1. Tessalonikerbrev . III av III.

Kap. 4.

VI. Paulus formaner leserne, kap. 4, 1-2.

I dette avsnittet formaner Paulus sine venner til å vokse i hellighet og til å holde seg borte fra synden. De to ting hører sammen. Og han roser dem fordi de elsker hverandre og formaner dem til å fortsette med det og leve et stille og arbeidsomt liv.

Paulus ber og påminner dem slik han sikkert også har gjort det muntlig da han var hos dem, v. 1. Og det som ligger ham på hjertet er hvorledes de skal leve og tekkes Gud. Han tenker på dagliglivet og måten de skal leve på i det hele. De har lært en del om det før, og han er sikker på at de følger rådene og retningslinjene de fikk av ham.

Men nå formaner han dem til å gjøre framgang i dette. Livet måtte ikke bli stillestående. Liv er vokster. Og budet er egentlig ikke hans. De var gitt ”ved Herren Jesus”, v. 2. Og det må bety at ordene har Jesu autoritet og stammet egentlig fra ham. Bibelen er ikke menneskeord, men Guds ord. Det gjelder også Paulus’ ord.

1) Formaning om ekteskapet, v. 3-8.

Her taler han rett ut om hva som er Guds vilje om det 6. bud, og at det hører med til helliggjørelsen. Hellighet er ikke søndagskristendom eller tale på bedehus og i kristent lag. Det hører livet til – her er det tale om ekteskapet.

a) Folk skal holde seg fra utukt, v. 3.

Utukt (hor) er seksuelt samliv før og utenfor ekteskapet og omfatter all umoral på det området. Dette er ikke like lett for alle og heller ikke er det likt til alle tider eller i alle kulturer. Her skal vi huske at disse kristne var nettopp kommet fra det ville åg rå hedenskapet der seksuallivet var friere og løssluppent. Når de nå skulle leve et nytt liv i avholdenhet, kunne fristelsene bli mange. Derfor kommer denne formaningen med stor styrke til disse kristne. Og vi lever nå i en tid der dette er meget aktuelt. Derfor skal vi holde fram og følge den bibelske formaning.

b) En ektemake i hellighet og ære, v. 4-5.

Her er det tydelig at Paulus taler i motsetning til hedensk praksis som er ugudelig. Motivet for ekteskapet er ren kjærlighet fra begge to, og av lyst eller begjær. Sammenhengen viser at det menes seksuelt begjær. Likevel kan det også bety andre ting som fører til et galt ekteskap. Det må ikke være penger eller makt og ære som ligger til grunn. Da skal en ikke undres over at det blir mislykket. Nei, vi skal velge ektemaken i hellighet, etter Guds vilje og plan. Og da må vi be mye til Gud slik at hans tanker når oss. Da blir det vellykket.

c) Gjør ingen urett, v. 6.

Vi skal ikke gjøre andre kristne urett. Det er ikke sagt hva slags urett det er tenkt på her. Det kan henge sammen med det å finne seg ektemake, som vist ovenfor. Oversettelsen av 1978 kan tale for det, der det står: I disse ting. Det var ikke uvanlig i hedenske miljø at noen hadde seksuell omgang med kona eller datter til en annen i miljøet, også troende. Paulus vil advare mot det. Men det kan også være tale om pengesaker, eiendom o.a.

Grunnen til disse sterke formaningene er at Gud ikke aksepterer det: Herren vil hevne alt slikt, det vil han vil dømme all urett, også når det skjer blant kristne. Det har han forkynt før, og gjentar det her. Guds kall til oss er hellighet, ikke urenhet, v. 7. For det er Gud som har gitt os det 6. budet, det er ikke menneskeord. Den som avviser det, avviser egentlig Gud selv. V. 8. Men Gud har gitt Ånden i våre hjerter. Den vil opplyse oss om den rette veien og gi styrke og kraft til å gå den når fristelsen kommer. For Ånden er Gud.

2) Broderkjærlighet, v. 9-12.

Kjærligheten er også en del av helliggjørelsen, v. 3. Egentlig trenger han ikke minne dem om det. Han har nettopp skrevet at Gud har gitt sin Ånd i dem, v. 8. Og nå sier han at de er lært av Gud, 1. Johs 3, 11 til å elske hverandre. Han tenker da på den nye natur som de har fått i gjenfødelsen, 2. Pet. 1, 4. Den vil følge Guds vilje, og det er også å elske hverandre,

De elsker ikke bare sine egne i nærmiljøet, men i hele Makedonia, v. 10. Paulus hadde ikke noe å kritisere dem for slik. Det han ville formane dem til var å gjøre mer framgang i det. Det samme har han sagt før, v. 1. Vi kan aldri bli ferdig her og har aldri nådd målet.

En ekstra formaning gjelder måten de skal leve på, v. 11. De skal sette sin ære i å leve stille, ta vare på sine egne saker og arbeide med hendene. Også dette har han sagt før. Noen har trolig tenkt at det ikke var nødvendig å arbeide mer. For Jesus kommer snart. Vi kjenner til den samme tendensen fra senere tid også. De kan ha vært ”overåndelige” og mente det jordiske var uverdig for en kristen. Slike tilløp slo han hardt ned på.

I dette avsnittet tar han med et ord om de som står utenfor, v. 12. Han tenker da på hedninger og de ufrelste som er utenfor Guds rike. De skal ferdes sømmelig med dem slik at de ikke støter noen unødig. Og her er vi inne på viktige sider ved kristenlivet til alle tider. Det er trolig det han tenker på når han sier at de skal leve et stille liv.

Vi har lett for å gjøre noe som skader slik at andre får et feil inntrykk av kristendommen. Det var ikke alltid vi gjorde det med vilje eller bevisst. Men det var kanskje lite gjennomtenkt, og så ble vi til skam for evangeliet. Jfr. Rom. 2, 24 og 13, 13.

Heller ikke skal vi trenge til noe, det vil si være avhengige av noen som gir oss gaver. Målet for alle må være å klare seg selv materielt og heller ha noe å gi til de som virkelig trenger det. Det gjelder både gaver til sosialt arbeid og til misjonen. Også dette har et klart budskap til våre dager.

VII. Jesus kommer igjen, v. 13-18.

I hvert kapittel i dette brevet har det vært en henvisning til de siste tidre og Jesu gjenkomst (kap. 1, 10; 2, 19; 3, 13; 4, 16; 5, 2 og 23.). Det er et hovedtema i brevet, og det kommer igjen i 2. Tess.brev. Nå kan vi ikke vente å finne alle sider ved Jesu komme i ett brev eller i noen få avsnitt.Derfor skal vi alltid være forsiktige med å bygge en lære på enkelte utvalgte vers eller avsnitt. Vi skal heller ikke her skrive om hele læren om de siste ting. Men en del er sagt om dette her.

1) Sorg over de døde, v. 13-14.

Vi vil alltid komme til å sørge over våre kjære som går bort. Det er ikke noe galt i det. Selv om sorgen ofte kan dempes med tiden, vil den være sterk og tung i begynnelsen. Vi har knyttet til dem med sterke bånd, og det kjennes vondt når de rives av. Kanskje skjer det brått og uventa. Noen kristne i Tessalonika har trolig opplevd slike stunder og spurt seg selv hva det skulle være godt for.

Nå vil Paulus trøste dem (4, 18): Det er rett at vi sørger, sier han, men vi sørger ikke slik som hedningene. Vår sorg er på en annen måte fordi vi har noe bak grava. Vi har et håp bak døden. Vi vet at vi eier noe der – et nytt og bedre liv. Det er lyset som stråler over dødsstunda for en kristen. Hvor mørk og kald må ikke ei gravferd være der de ikke har det. Det er bare fortapelsen og det evige mørke som venter.

Grunnen til at vi er sikker på dette er Jesu død og oppstandelse, v. 14. Vi går liksom i hans fotspor her også. Så sant han stod opp, skal vi gjøre det. Dette har Paulus skrevet mer om i 1. Kor. 15: Kristus er førstegrøden av de hensovede, v. 20. Og de som hører Kristus til, skal bli levendegjort når han kommer igjen, v. 23. Så sikkert er det.

Disse ordene er trolig rettet mot hedenske retninger i Hellas. De lærte at det ikke var noen framtid for legemet, som kalles sjelens fengsel. De tenkte bare på en uklar tilværelse for sjelen. Og det kunne ikke tilfredsstille. Bare den bibelske lære om Jesu komme kan det. Derfor kan vi egentlig gå døden og framtida i møte med frimodighet.

2) Levende og døde kristne står likt her, v. 15.

Det er klart at Jesus kommer og henter sine. Det visste de. Men hvorledes var det med de døde kristne? Blir de igjen når Jesus henter de levende? Det må ha vært et diskusjonstema i Tessalonika når Paulus skriver slik.

Nei, sier Paulus. Her har han et ord fra Herren til dem.. Det er garantien f or sannheten. Han har fått en åpenbarelse fra Gud om flere ting (Kol. 2, 26; Ef. 3, 9). De som lever ved Jesu gjenkomst skal ikke komme i forveien eller ha noen fordel framfor de andre. Det er et hovedpoeng for ham å vise at alle troende står likt når Jesus kommer igjen. Han viser her at kristendommen ikke skal være utryddet når Jesus kommer. I de siste tider skal det ikke bare være hedninger og frafalne på jorden, selv om det ser mørkt ut. En flokk Guds barn vil også være her da.

3) Herren selv vil komme, v. 16-17.

Herren er Jesus. I disse versene får vi et innsyn i flere sider ved de siste tider. Det kan da være nyttig å sammenligne med 1. Kor. 15, 23ff og 51ff.

a) Jesus kommer ned fra himmelen.

Det er første steg. Vi har altså å gjøre med Jesu gjenkomst – men det er verdt å merke seg at det står ikke her at han skal komme ned på jorda, slik noen tenker. Ordbruken tyder på at det ikke kommer til å skje, som uttrykket ”i luften” viser.

Måten denne gjenkomsten skal skje på blir så vist med flere bildeuttrykk: med bydende rop, med overengels røst og med Guds basun. Alle disse uttrykk er seierherrens måte å tale på. Nå er Jesus triumfatoren, den som seirer. Ropet kaller fram både døde og døde med autoritet. Hans røst når inn til alle. (Sml. Johs 5, 28f). Og basunen viser at det er kongen som kommer. Men det framgår ikke av disse uttrykkene at Jesus kommer synlig eller at røsten blir hørt av andre enn de troende. Det er ”klart”, sier W. Hendriksen.

b) De døde i Kristus vil stå opp.

Da må det være tale om en delvis (eller partiell) oppstandelse der bare Guds barn står opp. Og det må bety at noen graver blir åpnet (synlig eller usynlig), men ikke alle. Jeg synes det er vanskelig å se noe annet i dette verset.

Nå er Paulus nøye med rekkefølgen her: de skal stå opp. Meningen må være etter sammenhengen at de døde kristne ikke skal tape noe ved Jesu komme. Det må leserne ikke være redde for.

c) De kristne som lever.

Dette sier oss at det skal være kristne på jorden når Jesus kommer igjen. Ikke alle vil bli utryddet i trengsel og nød. Og de skal nå være sammen med de døde kristne fra alle tider og fra alle land. Dette blir altså en mektig samling av Guds barn – i sannhet en flokk som ingen kan telle.

Dette blir nå en samlet flokk av Guds barn. De skal sammen rykkes bort fra jorden. Plutselig og uventet forsvinner de. De kan være midt i sitt arbeid eller hjemme med familien. Etter som dette skjer over hele jordkloden på samme tid, vil noen også sove eller være i ferd med å stå opp.

Det blir en fryktelig dag for verden som da må skjønne at det var sant det de kristne sa. For mange år siden kom det ut en bok med tittelen: ”Så var det sant likevel.” (Den er senere kommet i ny utgave og ny tittel.)

I et øyeblikk skal det skje, 1. Kor. 15, 52 – eller: i et atom av tid en udelelig tid, som det heter. Så fort går det, og alle de sanne kristne er borte. Ingen får tid til å tenke seg om. Det har vi hatt rikelig tid til her i livet.

I den stunda blir alle Guds barn forvandlet, både legemlig og åndelig (1. Kor. 15, 51; Fil. 3, 21; 1. Johs 3, 2). Vi blir lik Jesus og fri fra all synd og skavanker.

d) Vi skal rykkes i skyer opp i luften.

Han utdyper ikke mer hva disse skyene er, men uttrykket er brukt om de troende døde som er omkring oss, Hebr. 12, 1. Kan det da ikke rett og slett bety at de troende blir samlet i flokker (skyer) fra hvert sted der de bor. Ordet står i ubestemt flertall. Skyer av frelste fra Norge, Amerika, Afrika, Asia, Europa. Og Jesus vil finne alle sine. Ingen blir glemt og bare de som er gjenfødt blir med denne dagen.

e) Alltid med Herren.

Da skal vi aldri skilles mer fra ham. Her kan vi ofte føle at vi er skilt fra Jesus på grunn av mørke og tunge tider. Heller ikke det skal vi oppleve der. Og intet frafall mer. Vi skal bære den himmelskes bilde og eie et åndelig legeme som Jesus har. 1. Kor. 15, 44-48.

Vårt rike er i himmelen. Fil. 3, 20. Vi har en bygning av Gud i himmelen som vi lengter etter, og vi vil gjerne komme hjem til Herren. 2. Kor. 5, 1-8. Men det står ikke noe mer her om hva som skal skje senere eller om rekkefølgen.

4) Trøst, v. 18.

Dette skal vi trøste hverandre med, står det. Vi som tror på Jesus har en lys og god framtid foran oss. Døden er ikke det siste. Ordet står i imperativ: en oppfordring til å hjelpe hverandre når sorgen kommer i et hjem eller når trengselen blir stor og tung for Guds folk. Da skal vi si til hverandre: Han kommer snart – og henter oss bort fra dette livet og inn i den evige og gode himmel.

Kap. 5.

5) Jesus kommer uventa, kap. 5, 1-15.

Ingen vet dag eller time når han kommer (Mat. 24, 36). Å erkjenne det hører med til å være sann og edru i troen.

a) Paulus behøver ikke å skrive til dem med rettledning og formaning om dette, v. 1. Det må han ha gjort da han var hos dem. Og de vet at herren kommer som en ”tyv” om natta, v. 2. Kjennetegnet på tyven er nettopp at han kommer uventa og i hemmelighet. Han annonserer ikke på forhånd hva tid han skal komme. Mange mennesker vil oppleve dagen med undring og frykt. De var ikke forberedt på det som kom.

b) I tiden før han kommer vil det være tale om fred og trygghet i verden, v. 2. Folk skal være opptatt av fredsbevegelser. Når de sier det er fred og ingen fare, står det. Folk vil nok slå seg til ro med det og tro det blir fred midt i ufreden. Men de har forregnet seg. Det kommer en brå undergang som føderier over kvinnen. Hadde de altså tenkt mer, ville de sett at det ville gå slik. Men de tilhører mørket. Dommen og straffen skal de likevel ikke slippe unna. Den kommer.

c) De troende er derimot ikke i mørket, v. 4-5. De lever ikke i synden, men i syndsforlatelsen. Det er å leve i lyset, 1. Johs 1, 7-9. Derfor kommer ikke dagen uventet på Guds folk uansett hva tid det skjer. De er forberedt. Å leve og å være i lyset betyr rett og slett at en lever i erkjennelsen og bekjennelsen av synden og i troen på blodet som renser oss. Å være våken betyr å holde seg orientert for å se hvor langt det lir med tiden. Da vil vi skjønne av de lange skyggene at dagen heller. ”Tidens tegn forkynner nå at Jesus kommer…”

6) Formaning til de troende, Kap. 5, 6-11.

Når det er tale om de siste tider i Bibelen, er det nesten alltid knytt sterke formaninger til det. Jesus sier flere ganger: Våk derfor! Når han taler om sin gjenkomst. Mat. 24, 42; 25, 13.

Slik er det her også. Faren for en troende er søvn, v. 6. Han kan bli sløv og komme bort fra Jesus og slik ikke være rede når midnattsropet lyder. Søvn og drikke hører natta og verden til, v. 7. Guds folk er ikke hjemme der, v. 8. Å høre dagen til er å være frelst og å være våken og edru.

”La oss derfor”, sier Paulus. Samme fare gjelder for Paulus også. Derfor er dette en oppfordring der han selv er inkludert.

Gud vil at vi skal vinne den endelige frelse etter døden og ikke fortapelsen, v. 9. Himlen er vårt håp og Guds vilje. Og det har han vist ved å sende sin Sønn for å dø for våre synder, v. 10. Han døde nettopp for å redde oss ved å ra dommen på seg selv. Slik skulle vi gå fri. Vi skal få leve med ham enten vi våker eller sover – og her er det selvsagt ikke ment åndelig søvn og sløvhet, men bokstavelig. Meningen kan være to ting: Enten Jesus kommer om natta når vi ikke ser hva som skjer eller om dagen, vil han hente oss hjem. – Men det kan også vise til de to gruppene som er nevnt i kap. 4, 15-17: Enten vi er døde eller vi lever når Jesus kommer igjen, skal vi få leve med ham i herlighet.

Derfor skal vi påminne og oppbygge hverandre. De gjør det allerede. Likevel trenger de en slik påminning til å påminne! Vi mennesker har så lett for å glemme de mest selvfølgelige ting. Og det gjelder mer og mer etter som vi blir eldre. - Hva gjelder denne formaningen her? Vi samler hovedordene slik:

a) Våk og vær edrue, v. 6.

Å våke og å være åndelige edru er en del av det hellige liv. En edru mann lar seg ikke rive med av nye retninger og er heller ikke likegyldig i tjeneste og ansvar. Han er stødig og sunn i tro og liv.

b) Vær kledd i brynje, v. 8.

Dette minner om ordene i Ef. 6, 13-17 om Guds fulle rustning. Men her gjelder brynjen først og fremst troen og kjærligheten. Brynjen skulle bevare hjertet og de vitale delene i kroppen. Troen på Jesus og kjærligheten (her agape) er forsvarsvåpen i striden mot søvn og åndelig død. Kjærligheten kan oppfattes subjektivt – som vår kjærlighet til Gud, eller objektivt, om at Gud elsker oss i Kristus. Det siste er utvilsomt det som gir mest kraft og frimodighet i tjeneste og strid.

c) Bruk hjelmen.

Her er det ikke den frelse vi eier nå han taler om. Her tenker han derimot på den endelige frelse i himmelen etter døden og Jesu gjenkomst. Og den skal vi ikke slippe eller miste. For dette håpet om frelse bærer oss gjennom de største trengsler og vansker – til evig trygghet.

La oss minne hverandre om det, sier Paulus.

VII. Formaninger, Kap. 5, 12-22.

Paulus har ofte mange formaninger i sine brev. De kan komme spredd omkring i brevet. Men oftest kommer det et avsnitt til slutt med formaninger. Det skjer også her. Han bruker flere slags ord når han skal formane: v. 12: vi ber dere; v. 14: vi formaner dere; v. 15: Se til; v. 27: Jeg tar dere i ed (nyno-38: eg manar dykk; NO-78: For Herrens skyld ber og pålegger jeg dere: Dansk-48: Jeg besværger jer.

Han vil liksom si det på flere måter, og det ligger ham på hjerte at de skal forstå og gripe det. Han er ikke ensporet men formaner på mange felt i kristenlivet.

1) Om forkynnerne, v. 12-13.

I de nye forsamlingene av troende var det forstandere. De arbeidet iblant dem og formante dem. Det var trolig et fast presteembete – det er ukjent i Det Nye Testamentet. Ordet betyr at noen er satt framfor de andre eller skal styre. Her har det trolig vært noe som tilsvarer de eldste, altså dugelige menn som Paulus hadde innsatt som ledere og forkynnere. De troende skulle respektere dem, v. 12. Dette ordet betyr å kjenne eller anerkjenne dem.

a) De kristne skal holde disse arbeiderne høyt i ære og kjærlighet, men ikke fordi de var bedre mennesker. Det er for gjerningens skyld de skal se opp til dem. Det er forkynnelsen og arbeidet i Guds rike han er opptatt av.

b) Og de skal holde fred med hverandre! Paulus har trolig hatt mistanke om at det har vært strid nettopp om forkynnelsen og talerne. Slik strid har lett for å utvikle seg, det ser vi bl. a. i Korint (1. Kor. 3, 3-5). Og det samme er kjent i vår tid og for så vidt i hele kirkehistorien. Mange sekter og kirkesamfunn er opp stått ved uenighet om forkynnelsen. Tenk om alle hadde holdt seg strengt til Guds ord!

2) Ulike formaninger til ulike grupper, Kap. 5, 14-15.

Ikke alle behøver det samme, derfor skal forkynnere og ledere kjenne sine tilhørere godt. Noen trenger tukt, andre trøst og godord. Nå formaner Paulus dem.

a) Irettesett (påminn) dem som ikke skikker seg vel (de uskikkede). Ordet på grunnteksten her betyr de som ikke går i takt (ataktos). Det er brukt om soldater som ikke kan marsjere. Det er ikke mennesker som skal bestemme hva som er rett. Det gjelder å være i takt med Guds ord. Når noen glir bort fra det, skal vi påminne dem og vise dem hva Guds vilje er. Paulus bruker bestemt artikkel og vet nok at det finnes slike der. De lever uten å gi akt på det Guds ord sier om livet vårt.

b) Sett mot i de mismodige – eller trøst dem. Ordet ”mismodige” her betyr ”de små sjeler” og er bare brukt her i Det Nye Testamentet. I Jes. 35, 4 (på gresk) er det oversatt med ”de urolige hjerter”. Det er slike som ikke har funnet en fast og sikker grunn for sitt trosliv. De trenger trøst og oppmuntring. Slike må vi altså være forsiktige med å dømme og kritisere.

c) Bistå de svake. De svake og skrøpelige kristne trenger ofte mer hjelp enn vi tenker over. Det skal så lite til før de ligger nede. Ordet betyr kanskje svakhet både til sjel og legeme her – det står så generelt.

d) Vær tålmodige mot alle. NO-78 oversetter her: Vær overbærende, og i NO-38 står: Ver langmodig. Vi møter mange slags mennesker i livet, og ikke alle er like greie å være sammen med i kortere eller lengre tid. Oppfordringen her er sikkert nødvendig. Ordet betyr å holde ut lenge. Vi skal ikke går noen forbi. Her er alle inkludert.

e) Ikke gjengjeld noen.

Når vi opplever noe ondt fra andre mennesker. Vil det gamle mennesket (kjødet) slå igjen og hevne seg. Gjør ikke det, sier Paulus. Det vil bare gjøre det onde verre, og vi selv blir onde i vårt sinn og hjerte. Det er den negative reaksjonen på ondskapen.

f) Gjør godt.

Vårt svar mot det onde må være noe godt. Det er det positive svaret. Jag etter det gode, står det. Det må bety at det ikke ligger oss nær – vi skal ”streva alltid etter det som er godt” (Nyno-38). Det nye gudslivet i oss vil alltid gjøre det gode, men kjødet holder igjen. Jfr. Rom. 7, 19-23.

Og dette skal vi gjøre mot alle troende og mot alle. Det er ikke alltid like lett å være god mot sine nærmeste, vi kjenner dem så godt. Men se til at dere gjør det, sier Paulus.

3) Nye generelle formaninger, Kap. 5, 16-22.

Her får vi en rekke nye formaninger og oppfordringer til de troende. Hvor rikt og godt ville ikke livet som kristen være om vi alle fulgte dem! De er satt her for å hjelpe oss og ikke for å avgrense friheten eller livsgleden vår. Det er når vi følger dem mer og mer at livet blir rett og rikt. Derfor vil vi ta imot dem fra Guds hånd:

a) Vær alltid glade, v. 16.

Filipperbrevet er kalt gledens brev, og der får vi denne oppfordringen: Gled dere i Herren alltid. Kap. 4, 4. Det er den kristne glede det gjelder. Det er ikke rent menneskelig og naturlig glede Paulus skriver om. Det er frelsesfryden, gleden over at navnet er skrevet i Livsens bok. Luk. 10, 20. Denne glede er slik at den varer i tunge stunder så vel som i gode dager. Det hadde Paulus erfart kort tid før han kom til Tessalonika. Da sang han lovsanger sammen med Silas i fengslet i Filippi. Apg. 16, 25.

Nå kan vi undre oss over at han formaner dem til å være glade. Går det an å bestemme seg til å være glad? På grunnteksten står uttrykket i presens imperativ aktiv. Det betyr at ordet er ment som en oppfordring til en vedvarende glede. Men det er ikke tale om å bestemme seg for noe. Spørsmålet er hvor en skal hente gleden fra. Hvis vi prøver å hente den fra oss selv og vårt eget kristenliv, vil det mislykkes. Vi må hente gleden fra Kristus og hans frelsesverk for oss. Det er en vedvarende grunn til å glede seg stort. Paulus må ha hatt slike ”baktanker” med oppfordringen. Det er samme tanke i Hebr. 12: Se på Jesus så du ikke blir trett og mismodig – for da blir du fylt av Guds glede.

b) Be uten opphold, v. 17.

Bønn er å tale ut med Gud om alt. Vi har lov til å legge både problemer og medgang i Guds hånd og be om hjelp og trøst. Han er der alltid. Derfor kan vi alltid be. Det betyr ikke at vi skal sitte med folda hender hele dagen og be med ord.

Men vår ånd, tanke og sinn kan alltid være vendt mot Gud. Og vi må heller ikke tenke at alt går godt uten bønn verken i kristenliv eller kristent arbeid. Det kan være en fristelse etter en tid som kristen og når arbeidet i Guds rike er godt organisert og vi har flinke talere. Nei, sier Paulus. Be alltid, uavlatelig.

c) Takk for alt, v. 18.

Takk er ofte satt sammen med bønn i Bibelen, Ef. 5, 19f; Kol. 4, 2. En har sagt at takk holder bønnens dør åpen. Nå er det ikke lett å takke for alt. Men ofte glemmer vi å takke for det gode som det er lett å takk for, slik som de ni spedalske menn (Luk. 17, 12ff.). Og ofte klager vi når motgangen kommer som det ikke å takke for.

I dag hører vi dessuten mange kristne står fram og sier de ikke kan og ikke vil takke for alt, for de mener at Gud ikke kan tillate så mye ondt i verden. Når Paulus sier at vi skal takke for alt, må det bl.a. bety: i medgang holder det oss ydmyke, og i motgang holder det oss oppe. For vi vet at ingen ting kan hende oss uten at Gud tillater det. Det er også lett å bære det vi takker for.

Ved denne oppfordringen får vi også et tillegg: Det er Guds vilje å takke, slik det også er sagt om helliggjørelsen, kap. 4, 3.

d) Utslokk ikke Ånden, v. 19.

Den Hellige Ånd arbeider med menneskene – både de ufrelste og de troende. Han overbeviser oss om synd og frelse. Jfr. Johs 16, 6ff. Nå er dette ordet her skrevet til oss kristne. Og vi er fremdeles skrøpelige mennesker og feile og synde på mange måter. Da kommer Ånden til oss og ber oss om å bekjenne og vende om og tro på det rensende blod. Den advarer oss også mot synd når fristeren kommer. Da sier Paulus: Gjør som Ånden sier! Følg dens røst.

e) Forakt ikke profetisk tale, v. 20.

Profetisk tale kan være to ting: Spådom om framtida (som ofte i Det gamle Testamentet), eller sterk åndsbåren forkynnelse (1. Kor. 14, 3). Den første kristne tid var kanskje mer preget av dette siste enn senere tider. Noen mener at v. 19 og 20 henger sammen slik: Ånden driver dem til å profetere. Vi at den gammeltestamentlige profetien om framtida er over. Vi har en fullstendig åpenbaring i Bibelen. Vår oppgave er å gå til det ordet, og det skal vi ikke forakte.

f) Prøv alt, v. 21.

Ordet for å prøve betyr å teste ut og så godkjenne om det består prøven. Med tanke på ordet foran om profetisk tale, er det en oppfordring til å prøve all forkynnelse om den stemmer med Guds ord. Bare den forkynnelse som er etter Guds ord, er god. Den skal vi holde fast ved. Det gjorde de i Berøa (Apg. 17, 19f). Dette gjorde at de var av et edlere sinn enn folk i Tessalonika (det er her ikke tale om de kristne, men folk flest som var motstandere). Derfor trenger de nettopp en slik formaning her.

Nå kan vi godt ta ordet i en videre og mer omfattende betydning. Vi skal prøve ut alt kristelig arbeid og kulturelt og politisk arbeid også. Vi må se om det samsvarer med ”lovene” i Guds rike. Vi er ikke forpliktet til å godta og følge alt vi får servert. Bare det gode skal vi holde fast ved. Det var godt om vi gjorde det mer.

g) Hold dere borte fra alt ondt, v. 22.

Paulus er redd synden. Den er gift og ei ånd som trenger inn i alle kroker av livet. Det onde førerv aldri noe godt med seg. Vi kan ikke drive det onde ut med noe ondt. Og vi skal ikke leke oss med det. For det onde har smitteeffekt.

Det finnes mange slags former av ondt, noe er fint og andre er stygt og grovt og dermed mer synlig. Det er bare ett botemiddel og ett råd mot synd og ondskap i denne sammenheng: Vend deg bort fra det. Flykt fra synden (1. Tim. 6, 11). Det gjorde Josef da han ble fristet til synd (1. Mos. 39, 12). Vi finner også andre slik sterke formaninger mot synden i Bibelen, f. eks. 1. Pet. 2, 1.

4) Ønsker og hilsen, Kap. 5, 23-28.

I disse avslutningsordene finner vi ønsker fra Paulus og et løfte fra Gud. Til slutt kommer hilsen og den vanlige velsignelsen.

a) Ønske om helliggjørelse, v. 23.

Gud er fredens Gud – både ved at han skapte fred mellom seg og menneskene på korset, og at han vil vi skal leve i fred med hverandre. Derfor er han kraften til alt for de troende. Han må gjøre oss hellige, vårt eget strev for å bli bedre fører ikke fram. Da må vi underordne oss hans vilje og ord.

Også gjelder det å bli bevart til Jesus kommer igjen. Både ånd, sjel og legeme skal bevares fullkomne og ulastelige, sier Paulus. Det må bety at hele vår personlighet skal være etter Guds vilje og plan. Vårt legeme er et tempel for Ånden (1. Kor. 6, 19), vi skal ikke sulke den til med synd og urenhet. Sjel og ånd er vårt indre liv og kontakt med det himmelske. Det er delte meninger om det er en to-eller tredeling her. (W. Hendriksen s. 146-150, note 113 taler om dette.)

b) Guds løfte, v. 24.

Gud er trofast, sier han. Han vil ikke svikte sitt ord og dermed sine løfter. Derfor kan vi stole på ham og legge alt i hans hånd. Han skal gjøre det – han vil utføre det ordet sier, også med tanke på den fullstendige hilsen i v. 23.

c) Paulus ber om forbønn, v. 25.

Han er ikke selvhjulpen. Ingen er det. Og han er ikke for god til å be en ny kristenflokk om forbønn. Han ber andre om det samme, som i Kol. 4, 3; Ef. 6, 19; 2. Tes 3, 1. Få ting kan styrke en kristen og en predikant slik som at de kristne om at de vil be. ”Det er makt i de follede hender….”

d) Hilsen til de kristne, v. 26.

Ingen skal være glemt eller utelatt. Alle brødrene i Kristus er medregnet. Han hilser med et kyss, slik vi ser arabere og russere gjør. Men det skal være hellig og ikke følelsesmessig og sensuell. Er det rent, er det tegn på vennskap. I vår kultur er det kanskje mer naturlig med et godt håndtrykk. Det kan fortelle mye!

e) Brevets lesere, v. 27.

En ekstra formaning ligger her. Alle skal få lese brevet. Gjennom hele dette brevet har vi merket tonen: Alle hører med, del dere ikke opp i klikker.

f) Velsignelse, v. 28.

Han ønsker at Jesu nåde må være med dem. De må leve i nåden og ikke la seg dra bort fra den – verken i synd og verdslighet eller inn i lovstrev og hykleri. Vår Herre Jesu Kristi nåde, står det. Alle navn og tittel er med og gir uttrykket stor styrke og autoritet. Det er som om vi ville si: Hans Majestet Kongen av Norge – og ikke bare kong Harald.

Alle brevene til Paulus har en slik velsignelse til slutt, selv om de ikke alltid er helt like. Den mest fullstendige apostoliske velsignelsen og hilsen er i 2. Kor. 13, 13.

Hovedsaken er klar: Det gjelder Guds rike – og hans nåde er livslov der. Den må vi alltid eie. Amen.