden når den våkner for alvor. Så her gjelder det for Timoteus og andre unge å følge Bibelens veiledninger. Det er til det beste for ens elv og for andre vi omgås. I denne sammenheng innebærer flukten å holde seg unna det ulovlige, dvs. det som guds ord forbyr. Og det 6. bud er tydelig nok.
.
Men det spørs om ikke ”lyster” her har en videre betydning. Ungdomstiden er fylt av så mange nye krefter i mennesket, lyster til å gjøre mye, være med på alt nytt og tøye grenser på alle områder i menneskelivet. Og ikke alt dette gagner, det kan til og med hindre oss i et godt framtidig liv. Paulus vil advare ham mot å favne hele verden. Ungdommens lyster kan lett føre oss bort fra det ene nødvendige. Det skal Timoteus også lære. A. Dächsel tar med tre spesielle farer som de unge har: innbilskhet, ustadighet og motløshet. Det må Timoteus som pastor passe særlig på.
.
Dernest: Jag etter rettferdighet. Nå taler han om den positive siden ved livet i motsetning til å fly fra noe. Dermed er vi inne i det hellige liv som en kristen. Og det kommer ikke av seg selv – han skal jage etter det. Rettferdighet er her ikke den troendes rettferdighet som vi får av Gud. Den er alltid fullkommen, og vi behøver ikke å jage etter den. Her taler han om kristenlivet, og kanskje særlig en forkynner og kristenleders liv. Han må behandle alle mennesker med respekt og være rettferdig mot alle. Det er ikke så lett alltid. Det kan bli menneskelige motsetninger som gjør ham blind for det rett i gitte situasjoner. Derfor behøver han denne påminningen.
.
Deretter tro. Det er ikke den frelsende tro han taler om her. En troende har troen og skal ikke jage etter den. Men det er heller den nådegave som kalles tro eller også trofasthet i tjenesten. Hvis en av ungdommens lyster er motløshet, behøver nå Timoteus en oppfordring til å være trofast i det arbeid han har fått av Gud. Og det trenger vi kanskje ofte i vanskelige tider.
.
Så nevner han kjærlighet. Hvis vi har tjenesten som pastor i tanke her også, blir det klart at han må være vennlig og god og kjærlig mot alle i menigheten. Det kan oppstå situasjoner blant mennesker der kjærligheten kan bli kald. Paulus vil derfor rette en særlig oppfordring også om det. Men det gjelder selvsagt alle kristne. Vi må ikke bli uvillige og få mot noen som f. eks. gjør oss noe ondt eller taler nedsettende om oss. Da skal vi be om ny og mye kjærlighet nettopp til disse menneskene. Og noen ganger kan de da bli våre beste venner.
.
Verset slutter slik: fred med dem som påkaller Herren av et rent hjerte! Det er både godt og litt underlig og uventet. Idealet er jo å ha fred med alle mennesker. Og Gud har gitt oss en slik fred mellom mennesker. Det er menneskets skyld at det er ufred på jord, ikke Guds. – Så kommer Paulus med en innskrenkning som vi kanskje ikke skulle vente. Han ber oss om å holde fred med dem som påkaller Herren av et rent hjerte! Her er altså en spesiell utfordring til å holde fred med de sanne Guds barn på jord. Det må vel bety at det var tendenser i menighetene til uro og gruppedanning blant de kristne. De kunne ikke alltid ha fred med alle andre, som hedninger og jøder og sekter som oppstod. Men med de sanne kristne med et rent hjerte – der må dere sørge for at det ikke blir splittelse. Hvor mye ondt hadde vi ikke unngått om vi var mer nøye med dette. De som har det rene hjertet, er alle som lever stadig i syndenes forlatelse med sitt liv.
.
23 Vis fra deg de tåpelige og uforstandige stridsspørsmål! For du vet at de føder strid.
[1Tim 4: 7. 6: 4, 5. Tit 3: 9.]
Nå innfører han enda en side ved kristenlivet, og særlig pastorlivet og predikantlivet. Vi møter noen ganger mennesker som vil diskutere for diskusjonens skyld. De kan komme med helt spesielle problemer eller saker og gjøre de til en hovedsak. Og det fører automatisk til strid og vanskeligheter og dermed splittelse blant Guds folk.
.
Det beste rådet var her å vise dem fra seg. Hvis vi begynner en strid med dem, vil det bare vokse og bli så omfattende at vi ikke ser noen utvei. For slike mennesker lar seg ikke overbevise.
.
24 Men en Herrens tjener må ikke ligge i strid, men være vennlig mot alle, i stand til å lære andre, villig til å tåle ondt.
[1Tim 3: 2. Tit 1: 7, 9.]
Fire ting setter han nå som krav for en som vil tjene Herren, og det er nok universelt og likt til alle tider. Først: Han må ikke ligge i strid. Få ting ødelegger slik for tjenesten som strid mellom brødre. Ofte er det unødvendig, men vi bruker ikke tid nok til å bilegge den. Noen ganger er det nødvendig å stride for sannheten, men det bør alltid skje i en god og mild ånd, som Barnes peker på. Men det finnes mennesker som ikke gjør det, og de er virkelig vanskelige å komme til enighet med.
.
En Herrens tjener skal være vennlig mot alle. Slik vil Gud vi skal være. Og det er lett å være vennlig mot den som er vennlig mot oss. Då er vi som intime venner. Det er verre når vi måter stridige mennesker. Men også når vi er sammen med dem, skal vi være milde og vennlige og vise dem respekt selv om vi samtaler om vanskelige, bibelske spørsmål og blir uenige. Her vil det vise seg om vi følger Ånden eller kjødet.
.
En viktig side ved en Herrens tjener – pastor eller predikant – er evne og utrustning til å være lærer i Guds ord. Her er det ikke tale om en vanlig folkeskolelærer eller en lektor i høyere skoler. Her er det tale om undervisning i Guds ord for den vanlige menighet. I det første brevet til Timoteus skrev Paulus at en tilsynsmann må være dugelig til å lære andre. Det har både med kunnskap i Guds ord å gjøre og evne til å legge det fram for folk slik at de ulærde kan forstå hovedsaken. Da kreves også tålmodighet og flittighet. Ser vi verset i sammenheng, er det tydelig at disse ordene henger sammen. For hvordan kan man undervise noen i Guds sannheter, hvis vi ligger i strid med dem? De vil ikke lytte til en slik taler.
.
I denne sammenheng legger han til: villig å tåle ondt. Det kan også oversettes med: tålmodig. Vi kan også si at han er villig til å være tålmodig. For det er en stor kunst i menneskelivet. Mange har det altfor travelt også i dette. For ordet betyr å være tålmodig i motgang og onde tider.
.
25 Med saktmodighet skal han tilrettevise dem som sier imot, om Gud da kunne gi dem omvendelse, så de kunne kjenne sannheten,
[4: 2. Gal 6: 1. 1Tim 2: 4.]
26 og våkne opp av sin rus i djevelens snare, han som de er fanget av, så de må gjøre hans vilje.
[1Tim 3: 7. 6: 9.]
Enda noen gode råd og formaninger gir han sin unge venn. Og alt henger sammen med det som er sagt før.
.
Med ydmykhet skal han vise dem til rette som er uenige av en eller annen grunn. Saktmodighet er å være villig til å gå sakte, har en sagt. Men her har vi nok ikke å gjøre med en vanlig uenighet mellom brødre. Ordene sikter trolig til vranglæren. For å overbevise en slik, trenger man tid, og det må gjøres på en fin og vennlig måte. Det nytter ingen ting å bli arg og bruke sterke ord om at han er på feil vei og går fortapt. Det er nok ikke stedet å begynne. Og selv om motparten skulle bli ond på oss, skal vi legge vind på å bevare et saktmodig sinn. Alle som prøvd det, vet at det ikke er lett. Men det er den beste veien til å vinne dem.
.
Bak alt dette vi gjør, må vi likevel bevare tanken om at det er Gud ved sin Ånd som må overbevise og gi dem omvendelse. Bare slik kan de kjenne sannheten rett. Ånden må vise dem at de tar feil. Så lenge vi sier det, vil de prøve å forsvare seg selv med alle midler. Gud må gi omvendelse, også den er av nåde for Jesu skyld. Det er først det omvendte sinn som ser sannheten i Guds ord.
.
En viktig side ved omvendelsen er å og våkne opp av sin rus i djevelens snare, han som de er fanget av, så de må gjøre hans vilje. Hedningene og den ufrelste verden hos oss er fanget i djevelens snare. De er bundet av ham slik at de MÅ gjøre hans vilje. De er både åndelig døde og sover sin åndelige søvn og er i ens slags rus uten å skjønne at det bærer galt av sted.
.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar