onsdag 26. september 2007

1. Mos.

1.Mosebok

Hovedlinjer i Bibelen.

Av NDH.

Innledning.

I denne korte gjennomgangen av 1. Mosebok skal vi se på innholdet i boka uten å gå for mye inn i detaljene. Det krever mye plass og tid. Derfor skal vi heller ikke skrive mye om bibelkritikk, forfatterskap og mulige vanskelige tolkinger av boka. Slike spørsmål har dessverre ofte opptatt sinnet mer enn selve budskapet i Bibelen. Og da er bibelstudiet forfeilet.

Vi skal altså nå peke på hovedlinjene i Bibelens første bok. Og da må budskapet få tale til hjertene.

I. Urhistorien, kap. 1-11.

1) Skapelsen, kap. 1.

I tidens morgen, ja, før tiden ble til, skapte Gud universet. Da sier vi også at alt som er til, har sitt utspring og årsak i Gud. Da er det også skapt front mot den planløse og tilfeldige utviklingslære eller evolusjonsteori.

Gud skapte. Han fekk alt i stand av ingen ting. Det er en guddommelig handling. Deretter former han skaperverket etter sin vilje slik at det ble såre godt.

Som den ypperste av alle skapninger står mennesket som kronen på verket, skapt som en selvstendig skapning sist av alle. Det skjedde evd en egen skaperhandling, og mennesket fikk en spesiell stilling og oppgave i Guds husholdning. Det var skapt i Guds bilde.

Og Gud skapte alt dette ved sitt ord: Han talte og det skjedde (Salme 33,9). Gjentatte ganger står det: Og Gud sa. Guds ord har denne skapende virkning fremdeles, fordi det er Gud selv som virker i Ordet (Heb. 4, 12).

Gud skapte verden på 6 dager, og på den syvende dag hvilte han. Det er uenighet om hvordan vi skal forstå ordet dag her (hebr. yom). Det grunnleggende er i alle fall at Gud er det suverene subjekt for alt, og at han er hevet over vårt tidsbegrep. Derfor er det ikke tvil om at han kan gjøre det slik – på seks vanlige dager. Vi forstår ikke hvordan alt er blitt til, men vi bør ha den ydmykhet som innrømmer at dette forstår jeg ikke. Men jeg tror, Heb. 11, 3.

2) Edens hage, kap. 2.

I det andre kapitlet blir skapelseshistorien gjentatt svært kort. Ikke slik at det er to forkjellige skapelsesberetninger som står i motsetning til hverandre. Den siste er mer et sammendrag som innledning til historien om menneskene. Det er jo de som blir hovedsaken i bibelhistorien og ikke naturen.

Gud laget et sted der menneskene kunne være, og der ville de få det godt. Det var Edens hage. Den lå i øst, det nøyaktige stedet vet vi ikke. Man har bl. a. tenkt på Mesopotamia.

Noe av det første Adam gjorde, var å gi dyrene navn. Men blant dem var det ingen som kunne være en medhjelp- og venn for mannen. Derfor ble kvinnen skapt ved en særskilt handling. Gud ”bygget” en kvinne av mannens ribbein.

Mennesket fikk en oppgave i Eden. Gud satte Adam til å dyrke og vokte hagen (2, 15). Dermed er arbeidet også en gudvillet gjerning, og lathet har ikke Guds behag over seg.

Her i Eden ble så mennesket satt på prøve. De kunne ete fritt av alle trær i hagen, men ikke av ”kunnskapens tre”. Gud ville se om de var lydige mot hans bud og vilje. Straff for overtredelse var klart for dem: de måtte dø (2, 17). Døden er med andre ord en følge av ulydighet mot Gud. Det må gjelde både legemlig, åndelig og evig død (jfr. Rom. 5).

Videre finner vi her tanken om ekteskapet. Gud ordnet det som en monogam forbindelse (bare mellom to). Han skapte bare én kvinne for Adam, og han sa: De to skal vøre ett kjød (2, 24).

Fortsettelsen i Bibelen forteller hvordan det gikk mennesket: bestod det prøven?

3) Syndefallet, kap. 3.

Så inntraff den største katastrofe i menneskenes historie. Paradisets lykke ble brutt og menneskeheten kom bort fra Gud.

Djevelen kommer i den slangs skikkelse og frister og forfører menneskene til synd mot Gud. Han bruker list og lykkes ved første forsøk.

Adam og Eva ble satt på prøve, men falt. De bøyde av for Satans list og kom derved inn under syndens og dødens lov.

Fristelsen og fallet er på samme tid både historisk og forbilledlig. Det har hendt en gang – og det hender stadig med mennesker: Djevelen frister og mennesket gir etter. Etter denne dag ligger dommen og Guds vrede over menneskene, symbolisert ved at Gud jaget dem ut av Edens hag og satte vakt ved inngangen (3, 23f).

Men midt i domsordene fra Gud skinner ei lysstråle av håp for menneskene: slangen skal knuses selv om det koster kvinnens ætt sår og slag (3, 15). Det er det første løftet om Messias, kalt protevangeliet (det første evangelium).

Som et enestående symbol på Guds hjelp for mennesket, skaffger han de selvhjulpne og nakne mennesker nye klær av skinn (3, 21). Gud selv slaktet et dyr og han ”gjorde” kjortler av skinn. Dette kan være et bilde på Guds gjerning for å skaffe oss rettfe4rdighetens drakt i Kristi død.

4) Offer og brodermord, kap. 4.

Det første hjem på jord opplever synd, skam og forskjellige offertjenester. Dette avsnittet viser at synda var gått i arv fra foreldrene og at den var blitt verre. Tanken ble til gjerning som igjen fikk følger og fødte nye synder. Likevel var Gud kjærlig og kalte på Kain.

Ofrene var forskjellige. Abel kom med et blodig offer som taler om soning for synd. Hebr. 11 sier at han gjorde i tro. Gud tok imot og altså godkjente Abels offer. Kunstnere har framstilt det ved å la røyken stige opp til Gud ved Abels offer, mens den la sge på jorda ved Kains.

Dette førte til misunnelse og harme og hat i Kains hjerte. Og i et beleilig øyeblikk drepte han ham. Dermed ble Kain fredløs, men likevel beskyttet av Gud (4, 11 og 15). Hans syndserkjennelse (4, 13) var sorg over syndens følger for ham selv, mer enn over ugjerningen mot Gud. Han bosatte seg i landet Nod, øst for Eden. Hans slekt ble et syndig folk som senere ble utryddet av vannflommen. Hevnen levde i etterkommerne (4, 24).

I stedet for Abel ble Set født (4, 25) og fra ham stammer menneskene, ettersom Kains etterkommere gikk under i vannflommen. Og midt i denne syndige tida var det noen som ba til Gud (4, 26).

5) Sets etterslekt, kap. 5.

Det er altså Abels stedfortreder Set som fører folket videre og som alle folk ætter etter. Dette er den første slektstavle (hebr. Toledot) i Bibelen. 1. Mosebok blir noen ganger delt inn etter de ulike slektstavler (Toledot).

Dette slektsregisteret går fra Adam til Noah, som blir det neste store vendepunkt i historien. I denne slekta møter vi bl.a a. Enok som vandret med Gud og ble tatt opp til Gud (5, 24). Hans sønn Metusalah ble verdens eldste mann på 969 år. Derav kommer ordtaket i ulike variasjoner: han er så gammel som Metusalem.

6) Vannflommen og Noah, kap. 6-10.

Noah var sønnesønn til den gamle Metusalah. På hans tid var menneskene ekstra vonde og ugudelige. Det vonde har ofte lettere for å få makt enn det gode – det sier all erfaring.

Blanda ekteskap er noe av det konkrete vi leser om. Ekteskap mellom Guds folk (Guds sønner) og verden (menneskenes døtre) har alltid vært synd (kap. 6,2 og 4. Herren så hvordan alt utviklet seg, og han angret at han skapte mennesket (6, 5-6). Det er et sterkt ord for Guds reaksjon mot synden. (Man har diskutert mye hvem Guds sønner var, uten at vi skal ta stilling til det konkret.)

Men det var ett unntak, Noah (6,8). Han blir derfor en hovedperson i det som skal skje når Gud nå skal lede slekten videre. Han får bud om å bygge en ark – et skip – på tre etasjer.

Nå skulle dommen gå over verden: Alt liv skulle utryddes med unntak av de som var inne i arken. Både mennesker og dyr ble reddet slik. Gud lot det regne i 40 dager og 40 netter slika at vannet oversvømmet hele jorden – til 15 alen over fjellene (7, 20).

I den 7. måned på den 17. dag strandet arken på Arrarats fjell etter en 150 dagers seilas (7,24 og 8,4). Og da Noah var vel ute, bygget han et alter og ofret takkoffer til Herren (8, 20). Da gav Herren ham et løfte: Aldri mer skulle slektene utryddes på denne måten, altså ved en vannflom (8, 21). Dette var Guds pakt med Noah, og som tegn ble regnbuen satt (9, 11-13). Det ble så en pakt for alt folket på jorden (9, 17). Da gjelder dette løftet også etter Noahs død. Legg merke til hvor nøyaktig dette er tidfestet, på dagen. Vi har ingen grunn til å tviler på at vi leser om historiske hendinger her.

En episode viser at synden fremdeles levde i folket, også i Noah. Han hadde tre sønner – Sem, Kam og Jafet. Noah dyrket vin og drakk seg full. Da kledde han seg naken i teltet sitt og Kam så det. I stedet for å dekke til farens blussel (nakenhet), gikk han ut og fortalte brødrene det (9, 20ff). Det ble til forbannelse for Kams slekt – hans sønn ble forbannet av Noah, mens Sems slekt fikk en særlig velsignelse (9, 26). Og det var fra Sems slekt jødene vokste fram.

Her får vi så den andre slektslinja (Toledot) med Noahs etterkommere, helt til det som skjedde ved Babels tårn (10,25 og 11, 8).

7) Babels tårn, kap. 11, 1-26.

Tre-fire generasjoner etter Noah og vannflommen talte fremdeles menneskene samme språk. Vi vet ikke hvordan dette urspråket var, kanskje et ”ur-semittisk” eller summerisk språk.

De fleste menneskene bodde nå i Sinear – antagelig i Babylonia. Nå bestemte de seg for å bygge et tårn som rakk til himmelen. De ville gjerne gjøre seg et navn og hindre at de ble spredt ut over jorden. Motivet er nok storhetstanker og ugudelighet. De ville greie seg selv.

Da grep Gud inn og forvirret talemålet og det ble full forvirring blant folket. Derfor kalte de stedet Babel, som nettopp betyr forvirring. Folket spredte seg nå til andre deler av jorda. Slik ble Babel opphavet både til alle verdens språk og bosettingen i andre land. Guds bud både til Adam (1, 28) og til Noah (9, 1) var at de skulle oppfylle jorden og bosette seg over hele verden. Men menneskene har visst alltid vært ulydige mot sin Gud, og derfor måtte han drive dem bort.

Nå kommer et tredje Toledot (slektslinje) og et fjerde (11,10 og 11, 27). Det er slektstavler for Sems ætt og Tarahs ætt. Og med den siste er vi over i den neste store epoke i bibelhistorien. Slektstavlene tjener til å knytte forbindelsen bakover til de menneskene som Gud skapte. Det er han som er begynnelsen til alt og som egentlig leder alle. Det viser ikke minst Abrahams historie, Guds utvalgte familie der både kong David og Jesus Messias skulle bli født inn i.

II. Abrahams historie. 1. Mos. 11-27-25,11.

1) Abrahams kall, kap. 11,27-12, 8.

Ti generasjoner etter Noah finner vi Abraham, av Sems ætt. Tarah hadde tre sønner: Abram, Nakor og Haran. De bodde i Ur i kaldea, sørøst i Mesopotamia. Her fikk Abraham sitt kall fra Gud til å forlate sitt land og folk og reise til det sted Herren ville vise ham. Da skulle han få velsignelse, eie landet, og Messias skulle fødes i hans slekt (12, 3).

Med dette ble Abrahams ætt utvalgt av Gud og kalt til å formidle Guds vilje. Derfor måtte han kalles ut fra de verdslige omgivelsene i Kaldea og settes alene. Bare slik kunne han lære å bli sterk. Til alle tider er det Guds handlemåte med mennesker.

Abraham var lydig mot kallet og reiste i tro (Hebr. 11, 8ff). Først reiste familien til karan lengst nordvest i landet. Da faren døde, drog han videre til Kana’an og slo seg ned i Sikem (12, 6). Senere reiste han en del omkring i landet. Flere steder bygde han et alter for Herren og ofret og ba (12, 8). Og Gud åpenbarte seg for ham. Slik levde han i et inderlig og godt samfunn med sin Gud.

2) Abrahams feil,

Ingen er fullkommen. Det viser seg også i Abrahams liv flere ganger. Og det er skyggene over denne Herrens kjempe, og det viser hvordan mennesket er.

To ganger løy han og fikk Sara til å lyve om forholdet mellom dem. Første gang var i Egypt da han reiste dit da det var hungersnød i landet (12, 10ff). Da ba han Sara si at hun var søster hans – og det var halvveis sant: hun var halvsøster, men samtidig var hun hans hustru. Dette gjorde han for sin egen del, slik at egypterne ikke skulle slå ham i hjel når de så hans vakre hustru. Farao oppdaget løgnen og jaget ham faktisk ut av landet (12, 19). Det var hans skam og nederlag.

Men han lærte ikke av det. Senere hendte omtrent det samme i Gerar, ikke langt fra Gaza (20, 1-18). Og denne svakheten eller synd gikk faktisk ”i arv”. Sønnen Isak gjorde det samme, i samme by og for samme konge – Abimelek i Gerar (26, 7-11).

Men Abrahams synder var flere. Han hadde fått løfte om en sønn, og hans slekt skulle bli som havets sand og himmelens stjerner (13, 16 og 15, 5). Men det drøyde. Da tok han og Sara saken i egne hender. Sara ba ham ta trellkvinna Hagar til kone og få barn med henne. Og det var han villig til. Slik ble Ismael født. Det var tvil og vantro som lå bak, og gutten ble til sorg og plage for dem. Ismael er arabernes stamfar (161, 1ff).

Abraham tok også brorsønnen Lot med seg på reisen til Kana’an. Det var ikke etter Guds vilje. Han skulle forlate sitt land og sin slekt, sa Herren. Også Lot ble til besvær for Abraham. Det blir det alltid når vi gjør mot Guds vilje. Ingen kan ustraffet gjøre det som er synd. Det gjelder verden og det gjelder Guds folk. Synd har hindret mye velsignelse i Guds rike og ødelagt for framgang for Guds sak på jord.

3. Abrahams tro og liv.

På tross av feil og fall var Abraham en troende. Og ved sin tro og tillit til Guds løfter, ble han regnet som rettferdig for Gud (15, 6). Slik ble han de troendes far. Derfor er alle troende kristne Abrahams åndelige barn (Gal. 3, 7). Vi får del i den samme velsignelsen, som er frelsen. Og Abraham ble kalt Guds venn (Jak. 2, 23).

Alt dette har både med hans tro og hans liv å gjøre. Herren åpenbarte sge for ham flere ganger og sa bl. a. at han skulle være ustraffelig (17, 1). Han får senere det vitnesbyrdet at Herren hadde velsignet ham i alle ting (24, 1). Derfor kan vi regne hans feil og synder for unntagelser i livet hans. Det var ikke hans levemåte å synde. Og det er heller ikke de kristnes livsstil.

Et par ganger får vi vitnesbyrd om hvor rettskaffent og klokt han handlet. Da det var strid mellom hans og Lots hyrder om beitemarkene, gav han Lot fritt valg. Og det gjorde han selv om Abraham hadde den retten selv (13, 9). Og da han hjalp kongen i Sodoma mot inntrengerne, ville han ikke ha så mye som ei skoreim (14, 23). Ingen skulle kunne si at de hadde gjort ham rik. Tenk om vi alltid tenkte slik i pengesaker. Da Sara døde, kjøpte han gravplassen Makpelahola for full betaling, selv om han kunne fått den (23, 6. 9. 11. 13. 16). Han ville ikke komme i takknemmelighetsgjeld til hedninger med alle de farer det innebærer.

4) Abraham og Lot.

Abraham tok brorsønnen Lot med seg til Kana’an. Det ble strid mellom gjeterne og Lot fikk valget. Da valgte han det som så best ut, Jordansletta, og han slo seg end i Sodoma til slutt. Det avspegler et verdslig sinn (13, 5ff). Og mange troende ligner nok på Lot.

En tid etter ble Lot tatt til fange av hedningkonger og ført helt til Hoba, nord for Damaskus. Abraham fikk høre om det og fikk samlet en hær og befridde Lot. Det var etter dette Abraham møtte Melkisedek fra Salem (Jerusalem) og gav kongen tiden av alt. Han er blitt et bilde på Messias (kap. 14; Salme 110; Hebr. 7, 1ff).

Enda en gang møter vi Abraham og Lot. Det er når Sodoma og Gomorra skal ødelegges p.g.a. synd. Da ber Abraham for byen og går helt ned til 10 rettferdige før han gir seg. Det var kanskje tallet på Lots familie (18). Dommen måtte utføres, to engler advarer Lot og fører han ut av byen i sikkerhet (19) Men Gud gjorde dette for Abrahams skyld (19, 29). Lots skjebne ble trist både ved at kona nvar så bundet av verden og livet i Sodoma at hun ble til ei saltstøtte. Og ved at svigersønnene lo ham ut og døtrene fikk barn med sin far (Luk. 17, 32).

5) Abraham blir prøvet.

Abrahams tro ble prøvet i mange år. Gud hadde gitt ham løfte om en sønn. År etter år gikk uten at han så noe svar. Og flere ganger kom Guds løfte igjen. Gud sa: I deg skal alle jordens slekter velsignes. Både han og Sara tvilte på det og lo når de fikk høre det (17, 17 og 18,12).

Men underet skjedde og Sara fødte i sin alderdom (21, 1ff). Men prøvelsen var ikke slutt med det. Den store prøven gjenstod: Gud hba Abraham om å ofre Isak på Moria ber (22).

Abraham bestod den prøven og fikk dermed bekreftet løftet om velsignelsen (22, 16ff). Samtidig ble dette et stort forbilde på Jesu offer på Golgata der Guds egen sønn ble ofret for hele verden.

Abraham ble 175 år gammel og ble begravet i Mapelahola der Sara lå (25, 7)ff. Både Isak og Ismael var med ved begravelsen, men trolig ikke de barna han hadde med Ketura(25, 1). Selv om det var spenninger mellom brødrene, kunne de altså være sammen da faren ble stedt til hvile.

6) Ismael.

Ismael var Abrahams eldste sønn, med Hagar. Hagar rineaktet Sara da Ismael ble født og Sara var hard med henne. Derfor rømte Hagar ut i ørkenen og opplevde at herren hjalp henne. Også hun får løfte om å bli et stort folk ved sønnen. Det er de senere araberne (16). Senere ble det strid mellom Ismael og Isak slik at faren måtte vise Hagar og gutten bort.

Ennå en gang skal hun ut i ørkenen og tror hun må dø. Og igjen opplever hun at Gud hjelper i nødens stund – hun fikk se en brønn. Og Gud var med gutten, leser vi (21,9-19.20).

Men hele tiden var det klart at Guds pakt og spesielle løfte om velsignelse for alle folk – det tilhørte Isak (17, 21). Dette løfte var om Messias, som ble oppfylt i Jesus fra Nasaret. Han var jøde (Joh. 4, 22). Men det er underlig å lese at araberne, og dermed muslimene, har et spesielt løfte om velsignelse av Gud.

Ved siden av dem og jødene er et slikt løfte ikke gitt til noe annet folk. Og kanskje skal vi få oppleve å se at Gud oppfyller dette løftet nå i endens tid. Og når jøder og muslimer omvender seg, vil vi få se en kristendom av en annen kaliber enn mye av det vi ser i den vestlige verden i dag. Derfor fortsetter vi i bønn for dem slik Abraham ba for Lot.

III. Isaks historie, kap. 24-26.

Abraham hadde 8 sønner, det var Ismael og Isak og 6 sønner med Ketura (25, 1) Likevel er det bare en som fikk de store løfter, nemlig Isak. Han var spesielt utvalgt.

Det er flere ting i Isaks liv som er paralleller med og forbilde på Jesus Kristus. Vi kan ikke unngå å se det når vi leser om hans liv. Og disse likhetstrekkene flettes inn i hans livshistorie på flere punkt.

1) Isaks fødsel. 1. Mos. 21, 1-8.

Abraham fikk flere ganger løfte om en sønn som velsignelsen skulle komme ved. Det var vanskelig for ham å tro ettersom årene gikk og Sara ikke fikk barn. Men løftene ble klarere etter hvert – fra generelle løfter om at i hans slekt skulle alle velsignes (12, 3), og ætta hans skulle bli som støvet (13, 16), og som stjernene (15, 5), og at Guds pakt gjaldt hans ætt (17, 10) – til det tydelige løftet at Sara skulle få en sønn (17, 16). Ja, han fikk også vite tidspunktet for fødselen og navnet på gutten (17, 21).

Til rett tid ble Isak født (21, 2). Slik var han en løftets sønn på to måter: Han ble født etter et spesielt løfte til faren, og : Messiasløftet skulle oppfylles i ham, han skulle bære velsignelsen videre.

Hans fødsel var et under. Abraham var ca 100 år og Sara 90 år. Det var unaturlig og overnaturlig som et Guds under.

Alt dette var også sant om Kristus. Hans komme var bebudet på forhånd, det skjedde i rett tid slik Gud hadde sagt (Gal. 4, 4). Og hans komme var et under, særlig ved jomfrufødselen. Begge ble også omskåret på den åttende dag (21, 4 og Luk. 2, 21).

2) Befridd fra døden. 1. Mos. 22.

Den største prøven i Abrahams liv var utvilsomt ofringen av Isak på Moria berg. Men det var også en prøve for Isak selv. Han kan ikke ha vært så liten siden han bar veden det siste stykket opp på berget (22, 6). Han underset seg over hvor offerlammet var, men lot seg binde til alteret uten protest.

I siste øyeblikk stanser Gud handlingen, faren hadde bestått prøven og Gud hadde ordnet med en vær i nærheten. Så ble den ofret i Isaks sted. Og det var egentlig et under og ganske utenkt for dem begge. Hebr. 11, 19 forklarer dette slik: han tenkte at Gud var mektig til å vekke ham opp fra de døde. Så har vi tanken om de dødes oppstandelse flettet inn i Bibelen så tidlig. For dette er ikke noe Hebreerbrevets forfatter tenker. Han skriver inspirert av Gud hva Abraham selv tenkte der ved Moria berg. Slik står det skrevet.

Og slik var det med Jesus: Han skulle ofres, og det skjedde. Men han brøt dødens lenker og ble befridd fra graven. Abraham fikk Isak tilbake liksom fra døden (Hebr. 11, 19b), fordi han allerede hadde ofret ham i tanken.

3) Isak fikk en brud. 1. Mos. 24. sep.

Abraham ville ikke at sønnen skulle ta seg en hedensk kone, slik Lot trolig gjorde. Han skulle få en brud av hans egen slekt.

For å utføre oppdraget ble tjeneren Elieser sendt til Mesopotamia. Elieser var fra Damaskus (15, 2).

Bruden skulle altså hentes langt borte fra, og tjeneren ba om et tegn på hvem den rette var. Det skulle ikke skje tilfeldig. Og før han var ferdig å be, kom Rebekka. Herrens engel gikk foran og ryddet vei. For alt var lagt i Guds hånd (24, 40).

Men Rebekka skulle ikke tvinges, hun måtte velge selv og gå frivillig. Og det var ikke så lett når hun verken kjente mannen eller det landet hun skulle til. Her måtte hun bare leve i tro. Hun svarte ja til slutt.

Da opplevde tjeneren at noen ville hindre dem i å reise: Stans i ti dager, sa de (24. 55). Det kunne bli en fristelse til et behagelig liv der han nå var. Men Elieser svarte klart: Hold meg ikke tilbake. Og begge reiste til Kana’an hvor hun ble Isaks hustru. Og han ble glad i henne (24, 67). Da var Isak 40 år (25, 20). Rebekka var datter av Betuel og søster til Laban. Betuel var brorsønn til Abraham. Og Rebekka ble mor til Esau og Jakob.

Denne hendelsen kan stå som bilde på hvordan Gud ved sin Hellige Ånd henter en brud til Jesus sin sønn. Flere trekk opplever vi på samme måte nå.

4) Isak fikk motgang.

Da Isak vokste opp, opplevde han at halvbroren Ismael spottet ham (21, 9). De var grunnen til at de måtte skille lag. Da Abraham ble begrav, ser vi at de igjen var sammen (25, 9).

Og da Isak var blitt rik, opplevde han misunnelse fra filisterne. De gjorde ham direkte vondt ved å kaste jord i brønnene som Abraham hadde grav opp. Vann og brønner er en livsbetingelse i ørkenen (26, 24.25).

Det ble trette mellom hyrdene om vannet (26, 20f). Men hva gjorde Isak? Han flyttet bort fra de stridende og gravde nye brønner. Slik lignet han på sin far og søkte ikke strid med fred. Han opplevde endog at filisterne som hadde voldt ham sorg, kom til han og vitnet: Herren er med deg, og : Du er nå Herrens velsignede (26, 28f). Og de gjorde en pakt med hverandre.

Størst sorg fikk han kanskje fra sine egne barn. Esau giftet seg med to hedningkvinner, og de ble en hjertesorg for Isak (26, 35). Siden giftet han seg Mahelet, Ismaels datter (28. 8-9). Det var kanskje et forsøk på å behage faren. Hun var tross alt en slektning.

Jakob gjorde ham sorg ved å lure til seg velsignelsen i samarbeid med mora (27, 6ff). Isak hadde tenkt å velsigne Esau som var eldst. Da Isak oppdaget hva som var skjedd, ble han ”overmåte forferdet” (27, 33).

Slik fikk også Kristus møte motgang fra sine egne, både det jødiske folk da han var menneske på jord, og siden har han hatt mye sorg av oss kristne.

5) Isak som forbilde på Guds folk. (Gal. 4, 21-31).

Paulus bruker Isak og Ismael som bilde på to slags åndelige mennesker, født i hver sin pakt. Isak er bilde på mennesker som er åndelig født av evangeliet og slik satt fri fra synden og lovens dom og krav.

Ismael er derimot bilde på slike som er født og lever under loven uten å være frigjort ved evangeliet. Alvoret i dette er at Ismael ble drevet ut fra hjemmet og fikk ikke arverett. Det er et tydelig bilde på at de åndelige lovtreller ikke skal arve Guds rike og altså ikke bli frelst.

- Isak ble 180 år gammel (35, 28f). Både Esau og Jakob var med ved begravelsen, slik Isak og Ismael hadde begravd sin far (25, 7ff). Det vitner om respekt for de døde i dette samfunnet.

IV. Jakobs historie. 1. Mos. 27ff.

Jakob var altså ikke eldste sønn og hadde dermed ikke arverett som leder av familien. Førstefødselsretten innebar det. Men han fikk likevel velsignelsen av faren. Dermed er det hans historie vi skal følge videre, og Jakob er da en av patriarkene.

1) Jakobs natur.

Jakob blir nå stamfar til det jødiske folk ved at hans 12 sønner blir grunnstammen i dette folket. Og det er i hans slekt Messias blir født. Det var stor forskjell mellom Esau og Jakob. Esau var kanskje enkel og viljesvak og levde slik for dagen i dag uten et bestemt mål for livet. Han solgte sin førstefødselsrett for et måltid mat og synes å være fornøyd med det. Senere angret han bittert på sin lettsindighet. Det har mange andre også måtte gjøre.

Jakob er blitt kalt ”den stilleferdige mann” i motsetning til broren. Mens Esau er bilde på det verdslige og vanhellige mennesket, er Jakob bilde på en kristen. Og i ham skulle Israel utvelges og Messias bli født i hans ætt. Se om velsignelsen i kap. 28, 4 og 14.

2) Han var ikke født til retten.

Jakob var tvilling nr. 2 og hadde slik ikke rett til lederstillingen og farens spesielle velsignelse. Da de ble født, heter det at han holdt Esau i hælen (foten) (25, 26; Hos. 12, 4). Etter dette burde Esau blitt stamfar til folket ettersom han var eldst. Men det skulle bli Jakob. Allerede her ser vi noe av mysteriet ved nådens utvelgelse. Den uverdige får alt, og den som ingen rett har, mblir den fremste. Det var forresten sagt ved fødselen: den eldste skal tjene den yngste, sa Herren til Rebekka (25, 23). Det er vel bakgrunnen for hennes handlemåte senere da Jakob fikk velsignelsen (27, 6ff).

Slik er også vi uverdige til Guds velsignelse og frelse. Vi er syndere og fortjener dommen og fortapelsen (Rom. 3, 23; Salme 51, 7). Ingen er født som frelste mennesker. Vi må fødes på ny til det.

3) Jakobs synd.

Jakob viste i gjerning og liv at han var uverdig. Han var listig og lot seg lokke av mora til å bedra både faren og broren. Slik viste han at han søkte sitt eget og var en vantroende.

Dette kommer tydelig fram da han kjøpte førstefødselsretten (25, 27-34). Esau var trett og sulten, og Jakob benyttet dette svake øyeblikk til å presse retten fra ham: Han lot ham gjøre ed på det. Men Gud godkjenner aldri synd eller lureri om han tillater at vi gjør det.

Senere lurte han far sin til å gi velsignelsen til seg og ikke til Esau. Da benyttet han anledningen da han var gammel og blind. Esau gikk i skogen for å fange et dyr til måltidet. Mora tilskyndet Jakob og tok på seg ansvaret og forbannelsen! Men han må selv ta ansvaret for sin handling. Og slik pådrog han seg brorens hat (27).

Da Esau kom med sitt måltid, innså faren hva som var skjedd. Men han kunne ikke forandre på det som var gjort. Hadde Jakob og mora hatt større tro og tillit til Gud, ville de hatt tid til å vente på Guds time og hans måte for å skaffe ham retten. Den som tror, haster ikke – her gjelder det ordet. Vi har nok skadet mye i Guds rike ved å gå for fort fram. Det skal vi lære av denne historien.

4) Jakob må betale for sin synd.

Esaus hat var grunn til at Jakob måtte flykte til Mesopotamia. Rebekka fikk kombinere denne flukten med at han fik seg en kone. Jakob var 77 år gammel.

Veien til Mesopotamia var ca. 80 mil lang. Ei natt stanset han i Betel. Og her fikk han sitt første virkelige møte med Gud. Han ser i et syn en stige som var reist opp til himmelen (28, 10-22). Gud talte til ham og gjentok løftet om landet og at Herren ville være med ham og ikke forlate ham.

Det viser også Guds nåde: Han ville bruke Jakob til tross for hans ulydighet. Der og da fikk han oppleve noe nytt: Der var Guds hus og himmelens port! En gang senere kom han tilbake til Betel, som betyr Guds hus. Da bygde han et alter der. Han fikk også bort avgudene som tjenerne hadde.

Så måtte han være hos Laban i Mesopotamia i 20 år før han kom tilbake. Han tjenete 7 år for Lea og 7 år for Rakel (31,38). Han fikk ikke se sin mor i live mer. Og Laban lurte ham flere ganger mens han var der.

Det er en guddommelig lov: Vi må ”betale” for våre synder, eller bære konsekvensene av dem. Gud tilgir den synd som blir bekjent. Det er sikkert. Men vi må ofte bære med oss minnene og sårene etter vår synd. Den synd som ikke blir bekjent og oppgjort, vil møte folk igjen på dommens dag. Det går ikke an å leve ustraffet et syndig liv.

5) Jakob møter Gud.

Redningen og lykken for Jakob var at han fikk et møte med Gud – opptil flere ganger. Den første gang var i Betel der himmelstigen ble reist. Det skulle minne han om at Gud ikke hadde forkastet ham selv om han hadde syndet. Derfor taler Betel om en nådig Gud som kaller på synderen og ber oss å vende om (28, 16-17). Derfor måtte Jakob lære å regne med Gud, og han fikk se englene stige opp og ned med hjelp. Et møte med Gud blir en slik hjelp i livet.

På hjemveien fra Mesopotamia får han et nytt viktig møte med Gud, i Pniel (32). Han kjempet med Gud og mennesker – i bønnekamp. Hele natta var han i kamp. Hvorfor var det nødvendig? Svaret må være: Hans egen vilje måtte bøyes, han skulle bli ydmyket slik at Gud fikk sin vilje med ham. Og nå var dette blitt viktig for Jakob: Han ønsket ikke lenger å bare ha farens velsignelse, som han hadde lurt til seg.

Nei, nå tryglet han og ba om Guds velsignelse: Jeg slipper deg ikke før du velsigner meg (32, 24). Et menneske er kommet langt i erkjennelse som ber slik.

Det var da han fikk spørsmålet: Hva er ditt navn? Navnet Jakob betyr bedrager. Før hadde han levd etter det navnet. Det svei nok å måtte erkjenne det for Gud. Nå skulle Jakob begynne et nytt liv, og da fikk han også et nytt navn: Israel. Det betyr: en som kjemper med Gud. Men Jakob hadde ikke vunnet over Gud. Ingen makter det. Nei, Gud hadde vunnet over Jakob og fikk sin vilje med ham. Nå skulle Jakob kjempe sammen med Gud.

6) Jakobs sønner og ætt.

Jakob ble stamfar til Israels 12 stammer og det senere jødefolket. Han hadde 12 sønner som ble utgangspunkt for stammene. Senere ble dette noe forandret ved at Josefs to sønner, Efraim og Manasse, ble to stammer i farens sted, og Levi stamme gikk ut i noen sammenhenger. Det var prestestammen. Ved andre anledninger er andre stammer utelatt, f. eks. Dan i Åp. 7 – ukjent av hvilken grunn. Ikke alle oppregninger av stammene er like uten at vi alltid ved årsaken.

Levis ætt var altså prestestammen. Både øvsteprester, prester og levitter kommer fra denne stammen. I Juda stamme skulle Messias bli født, og Jesus var av den stammen nøyaktig etter profetordet. Kong David var også av denne stammen. Josef og Benjamin var nok Jakobs yndlingsbarn.

V. Josefs historie. 1. Mos. 37-50.

Av Jakobs sønner er Josef den som blir mest omtalt, antagelig fordi hans liv var mest dramatisk og forbilledlig. Uten tvil er han forbilde både på en troendes liv med Gud og på Jesus Kristus. Men han er ikke blant patriarkene som er Abraham, Isak og Jakob.

Vi kan dele hans liv inn i flere naturlige tidsavsnitt:

1) Josefs ungdom. 1. Mos. 37.

Josef var Jakobs sønn med hans kjæreste hustru Rakel og var født i Mesopotamia. Bare Benjamin er født i Kana’an. Slik var han nest yngst og elsket av sin far mer enn de andre (37, 3). Som et uttrykk for det fikk han en sid kjortel, og det var med og skapte misunnelse.

Ikke bedre ble det da den unge Josef fortalte sine eldre brødre om drømmene sine: han skulle en gang bli deres leder og herre, slik kornbanda og stjernene bøyde seg for ham i drømmen.

De må i det minste ha blitt irritert og kanskje tatt ham litt alvorlig. En gang han kom til dem på beitemarken, tok de ham. Først kastet de ham i en brønn, og siden solgte de ham til noen i en karavane på vei til Egypt. Prisen var 20 sekel sølv. De fortalte faren at han trolig var drept av et villdyr – det var ren løgn. Slik ser vi at brødrenes synder var flere, og dette skulle de møte igjen senere. I Egypt ble Josef solgt videre til Potifar som slave. Han var hoffmann hos Farao. Slik Jakob bedrog sin far, ble han nå bedradd av sine sønner. Det er syndens høst.

2) Josef som tjener og fange. 1. Mos. 39-40.

Så ble Josef tjener i Potifars hus, det var et av de finere hjem i Egypt. Potifar la merke til denne tjeneren på 17 år og forfremmet ham. Josef fikk overoppsyn med shuset (39, 4). For Josefs skyld ble Potifar velsignet av Herren, står det. Så viktig er de troendes liv også for verden!

Men denne stillingen innebar også en fare. Potifars hustru fristet ham til synd mot det 6. bud. Men Josef stod fast og ville ikke gjøre så stor en vondskap å synde slik (39, 9), selv om hun forsøkte å tvinge ham (39, 12). Synden var ikke bare her å ligge med en kvinne, men med en annen manns kvinne. Da var det kvalifisert hor og ikke (bare) utukt. Han gjorde det eneste rett og flyktet. Her er han et lysende eksempel på en kristen som vil holde sin sti ren (Salme 119, 9).

Men noe skjedde i etterkant av dette. Potifars hustru angav ham med falske ord og Josef ble kastet i fengsel. Også der viste han seg som en trofast mann og ble forfremmet (39, 22).

To avsatte tjenere hos farao – en munnskjenk og en baker – hadde hver sin drøm som Josef tydet. Og det gikk slik som han sa. Josef ble sittende i fengsel i 2-3 år. Da hadde farao en drom, og dette førte Josef tilbake til hoffet. Vi ser altså at drømmene går igjen i Josefs liv.

Forbilledlig er dette Jesus i fornedrelsen i jordiske kår blant syndere der han hjalp andre. Heller ikke han ble aktet, men mistenkt og forfulgt.

3) Josef som forvalter. 1. Mos. 41.

Farao drømte om landets framtid, men han skjønte det ikke. Ingen kunne fortelle ham betydningen heller. Da husket munnskjenken Josef som hadde tydet drømmen hans i fengslet, og farao sendte bud på ham. Nå ser vi Josefs ydmyke holdning: han kunne ikke tyde drømmen. Men Gud ville gi ham svar (41, 16). Så gir han farao vise råd om landets økonomi og blir forfremmet til den andre i riket. Dette skal vi senere se var en del av Guds plan videre.

Josef styrer nå riket med visdom. Hans tidligere prøvelser gjorde ham skikket til å være rett leder for Egypt. Dette ser vi ofte i store menns liv – f. eks. i Ludvig Hopes sorg over Jensine. Det stålsatte ham.

Når det var overflod i 7 rike år, lagret han 1/5 av kornet hvert år. Slik kunne han selge korn i de sju magre årene som kom etterpå. Og på den måten hadde han noe å gi brødrene da de kom. Alt dette var ordnet av Gud og var en del av hans plan. Det vonde ble vendt til det gode.

Josef ble nå høyt æret av folket. Når han kom kjørende, ropte de foran ham: Abrek! (= bøy kne). Og han fikk et nytt egyptisk navn: Sofnat Paneah. Vi vet ikke sikkert hva det betyr. Noen mener det betyr: Verdens frelser (se Norsk oversettelse 1930). Andre sier det betyr: Den som har funnet det skjulte, eller den som vet om tingene. Josefus oversetter med: Den som åpenbarer hemmeligheter. – Alt dette kan egentlig sier om Frelseren.

Nå var Josef 30 år gammel – det var 13 år siden han kom til Egypt. Han giftet seg med datter til presten i On, Potifera, og fikk sønnene Manasse og Efraim, som senere ble stamme-fedre i Israel (41, 43-52).

Som forbilde taler dette om Jesu opphøyelse etter fornedrelsen – da han ble tatt opp til himmelen og har all makt i verden.

4) Josef og brødrene (1. Mos. 42-46.

De sju gode årene var slutt og hungersnøden begynte. I alle land omkring Egypt var det nød (41, 54).

Jakob fikk høre at det var korn i Egypt, og han sendt ti sønner av sted. Benjamin ville han beholde hjemme av frykt for å miste ham. Minnet om Josef levde nok i ham (42, 4). Tre ganger kommer de til Egypt – og det er en dramatisk og talende historie.

a) Først reiser de ti brødrene og kjøper korn. Josef kjenner dem igjen, men de kjenner ikke ham. De bøyer seg dypt for ham – det var oppfyllelse av drømmene hans (37, 7 og 42, 6). For å prøve dem, beskylder han dem for å være spioner og satte dem i fengsel i 3 dager. Da de fikk reise, måtte Simon være igjen som gissel til de kom tilbake med Benjamin for å vise at de ikke løy. Pengene for kornet ble lagt tilbake i sekkene, noe som forskrekket dem.

b) Nøden ble så hard i landet at jakob ble nødt til å sende sønnene tilbake etter nytt korn, og denne gang var Benjamin med (43, 12). Ruben hadde forsøkt å garantere for ham uten at faren ble overbevist om sikkerheten (42, 37). Nå går Juda inn som borgsmann (43, 7). Legg merke til hvem det er som forsøker å hjelpe: Ruben og Juda hadde tidligere også forsøkt å berge Josef (37, 21 og 26).

I Egypt ble brødrene traktert i Josefs hus. Og da han så Benjamin, sin helbror, ble han så beveget at han måtte gråte (43,29). Det var ekstra sterke bånd mellom dem.

Ved bordet plasserte han dem rett foran seg etter alderen, og Benjamin fikk fem-dobbelt så mye mat som de andre (43, 33). Og de undret seg over hans handlemåte, men de fattet sikkert ikke mistanke til at dette virkelig var Josef.

Kornsekkene ble på nytt fylt og de tok ut på hjemreis. Men i benjamins sekk var det plassert et sølvbeger. Også nå ble pengene lagt øverst i sekkene.

Da de var kommet et stykke på vei, ble de innhentet av Josefs menn som fant begeret. Alle ble så ført tilbake til Josef, som krever at Benjamin skal bli igjen. Juda trer nå fram og forteller om sitt løfte til faren: han skal selv bli igjen.

Alt dette var nok gjort for å prøve brødrene. Det var ikke gjort av hevn eller vondskap. Han ville se hvordan de var i forhold til sin far og hverandre. Og nå forstod han at de virkelig var solidariske.

Da brast det for Josef og han sendte alle andre ut (45, 1). Han gråt og fortalte hvem han var, til stor forferdelse for de andre. De skulle ikke sørge, sa han. For Gud hadde sendt ham i forveien for å holde dem i live (45, 5). Her ser vi at Gud hadde en plan med Josefs opphold i Egypt.

Dette er også et enestående vakkert bilde på Jesu liv og gjerning. Dette hadde Gud gjort ”så det ble en stor frelse” (45, 7). Nå måtte de reise tilbake og hente faren, så kunne de alle bo hos ham. For ennå ville det være hunger i fem år. Og med det budskapet reiste de glade hjem til Kana’an. Og nå reiste de uten å trette med hverandre (45, 24).

c) De skulle altså dra ut på sin tredje reis til Egypt. Men nå galdt det å overtale gamle Jakob til å være med.

Men hva de enn fortalte faren, nyttet det ikke. Hans hjerte var og ble kaldt, han trodde dem ikke (45, 26). Og det var ikke så underlig. I mange år hadde han levd i vissheten om at Josef var revet i hel av ville dyr. Det hadde hans egne sønner fortalt ham.

Først da han så vognene og all herligheten fra Egypt, våknet han til live. Nå så og forstod han endelig at Josef levde. Det må ha vært en underlig stund for patriarken. Det var liksom et nytt liv som begynte for ham. Og da var ikke Jakob sen med å bestemme seg. Han ville se sønnen igjen. Og før han forlot landet, ofret han til Herren i Be’erseba og fikk løfte fra Gud om å bli et stort folk, og hans ætt skulle komme tilbake til Kana’an (46, 1-4).

I alt drog en flokk på 66 mennesker sørover ørkenen og med Josefs familie var de nå 70 sjeler i Egypt (46, 27). I Egypt fikk de bo i landet Gosen ved Nilen.

Dette avsnittet i Josefs liv kan stå som bilde på Jesu åpenbarelse når han kommer igjen og møter sine. Vi skal ikke presse teksten i enkelte detaljer, men i hovedsak er det likt her.

5) Josefs siste dager. 1. Mos. 47-50.

Da Josef møtte sin far, ble det nok et rørende møte. Han ”gråt lenge i hans armer” (46, 29). Jakob var 130 år nå, og ikke lenge etter ble han syk (48, 1). Da faren var dø, ble brødrene redde for at Josef ville hevne seg. Så lite kjente de ham ennå (50, 15f). men Josef beroliget dem. Gud tenkte det vonde til det gode (50, 20).

Josef ble 110 år gammel, og han ba etterkommerne ta bena hans med til Kana’an. Og det ble gjort (2. Mos. 13,19; Josva 24, 32). Dette viser at Josef trodde Guds løfte og visste at etterkommerne skulle komme tilbake til landet de hadde forlatt.

6) Jakobs velsignelse. 1. Mos. 49.

Før han døde velsignet han sine sønner og profeterte om deres framtid (49). Bare en ting ba Jakob om for seg selv: at de måtte begrave ham i Makpelahola der fedrene lå (49, 29f). Og det gjorde de (50, 13).

Før han velsignet sønnene, sa Jakob: Kom sammen, så vil jeg forkynne dere hva som skal hende dere i de siste dager (49, 1). Og han bruker begge sine navn når han ber om oppmerksomhet: Hør, Jakobs sønner. Hør på Israel, deres far, v. 2.

Deretter regner han opp alle sønnene og profeterer om dem og gir hver av dem en velsignelse, v. 28. Her er det ikke bare én som får velsignelse slik han fikk av sin far og ikke Esau. Her får alle tolv det. For sammen er de det framtidige Guds folk på jord i den gamle pakt.

Det er Ruben, Simeon, Levi, Juda, Sebulon, Issakar, Dan, Gad, Aser, Naftali, Josef og Benjamin. Også det moderne Israel fører sine røtter tilbake til disse stammene.

----

Rut

Ruts bok

Ein enkel, oppbyggeleg kommentar.

Av Nils Dybdal-Holthe.

Berre to bøker i Bibelen har kvinnenamn som tittel – Rut og Ester. Og dei er kvar på sin måte viktige bøker. Forteljinga om Rut er vakker på mange vis. Diktaren Gøethe sa om den: Det er ingen som er lik den i verdslitteraturen. Då må det vera litt av dei perle. Og denne perla skal me stansa for nå, sjå på henne frå fleire vinklar.

For boka om Rut er lærerik. Ho talar om eit fint menneske, ja fleire fine menneske møter me her. Og dei kan stå som bilete på kristne og slik gi oss åndelege lærdomar i vårt eige liv.

Den historiske hendinga er truleg i dommartida, og boka er plassert i Bibelen vår etter Dommarboka. I den jødiske kanon var ho sett som nr. 4 mellom ”Skriftene”, og ho vart brukt ved pinsefesten. Frå den greske omsetjinga Septuaginta (LXX) er ho plassert mellom dei historiske bøkene.

Me merker oss straks at Rut vart stammor til Jesus gjennom David og er slik med i det galleriet av personar som var Jesu jordiske forfedrar. Sjå om det i Mat.1,5 og Rut 4,13f.

Kapittel 1.

På vandring – frå brødhuset.

Rut. 1,1-5:[1] I den tidi då domarane styrde, vart det ein gong uår og svolt i landet. Då for ein mann frå Betlehem i Juda i veg med kona si og båe sønene sine og vilde bu i Moab-landet ei tid. Mannen heitte Elimelek, og kona hans No'omi og dei tvo sønene Mahlon og Kiljon; dei var efratitar* — frå Betlehem i Juda. No kom dei då til Moab-landet og vart veranda der.

<*frå Efrata, d. e. Betlehem. 1MO 35, 19>

Og Elimelek, mannen hennar No'omi, døydde; men ho sat att enkja med dei tvo sønene sine. Sønene tok seg konor frå Moab-landet; den eine heitte Orpa og den andre Rut. Og dei budde der på lag ti år. So døydde dei og, både Mahlon og Kiljon, og kvinna levde att åleine etter båe sønene sine og mannen sin.

I dette avsnittet møter me No’omi på reis, og det ho opplever kan vera sant om så mange andre. Ho var ei av dei stille i landet.

Først ser me korleis ho og mannen Elimelek levde saman i Betlehem i Juda. Betlehem tyder ”brødhuset”. Det var Davids stad og Jesu fødeby. Men så hende det at hungersnaud også kom til denne byen. Dei hadde det materielt vondt.

Tenk – endå i brødhuset kan somme lida naud. Og det er sikkert: det går mange mennesker i åndeleg naud i verda i dag, også midt mellom dei kristne og i kristne miljø. Det skal me vera merksame på så me ikkje i egoisme og likesæle let slike gå i nauda. Det var nett det No’omi opplevde.

Dinest drog No’omi og mannen ut på reis. Det var ikkje levekår for dei i brødhuset Betlehem. Og dei drog ut til eit heidensk land og var framande der, v.4. Begge sønene tok seg moabittiske koner, og det var forbode i Israel. Berre dette må ha valda No’omi sorg. Tenk, hennar eigne born skulle synda slik mot Herren. Sikkert sit det mange foreldre kring i landet med slike tunge tankar og sorger.

Her skal me leggja merke til at dei hadde noko av skulda sjølv for dette: Dei hadde reist bort frå landet og folket sitt der sønene kunne ha funne seg israelittiske koner. Sjølv om det var naud i landet, reiste ikkje alle frå Kana’an. I ti år levde dei slik.

Så døydde Elimelek, og ny sorg og naud møtte familien. No'omi sat att med to søner og to verdøtre. Så kom endå ei ny sorg: Begge sønene døydde, og morshjarta sat att med store spørsmål i sinnet. Mange går med slike tankar: Kvifor hende dette nett meg? Kva er meininga med alt som skjer i livet? Då er det lett å gi Gud skulda for det vonde og vanskelege. Me har sett mange har gjort det og anklaga Gud for urett.

Men det skal me vera varsame med. Gud gjer ingen noko urett, og har aldri gjort noko menneske urett. Men eit par ting skal me merka oss i slike høve.

Først: Me skjønar ikkje alltid det Gud gjer. Tankane hans er høgare enn våre. Det som skjer med oss er kanskje reint uforståeleg i øyeblikket. Men treng det tyda at Gud ikkje veit kva han gjer? Det er gjerne slik med born: Dei skjønar ikkje alltid det far og mor gjer. Og ofte kan dei difor bli utålmodige og krevja sin vilje. Det er ikkje lett for det vesle barnehjarta å forstå dei høge tankane til mor og far. Likevel er deira vilje best.

Det andre er: Gud ville noko med No'omi sin familie. Han hadde ein plan, og skulle den gjennomførast måtte det skje slik. No'omi skjøna ikkje kor det bar av eller kva Gud ville. Men Gud skjøna det, og det var nok. Det er den innstillinga eller tiltrua til gud me skal ha når me møter uventa ting i livet. Me skulle læra oss å tenkja slik: Gud veit nok kva han gjer også nå. Han har ein plan.

RTS 1,6-13. Då tok ho ut frå Moab-landet med sonekonone sine og for heim att; for ho hadde høyrt i Moab-landet at Herren hadde set um folket sitt og gjeve dei brød.

So gav ho seg i veg frå den staden der ho hadde butt, ho og båe sonekonene hennar. Då dei var komne eit stykke på vegen heim til Juda-landet,

då sa No'omi til sonekonone sine: Snu no og far heim att, kvar til si mor! Herren vere miskunnsam mot dykk, so som de hev vore mot dei avlidne og mot meg!

Herren gjeve at de må finna ein heim, kvar i huset hjå sin mann! So kysste ho dei; men dei tok til å gråta og sa til henne: Nei, me vil fylgja deg attende til folket ditt.

Men No'omi svara: Far heim att, døtrene mine! Kvifor vil de vera med meg? Hev eg kann henda endå søner i vente som kunde verta mennene dykkar?

Snu, døtterne mine, og far heim att! For eg er for gamal til å gifta meg att. Og um so var at eg kunde tenkja: Eg hev endå von, ja um eg so alt i natt fekk ein mann, og so vart at eg fødde søner, skulde so de bia til dei vart vaksne? Skulde so de stengja dykk inne og leva utan menner? Nei, døtterne mine! For det er mykje verre for meg enn for dykk, etter di Herrens hand hev råma meg so hardt.

På vegen heimatt

Då nauda vart stor her og, vende No'omi heim att til sitt eige land. På denne turen hende også noko. Det finn me lærerikt. Men først litt om ekte og uekte blomar.

Dei to verdøtrene syner seg å vera heilt ulike menneske. Dei kan stå som bilete på to slag åndelege menneske. For det vil alltid vera slik mellom dei kristne: Dei ekte truande og dei falske. Me kan likna det med ekte og uekte blomar. I dag kan ein laga plastblomar el.a., som ser ganske like ut dei ekte. Du skal koma ganske nær dei for å oppdaga at dei ikkje har liv. Men tek du på dei eller luktar på dei, vil du finna om dei er ekte.

Slik var det i Israel som Paulus seier: Ikkje alle som er av Israels ætt, høyrer difor til Israel, Rom.9,6. Og i Johs 4,23 talar Jesus om dei sanne tilbedarane.

Me vil finna dei same slags menneske i dag: Nokon har liv i Gud og lever med han. Andre ser gjerne ganske like ut i det ytre, og det kan vera vanskeleg for oss å sjå skilnad. Men dei har ikkje åndeleg liv. Sjølv om me ikkje ser denne skilnaden, veit Gud om det. Det kan sjå likt ut ganske lenge, men ved Jesu kome vil det syna seg kven som er sanne Guds born.

- På vegen heim sa No'omi til verdøtrene at dei skulle venda heim att. For dei høyrde til i Moab og ville verta framande i Israel. Ho ynskjer dei det beste, men meiner det er best at dei snur. Då syner skilnaden seg. Begge ville nok fylgja henne lenger i byrjinga, men då det røynde, var det berre Rut som gjekk vidare.

1,14-15. Då tok dei til å gråta att, og Orpa kysste vermor si til avskil, men Rut vilde ikkje skiljast ifrå henne.

Då sa ho: Du ser versyster di hev fare heim att til folket sitt og til sin gud. Far no du og heim att og fylg versyster di!

SKILNADEN SYNER SEG

Det var ein verkeleg skilnad mellom Orpa og Rut. Og den kom til syne då det røynde på, då det kosta noko. Me har lese at No'omi ville at begge skulle fara heim att til sine og få seg nye menn og familie. Ho sa ikkje dette avdi ho mislikte dei, men for å setja dei på prøve. Ho var nok verkeleg glad i sonekonene sine og ville dei det beste.

Då synte skilnaden seg. Begge to gret og tykte nok det var vanskeleg å skilja seg frå vermora. Og begge sa dei ville fylgja henne heim til Juda. Men No'omi visste betre: det dei lova i ei slik stund der kjenslene rådde, det ville dei snart trega når kvardagen kom i Kana’an. Difor heldt ho på sitt: Far heim att, døtrene mine. Ho var sjølv for gamal til å gifta seg om att og få born som kunne verta deira menn, v.13.

EIT VAL

Midt i gråten tok Orpa avskil, v. 14. Ho for heim att til sitt folk og sine gudar, som var avgudar. Me høyrer ikkje meir om henne. Ho går liksom inn i det store mørke og har ikkje noko å gjera med Guds folk. Ho kunne nok ikkje tenkja tanken på å forlata alt sitt og sine. Hjarta hennar var bunden i Moab, slik kona til Lot var bunden til livet i syndebyen Sodoma. Det var hendinga med henne Jesus brukte for å åtvara læresveinane då han tala om dei siste tider, Luk.17,32. Dei skulle vera reie og hugsa korleis det gjekk kona til Lot. Her er viktige ting å ta med seg slik at me ikkje vert liggjande etter på vegen.

SKILNAD I HJARTA

Det som var den alvorlege skilnaden mellom Rut og Orpa, var hjartetilhøvet. Orpa hadde berre eit ytre og laust tilhøve til No'omi. Då høvet baud seg, tok ho heim att og levde som før. Men mellom Rut og No'omi var det usynlege og sterke band. Ho var så eitt med vermor si at bandet var usliteleg. Her var ikkje den minste tvil om at ho skulle fara til Juda og Betlehem dit vermora ville dra. Rut ville ikkje skiljast frå henne, står det. Her var ekte kjærleik.

Nå ser me igjen eit fint trekk ved No'omi: Ho freista endå ein gong å overtala Rut til å fylgja Orpa, v.15. Du ser versyster di har fare heim att til folket sitt og guden sin, snu du og¼ Det var ei sterk freisting eller prøve for henne. No hadde ho høve til å gå attende til det gamle livet hjå folket sitt.

I den stunda syner hjartetilhøvet seg. Ho seier: Du skal ikkje telja meg til å skilja lag med deg og fara heim att. Det var noko meir enn høfleg framferd og fine ord. Det hadde skjedd noko med Rut i samværet med No'omi. Og det gjorde at ho var viljug til å gjera alt for å vera i lag med henne.

PÅ SAME VEG

Men Rut svara: Du skal ikkje telja meg til å skilja lag med deg og fara heim att. For dit du gjeng, vil eg og ganga, og der du stanar, vil eg og stana; ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud;

der du døyr, vil eg og døy, og der vil eg verta gravlagd. Herren late meg bøta for det både no og sidan um noko anna enn dauden fær skilja meg frå deg!

Då No'omi såg at ho stod fast på sitt og vilde vera med henne, tala ho ikkje meir til henne um det.

Dette er vakre og talande vers!

Rut var altså på same veg som No'omi – også åndeleg tala. Ho hadde fått same heimland, same folk og same Gud. Med det forlet ho alt sitt eige og alle sine. I grunnen eig kvar kristen det same vitnemålet som Rut bar fram her. Og kan henda er det dette som skil dei sanne og dei falske truande. Difor vil me stansa litt ved det vitnemålet.

Gode føredøme

Ho seier: Din Gud er min Gud. Før hadde ho levd mellom avgudar og var vaksen opp i det heidenske Moab. Sikkert var ho ein ekte heidning som hadde levd ungdomslivet som heidning. Så vart ho gift inn i familien til No'omi og Elimelek. Der budde ho ei tid. Det står ikkje noko om kva som gjorde at ho fekk eit nytt syn her. Men truleg var Elimelek og No'omi gode føredøme og levde som ekte jødar i tru på sin Gud. Eit slikt liv kan ikkje vera utan frukt. Dei som ser eit sant åndeleg liv, vil merka det og bera preg av det. Då Ryt såg det og høyrde husfaren Elimelek be til Jahveh, kunne ho ikkje stå imot og vart ein truande. Ho såg etter kvart at dei hadde ein levande Gud og ikkje døde avgudar som ho.

Dette hende i dommartida i Israel frå ikr. 1100 f.Kr. Då levde nok historia om Herren sine underfulle gjerningar i Egypt og i øydemarka i Israels folk. Her har nok Rut fått høyra om ein Gud av eit heilt anna slag enn det ho hadde høyrt om før.Og trua vart fødd i hjarta hennar då ordet om Gud lydde. Og ho var lydig, forlet avgudane og vart ein israeltruande.

Farvel du brede strede, jeg bytter vennelag¼

At dette er sant, ser me av det neste: Ditt folk er mitt folk. Ho kjende seg eitt med det folket som No'omi tilhøyrde. Ho trivdes der og skjøna vel med åra at ho høyrde til der. Då No'omi ville dra, kunne ho ikkje tenkja tanken at ho skulle vera att åleine utan henne. For jødekvinna No'omi var blitt hennar rette folk. Banda til moabittarane var løyste etter desse åra og samværet med henne.

Og er det ikkje slik med truande folk til alle tider? Den som er fødd av Gud og har teke imot evangeliet, blir løyst frå verda. Gamle vener og deira interesser har så lite å seia nå. Nå har han fått noko nytt. Dei truande er blitt hans folk. ”Farvel du brede strede, jeg bytter vennelag¼

Trivsel i slekta

Vitnemålet til Johannes var slik: Me veit at me er gått over frå døden til livet, for me elskar brørne. 1.Johs 3,14. Og brørne er dei truande, Guds vener på jord. Det er eit kjennemerke på dei frelste. Har me ikkje bruk for og trivest saman med Guds folk, er det grunn til å spørja om noko er sjukt og galt med gudslivet vårt. Me er ikkje skapt og frelst til å gå åleine og tru at berre me har rett i alt. Å fødast på ny fører med seg at me kjenner oss i slekt med andre frelste. Og det gjeld også om me ikkje alltid er samd med dei i visse spørsmål. Er dei på veg til himmelen, er dei mine åndelege slektningar.

Med Jesus – i alt

Vidare seier Rut slik: Dit du går vil eg gå, og der du bur vil eg bu. Der du døyr vil eg døy. Det er uttrykk for at ho er viljug til å gå alle stader der No'omi går. Ingen ting skal kunne skilja dei. Det kunne nok bli ei strabasiøs reis mellom øydemark og hei. Og ikkje visste dei kva dei møtte der i Betlehem heller. Rut hadde sikkert høyrt om grunnen til at dei reiste frå byen. Det var uår og naud. Det var ikkje noko enkelt og lett liv dei no tok til på. Likevel sa ho: Eg vil dela kår med deg.

Og nett den innstillinga er så viktig for ein kristen til alle tider. Ikkje berre i medgang og lyse dagar, men i alt vil me gå med Jesus. Og målet er der framme, det vil me nå.

Orpa hadde aldri skjøna dette. Ho hadde berre vore i lag med desse israelittane i det ytre. Ho tok den lettaste vegen då det røynde på.

Rut derimot – ho hadde smakt av Guds godleik. Og ho overlet seg og framtida si i Guds hender. Hendinga vidare skal visa at det var trygge hender å leggja livet sitt i. Slik er og livet for ein kristen. Rut er eit godt døme på ein truande.

Då No'omi såg at ho stad fast på sitt, slutta ho å overtelja henne. Ho skjøna at Rut hadde ei sterk tru og vilje til å gå med henne.

V. 19-22. So heldt dei fram etter vegen til dess dei nådde Betlehem. Og då dei kom til Betlehem, kom heile byen i rørsla for deira skuld, og kvinnone sa: Er dette No'omi?

Men ho sa til dei: Kalla meg ikkje No'omi*! Kalla meg heller Mara**! For Den Allmektige hev gjort det ovleg beiskt for meg;

<*ynde.>

<**beiska>

med fulle hender for burt, men tomhendt hev Herren late meg koma att. Kvifor kallar de meg No'omi, når Herren hev vitna mot meg, og den Allmektige hev late det ganga meg so ille?

So kom då No'omi heim att, og med henne var Rut, Moab-kvinna, sonekona hennar, som hadde flutt frå Moab-landet; dei kom til Betlehem fyrstundes i byggskurden.

FØDD I SMERTE

Det har ofte vore slik at store verk – menneskeleg tala – er blitt fødde i sorg og naud og stor smerte. I medgangstider skjer ofte berre meir overflatiske ting. Me kan tenkja på songar. Dei songar og salmar som ikkje berre blir slagerar og døgnfloger, er som regel skrivne i tunge tider og fødde i smerte. Slik var det t.d. med salmane til Brorson. Få hadde så tunge dagar som han i livet, og få salmar har slik tyngde i innhaldet. Difor skulle me eigentleg takka Gud for alt som hender. Gud vil oss noko med det han legg i vegen vår. Me får heller vera tålsame ogventa på svaret kva det er.

Tilflukt i nauda

Då – i denne nauda – søkte altså No'omi heim att, v. 19. Og no kjenner ho seg useieleg fattig, v. 20f. Ho hadde hatt fulle hender, men sat no att tomhendt. Og det var Gud som hadde lete det gå slik. Djupast sett var det slik, og det treng ikkje liggja nokon anklage mot Gud hjå henne i desse orda.

Her legg me merke til at det først no, når alle hennar næraste var døde, at ho søkte heim att. Ei enkje hadde faktisk ingen ting å leva av i gammal tid. Så ho hadde ikkje stort anna å gjera enn å søkja heim til slekta si.

Og er det ikkje ofte slik i livet? Gud må gjera oss små før me tek vår tilflukt til han. Han må ofte ta fra oss det me gleder oss over og lever for. Gud gjer alt dette av kjærleik, sjølv om det ikkje smakar slik medan det står på. Men hovudsaka for han er å få oss heim tils eg!

Eit godt døme frå NT er den fortapte sonen, Luk.15. Han søkte ikkje heim før arven var brukt opp. Slik var det i Israel og. Gud måtte audmjuka folket igjen og igjen. Så tok No'omi og den eine verdottera på vegen heim til Betlehem.

Hyrdeomsut i forsamlinga

Då opplevde dei noko: Heile byen kom i rør, v.19. Her kom ho heim att etter over ti år i framande land, og ein skulle tru ho var gløymd. Men nei, alle snakka om det som var hendt. Me må tru dei tok vel imot dei og faktisk heldt velkomstfest.

Men – me legg merke til at ingen tala om dei då dei reiste ut! Det står i alle høve ikkje noko om det. I den nauda som då var, glei dei umerkande bort frå byen og folket. Og dei var kanskje ikkje dei einaste som freista lukka ein annan stad.

Her melder tanken seg med ein gong: Er me merksame på dei som glir bort frå oss åndeleg tala? Det kan vera etter ei vekkjing. Mange er komne med og er glade. Ein syng og frydar seg over dei som kom. Men etter ei tid tek nokre til å gli bort. Dei kom sjeldnare til møta. Ikkje ofte såg me dei på småmøta. Dei tok etter verda i levevis og hadde nok lita tid til Guds ord og bøn.

La me merke til at det gjekk slik? Eller gjekk me i vårt eige utan den hyrdeomsuta for dei som var svakare enn oss sjølve? Nå veit me alle at det er sers vanskeleg å tala med slike om åndelege spørsmål. Dei kjem så lett i forsvarsposisjon, og det er vanskeleg å finna rette ord og talemåte. Men tanken på å hjelpa dei, skulle leva iss og ikkje døy. Så lagar Herren den rette stunda når tida er inne.

På rett plass

Dei kom til Betlehem i byrjinga av kornhausten, v.22. Og det skal visa seg at dei gjekk frå fattigdom og eit liv i framande kår til eit nytt og rikt liv, sjølv om ingen ting kom lettvunne for dei. No var dei på rett plass, i Guds folk sitt rike.

Tyding av namna

Lat oss ta med litt om tydinga av namna på personane her. I Bibelen er det slik at namna tyder noko, og dei svarar til den karakter eller oppgåve personen har. Og det viser korleis Gud inspirerte både dei som skreiv Bibelen og personane i Bibelen som ga borna sine namn.

Elimelek tyder ”min Gud er konge” og er eit vakkert vitnemål om eit menneske. No'omi tyder ”vakker” eller ”elskeleg”. Som karakteruttrykk høver det godt på henne. Somme har meint at det talar om korleis Herren er, at han elskar henne. Sønene heitte Mahlom (svakhet) og Kiljon (sjukleg). Begge døydde unge, så namna kan ha samanheng med helsa deira. Då No'omi tykte alt gjekk galt for henne, bad ho Rut kalle henne Mara, og det tyder ”beisk”, v. 20. Og Rut tyder truleg ”trøyst” eller ”oppmuntring”.Og det vart ho for vermor si ved at ho fylgde henne heim til hennar land og det som hende der.

Slik kan me få tru at Herren er vår konge trass i at me er svake og veike og ofte kjenner at livet er bittert. Gud er min konge, ja, Jesus er vår frelsar – som det namnet tyder.

Kapittel 2.

Rut møter Boas

V. 1-20. No'omi hadde ein kjenning som var skyld mannen hennar, ein rik mann av ætti hans Elimelek; han hette Boas.

Ein dag sa Rut, Moab-kvinna, til No'omi: Lat meg ganga ut på åkeren og sanka aks etter einkvar som syner at han vil meg vel! Ho svara: Ja, gakk du, dotter mi!

So gjekk ho av stad og kom til ein åker og sanka aks der etter skurdfolket, og det høvde so til at åkerstykket høyrde Boas til, han som var av ætti hans Elimelek.

Best det var, kom Boas dit frå Betlehem, og han sa til skurdfolket: Herren vere med dykk! Dei svara: Herren velsigne deg!

Og Boas spurde den drengen som hadde tilsyn med skurdfolket: Kven høyrer ho til denne gjenta?

Drengen som hadde tilsyn med skurdfolket, svara: Det er den unge moabitkvinna som fylgde med No'omi hit frå Moab-landet.

Ho spurde um ho kunde få plukka og henta i hop dei aksi som ligg att millom kornbandi etter skurdfolket, og so kom ho, og hev stade her frå i dag tidleg og til no; det er ikkje langt belet ho hev sete inne.

Då sa Boas til Rut: Høyr, dotter mi! Du skal ikkje ganga av stad og sanka aks på nokon annan åker; gakk ikkje her ifrå heller, men haldt deg åt tenestgjentone mine her!

Sjå etter kvar skurdfolket arbeider på åkeren, og gakk etter dei! Eg hev sagt til drengene at dei ikkje skal røra deg; og vert du tyrst, so gakk burt åt kjeri og drikk av det som drengene auser upp!

Då kasta ho seg ned med andletet mot jordi og sa til han: Kvifor hev eg funne slik nåde for augo dine at du hev umsett for meg, endå eg er framand?

Boas svara henne so: Dei hev fortalt meg alt det du hev gjort mot vermor di etter mannen din var avliden, korleis du skildest frå far din og mor di og fedrelandet ditt og for til eit folk som du ikkje kjende noko til fyrr.

Herren gjeve deg lika for det du hev gjort! Gjev du måtte få full løn av Herren, Israels Gud, han som du hev kome til for å finna livd under vengene hans.

Ho sa: Lat meg finna nåde for augo dine, herre, etter di du hev trøysta meg og tala blidt til tenestkvinna di, endå eg ikkje ein gong er so mykje som ei av tenestgjentone dine.

Då det leid til måls, sa Boas til henne: Kom hit og et av brødet og duppa brødstykket ditt i vineddiken! Då sette ho seg jamsides med skurdfolket, og han rette henne steikte aks, og ho åt og vart mett og hadde endå att noko.

So reiste ho seg og tok til å sanka; og Boas sa til drengene sine: Ho må gjerne sanka millom kornbandi og; gjer henne ikkje noko til meins!

Ja, de skal draga ut aks or bandi og lata dei liggja, so ho kann sanka dei upp; ingen må skjenna på henne.

So sanka ho aks på åkeren alt til kvelds, og då ho banka utor det ho hadde plukka, vart det på lag ein efa med bygg.

Ho tok det upp og gjekk til byen, og vermor hennar fekk sjå det ho hadde sanka. So tok ho fram det som vart att då ho hadde ete seg mett, og gav henne det.

Då sa vermori til henne: Kvar hev du sanka i dag, og kvar hev du arbeidt? Velsigna vere han som hadde slik umsut for deg! So fortalde ho vermor si kven ho hadde arbeidt hjå, og sa: Den mannen som eg hev arbeidt hjå i dag, heiter Boas.

Møte med ein åndeleg slektning

Då No'omi kom heim att til Betlehem, møtte ho snart eign slektning til mannen hennar. Det var Boas. Og han kjem til å spela eign viktig rolle i denne historia. Og det var eit godt møte. Boas var eign truande, slik at Rut fekk møta eign åndeleg slektning.

Ein dag bad Rut om å få gå ut på marka og sanka aks.

Alt av nåde

Rut vart sendt ut på åkeren for å sanka aks, og der møtte ho Boas. Han tala venleg til henne, ja til alt haustfolket. Herren vere med dykk, sa han. Han la merke til den nye jenta og spurde kven det var. Han sa til Rut at ho berre skulle sanka hjå han og ikkje flakka på andre åkrar. Ho vart nok forundra over dette. Korleis kan du ha godvilje mot meg som er framand, v. 10.

Då svara Boas kva han hadde høyrt om henne: Ho hadde forlate sitt folk og fylgd med til Israel. Det skulle Herren løna henne for, og ho skulle finna livd under vengene hans.

Gud gir ikkje frelse som løn for arbeid. Det er ikkje Bibelen sin tale. Men den som kjem til Herren får alt av nåde. Du har sanneleg vist godvilje mot meg, sa ho, v. 13. Godvilje er det same som nåde[2] og ”barmhjertighet”. Og ho visste ho trong det, ho rekna seg ikkje ein gong som ei tenestejente. Med det meinte ho nok at ho var heidning og kunne ikkje venta noko godt etter naturleg tankegang.

Liv – mot synd, Satan og dom

Men Gud ville gi henne ly, som det står på bokmål. Menneska treng denne livd eller ly mot synda i oss og ikring oss og Satan som kjem med listige åtak. Ofte treng me og ly mot vonde menneske me møter på vegen. Ikkje minst treng me det mot dommen som ventar alle ein gong. Rut var framand og heidning og kunne berre vona på nåde og godleik. Elles hadde ho ingen ting å rosa seg av.

Er ikkje det så likt oss? Me er slike fortapte kryp frå heidningland. Skal me verta berga, må det bli av nåde åleine frå Gud. Me kan søkja denne tilflukt frå Gud, me kan finna ly under vengene hans. Korleis kan det skje?

Vår tilfluktsstad

Rut seier det i grunnen så klårt i v. 13: ”lat meg finna nåde for augo dine, herre.” Og i v. 20 seier No'omi til Rut då ho kjem heim: ”Velsigna vere han av Herren som ikkje har teke si miskunn[3] bort.” Det er i grunnen hovudsaka. Å søkja ly hjå Gud er å bli frelst av nåde og Guds miskunn. David seier det same i Salme 36,8: ”Kor dyrverdig er di miskunn, Gud. Mannsborna flyr inn i skuggen av dine venger.”

Det tyder at Gud får tilgi vår synd og skuld. Når det skjer, er me i trygg forvaring hjå han. For han er viljug å sletta ut alle våre brot og stryka ut synda. Før det skjer med eit menneske, er det hjelpelaust fortapt. Ingen ting kan hjelpa oss utan at Gud forlet synda vår. Det er å finna ly hjå Gud.

På blodets grunn

Og Gud kan gjera det. Grunnen er Jesu forsoningsverk for vår synd. På krossen tok han ansvaret for synda og døydde for alle menneske. Han betalte for all synd på jord. Difor kan me finna ly i forsoninga. Jesu blod blir vårt skjul. Det same skriv David i Salme 5,13: ”Du vernar han med nåde som med eit skjold.” På bokmål står det: Du omgir ham med nåde.

Og dette stemmer fint med Paulus si forkynning. I Efesarbrevet står det klårt i kap. 2,8: ”Av nåde er de frelste ved tru, og det er ikkje av dykk sjølve. Det er Guds gåve.”

Nåde tyder nett det: Me har ikkje fortent det. Me ville ikkje få tilgjeving dersom Gud skulle rekna etter vår eiga forteneste. Gud gir oss det fritt som ei gåve.

- Det er klårt at korkje Rut eller andre i GT kunne sjå dette klårt. Dei fekk høyra det i bilete og symbolhandlingar. Men me ser det i det klåre lys frå evangeliet og Jesu verk. Difor kan me gleda oss meir over dette enn dei gamle jødane kunne då.

Serleg verna

Slik må Rut ha kjent det. Ho kom frå heidningeland og fekk alt ho trong.Ho fekk mat som dei andre, v. 14. Og då ho skulle til å sanka aks, ga Boas henne lov til å sanka mellom kornbanda. Arbeidsfolka fekk endå til bod om å dra aks ut or kornbanda så ho fekk dei óg, v.16. Dei andre skulle ikkje gjera henne noko vondt og ikkje skjenna på henne. Rut var altså serleg verna av Boas som åtte åkrane her.

Ein sann israelitt

Kap. 2,20-23. Då sa No'omi til sonekona si: Velsigna vere han av Herren, som ikkje hev teke si miskunn burt, korkje frå dei levande eller dei avlidne! Og ho la til: Den mannen er i skyld oss; han er ein av løysingsmennene[4] våre.

Og Rut, moabitkvinna, sa: Han sa og til meg: Haldt deg åt folki mine til dei gjort frå seg all skurden min.

Då sa No'omi til Rut, sonekona si: Det er godt, dotter mi, at du fylgjest med gjentone hans; på ein annan åker kunde dei snart ha gjort deg eitkvart til meins.

So heldt ho seg åt gjentone hans Boas og sanka aks til både byggskurden og kveiteskurden var ende. Men ho budde hjå vermor si.

Det var løysingsmannen Boas som skulle bli vona for Rut!

Den siste merknaden i kap. 2 syner at ho levde eit reint liv i høve til menn. På den måten viste ho seg og som ein sann israelitt, sjølv om ho ikkje var det av fødsel eller oppseding frå barndommen. Ho levde ikkje som ei laus heidningekvinne og tok den første mannen som baud seg. Ho søkte heller ikkje etter menn. Ho heldt seg til Bosa sine kvinnelege arbeidarar og fekk bod av No'omi om det.

Tenarsinn – ikkje nytesjuk

Eit trekk til ved Rut skal me ta fram frå kap. 2. Brandtzæg kalla dette kapitlet: ”Rut som den tjenende”.[5] Og det er treffande sagt. Rut venta ikkje at alle skulle oppvarta henne og gjera alt som trongst. Ho var ikkje krevjande og let andre skaffa føda for seg. Ho seier til vermora: Lat meg gå ut på åkeren. Ho hadde tenarsinnet og vilje til å arbeida og skaffa det dei trong. Heile haustonna var ho i arbeid.

Slik vert Rut eit førebilete på ein sann kristen og eit godt menneske som tek sin part av strevet. Nytesykja er aldri etter Guds vilej. I vår tid trur eg me treng minna kvarandre om det. Her er mange – både eldre og unge – som nok er meir oppteken av å nyta og krevja og venta på tenester, enn sjølv å bøya seg ned for å tena. John F. Kennedy sa i ein tale: Spør ikkje etter kva landet ditt kan gjera for deg, men spør kva du kan gjera for landet ditt. Den ånda er fullt i tråd med Guds ord.

Vanleg arbeid

Jesus tala fleire gonger om teneste for andre. Og han meinte ikkje berre tenesta med å tala Guds ord og arbeida med åndelege ting. Han meinte vanleg arbeid. Det må og gjerast. Me ksal ikkje bli så ”fine” at me berre vil gjera det som syner eller som andre tykkjer er fint. Fleire av Jesu likningar handlar om å arbeida. Ein gong sa han: ”Den som vil vera stor mellom dykk, skal tena dei andre, og den som vil vera den fremste av dykk, skal vera træl for dei andre.” Mat.20,27f. Det er sterke ord. Ein av anklagane til Jesus mot farisearane var nett dette: ”Alle sine gjerningar gjer dei så folk skal sjå dei.” Mat.23,5.

Men Rut var arbeidar. Utan å bli beden om det, gjekk ho. Slik er ho føredøme for unge kristne: Vent ikkje at andre skal gjera alt. Ver praktisk i kristendommen din. Hjelp far og mor, byd deg fram til å gjera den ringaste tenesta. Både i heimen og i bedehuset må golvet vaskast og anna ryddast. Slike tenester kan og gjerast for Jesus.

Eg har ei tenesta stor for Gud

Frå dag til dag i det stille¼

Tålmod

Kap. 3,1- Og No'omi, vermor hennar, sa til henne: Eg vil sjå til å finna deg ein heim, dotter mi, so du kann få det godt.

Høyr no: Du kjenner Boas, husbonden åt dei gjentone du fylgdest med, og veit at han er skyld oss. No i natt kastar han bygget sitt på treskjestaden.

No skal du två deg og salva deg, og so skal du hava på deg klædi dine og ganga ned til treskjestaden; men lat ikkje mannen sjå deg fyrr han hev ete og drukke sitt nøgje.

Når han so legg seg, skal du merkja deg staden der han legg seg; Gakk so dit og slå upp åklædet nedmed føtene hans og legg deg der; då segjer han deg sjølv kva du skal gjera!

Ho svara: Eg skal gjera alt det du segjer.

So gjekk ho ned til treskjestaden og gjorde i alle måtar so som vermori hadde sagt henne fyre.

Då Boas hadde ete og drukke og var komen i godlag, gjekk han og la seg attmed kornhaugen; då kom ho stilt og slo upp åklædet nedmed føtene hans og la seg der.

Midnattsbel vart mannen uppskræmd og bøygde seg framyver, og so fekk han sjå at det låg ei kvinna nedmed føtene hans.

Og han sa: Kven er du? Ho svara: Eg er Rut, tenestkvinna di. Breid åklædet ditt yver tenestkvinna di; for du er løysingsmannen[6] min.

V. 10- Då sa han: Herren velsigne deg, dotter mi! Du hev no synt større kjærleik enn fyrr, med di du ikkje hev gjenge etter dei unge karane, korkje fatige eller rike.

Ver no ikkje redd, dotter mi! Alt det du segjer, vil eg gjera for deg; for alt folket i byen min veit at du er ei fagna kvinna.

Det er sant som du segjer: Eg er i røyndi løysingsmannen din; men det finst ein annan løysingsmann som er næmare enn eg.

Ver no her i natt! Vil han då i morgon løysa deg, vel, so lat han det! Men hev han ikkje hug til å løysa deg, so skal eg gjera det, so visst som Herren lever! Ligg no her til morgons!

So vart ho liggjande nedmed føtene hans til morgons, då reiste ho upp fyrr det var so ljost at folk kunde kjenna kvarandre; for han tenkte: Det må ikkje spyrjast at kvinna hev kome hit til treskjestaden.

Sidan sa han: Kom hit med den kåpa du hev på deg, og haldt henne fram! So heldt ho kåpa fram, og han mælte i seks mål bygg og la det på ryggen hennar; dermed gjekk ho inn til byen.

Då ho kom heim til vermor si, spurde ho: Korleis gjekk det deg, dotter mi? Då fortalde ho henne alt det mannen hadde gjort mot henne,

og sa: Desse seks måli med bygg gav han meg; for han sa: Du må ikkje koma tomhendt heim til vermor di.

Då svara No'omi: Haldt deg no i ro, dotter mi, til du fær sjå korleis det gjeng med dette! For den mannen gjev seg ikkje fyrr han fær greidt saki, og det i denne dag.

Me har sett korleis Rut arbeidde på åkeren til Bosa, ein slektning av Elimelek, verfar hennar. Nå var ho enkje og hadde slik lite framtid. Ho skulle hatt ein heim og fått meir tryggleik i livet.

Rut sjølv tok seg ikkje til rette og søkte ikkje menn ute på åkeren. Ho hadde vel tenkt på å få ein ny mann og heim, for ennå var ho ung. Men ho hadde tid å venta og syner slik eit fint tålmod. Her er noko å læra for einkvar. Ekteskapet er ein del av Guds plan og vilje. Men det er skrive i ordet at det skal skje i otte og age for Gud, i Herren. 1.Tes.4,4-5.

Mykje vondt i heimane og mange skilsmål kunne vore ugjort om menneska hadde tenkt meir på det og hatt tid å venta. Serleg unge menneske skulle kanskje læra å ha meir tid her. Mennesket må mognast i livet før det kan tåla påkjenningar. Og eit ekteskap er meint av Gud å vara livet ut. Då blir det mange kvardagar, og det kan skapa konfliktar. Difor skal ein ikkje vera for snar her. Det gjeld både menn og kvinner.

Men No'omi tenkte på sonekona si og la ein plan for henne, slik me har lese i v.1-9.

Ordet heime tyder eigentleg kvile.[7] Rut skulle nå koma til ro og ikkje flakka om frååker til åker for å finna mat. Kvile er eit vakkert ord for ein heim.

Skikk – ikkje snare

No'omi kjende skikkane i Israel, korleis dei pleidde å gjera dette. Det synes å vera ukjent for Rut. No'omi bad henne vaska og salva seg og gå ned til treskevollen der Bosa var. Men ho måtte vera varsam og ikkje gå før alt arbeidet var gjort og Bosa var ferdig med måltidet. Når han la seg skulle ho leggja seg ned ved føtene hans og venta.

Dette må ha vore skikken deira i slike høve. For No'omi seier at Bosa vil seia henne kva ho skal gjera. V.4. Her er altså ikkje tale om at Rut skal freista Bosa til synd eller leggja ut ei snare for han. Det er rett og slett tale om ein skikk. Det var truleg slik ei kvinna gjorde det klårt for ein mann at ho var interessert. Så fekk han svara slik han ville.

Lydig og audmjuk

Om Rut sjølv hadde tenkt på Boas slik, veit me ikkje. Men les me vidare frå v. 5, høyrer me at ho svara lydig: Eg skal gjera alt det du seier. At ho svara slik er ikkje berre uttrykk for lydnad mot vermora slik skikken var i tida. Det syner litt av hennar karakter: Ho bøygde seg og var viljug å gjera det andre sa. Ho sa ikkje imot eller ville pressa sin vilje fram.

Då kvelden kom, gjekk Rut tiltreskeplassen og la seg stilt ved føtene hans. Er ikkje det eit vakkert ord om korleis ho var? Ho ville ikkje laga noko oppstyr om seg sjølv på nokon måte. Midt på natta vakna Bosa og kvakk til då han såg ei kvinne ved føtene sine. Men heller ikkje han var ein slik lauskar som nytta seg av dei kvinner som baud seg til. Difor spør han straks: Kven er du?

Svaret som Rut gir, viser igjen noko av hennar karakter. Ho seier: Eg er Rut, tenestekvinna di, v. 9. Slik stiller ho seg på den låge plassen som før. Ho tek ikkje noko for sjølvsagt. Ho kan likeså vel rekna med å få nei som ja. Ho var ein framand og det var kvinner nok i Israel som Bosa kanskje ville ha. Difor finn me henne aaudmjuk ved føtene hans.Så bed Rut om at han vil leggja kappa si over henne, og det var jamgodt med eit frieri på den tida. I Esek. 16,8 er det nytta som uttrykk for å ta ein til ekte. Der er det brukt om at Herren tek Israel til ekte: Då breidde eg snippen av kappa mi over deg, sa Herren. Og du vart mi.

Her kan det vera interessant å vita at ordet for kappe er det same som er omsett med vinger i kap. 2,12.[8] Der brukte Bosa det ordet til Rut og sa ho hadde kome til Israels Gud for å finna livd under vengene hans. Nå brukar Rut det same ordet til Bosa og seier: Brei kappa di over meg, eller: Brei vengene dine over meg. Ordet tyder begge deler.På same måten som ho søkte ly hjå Israels Gud ved at ho kom til Betlehem med No'omi og trudde på hennar Gud,bed ho nå om ly hjå han. Med det ville ho seia at han skulle ta seg av henne og gi henne ein heim. Det er same ordet som er brukt i hebr. NT om venger i t.d Åp.4,8, og då Jesus sa til jødane: Kor ofte ville eg ikkje samla dyk som ei høne samlar kyllingane under vengene sine. Det er og uttrykk for skjul og livd og vern.

Løysingsmann – men kven?

Då Rut ba Bosa om å leggja kappa si over henne, slik me las i kap.3,9, var ikkje det eit tilfeldig spørsmål.Heller ikkje var det kjensler eller eit plutseleg innfall som dreiv henne. Sjølv om vermora No'omi hadde bede henne gjera det, var det og noko meir som låg til grunn for oppmodinga. Du er løysingsmannen min, seier ho v. 9. Me skal tala meir om det seinare.Her nemner me berre at ho med det faktisk minner han om at han etter jødisk lov hadde ei viss plikt til å ta seg av henne. Det er No'omi som har undervist henne om dette.

Les med resten av kapitlet, ser me at Bosa var glad over svaret. Han seier: Herren velsigne deg, dotter mi. Etter svaret hans treng ho ikkje meir vera i tvil. Ho skal løysast og få ein mann og heim. Men det var ikkje sikkert at det vart Bosa som skulle gjera det. Det var ein nærare slektning som dei først måtte spørja. Men elles kunne ho vera trygg. At hana kalla henne dotter si, kan kanskje tyda på ein viss skilnad i alder; at ho var yngre enn han.

Livsstilen er viktig

Ho får god attest av han nå: Du har vist større truskap nå enn før, seier Bosa, sidan du ikkje har gått etter dei unge mennene. v. 10. Ho er ei god kvinne, seier han. Og dette vitnemålet er ikkje berre hans meining. Nei, alt folket i byen veit det, kviskrar han til Rut i nattestilla. Folk har lagt merke til denne framande og sett at ho ikkje levde som heidningar flest. For ho vart nok rekna for ei heidningekvinne ennå. Det understrekar forfattaren og boka. Namnet Rut er nemnd 12 gonger, og av dei er ho kalla moabitt 5 gonger.

Ho var med andre ord eit samtaleemne i byen. Ordet om at heile byen tala om Rut tyder eigentleg byporten. Der samla folket seg som på eit torg, og der sat domarane i byen og avgjorde saker. Difor var det viktig kva folk sa om henne der.

- Som kristne er me på same måten i fokus for alle og einkvar me møter. Dei legg merke til korleis me lever og gir oss attest. Det kan nok vera at denne attesten ikkje alltid er rettferdig når nokon vil sverta oss. Men det skal leva i tanken vår at me er lys og salt her i verda. Folk får ofte det inntrykk av kristen tru og liv, som dei får av oss. Og det legg eit ekstra alvor over livsstilen vår.

Bosa ba henne vera hjå han den natta – stadig ved føtene – så skulle saka ordnast neste dag. Då ville dei oppsøkja den andre løysingsmannen. Dersom han ikkje ville eller kunne løysa henne, lova han rett ut at han skulle gjera det, v.13. Her i nattestilla fekk altså Rut ein lovnad. Det var dyre ord for henne som ho nok tok vare på.

Ikkje til anstøyt

Før det var lyst, sto ho opp og gjekk heim att til No'omi. Korkje ho eller han skulle vera interessaert i at folk skulle sjå at ho hadde vore der om natta. Slikt har folk alltid lett for å tala om, og dei legg ofte merke til det dei sjølv tenkjer. Her handla dei klokt og unngjekk slik å bli skada. Den same klokskapen kan vera nyttig for mange, altså å leva varsamt for ikkje å vekkja anstøyt hjå andre. Ofte kan det som er gjort i uskuld sjå ut som synd og skam for den skitne fantasien. Ved å handla klokt kan slikt unngåst.

Trulovingsgåve

Men før ho gjekk, fekk ho seks mål bygg av Bosa med seg heim til vermora. Han ville ikkje at den framtidige brura skulle koma tomhendt heim.Det er litt uvisst om kor mykje ho fekk. Leon Morris trur det var 6 seah, som er ikring 40 kg.[9] Det var ikkje så lita trulovingsgåve – og ho var tung å bera.

No'omi var nok spent på korleis natta hadde vore og spsurde straks ho kom: Korleis gjekk det med deg? Svaret var nett dei 6 mål korn, og det ovetydde vermora: Rut hadde nok ikkje gått til fånyttes til Bosa. Difor kunne ho trøysta jneta og seia: hald deg i ro. Det var ikkje meir å gjera for henne. Nå var det opp til han.

Løysingsmannen gjev seg ikkje

Og Bosa får ein uvanleg vakker attest av No'omi: Den mannen gjev seg ikkje før han får saka ordna, og det i denne dag, v.18. Gåva hadde nok overtdd henne, og kanskje kjende ho mannen frå før.

- Denne attesten kan også seiast om vår utløysar. Han gjev seg ikkje før alt er ordna. I alle høve er det sant om Frelsaren. Han gav seg ikkje. Alt vart gjort for å sona verda si synd, og alt vert gjort for å kalla syndarar inn til krossen. Han gjer og alt for å føra sine gjennom denne vanskelege og vonde verda. Skal me vegen om dødsporten, treng me ikkje stå der aleine. Vår ”Boas” vil ta oss ved handa og føra oss fram. Han gjev seg ikkje. Han søv ikkje og slumrar ikkje, Israels vaktar. Det kan me leva i vissa om. Salme. 121,4.

Kap. 4.

Nytt livsavsnitt

I kap. 4 lers me korleis Bosa løyser Rut og tek henne til ekte. Me har alt lese at No'omi kom tomhendt heim frå Moab, men at Rut ikkje trong dra tomhendt heim frå Bosa.

Men nå var desse tomhendte dagar slutt. Eit heilt nytt livsavsnitt tok til, både for Rut og Bosa, og sikkert for No'omi og.

Kap. 4,1-8. Medan hadde Boas gjenge upp til byporten og sett seg der. Då høvde det so at den løysingsmannen som Boas hadde tala um, gjekk framum der, og Boas sa: Kom hit og set deg her, frende! Då kom han og sette seg.

So henta Boas ti av styresmennene i byen og sa: Set dykk her! Og dei sette seg.

Sidan sa han til løysingsmannen: Det åkerstykket som Elimelek, bror vår, åtte, hev No'omi selt, ho som er attkomi frå Moab-landet.

Eg tenkte at eg vilde varsla deg um det og segja: Kjøp det du medan dei er til stades dei som sit her, og styresmennene for folket mitt! Vil du taka det etter løysingsretten, so gjer det; vil du ikkje løysa det, so seg frå til meg, so eg fær vita det; for ingen annan eig løysingsretten enn du, og næst etter deg er det eg sjølv. Han svara: Eg vil løysa det.

Då sa Boas: Når du kjøper åkeren av No'omi, so kjøper du han og av Rut, moabitkvinna, kona åt den avlidne, og du skyldar å reisa upp att namnet åt den avlidne på odelseiga hans.

Løysingsmannen svara: So kann eg ikkje nytta løysingsretten min; for då kom eg til å spilla min eigen odelsgard. Løys du åt deg det eg skulde ha løyst; for eg kann ikkje løysa det.

Det var gamal sed i Israel at når ein mann skulde stadfesta ei attløysing eller eit avtala byte, då drog han av seg skoen og gav han til den andre; det var i Israel jamgodt med eit vitnemål.

Difor sa løysingsmannen til Boas: Kjøp det du! og so drog han av seg skoen.

Begge hadde retten¼

Straks det vart dag, gjekk Bosa til byporten for å ordne saka. Den andre og nærare løysingsmannen kom framom og Bosa ba han stansa. Deretter samla han ti av dei eldste i byen. Dei hadde etter alt å døma stort ansvar og stor makt, etter skikken i landet påå den tida. Her skulle dei fungera som vitne i samtalen og avgjerda med løysingsmannen.

Det viser seg nå at No'omi hadde selt eit stykke mark som Elimelek hadde ått, v.3. Det må ha vore hans part i den felles åkeren som låg utafor byen. Bosa ga den andre løysingsmannen høve til å kjøpa åkeren etter den rett han hadde som nærare slektning. dei ti skulle vera vitne til det. Berre desse to hadde slik rett etter Elimelek. Og den andre sa verkeleg at han ville kjøpa det.

Boas både ville og kunne

Bosa ser ut til å ha venta med å nemna det neste: Om du kjøper åkeren, må du og ta Rut til kone. Du er skuldig å ta henne til deg og slik reisa opp att namnet etter Elimelek og son hans. Rut har truleg då ikkje hatt born med første mannen, og nå måtte løysingsmannen gi henne g\born.

Då han fekk høyra det, vara han verdig med saka. Han kunne ikkje ta seg av Rut, og heller ikkje då nytta seg av løysingsretten til jorda. Det er ikkje sagt klårt kvifor han ikkje kunne det. Han var viljug til å kjøpe jorda, men kunne ikkje ta seg av Rut. Det står ikkje at han var gift før og slik ikkje kunne løysa henne – sjølv om det kunne vera tilfelle. Ein meiner elles at denne mannen ikkje hadde god nok økonomi til alt: Både å kjøpa åkeren og sørga for Rut. hans eigen gard ville då lida skade. Då avgjerda var teken, stadfeste dei det ved å ta av seg skoa, v. 7. Begge gjorde det til vitnemål om at dei var samde. I tillegg tok Boas dei ti til vitne på at han hadde kjøpt åkeren.

Kap. 4,9-16.Då sa Boas til styresmennene og alt folket: De er i dag vitne på at eg hev kjøpt av No'omi alt det som Elimelek åtte, og alt det Kiljon og Mahlon åtte.

Og Rut, moabitkvinna, enkja etter Mahlon, hev eg vunne meg til kona for å reisa upp namnet åt den avlidne på odelseiga hans, so namnet hans ikkje skal verta utrudt millom brørne hans eller i porten på heimstaden hans; det er de vitne på i dag.

Og alt folket som var i porten, og styresmennene sa: Ja, det er me vitne på. Herren late den kvinna som no gjeng inn i huset ditt, verta som Rakel og Lea, dei tvo som bygde upp Israels hus, og gjev du må koma til velmakt i Efrata og få ein namngjeten son i Betlehem!

Gjev Herren vilde lata deg og denne unge kvinna få slikt avkjøme at huset ditt vert likt huset åt Peres, han som var son åt Juda og Tamar!

So tok Boas Rut til seg, og ho vart kona hans; han gjekk inn til henne, og Herren laga det so at ho vart med barn og fekk ein son.

Då sa kvinnone til No'omi: Lova vere Herren, som ikkje let deg vanta løysingsmann i dag, og han verte namngjeten i Israel![10]

Han skal kveikja di sjel og forsyta deg i alderdomen; for sonekona di, som held so av deg, er mor hans, ho som er meir for deg enn sju søner.

Og No'omi tok barnet og la han i fanget sitt og vart fostermor hans.

Den sanne løysingsmannen

Denne skikken eller lova om løysingsmannen finn me i Moselova. I 5.Mos. 25,5ff finn me orda om at ei enkje ikkje måtte gifta seg ut or ætta og ta ein framand til mann.Lova var slik at eldste sonen i det nye ekteskapet skulle kallast son til første mannen hennar slik at namnet hans levde vidare, og dermed minnet og ætta hans. Dette gjaldt om det første ekteskapet var barnlaust.

Kor mykje Boas og den andre var i slekt med Elimelek er usagt, men dei var truleg ikkje brørne hans. Her er det nok ein fjernare slektning som nemnd i3. Mos.25,48f. Dette må vera bakgrunnen for hendinga i Ruts bok, og slik eit døme på korleis lova verka i praksis.

- Og namnet løysar fører tanken lett til ein annan løysar som Guds folk eig. Som syndige menneske har me fleire likskapsdrag med Rut, og me treng ein som er i stand til å fria aoss ut or vår store naud.

Berre på tre vilkår kan denne løysinga skje: Løysaren må vera viljug til å løysa.han må ha rett til det. Og han må betala prisen (ha råd). Alle desse tre vilkår vart oppfylde av Boas – og av Jesus, slik me skal sjå vidare i Ruts bok.

To løysarar – for oss

Rut opplevde at det eigentleg var to som skulle løysa henne, slik det faktisk er med oss åndeleg sett. Her vil me ”anvenda” soga om Rut på oss i frelsesspørsmålet.

Den første løysaren er Guds heilage lov. Og alle menneske freistar først av alt å bli løyst av han. Mange jødar i bibelsk tid levde i den trua at lova kunne frelsa dei. Etter syndefallet ligg denne tanken djupt i kvart einaste menneske den dag i dag.

Det skjer ved at menneska prøver å leva så godt dei kan. Somme er religiøse og meiner dei kan halda dei ti boda etter Guds vilje. Jesus sa faktisk det til den rike, unge mannen: Vil du gå inn til livet, så hald boda. Mat. 19,17. Då tala han om den første løysaren. Han meinte ikkje at den unge mannen kunne eller skulle bli frelst ved å halda lova. Men han skulle prøva seg der først. Nokre meiner at når dei gjer så godt dei kan, vil ikkje Gud krevja meir av dei. Dei held seg frå avgudar i det ytre, misbrukar ikkje namnet åt Herren eller Guds dag.Og dei er så gode mot andre som dei meiner dei kan klara. Somme held seg gjerne til ”den gylne regelen” i Mat. 7,12: Alt som de vil at andre skal gjera mot dykk, det skal de og gjera mot dei.

Sjølvbedrag

Slike tankar er sjølvbedrag. Ikkje noko menneske har klart å halda Gud bod, og ingen greier å leva etter den gylne regelen. Også den er ein del av lova sin funksjon. Jesus gjorde det klårt i bergpreika (Mat.5) at Guds lov ikkje berre skulle tolkast etter bokstaven. Det var ikkje nok at ein held seg frå direkte mord, sa han. Vonde ord var jamlikt med drap. Og eit ureint blikk og ein tanke var hor og brot på det 6. bodet.

Nå sa den første løysaren at han ikkje kunne løysa Rut.Problemet var ikkje at han var uviljug. Men han var ikkje i stand til det.

Slik er det med menneske som vil frelsa seg ved lovgjerningar. Dei kan ikkje. Og aldri har noko menneske greidd det. Om det skriv Paulus klårt i Gal.2,16: For av lovgjerningar vert inkje kjøt rettferdiggjort. Og i Rom.8,3 seier han: Det som var umogeleg for lova, (¼) det gjorde Gud.Det er altså ikkje tale om at serleg sterke og gode menneske kan makta å bli frelst ved sitt eige liv. Ingen kan det. Dette er ein fellesnemnar for heile slekta.

Viktig erkjenning

Før dette er klårt for eit menneske, slepp ikkje den andre løysaren til.Det er viktig. Det er noko av meininga med orda i Gal.2,19: For ved lova er eg død for lova. Og Rom. 3, 20: For ved lova kjem ein til å kjenna synda; og Rom. 7,7:Eg kjende ikkje synda utan gjennom lova. Det er vel ikkje heile tydinga av desse orda, men noko.

Då slepp den andre løysaren til, nemleg Boas. Det det var klårt at Rut ikkje kunne løysast ved den første, sa Boas at han ville gjera det! Så tok han dei eldste i byen og alt folket til vitne på det, v. 9. Dette var med andre ord offentleg kjend, ingen skulle vera i tvil om at Boas hadde teke Rut til seg og kjøpt att åkeren. Ja, seier han i v. 10: Rut har eg vunne meg til kone. Ordet for vunne er det same som å kjøpe. Boas hadde kjøpt Rut og slik vunne henne til kone. Det vert slik ei mistyding i NO-78 som seier at Boas tek Rut til kone. Sjølv om han nok likte Rut og var glad i henne, fekk han henne ikkje gratais. Dei hadde gjort ein handel utan at det er sagt noko meir om prisen eller kven han betalte til. Sjølve kjøpet må nok referera til åkeren som han kjøpte. Men Rut var medrekna totalt sett.[11]

Vakkert bilete

Dette er eit vakkert bilete på den andre løysaren vår, Jesus. For det er han som slepp til når Guds ord har vist oss at me er fordømde og fortapte syndarar. Då seier han: Eg vil løysa deg. Han elskar oss og vil ha oss inn i sitt rike. Ja, han vil ha syndige menneske som si brur.

Men han fekk det ikkje lett og ikkje gratis. Han måtte forlata himmelens herlegdom, bli fødd i ein stall og tåla spott av vond emenneske. Til sist gjekk vegen om Getsemane og Golgata. Der kosta det han livet å løysa oss! Han døydde og betalte med blodet sitt for å frelsa heile verda. Slik vart han ein løysar for alle menneske. Men det er viktig å ha det klårt for seg, at det er berre dei omvende, som tek imot frelsa ved tru, som blir utløyst og frelst.

Inn i slekta og kvilestaden

Me finn desse tankane ofte i Bibelen. Job seier t.d. i si naud: Eg veit at utløysaren min lever, Job.19,25. Og Jesus sa at han var komen for å tena og gi livet sitt som løysepenge for mange (Mat. 20,28). Paulus vitna om Jesus og sa: Han ga seg sjølv til løysepenge for alle (1.Tim.2,6). Peter skriv slik om prisen som vart betalt:De er frikjøpte – med Kristi dyre blod (1.Pet,1,19). Ved å ta imot Jesus i tru får me eiga retten til å vera Gud born. Joh.1,12.

Boas tok Rut til seg og fekk sonen Obed. Så hadde Rut funne sin kvilestad, fått sin eigen heim. Det gjekk som Boas hadde sagt, kap.2,12: Herren skal løna deg og gi deg fullt vederlag. Løna var framfor noko anna, seier Brandtzæg med rette: At Dfavid vart etterkomaren hennar og seinare Jesus. Også No'omi vart kveikt i sjela då ho såg kor godt det gjekk Rut.Ho vart fostermor til den vesle guten.

Så me og få venda oss til løysaren og der få eit godt og velsigna liv i teneste for den same frelsar og Herre.

Slektsregister

Kap. 4,17-22.Og grannekonone gav han namn og sa: No'omi hev fenge ein son! Dei kalla han Obed; Han vart far åt Isai, far hans David.

Her er ættetavla hans Peres: Peres fekk sonen Hesron,

og Hesron fekk sonen Ram, og Ram fekk sonen Amminadab,

og Amminadab fekk sonen Nahson, og Nahson fekk sonen Salma,

og Salmon fekk sonen Boas, og Boas fekk sonen Obed,

og Obed fekk sonen Isai, og Isai fekk sonen David.

Boka vert avslutta med eit oversyn over etterslekta. Liner vert dregne framover til kong David. Og det syner at boka er skriven relativt seint etter hendinga. Det må altså ha vore i eller etter David si tid.

Naboane var interessert i det som hende, serleg konene var med her. At barnet vert kalla son til No'omi heng saman med jødisk skikk, slik me har vore inne på. Obed var i røynda son til Mahlon og/ Kiljon, sønene til No'omi. Ettersom Rut hadde vore gift inn i familen, fødde ho nå ein son for No'omi. Slik rekna dei det.

Det er litt underleg at naboane gir barnet namn. L. Morris trur det kan henga saman med at Rut og Bosa aksepterte det ettersom dei viste slik interesse, eller at det var ein lokal skikk.[12]

Først kjem ættefedrene til Bosa. han stamma frå Peres av Juda stamme. 1.Mos. 46,12. me legg merke til at Mahlon ikkje er nemnd, og at barnet Obed er rekna som son til Bosa – som han og var etter kjøtet.

Deretter kjem slekta fram til David. Etter dette er Obed farfar til David. Ettersom Bosa var ekte jøde og kunne føra slekta si attende til Juda, kunne det skje med rette. Og kvifor blir det gjort her? Ein grunn er nok at det var viktig å visa at Rut vart oldemor til kongen, og berre det forsvarar at Ruts bok får ein plass i Skriftene.

Men truleg går tanken vidare – i det lange profetiske perspektiv: David skulle bli stamfar til Messias, og Rut blir slik ein del av hans ættetavle. NT ser det slik. Matteus reknar opp ættetavla til Josef i kap. 1, den går attende til Abraham – ettersom Matt. ev. er skrive for jødar var det viktig. Her er Bosa med i rekkja av forfedrar. Til vanleg er berre faren med i slike lister. Ved nokre få namn er kona med hjå Matteus. Bosa fekk sonen Obed med Rut, står det, kap.1,5. Det profetiske perspektivet har slik med at Rut er stammor til Messias, menneskeleg tala.

---

Litteratur

J. Brandtzæg: Ruts bok og Jonas’ bok. Misjonskurset pr. brev Xxi. Opphaveleg ei bok kalla To veier, 1924.

Audun Leif Thorsen: Ruts bok. Bibelverket 1988.

Leon Morris: Ruth.Tyndale 1969.

Fr. Wisløff: Gamle Testamentet II, De historiske bøker,1948.

Keil and Delitzsch: Old Testament Commentaries. Ruth. AP&A-utgave.

The Pulpit Commentaries, Ruth. AP&A-utgave.

August Dächsel: Die Bibel oder Die ganze Heilige Schrift 1.2.1867. Ruth.

Matthew Henry: Commentary II, Ruth. 1959.

Aschenfeldt-Hansen: Gullgruben.

C.T.Goslinga: Bible Student’s Commentary.Ruth.1986.

F.C.Cook: The Bibel Commentrary. Ruth. 1979.

P.Fjellstedt: Biblia. All den Heliga Skrift med förklaringar I. 1878.

Robert Jamieson: A Commentary I, 1984 (1868). Ruth.



[1] Teksten er henta frå Nynorsk omsetjing 1938.

[2] På hebr. Er brukt order Chen, som tyder nåde.

[3] Her er brukt chæsed på hebr.

[4] Sjå 3.Mos 25, 25.

[5] J. Brandtzæg: Ruts bok, i Misjonskurset pr. brev, s. 38.

[6] Sjå til Rut 2, 20.

[7] Heim er i slekt med indogermansk ci som tyder å liggja. Etymologisk ordbok.

[8] Hebr. Kanaph. Hovudtydinga er skjul, tildekking.

[9] L.Morris i Tyndale Comm.p. 294.

[10] d. v. s. ved søner.

[11] Det er altså ikkje tale om kjøp av ein slave el.l.

[12] L.Morris: Tyndale comm. p. 315.