2. Tim. kap. 2.

Kapittel 2.

.

1. Uredd og sterk, v. 1-6.

Vers 1 Bli da du, min sønn, sterk ved nåden i Kristus Jesus!

[Ef 6: 10.]

Alle mennesker vil være sterke. Det hører med til det gamle mennesket (kjødet) å være bedre enn andre, og da gjelder det om å være sterk. Også kristne mennesker kjenner nok på det, fordi vi føler at vår egen avmakt er så stor. Vi er de ynkverdigste av alle mennesker, sier Paulus. På en måte er vi det.

.

Min sønn, skriver han her. Og det betyr hans åndelige sønn. Paulus var trolig det redskap Gud brukte for å gi ham evangeliet. Selv om han hadde en troende mor og mormor (kap. 1, 5), var ikke det nok. Han ble selv stilt på valg som alle andre mennesker som møter evangeliet blir. En dag måtte han si ja til Jesus eller gå bort i verden.

.

Og nå måtte han bli sterk, skriver apostelen. Det må altså bety at han ikke var det fra før. Slik var han lik oss alle andre. I oss selv er vi ingen ting – nå taler vi om åndelige ting. Skulle han bli stående i den striden som lå foran ham, og som Paulus hadde talt om i forrige kapittel, behøvde han noe mer enn menneskekraft. Hvordan skulle han få det?

.

Da kommer Paulus med løsensordet: ved nåden i Kristus Jesus. Bare der kan et menneske bli frelst og leve med Gud, og bare ved nåden kan vi arbeide for Gud. Det er en altomfattende sannhet. Men det er en underlig styrke ved nåden. Den opererer på motsatt måte av det vi mennesker tenker. Ordet nåde (charis) betyr alltid det uforskyldte og ufortjente. Vi er alltid uverdige når vi lever i nåden.

.

Paulus sier noe om denne ”nådens kraft” i 2. Kor. 12. Da strevde han med tornen i kjødet og bad flere ganger om hjelp til å bli fri. Da sa Herren: Min nåde er nok for deg, v. 9. Og så legger han til: Guds kraft fullendes i skrøpelighet! Det vil intet naturlig menneske tro eller bygge på. Men Paulus har oppdaget eller fått åpenbart en hemmelighet her, og det gjør at han ønsker å være skrøpelig! Er det noe mål for en kristen?

.

Hemmeligheten er at bare da kan Kristi kraft bo i ham. Men da bor også den kraften i et menneske. Det gjør at Paulus kan vær vel til mote selv om han er svak. Han er ved godt mot selv i den verste motgang – i forfølgelse og trengsel. Det ligger både en erkjennelse og en triumf i ordene: Når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk, v. 10.

.

Når Paulus her skriver at Timoteus må bli sterk, må det bety at han først må bli skrøpelig og liten. Det er veien for oss alle. Som sagt gjelder ikke dette bare selve begynnelsen, om å bli sterk. Det gjelder hele livet. Skal vi eie kraften i vårt liv, må vi også kjenne og erkjenne vår skrøpelighet hele veien.

.

2 Det du har hørt av meg i mange vitners nærvær, overgi det til trofaste mennesker, som også er i stand til å lære andre.

[1: 13. 3: 14. Tit 1: 5.]

I denne nye styrken midt i svakheten er det Timoteus skal gå videre i tjenesten. Budskapet har han fått, det har Paulus forkynt ham, og det er mange vitner om det. Dette skal han gi videre. Kristenliv-og arbeid er som en stafett: Paulus har fått det fra Jesus selv sammen med apostlene og de hellige skrifter. Han har gitt det videre til andre, bl. a. Timoteus. Og nå ber han denne yngre mannen om å føre arven videre til neste generasjon av forkynnere.

.

Men han må passe på hvem han overlater tjenesten til. Det må være trofaste mennesker – slike som tar Guds ord på alvor og er villige til å innordne seg under Ordet. Men de må også være dyktige pedagoger, altså folk som kan lære fra seg. Skal kirken bli bevart rett og sann må lærerne og prestene være sanne og trofaste mot Bibelen. Skjer ikke det, går det galt med neste generasjon.

.

3 Lid ondt med meg som en god Kristi Jesu stridsmann!

[1: 8. 4: 5.]

Framtida ser ikke alltid like lys ut. Timoteus må regne med storm og bølger på reisen. Paulus vil forberede ham på det, og det gjør han flere ganger, se 1. Tim. 4,1ff; 2. Tim. 3, 1ff; 4, 3f. Motgangen kan komme snart, allerede i hans egen levetid, derfor sier han: lid ondt med meg.

.

En god Jesu stridsmann er villig til å lide ondt for Herrens skyld. For han vet at Herrens sak er det viktigste på jord, og han vet at djevelen er virksom og sterk. Her må han ikke gi opp. Det onde kan være ren forfølgelsen, men også hardt arbeid i tjenesten for Gud. Det kan være fristende for en misjonær og predikant å gi etter når motgangen kommer. Det er lettest og mest behagelig for kjødet.

.

Nå viser Paulus han at lidelsen hører med til tjenesten. Det har det alltid gjort. Det er et faresignal når kristendommen eller enkelte forkynnere og ledere blir populære blant verdslige mennesker. Er de blitt for ”snille” og dermed ufarlige? Ordet for stridsmann er soldat (stratiåtæs), og det er et kjent bilde på en kristen i Bibelen og særlig hos Paulus (1. Kor. 9,7; 2. Kor 10,2f; 1. Tim. 1, 18; Fil 2, 25; Filem 2).

.

4 Ingen som gjør krigstjeneste, blander seg inn i dagliglivets sysler, for han vil gjøre sin hærfører til lags.

[1Kor 9: 25.]

Nå bruker Paulus tre bilder fra virkeligheten til å illustrere tjenesten i Guds rike. Først soldaten. I Romerriket var det vant med krig og soldater. De var ofte på reis gjennom ulike land, både for å avløse andre soldater i vakttjeneste og på vei til krig i et eller annet land. Dette riket var ganske stort på denne tida.

.

En soldat måtte holde seg til det han var betalt for og som lederen for avdelingen krevde. Derfor kunne han ikke slå seg ned et sted og bygge opp sin egen forretning. Slik skal en misjonær og predikant gå helhjertet inn for saken han er kalt til. Paulus visste godt at fristelsen til det lå nær. Særlig i rolige tider der lite skjer, vil tanken komme om en fast stilling for seg og sine. Da sier Paulus til sin venn: Gjør ikke det. Du har et kall.

.

5 Og den som kjemper på idrettsbanen, får ikke seierskransen uten at han følger reglene.

[4: 7, 8. 1Kor 9: 24, 25. Åp 2: 10.]

Det neste bildet er fra idretten. Det var også kjent, særlig i Hellas. For en idrettsmann må følga de reglene som er satt opp og ikke la seg forstyrre av noe annet. Det har han også skrevet om til korinterne (1. Kor. 9, 24ff). Der bruker han bildet om seg selv og sier: Jeg undertvinger mitt legeme og holder det i trelldom.

.

Hvis vi skal nå målet og komme til himmelen, må vi faktisk følge Bibelens retningslinjer i alt. Det samme gjelder i arbeidet for Gud. Vi kan ikke bruke alle slags ”virkemidler” i Guds rike, eller metoder de bruker i forretningsverden. Guds rike er ingen bedrift som må ha en viss avkastning for å kunne eksistere. Her må Guds Ånd lede arbeidet på sin måte.

.

6 Bonden som arbeider, skal først ha sin del av fruktene.

[1Kor 9: 7, 10.]

Det tredje bildet er fra jordbruket. Bonden arbeider. Det går ikke av seg selv. Det kan være en annen grøft man kan falle i. Legg merke til at Jesus ba oss om å be at Gud skal drive arbeidere ut i sitt rike. Det er bare de som går inn i tjenesten og lykkes.

.

De skal først nyte fruktene, sier han. Det gjelder bonden som først smaker på frukt og bær før han selger det. Og det gjelder i Guds rike der Timoteus nå er. Den som arbeider mest, får mest igjen selv også. Stor belønning for lite arbeid smaker ikke godt. Men når vi har strevet og kanskje lidd en smule, da er det godt med hvile og å se at noe skjedde. Vi blir selv styrket i troen og får se at andre blir frelst og bevart for Jesus.

.

2. Tenk, v. 7-14.

7 Tenk over det jeg sier! For Herren skal gi deg forstand på alt.

Paulus skjønte nok at hans ord kunne gå forbi tilhørerne. Det kan skje både ved at det ble for tungt og vanskelig å forstå eller at tanken vandret lange veier omkring i verden. Derfor stanser han litt og sier: Nå må du tenke på det jeg sier, er det ikke viktig?

.

Og om vi synes noe er vanskelig, skal Herren vise oss betydningen etter hvert. Det er ikke sikkert vi ser og forstår alle ting med en gang. Men vi har et veldig løfte her. Herren kjenner alle ting til bunns, og derfor kan han gi oss kunne skap om det. Men Gud gjør det ofte slik at han gir oss det vi behøver nettopp nå. Hvorfor skal vi vite en mengde ting som vi ikke får bruk for?

.

8 Kom Jesus Kristus i hu, han som er oppreist fra de døde, av Davids ætt, etter mitt evangelium.

[2Sam 7: 12-16. Sal 132: 11. Rom 1: 3. 1Kor 15: 5, 20.]

Denne oppfordringen kan se ut som om den var gitt til ufrelste mennesker. Og det passer utmerket på dem. Men her i brevet står det til Timoteus, en forkynner og arbeider i Guds rike. Står han i fare for å glemme Jesus?

.

Det er nok letter enn vi tror. Midt i travelheten med administrasjon og opplegg av ulik slag, kommer mannen fra Nasaret ofte i bakgrunnen. Det er for ham vi arbeider, men er han viktig for oss? Eller er vårt eget bidrag i arbeidet blitt så viktig? Da sier Paulus: Husk på Jesus – glem han aldri!

.

I denne sammenhengen blir ordet viktig. Han nevner ikke at Jesus er død for våre synder og at vi er frelst av bare nåde ved troen på ham. Det er en annen side ved Jesus som Timoteus ikke må glemme: hans oppstandelse. Paulus har nettopp talt med ham om lidelse og motgang for Jesu skyld og om den kraft han trenger i livet.

.

For å vise at der er kraft nok, peker han på oppstandelsen. Det er jo det beste ”beviset” på hvem Jesus er og hva han kan gjøre for oss. Det er oppstandelsens kraft som brøt alle tenkelige lenker og bånd, som nå ligger klar for Timoteus. Han har ingen ting å frykte. Den samme kraft er for oss som tror, sier han til efeserne (Ef. 1, 19-21).

.

Denne Jesus var av Davids ætt – kongeætten og Messiasætten i Israel. 2. Sam. 7, 12-16. Salme 89, 3. Apg. 2, 29.32. Det var dette Paulus hadde forkynt, Jesus som Messias av Davids ætt. Og det skulle Timoteus forkynne, og det skulle han overgi til neste generasjon. For det er bare Han som kan frelse.

.

9 For dette evangelium er det jeg lider ondt, like til det å være lenket som en forbryter. Men Guds ord er ikke bundet.

[Ef 3: 1, 13. Fil 1: 12-14. Kol 1: 24.]

Ordet om Jesus som døde og oppstod faller ikke alltid i smak hos menneskene. For det dømmer oss i vår naturlige tilstand og viser at det var for vår skyld han måtte lide. Mange mennesker tar da igjen og straffer tjenerne. Mange Guds tjenere har opplevd dette ned gjennom tidene i alle land. Paulus viser vei her. Han var ved godt mot og led for Jesus. Men det må ha smerte ham. ”Like til det…” sier han. Det var liksom slutten av en lang rekke smertefulle dager og år. Nå ble han til og med behandlet og regnet som en forbryter, slik Mesteren selv ble det.

.

Men! Sier han. Her kommer liksom utropstegnet og seiersropet. Det er ikke slik med Guds ord som med en Guds tjener. Ordet går videre om tjeneren må dø. Det er aldri bundet! Det skal også vi få bygge vår tjeneste på og finne hvile midt i striden.

.

10 Derfor utholder jeg alt for de utvalgtes skyld, for at også de skal få frelsen i Kristus Jesus med evig herlighet.

[Rom 6: 23.]

Paulus har en utrolig offervilje og kjærlighet til mennesker. Derfor kan han si: Jeg utholder alt. Det er slik kjærligheten er, har han forklart oss i 1. Kor. 13, 7. Han er villig til å høre hån om sitt liv og sin tro. Han opplever at folk tviler på ham og hans apostelkall, det må han også tåle. Han har opplevd forfølgelse og religiøse folk, ikke bare de statlige myndigheter. Han er også villig til å dø for sin tro.

.

Målet er hele tiden at noen må høre ordet om Jesus og bli frelst. Det gjelder evigheten og ikke bare en god tid her i livet. Og han vet litt om hvor viktig det er og gjør alt han kan for å frelse noen. Han har sikkert også en tanke å få påvirke Timoteus til den samme holdningen. De mange formaninger han gir i brevet viser det.

.

11 Det er et troverdig ord. For er vi døde sammen med ham, skal vi også leve sammen med ham.

[Rom 6: 8. 8: 17. Fil 3: 10. 1Tess 5: 10.]

Så gir han oss en fast grunnvoll for å tro dette: Gud har selv sagt det i sitt ord. Vår personlige frelse er en rød tråd gjennom Bibelen sammen med flere andre tråder. Bibelen er ikke en bok om filosofi og tanker som egentlig ikke betyr noe for oss. Vi kan ikke vrake og velge det som passer.

.

Bibelen er et troverdig ord. Det betyr at Ordet er sant på alle områder. Det vil komme til å skje det Gud sier der. Det gjelder vår frelse – ingen skal gå skuffet bort fra Jesus om de vil ham. Det gjelder den daglige vandring med Gud der han har sagt at han er med oss alle dager, Mat. 28, 20. Og det gjelder evigheten og dommens dag og ordet om fortapelsens mørke. Det vil skje i Guds time.

.

Jesu død er selve grunnvollen for vår tro. Da skjedde forsoningen og skyldbrevet ble naglet til korset på Golgata. Derfor kan vi bli frelst. Og når vi tar imot Frelseren i tro, da får vi del i hele frelsesverket. Jesus døde for våre synder, derfor er det som om vi selv døde for vår synd. Han tok bare vår plass, ble vår stedfortreder.

.

Men Jesus stod også opp igjen til et nytt liv etter døden. Slik er det også med oss som tror. Vi skal leve i troen på Jesus – sammen med ham. I Gal. 2, 20 står det noe om det: Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Vi ble korsfestet med ham, Rom. 6, 6. Så fullstendig er vi frelst fra synden.

.

12 Holder vi ut, skal vi også herske sammen med ham. Fornekter vi, skal også han fornekte oss.

[Matt 10: 33. Rom 5: 17. 8: 17. 1Pet 4: 13.]

Han fortsetter nå med tankerekken. Et liv sammen med Jesus der vi er villige til å lide for ham og holder ut i motgangen, vil medføre det evige liv. For mange kan sterk motstand og lidelse være en tung kamp. Og det krever tålmodighet. Men da vil også seieren komme, og vi skal herske med Jesus, sml. Rom. 8, 17. I Åp. 3, 21 står det faktisk at de som seirer skal sitte på hans trone.

.

Den andre siden er like sann: Den som fornekter Jesus, vil oppleve en stengt himmeldør. Jesus vil si til slike mennesker om de ber og gråter for å komme inn: Jeg kjenner dere ikke. Det sa Jesus klart, Mat. 10, 33. De er ikke oppskrevet i Guds rikes manntall. Det blir vi bare ved troen her ende. Alle andre vil gå under i dommen.

.

13 Er vi troløse, så forblir han trofast. For han kan ikke fornekte seg selv.

[4M 23: 19. Rom 3: 3. Tit 1: 2.]

Vers 13 er lett å misforstå og misbruke. Det kunne se ut som om det ikke var så nøye med oss og vårt liv. Gud er trofast gjennom alt. – Men slik var det ikke ment. Gud vet at et syndig menneske aldri kan bli fullkommen her nede.

Dette er et ord som forkynner en uendelig nåde. Når det går galt for oss – og det gjør det ofte, da er Gud alltid trofast mot sitt ord og løfte når vi kommer til ham. Her gjelder Jesu eget ord i Johs 6, 37: Den som kommer til meg, vil jeg ingenlunde støte ut. Og det ordet er sagt i en sammenheng der mange holdt på å gå bort fra Jesus. Til slutt måtte han spørre sine aller nærmeste: Vil også dere gå bort, v. 67. Men de ble hos ham, og Jesus var trofast. D. Guthrie peker på at disse ordene er ikke gitt for at vi fritt kan synde, men som trøst til svake samvittigheter.

For han kan ikke fornekte seg selv, står det. Det er Guds vesen å være trofast. Han er slik – til alle tider. Det betyr at ville fornekte sin egen natur om han frelste de som var troløse (Barnes). Hans hellighet krever dom over synden. Han er ren og kan ikke la noe urent bo i sitt rike. Åp. 21, 27. Å leve i syndsforlatelsens rike, betyr å leve i syndserkjennelsen.

.

14 Dette skal du minne om. For Guds åsyn skal du pålegge dem at de ikke skal ligge i ordkrig, til ingen nytte, men til undergang for dem som hører på.

[1Tim 6: 4. Tit 3: 9.]

Vår falne natur er slik at vi ønsker mest av alt å glemme dette. Det koster å bekjenne sin synd, å bøye seg ned for en hellig Gud og si: Det er min skyld. Mange lever også nå som om dette ikke var sagt noen gang. Det er fortrengt i samvittigheten. Derfor skal Timoteus minne folk om det igjen og igjen. Forkynneren må stadig ta det opp i møtene og legge det på folks hjerte så sterkt at de ikke glemmer det.

For Guds åsyn må vi tale om det, det viser at han ser på dette som en alvorlig sak. Og en predikant er på en særlig måte for Guds åsyn når han står på talerstolen eller taler om åndelige ting privat. Da gjelder ikke våre meninger eller det vi antar (”tror”) om Guds ord.

Timoteus skal pålegge folk noe. Det er sterkere enn formaning og oppfordring. Du kan ikke prute på et pålegg – det er bare slik. Og saken gjelder her diskusjoner og endeløse samtaler og enetaler om unyttige ting. Det blir faktisk en ordkrig av det. Poenget er ofte da at man skal vinne diskusjonen mer enn å finne fram til sannheten.

Det er mulig at dette gjelder vranglærerne som kommer med nye ideer og tanker og tolkinger. Og vi vet at slike mennesker ofte er flinke til å diskutere og vinne over sine motstandere. Det er fristende å prøve å overbevise dem og ”vinne dem”. Vær forsiktig, sier Paulus, gjør det ikke. Oftest taper du. Et annet hensyn føres her inn: Tilhørerne kan ta skade. De holder ofte med de som vinner og er flinkest til å ordlegge seg. Mange sekter har god opplæring av sine tjenere og de vet hvordan de skal takle ulike situasjoner. Vi skal i det hele tatt tenke på hvem tilhørerne er når vi snakker om slike ting.

.

3. Vår tale, v. 15-18.

15 Legg vinn på å kunne framstille deg for Gud som en som holder prøve, en arbeider som ikke har noe å skamme seg over, en som på rett måte utdeler sannhetens ord.

Her vender Paulus seg igjen til predikanten Timoteus. Det han nå sier, må den unge vennen legge vinn på. Det betyr at koster noe rent menneskelig. Vi skal ikke la det skure og tenke det ordner seg nok.

Det gjelder å bestå prøven når det handler om sannheten i Guds ord og forkynnelsen. Han skal ikke ha noe å skamme seg over i forkynnelsen. For han skal dele ut – forkynne – Guds ord rett. Dette gjelder ikke menneskelige forhold eller metoder vi bruker for å tale. Her er det tale om å holde fram hele Guds råd, Apg. 20, 27. Er det slik at vi holder noe tilbake fordi folk ikke liker å høre det, da har vi ikke bestått prøven. Det betyr ikke at vi til alle tider skal tale om alt. Men alle tråder i evangeliet og Guds ord må være med der vi er over noen tid. Alle deler av Skriften må lyde klart i forsamlingene.

.

16 Vend deg bort fra det vanhellige, tomme snakk, for de går bare videre og videre i ugudelighet.

[1Tim 1: 4, 6. 4: 7. Tit 1: 14. 3: 9.]

Til alle tider har det vært folk som bare snakker og snakker uten innhold. De skal kommentere alt mulig og ”løse verdensproblemene” som det populært kalles. Paulus er tilbake til det han sa i v. 14 om ordkrig. Noen mennesker er så fulle av unyttige ord at det tjener ingen hensikt å bruke tid på dem. De liker å krangle om åndelige ting og søker ikke sannheten.

Paulus sier: Vend deg fra dem. Slike diskusjoner eter bare om seg og ødelegger mer og mer som en kreftsvulst. Han sier ikke at vi skal isolere oss, men peker på at det tjener saken best om vi holder oss borte. ”Hva mener du om det?” er en typisk innfallsvinkel de har. Vi skal bruke åndelig skjønn og teft og lytte oss fram til om det er sannheten man søker eller noe annet. En rett søken er preget av ydmykhet og ikke arroganse.

.

17 Deres ord vil ete om seg som villkjøtt. Blant dem er Hymeneus og Filetus.

[1Tim 1: 20.]

Ordene eter lett om seg. Da kan også vonde ord komme og anklager og sladder som bare gjør skade. Vi hadde vært spart for mye om vi tenkte på det i tide og sa: Unnskyld, dette kan jeg ikke være med på. – Også nå navngir Paulus to menn i negativ retning. Det må ha vært slike som skadet menigheten med sin tale. Hymeneus er også nevnt i 1. Tim. 1, 20 der Paulus overgir ham til satan for å bli tuktet. Det tror man betyr at han ble støtt ut av menigheten. Den andre kjenner vi ikke mer til.

Det er vondt med slike som ødelegger i Guds rike. Men de må behandles slik Paulus sier her. De kan ikke være med i Guds rikes arbeid og hans menighet når de ødelegger den. Media og folk flest forstår lite av denne problemstillingen og taler varmt om at vi skal utstøte noen. Men her er det Guds pedagogikk som gjelder.

.

18 De har faret vill fra sannheten, for de sier at oppstandelsen alt har funnet sted, og hos noen omstyrter de troen.

[1Kor 15: 12. 1Tim 6: 21. Tit 1: 11.]

Grunnen til at Paulus behandler dem strengt er at de farer vill fra sannheten. Det er alltid alvorlig. Her omtales så spesielt to forhold: Spørsmålet om oppstandelsen og om troen.

De sier at oppstandelsen allerede har vært. Da kan vi altså ikke vente en ny oppstandelse og slik møte Gud til oppgjør og dom. Vi vet ikke sikkert hva denne sekten mente nettopp her. Augustin mente at de henviste til den ”oppstandelse” som kom i hjertet og tanke når folk så sin synd og ved troen ”stod opp” til et nytt liv. Eller det kan vise til det som skjer når et menneske går inn i evigheten ved døden.

Men uansett hva sektene mente, er det en farlig vranglære. De undergraver en av støttene i den kristne tro, som Paulus skriver om i 1. Kor. 15, 12-19. For det innebærer at de nekter Jesu legemlige oppstandelse, som nettopp viste at han var Guds mektige Sønn. Rom. 1, 4. Å nekte det, er en livsfarlig løgn.

Dette fører til at folk blir avsporet fra troen, som Seidelin oversetter dette verset. Og går man av sporet, går vi feil. Og det kan skje med alle trossetninger i kristendommen. Det er bare den som følger Skriften som er på rett vei og som har en trygg grunn under seg. Det gjelder i forhold til Jesu fødsel av en jomfru, hans liv og gjerning, hans død for våre synder og seierens oppstandelse.

Ordet for å ”omstyrte troen” betyr egentlig å fordreie den (anatrepousin). I NB-07 er det oversatt med: river ned. Alt dette viser at vranglærerne er ikke ufarlige for en kristen. Det står om det evige liv om vi lar dem forville oss. Derfor skal vi være forsiktige og ikke ha unødig kontakt med dem. Det er bedre å bli skikkelig kjent i Bibelen enn å studere alle sidesporene.

.

4. Grunnvollen, v. 19.

19 Men Guds faste grunnvoll står, og har dette segl: Herren kjenner sine! - og: Hver den som nevner Herrens navn, skal avstå fra urett!

[4M 16: 5. Matt 7: 23. Joh 10: 14. 1Kor 8: 3.]

Dette ordet er en fortsettelse av det forrige verset ved at det viser til hovedsaken. Vi har altså en fast grunnvoll – det må bety en sikker og sterk grunnmur som ingen kan rokke. Vi bygger vår frelse og kristenliv på Jesus Kristus og hans soning for våre synder. Den står i liv og død. Det er et segl som borger for sikkerhet.

.

På denne grunnvollen står det skrevet to ting. Først: Herren kjenner sine. Det må vi se i forhold til vranglærerne han har skrevet om. De vil jo ta fra oss retten til å være Guds barn og mener at de har den rette og eneste oppskrift på det. Det er alltid sektenes vesen.

.

Gud vet hvem som hører ham til og han kjenner hver eneste troende. Ingen kan lure Gud, skrev den svenske dikteren Sven Lidman en gang. Det gjelder i alle spørsmål. Han kan skille ut alle sine venner fra resten av verden, og det skal han gjøre en gang. Timoteus må vite dette, slik at han kan hjelpe dem som er i nød og er blitt påvirket av sektene.

.

Man tror at dette er et sitat, men et nøyaktig sitat finnes ikke i Det gamle Testamentet. Det er to steder som kan være bakgrunnen. I prof. Nahum 1, 7 der det står: Herren kjenner dem som tar sin tilflukt til ham. Det andre er 4. Mos. 16, 5: I morgen skal Herren åpenbare hvem som tilhører ham. I den greske Septuaginta-oversettelsen står det: Gud vet hvem som er hans. Det er altså en sannhet som har vært kjent i lange tider fra Moses av.

.

Den andre innskriften er: Hver den som nevner Herrens navn, skal avstå fra urett! Dette er elementært i den sanne kirken, skriver Barnes. De som tilhører Herren, lever et rett liv i hellighet. Dermed blir det et kjennetegn på Guds barn, som Johannes sier. 1. Johs 3. Det er mulig at en side ved vranglærerne var at de lærte det motsatte, såkalt libertinisme. Da må de ha lært at en kristen kan leve som han vil uten hensyn til bud og regler. Det kan vise til noen gnostikere i den første kristne tiden.

.

Vi legger merke til at denne side ved kristentroen er ofte nevnt i Det Nye Testamentet. Vi får mange formaninger til å leve rett og sant i denne verden – det er kristendommens varemerke.

.

5. En kristens liv, v. 20-26.

20 I et stort hus er det ikke bare kar av gull og sølv, men også av tre og leire. Noen kar er til ærefullt bruk, andre til vanære.

[Rom 9: 21.]

At ikke alle lever rett, er tydelig for de fleste. Her er mange slags barn i det synlige, ytre Guds rike. Men det er mye skrøpelighet også blant oss som troende. Ikke alt er sølv og gull, edel og god vare. Noe er tre og leire. Dette viser forskjellene blant mennesker.

.

Noen mennesker lever til ære for Gud. Noen blir satt til ekstra høye og viktige stillinger i Guds rike. Noen har en tjeneste som er godt synlig for mange, ja, kanskje for alle i sin tid. Noen kommer i historiebøkene og taler dermed lenge etter sin død. Noen er mye brukt av Gud til f. eks. å vinne mennesker for himmelen.

.

Andre er svært usynlige. De kan ikke peke på et eneste menneske de har vunnet for Gud. De gjør bare sin vanlige gjerning dag for dag og er trofast i det. Ingen legger merke til dem eller skriver i avisene om dem. Og de vil aldri få navnet sitt i et leksikon eller en historiebok.

.

Men det er ikke sikkert at alle de som er i rampelyset er satt der av Gud. Noen kristne er også ekstra flinke til å framheve seg selv og markedsføre seg som rent ut sagt uunnværlige. Vi kommer heller ikke bort fra at noen kristne har kontakter og slekt høyt opp i de menneskelige styrer og organer. Det blir liksom naturlig og uunngåelig for noen å gå forbi dem.

For oss alle gjelder det å være ydmyke og små – både for Gud og mennesker. Det er hverdagsmenneskene som gjør de viktigste jobbene. Vær ikke redd og bekymret om ikke din gjerning blir omtalt eller rost av et eneste menneske. Gud vet om det, når det er gjort for ham. Det er saken vi alltid skal tenke på: Dette gjør jeg for Gud og ikke for mennesker. Når Gud ser det, er det nok for meg.

.

21 Den som nå har renset seg så han holder seg borte fra disse vanærens kar, blir selv et kar til ære, - helliget, nyttig for husbonden, satt i stand til all god gjerning.

[3: 17.]

I dette verset går apostelen over til å vise hvordan vi kan være et kar til ære for Gud. For det må vel være et viktig spørsmål for alle kristne. Vi lever ikke lenger for oss selv, men for Jesus. Vi skal ikke selv stå i sentrum i livet vårt. Det har vi så lett for å gjøre etter kjødet. Guds rike er det sentrale!

.

Først skal vi rense oss, sier han. Synden henger så fast ved en kristne, Hebr. 12, 1-2. Den vil liksom ikke slippe taket. Vår syndige natur prøver seg hele veien for å lede oss inn i noe urent og urett. Vi kjenner alle den lysten og kraften i oss.

.

En kristen lever derfor i renselsen – en stadig prosess der Ånden overbeviser oss og leder oss til Jesus og ber oss om å erkjenne og bekjenne synden. Da lyder det så herlig i Ordet: Dersom vi bekjenner – da renser han oss – i Jesu, hans Sønns blod. 1. Johs 1, 7-9. Å vandre i lyset er nettopp dette åpne livet med Gud der alt ligger for Guds åsyn. Ingen kan leve til ære for Gud og hans rike uten å leve der.

Da sier han: hold deg borte fra de vantro og urene. Der er et gjerde mellom Guds folk og verden. Vi skal gå til verden som misjonærer, men vi skal holde klar avstand m.h.t. lære og liv. Du kan verken ære Gud eller vinne verden ved å bli lik verden.

.

Da er du et kar til ære, - helliget, nyttig for husbonden, satt i stand til all god gjerning. Bare som tydelige kristne er vi vitner om Kristus. For han var tydelig.

.

22 Fly fra ungdommens lyster! Og jag etter rettferdighet, tro, kjærlighet, fred med dem som påkaller Herren av et rent hjerte!

[1Kor 1: 2. Gal 5: 22. 1Tim 6: 11. Heb 12: 14.]

I rekken av formaninger, har vi her 5-6 kraftige ord som går rett inn i vårt eget liv. Menneskenaturen er seg selv lik til alle tider, og derfor trenger vi alltid de samme formaninger og vitnesbyrd om livet med Gud.

.

Det første gjelder spesielt ungdomstiden. Fly fra ungdommens lyster! Dette har ofte blitt brukt i betydningen seksualitet. Og vi vet at det er en sterk drift nettopp i ungdomstiden når den våkner for alvor. Så her gjelder det for Timoteus og andre unge å følge Bibelens veiledninger. Det er til det beste for ens elv og for andre vi omgås. I denne sammenheng innebærer flukten å holde seg unna det ulovlige, dvs. det som guds ord forbyr. Og det 6. bud er tydelig nok.

.

Men det spørs om ikke ”lyster” her har en videre betydning. Ungdomstiden er fylt av så mange nye krefter i mennesket, lyster til å gjøre mye, være med på alt nytt og tøye grenser på alle områder i menneskelivet. Og ikke alt dette gagner, det kan til og med hindre oss i et godt framtidig liv. Paulus vil advare ham mot å favne hele verden. Ungdommens lyster kan lett føre oss bort fra det ene nødvendige. Det skal Timoteus også lære. A. Dächsel tar med tre spesielle farer som de unge har: innbilskhet, ustadighet og motløshet. Det må Timoteus som pastor passe særlig på.

.

Dernest: Jag etter rettferdighet. Nå taler han om den positive siden ved livet i motsetning til å fly fra noe. Dermed er vi inne i det hellige liv som en kristen. Og det kommer ikke av seg selv – han skal jage etter det. Rettferdighet er her ikke den troendes rettferdighet som vi får av Gud. Den er alltid fullkommen, og vi behøver ikke å jage etter den. Her taler han om kristenlivet, og kanskje særlig en forkynner og kristenleders liv. Han må behandle alle mennesker med respekt og være rettferdig mot alle. Det er ikke så lett alltid. Det kan bli menneskelige motsetninger som gjør ham blind for det rett i gitte situasjoner. Derfor behøver han denne påminningen.

.

Deretter tro. Det er ikke den frelsende tro han taler om her. En troende har troen og skal ikke jage etter den. Men det er heller den nådegave som kalles tro eller også trofasthet i tjenesten. Hvis en av ungdommens lyster er motløshet, behøver nå Timoteus en oppfordring til å være trofast i det arbeid han har fått av Gud. Og det trenger vi kanskje ofte i vanskelige tider.

.

Så nevner han kjærlighet. Hvis vi har tjenesten som pastor i tanke her også, blir det klart at han må være vennlig og god og kjærlig mot alle i menigheten. Det kan oppstå situasjoner blant mennesker der kjærligheten kan bli kald. Paulus vil derfor rette en særlig oppfordring også om det. Men det gjelder selvsagt alle kristne. Vi må ikke bli uvillige og få mot noen som f. eks. gjør oss noe ondt eller taler nedsettende om oss. Da skal vi be om ny og mye kjærlighet nettopp til disse menneskene. Og noen ganger kan de da bli våre beste venner.

.

Verset slutter slik: fred med dem som påkaller Herren av et rent hjerte! Det er både godt og litt underlig og uventet. Idealet er jo å ha fred med alle mennesker. Og Gud har gitt oss en slik fred mellom mennesker. Det er menneskets skyld at det er ufred på jord, ikke Guds. – Så kommer Paulus med en innskrenkning som vi kanskje ikke skulle vente. Han ber oss om å holde fred med dem som påkaller Herren av et rent hjerte! Her er altså en spesiell utfordring til å holde fred med de sanne Guds barn på jord. Det må vel bety at det var tendenser i menighetene til uro og gruppedanning blant de kristne. De kunne ikke alltid ha fred med alle andre, som hedninger og jøder og sekter som oppstod. Men med de sanne kristne med et rent hjerte – der må dere sørge for at det ikke blir splittelse. Hvor mye ondt hadde vi ikke unngått om vi var mer nøye med dette. De som har det rene hjertet, er alle som lever stadig i syndenes forlatelse med sitt liv.

.

23 Vis fra deg de tåpelige og uforstandige stridsspørsmål! For du vet at de føder strid.

[1Tim 4: 7. 6: 4, 5. Tit 3: 9.]

Nå innfører han enda en side ved kristenlivet, og særlig pastorlivet og predikantlivet. Vi møter noen ganger mennesker som vil diskutere for diskusjonens skyld. De kan komme med helt spesielle problemer eller saker og gjøre de til en hovedsak. Og det fører automatisk til strid og vanskeligheter og dermed splittelse blant Guds folk.

.

Det beste rådet var her å vise dem fra seg. Hvis vi begynner en strid med dem, vil det bare vokse og bli så omfattende at vi ikke ser noen utvei. For slike mennesker lar seg ikke overbevise.

.

24 Men en Herrens tjener må ikke ligge i strid, men være vennlig mot alle, i stand til å lære andre, villig til å tåle ondt.

[1Tim 3: 2. Tit 1: 7, 9.]

Fire ting setter han nå som krav for en som vil tjene Herren, og det er nok universelt og likt til alle tider. Først: Han må ikke ligge i strid. Få ting ødelegger slik for tjenesten som strid mellom brødre. Ofte er det unødvendig, men vi bruker ikke tid nok til å bilegge den. Noen ganger er det nødvendig å stride for sannheten, men det bør alltid skje i en god og mild ånd, som Barnes peker på. Men det finnes mennesker som ikke gjør det, og de er virkelig vanskelige å komme til enighet med.

.

En Herrens tjener skal være vennlig mot alle. Slik vil Gud vi skal være. Og det er lett å være vennlig mot den som er vennlig mot oss. Då er vi som intime venner. Det er verre når vi måter stridige mennesker. Men også når vi er sammen med dem, skal vi være milde og vennlige og vise dem respekt selv om vi samtaler om vanskelige, bibelske spørsmål og blir uenige. Her vil det vise seg om vi følger Ånden eller kjødet.

.

En viktig side ved en Herrens tjener – pastor eller predikant – er evne og utrustning til å være lærer i Guds ord. Her er det ikke tale om en vanlig folkeskolelærer eller en lektor i høyere skoler. Her er det tale om undervisning i Guds ord for den vanlige menighet. I det første brevet til Timoteus skrev Paulus at en tilsynsmann må være dugelig til å lære andre. Det har både med kunnskap i Guds ord å gjøre og evne til å legge det fram for folk slik at de ulærde kan forstå hovedsaken. Da kreves også tålmodighet og flittighet. Ser vi verset i sammenheng, er det tydelig at disse ordene henger sammen. For hvordan kan man undervise noen i Guds sannheter, hvis vi ligger i strid med dem? De vil ikke lytte til en slik taler.

.

I denne sammenheng legger han til: villig å tåle ondt. Det kan også oversettes med: tålmodig. Vi kan også si at han er villig til å være tålmodig. For det er en stor kunst i menneskelivet. Mange har det altfor travelt også i dette. For ordet betyr å være tålmodig i motgang og onde tider.

.

25 Med saktmodighet skal han tilrettevise dem som sier imot, om Gud da kunne gi dem omvendelse, så de kunne kjenne sannheten,

[4: 2. Gal 6: 1. 1Tim 2: 4.]

26 og våkne opp av sin rus i djevelens snare, han som de er fanget av, så de må gjøre hans vilje.

[1Tim 3: 7. 6: 9.]

Enda noen gode råd og formaninger gir han sin unge venn. Og alt henger sammen med det som er sagt før.

.

Med ydmykhet skal han vise dem til rette som er uenige av en eller annen grunn. Saktmodighet er å være villig til å gå sakte, har en sagt. Men her har vi nok ikke å gjøre med en vanlig uenighet mellom brødre. Ordene sikter trolig til vranglæren. For å overbevise en slik, trenger man tid, og det må gjøres på en fin og vennlig måte. Det nytter ingen ting å bli arg og bruke sterke ord om at han er på feil vei og går fortapt. Det er nok ikke stedet å begynne. Og selv om motparten skulle bli ond på oss, skal vi legge vind på å bevare et saktmodig sinn. Alle som prøvd det, vet at det ikke er lett. Men det er den beste veien til å vinne dem.

.

Bak alt dette vi gjør, må vi likevel bevare tanken om at det er Gud ved sin Ånd som må overbevise og gi dem omvendelse. Bare slik kan de kjenne sannheten rett. Ånden må vise dem at de tar feil. Så lenge vi sier det, vil de prøve å forsvare seg selv med alle midler. Gud må gi omvendelse, også den er av nåde for Jesu skyld. Det er først det omvendte sinn som ser sannheten i Guds ord.

.

En viktig side ved omvendelsen er å og våkne opp av sin rus i djevelens snare, han som de er fanget av, så de må gjøre hans vilje. Hedningene og den ufrelste verden hos oss er fanget i djevelens snare. De er bundet av ham slik at de MÅ gjøre hans vilje. De er både åndelig døde og sover sin åndelige søvn og er i ens slags rus uten å skjønne at det bærer galt av sted.

.

Gud må altså få vekke verden før den kan bli frelst. Ordet ”våkne” står bare her i Det Nye Testamentet og betyr å våkne opp av søvne eller av en rus og altså se virkeligheten slik den er. Dette er gode bilder. For en som opptatt av en ”ny” lære, en vranglære, er like en mann som er sløvet av noe slik at han ikke ser og forstår saken rett. Bare en åndelig Guds vekkelse kan få ham på rett spor.

2. Tim 3

.

Kapittel 3.

.

1. Gudfryktighetens skinn, v. 1-9.

Vers 1. Men dette skal du vite, at i de siste dager skal det komme vanskelige tider.

[1Tim 4: 1. 2Pet 3: 3. Jud 18.]

I de siste dager skal det skje mye. Her tenker vi om denne tidsperioden at det både er hele tidsrommet fra Jesu komme til hans gjenkomst, og spesielt den siste delen av denne tida. Vi kan gjerne kalle det de siste dagene av den siste tida. Siden denne setningen står i framtid (futurum), er trolig tenkt på det siste. Derfor er det et profetisk avsnitt i Bibelen. Men det onde som beskrives er her allerede, skriver Studiebibelen, og det ser vi av at verbet står i pres. I v. 5-6.

.

Det er noe spesielt Timoteus må vite om denne tida, eller kjenne til: da blir det vanskelige tider. Det har nok vært mange slike vanskelige perioder i verdens historie. Men dette skal overgå alt. Derfor kan vi ikke forestille oss helt hvor vanskelig det vil bli, men vi kan ane det på bakgrunn av historien – og så legge på en del prosent.

.

Det vanskelige er ikke bare av ytre og materiell karakter. Det vil også bli indre vanskeligheter ved vranglære som truer de troende og i tillegg påvirkning fra onde ånder og demoner. Legg merke til at demonene i Mat. 8, 28 var farlige. Det er den onde ånd og tendens som ligger latent i verden som bryter ut på en særlig måte i de siste dager.

.

.

2 For menneskene skal da være egenkjærlige, pengekjære, skrytende, overmodige, spottende, ulydige mot foreldre, utakknemlige, uten aktelse for det hellige,

[Matt 24: 12. Luk 16: 14. Rom 1: 29 ff.]

3 uten naturlig kjærlighet, uforsonlige, baktalende, umåtelige, voldsomme, uten kjærlighet til det gode,

4 svikefulle, oppfarende, oppblåste, slike som elsker sine lyster høyere enn Gud.

[Fil 3: 19.]

.

De vanskelige tider henger sammen med menneskene. Vi har lett for å skylde på andre ting enn oss selv. Det kan være politikerne, og de spiller uvtilsomt en stor rolle. De kan legge til rette for Guds ord og hans rike, eller de kan stanse mye ved ulike lover. Det ser vi stadig skjer også i vårt land.Da går de ikke Guds ærend, og de er heller ikke nøytrale, slik de ofte påstår. I åndelige spørsmål er det ikke mulig å være nøytral.

.

Jesus sa også det: Den som ikke er med meg, er imot meg. Det finnes ingen slags mellomstilling eller noe slags ”frigir”. Vi tar alltid parti for eller mot Guds rike. Og det kommer av at vi er onde i vår natur og ønsker ikke å gå Guds vei.

.

Her er mange egenskaper ved menneskene oppregnet: ”egenkjærlige, pengekjære, skrytende, overmodige, spottende, ulydige mot foreldre, utakknemlige, uten aktelse for det hellige.” Som vi ser er alle sammen negative og gir ikke noe godt og fint bilde av oss. En fellesnevner kan gjerne være at mennesket selv står i sentrum. Vi må se på hvert av dem, og slik kan vi faktisk lære noe om oss selv slik vi alle er av natur.

.

La oss straks nevne et annet avsnitt med et lignende innhold – i Rom. 1, 29-31. Der er beskrivelse av hedningene i Romerriket. I 2. Tim 3 bruker han noe av det samme til å beskrive endetiden (i de siste dager). Slik ser vi at alle mennesker er like til alle tider. Derfor er det grunnlag for å si at det her handler om den falne menneskenatur, det Bibelen kaller ”kjøtet”.

.

1) Først: egenkjærlige, dvs. Vi elsker oss selv mest av alt. Det er en universell karakteristikk for alle folkeslag til alle tider. Når folk flest er med i innsamlinger og katastrofehjelp til visse tider, er det vanligvis ikke utslag av kjærlighet og godhet til andre mennesker. Dypest sett er det andre beveggrunner til det.

.

Ordet for egenkjærlig her er ”filautos” som ellers ikke er brukt i NT. Det betyr rett og slett at vi elsker oss selv. Kjærlighet til andre mennesker betyr at vi er interessert i hvordan de har det og hva de behøver i livet. Det er ikke bare en følelse.

.

Når det ikke finnes hos oss og selviskheten overtar, gjør vi alle ting for at vi selv skal tjene på det. Utslagene her er noe forskjellig ettersom folk lar kjøtet og instinktet styre og bestemme. Noen er villig til å trampe ned andre for selv å få en fordel. Ja, man kan til og me gå over lik for å fremme sin egen sak. Andre klarer å styre mange av de verste utslag, men på bunnen er vi nok alle like. Menneskene liker å ha seg selv til Gud.

.

Calvin peker på ategenkjærligherten kan være og er kilden til alt det andre som nevnes nedenfor. For den som bare elsker seg selv, vil lett falle i mange eller alle de andre synder som nevnes. Og da taler vi om frafalne mennesker.

.

2) Det andre kjennetegnet på kjødet er: De er pengekjære. Ordrett står det: de elsker sølv, og det var nettopp uttykket for penger. 1. Tim. 6, 9-10. Denne slags ”kjærlighet” er en farlig sykdom eller last. Det illustrerer ganske godt at kjærlighet ikke er følelse eller tanker. Hovedsaken er hvem eller hva vi elsker. For det vi elsker tar lett kontroll over oss. Pengekjærligheten (gr.: ”filargyroi”) leder etter Bibelen til fortapelse. Penger har en egen og sterk evne til å styre sinnet bort fra Gud og de åndelige ting. Derfor skal vi alle være svært forsiktige med tanken på penger. Her gjelder regelen framfor noen andre steder: Mer vil ha mer. Vi har det best nåre vi er fornøyd med det vi har. For det er etter Guds plan.

.

3) Det tredje er skryt: Jfr. her Rom. 1, 30. Skryt handler ofte om å tale om noe man ikke kjenner godt til, og så vil man gi inntrykk av at man skjønner det. Det er en måte å opphøye seg selv på, noen ganger på andres bekostning. Derfor blir det tomme ord uten reelt innhold. Det kan gå på kunnskap eller eiendom. Når det blir avslørt at man ikke har det man har talt om, blir fallet dypt og folk misser respekten for det mennesket.

.

4) En følge av skryt ovf. kan bli overmodighet. Da hver man seg over andre og vil på ulik vis vise at man er bedre enn andre. Ordet på gresk (”hyperæfanoi”) betyr ordrett å vise at man er over andre. Det skjer altså ikke bare i tanken, men i livsstil og ordbruk.

.

5) En annen karakteristikk av det kjøtelige mennesket er at de spotter. Det kan godt henge sammen med overmot og skryt. Det ordet soim er brukt her, er ”blasfemoi”. Blasfemi betyr å spotte religion og Gud og det som hører med der. Det har altså ikke eller i mindre grad med å spotte mennesker og jordiske ting.

.

De er med andre ord så overmodige at de tillater seg å kritisere Gud. Det er også en form for skryt. Det er å heve seg over det guddommelige og mene at Gud burde handle på en annen måte. Det ser vi stadig vekk nå for tida. Så snart det skjer en ulykke, taler man straks om Gud – selv om man før har benektet hans eksistens. Det er forunderlig, men viser at mange slike tenker lite over saken når de kan motsi seg selv så grundig at de lar en Gud som ikke eksisterer få skylden for ulykker og nød.

.

6) De er også ulydige mot foreldre.

Bengel sier at tegnene på de siste onde tider også må søkes hos barna og slik de unge oppføres seg. For de er barn av sin egen tid og følger ofte mengden. Det kamerater og venner sier og gjør, påvikrer mer enn foreldrene.

.

Men hvis det er slik at foreldrene mest eller bare tenker på seg selv og lar sin egen karriere og velstand kommer først, er det kanskje ikke et under at de unge gjør opprør og bli ulydige. Det er mange sider ved denne saken, og ulike vekselvirkninger.

.

Men vi kan altså i noen grad se på barn og unge for å se vårt eget samfunn. Men det er oftest de vokse og lederne som skaper forutsetningene og aksepterer det nye i et samfunn.

.

7) De er utakknemlige.

Folket vil generelt være utakknemlige. Og det henger sammen med store krav fra folket. Den som er misfornøyd av sinn, har lite å takke for. Det samme gjelder den som ønsker og vil ha alt han ser.

.

Det ordet som brukes her står bare her og i Luk. 6, 35 i hele NT. Utakknemlighet har alltid vært regnet som en av de verste synder, sier Barnes. Det vil altså kjennetegne de siste tider, og det viser alltid at det er nedgang og frafallstider i kristenheten. Takk burde være et enkelt ord å ta vare på og følge, men det forutsetter at vi er tilfredse med det Gud gir. Det motsier ikke at vi kan arbeide oss fram til bedre tider for oss og våre. Men nøkkelen er å takke for hvert skritt vi tar og hver gave vi får av Gud.
.

8) Et viktig kjennetegn er at de er uten aktelse for det hellige.

Dette ble før oversatt med ”vanhellige” og kan bety ”ureligiøs”, slike som ikke har bruk for Gud. De lever et helt igjennom verdslig liv og lar seg ikke styre eller påvirke av tanken på noe guddommelig. Religion er opium for folket, som det siteres etter Lenin. Og det var ikke bare kommunistene som gjorde og gjør det, eller humanistene i dag. Det er et felles trekk for mye av den vestlige verden. Ikke minst er det de som gjør tidene nå såvanskelige. – Men blant dem går det ennå lengtende sjeler---.

.

9) I vers 3 kommer flere kjennetegn: De er uten naturlig kjærlighet.

Ordet for kjærlighet er her ”astorgoi”, og er altså et annet ord for kjærlighet enn de vi har møtt før.

.

10) De er uforsonlige.

Det blir oversatt med å være uforsonlig eller en som bryter våpenhvile, eller naturlig kjærlighet. I Ungdomsoversettelsen fra 1959 bruker order ”uforsonlige”. Alt dette viser at det er vanskelige personer vi taler om. Vi kan bare tenke oss et samfunn som er preget av dette, hvor vanskelig det er.

.

11) De er også baktalende.

Det som nå kommerer også kjennemerke på tiden og i noen grad følge av det som er sag foran. Disse egenskapene griper inn i hverandre og påvikrer hverandre. Det er ikke et godt lokalsamfunn f. eks. Der folk baktaler hverandre på tvers av slekt og venner og ukjente. Derfor blir denne synden påtalt i Bibelen flere ganger. På engelsk blir de her kalt falske anklagere. Det er et godt uttrykk for sladder. Det er ikke vanlig samtale om folk, men der man tillegger folk som ikke er til stede urette motiv og tvilsomme handlinger. Da sier folk: Jeg har hørt om ham, det sies om henne...

.

Det greske ordet som brukes her er interessant. Det står rett og slett: diaboloi, som betyr djevler (flertall). Det betyr baktalelse og brukes om Guds og vår store motstander. Baktalelse er karakteristisk for djevelen. Så her går folk djevelens ærend.

.

12) De er umåtelige.

Ordrett betyr ordet her: uten styrke. De har ikke kraft til å motstå følelser og indre krefter. Det kan brukes om forholdet mellom to kjønn. Uo. Sier: ubeherskede. Det kan også oversettes med uten selvkontroll. Og hva kan ikke skje da?

.

13) De er voldsomme.

De handlinger som beskrives er av mer grov karakter enn mange andre. Men den nynorske omsettelsen av 1938 synes å være altfor svak når den sier: umilde. Her er det tale om voldsomme og grove handlinger mot andre mennesker som godt kan henge sammen med narde egenskaper i tiden, som kjærlighet til penger. Som kjent kan noen gjøre hva som helst for å skaffe dem.

.

14) De er uten kjærlighet til det gode.

Grunntekstordet her er sammensatt av tre ord som er ordrett oversatt i sitetet over fra Norsk bibel. Når de ikke elsker det gode her i verden og ikke liker det, vil de heller ikek fremme det. Merk det motsatte som sies til Titus i Tit. 1, 8

.

15) I vers 4 finner vi enda flere kjennemerke: De er svikefulle.

Svik er en stor og alvorlig brist i et menneskes karakter. Til alle tider har svik blitt betraktet som ond og nedverdigende og klanderverdig. Det kan vi f. Eks. Se i en krig. De som svikter da, blir kalt landsforrædere og får stor straff. Svik er å svikte folket og forråde dem til fremmede makter. På det personlige plan er det å svikte sine egne løfter og ikke oppfylle det man har lovt. I den siste tid vil det bli mye av dette og dermed gjøre det vanskelig for folk.

.

16) Å være oppfarende er et annet merke på dem.

Ordet på grunnteksten er her ”propeteis” og blir oversatt med stri, heftig, fremfusende. I Apg. 19, 36 er det oversatt med ”forhasta”. Ordet er bare brukt på disse to steden i NT. Det betyr å handle uten å tenke over konsekvensene. De tar det ikke alvorig nok, men er rede til å gjøre hva som helst. Slike forhold kan også skape vansker for andre, for de er dermed så uforutsigbare at hva som helst kan skje.

.

17) De er oppblåste.

Dette ordet oversatte de med å være innbilske i Ungdomsoversettelsen. Overmodig betyr det også. De har altså høye tanker om deg selv og sin dyktighet og setter på den måten seg selv i høysetet. Oppblåst er trolig et godt og dekkende uttrykk. I 1. Tim 3,6 er det oversatt med å blåse seg selv opp. Det betyr altså å tenke høyere om seg selv enn rett er. Da er de viktige og store i egne øyne. Medn det holder ikke for Gud.

.

18) Vår natur er slik at vi elsker våre lyster høyere enn Gud.

Dette blir liksom konklusjonen på denne oppregningen av alle kjennetegn på vårt naturlige menneske. Det begynte med egenkjærligheten og slutter på samme måte. Etter syndefallet er vi mennesker slik at vi setter oss selv i høysetet hele veien. Vi elsker vår lyster mer enn vi elsker Gud og hans rike. Mewn de to ting kan aldri bo sammen i et hjerte. Den som ikke får høyeste prioritet, må alltid flytte ut. Og dette viser hvor fullstendig forvrengt vi er blitt av synden. Vi forstår ikke Guds rike og vilje og vil ikke være der.

.

Våre lyster må være de kjødelige krefter i livet vårt, både synder mot det sjette bud og de andre budene, og trangen etter å leve for oss selv både i arbeid og fritid. I dag er det mye syndige og skitten fornøyelse. Når kristne prioriterer dette, viser de at de lar kjødet råde. Da står hjertekontakten med Gud i fare.

.

5 De har skinn av gudsfrykt, men fornekter dens kraft. Slike skal du vende deg fra.

[Matt 7: 15. 15: 7, 8. Rom 16: 17. Tit 1: 16.]

Flere av uttrykkene foran har talt om dette å tro bedre om seg selv enn det man virkelig er. Det er kanskje lettest for unge mennesker som ikke har erfaring eller har tenbkt seg grundig om. Men det gjelder også eldre som lar seg rive me av det ytre uten å ha det indre i orden.

.

De har skinn av å være og til en viss grad er kristne. De oppfører seg som kristne og lever på en måte som gudfryktige mennesker. Men de har det ikke rett med Gud i sitt hjerte.

.

De fornekter Guds kraft, skriver Paulus. Det betyr at de ikke har den virkelige kristendom, de vil ikke slippe Gud til i sitt liv med lovens gjerning som dømmer synden og deretter med evangeliet som frigjør synderen fra dommen. De fornekter ikke religionen og Gud, men heller nekter å slippe Guds ord til i sitt liv. Og det er selve kjernen i kristendommen de fornekter, ordet om synd og nåde. Der ligger Guds kraft. For når det forkynnes, kommer Jesus med sin frelse.

.

Paulus gir en sterk og streng oppfordring til Timoteus, vi kan nesten lese det som et krav, en befaling til ham: Slike skal du vende deg fra, slipp dem ikke inn i ditt eget liv eller i forsamlingen. De vil bare ødelegge og skape uro og problem.

6 Til dem hører også de som sniker seg inn i husene og fanger kvinnfolk som er nedtynget av synder og drives av mange slags lyster,

[Tit 1: 11.]

Her tilføyer han et konkret eksempel på slike som skaper vanskelige tider. Det må ha vært aktuelt på den tiden. Et kjennemereke på dem er at lurer seg inn på folk med urederlige hensikter. De kommer umerkelig som slanger, og helst til de svake. De forteller ikke straks hvem de er og hvorfor de kommer. Noen har gjerne en dekkhistorie for å få adgang.

.

Noen kvinner er lette å angripe, når de får litt skryt av huset eller seg selv. Forfengeligheten er en sterk drivkraft. Da er de straks mer mottagelige for en ny lære ellerfor handel.

.

Et merke på disse kvinnene var at de var nedtynget av synder og hadde terke drifter og lyster. Det kan bety seksuelle synder og lyster, men også andre menneskelige ønsker i livet, slik som store tanker om seg selv, stolthet, forfengelighet og trang til smiger. Slike tanker kan lett bli en snare som folk fanges av. Da kan de bli et lett bytte for pågående mennesker.

.

7 som alltid vil lære, men aldri kan komme til sannhets erkjennelse.

Det er kvinnene det tales om her også, slik grunnteksten må tolkes (Barnes). De søker stadig nye ting og vil ”lære” alt. Her betryr ikke det bibelske sannheter, medn alle slags nye lærdommer som oppståt. Det har det alltid vært mye av.

.

Dermed ser de ut som kristne og kan bli oppfattet slik. Men de har ikke lært sannheten å kjenne, fordi de ikke har sett sannheten om seg selv og vært villig til åinnrømme at de er fortapte syndere. Det er først da de ser Guds sannhet om frelsen. Derfor sier Paulus at de ikke kan komme til sannhets erkjennelse. Gud vil gjerne frelse dem, men de må erkjenne sin egen stilling som syndere først. For nåden er for syndere.

.

8 Som Jannes og Jambres stod Moses imot, slik står også disse sannheten imot. De er fordervet i sitt sinn og holder ikke mål i troen.

[2M 7: 11. 1Tim 6: 5. Tit 1: 16.]

Her bringer han inn et eksempel fra den gamle pakt som han forutsetter at leserne kjenner noe til. Alle jøder ville kjenne til det. Og forkynnelsen av evangeliet på den tiden var ofte sterkt knyttet til GT.

.

Men disse ti finnes ikke nevnt i Bibelen. Bibeltolkere antar at det er de to som stod imot Moses, 2. Mos. 7,11. Disse to navn er ofte nevnt at jødiske lærde og andre og er antagelig kjent i jødisk tradisjon. De forsøkte å etterligne de under som Moses gjorde og på den måten stod imot ham. De var like gode som ham.

.

Dermed er det et fullkomment bilde eller parallell til det Paulus skriver om her: Noen ser ut som kristne ved å etterligne dem i liv og tale. Paulus vil ha frem at troen i hjertet er hovedsak, og den kan ingen etterligne.

.

Egebtlig er de da motstandere og fiender av evangeliet, for deres sinn er fordervet, jfr. 1. Tim. 6, 5. Dette uttrykket forteller at de er ikke i stand til å tro: de holder ikke mål. Paulus vil advare mot dem og sier at troen deres ikke er en sann tro på Gud, derfor kan de ikke respekteres og behandles som kristne.

.

9 Men de skal ikke ha mer framgang, for deres dårskap skal bli åpenbar for alle, slik det også gikk med de to jeg nevnte.

Nå er de avslørt, og da er de lettereå avvise og bekjempe. Paulus er sikker på at nå skal de stanses i sin virksomhet for å vinne tilhengere. Paulus har forklart det så nøye at alle ser hva det er. De vil få samme dom som de to som stod imot Moses. De ble avslørt av Moses og de ble rammet av byllene slik alle egypterne ble det. 2. Mos. 9,9. Gud vil alltid seire og ingen kan rømme unna hans dom.

.

2. Min lære og mitt liv, v. 10-12.

10 Men du har etterfulgt meg i lære, i livsførsel, i forsett, i tro, i tålmodighet, i kjærlighet, i utholdenhet,

[1Tim 4: 6. 6: 11.]

Timoteus får nå et flott vitnesbyrd av Paulus. Det som blir sagt om denne unge forkynneren, skulle vært sant om mange flere, ja om mulig om oss alle sammen. Det viser en kristen i ordets rette forstand.

.

1) Timoteus hadde samme lære som Paulus, sin læremester. Han hadde nok hørt ham tale mange ganger på misjonsreisene og lært av det. Men Paulus hadde sikkert samtalt med ham om de åndelige sannheter og holdt bibeltimer me ham. Og Timoteus var lærevillig.

2) Hanhadde også levd på samme måte som Paulus. Det var en kristen livsførsel og rett kristen etikk. Liv og lære hører sammen, og en kristen kan ikke leve som om han var i verden. Han skal leve etter Guds ord og vilje. Og Paulus har flere ganger sagt at de skal følge ham slik han levde, fordi han fulgte etter Kristus, f eks. 1. Kor 11, 1.

.

3) I forsett var de også enige. Det betyr at de hadde samme mål og hensikt med sin tjeneste. Og for Paulus var det alltid misjon. Det er å vinne mennesker for Gud hvor de enn er og i alt det de gjør. Han gjorde ingen ting for sin egen del, mer enn det som var helt nødvendig for livet. Han hadde en brennende lengsel etter å vinne noen for sin Frelser. Det samme hadde han oppdaget hos Timoteus. Og det gledet misjonæren.

.

4) Troen var også den samme. De hadde nok den samme troen på Kristus som frelser. Her betyr det kanskje noe annet, nemlig den trofasthet som Paulus selv hadde vist i liv og tjeneste. Han så at Timoteus var en trofast tjener for Gud. Også det frydet han seg over.

.

5) Timoteus var også tålmodig i kristenlivet og i arbeidet. Og det kreves i en slik tjeneste. Ordet blir også oversatta med langmodighet. Ikke minst er det viktig med tanke på all motstand de møtte. Den kom ikke en gang og så var de ferdige med den. Den var en vedvarende plage og lidelse for dem, og de kunne lett misse tålmodigheten og slå igjen. De ble såret i sine tanker og følelser og hindret fra å arbeide. Timoteus hadde vist at han klarte dette godt.

.

6) I kjærlighet var de også like. Ordet her er et annet enn det som har vært brukt før i kapitlet, f.eks. v. 2-3. Her det tale om forpliktende kjærlighet (agape) som tjener andre uten å vente noe igjen, som det er sagt om Gud i Johs 3, 16.

.

7) Også i utholdenhet bestod Timoteus prøven. Dette ordet blir også oversatt med tålmodighet. Det betyr å tåle lidelse og motgang uten å knurre og klage. Det samme gjelder for selve tjenesten som den blir tung og slitsom noen ganger. – Timoteus var et lysende eksempel på en god Herrens tjener, noe vi alle skulle strebe etter å være.

.

11 i forfølgelser, i lidelser - slike som møtte meg i Antiokia, Ikonium og Lystra, ja, alle slags forfølgelser som jeg har gjennomgått. Og Herren har fridd meg ut av dem alle.

[Sal 34: 20. Apg 13: 50. 14: 2, 5, 19. 2Kor 1: 10. 11: 23-27.]

.

8) Paulus møtte forfølgelser flere ganger. Da møtte motstanderne frem og jaget gham ut av byene og steden der han var. Noen ganger måtte han flykte i hast for å berge livet. Hans time var ennå ikke kommet. Jesus har forberedt oss på at slikt kan møte Guds folk og særlig hans tjenere på jord. Mat. 5, 10.

.

9) I slike tider opplevde han mange lidelser. Det er ulike slags vonde ting som mennesker kan påføre andre i og som følge av forfølgelse. Jfr. Apg. 20, 23.

.

På disse to siste forhold gir han eksempler fra sitt eget liv, der de hadde vært sammen i tjenesten. Da hadde Timoteus fått del i den samme motgang som møtte Paulus. Det var i Antiokia, Ikonium og Lystra i Lille-Asia, det nåværende vestre Tyrkia og andre steder. De møtte ”alle slags forfølgelser” for Jesu navns skyld. Det leser vi om i Apg. 13 og 14.

.

Likevel var de ikke alene. Herren Jesus var med dem over alt. Og hasn fridde dem ut av vanskene til slutt. Visst måtte de tåle lidelser og slag, men bare så lenge Herren ville det og han så det var tjenlig.

.

12 Og alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt.

[Matt 16: 24. Joh 17: 14. Apg 14: 22. 1Tess 3: 3, 4.]

Men Paulus vil nå si at dette ikke var noe spesielt for ham. Timoteus kunne og ville oppleve det samme senere. Derfor er dette en slags forberedelse på fremtiden for etterfølgeren. Alle sanne troende vil oppleve motgang for Jesu skyld. Kirkehistorien har vist at han hadde rett. Dette er de troendes lodd her iverden. Men det kommer på ulik måte.

.

Å leve gudfryktig i Kristus Jesus er å ta kristendommen på alvor. Det er ikke et sløvt og likegyldig liv der kristendommen bare er en av mange interesser. Han taler heller ikke om folk som hele tiden innretter seg etter omstendighetene og aldri gjør noe som provoserer i religiød mening. Han tenker på avgjorte kristne som viser i ord og liv at de mener alvor med sin kristne tro.

.

Da vil det komme reaksjoner fra verden. Slike forfølgelser er alle handlinger som fører til lidelse m.m. på grunn av hans tro og meninger. Det er ikke det samme som å diskutere eller ha ulike oppfatninger om kristendommen. Det er å såre og skade noen eller ta fra dem rettigheter o.a. i livet.

.

13 Men onde mennesker og slike som kverver synet på folk, går fram til det verre. De fører vill og farer selv vill.

Nå setter Paulus navn på alle de som går imot evangeliet på ulike måter. De er i Guds øyne onde mennesker. De behøver slett ikke være onde moralsk sett ut fra våre egne tanker. I Guds ord er det alltid ut frå Guds ståsted slike karakteristikker er tenkt og sagt. De er onde fordi de motarbeider Guds sak og dermed Guds tjenere.

.

Så taler han om måten det egentlig skjer på. Det er ikke den ytre forfølgelse og motgang som er verst. De forfører mennesker ved å ødelegge tankene deres – de kverver synet på folk. Følgen er at de ser ikke klart lenger, men begynner å tro at motstanderen har

.

Og de blir egentlig verre med årene. De blir mer dyktig etter hvert til å overtale folk til å skifte mening og religion. Det gjelder andre religionber, som islam, buddhisme og hinduisme. Og det omfatter også såkalte kristne sekter som avviker fra hovedbudskapet i den kristne tro, om troen alene, nåden alene og Guds ord alene. De forvrenger troen ved å si at de behøver noe mer enn det de alt har.

.

Da sier han fra hvordan sslike forførere er: De leder andre i fortapelsen og de er selv på vei dit. De farer vill og fører vill. Derfor er det stor synd på dem. De vil en dag oppleve at de tok feil – for de fleste er det for sent. Og alle de som de har ledet inn på en ny vei, går også fortapt. Det er et fryktelig perspektiv. Men det er sant. Alle andre sekter og religioner fører folk i fortapelsen. Jesus er den eneste veien til frelse. Og det er den Jesus som Bibelen forteller om. Derfor går Paulus nå over til å tale om Skriftene.

.

3. De hellige Skrifter, v. 14-17.

For Paulus var de hellige Skrifter det samme som Det gamle testamenetet. Han kom selv til å bidra mye til Det nye testamentet. Men på denne tiden var ikke alt det samlet og skrevet. I vår tid gjelder altså dette hele Bibelen med begge testamenter.

.

14 Men bli du i det du har lært og er blitt overbevist om. Du vet jo hvem du har lært det av,

[2: 2.]

Timoteus hadde vokst opp i en kristen heim, med i alle fall mor og bestemor som kristne. Han hadde hørt fra skriftene det som var sagt om Messias og frelsen både fra Mosebøkene og profetene og salmene. Dette kjente han til. Forstett å tro på det, sier Paulus. Bli i det. Du har jo sett inn i hva det betyr og er blitt overbevist av Guds Ånd om at det er sant.

.

Du vet hvem du har lært det av: Det kan både bety slekta som alt er nevnt og i særlig grad Paulus selv. De mange taler han hadde hørt av Paulus og mange samtaler med ham hadde vært en god skole. For Paulus hadde som vane å lese ut fra Skriftene det han forkynte. Jfr. Apg. 17, 3.

.

15 og helt fra barndommen av kjenner du De hellige skrifter, som kan gjøre deg vis til frelse ved troen på Kristus Jesus.

[Sal 19: 8. 119: 98, 130. Apg 16: 1. Joh 5: 39.]

Her kommer han til hovedkilden for det Timoteus har lært: De hellige skrifter, som her betyr skriftene i Det gamle testamentet. Som vi før har nevnt kjente han dem fra barndommen av på grunn av sin slekt. Men han kan også ha gått på jødisk skole der de leste og lærte bøkene i GT.

.

Her kan vi peke på noe viktig om det å lære Skriftene. Delvis etter Barnes. a) Det er rett å lære barna om Bibelen så tidlig som mulig. Vi vet ikke nøyaktig hvor gammel Timoteus var da han lærte Skriftene, men ordet viser i alle fall at han var liten. Selv om de ikke forstår så mye teoretisk, vil noe ligge igjen som en resurs.

.

b) Det er grunn til å tro at det vi lærer tidlig, ikke så lett blir glemt. Det lærer også psykologien og erfaringen. Derfor vil det vi lærte da, få virkning senere i livet. Paulus peker tilbake på dette når han taler om hans tro. Foreldre som ikke gjør dette, gjør barna en bjørnetjeneste, dvs. Deres unnlatelse blir til skade for barna.

.

c) Vi ser også at vi skal lære barna Det gamle testamentet, selv om deler av det kan synes vanskelig. Det var GT Timoteus lærte. Og det var dette som kunne gjøre ham vis til frelse. For de minste barna kan vi med fordel begynne med noen av de fine fortellingene som finnes der. Det gjør f. Eks. V. Vogt i sin Bibelhistorie.

.

d) Her ser vi betydningen av søndagsskoler og barnelag. Hovedsaken her er å lære barna bibelhistorie. Det kan få betydning for barna i voksen alder og bli noen til frelse. Hadde det vært søndagsskole på Timoteus’ tid, ville han trolig gått der, sier Barnes.

- Deretter sier han noe viktig om nytten av Bibelen generelt. De kan gjøre oss vise til frelse og bli til frelse når vi tror på ham som Skriften har som hovedperson, Jesus Kristus. For å bli frelst, må vi først kjenne noe av veien til frelse. Her kan vi lære a) at vi kan lære om Guds plan til frelse i GT. Den er ikke så tydelig der sim i NT, men etter Guds vilje er den så klar at en kan bli frelst ved det. Derfor hadde jødene ingen unnskyldning, for Messias (Kristus) er åpenbart der.

.

b) Skriften har kraft i seg til frelse. Den ”kan gjøre deg vis” til frelse. Bibelen er mer en ord og visdom. Den ”skaper hva den nevner”. Et Gudsord kan smelte harde hjerter og vekke samvittigheten og skape tørst etter nåde og frelse.

.

c) Men denne frelse må vi ta imot – det er ved troen på Kristus Jesus. Det er først da at Skriftene blir virkelig verdifulle og da ser vi betydningen av den. Troen gjør på en måte Guds ord virkelig for oss personlig. Det er Ånden som gjør den levende for oss, men troen tar imot den.

.

16 Hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet,

[Rom 15: 16. 2Pet 1: 19-21.]

I dette verset har vi en meget nyttig og sterl lærdom om Skriftene i Bibelen. J. Calvin skriver om vers 16-17: ”Først roser han Skriften på grunn av dens autoritet og deretter fordi den er nyttig.” I første rekke gjelder det her GT, men i lys av hele Guds åpenbaring er hele Bibelen med.

.

1) Han taler om ”Hele Skriften”, altså som en samlet bok og ikke en rekke enkeltskrifter. Fra Guds synsvinkel handler det om den Bibel vi har i dag, den endelige åpenbaring. På grunnteksten heter det her: ”Pasa grafe”. Det har vært oversatt forskjellig: Alle skrifter, hvert skrift og hele skriften. Det er i alle tilfelle et samlebegrep om det Guds har åpenbart for oss skriftlig. Den boken heter Bibelen.

.

2) Bibelen er innåndet av Gud. I den engelske King James-oversettelsen står det: Den er gitt ved inspirasjon av Gud. Ordet ”innåndet” er oversettelse av det greske ordet theopnevstos og betyr ordrett: Gud-åndet. Tanken er at Gud ånder på og inn i noe. Et eksempel på det er at Gud blåste livets ånd inn i Adam (1. Mos. 2, 7), jfr. Johs 20, 22.

.

Vi vet ikke hvordan det konkret skjedde. Det er et trosspørsmål. Men ordet viser AT det skjedde. Bibelen er blitt til ved en guddommelig hendelse. Ordet har fått liv av Gud oig det gir liv til den som tar imot budskapet der. Dette betyr at Gud sørget for at forfatterne ikke skrev noe feil. Og det er dette som gir ordet kraft og autoritet. Vi kan være trygge på det som står der.

.

3) Bibelen er nyttig for oss. Vi kan bruke den og få hjelp av den. Den gir opplysning om guddommelige ting, om frelse og evig liv. Hvis hele GT er så verdifull og brukbar, er hver enkel del av den også det. Derfor kan vi med frimodighet lese og bruke GT.

.

Flere ting regnes nå opp. Den er nyttig til lærdom og undervisning i åndelige spørsmål der alle andre kilder kommer til kort. Den er nyttig til overbevisning – i Ungdomsoversettelsen strår: tale til rette. Meningen er trolig at den kan overbevise oss om vår synd og at Gud alene har løsningen på den. Da må den også tale oss til rette og vise at vi er på feil vei.

.

Da kan den også gi oss rettledning i alle åndelige saker. Og Bibelen kan veilede rett og godt. Det er jo skaperen som står bak. Dette ordet er også oversatt med å korrigere og reparere (KJ). Det henger sammen med at vi mennesker tar så feil i de åndelige ting, på grunn av syndefallet og dens følger. Da må Bibelen vise oss til rette, korrigere oss og reparere eller rettere skape oss på nytt. 2. Kor. 5, 17. Bare Guds Skrift har karft til det.

.

Til slutt står det: til opptuktelse i rettferdighet. Opptuktelse betyr å oppdra og slik lede oss inn på en rett vei. Til rettferdighet betyr at han må lære oss hva som er rett og galt. Det vet et menneske ikke av seg selv alltid. Da er det viktig å få en rett læremester. Det har vi i Guds ord. Det er altså Bibelen som skal fortelle oss hva som er synd og galt i livet og hvordan vi kan bli frelst. Alle troende behøver en slik oppseding i et rett kristenliv. Vi skal ikke bli rettferdige for Gud på denne måten, men vi kan vise verden at vi er det ved et hellig liv.

.

17 for at Guds menneske kan være fullkomment, satt i stand til all god gjerning.

[2: 21. Heb 13: 21.]

Nå viser Paulus en god grunn til å leve etter Guds ord. Vi kan nesten ikke forstå det, her<>

.

Først kaller han de kristne for et ”Guds menneske”. Og det er vi, for vi er født av Gud til et helt nytt liv. Og i Kristus er vi fullkomne og ett med ham. Men Bibelen sier flere ganger at vi skal være fullkomne. Da taler den om livet som kristne, om å være hellig i hverdagen, i handel og vandel, i tale og gjerning. Det makter vi ikke av egen kraft. Men her gir Skriften gode råd og veiledning og kraft til å gå den veien den viser oss.

.

Frukten av det blir nye gjerninger. Gode gjerninger som i Ef. 2, 10. Ved Guds nåde blir vi satt i stand til det vi ikke kunne før. Tanken i dette verset, sier Barnes, at hvilke gode gjerninger et menneske skal gjøre, vil han finne den veiledning han trenger.

.

La oss derfor studere Bibelen. Den er veldig nyttig for en kristen og har aldri ledet noen på feil vei. Med tanke på det som er sagt tidligere i dette kapitlet om de siste tider som blir vanskelige på grunn av vanskelige mennesker, er denne avslutningen tydelig. Mer enn noen gang er Bibelen nødvendig nå i avslutningsfasen på denne tiden. Den er også i stand til å hjelpe oss gjennom alle vanskeligheter. Og vi trenger denne boken.

.

2. Tim. 4.

Kapittel 4.

1. Forkynne Guds ord, v. 1-5.

Vers 1 Jeg vitner for Gud og Kristus Jesus, som skal dømme levende og døde, og ved hans komme og hans rike:

[Matt 25: 31. Joh 5: 27. Apg 10: 42. 2Tess 2: 8.]

Paulus kommer nå mot slutten av sitt brev, og han skal skrive sin siste formaning til den unge mannen som skal overta. Det ligger alltid et ekstra alvor over det siste vi gjør. Og nå taler han mest til ham som den unge predikanten. Kanskje han aner at det er hans siste ord. Ordene tyder på det.

.

Han vitner, sier Paulus. Ordet betyr her å ta noen til vitne og bekrefte at noe er sant og brukes om sterk formaning, sml. 1. Tim. 5, 21. Dret viser neste vers nedenfor her. Og det gjør han framfor Gud og Kristus Jesus. ”Paulus kaller Gud selv og Herren Jesus Kristus fram som vitner til det som her sies.” (O. Hagesæther). Det er sterke sannhetsvitner.

.

Det er Jesus som kalles dommer her, både for levende og døde ved hans komme. Tanken er at Gud vil behandle de døde slik han gjør med de levende. De som dør nå og har dødd før unngår ikke dommen. Døden er ikke tilintetgjørelse og slik et skjul for døden. Både døden og Dødsriket kalles fram i dommen og gir sine døde fra seg, Åp. 20, 13.

.

Han tenker også på Jesu gjenkomst og Guds rike som skal åpenbares i sin fulle blomst en gang. Nå ser og opplever vi bare en skygge av det egentlige Gudsrike. Da skal vi også forstå at Paulus’ lære var sann.

.

2 Forkynn Ordet! Vær rede i tide og utide. Overbevis, irettesett og trøst, med all tålmodighet og lære.

Nå kommer fem formaninger til predikanten Timoteus, og dermed til alle forkynnere ute og hjemme til alle tider. Guds ord er slik at det taler til alle på samme tid som det har en bestemt person eller gruppe som de første tilhørere. Disse formaningene kan vi alle stille oss inn under. Det gjelder oss.

.

Først: Forkynn Guds ord. Vi skulle tro at det alltid var selvsagt. I verden er så mange røster som gjerne vil ha ordet, så formaningen er nødvendig. Det skriver også Peter: Om noen taler, han tale som Guds ord. 1. Pet. 4, 11.

.

Guds ord er det viktigste for oss. Bare det kan vise oss vår sanne stilling innfor Gud, og bare det viser oss den eneste vei ut av synden og inn i Guds rike. Men Ordet er også slik at det ikke bare opplyser oss om synden og frelsen. Ved forkynnelsen gir den også det den forkynner. Guds ord meddeler oss frelse når vi åpner hjerte og sinn.

.

Har vi ikke vært tilhører til en Åndsbåren forkynnelse og kjent at Gud taler til oss gjennom Ordet. Vi satt der og så våre synder på en ny måte og måtte rope til Gud. Og ordet om Jesus ble levende. Det var som om Gud brukte det forkynte ord og strøk ut våre synder. – Dette Ordet skal vi forkynne. Ikke tanker og ideer om Ordet, men la selve Ordet få virke på hjertet.

.

Dernest: Vær rede. En forkynner kan ikke ha en 9 til 4 timers jobb. Han er som en lege på vakt og en patrulje i tjeneste. I tide og utide sier Paulus. Det betyr at noen ganger passer det ikke så godt for oss. Vi ville slappe av og nyte – så kommer utfordringen: Kan du tale i kveld? Taleren kommer ikke.

.

Eller det kan være en anledning som dukker opp ganske uventet. Det kan være på gatehjørnet eller i et selskap. Da åpner det seg en vei – noen spør og innleder samtale om Guds rike. Da må vi gripe den! En predikant og alle kristne kan ikke bare tenke at vi er Guds tjenere når vi har reiserute eller oppsatt talerliste. Vi er det alltid. Hjemme og på arbeidsplass og i møter.

.

Uttrykket ”i tide” betyr egentlig i en ”god tid”. Da passer det godt å ta fram Guds ord og holde en bibeltime eller en andakt. Og alle føler at det var godt det skjedde nå. I ”utide” betyr det motsatte: Det var likesom ikke tiden for andakt og sang. Slike ”utider” kan også by på en anledning. Vi skal ikke presse fram tale og vitnesbyrd over alt, men det kan altså åpne seg en uventet anledning. Da skal vi gripe den og ”kjøpe den beleilige tid, Ef. 5, 16.

.

For det tredje: En av oppgavene er å overbevise. Det gjelder både de som fornekter Guds ord, som tviler og som har virkelige problemer med å forstå noen bibelvers. Disse må vi hjelpe så godt vi kan. Det skjer på talerstolen, i sjelesorg alene eller i samtalegrupper og privat.

.

Nå er det sant at Ånden må overbevise, Johs 16, 8f. Han har myndighet og makt til det. Våre ord blir fattige og hjelpeløse i møte med de mange spørsmål om åndelige ting. Men dette skal vi få se i sammenheng med det første som stod i dette verset: Ordet. Når vi skal overbevise andre om Guds sak, er det ikke våre forklaringer og tanker som gjelder. Da skal vi igjen og igjen vise til Guds ord. Hva sier det? Og det har en iboende kraft i seg til å slå sprekker i tvilen og motvilje. Bruk det.

.

Det fjerde er: Irettesett. Dette har vært oversatt: Tal strengt (NO-78). Da gjelder det folk som har gjort feil og syndet eller vært tankeløs i sitt kristenliv. En forkynner har ikke lov til å overse feil og mangler i menigheten og seg selv. Det er vel slik at vi ofte må irettesette og tale strengt til oss selv. Vi ser vi har vært ”dumme” ved noen anledninger.

.

Men det gjelder også andre – her mener nok Paulus det. Vi må våge å si at noe er synd til folk som vil synde. Det kan være enkelt på talerstolen, særlig om vi sier det i generelle og vage ordelag. Verre blir det i sjelesorg eller til noen få i samtale.

.

Det hender at kristne vil holde fast ved noen synder. Synden kan være kjær for somme, og den kan faktisk være fordelaktig noen ganger. Det passer kjødet å leve i synd. Da trives det best. Hvis vi ikke da er tydelige og strenge, kan vi gjøre ubotelig skade. Kjærligheten er ikke slik at vi unngår å peke på synden og dens følger.

.

En advarsel og irettesettelse kan faktisk redde et menneske fra fortapelsen. Det skal sies i kjærlighet og vennlighet, men tydelig. Om noen likevel ikke vil følge advarselen, er det ikke forkynnerens feil. Han har fulgt Guds ord. Nå er det opp til tilhøreren.

.

Til slutt: Trøst. Mange trenger det rett ofte. Ja, de fleste har tunge stunder med sorg og motgang og mange har svake nerver og føler det vondt å leve. Da skal forkynneren og de kristne være ømme og kjærlige og medfølende. Framfor alt skal vi i slike stunder kunne lytte. Bruk ikke mange ord, men vær mottakelige for andres nød.

.

Med all tålmodighet og lære skal det skje. Noen ganger kreves det særlig tålmodighet. Vi må ikke gi opp eller tenke at det ikke nytter. Derfor kan det skje at vi må bruke mye tid på en enkelt person for å berge han.

.

Og Paulus legger til: lære. Den som skal veilede andre i Guds ord, må kunne mye av Guds ord. Det er jo der kraften og innholdet til alt ligger. Det er læren.

.

3 For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de ta seg lærere i mengdevis, etter som det klør i øret på dem.

[1: 13. Apg 20: 29, 30. 1Tim 1: 10. 4: 6. 6: 3. Tit 1: 9, 13. 2: 1.]

Nå er Paulus profet i gammeltestamentlig betydning: han taler om framtida, og synet hans går helt fram til endens tid. Det han sier her, er noe som vil være sant gjennom hele historien senere.

.

Det skal komme en tid. Han er sikker i sin sak, han har fått beskjed fra himmelens Gud: Det blir ikke enkelt å være evangelisk i de kommende tider.

.

Folk skal ikke tåle den sunne lære. De vil med andre ord vrake Bibelens ord om frelsen og finne en erstatning for den. Det er her vranglæren kommer inn. Den avviker fra Guds tanke og plan på vesentlige punkter. Dermed er den også farlig for sjelslivet og bør unngås hvor den så opptrer. Den kalles sunn fordi den gjør sjelen sunn og frisk og god, og dermed skikket for himmelriket. God helse blir her brukt som bilde på et sant kristenliv. Og det kommer bare ved å følge Bibelens ord i alt.

.

De som ikke tåler den, er slike som finner en lære og et livsmønster som er lettere for det naturlige menneske og deres egne ønsker og følelser, Som A. Barnes sier. Det kommer fram i neste setning: Etter sine egne lyster tar de seg selv lærere i hopetall.

.

De velger med andre ord ut forkynnere og prester og menigheter som passer til deres egne tanker. I dag er det ganske lett ettersom vi har så mange ulike menigheter og forkynnere. Man går og hører de man liker, ofte er det synonymt med de som forkynner det de selv tenker. Vi kan tenke på spørsmålet om homofili. En såkalt ”homofil kristen” går ikke på møter der man fordømmer homofili som synd. Man går på en alternativ gudstjeneste der det blir godkjent.

.

I hopetall, står det. Det må bety at det skal være mange slike kristne. Og det skal være mange slike lærere i kristendom i forskjellige åndelige spørsmål. Derfor kan man velge og vrake. Uten at man selv er helt klar over det, er han kommet ut på et sidespor som fører bort fra troen og ikke inn i et dypere samliv med Jesus. Jo større det åndelige mørket er, jo flere religiøse ledere og forkynnere oppstå som ønsker å tilfredsstille menneskene i deres menneskelige liv.

.

Etter som det klør i øret på dem, sier Paulus. Der ligger grunnen til deres søken etter andre forkynnere: De leter etter det som de selv liker og mener er rett. Å klø i øret blir brukt som bilde på det som er tiltalende og som kjennes godt i en stresset eller vanskelig situasjon.

.

4 De skal vende øret bort fra sannheten, og vende seg til eventyr.

[2Tess 2: 10, 11. 1Tim 1: 4. Tit 1: 14.]

Samme sak blir gjentatt på en ny måte. De velger side på den måten at de vender seg fra det sanne Guds ord og til noe annet. Det kan skje at de bortforklarer Guds ord og sier det betyr ikke det som kirken til alle tider har sagt. En annen mye brukt variant er at man sier det er to syn i kirken på spørsmålet, og vi må lære å leve med to syn side om side. For da praktiserer vi kjærlighet, og Gud er kjærlighet.

Slik går det an å forvrenge det hele. Vi kan ikke ha to ”sannheter” ved siden av hverandre som motsier seg selv. Det er en umulighet. Derfor kalles også vranglæren her for eventyr. De skal vende seg til eventyr, står det. Ordet eventyr er på gresk Mythos, og betyr noe uvirkelig, fabler eller en fiksjon, noe oppdiktet og spennende. Jfr. 1. Tim. 1, 4.

.

Eventyr er altså noe som ikke er sant, men likevel interessant for mennesketanken. Og det er et godt bilde på det som skjer på dette området. Det er ikke så nøye om det er historisk rett og sant. Men det tilfredsstiller noe i mennesket. Ekstra farlig er det når man blander løgnen med noe sannhet, Da blir det tillitvekkende og dermed spiselig for mennesket. Men faren blir enda større enn om vranglæren kommer slik den virkelig er. Da vil flere oppdage faren. Derfor vil djevelen forkle sitt budskap på en slik måte.

.

5 Men vær du edru i alle ting. Lid ondt, gjør en evangelists gjerning, fullfør din tjeneste.

[1: 8. 2: 3. Apg 21: 8. Ef 4: 11.]

Formaningen er på sin plass her, og den kommer i flere ledd: Vær edru i alt. Det gjelder alltid å være på vakt. Det er man ikke så lett hvis man er drukken. Det sløver tanke og dømmekraft. Slik vil både verden og vranglæren gjøre oss uklare i det åndelige.

Lid ondt! Det må vi være forberedt på når vi skal tjene Gud. For den tjenesten er farefull for den onde verden, og den vil gjøre alt den kan for å hindre oss. Men det er bare når du er edru at du forstår at djevelen står bak det onde. Ellers vil du tro at det er omstendighetene eller at det bare er slik at noe inntreffer. Også så gir du opp av ”naturlige grunner”. Djevelen er klok slik.

Det onde kan være direkte motstand fra gudløse mennesker, sykdom, motløshet og tanker om at det nytter ikke lenger. Djevelen er en tusenkunstner.

Dernest: Vær evangelist! Det er å forkynne evangeliet slik at nye mennesker blir frelst. Det er hovedoppgaven. Alt det andre vi er og gjør må underordnes det å vinne mennesker for Gud. Ikke alle predikanter er evangelister, og det henger sammen med nådegaver. Og vi skal ikke forakte noen nådegave.

Fullfør tjenesten! Begynt er ikke endt, heter det. Og vi vet at mange begynte i tjeneste for Gud, og mange av dem sluttet før tiden var ute. Det kan være ulike grunner til det, og noen er opptatt av å rettferdiggjøre sin grunn til å slutte. Det må høres så troverdig ut som mulig, og de håper at folke flest skal akseptere det. Men har vi tenkt på hvordan Gud tenker om våre meninger? Holder de mål der. Det er saken.

2. Troen og striden, v. 6-8.

6 For jeg blir alt ofret, og tiden for min bortgang forestår.

[Fil 1: 23. 2: 17. 2Pet 1: 14.]

Paulus går nå over til å tale om seg selv og sitt eget kall. Han forstår at hans tid på jorden går mot slutten. Han var antagelig omkring 60-70 år. Han tenker trolig på martyrdøden, når han sier at han allerede blir ofret.

Nå bruker han det som et argument for at Timoteus skulle være trofast i tjenesten for Gud. Når Paulus dør, blir det jo en forkynner mindre i Guds rike på jord. Han tenkte nok ikke slik at han nå hadde gjort nok, andre fikk overta. Men han skjønte at tiden var kommet. Og Paulus’ liv må ha vært en stor inspirasjon for andre, i dette tilfelle Timoteus. Paulus var et stort redskap for Gud, og han hadde aldri spart seg selv. Nå ønsket han at de som kom etter ham, skulle fortsette tjenesten og gjøre enda mer. Det er forresten en følelse mange eldre forkynnere har for neste generasjon.

Når Paulus sier at han alt blir ofret, betyr det ikke at han ønsker å dø eller er villig til det. Slik kan den engelske King James-oversettelsen tolkes: Jeg er nå rede til å dø. Paulus konstaterer bare det faktum at døden nærmer seg. Han var forberedt på det og villig til alt.

Ordet ”bli ofret” fører tanken hen på offerdyret, jfr. Fil. 2, 17 (ordet spendomai brukes bare på disse to stedene). Hedningene brukte å øse olje og vin over hodet på offerdyret rett før det skulle slaktes og ofres. Slik følte Paulus det nå. Han var rede som et offerdyr, døden ville komme snart, uten at han selv skulle være et offer.

Det er alvorlig å tenke på døden slik. Er vi rede? Er alle forberedelser gjort? Eller har vi noen vi skulle talt ut med først, eller gjort opp en økonomisk sak med før vi kan dø? Det må vi rydde opp i mens det er tid.

7 Jeg har stridd den gode strid, fullendt løpet, bevart troen.

[Apg 20: 24. 1Kor 9: 24. Fil 3: 14. 1Tim 6: 12. Heb 12: 1. Jud 3.]

Her gir Paulus et vitnesbyrd om sitt eget liv i tre punkter. Det var godt om vi alle kunne si det med sannhet.

Først: Den gode strid. Livet hadde vært en strid for Paulus. Og den begynte på høydene ved Damaskus da han møtte Jesus den oppstandne. Apg. 9. Kristenlivet er aldri lett, og slett ikke for en Ordets tjener. Han må regne med angrep fra mange kanter. Den verste strid er kanskje når det kommer fra hans egne, både åndelige og kjødelige venner og slekt.

Det er likevel en GOD strid Paulus har kjempet. Han var i Guds egen hær og kjempet på hans side for å vinne mennesker over til Gud. Det er aldri lett. Og striden gjelder mot synden i oss og omkring oss, mot verden som hater Gud og hans folk, mot det onde i vårt indre – kjøtet, og mot selve djevelen. Ef. 6, 10ff viser det. Alt dette må en kristen gjennom mer eller mindre.

Paulus har fullendt løpet. Kristenlivet blir altså sammenlignet både met en krig og et veddeløp, jfr. 1. Kor. 9, 24-26. Skal vi få prisen, må vi altså fullføre livet med Gud helt til vår dødsdag. Paulus ser nå at den er nær, men han er glad for at han fikk leve som en tjener for Gud. Om kort tid vil han motta seiersprisen av Herren.

Da er det tredje punktet i vitnesbyrdet hans viktig: Han har bevart troen. Han vet bedre enn noen at arbeidet og offer og tjeneste vil ta slutt og forsvinne, men troen er som en bro over til evigheten. Ved avslutningen er det bare den som teller. Jeg kan ikke bære med meg noe av mitt eget inn i evigheten. Det har ingen verdi der.

Da spørs det bare etter om vi eier Jesus. Han er billetten og inngangsdøren til himmelen. Her kan Paulus vitne av et rent hjerte: han har bevart den i sitt eget trosliv, og han har vært trofast mot troen i forkynnelsen og arbeidet for evangeliet.

Det er mye her i verden som kan ta troen fra oss. Fristelser av mange slag kommer til oss. Mennesker vi møter kan gjøre det vanskelig å leve rett for Gud og gi tid og penger til misjonsarbeidet. Sekter kan også friste oss til å slå av på de strenge ord i bibelen. Men Paulus var bevart troen. Kan det sies om oss nå?

8 Så ligger nå rettferdighetens krans rede for meg, den som Herren, den rettferdige dommer, skal gi meg på den dag - ja, ikke bare meg, men alle som har elsket hans komme.

[1Kor 9: 25. 1Pet 1: 4. 5: 4.]

Etter denne korte gjennomgang av sitt eget liv og tjeneste, ser han framover mot lønnen. Han vet det er noe godt i vente. Han har ikke arbeidet forgjeves – det gjør heller ikke du. 1. Kor. 15, 58.

Han skal få rettferdighetens krans. Det blir tolket som den krans eller krone han får fordi han har kjempet for rettferdigheten og lidd for den gjennom livet. Det kan ikke bety den rettferdighet vi får av Gud som gjør oss til kristne. Den har vi allerede fått her ved troen. Den ligger ikke og venter på oss. Den eier vi nå.

Men det er en nådelønn Guds tjenere får fordi de levde hellig og rettferdig i verden og forkynte Guds rettferdighet utover verden så langt de nådde. Det er ikke noe vi har fortjent. Det er noe Gud vil spandere på sine tjenere her i verden. Men vi får den først i evigheten. Derfor ligger den og venter på oss.

Denne ”belønning” er også med i frelsesverket. Gud sendte Kristus for å kjøpe oss frelse og befri oss. Og i denne frelse ligger også resultatet av tjenesten når vi er hjemme hos Gud. Da vil han ta av sine rikdommer og gi til sine venner. Det skal skje på ”hin dag”.

At det skal bli en rett lønningsdag, er klart. For dommeren er selv rettferdig. Vi kan ikke klander Gud for noe. Når han deler ut av sine rikdommer, er det sitt eget han gir bort. Og han har lov til å gjøre med sitt som han vil.

Paulus er likevel klar over at han ikke blir alene på seierspallen. ”Alle som har elsket hans komme” skal få del i æren. Etter sammenhengen må ”hans komme” bety hans gjenkomst. Men det betyr ikke bare de som på en spesiell måte er opptatt av og gleder seg til Jesu gjenkomst.

Når det står at ”alle” skal få denne kransen, er det fordi alle kristne har fått en tjeneste. Det gjelder altså ikke bare storpredikantene eller kjendisene. Alle kristne får en ”belønning” for sin tjeneste for Gud, som Jesus antyder i Mat. 10, 40f. Men hyklere og navnkristne blir stående utenfor både himmeldøren og lønnen.

3. Alle forlot meg, v. 9- 16.

9 Skynd deg å komme til meg snart!

I dette avsnittet går Paulus over til mer praktiske ting i livet. Her tenker han nok mest på seg selv, og omstendighetene gjorde det naturlig. Han var fange, hadde trolig få venner der og følte seg nok tilsidesatt både som kristen og som tjener for Gud. Der har han fått følge av mange i årtiene etter.

Timoteus hadde vært Paulus’ medvandrer og medforkynner i årene før. Derfor var det knyttet spesielle og sterke band mellom dem. Og med tanke på at han snart kanskje skal dø, er det noe som presser på i ham: Jeg må se min unge venn igjen ennå en gang. Derfor kommer dette inntrengende og noe sårt: Kom, kjære venn, kom snart til meg. Han lengter etter samfunn med en troende som han kan stole på. Derfor er dette en hjertebønn.

10 For Demas forlot meg, fordi han fikk kjærlighet til den nåværende verden, og reiste til Tessalonika. Kreskens har dratt til Galatia, Titus til Dalmatia.

[Kol 4: 14. Filem 24.]

Og nå kommer viktige grunner for at han ønsker Timoteus der. Paulus har opplevd svik og svikt hos medarbeidere. Dette verset er gjennomtrengt av en sår tone. ”Alle forlot meg,” v. 16.

Det verste var nok Demas. Vi kjenner ham ellers bare fra Kol. 4, 14 der han er sammen med Paulus og hilser menigheten i Kolossæ. En mener at han faktisk satt i fengsel sammen med Paulus og hadde vært hans medarbeider i tjenesten. Men så skjedde noe: Han fikk kjærlighet til den nåværende verden. Og det kan ikke bare betyr at han vendte tilbake til sitt opprinnelige arbeid. Ordet verden er ofte bilde på det verdslige sinn og levemåte. Når det står at han fikk kjærlighet til den nå værende verden, må det bety at de verdslige ting fikk plass i hans hjerte. Og det er frafallets vei. Det er med sorg Paulus sier det. Hvorfor han reiste til Tessalonika, vet vi ikke. Men han hadde kanskje venner og slekt der. Det er ofte noe som drar når vi reiser et sted.

Den neste han nevner er Kreskens som reiste til Galatia. Men vi kjenner ikke noe til denne mannen eller hvorfor han reiste fra Paulus. Men Timoteus må tydelig nok ha kjent ham, ellers ville ikke Paulus sagt dette.

Titus hadde reist til Dalmatia. Titus er trolig den samme som fikk brev fra Paulus. Dalmatia ligger på østsiden av Adriaterhavet – der det gamle Jugoslavia var (nå tilhører det Kroatia). Man tror at Titus har reist over havet fra Italia for å forkynne evangeliet der (Barnes). Men han anklager ham ikke for det.

11 Bare Lukas er hos meg. Få tak i Markus og ta ham med deg, for han er til nytte for meg i tjenesten.

[Apg 15: 37. Kol 4: 10, 14. Filem 11.]

Paulus har likevel trøst i en person, det må være legen Lukas. Bare han fant tid til å besøke fangen. De hadde reist sammen i misjonsarbeidet, men det er trolig en sår tone som ligger i ordet ”bare”. Han kunne ha ventet flere som ville se til ham.

Paulus har nå omsorg for Markus og ber Timoteus finne ham og ta ham med seg til Rom. Så gir han Markus en god attest: han er nyttig for Paulus i tjenesten for Gud. Paulus så på sitt fengselsopphold som en tjeneste. Han benyttet alle anledninger til å vitne om frelsen. Og da ville Markus være og då ha. Dette må være Johannes Markus som skrev evangeliet. Og da har to av evangelistene kjent Paulus i denne tida.

12 Tykikus har jeg sendt til Efesus.

[Ef 6: 21.]

Han var fra Efesus og ble valgt til å følge Paulus til Jerusalem med gaven til de fattige. Han brakte senere flere brev fra Paulus til ulike menigheter, som Kolossæ og Efesus. Nå blir han sendt til Efesus, men vi vet ikke hva ærend han hadde da. Men det er tydelig at han var en som Paulus stolte på og kunne sende ut i oppdrag for seg.

13 Når du kommer, så ta med den kappen som jeg lot være igjen hos Karpus i Troas. Ta også med bøkene, særlig skinnbøkene.

Paulus regner med at Timoteus vil komme til ham. Når du kommer, sier han. Og Timoteus vil nok gjøre alt han kan for å oppfylle det ønske. Da får Timoteus samtidig et oppdrag for ham: Ta med et par ting til meg, sier han. Han må ha etterlatt dem en gang før. Tradisjonen sier at Karpus ble biskop i Berøa.

Først: Ta med den kappen som jeg lot være igjen hos Karpus i Troas. Det kan tyde på at det var kaldt og vinteren nærmet seg. Han bodde ikke akkurat på et luksushotell, men i et fangehull. Da kunne kappen være god å ha. Han regner med at Timoteus kan reise om Troas på veien til Rom.

Dernest: Ta også med bøkene, særlig skinnbøkene. Paulus hadde altså et lite håndbibliotek som han følte behov for å ha i fengslet. Han sier ikke hvilke bøker det var, men vi kan gå ut fra at det handlet om religion. Noen var særlig verdifulle for ham, ”særlig skinnbøkene”. Det er umulig for oss å vite hva slags bøker det var. Det er flere forslag av kommentatorer: kanskje det var deler av Det gamle Testamentet som han ville studere nærmere, eller bøker av klassikere både i Rom og Hellas, eller det rett og slett var noen notater han selv hadde gjort før.

14 Kobbersmeden Aleksander har gjort meg mye ondt. Herren skal gjengjelde ham etter hans gjerninger.

[Ord 24: 12. Rom 2: 6. 1Tim 1: 20.]

Enda en person blir nevnt: Aleksander, han var kobbersmed og en sterk motstander av Paulus. Det kan være at denne mannen er den samme som er nevnt et par andre steder i Det Nye Testamentet. Da kan han være omvendt ved Paulus som var misjonær i Lille-Asia, og talsmann for de kristne i Efesus, Apg. 19, 33. Han har så kastet den gode samvittigheten fra seg og blitt en Kristi motstander, 1. Tim. 1, 20. Det er en kjent sak at frafalne ofte blir de verste motstandere.

Aleksander har gjort mye ondt, skriver Paulus. Det kan være personlig ment, at Paulus har opplevd motstand fra ham i tjenesten. Men det kan også være en generell motstand mot de kristne som har grenset til forfølgelse. Og det har ikke skjedd en enkelt gang ettersom han sier ”mye ondt”. Det er utrolig hvor mye ugreie en person kan skape i en forsamling og i en by.

Verken han eller andre skal unnslippe Guds reaksjon. Herren skal dømme ham en dag, og da må han stå til ansvar for sine gjerninger. Slik er det med alle mennesker. De vil en gang møte Den hellige Gud og gjøre regnskap for sitt liv. Det vil han minne den unge Timoteus om så han ikke skal misse motet. Siste ord er ikke sagt før i dommen. Noen ganger tar Gud et oppgjør med mennesker her i tiden også, men ingen slipper unna den siste dagen.

15 Ta deg i vare for ham, du også, for han gikk sterkt imot våre ord.

Aleksander må ha vært en sterk og farlig person. Derfor får Timoteus en advarsel. Han må ta seg i vare for ham, både for sin egen del og for tjenesten. ”Du også,” betyr trolig at Paulus har vært meget forsiktig med denne mannen. Det er så lett å bli lurt av sterke personligheter.

Nå viser han til egne erfaringer med Aleksander. Han gikk sterkt imot våre ord, sier han. Og det betyr nok både forkynnelsen og samtaler i en mindre forsamling. Ved slike anledninger bruker noen meget sterke uttrykk for liksom å slå motstanderen ned. Kanskje Paulus vil advare mot å gå inn i diskusjoner med slike mennesker. De lar seg ikke overbevise. Erfaringer kan være godt å ta vare på og slik lære av fortiden.

16 Ved mitt første forsvar møtte ingen med meg, men alle forlot meg - må det ikke bli tilregnet dem!

[1: 15. Luk 23: 34. Apg 7: 60.]

Paulus har vært i et rettsmøte med romerske myndigheter, kanskje han allerede hatt møtt keiseren, som han hadde appellert sin sak inn for. Apg. 25, 11f. Han må ha følt seg ensom og sviktet den gangen.

”Alle forlot meg.” Det var kristne i Rom, men det har kanskje kostet for mye å stå som forsvarer for Paulus. Vi mennesker er feige når sannheten koster. Han føler det veldig alvorlig, på deres vegne. For han vet at de en dag skal møte Gud og forsvare sine handlinger der.

Men Paulus har bevart kjærligheten og ønsker at det ikke må bli tilregnet dem. Det kan se ut som en bønn: Han ber Gud om ikke å tilregne dem dette, som Stefanus gjorde, Apg. 7, 60. Kanskje han nå husket det som skjedde da han ble steinet – han stod der og passet på soldatenes klær. Apg. 7, 58. Paulus var fylt av den samme hellige Ånd som Stefanus var.

4. Herrens nærvær, v. 17-18.

17 Men Herren stod hos meg og styrket meg, for at forkynnelsen skulle fullføres ved meg, og alle folkeslag få høre den. Og jeg ble fridd ut av løvens gap.

[Sal 22: 22. Apg 23: 11. 27: 23.]

Om alle mennesker forlot Paulus, har han likevel en trygghet som overgår alt annet. Herren var hos ham og der fikk han kraft. Det er et samfunn som verden ikke forstår, men som er reelt for de troende. Jesus sa før han drog hjem til sin far: Se, jeg er med dere alle dager… Mat. 28, 20. Det skal vi alle få regne med og stole på.

For Paulus var forkynnelsen av evangeliet det viktigste i livet. Han tenkte ikke på sin egen stilling og lidelse. Forkynnelsen måtte fullføres! Og Herren hadde hjulpet ham til det. Forkynnelsen kan her bety den forkynnelse han har hatt. Vi vet at han var dyp i sin tanke og ord og prekte sterkt om troen og nåden. Han er som en Luther på forskudd. For Luther hentet jo sine ord fra Paulus i stor grad.

Fullføre betyr ikke at alt er gjort, men at hans oppdrag er fullført. Alle folkeslag betyr heller ikke at alle mennesker på jorden skulle høre det da. Men i og med at han fullførte sin tjeneste og fikk tale tydelig om synd og nåde, har alle anledning til å høre det senere gjennom hans brev. I sin egen levetid fikk han forkynne for store deler av Romerriket. Så langt rakk hans oppdrag.

Han ble utfridd av løvens gap, står der som et seiersrop. Keiser Nero ble kalt ”løve” av Seneca. Og dette var i hans keisertid. Det kan være en spesiell hending han viser til siden han ble utfridd. Som kjent ble han senere tatt av dage i Rom, etter tradisjonen.

18 Herren skal fri meg fra all ond gjerning, og frelse meg inn i sitt himmelske rike. Ham være æren i all evighet! Amen.

[Matt 6: 13. Rom 16: 27. 1Pet 4: 11.]

Han går videre på den tanken og ser framover. Problemene er ikke løst. Og det kommer en siste dag, enten ved død eller ved Kristi komme. Da er tiden inne til å bli endelig befridd fra alt ond. Det blir vi ikke her i tiden. Det er nok dette han også tenker på her, for han skriver: Herren skal frelse ham inn i sitt himmelske rike. Da slutter tiden og evigheten begynner. Han ser fram til det og vet at det er så mye, mye bedre. Fil. 1, 23.

Og gjennom alt som skjer skal Herren ha all ære. Det gjelder her i tiden – vi må aldri forsøke å røve ære fra Gud og hans Sønn. Og det gjelder i evigheten. Da kan ingen ta hans ære, og da vil alle forstå det og lovprise Herren gjennom alle evigheter. Det blir en vidunderlig tid.

5. Hilsen, v. 19-22.

19 Hils Priska og Akvilas og Onesiforus' huslyd.

[1: 16. Apg 18: 2. Rom 16: 3. 1Kor 16: 19.]

De to første navn er ekteparet vi kjenner fra Apg. 18 m.fl.st., og Onesiforus kjenner vi fra Kol. 4, 9 og Fil. 10. Paulus kjenner mange mennesker og han sender hilsen til noen av dem. Det har ingen ting med kjødelig slektskap å gjøre. Her er det et åndelig samfunn han tenker på. Og slik er det med oss kristne: Vi møter venner som kristne over alt i landet vårt og ofte andre steder også.

20 Erastus ble igjen i Korint. Trofimus etterlot jeg i Milet fordi han var syk.

[Apg 19: 22. 20: 4, 15.]

Her er også et par venner han gjerne vil huske og sende hilsen til. Erastus er nevnt i Apg. 19, 22 og Rom. 16, 23, men vi vet ikke om det dreier seg om samme person. Men alle tre er nevnt i det området som nå er Hellas. Trofimus var fra Efesus og var med Paulus på hans siste reis til Jerusalem og Roma. Mern han ble syk og måtte bli igjen i Milet, sør for Efesus.

21 Skynd deg å komme før vinteren! - Eubulus og Pudens og Linus og Klaudia og alle brødrene hilser deg. [v. 9.]

Det er høst og Paulus lengter etter sin venn og ber ham komme snart til ham, før vinteren kommer. Da er det vanskelig å reise og kaldt og ensomt i fengslet. Han trenger selskap. Men han har noen kjente. Fire navn er nevnt sammen med alle de kristne i byen – her kaller han dem etter sedvane for ”brødrene”.

Eubulus må være en kristen i Roma som kjente Timoteus. Pudens og Linus er ikke kjent ellers. Noen tror at Linus er sønn til Prudens og Klaudia. Men vi vet altså ikke mer om denne familien, enn av Paulus og Timoteus kjente dem. De har trolig vært til støtte og hjelp for Paulus da han var fange i Roma.

22 Herren være med din ånd! Nåden være med dere!

[Gal 6: 18. Kol 4: 18. Tit 3: 15. Filem 25.]

Paulus avslutter alltid sine brev med gode ønsker fra Gud. Han vet at alle behøver Guds nåde, derfor ønsker han det over alle helt til det siste. Slik viser også Paulus at han trenger nåde av Gud, selv om han er en stor apostel og en eldre mann. Og herren må være med dem – denne gang sier han: med din ånd. Det er det gjenfødte sinn, vårt indre liv. Det er ikke nok med Guds hjelp i arbeidet og tjenesten hos en pastor og forkynner. Vi behøver hans nåde i vårt indre menneske, det kan lett ta skade i tjenesten for Gud.

Det er det siste vink Paulus gir oss i sitt åndelige testamente.

---