1. Mos.

1.Mosebok

Hovedlinjer i Bibelen.

Av NDH.

Innledning.

I denne korte gjennomgangen av 1. Mosebok skal vi se på innholdet i boka uten å gå for mye inn i detaljene. Det krever mye plass og tid. Derfor skal vi heller ikke skrive mye om bibelkritikk, forfatterskap og mulige vanskelige tolkinger av boka. Slike spørsmål har dessverre ofte opptatt sinnet mer enn selve budskapet i Bibelen. Og da er bibelstudiet forfeilet.

Vi skal altså nå peke på hovedlinjene i Bibelens første bok. Og da må budskapet få tale til hjertene.

I. Urhistorien, kap. 1-11.

1) Skapelsen, kap. 1.

I tidens morgen, ja, før tiden ble til, skapte Gud universet. Da sier vi også at alt som er til, har sitt utspring og årsak i Gud. Da er det også skapt front mot den planløse og tilfeldige utviklingslære eller evolusjonsteori.

Gud skapte. Han fekk alt i stand av ingen ting. Det er en guddommelig handling. Deretter former han skaperverket etter sin vilje slik at det ble såre godt.

Som den ypperste av alle skapninger står mennesket som kronen på verket, skapt som en selvstendig skapning sist av alle. Det skjedde evd en egen skaperhandling, og mennesket fikk en spesiell stilling og oppgave i Guds husholdning. Det var skapt i Guds bilde.

Og Gud skapte alt dette ved sitt ord: Han talte og det skjedde (Salme 33,9). Gjentatte ganger står det: Og Gud sa. Guds ord har denne skapende virkning fremdeles, fordi det er Gud selv som virker i Ordet (Heb. 4, 12).

Gud skapte verden på 6 dager, og på den syvende dag hvilte han. Det er uenighet om hvordan vi skal forstå ordet dag her (hebr. yom). Det grunnleggende er i alle fall at Gud er det suverene subjekt for alt, og at han er hevet over vårt tidsbegrep. Derfor er det ikke tvil om at han kan gjøre det slik – på seks vanlige dager. Vi forstår ikke hvordan alt er blitt til, men vi bør ha den ydmykhet som innrømmer at dette forstår jeg ikke. Men jeg tror, Heb. 11, 3.

2) Edens hage, kap. 2.

I det andre kapitlet blir skapelseshistorien gjentatt svært kort. Ikke slik at det er to forkjellige skapelsesberetninger som står i motsetning til hverandre. Den siste er mer et sammendrag som innledning til historien om menneskene. Det er jo de som blir hovedsaken i bibelhistorien og ikke naturen.

Gud laget et sted der menneskene kunne være, og der ville de få det godt. Det var Edens hage. Den lå i øst, det nøyaktige stedet vet vi ikke. Man har bl. a. tenkt på Mesopotamia.

Noe av det første Adam gjorde, var å gi dyrene navn. Men blant dem var det ingen som kunne være en medhjelp- og venn for mannen. Derfor ble kvinnen skapt ved en særskilt handling. Gud ”bygget” en kvinne av mannens ribbein.

Mennesket fikk en oppgave i Eden. Gud satte Adam til å dyrke og vokte hagen (2, 15). Dermed er arbeidet også en gudvillet gjerning, og lathet har ikke Guds behag over seg.

Her i Eden ble så mennesket satt på prøve. De kunne ete fritt av alle trær i hagen, men ikke av ”kunnskapens tre”. Gud ville se om de var lydige mot hans bud og vilje. Straff for overtredelse var klart for dem: de måtte dø (2, 17). Døden er med andre ord en følge av ulydighet mot Gud. Det må gjelde både legemlig, åndelig og evig død (jfr. Rom. 5).

Videre finner vi her tanken om ekteskapet. Gud ordnet det som en monogam forbindelse (bare mellom to). Han skapte bare én kvinne for Adam, og han sa: De to skal vøre ett kjød (2, 24).

Fortsettelsen i Bibelen forteller hvordan det gikk mennesket: bestod det prøven?

3) Syndefallet, kap. 3.

Så inntraff den største katastrofe i menneskenes historie. Paradisets lykke ble brutt og menneskeheten kom bort fra Gud.

Djevelen kommer i den slangs skikkelse og frister og forfører menneskene til synd mot Gud. Han bruker list og lykkes ved første forsøk.

Adam og Eva ble satt på prøve, men falt. De bøyde av for Satans list og kom derved inn under syndens og dødens lov.

Fristelsen og fallet er på samme tid både historisk og forbilledlig. Det har hendt en gang – og det hender stadig med mennesker: Djevelen frister og mennesket gir etter. Etter denne dag ligger dommen og Guds vrede over menneskene, symbolisert ved at Gud jaget dem ut av Edens hag og satte vakt ved inngangen (3, 23f).

Men midt i domsordene fra Gud skinner ei lysstråle av håp for menneskene: slangen skal knuses selv om det koster kvinnens ætt sår og slag (3, 15). Det er det første løftet om Messias, kalt protevangeliet (det første evangelium).

Som et enestående symbol på Guds hjelp for mennesket, skaffger han de selvhjulpne og nakne mennesker nye klær av skinn (3, 21). Gud selv slaktet et dyr og han ”gjorde” kjortler av skinn. Dette kan være et bilde på Guds gjerning for å skaffe oss rettfe4rdighetens drakt i Kristi død.

4) Offer og brodermord, kap. 4.

Det første hjem på jord opplever synd, skam og forskjellige offertjenester. Dette avsnittet viser at synda var gått i arv fra foreldrene og at den var blitt verre. Tanken ble til gjerning som igjen fikk følger og fødte nye synder. Likevel var Gud kjærlig og kalte på Kain.

Ofrene var forskjellige. Abel kom med et blodig offer som taler om soning for synd. Hebr. 11 sier at han gjorde i tro. Gud tok imot og altså godkjente Abels offer. Kunstnere har framstilt det ved å la røyken stige opp til Gud ved Abels offer, mens den la sge på jorda ved Kains.

Dette førte til misunnelse og harme og hat i Kains hjerte. Og i et beleilig øyeblikk drepte han ham. Dermed ble Kain fredløs, men likevel beskyttet av Gud (4, 11 og 15). Hans syndserkjennelse (4, 13) var sorg over syndens følger for ham selv, mer enn over ugjerningen mot Gud. Han bosatte seg i landet Nod, øst for Eden. Hans slekt ble et syndig folk som senere ble utryddet av vannflommen. Hevnen levde i etterkommerne (4, 24).

I stedet for Abel ble Set født (4, 25) og fra ham stammer menneskene, ettersom Kains etterkommere gikk under i vannflommen. Og midt i denne syndige tida var det noen som ba til Gud (4, 26).

5) Sets etterslekt, kap. 5.

Det er altså Abels stedfortreder Set som fører folket videre og som alle folk ætter etter. Dette er den første slektstavle (hebr. Toledot) i Bibelen. 1. Mosebok blir noen ganger delt inn etter de ulike slektstavler (Toledot).

Dette slektsregisteret går fra Adam til Noah, som blir det neste store vendepunkt i historien. I denne slekta møter vi bl.a a. Enok som vandret med Gud og ble tatt opp til Gud (5, 24). Hans sønn Metusalah ble verdens eldste mann på 969 år. Derav kommer ordtaket i ulike variasjoner: han er så gammel som Metusalem.

6) Vannflommen og Noah, kap. 6-10.

Noah var sønnesønn til den gamle Metusalah. På hans tid var menneskene ekstra vonde og ugudelige. Det vonde har ofte lettere for å få makt enn det gode – det sier all erfaring.

Blanda ekteskap er noe av det konkrete vi leser om. Ekteskap mellom Guds folk (Guds sønner) og verden (menneskenes døtre) har alltid vært synd (kap. 6,2 og 4. Herren så hvordan alt utviklet seg, og han angret at han skapte mennesket (6, 5-6). Det er et sterkt ord for Guds reaksjon mot synden. (Man har diskutert mye hvem Guds sønner var, uten at vi skal ta stilling til det konkret.)

Men det var ett unntak, Noah (6,8). Han blir derfor en hovedperson i det som skal skje når Gud nå skal lede slekten videre. Han får bud om å bygge en ark – et skip – på tre etasjer.

Nå skulle dommen gå over verden: Alt liv skulle utryddes med unntak av de som var inne i arken. Både mennesker og dyr ble reddet slik. Gud lot det regne i 40 dager og 40 netter slika at vannet oversvømmet hele jorden – til 15 alen over fjellene (7, 20).

I den 7. måned på den 17. dag strandet arken på Arrarats fjell etter en 150 dagers seilas (7,24 og 8,4). Og da Noah var vel ute, bygget han et alter og ofret takkoffer til Herren (8, 20). Da gav Herren ham et løfte: Aldri mer skulle slektene utryddes på denne måten, altså ved en vannflom (8, 21). Dette var Guds pakt med Noah, og som tegn ble regnbuen satt (9, 11-13). Det ble så en pakt for alt folket på jorden (9, 17). Da gjelder dette løftet også etter Noahs død. Legg merke til hvor nøyaktig dette er tidfestet, på dagen. Vi har ingen grunn til å tviler på at vi leser om historiske hendinger her.

En episode viser at synden fremdeles levde i folket, også i Noah. Han hadde tre sønner – Sem, Kam og Jafet. Noah dyrket vin og drakk seg full. Da kledde han seg naken i teltet sitt og Kam så det. I stedet for å dekke til farens blussel (nakenhet), gikk han ut og fortalte brødrene det (9, 20ff). Det ble til forbannelse for Kams slekt – hans sønn ble forbannet av Noah, mens Sems slekt fikk en særlig velsignelse (9, 26). Og det var fra Sems slekt jødene vokste fram.

Her får vi så den andre slektslinja (Toledot) med Noahs etterkommere, helt til det som skjedde ved Babels tårn (10,25 og 11, 8).

7) Babels tårn, kap. 11, 1-26.

Tre-fire generasjoner etter Noah og vannflommen talte fremdeles menneskene samme språk. Vi vet ikke hvordan dette urspråket var, kanskje et ”ur-semittisk” eller summerisk språk.

De fleste menneskene bodde nå i Sinear – antagelig i Babylonia. Nå bestemte de seg for å bygge et tårn som rakk til himmelen. De ville gjerne gjøre seg et navn og hindre at de ble spredt ut over jorden. Motivet er nok storhetstanker og ugudelighet. De ville greie seg selv.

Da grep Gud inn og forvirret talemålet og det ble full forvirring blant folket. Derfor kalte de stedet Babel, som nettopp betyr forvirring. Folket spredte seg nå til andre deler av jorda. Slik ble Babel opphavet både til alle verdens språk og bosettingen i andre land. Guds bud både til Adam (1, 28) og til Noah (9, 1) var at de skulle oppfylle jorden og bosette seg over hele verden. Men menneskene har visst alltid vært ulydige mot sin Gud, og derfor måtte han drive dem bort.

Nå kommer et tredje Toledot (slektslinje) og et fjerde (11,10 og 11, 27). Det er slektstavler for Sems ætt og Tarahs ætt. Og med den siste er vi over i den neste store epoke i bibelhistorien. Slektstavlene tjener til å knytte forbindelsen bakover til de menneskene som Gud skapte. Det er han som er begynnelsen til alt og som egentlig leder alle. Det viser ikke minst Abrahams historie, Guds utvalgte familie der både kong David og Jesus Messias skulle bli født inn i.

II. Abrahams historie. 1. Mos. 11-27-25,11.

1) Abrahams kall, kap. 11,27-12, 8.

Ti generasjoner etter Noah finner vi Abraham, av Sems ætt. Tarah hadde tre sønner: Abram, Nakor og Haran. De bodde i Ur i kaldea, sørøst i Mesopotamia. Her fikk Abraham sitt kall fra Gud til å forlate sitt land og folk og reise til det sted Herren ville vise ham. Da skulle han få velsignelse, eie landet, og Messias skulle fødes i hans slekt (12, 3).

Med dette ble Abrahams ætt utvalgt av Gud og kalt til å formidle Guds vilje. Derfor måtte han kalles ut fra de verdslige omgivelsene i Kaldea og settes alene. Bare slik kunne han lære å bli sterk. Til alle tider er det Guds handlemåte med mennesker.

Abraham var lydig mot kallet og reiste i tro (Hebr. 11, 8ff). Først reiste familien til karan lengst nordvest i landet. Da faren døde, drog han videre til Kana’an og slo seg ned i Sikem (12, 6). Senere reiste han en del omkring i landet. Flere steder bygde han et alter for Herren og ofret og ba (12, 8). Og Gud åpenbarte seg for ham. Slik levde han i et inderlig og godt samfunn med sin Gud.

2) Abrahams feil,

Ingen er fullkommen. Det viser seg også i Abrahams liv flere ganger. Og det er skyggene over denne Herrens kjempe, og det viser hvordan mennesket er.

To ganger løy han og fikk Sara til å lyve om forholdet mellom dem. Første gang var i Egypt da han reiste dit da det var hungersnød i landet (12, 10ff). Da ba han Sara si at hun var søster hans – og det var halvveis sant: hun var halvsøster, men samtidig var hun hans hustru. Dette gjorde han for sin egen del, slik at egypterne ikke skulle slå ham i hjel når de så hans vakre hustru. Farao oppdaget løgnen og jaget ham faktisk ut av landet (12, 19). Det var hans skam og nederlag.

Men han lærte ikke av det. Senere hendte omtrent det samme i Gerar, ikke langt fra Gaza (20, 1-18). Og denne svakheten eller synd gikk faktisk ”i arv”. Sønnen Isak gjorde det samme, i samme by og for samme konge – Abimelek i Gerar (26, 7-11).

Men Abrahams synder var flere. Han hadde fått løfte om en sønn, og hans slekt skulle bli som havets sand og himmelens stjerner (13, 16 og 15, 5). Men det drøyde. Da tok han og Sara saken i egne hender. Sara ba ham ta trellkvinna Hagar til kone og få barn med henne. Og det var han villig til. Slik ble Ismael født. Det var tvil og vantro som lå bak, og gutten ble til sorg og plage for dem. Ismael er arabernes stamfar (161, 1ff).

Abraham tok også brorsønnen Lot med seg på reisen til Kana’an. Det var ikke etter Guds vilje. Han skulle forlate sitt land og sin slekt, sa Herren. Også Lot ble til besvær for Abraham. Det blir det alltid når vi gjør mot Guds vilje. Ingen kan ustraffet gjøre det som er synd. Det gjelder verden og det gjelder Guds folk. Synd har hindret mye velsignelse i Guds rike og ødelagt for framgang for Guds sak på jord.

3. Abrahams tro og liv.

På tross av feil og fall var Abraham en troende. Og ved sin tro og tillit til Guds løfter, ble han regnet som rettferdig for Gud (15, 6). Slik ble han de troendes far. Derfor er alle troende kristne Abrahams åndelige barn (Gal. 3, 7). Vi får del i den samme velsignelsen, som er frelsen. Og Abraham ble kalt Guds venn (Jak. 2, 23).

Alt dette har både med hans tro og hans liv å gjøre. Herren åpenbarte sge for ham flere ganger og sa bl. a. at han skulle være ustraffelig (17, 1). Han får senere det vitnesbyrdet at Herren hadde velsignet ham i alle ting (24, 1). Derfor kan vi regne hans feil og synder for unntagelser i livet hans. Det var ikke hans levemåte å synde. Og det er heller ikke de kristnes livsstil.

Et par ganger får vi vitnesbyrd om hvor rettskaffent og klokt han handlet. Da det var strid mellom hans og Lots hyrder om beitemarkene, gav han Lot fritt valg. Og det gjorde han selv om Abraham hadde den retten selv (13, 9). Og da han hjalp kongen i Sodoma mot inntrengerne, ville han ikke ha så mye som ei skoreim (14, 23). Ingen skulle kunne si at de hadde gjort ham rik. Tenk om vi alltid tenkte slik i pengesaker. Da Sara døde, kjøpte han gravplassen Makpelahola for full betaling, selv om han kunne fått den (23, 6. 9. 11. 13. 16). Han ville ikke komme i takknemmelighetsgjeld til hedninger med alle de farer det innebærer.

4) Abraham og Lot.

Abraham tok brorsønnen Lot med seg til Kana’an. Det ble strid mellom gjeterne og Lot fikk valget. Da valgte han det som så best ut, Jordansletta, og han slo seg end i Sodoma til slutt. Det avspegler et verdslig sinn (13, 5ff). Og mange troende ligner nok på Lot.

En tid etter ble Lot tatt til fange av hedningkonger og ført helt til Hoba, nord for Damaskus. Abraham fikk høre om det og fikk samlet en hær og befridde Lot. Det var etter dette Abraham møtte Melkisedek fra Salem (Jerusalem) og gav kongen tiden av alt. Han er blitt et bilde på Messias (kap. 14; Salme 110; Hebr. 7, 1ff).

Enda en gang møter vi Abraham og Lot. Det er når Sodoma og Gomorra skal ødelegges p.g.a. synd. Da ber Abraham for byen og går helt ned til 10 rettferdige før han gir seg. Det var kanskje tallet på Lots familie (18). Dommen måtte utføres, to engler advarer Lot og fører han ut av byen i sikkerhet (19) Men Gud gjorde dette for Abrahams skyld (19, 29). Lots skjebne ble trist både ved at kona nvar så bundet av verden og livet i Sodoma at hun ble til ei saltstøtte. Og ved at svigersønnene lo ham ut og døtrene fikk barn med sin far (Luk. 17, 32).

5) Abraham blir prøvet.

Abrahams tro ble prøvet i mange år. Gud hadde gitt ham løfte om en sønn. År etter år gikk uten at han så noe svar. Og flere ganger kom Guds løfte igjen. Gud sa: I deg skal alle jordens slekter velsignes. Både han og Sara tvilte på det og lo når de fikk høre det (17, 17 og 18,12).

Men underet skjedde og Sara fødte i sin alderdom (21, 1ff). Men prøvelsen var ikke slutt med det. Den store prøven gjenstod: Gud hba Abraham om å ofre Isak på Moria ber (22).

Abraham bestod den prøven og fikk dermed bekreftet løftet om velsignelsen (22, 16ff). Samtidig ble dette et stort forbilde på Jesu offer på Golgata der Guds egen sønn ble ofret for hele verden.

Abraham ble 175 år gammel og ble begravet i Mapelahola der Sara lå (25, 7)ff. Både Isak og Ismael var med ved begravelsen, men trolig ikke de barna han hadde med Ketura(25, 1). Selv om det var spenninger mellom brødrene, kunne de altså være sammen da faren ble stedt til hvile.

6) Ismael.

Ismael var Abrahams eldste sønn, med Hagar. Hagar rineaktet Sara da Ismael ble født og Sara var hard med henne. Derfor rømte Hagar ut i ørkenen og opplevde at herren hjalp henne. Også hun får løfte om å bli et stort folk ved sønnen. Det er de senere araberne (16). Senere ble det strid mellom Ismael og Isak slik at faren måtte vise Hagar og gutten bort.

Ennå en gang skal hun ut i ørkenen og tror hun må dø. Og igjen opplever hun at Gud hjelper i nødens stund – hun fikk se en brønn. Og Gud var med gutten, leser vi (21,9-19.20).

Men hele tiden var det klart at Guds pakt og spesielle løfte om velsignelse for alle folk – det tilhørte Isak (17, 21). Dette løfte var om Messias, som ble oppfylt i Jesus fra Nasaret. Han var jøde (Joh. 4, 22). Men det er underlig å lese at araberne, og dermed muslimene, har et spesielt løfte om velsignelse av Gud.

Ved siden av dem og jødene er et slikt løfte ikke gitt til noe annet folk. Og kanskje skal vi få oppleve å se at Gud oppfyller dette løftet nå i endens tid. Og når jøder og muslimer omvender seg, vil vi få se en kristendom av en annen kaliber enn mye av det vi ser i den vestlige verden i dag. Derfor fortsetter vi i bønn for dem slik Abraham ba for Lot.

III. Isaks historie, kap. 24-26.

Abraham hadde 8 sønner, det var Ismael og Isak og 6 sønner med Ketura (25, 1) Likevel er det bare en som fikk de store løfter, nemlig Isak. Han var spesielt utvalgt.

Det er flere ting i Isaks liv som er paralleller med og forbilde på Jesus Kristus. Vi kan ikke unngå å se det når vi leser om hans liv. Og disse likhetstrekkene flettes inn i hans livshistorie på flere punkt.

1) Isaks fødsel. 1. Mos. 21, 1-8.

Abraham fikk flere ganger løfte om en sønn som velsignelsen skulle komme ved. Det var vanskelig for ham å tro ettersom årene gikk og Sara ikke fikk barn. Men løftene ble klarere etter hvert – fra generelle løfter om at i hans slekt skulle alle velsignes (12, 3), og ætta hans skulle bli som støvet (13, 16), og som stjernene (15, 5), og at Guds pakt gjaldt hans ætt (17, 10) – til det tydelige løftet at Sara skulle få en sønn (17, 16). Ja, han fikk også vite tidspunktet for fødselen og navnet på gutten (17, 21).

Til rett tid ble Isak født (21, 2). Slik var han en løftets sønn på to måter: Han ble født etter et spesielt løfte til faren, og : Messiasløftet skulle oppfylles i ham, han skulle bære velsignelsen videre.

Hans fødsel var et under. Abraham var ca 100 år og Sara 90 år. Det var unaturlig og overnaturlig som et Guds under.

Alt dette var også sant om Kristus. Hans komme var bebudet på forhånd, det skjedde i rett tid slik Gud hadde sagt (Gal. 4, 4). Og hans komme var et under, særlig ved jomfrufødselen. Begge ble også omskåret på den åttende dag (21, 4 og Luk. 2, 21).

2) Befridd fra døden. 1. Mos. 22.

Den største prøven i Abrahams liv var utvilsomt ofringen av Isak på Moria berg. Men det var også en prøve for Isak selv. Han kan ikke ha vært så liten siden han bar veden det siste stykket opp på berget (22, 6). Han underset seg over hvor offerlammet var, men lot seg binde til alteret uten protest.

I siste øyeblikk stanser Gud handlingen, faren hadde bestått prøven og Gud hadde ordnet med en vær i nærheten. Så ble den ofret i Isaks sted. Og det var egentlig et under og ganske utenkt for dem begge. Hebr. 11, 19 forklarer dette slik: han tenkte at Gud var mektig til å vekke ham opp fra de døde. Så har vi tanken om de dødes oppstandelse flettet inn i Bibelen så tidlig. For dette er ikke noe Hebreerbrevets forfatter tenker. Han skriver inspirert av Gud hva Abraham selv tenkte der ved Moria berg. Slik står det skrevet.

Og slik var det med Jesus: Han skulle ofres, og det skjedde. Men han brøt dødens lenker og ble befridd fra graven. Abraham fikk Isak tilbake liksom fra døden (Hebr. 11, 19b), fordi han allerede hadde ofret ham i tanken.

3) Isak fikk en brud. 1. Mos. 24. sep.

Abraham ville ikke at sønnen skulle ta seg en hedensk kone, slik Lot trolig gjorde. Han skulle få en brud av hans egen slekt.

For å utføre oppdraget ble tjeneren Elieser sendt til Mesopotamia. Elieser var fra Damaskus (15, 2).

Bruden skulle altså hentes langt borte fra, og tjeneren ba om et tegn på hvem den rette var. Det skulle ikke skje tilfeldig. Og før han var ferdig å be, kom Rebekka. Herrens engel gikk foran og ryddet vei. For alt var lagt i Guds hånd (24, 40).

Men Rebekka skulle ikke tvinges, hun måtte velge selv og gå frivillig. Og det var ikke så lett når hun verken kjente mannen eller det landet hun skulle til. Her måtte hun bare leve i tro. Hun svarte ja til slutt.

Da opplevde tjeneren at noen ville hindre dem i å reise: Stans i ti dager, sa de (24. 55). Det kunne bli en fristelse til et behagelig liv der han nå var. Men Elieser svarte klart: Hold meg ikke tilbake. Og begge reiste til Kana’an hvor hun ble Isaks hustru. Og han ble glad i henne (24, 67). Da var Isak 40 år (25, 20). Rebekka var datter av Betuel og søster til Laban. Betuel var brorsønn til Abraham. Og Rebekka ble mor til Esau og Jakob.

Denne hendelsen kan stå som bilde på hvordan Gud ved sin Hellige Ånd henter en brud til Jesus sin sønn. Flere trekk opplever vi på samme måte nå.

4) Isak fikk motgang.

Da Isak vokste opp, opplevde han at halvbroren Ismael spottet ham (21, 9). De var grunnen til at de måtte skille lag. Da Abraham ble begrav, ser vi at de igjen var sammen (25, 9).

Og da Isak var blitt rik, opplevde han misunnelse fra filisterne. De gjorde ham direkte vondt ved å kaste jord i brønnene som Abraham hadde grav opp. Vann og brønner er en livsbetingelse i ørkenen (26, 24.25).

Det ble trette mellom hyrdene om vannet (26, 20f). Men hva gjorde Isak? Han flyttet bort fra de stridende og gravde nye brønner. Slik lignet han på sin far og søkte ikke strid med fred. Han opplevde endog at filisterne som hadde voldt ham sorg, kom til han og vitnet: Herren er med deg, og : Du er nå Herrens velsignede (26, 28f). Og de gjorde en pakt med hverandre.

Størst sorg fikk han kanskje fra sine egne barn. Esau giftet seg med to hedningkvinner, og de ble en hjertesorg for Isak (26, 35). Siden giftet han seg Mahelet, Ismaels datter (28. 8-9). Det var kanskje et forsøk på å behage faren. Hun var tross alt en slektning.

Jakob gjorde ham sorg ved å lure til seg velsignelsen i samarbeid med mora (27, 6ff). Isak hadde tenkt å velsigne Esau som var eldst. Da Isak oppdaget hva som var skjedd, ble han ”overmåte forferdet” (27, 33).

Slik fikk også Kristus møte motgang fra sine egne, både det jødiske folk da han var menneske på jord, og siden har han hatt mye sorg av oss kristne.

5) Isak som forbilde på Guds folk. (Gal. 4, 21-31).

Paulus bruker Isak og Ismael som bilde på to slags åndelige mennesker, født i hver sin pakt. Isak er bilde på mennesker som er åndelig født av evangeliet og slik satt fri fra synden og lovens dom og krav.

Ismael er derimot bilde på slike som er født og lever under loven uten å være frigjort ved evangeliet. Alvoret i dette er at Ismael ble drevet ut fra hjemmet og fikk ikke arverett. Det er et tydelig bilde på at de åndelige lovtreller ikke skal arve Guds rike og altså ikke bli frelst.

- Isak ble 180 år gammel (35, 28f). Både Esau og Jakob var med ved begravelsen, slik Isak og Ismael hadde begravd sin far (25, 7ff). Det vitner om respekt for de døde i dette samfunnet.

IV. Jakobs historie. 1. Mos. 27ff.

Jakob var altså ikke eldste sønn og hadde dermed ikke arverett som leder av familien. Førstefødselsretten innebar det. Men han fikk likevel velsignelsen av faren. Dermed er det hans historie vi skal følge videre, og Jakob er da en av patriarkene.

1) Jakobs natur.

Jakob blir nå stamfar til det jødiske folk ved at hans 12 sønner blir grunnstammen i dette folket. Og det er i hans slekt Messias blir født. Det var stor forskjell mellom Esau og Jakob. Esau var kanskje enkel og viljesvak og levde slik for dagen i dag uten et bestemt mål for livet. Han solgte sin førstefødselsrett for et måltid mat og synes å være fornøyd med det. Senere angret han bittert på sin lettsindighet. Det har mange andre også måtte gjøre.

Jakob er blitt kalt ”den stilleferdige mann” i motsetning til broren. Mens Esau er bilde på det verdslige og vanhellige mennesket, er Jakob bilde på en kristen. Og i ham skulle Israel utvelges og Messias bli født i hans ætt. Se om velsignelsen i kap. 28, 4 og 14.

2) Han var ikke født til retten.

Jakob var tvilling nr. 2 og hadde slik ikke rett til lederstillingen og farens spesielle velsignelse. Da de ble født, heter det at han holdt Esau i hælen (foten) (25, 26; Hos. 12, 4). Etter dette burde Esau blitt stamfar til folket ettersom han var eldst. Men det skulle bli Jakob. Allerede her ser vi noe av mysteriet ved nådens utvelgelse. Den uverdige får alt, og den som ingen rett har, mblir den fremste. Det var forresten sagt ved fødselen: den eldste skal tjene den yngste, sa Herren til Rebekka (25, 23). Det er vel bakgrunnen for hennes handlemåte senere da Jakob fikk velsignelsen (27, 6ff).

Slik er også vi uverdige til Guds velsignelse og frelse. Vi er syndere og fortjener dommen og fortapelsen (Rom. 3, 23; Salme 51, 7). Ingen er født som frelste mennesker. Vi må fødes på ny til det.

3) Jakobs synd.

Jakob viste i gjerning og liv at han var uverdig. Han var listig og lot seg lokke av mora til å bedra både faren og broren. Slik viste han at han søkte sitt eget og var en vantroende.

Dette kommer tydelig fram da han kjøpte førstefødselsretten (25, 27-34). Esau var trett og sulten, og Jakob benyttet dette svake øyeblikk til å presse retten fra ham: Han lot ham gjøre ed på det. Men Gud godkjenner aldri synd eller lureri om han tillater at vi gjør det.

Senere lurte han far sin til å gi velsignelsen til seg og ikke til Esau. Da benyttet han anledningen da han var gammel og blind. Esau gikk i skogen for å fange et dyr til måltidet. Mora tilskyndet Jakob og tok på seg ansvaret og forbannelsen! Men han må selv ta ansvaret for sin handling. Og slik pådrog han seg brorens hat (27).

Da Esau kom med sitt måltid, innså faren hva som var skjedd. Men han kunne ikke forandre på det som var gjort. Hadde Jakob og mora hatt større tro og tillit til Gud, ville de hatt tid til å vente på Guds time og hans måte for å skaffe ham retten. Den som tror, haster ikke – her gjelder det ordet. Vi har nok skadet mye i Guds rike ved å gå for fort fram. Det skal vi lære av denne historien.

4) Jakob må betale for sin synd.

Esaus hat var grunn til at Jakob måtte flykte til Mesopotamia. Rebekka fikk kombinere denne flukten med at han fik seg en kone. Jakob var 77 år gammel.

Veien til Mesopotamia var ca. 80 mil lang. Ei natt stanset han i Betel. Og her fikk han sitt første virkelige møte med Gud. Han ser i et syn en stige som var reist opp til himmelen (28, 10-22). Gud talte til ham og gjentok løftet om landet og at Herren ville være med ham og ikke forlate ham.

Det viser også Guds nåde: Han ville bruke Jakob til tross for hans ulydighet. Der og da fikk han oppleve noe nytt: Der var Guds hus og himmelens port! En gang senere kom han tilbake til Betel, som betyr Guds hus. Da bygde han et alter der. Han fikk også bort avgudene som tjenerne hadde.

Så måtte han være hos Laban i Mesopotamia i 20 år før han kom tilbake. Han tjenete 7 år for Lea og 7 år for Rakel (31,38). Han fikk ikke se sin mor i live mer. Og Laban lurte ham flere ganger mens han var der.

Det er en guddommelig lov: Vi må ”betale” for våre synder, eller bære konsekvensene av dem. Gud tilgir den synd som blir bekjent. Det er sikkert. Men vi må ofte bære med oss minnene og sårene etter vår synd. Den synd som ikke blir bekjent og oppgjort, vil møte folk igjen på dommens dag. Det går ikke an å leve ustraffet et syndig liv.

5) Jakob møter Gud.

Redningen og lykken for Jakob var at han fikk et møte med Gud – opptil flere ganger. Den første gang var i Betel der himmelstigen ble reist. Det skulle minne han om at Gud ikke hadde forkastet ham selv om han hadde syndet. Derfor taler Betel om en nådig Gud som kaller på synderen og ber oss å vende om (28, 16-17). Derfor måtte Jakob lære å regne med Gud, og han fikk se englene stige opp og ned med hjelp. Et møte med Gud blir en slik hjelp i livet.

På hjemveien fra Mesopotamia får han et nytt viktig møte med Gud, i Pniel (32). Han kjempet med Gud og mennesker – i bønnekamp. Hele natta var han i kamp. Hvorfor var det nødvendig? Svaret må være: Hans egen vilje måtte bøyes, han skulle bli ydmyket slik at Gud fikk sin vilje med ham. Og nå var dette blitt viktig for Jakob: Han ønsket ikke lenger å bare ha farens velsignelse, som han hadde lurt til seg.

Nei, nå tryglet han og ba om Guds velsignelse: Jeg slipper deg ikke før du velsigner meg (32, 24). Et menneske er kommet langt i erkjennelse som ber slik.

Det var da han fikk spørsmålet: Hva er ditt navn? Navnet Jakob betyr bedrager. Før hadde han levd etter det navnet. Det svei nok å måtte erkjenne det for Gud. Nå skulle Jakob begynne et nytt liv, og da fikk han også et nytt navn: Israel. Det betyr: en som kjemper med Gud. Men Jakob hadde ikke vunnet over Gud. Ingen makter det. Nei, Gud hadde vunnet over Jakob og fikk sin vilje med ham. Nå skulle Jakob kjempe sammen med Gud.

6) Jakobs sønner og ætt.

Jakob ble stamfar til Israels 12 stammer og det senere jødefolket. Han hadde 12 sønner som ble utgangspunkt for stammene. Senere ble dette noe forandret ved at Josefs to sønner, Efraim og Manasse, ble to stammer i farens sted, og Levi stamme gikk ut i noen sammenhenger. Det var prestestammen. Ved andre anledninger er andre stammer utelatt, f. eks. Dan i Åp. 7 – ukjent av hvilken grunn. Ikke alle oppregninger av stammene er like uten at vi alltid ved årsaken.

Levis ætt var altså prestestammen. Både øvsteprester, prester og levitter kommer fra denne stammen. I Juda stamme skulle Messias bli født, og Jesus var av den stammen nøyaktig etter profetordet. Kong David var også av denne stammen. Josef og Benjamin var nok Jakobs yndlingsbarn.

V. Josefs historie. 1. Mos. 37-50.

Av Jakobs sønner er Josef den som blir mest omtalt, antagelig fordi hans liv var mest dramatisk og forbilledlig. Uten tvil er han forbilde både på en troendes liv med Gud og på Jesus Kristus. Men han er ikke blant patriarkene som er Abraham, Isak og Jakob.

Vi kan dele hans liv inn i flere naturlige tidsavsnitt:

1) Josefs ungdom. 1. Mos. 37.

Josef var Jakobs sønn med hans kjæreste hustru Rakel og var født i Mesopotamia. Bare Benjamin er født i Kana’an. Slik var han nest yngst og elsket av sin far mer enn de andre (37, 3). Som et uttrykk for det fikk han en sid kjortel, og det var med og skapte misunnelse.

Ikke bedre ble det da den unge Josef fortalte sine eldre brødre om drømmene sine: han skulle en gang bli deres leder og herre, slik kornbanda og stjernene bøyde seg for ham i drømmen.

De må i det minste ha blitt irritert og kanskje tatt ham litt alvorlig. En gang han kom til dem på beitemarken, tok de ham. Først kastet de ham i en brønn, og siden solgte de ham til noen i en karavane på vei til Egypt. Prisen var 20 sekel sølv. De fortalte faren at han trolig var drept av et villdyr – det var ren løgn. Slik ser vi at brødrenes synder var flere, og dette skulle de møte igjen senere. I Egypt ble Josef solgt videre til Potifar som slave. Han var hoffmann hos Farao. Slik Jakob bedrog sin far, ble han nå bedradd av sine sønner. Det er syndens høst.

2) Josef som tjener og fange. 1. Mos. 39-40.

Så ble Josef tjener i Potifars hus, det var et av de finere hjem i Egypt. Potifar la merke til denne tjeneren på 17 år og forfremmet ham. Josef fikk overoppsyn med shuset (39, 4). For Josefs skyld ble Potifar velsignet av Herren, står det. Så viktig er de troendes liv også for verden!

Men denne stillingen innebar også en fare. Potifars hustru fristet ham til synd mot det 6. bud. Men Josef stod fast og ville ikke gjøre så stor en vondskap å synde slik (39, 9), selv om hun forsøkte å tvinge ham (39, 12). Synden var ikke bare her å ligge med en kvinne, men med en annen manns kvinne. Da var det kvalifisert hor og ikke (bare) utukt. Han gjorde det eneste rett og flyktet. Her er han et lysende eksempel på en kristen som vil holde sin sti ren (Salme 119, 9).

Men noe skjedde i etterkant av dette. Potifars hustru angav ham med falske ord og Josef ble kastet i fengsel. Også der viste han seg som en trofast mann og ble forfremmet (39, 22).

To avsatte tjenere hos farao – en munnskjenk og en baker – hadde hver sin drøm som Josef tydet. Og det gikk slik som han sa. Josef ble sittende i fengsel i 2-3 år. Da hadde farao en drom, og dette førte Josef tilbake til hoffet. Vi ser altså at drømmene går igjen i Josefs liv.

Forbilledlig er dette Jesus i fornedrelsen i jordiske kår blant syndere der han hjalp andre. Heller ikke han ble aktet, men mistenkt og forfulgt.

3) Josef som forvalter. 1. Mos. 41.

Farao drømte om landets framtid, men han skjønte det ikke. Ingen kunne fortelle ham betydningen heller. Da husket munnskjenken Josef som hadde tydet drømmen hans i fengslet, og farao sendte bud på ham. Nå ser vi Josefs ydmyke holdning: han kunne ikke tyde drømmen. Men Gud ville gi ham svar (41, 16). Så gir han farao vise råd om landets økonomi og blir forfremmet til den andre i riket. Dette skal vi senere se var en del av Guds plan videre.

Josef styrer nå riket med visdom. Hans tidligere prøvelser gjorde ham skikket til å være rett leder for Egypt. Dette ser vi ofte i store menns liv – f. eks. i Ludvig Hopes sorg over Jensine. Det stålsatte ham.

Når det var overflod i 7 rike år, lagret han 1/5 av kornet hvert år. Slik kunne han selge korn i de sju magre årene som kom etterpå. Og på den måten hadde han noe å gi brødrene da de kom. Alt dette var ordnet av Gud og var en del av hans plan. Det vonde ble vendt til det gode.

Josef ble nå høyt æret av folket. Når han kom kjørende, ropte de foran ham: Abrek! (= bøy kne). Og han fikk et nytt egyptisk navn: Sofnat Paneah. Vi vet ikke sikkert hva det betyr. Noen mener det betyr: Verdens frelser (se Norsk oversettelse 1930). Andre sier det betyr: Den som har funnet det skjulte, eller den som vet om tingene. Josefus oversetter med: Den som åpenbarer hemmeligheter. – Alt dette kan egentlig sier om Frelseren.

Nå var Josef 30 år gammel – det var 13 år siden han kom til Egypt. Han giftet seg med datter til presten i On, Potifera, og fikk sønnene Manasse og Efraim, som senere ble stamme-fedre i Israel (41, 43-52).

Som forbilde taler dette om Jesu opphøyelse etter fornedrelsen – da han ble tatt opp til himmelen og har all makt i verden.

4) Josef og brødrene (1. Mos. 42-46.

De sju gode årene var slutt og hungersnøden begynte. I alle land omkring Egypt var det nød (41, 54).

Jakob fikk høre at det var korn i Egypt, og han sendt ti sønner av sted. Benjamin ville han beholde hjemme av frykt for å miste ham. Minnet om Josef levde nok i ham (42, 4). Tre ganger kommer de til Egypt – og det er en dramatisk og talende historie.

a) Først reiser de ti brødrene og kjøper korn. Josef kjenner dem igjen, men de kjenner ikke ham. De bøyer seg dypt for ham – det var oppfyllelse av drømmene hans (37, 7 og 42, 6). For å prøve dem, beskylder han dem for å være spioner og satte dem i fengsel i 3 dager. Da de fikk reise, måtte Simon være igjen som gissel til de kom tilbake med Benjamin for å vise at de ikke løy. Pengene for kornet ble lagt tilbake i sekkene, noe som forskrekket dem.

b) Nøden ble så hard i landet at jakob ble nødt til å sende sønnene tilbake etter nytt korn, og denne gang var Benjamin med (43, 12). Ruben hadde forsøkt å garantere for ham uten at faren ble overbevist om sikkerheten (42, 37). Nå går Juda inn som borgsmann (43, 7). Legg merke til hvem det er som forsøker å hjelpe: Ruben og Juda hadde tidligere også forsøkt å berge Josef (37, 21 og 26).

I Egypt ble brødrene traktert i Josefs hus. Og da han så Benjamin, sin helbror, ble han så beveget at han måtte gråte (43,29). Det var ekstra sterke bånd mellom dem.

Ved bordet plasserte han dem rett foran seg etter alderen, og Benjamin fikk fem-dobbelt så mye mat som de andre (43, 33). Og de undret seg over hans handlemåte, men de fattet sikkert ikke mistanke til at dette virkelig var Josef.

Kornsekkene ble på nytt fylt og de tok ut på hjemreis. Men i benjamins sekk var det plassert et sølvbeger. Også nå ble pengene lagt øverst i sekkene.

Da de var kommet et stykke på vei, ble de innhentet av Josefs menn som fant begeret. Alle ble så ført tilbake til Josef, som krever at Benjamin skal bli igjen. Juda trer nå fram og forteller om sitt løfte til faren: han skal selv bli igjen.

Alt dette var nok gjort for å prøve brødrene. Det var ikke gjort av hevn eller vondskap. Han ville se hvordan de var i forhold til sin far og hverandre. Og nå forstod han at de virkelig var solidariske.

Da brast det for Josef og han sendte alle andre ut (45, 1). Han gråt og fortalte hvem han var, til stor forferdelse for de andre. De skulle ikke sørge, sa han. For Gud hadde sendt ham i forveien for å holde dem i live (45, 5). Her ser vi at Gud hadde en plan med Josefs opphold i Egypt.

Dette er også et enestående vakkert bilde på Jesu liv og gjerning. Dette hadde Gud gjort ”så det ble en stor frelse” (45, 7). Nå måtte de reise tilbake og hente faren, så kunne de alle bo hos ham. For ennå ville det være hunger i fem år. Og med det budskapet reiste de glade hjem til Kana’an. Og nå reiste de uten å trette med hverandre (45, 24).

c) De skulle altså dra ut på sin tredje reis til Egypt. Men nå galdt det å overtale gamle Jakob til å være med.

Men hva de enn fortalte faren, nyttet det ikke. Hans hjerte var og ble kaldt, han trodde dem ikke (45, 26). Og det var ikke så underlig. I mange år hadde han levd i vissheten om at Josef var revet i hel av ville dyr. Det hadde hans egne sønner fortalt ham.

Først da han så vognene og all herligheten fra Egypt, våknet han til live. Nå så og forstod han endelig at Josef levde. Det må ha vært en underlig stund for patriarken. Det var liksom et nytt liv som begynte for ham. Og da var ikke Jakob sen med å bestemme seg. Han ville se sønnen igjen. Og før han forlot landet, ofret han til Herren i Be’erseba og fikk løfte fra Gud om å bli et stort folk, og hans ætt skulle komme tilbake til Kana’an (46, 1-4).

I alt drog en flokk på 66 mennesker sørover ørkenen og med Josefs familie var de nå 70 sjeler i Egypt (46, 27). I Egypt fikk de bo i landet Gosen ved Nilen.

Dette avsnittet i Josefs liv kan stå som bilde på Jesu åpenbarelse når han kommer igjen og møter sine. Vi skal ikke presse teksten i enkelte detaljer, men i hovedsak er det likt her.

5) Josefs siste dager. 1. Mos. 47-50.

Da Josef møtte sin far, ble det nok et rørende møte. Han ”gråt lenge i hans armer” (46, 29). Jakob var 130 år nå, og ikke lenge etter ble han syk (48, 1). Da faren var dø, ble brødrene redde for at Josef ville hevne seg. Så lite kjente de ham ennå (50, 15f). men Josef beroliget dem. Gud tenkte det vonde til det gode (50, 20).

Josef ble 110 år gammel, og han ba etterkommerne ta bena hans med til Kana’an. Og det ble gjort (2. Mos. 13,19; Josva 24, 32). Dette viser at Josef trodde Guds løfte og visste at etterkommerne skulle komme tilbake til landet de hadde forlatt.

6) Jakobs velsignelse. 1. Mos. 49.

Før han døde velsignet han sine sønner og profeterte om deres framtid (49). Bare en ting ba Jakob om for seg selv: at de måtte begrave ham i Makpelahola der fedrene lå (49, 29f). Og det gjorde de (50, 13).

Før han velsignet sønnene, sa Jakob: Kom sammen, så vil jeg forkynne dere hva som skal hende dere i de siste dager (49, 1). Og han bruker begge sine navn når han ber om oppmerksomhet: Hør, Jakobs sønner. Hør på Israel, deres far, v. 2.

Deretter regner han opp alle sønnene og profeterer om dem og gir hver av dem en velsignelse, v. 28. Her er det ikke bare én som får velsignelse slik han fikk av sin far og ikke Esau. Her får alle tolv det. For sammen er de det framtidige Guds folk på jord i den gamle pakt.

Det er Ruben, Simeon, Levi, Juda, Sebulon, Issakar, Dan, Gad, Aser, Naftali, Josef og Benjamin. Også det moderne Israel fører sine røtter tilbake til disse stammene.

----