1. Tessalonikerbrev - I av III..

1. Tessalonikerbrev

Oppbyggelig Kommentar av Nils Dybdal-Holthe.

Kap. 1.

I. Hilsen og takk, v. 1-5.

Paulus sender brev til de kristne i Tessalonika. To av medarbeiderne hans er med ham – Silvanus og Timoteus. Den siste av dem var trolig den yngste, og han skulle selv få to brev fra Paulus senere. Det var noe av det siste Paulus skrev.

Tessalonikerbrevene er derimot de første fra hans hånd. De er skrevet midt i den første vekkelsestiden da Guds rike gikk fram med velde i Romerriket. Rolig var Paulus i Korint på sin andre misjonsreis, år 51. Apg. 17, 1ff.

Der ble det et stort oppstyr, og de ble regelrett jaget ut av Tessalonika, og da drog de til Berøa. Nå var de i Korint og har hørt om det som var skjedd i Tessalonika etter at de reiste derfra. Nå skriver de brev til de kristne for å hjelpe og oppmuntre dem. Paulus hadde altså medarbeidere i tjenesten, og det er godt for hver en som arbeider for Gud. Det er ikke lett å stå alene.

Flere ting er sagt i denne sammenheng. Det viser en del av hva de troende ER. Det gjelder også for oss i vår tid.

1) Leserne er i Gud og i Kristus, v. 1.

Preposisjonen ”i” betyr ”i forbindelse med, i livssamfunn med”. Det er et sterkt uttrykk for hvor nær de troende er Gud. Samme uttrykk er for eksempel brukt i Rom. 8, 1: Det er ingen fordømmelse for dem som er i Kristus. Det er de troende, de frelste. Og Paulus bruker dette uttrykket ”Kristus” og lignende ofte. Slik vil han understreke at de kristne er ett med Kristus ved troen.

Det er ikke de enkelte troende det blir sagt om her. Det er menigheten eller flokken av de kristne som er i Gud og i Kristus. Alle Guds barn er forent med og ett med Kristus ved troen. Det er en av betydningene av ordet i Johs 17, 21: ”at de alle må være ett, likesom du, Far, i meg, og jeg i deg.”

Det er ikke den ytre, synlige enhet som menes og er hovedsak. Derimot gjelder det Guds barns enhet med Gud og Jesus. Det er det som er sann kristendom. Følgene av det er, sier Jesus videre i Johs 17: ”for at verden skal tro at du har utsendt meg.”

Noen ganger blir det nå sterkt understreket at den synlige enheten mellom kirkene (ekumenikk) er nødvendig for at verden skal tro og bli frelst. Men det er ikke betydningen av ordet ”i oss” eller ”i Gud”. Det er tvert om: Jo mer vi gjør det klart at vi er ett med Gud, vil vitnesbyrdet og livet vise verden hva kristendom er. Hvis de ikke vil tro det og da, tror de heller ikke om alle kirkesamfunn gikk sammen til en offentlig kirke. Dessuten ville det da straks bli strid og utbrytergrupper ettersom teologien er så diffus i f. eks. Kirkenes verdensråd (KV).

For kristendom er ikke en organisasjon eller spørsmål om medlemskap. Det er en levende organisme der hver enkelt kristen er blitt og vokset sammen med Kristus ved troen. Jesus bruker bildet av vintreet og grenene om dette forholdet. Johs 15. Slik grenene er i vintreet, slik er vi i Kristus. Vi er av samme stoff og natur, født av Gud og Kristi brødre og søstre.

Her er et dobbelt uttrykk: i Gud Fader og Herren Jesus Kristus. Det stemmer med enheten Jesus talte om i Johs 17: Gud og Jesus er ett. Jesu tittel, Herren, er uttrykk for at han er Gud – ordet er brukt i Det gamle Testamentet om Gud (og noen mener det egentlig er Kristus selv som taler under navnet Herren der). I den greske oversettelsen Septuaginta (forkortet LXX) er Herren (gr. Kyrios) brukt som oversettelse av det hebraiske Jahve (JHVH). Og det var Israels Gud.

2) De blir hilset med nåde og fred.

Det er en vanlig kristen hilsen som Paulus bruker her. I alle brevene med unntagelse av brevene til Timoteus bruker han den. Til Timoteus har han tillegget ”miskunn”.

Dette er to rike uttrykk som svært konsentrert dekker kristentroen og kristenlivet. To sider ved disse ordene skal vi understreke nå:

a) Begynnelsen på kristenlivet er preget av disse sannhetene. Vi blir frelst av nåde, Ef. 2, 8. Som syndere har vi ingen ting å rose oss av og vi har ingen ting som gjelder for Gud. Vårt eneste håp er nåde. Vi må få alt, ta imot full tilgivelse for synd og svik. Da får vi fred med Gud, Ef. 2, 14f. Vi blir forlikte med Gud, fiendskapen er borte fordi vi får tro på det som hendte på Golgata kors. Og denne objektive freden slår røtter i vårt personlige liv med Gud i en god samvittighet.

b) Fortsettelsen i kristenlivet er i grunnen en fortsettelse av begynnelsen. Vi behøver stadig på ny nåde og må alltid leve i fredsforholdet til Gud. Her står ordene mer som et ønske for dem: Må dere eie nåde og fred! Det viser at Paulus har omsorg for dem. Når han skriver det så åpent i brevet, vil det fungere som en formaning og oppfordring. Alle har bruk for nåde, men han vil at de skal se og forstå at uten nåde fra Gud er de ikke Guds barn.

Og fred – ikke den sløve fred i synden og et verdslig liv som døyver Guds røst. Men den fred som bygger på Guds nåde i Kristus. Og det er både det objektive fredsforhold med Gud og hjertefreden og roen i livet med ham. Det siste skjer når samvittigheten vet at alt er ordnet med Gud.

3) Paulus takker for dem, v. 2.

Vi takker alltid Gud for dere, står det. Og det skjer nok også i bønn. Det er godt når det er slik blant kristne. Dessverre er det ikke alltid det. Vi vet kanskje om kristenflokker der det ikke alltid er like godt. Det er strid og uenighet om småting og ofte om lederskap der æresyke rår.

Vi vil be for dem at alt må bli etter Guds vilje. Men vi kan ikke alltid takke for det de er. Vi har et slikt eksempel i Bibelen. Paulus takker for de kristne i nesten alle brev han skriver. Men det er ett viktig unntak. Han gjør det ikke i galaterbrevet. Der var det uklarhet blant de troende, og han må bare be og formane. De holdt på å falle ut av nåden og ville bygge på gjerninger og loven. Og det kan han ikke takke for!

Men her til tessalonikerne kunne han takke. Han hadde bare gode tanker når levde i minnet hans.

Når vi kommer dere i hu i våre bønner, skriver han videre. Og det kan bety at han ikke ba for dem hver dag eller tenkte på alle kristne han kjente til alle tider. Han hadde reist mye og kjente mange. Som et vanlig menneske kunne han ikke makte å huske hver enkelt til alle tider.

Det er vel slik med mange av oss også, og særlig gjelder det predikanter. Vi har møtt så utrolig mange mennesker gjennom flere tiårs predikantliv. Få av oss har kapasitet til å makte alt. Men så ofte som han kom på dem (Fil. 1, 3), kunne han takke Gud. Når minnet stanset nettopp ved dem, da kom takken midt i bønnen.

Slik er det naturlig for oss også. Det var mange vi skulle be for, men ikke alle lever i tanken til enhver tid. Men vi vet om noen som får takkesangen til å stige opp til Gud så snart vi blir minnet om dem. Slike venner er det godt å ha. Troende brødre og søstre som lever med Gud i et sant og rett hverdagsliv.

4) Grunnen til takken, v. 3.

Den ser vi i v. 3.Han mintes hvorledes de var da han var der og forkynte ordet. Og det var kort tid før, kanskje snautt et år. Nå kommer den rike vekkelsestiden til ham i tanken. At den har satt merke i ham, er klart nok: Stadig minnes vi deres virksomhet i troen. I den danske oversettelsen av 1948 står det: ”og vi mindes uophørlig for Guds, vor Faders, åsyn…” Dette kunne han ikke glemme.

Det var særlig tre ting han ikke kunne glemme og som var grunn til takk og lovsang:

a) Deres virksomhet i troen.

Troen på Gud hadde resultert i arbeid for Gud. Han sier ikke hva slags arbeid det var, men omfatter trolig hele livet deres som kristne. Livet fikk en ny kurs og et nytt innhold. Før var de hedninger og levde til sitt eget behag og på syndig vis. Nå fikk de nye interesser og et nytt liv. Det vil alltid avspeile seg i det vi gjør.

Derfor vil disse ordene omfatte menneskelige kjærlighetsgjerninger som hjelp til syke og de som har det vanskelig så vel som direkte arbeid i Guds rike for å vinne nye for himmelen. Det er ikke en lat og egoistisk kristneflokk han hadde i minnet. Troen bar frukt i Tessalonika. Troen var ikke bare teori og lære.

b) Arbeid i kjærligheten.

Det er et nytt uttrykk for at det de gjorde var av Gud og ikke av dem selv. Et arbeid – også i Guds rike – kan gjøres på flere måter. I Tessalonika gjorde de alt i kjærlighet. Det var ikke med et dømmende, hardt og kaldt vesen. Ordet for kjærlighet her er agape, det er den oppofrende kjærligheten som gir uten å vente betaling. 1. Kor. 13. Selv når arbeidet ble strev og slit, gav kjærligheten kraft til ny innsats. Vi gjør det jo for Ham. Og da er det grunn til å takke.

c) De hadde også ventet tålmodig i håpet.

For det kan røyne på når vi har det travelt. Og møter de i tillegg lidelse og motgang for Jesu skyld, kan de bli fristet til å gi opp. Her hadde de tålmodighet og holdt ut – for de ventet på Kristus. I dette må ligge troen på Jesu gjenkomst som er et hovedtema i begge Tessalonikerbrevene. Han kom ikke så snart som de hadde ventet, og da blir en fristet btil å gi opp, bli sløve og kanskje slutte i tjenesten. Fristelsen til å tvile på Jesu gjenkomst og på hele kristentroen, ligger nær. Her hadde de seiret. Da måtte han takke Gud.

I dette verset finner vi for første gang de tre ordene: tro, håp og kjærlighet. De er ellers kjent fra f. eks. 1. Kor. 13. Det er ”evige kvaliteter” som hører med i kristenlivet. Paulus visste at dette var sant i Tessalonika, og derfor hadde han stor grunn til å takke for slike kristne.

5) De var utvalgt, v. 4.

Han var sikker på at Gud elsket dem, og dermed var de utvalgt. Utvelgelse betyr at Gud vil frelse dem, han vil ha tak i de som er borte fra ham.

Dette er et av de vanskeligste tema i den kristen tro, og det har vært sagt og skrevet mye om det gjennom årene. Det reformerte, kalvinske synet er kort sagt at Gud har valgt ut noen mennesker til frelse. De andre vil gå fortapt. Noen har et svært strengt syn på utvelgelsen og sier at de som Gud har utvalgt vil bli frelst uansett. Andre er mer forsiktige og sier det ikke er noen automatikk i dette.

Dette gjenspeiler kanskje forskjellen det er mellom Augustins lære og Calvins lære om predestinasjonen (læren om forutbestemmelse). Augustin lærte at noen var forut bestemt til frelse, men sa lite om de andre. Calvin lærte derimot en tydelig dobbel forutbestemmelse: noen var bestemt til å bli frelst og andre var bestemt til å gå fortapt. Luther knyttet derimot denne læren til rettferdiggjørelsen og viste at det er Gud som står bak og gjør alt. Enkelt sagt: Vi er frelst på grunn av Guds gjerning i Kristus.

Men det er klar ubibelsk at Gud bare er interessert i å frelse noen mennesker og ikke alle. Det ville også være meningsløst å skrive at Gud vil at alle mennesker skal bli frelst (1. Tim. 2, 4) og at Kristus døde for alle (2. Kor. 5, 15), og at han gav seg selv til løsepenge for alle (1. Tim. 2, 6) – hvis han ikke mente det.

Derfor er alle mennesker utvalgt. Det blir klart når vi ser det på bakgrunn av syndefallet. Da var hele slekten tapt for Gud, uten håp om å vinen fram på egen hånd. Men Gud valgte hele menneskeslekten som sin eiendom – i og ved Kristi gjerning (Ef. 1, 4). Derfor er det alle de som tar imot ham som får del i frelsen. Det kan alle som hører evangeliet (Åp. 22, 17). Derfor hører misjonen med i utvelgelsen.

6) De hadde hørt en rett og sann forkynnelse, v. 5.

Forkynnelsen var en av grunnene til at de tok imot. Men ikke alltid er forkynnelsen rett. Og da blir også troen og livet feil. For dette blir regulert av forkynnelsen. Derfor er det meget alvorlig å være forkynner i Guds rike. Det skulle vi akte mer på.

Vårt evangelium kaller han forkynnelsen. Det betyr ikke at Paulus var opphav eller årsak til evangeliet. Det var heller ikke et annet evangelium enn det apostlene forkynte. Det er det samme som Guds evangelium (kap. 2, 8-9 og Rom. 1, 1) og Kristi evangelium (kap. 3, 2).

Men det betyr at Paulus var budbærer for ordet om Jesus, og det var blitt så ett med ham at han kunne kalle det for sitt evangelium. Se også 2. Tes. 2, 4 og 2. Tim. 2, 8.

Slik er det for alle troende. Evangeliet er vårt på to måter: Vi har tatt imot frelsen i Kristus og har slik fått del i det for vår egen frelse. Derfor er det vårt evangelium. Videre er det vårt ved at vi kan bringe det videre – ikke som en fremmed lære eller en tillært teologi. Vi gir videre det vi selv har tatt imot (Jfr. 1. Kor. 15, 3a). Det personlige vitnesbyrdet er alltid en del av den sanne forkynnelsen.

Dette evangeliet kom også til dem på rett måte. Det er ikke likegyldig hvordan vi driver arbeid i Guds rike. Fire ting er sagt her om det:

a) Forkynnelsen kom i og ved ord.

Det kom ikke bare i ord, sier han. Men det måtte komme i ord. Ordet og forkynnelsen er vesentlig i kristen tro og arbeid. Det er ikke nok med ritualer, ferdigskrevne bønner og seremonier. Der dette får overhånd, stivner kirken lett til i død rettroenhet og vranglære. Det er en reell fare. Det er også karismatikken med sterke følelser, under og tegn. Der dette får stort rom og frihet, ligger veien lett åpen for svermeri. Det har aldri gagnet Guds rike.

Nei, Ordet – Bibelen – må forkynnes i hele sin bredde med dom og nåde. Det skal vise oss sannheten om oss selv og Guds nåde til frelse i Kristus. Vi kan ikke legge for stor vekt på forkynnelsen av ordet. Der den minker vil kristenlivet bli sykt. Derfor sier den samme Paulus til sin venn Timoteus: Legg vinn på opplesningen av Skriften (1. Tim. 4, 13). Og forkynnelsen av Ordet må skje ved våre ord.

b) Forkynnelsen kom i kraft.

Grunntekstens ord er her ”en dynamei”, det samme ordet som vårt dynamitt. Det taler altså om kraft. Forkynnelsen var ikke bare ved ord alene. Paulus’ forkynnelse var altså ikke menneskeord og lære, men et budskap fra Gud selv. Kraften var ikke at de talte veldig sterkt og med mye følelse og patos. Det er ikke tale om høy røst og store, sterke ord

Kraften er at Gud var til stede da de talte. Det var han fordi de brukte Guds eget ord i sin forkynnelse. Og det er kraftig, Hebr. 4, 12. Her er brukt et annet ord for kraft på gresk, nemlig energes, det vi har i ordet å være energisk og energi. Ordet fra Gud er slik at ”det skaper hva det nevner”. Det er ikke nødvendig å tolke ordet kraft her om overnaturlige under og tegn. Det er ordet selv som er kraften, fordi Gud er i det.

c) Forkynnelsen kom i Den Hellige Ånd.

Dette viser også til at Gud selv var der når de talte og vitnet, og han var der gjennom sin Ånd. Ånden er nå Guds talsmann på jord. Det er ikke tale om følelser og stemning, men om den 3. person i guddommen. Gud var da til stede på møtene ved sin Ånd, som er usynlig. Han var likevel reell.

Slik er det i alt sant arbeid for Gud. Gud er der når Ordet blir forkynt. Ånden er alltid knyttet til Ordet og stemmer overens med det. Selvsagt kan Ånden være til stede utenom selve forkynnelsen, men virker da på en annen måte. Han følger oss i hverdagen og minner oss om Guds ord og viser oss den rette veien vi skal gå.

d) Forkynnelsen kom til dem i full overbevisning, v. 5.

I oversettelsen står det slik i v. 5: i stor fullvisshet. Paulus var ikke i tvil om at det han sa var rett. Han hadde opplevd det selv og visste at det samme budskapet måtte de andre også tro for å bli frelst. Her var ikke rom for vakling og tvil på Ordet og sannheten i evangeliet. Og det gav kraft og gjorde forkynnelsen virksom.

Leserne av brevet visste hvorledes Paulus og hans medarbeidere var blant dem. De kunne stadfeste dette, det var ikke noe nytt. For det var nettopp denne forkynnelsen de hadde tatt imot og var blitt frelst ved da vekkelsen gikk over Tessalonika, v. 6 og 9. Og slik må det være alle steder om evangeliet skal ha framgang.

II. De kristne. Kap. 1, v. 5-10.

I disse versene finner vi en omtale av de kristne i Tessalonika. Og de kan gjerne stå som forbilde på idealkristne til alle tider. Kirken deres var ikke flotte bygninger og høytidelig liturgi. Kirken var frelste mennesker. Det var de som var i Gud, v. 1. Her får vi en fin framstilling av hvorledes de var. De kristne i Bibelen bør alltid være et forbilde for oss. De var nok heller ikke feilfrie, men de levde i en grunnleggingstid der de fikk veiledning fra Herrens sanne vitner og apostler. Og da er det klart at de står i en særstilling og ble ledet på rett måte. Og det kan vi ikke si om alle i dag.

Hva lærer vi så om de kristne i denne byen?

1) De tok imot Guds ord, v. 6.

Det var grunnleggende for dem. Paulus og Silas og Timoteus kom som Guds tjenere og sendebud til byen. De kom dit i stedet for Kristus (2. Kor. 5, 18-20). Og de kom med Kristi ord. Å ta imot forkynnelsen fra disse Guds tjenere var å ta imot Kristus selv.

Men de skulle ikke ta imot dem som vanlige menneske. Det er ikke tale om vennskap som mennesker eller at de ble enige i en diskusjon. De skulle ta imot dem fordi de talte Guds ord. Det er avgjørende for alle å ta imot Ordet, og faktisk en betingelse for å bli frelst.

Ordet i Bibelen er Guds egen tale og vilje til oss. Og dette ordet må få gjøre sin gjerning i oss og med oss. Vi må gi Ordet rett når det taler til oss.

Ordet forkynner oss både synd og nåde. Rom. 5, 20. Det anklager oss for å være syndere for Gud, vi har brutt alle Guds bud og er utenfor Guds vilje med hele vårt liv. Det må Ordet få tale med oss om, og vi må gi Ordet rett. Vi er syndere, Rom. 3, 23. Når Ordet slik får virke på oss, da tar vi imot det.

Og da må det også få tale med oss om Guds tilgivelse og miskunnhet på grunn av Kristi død for syndere på korset. Det er hovedinnholdet i evangeliet, v. 5. Å tro på Kristus er å ta imot dette ordet, la hans verk være vår frelsesgrunn. Det er da Ordet smelter sammen med oss og blir forent med oss ved troen. Hebr. 4, 2. Og da er et menneske frelst.

2) De vendte om til Gud, v. 9.

Dette er nok det samme som at de tok imot ordet og ble frelst. Men her ser vi det fra en annen synsvinkel. Før hadde de levd som hedninger, og de tilbad andre guder av flere slag. Da ordet kom til dem, vendte de sge til den levende Gud og fra avgudene som ikke er virkelige guder.

Det er en sann omvendelse. Alle mennesker har sine guder av mange slag også nå. En har sagt det slik: ”Folk samles der de har sine guder.” I Tessalonika var det i templene. I dag er det andre steder – på idrettsplassen eller popkonserter, på Børsen eller i sitt eget hjem.

Felles for avguder til alle tider er at de tar den plassen i livet som Gud med rette skulle hatt.

Og alt slikt må vi vende oss fra. Livet må få en ny kurs. Derfor ser vi at både Jesus og døperen Johannes begynte med å forkynne omvendelse. Mat. 3, 2 og 4, 17. Omvendelse betyr en ny retning i livet, både på det indre og det ytre plan.

Det er brukt minst to ord for omvendelse i Bibelen. I de nevnte vers i Matteus er brukt ordet metanoia som betyr å få et nytt sinn. Det er altså omvendelsen på det indre plan. I Tessalonikerbrevet er brukt et annet ord: epistrefo, som rett og slett betyr å snu om, å gå motsatt vei. Derfor er det selve retningen som er understreket her. De vendte seg til Gud fra avgudene.

Her skal vi merke oss rekkefølgen ordene kommer i. Det er ikke uvesentlig. Paulus sier de vendte seg først til Gud. Da fikk de hjelp og kraft og frimodighet. Og da var det lettere å ta et oppgjør med avgudene. De fikk kraft til å bryte med synden og de verdslige ting. Skal vi ta opp kampen mot synden og verden, må vi først til Jesus og få nytt liv og ny kraft.

Og en kristen kan ikke leve som før. Guds ord viser oss en ny vei der Guds vilje rår. Og Johannes formaner de troende sterkt om dette: Mine barn: Ta dere i vare for avgudene. 1. Johs 5, 21. Den nye kursen er Jesu sinnelag, Fil. 2, 5. Å leve slik er ikke det samme som å være lovtrell. Det er en misforståelse å tenke slik. Men det er å ta både Gud og djevelen på alvor. Derfor har vi både trøsteord og formaningsord i Bibelen.

3) De opplevde både trengsel og glede, v. 6.

De tok imot ordet under stor trengsel og med glede i Den Hellige Ånd. Begge deler er svært karakteristiske for Guds folk til alle tider og i alle land. Vi kan godt si at det er et varemerke for de troende.

Det var stor trengsel. Det leser vi om i Apg. 17. Trengselen kom først fra jødene som ikke tålte evangeliet om Jesus. De fikk med seg noen ”onde menn som gikk og drev på torget”. Uroen ble så stor at Paulus og Silas måtte reise fra byen om natta.

Slik vil det alltid bli motstand mot det sanne evangelium, fordi det ikke smaker for vår gamle natur. Det kan være i form av åpen forfølgelse og hat, eller komme som stadig spott på flere måter.

Men midt i dette opplevde de glede. Og her er ikke tale om noen form for menneskelig glede over at noe har lykkes eller at de fikk ros og ære. Det er gleden i den Hellige Ånd Paulus skriver om. Og det er gleden over å være et Guds barn, eie fred med Gud midt i motgangen.

I grunnen er det et paradoks som så mye i den kristne tro. Likevel er det noe alle troende opplever mer eller mindre. Gleden i Gud varer gjennom alt, den er ren og hellig som Gud selv. Det er en forsmak på himmelen. Apg. 13, 52 og Fil. 4, 4.

4) De troende ble Paulus’ etterfølgere, v. 6.

En etterfølger er en som gjør det samme som en annen. Vårt ord ”mimikk” kommer fra dette ordet.

Paulus og hans venner hadde både talt og levd rett etter Guds vilje. De nye kristne i Tessalonika så på dem som forbilder og innrettet livet sitt etter det. Vi har her et eksempel på hvor stor makt våre liv kan ha over andre. Vi kan være sikker på at Paulus verken bannet eller stjal eller drev hor. De syndet verken åpenlyst eller i skjul.

De nye kristne la nok merke til hvor annerledes deres liv var i motsetning til hedningene. Dette har noe å si for oss i dag også – det må formane oss til å være forsiktige. Hva slags eksempel er vi for andre? Og hvem har vi som forbilde for våre liv? I dag er det så mange som vil være ledere med kristen etikett.

Kallet til oss må alltid være: Å følge etter Guds ord og de bibelske menn. Bare i den grad mennesker holder seg til det, kan de være rette forbilder for oss. Ja, vi er egentlig Guds etterfølgere (Ef. 5, 1). Når Paulus sier at de kristne skal følge etter ham (2. Tes. 3, 9; Fil. 3, 17; 1. Kor. 4, 16), er det nettopp dette som er hans poeng. Slik han følger etter Kristus, skal de følge ham (1. Kor. 11, 1).

5) De nye kristne ble selv forbilder for de troende, v. 7 og kap. 4, 10.

En fin vekselvirkning finner vi her: De kristne så på lederne og lot deres liv være rettesnor for sine egne handlinger. Nye kristengrupper så på de kristne i Tessalonika og levde etter deres eksempel. Både i Makedonia og Asia hendte det. Det vil si en stor del av Hellas.

Det har faktisk gått rykte om de kristne i Tessalonika. ”Alle steder” var deres tro kjent og omtalt, v. 8. Store deler av den kristne verden på den tid må altså ha hørt om dem og sikkert gledet seg over det.

Ordet forbilde betyr egentlig det merke en får ved et slag. Det blir et preg som ligner det en slår med, f. eks. når en slår med en hammer. Her det selvsagt benyttet i positiv betydning.

En side ved dette er at de har båret ordet om Jesus ut til andre. De var med andre ord misjonærer. ”Fra dere har Herrens ord fått lyde ut.” Det kan bety at de har sendt vitner ut til bygdene og byene omkring. Selvsagt trenger det ikke være faste misjonærer eller ”heltidsarbeidere”.

Det kan godt være tale om handelsfolk som på reisene sine har vitnet om Jesus, eller slekt og venner på besøk hos kjente. Det kan ha vært en slags ”teltmakere” som arbeidet for å tjene til livets opphold ved siden av at de vitnet om troen på Jesus. Alt dette er like legitimt som det organiserte arbeidet. Men de har trolig også drevet forkynnelse og vanlig møtevirksomhet.

Slik ble de altså et eksempel og forbilde for andre både i ord og liv. Og da ble de til ære for Jesus Kristus og til hjelp for andre mennesker.

6) De tjente Gud.

De tjente den levende og sanne Gud, står det i v. 9b. De vendte seg fra avgudene til Gud for å tjene ham. Det viser den radikale forandringen som skjedde med dem! Vi finner de samme tankene i Rom. 6, 17-18. 22. Tjenesten for Gud er det nye livet uttrykt aktivt. Før levde vi for synden og djevelen og til vårt eget behag. Da vi ble frelst, fikk vi et nytt liv og et nytt kall. Det var å gå inn i Guds tjeneste. Og han er verd all tjeneste selv om han dypest sett ikke behøver noe av oss. Kallet er å stille alt til disposisjon for Kristus.

Dette er misjonen. Guds sak skal være vår sak, en hovedsak for oss. Nøden for å bringe evangeliet ut til nye folkegrupper må ligge tungt på hver eneste kristen. Og misjon er her ikke bare det offentlige og organiserte.

Arbeidet i Guds rike er vårt egentlige kall. Vi kan og skal tjene Gud i det daglige livet og alt vi tar oss fore. Men målet skal stå klart for oss: andre må bli frelst.

Det kan bli offer. I Guds rike går det ikke alltid så lett. Oftest blir det kamp og offer. Det blir aldri en jobb der en er ferdig etter avtalt arbeidstid. I misjonen og Guds rike er vi på heltid. Fritid og private interesser og hobby og penger må nedprioriteres.

Men det verdslige og jordiske sinn ser ikke og forstår ikke verdien i det. bare den som har sett Jesus og opplevd hvor stort det er å høre ham til, kan forstå det. Derfor er misjonen ”de brennende hjerters sak”.

Ofte kan nok offeret vårt bli av vår overflod. Det blir egentlig ikke noe offer. Mon det ikke er uttrykk for hvor selvopptatte og late noen kristne er. De er opptatt med seg selv, det spirer ikke noe omkring dem. Forskjellen mellom Gennesaretsjøen og Dødehavet er slående. Omkring den første spirer og gror det, åker og eng og et rikt fiskeoppdrett og flere kibbutser finner vi der nord.

Ved Dødehavet er det helt motsatt. Her spirer ingen ting, og aldri ser du en fisk vake i sjøen. En av forskjellene er at Gennesaretsjøen har både tilløp og avløp. Elva Jordan renner ut av sjøen og det blir sirkulasjon.

Fra Dødehavet renner ingen ting ut. Det gir aldri noe fra seg, det tar bare imot. – Vår tjeneste er å gi.

7. De kristne i Tessalonika ventet på Jesu gjenkomst, v. 10.

De ventet på Jesu komme. Og det betyr at de lengtet etter det og ønsket at han skulle komme snart. Dette var et kjennemerke på de kristne i den først tid. Og det er et sundt kjennetegn på en kristen. De så seg ikke blinde på jordisk gods og materiell velstand eller verdslig nytelse. De så oppover. De visste at Jesus hadde lovt å komme igjen. Vi må regne med at Paulus hadde forkynt det. Da var håpet skapt i hjertet. Johs 14,1; Fil. 3, 20.

I den gamle pakt ventet profetene og de fromme i Israel på at Messias skulle komme. En av dem var Simon i Jerusalem. Om ham står det at han ventet på Israels trøst, Luk. 2, 25.

Guds folk i dag vet også at vi er fremmede og utlendinger her på denne jord. Hebr. 11, 13. Derfor kan en sann kristen aldri bli fornøyd med jordiske ting og forhold. Blir han det, er gudslivet hans i alvorlig fare. Dette livet er venterom for det evige livet og kan ikke være noe annet. Derfor lever Guds barn med tankene og synet festet på himmelen.

Guds folk vet også at himmelen er bedre enn det jordiske. Derfor lengter vi dit når vårt jordeliv er slutt. Paulus skrev slik til de kristne i Filippi: ”Jeg kjenner meg dratt til begge sider. Jeg har lyst til å bryte opp herfra og være med Kristus, for det er så mye, mye bedre. Fil. 1, 23. I 1930-oversettelsen står det: Jeg er rådvill mellom de to ting. Det kom ikke av at han var i tvil om hva som var det beste. Men tjenesten her på jorden gjorde krav på ham ennå en stund.

Derfor ser vi her at en rett venting på Jesu gjenkomst ikke betyr åndelig latskap eller passivitet. Det fører oss nettopp i aktiv tjeneste for å frelse så mange som mulig før han kommer igjen og nådetidens timeglass renner ut. Ventingen skal heller ikke gjøre oss passive i vårt borgerlige yrke. Luther sagt det slik: Dersom Jesus kommer igjen i morgen, ville jeg plante et epletre i hagen i dag.

Himmellengselen er noe av styrken i kristenlivet. Den gir livet mening og mål. Vi lever ikke på måfå eller til fånyttes. Vi står i en viktig sammenheng som Guds barn og hans tjenere. Men vi vet hele tiden at tjenesten er nåde så vel som en åpen himmelport er det. Derfor kan en kristen aldri rose seg av seg selv, men bare av Kristus. 1. Kor. 1, 31.

8) De blir frelst fra den kommende vrede, v. 10.

Bibelen forkynner klart at Gud skal dømme de ugudelige. En stor og alvorlig dommens dag er i vente. Alle utenfor Kristus skal da gå fortapt og smake Guds vrede over synden. Den evige fortapelse i helvete venter alle ufrelste.

Guds barn er befridd fra det. Av nåde for Kristi skyld er vi frelst. Jesus skal også frelse oss endelig og evig når han henter oss hjem. Da skal ingen mer komme bort fra Gud. Det er en stjerne som lyser over hver den som tror. Har du det slik?

Derimot sier dette ordet ikke noe om at de skal bli fri all trengsel her på jorden. Tema om Antikrist er heller ikke med i dette avsnittet. Den kommende vrede er den dom som skal ramme alle de ugudelige, og det er bare en måte å bli fri den på: Ved troen på Jesus her i nådens tid.