2 Tim kap 1.

2. Timoteus brev.

Av Nils Dybdal-Holthe.

Innledning.

De første brev som Paulus skrev, var til menigheten i Tessalonika. Det var midt i vekkelsen der og hadde sin bakgrunn i den ytre motstand mot de kristne og kristendommen. Brevene til medarbeideren Timoteus er derimot skrevet en del år senere, trolig minst 10-12 år etter, omkring år 64 e. Kr.

I dette tidsrommet har vranglære sneket seg inn i flere menigheter, også de som Timoteus hadde ansvar for. Derfor skriver nå Paulus for å hjelpe ham i tjenesten. Og dette har Guds menighet vært utsatt for i hele sin eksistens. Vår egen tid er ikke unntatt fra dette, og vi behøver all den hjelp vi kan få mot den forvrengning vi møter i kristenheten nå.

Noe av det verste ved vranglæren er at den ofte kommer fra de kristne selv. Det er lettere å kjempe mot verden og verdslig filosofi, enn mot teologer og kristne ledere som ofte uttaler seg med stor myndighet. Det har ofte samme effekt som den katolske pavens tale ”ex cathedra”. Da taler paven med absolutt autoritet og er ufeilbar. Det er vanskelig å diskutere og komme med motargument da.

Så lenge de kristne var få og spredt omkring, var de ikke så farlige for hendinger og andre religioner. Faren kommer når de blir mange og dermed en slags åndelig kraft i samfunnet. Da reiser motstanderen seg og vil ta tilbake det tapte. Da bruker han et snedig våpen som mange ikke er oppmerksomme på: Han tar litt kristendom og moral og snur og vender på det til det passer for hans plan. Det spesielt kristne er da borte, og igjen står noe allmennreligiøst og moralsk. Det mange ikke ser, er at det da ikke lenger er kristen tro, men en forvanskning.

SEKT

Det var flere sekter på denne tida. De mest alvorlige var trolig gnostisismen, judaismen og noe William Barclay kaller ”spekulativ intellektualisme”. Her er flere ting å legge merke til.

Gnostisismen har jeg skrevet litt om kommentaren til 1. Johannes brev. Den er mer et filosofisk system enn religion og nokså ulik den kristne tro.

Judaismen er en sammenblanding av lov og nåde, jødedom og kristendom, som førte folk ut i åndelig trelldom. Jesu død og gjerning var ikke nok, vi måtte også gjøre noe selv. I første omgang var dette å bli jøde ved å la seg omskjære og slik komme inn under Moseloven. Senere har dette utviklet seg til et gjerningsvesen. Derfor kunne slike tanker om noe i tillegg til Jesus, bli kalt judaisme.

Den spekulative intellektualismen var kjennetegnet av lyst til å diskutere alt, særlig vanskelige stridsspørsmål i troen. En slik diskusjon var ikke for å finne sannheten, men mer for diskusjonens skyld.

KIRKEN

Det var nå gått over 30 år siden Jesus døde. Det er nesten en generasjon. På denne tida var det vunnet mange nye kristne, og en del av de eldre som hadde blitt omvendt i den første tiden var døde. Kirken som samfunn var trolig noe mer organisert enn i begynnelsen. Dette avspeiler seg også i brevet.

Noen mener nok at kirken på den tid var fullt ut organisert med geistlige ledere på flere trinn. Det synes å være for bastant. Slike forskere taler også om dette brevet er skrevet senere enn Paulus’ liv, nettopp fordi kirken er så organisert. Men det blir lett en sirkeldefinisjon: Først bestemmer en alderen på brevet, og er det datert sent, må det inneholde regler for gudstjeneste-og kirkeliv. Eller man snur på det og sier: Brevet inneholder regler for ledere og kirkeliv, og da må det enten være skrevet sent eller kristenlivet var tidlig organisert.

Det er bedre å ta det som det står, som man sier. Det som sies om menighet og kristne ledere, behøver ikke å bety en sterkt organisert kirke. Det vil vi snart seg når vi leser og stanser ved dette brevet.

Kapittel 1.

1. Hilsen, v. 1-2 med løfte om livet.

Vers 1: Paulus, ved Guds vilje Kristi Jesu apostel til å forkynne løftet om livet i Kristus Jesus - [Kol 1: 1. 1Joh 2: 25.]

For siste gang skal Paulus hilse noen i et brev. Han vet nok at det lakker mot slutten for ham (kap. 4,6), men han vet trolig ikke hvor nær tiden er. Få av oss gjør det, hvis vi ikke får tydelig beskjed.

Også denne gang kaller han seg apostel. Dette greske ordet ”apostolos” betyr sendebud, med et bundet mandat.

Først sier han at han er apostel etter Guds vilje. Han forklarer ikke det videre, slik han gjør f eks i Galaterbrevet 1,1. Men leserne kjenner ham nok godt og vet at hans kall ikke er noe han selv har valgt. Hans tjeneste er Guds valg, og det må det alltid være om det skal bli rett.

Kallet var å forkynne, og det hang sammen med Jesus Kristus. Han er sentrum i all kristen forkynnelse.

Men her får den kristne forkynnelse en fin vinkel: Paulus skal forkynne ”løftet om livet i Kristus Jesus”. Ordet løfte peker tilbake til GT og de mange profetiene om Jesus Messias og det evige liv han kom med. Enkelt og konsentrer sagt skal han forkynne evangeliet. Alt som hører med der, hører også med til vår kristne forkynnelse.

Vers 2 - til Timoteus, min kjære sønn: Nåde, miskunn og fred fra Gud, vår Far, og Kristus Jesus, vår Herre [Apg 16: 1. Gal 1: 3. 1Tim 1: 2. Tit 1: 4.]

Dette er et privatbrev til venne og medarbeideren Timoteus, samtidig som innholdet er så kristelig allment at det gjelder all sann kristendom. Legg først merke til at han kaller Timoteus for sin ”kjære sønn”. Han er selvsagt ikke hans kjødelige sønn. I første brevet sier han: Til min ekte sønn i troen, 1. Tim. 1,2. Det betyr trolig at Paulus hadde vunnet Timoteus for Gud og vært redskap til at han ble frelst. Derfor var det et ekstra tett bånd mellom dem. Alle troende er åndelige søsken. Men slike bånd blir ekstra sterke mellom en åndelig far og hans åndelige barn.

Og Paulus hilser ham med tre gode, åndelige ord. Den vanlige hilsen fra Paulus i alle sine brev er: Nåde og fred. Men i begge brev til Timoteus rydder han plass til et tredje. Og det er bare i disse to brevene han bruker dette orde – Miskunn slik.

Først nåde. Dette ordet betyr enkelt og greitt gratis. Det er noe du ikke har fortjent eller ventet eller skal betale for. I en slik hilsen betyr ordet nåde at Paulus ønsker leserne skal få alle Guds gaver og frelse. Det betyr at de får se at alt er en fri gave fra Gud. De kan ikke gjøre noe selv for å få noe av Gud. Og de skal ikke gjøre noe slev, for alt er allerede gjort av Jesus Kristus som Guds Sønn. Og Gud vet godt at vi behøver alt av ham. Derfor kommer det neste ordet:

Miskunn. Miskunn er nettopp et ord som viser at vi behøver hjelp. Da Jesus gikk omkriing en dag og så folket, fikk han inderlig medynk med dem, Mat. 9, 36. Og det skjedde fordi de ikke kunne klare seg selv. Derfor måtte han hjelpe dem. Han hadde et miskunnelig hjertelag mot alle som var i nød. – At dette ordet står i et brev til en predikant, har en særlig betydning. Få mennesker er så hjelpeløse nettopp i sitt arbeid, som forkynnere. De reiser ut med evangeliet og går på talerstolen så tomme og fattige og føler seg så hjelpeløse i tjenesten. En vanlig arbeider kan forberede seg godt og vite at arbeidet skal gå noenlunde bra. Det kan ikke en forkynner. Han har med åndsmakter å gjøre og usynlige motstandere. Derfor trenger han mer enn noen Guds miskunnhet.

Dernest fred! Her betyr det ikke bare fred med Gud som alle frelste syndere har. Paulus ønsker at de skal eie Guds fred i sitt hjerte. Vi skal leve livet under en åpen Guds himmel. Det gir kraft og frimodighet i livet og en indre harmoni der vi vet at alt er i orden. Vi har ordnet opp i alt og bedt om tilgivelse for synder og feil og skrøpeligheter. Her kan vi være trygge for tida vi lever i og for evigheten. – Det er en god hilsen, noe mer enn det mange sier nå Hei!

2. Paulus taler om Timoteus, v. 3-5.

Vers 3 - Jeg takker Gud, som jeg fra mine forfedre av tjener med en ren samvittighet, når jeg stadig minnes deg i mine bønner, natt og dag. [Apg 23: 1. Rom 1: 8, 9. Ef 1: 16. Fil 3: 5.]

Etter denne hilsen, sier han noe om seg selv. Det gjør mange steder i brevene sine. Men han gjør det ikke for å framheve seg selv. Det er det personlige vitnesbyrdet han bruker som illustrasjon til budskapet han vil framheve. Og få ting har slik evne til å skape kontakt som det personlige.

Først takker han Gud. Det er en del av bønnen, og vi må erkjenne at vi bruker det for sjelden. Paulus hadde sine takkeemner. Og vi har også mange slike.

Her sier han nå noe meget interessant om sitt forhold til det jødiske folk og dets historie. Paulus var selv jøde og var oppfostret og opplært i deres tro. Og nå sier han at han fra sine forfedre tjener Gud. Det må betyr, som Donald Guthrie peker på, at Paulus tenker på at Judaismen er så nær knyttet til kristendommen at han også som kristen tjener denne Gud, og at kristendommen på en måte er en fortsettelse av hans jødiske gudsdyrkelse. Dermed står Paulus i en annen stilling enn hedningene som ikke hadde denne bakgrunnen. Likevel blir han kalt til å være hedningenes apostel. Når Gud får tak i et menneske og frelse det av nåde, kan Gud bruke det som vitne for andre, selv om de ikke har samme bakgrunn. Når han så henviser til sine forfedres tro, tør han vente det samme av sin åndelige sønn, som S. Odland sier.

Deretter skriver han at han tjener Gud med en ren samvittighet. Før han ble omvendt til Gud, forsøkte han også å tjene Gud, og han gjorde av et helt hjerte. I sin nye tjeneste for evangeliet har han også gjort det. En ren samvittighet her er å vita at han gjør alt for Gud og har ingen baktanke om egen ære og fortjeneste av noe slag. Og det var slik vi alle skulle være i vårt arbeid for Gud.

En del av tjenesten er bønnen. Han har mange på bønnelista si. Og hver gang han husker på Timoteus, ber han for sin unge venn. Det kan være i bønnestundene om dagen eller når han våkner om natta. Da tar han Timoteus med fram for Guds trone og ber at Gud skal bevare ham og bruke ham i sin store tjeneste.

Vers 4 - Når jeg minnes dine tårer, lengter jeg etter å se deg igjen, så jeg kan bli fylt med glede. [Apg 20: 37. Rom 1: 11. 15: 23. 1Tess 2: 17.]

Mens han skriver dette, dukker Timoteus opp i minnet. Og det kanskje den siste avskjedsstunden han tenker på når han nevner tårene. Det var hardt for dem begge å skilles, så gode medarbeidere for Gud som de var. Da fløt tårene hos ungdommen. Nå skulle han stå mer på egne bein, menneskelig talt. Paulus hadde vært en god støtte i livet.

Paulus hadde det på samme måte. Han fylles av lengsel etter ham: Tenk om vi kunne være sammen igjen i misjonsarbeidet. Han så virkelig fram til et nytt møte. Da ville de begge bli fylt av en stor glede. Paulus har kanskje følt seg litt avhengig av Timoteus han også. Det er alltid godt å være to.

Vers 5 - For jeg er blitt minnet om din oppriktige tro, den som bodde først i din mormor Lois og i din mor Eunike, og som jeg er viss på også bor i deg.

[Apg 16: 1. 1Tim 1: 5.]

Flere minner strømmer på – nå om hans tro. Paulus var overbevist om at Timoteus var en ekte kristen. Han hadde en oppriktig tro. Det er kjent at det alltid har vært hyklere og falske kristne, se f. eks. Sendebrevene i Åp. 2-3. Og falske kristne er igrunnen bevis for at det finnes ekte troende. Hvorfor skulle man ellers etterligne noe som ikke eksisterte? Jfr. også 1. Tim. 1, 2.

Den oppriktige tro er den som er kjenner sin synd og fortapte stilling og vet at han ikke kan frelse seg selv. Derfor må han alltid leve på nåde og regne med Jesu frelsesverk. Da blir vi ydmyke og små i oss selv og fullstandige avhengige av Gud. Paulus var overbevist om at slik stod det til med Timoteus.

I tillegg hadde han en kristen bakgrunn. Både mor hans, Eunike, og mormor hans, Lois, var slike sanne kristne. Dette er altså en kristen familie i tre generasjoner. Paulus har antagelig kjent dem alle ettersom han kan gi dem slike vitnesbyrd. De kan ha kommet med under hans virksomhet. Far hans er derimot ikke nevnt, og han var trolig ingen kristen på dette tidspunkt. Han var greker, Apg. 16, 1.

3. Paulus formaner Timoteus, v. 6-7.

Vers 6 - Derfor minner jeg deg om at du igjen opptenner den Guds nådegave som er i deg ved min håndspåleggelse.

[Apg 6: 6. 1Tim 4: 14.]

Fram til vers 14 har vi her et avsnitt med formaninger og oppmuntringer til Timoteus. Selv om Timoteus var en disippel av Paulus og slik hadde gått i god skole, behøvde han det. ”De beste mennesker trenger påminnelser,” sier Matthew Henry. Vi mennesker er glemsomme, og det bare øker på med alderen. Mange selvfølgelige ting blir altfor ofte glemt i dagens strev.

En slik påminnelse er her å tenne opp igjen og slik fornye nådegaven han hadde fått. Det er en Guds nådegave det er tale om her, og ikke kvalifikasjoner han selv hadde skaffet seg eller mer alminnelige naturgaver. Det var noe han hadde fått fordi han var en kristen og fordi han var en forkynner av Guds ord.

Han skulle tenne den opp igjen, slik man blåser liv i glørne i ovnen. De ligger der og merkes kanskje ikke. Og de gjør ikke noe nytte før noen blåser på dem, samler glørne og legger ny ved på. Det skjer altså en prosess i denne opptenningen. Og det skjer ved at man bruker de glørne som allerede er der.

Det er hemmeligheten til en slik fornyelse i kallet og tjenesten. Det er tydelig at Timoteus var langt nede og hadde mistet frimodigheten og kraften i sin tjeneste. Og da blir han minnet om flere ting.

Å tenne opp igjen sin nådegave er igrunnen å ta den i bruk, selv om den synes liten og ubetydelig hvis du sammenligner deg med andre tjenere i Guds rike. Det er forresten ganske farlig. Vi skal ikke være lik alle andre eller noen bestemte store Guds kvinner og menn. Vi skal være det vi er, slik vi er skapt og på den plass vi er just nå.

Når vi så bruker den gave vi har fått, til å synge og vitne og tale om Jesus, skjer det forunderlige at gaven vokser ved bruk. Bruke alle anledninger og muligheter til tjeneste. Og du vil etter hvert se at frimodigheten øker og du blir befestet i kallet. Den som har skal få, sa Jesus. Mat. 25, 29. Og de tjenere han talte om der, hadde nettopp brukt de gavene de hadde fått, selv om de var forskjellige. Og da fikk de mer.

En interessant side ved dette er at Timoteus hadde fått nådegaven da Paulus la hendene på ham og bad for ham, jfr. 1. Tim 4, 14. Vi vet ikke sikkert når dette skjedde, men det var trolig i begynnelsen av hans tjeneste. Og det var ikke en automatisk handling ved håndspålegging. Det var Gud som virket der og ha gav ham gavene. Ånden var til stede og gjorde sin virkning. Noen tar dette som bevis for at det allerede på Paulus’ tid var høytidelige ordinasjoner av prester, slik det er i mer høykirkelige kretser. Den konklusjonen er ikke nødvendig å dra. Det var heller trolig en enkel handling slik man også har det nå noen steder.

En viktig grunn til denne nedturen hos Timoteus, kan ha vært menneskefrykt. Den har mange slitt mye med. Det koster å være en sann disippel, og da er vi fristet til å gi opp eller slå av på kravet. Denne tanken fører han videre i neste vers.

Vers 7 For Gud gav oss ikke motløshets ånd, men krafts og kjærlighets og sindighets ånd.

[Ord 24: 10. Rom 8: 15. 2 Kor 4: 1.]

For å hjelpe den unge Timoteus på rett kjøl, forteller Paulus hva Gud har gjort for oss. Det er alltid en god hjelp. Og først sier han hva som ikke er av Gud: motløshets ånd. For motløsheten er en åndsmakt. Den kan ta tak i vårt indre og lamme hele personligheten slik at vi blir ute av stand til noe. Den gjør åndslivet svart og tomt og tar fra oss initiativ og evne til nesten alt. Det er nesten umulig å komme ut av motløsheten, når vi ser på oss selv. Det er da Paulus forteller hva Gud positivt har gjort for oss.

Og det er løsningen. Gud har gitt oss en annen ånd, en større åndsmakt enn det jordiske og det onde. Og denne åndskraft er tredelt: kraft, kjærlighet og sindighet.

Først Kraft. Dette behøver ikke bety at han hadde en sterk personlighet og hadde naturgaver som en leder. Her er det tale om en åndskraft som gis til Guds barn når vi overgir oss i hans hånd. Apg. 1, 8. Å bli sterk i Herren er å la han gjøre verket og vi er bare et villig og lydig redskap. Ef. 6, 10. Gud har gitt mange som var svake av natur en ny frimodighet ved sin Ånd. De våger å stå fram som en kristen i motgang og vanskelige situasjoner. Da blir æren gitt til Gud fordi vi ser at vi ikke er noe i oss selv. Derfor henger Guds kraft sammen med ydmykhet og avhengighet av Gud.

Dernest kjærlighet. Det er ikke noe å undres over at vi elsker de som elsker oss igjen. Det er ingen stor ting. Det er også lett å være glad i de som mer snille og uskyldige, som små barn. Men Bibelen viser oss at vår kjærlighet og omsorg også skal nå til de vrange og umulige og til og med fienden. Og da strekker ikke vår naturlige kjærlighet til. Vi må få kjærlighetens ånd som er av Gud. Og den får vi ved å ta imot og betrakte og tilegne oss den kjærlighet Gud har vist mot oss i Kristus, da han døde på korset. Veien til å elske de onde, er å gå til korset og se hva Gud har gjort for dem. 1. Johs 4, 10 og 19.

Deretter har vi fått sindighets ånd. Dette ordet er oversatt på flere måter da ordet har en rik og vid betydning. Den engelske reviderte oversettelsen (RSV) oversetter med ”selv-kontroll”. Det er også oversatt med ”et sundt sinn” (KJ). Den som ikke har kontroll over seg selv, kan ikke lede andre. Derfor skriver Paulus om seg selv at han undertvinger sitt legeme og holder det i trelldom (1. Kor. 9, 27). Men han taler ikke bare om rent menneskelige forhold som alle sterke personligheter kan makte. Dette er noe Gud har gitt i sitt rikes tjeneste. Det gjelder å være sindig og sund i det åndelige liv, en ånd som prøver alt vi møter på Guds ord.

4. Lidelse uten skam, v. 8.

Vers 8 Skam deg derfor ikke ved vår Herres vitnesbyrd eller ved meg, hans fange, men lid ondt sammen med meg for evangeliet, i Guds kraft!

[2: 9. Rom 1: 16. Ef 3: 1. Fil 1: 7. Kol 4: 18.]

Fordi vi har fått både kraft, kjærlighet og sindighets ånd av Gud, behøver vi ikke å skamme oss over evangeliet og Herrens vitner. Og det er særlig Paulus som fange de ikke skal skamme seg over. Evangeliet og Guds rike har ikke tapt sin kraft og berettigelse om noen må lide her i verden. Vi skal heller gå sammen med de som lir og selv lide for Guds rike. Guds kraft gjelder for alle som tror.

En side ved dette er at Paulus led fordi han forkynte om Jesus, og det var det ikke alle som ville høre. Det upopulære fører ofte til strid og lidelser for Guds tjenere. I vår verdensdel fører det ikke så mye til fengsel og dom. Motstanden kan komme på andre måter, som å bli utestengt fra kirker og samfunn og arbeid i Guds rike. Hvis vi vet at vi følger Guds ord, skal vi være frimodige og gå ut i tjenesten der veien åpner seg, selv om det blir motgang og lidelse. Gud er alltid med sitt folk.

5. Liv i Jesus, v. 9-10.

Vers 9 Han er den som har frelst oss og kalt oss med et hellig kall. Han gjorde det ikke etter våre gjerninger, men etter sin egen rådslutning og nåde, den som han gav oss i Kristus Jesus fra evighet av. [Rom 8: 28. 16: 25. Ef 1: 4. 2: 8, 9. 1Tess 4: 7. Tit 1: 2.]

Etter ordet om ikke å skamme seg, men heller lide vondt som kristen, kommer et herlig ord om vår frelse. Det er som om Paulus vil si til ungdommen: Se, hva kristendom egentlig er og hva Gud har gjort for deg – det er vel ingen ting å skamme seg over! Ja, det er en ære hos Gud å få lide litt for dette.

Gud har frelst oss er det første han sier. Det er det største som kan hende et menneske. For det betyr at vår fortid er gjort opp med Gud og hele vår framtid er lagt i Guds hånd. Grunnen til at vi er frelst, er ikke nevnt her. Det er ikke alltid Paulus og andre taler om alt på samme sted. Det er i grunnen umulig og unødvendig når vi har hele Bibelen. – Når han sier det slik: Han er den som har frelst oss, må det bety at han utelukker alle andre, både oss selv og andre religioner og mennesker. Det er Gud som har frelst oss. S. Odland sier frelse er her uttrykk for hele Guds forløsningsverk. Mer eksakt kan vi si at frelsen her er den forløsningen som skjedde på Golgata. Det er noe som er skjedd i fortid for alle mennesker.

Gud har kalt oss. Hvorfor kommer kallet etter frelsen? Hva slags kall er det tale om her? Det har vært talt som om Gud har frelst alle mennesker, deretter kommer kalt – og det skulle være en ekstra forsikring for vår frelse. Han har jo allerede frelst oss før han kalte. Men det blir lett en avart av kalvinismen som lærer at Gud har utvalgt noen til frelse, og de er allerede sikret frelsen.

D. H. Stern sier i sin ”Jewish New Testament Commentary at kallet er i nåtid og gjelder et liv i hellighet, ikke i frihet for kjødet, jfr. kap. 3, 2-5. Det samme sier Paul Blackham i en liten Keswick-kommentar. ”Han frelste oss for å kalle oss til et hellig liv.” Slik oversetter også E. H. Peterson i ”The Message”. Og det er Paulus’ tanke med sin medarbeider som på en måte blir hans etterfølger. Det er bare denne enkeltpersonen som får to brev fra hans hånd i avslutningen på Paulus’ liv. Ordene og formaningene videre i brevet viser oss det. Og kallet til hellighet gjelder oss alle, derfor bør vi ta slike ord vennlig opp og la de bli en del av vårt liv.

Gud har gjort det av nåde. Paulus er flink til å forkynne nåden. I sine brev sier han sterkt: Det er ikke av oss selv, vi er frelst av nåde. Ef. 2, 8. Hele verket er Guds, ikke en eneste av våre egne gjerninger gjelder her. Vi mennesker er slik at vi gjerne vil hjelpe til også i det åndelige. Det er så skamfullt og nedverdigende å måtte ta imot alt uten å betale. Vi føler oss gjerne som tiggere innfor Gud. Det er vi også.

Men når vi har erfart nåden slik den er beskrevet i Bibelen, blir det en god og salig opplevelse. For da får vi se at vi er ikke i stand til å gjøre noe godt for Gud. Den veien er utelukket. Synden har fratatt oss all mulighet til å gjøre det egentlige gode.

Gud gjorde det i Kristus. Her ligger så løsningen. Og den kommer vi stadig tilbake til i Guds ord. Vi er ikke noe annet enn det Gud har gjort oss til. Her er vi også tilbake til nåden. Det er ikke av oss selv, det er Guds verk alt sammen. Men her kommer tillegget: Det skjedde i og på grunn av Kristus.

Vi er med andre ord inne i Kristi liv og død og forsoning for våre synder. Det begynte ved inkarnasjonen – da Jesus ble menneske, det vi feirer hver jul. Gjennom hele sitt liv levde han etter Guds lov til Guds ære. Alt dette var for vår skyld. Han levde så å si for oss.

På korset på Golgata kulminerte alt: All verdens synd ble samlet på ett sted. Da han døde, betalte han skyldbrevet og sonet vår synd ved å ta den straff som lå på oss alle. Jes. 53. Og ”alt dette er av Gud”, 2. Kor. 5, 18.

Vers 10 Nå er denne nåde blitt åpenbaret ved vår frelser Jesu Kristi åpenbaring. Han har tilintetgjort døden og ført liv og uforgjengelighet fram i lyset ved evangeliet,

[Jes 25: 8. Rom 16: 26. Kol 1: 26. Tit 1: 2. Heb 2: 14.]

Frelsen er åpenbart. Gud åpenbarte frelsen da Jesus ble åpenbart – både ved å komme til jord og ved sin død og oppstandelse. Synden har gjort oss både døde og døve og blinde. Vi ser ikke vårt beste åndelig sett, og vi ser ikke Guds vilje og frelsesplan. Gud selv måtte dra sløret til side og vise oss alt sammen. Derfor er det et stort øyeblikk da Kristus kom til jord. Det ble en eneste stor åpenbarelse av Gud. Jfr. Johs 1, 18.

Døden er tilintetgjort og alt er blitt nytt. Døden kom inn i verden ved synden og har alltid vært menneskene store fiende. For den gjør slutt på alt for oss her på jord. Og vi kan ikke gjøre noe med døden. Vi kan klare å utsette den noen tid ved medisiner og hjelp. Men hvert eneste menneske vandrer hver dag nærmere denne fiende. Det verste ved døden er likevel ikke at livet er slutt med den. Det er en fortsettelse etter døden – og er evigheten. Innerst inne er det den folk frykter selv om de sier at de ikke tror på noe etter graven. Evigheten ligger der som er spørsmål. Hva skjer da? Hva med den andre døden?

Ordet her sier at Kristus har gjort døden til intet. Punktum. Det som er tilintetgjort eksisterer ikke mer. Det er borte. Fra en side sett er det slik for alle mennesker, ved at alle har en mulighet til å bli frelst. Vers 11 sier noe om hvem det gjelder for personlig. Men frelsen er ordnet for alle. Du har en mulighet.

Han tok bort dødens brodd og førte liv og uforgjengelighet fram for lyset. Noe nytt kom i stedet for mørket og synden og den evige død. Det nye livet som var i evighet og derfor er uforgjengelig er livet med Gud. Som en kristen eier du det.

Ved evangeliet skjedde det. Slik beskriver han veien til livet. Ingen religion kan hjelpe oss til dette lyset og livet. Og ingen av våre egne gjerninger eller botsøvelser kan bevege oss en millimeter i rett retning. Vi er totalt hjelpeløse. Ser du hvor ofte Bibelen må si dette til oss? Vi glemmer det lett, og noen ganger vil vi glemme for det er mest behagelig for kjødet.

Da hørte vi om Jesus og hans gjerning. Om døden og blodet og nåden. Da skjedde enda en åpenbarelse: Guds Hellige Ånd viste oss at dette gjaldt meg. Slik var det å bli frelst! Det ble en slags a-ha!-opplevelse, som psykologene taler om. Vi hadde ikke forstått det før eller skjønt hvordan det hang sammen. I ett nu viste Gud oss dette, og mange av oss tenkte da: Det er jo så enkelt, og jeg burde ha forstått det før. Ja visst, men det var skjult på grunn av synden. Så ble det åpenbart ved Ånden.

6. Paulus lider uten skam, v. 11-12.

Vers 11 og ved det er jeg satt til forkynner og apostel og lærer for hedninger.

[1Tim 2: 7.]

Gud kalte Paulus til medarbeider ved at evangeliet kom til jord og dermed for å bringe evangeliet ut i verden. Og det var evangeliet som la grunnen for det. Paulus fikk selv møte Kristus ved Damaskus og fikk selv en slik ny opplevelse som ikke har noe med kunnskap og lærdom og kloke hoder å gjøre. Det er en absolutt fri gave fra Gud selv.

Han viste synderen Saul hvordan han skulle bli frelst og bli en ny Paulus. Samtidig viste han at Paulus skulle bli noe nytt. Det var slutt på den egenrettferdige tida som fariseer og forfølger av Guds menighet. Nå skulle han bli noe mer.

Han skulle bli en forkynner. Budskapet var det samme evangelium som hans elv hadde opplevd. Det skulle han fortelle til andre. Han skulle ikke lage til sin egen religion eller tenke ut dype tanker om Gud og hans vesen. Han var ikke kalt til å bli filosof. Han skulle bare tale Guds tanker og vise folk vei til frelsen. Her er vi like Paulus. Slik er også vårt oppdrag.

Dernest skulle han bli apostel. Vi vet at en av Jesu disipler, Judas, sviktet ham, og de andre valgte da en annen i hans sted, Apg. 1, 21-26. De måtte være tolv – det var Guds tall på disse grunnpilarene i den nye menighet, slik det var tolv stammer i Israel. Men i tillegg til dem valgte Gud selv en som skulle være apostel, Paulus. Om han godkjente Mattias som de andre valgte vet vi lite om. Men det sikkert at Paulus var godkjent av Gud. Og det var en god erstatning. En apostel er et sendebud med fullmakt, en slags ambassadør for Jesus. Det skulle Paulus være.

Men Paulus skulle også være lærer for hedningene. Til det var han vel skikket. Paulus var en skriftlærd og kjente Det gamle Testamentet meget godt. Derfor var han også god til å diskutere med jødene som ikke forstod at Jesus var Messias. Det gjorde han flere ganger. Han kunne også legge en god skriftmessig grunn for frelsen overfor hedningene. De hadde ofte sin egen Gud, og nå viste Paulus dem den sanne Gud, Skaperen og hans Sønn, forløseren fra synd.

Vers 12 Derfor er det også jeg lider dette. Men jeg skammer meg ikke ved det. For jeg vet hvem jeg tror på, og jeg er viss på at han er mektig til å bevare den skatt som er betrodd meg, til dagen kommer.

[2Kor 5: 19. Ef 3: 1. Fil 1: 6. 1Pet 4: 16.]

Nå har han forklart grunnen til at han lir som kristen. Det er ikke tilfeldig. Slik må det være fordi verden er Guds fiende.

Paulus har en sterk grunn å bygge på, og han lar seg ikke rokke. Han har visshet om noe som verden ikke forstår. Hans tro er ikke en følelse eller en ekstra gjerning har gjør for Gud. Troen er ingen ting i seg selv. Det som gjør troen så viktig og sterk er at han har tillit til den sterk person: Jesus Kristus.

Paulus har fått en skatt, eller: det som er meg overgitt, v. 12. Denne setningen blir forstått på to måter: Det er enten hans sjel og tjenesten for Gud som Han tar vare på. Andre sier det er noe Paulus har overgitt til Gud. Trolig har O. Hagesæther rett når han sier det er budskapet som er betrodd Paulus. Han har jo talt om sin lidelse, og Timoteus kunne tro at hvis Paulus døde, ville budskapet hans også forstumme. Nei, sier apostelen: Gud er mektig til å bevare evangeliet i denne verden. Ingen skal ødelegge det. Guds ord er ikke bundet, selv om vi mennesker blir bundet på ulik måte, se kap. 2, 9.

Paulus vet også at han skal bli bevart til den siste dag. Her stråler også vissheten fram. Paulus har en ufattelig stor tillit til Gud. Han skal ta vare på alt i Guds rike til den siste dag. Når Guds ord sier det, skal vi ikke tvile på ordet. Det har alltid gått i oppfyllelse og vil alltid gjøre det.

7. Ta vare på, v. 13-14.

Vers 13 Ha som forbilde de sunne ord du har hørt av meg, i tro og kjærlighet i Kristus Jesus [2: 2. 3: 14. 1Tim 6: 3.]

Flere ganger sier Paulus at han er et forbilde, og at de troende skal følge hans eksempel. Se. Fil. 3, 17; 1. Kor. 11, 1. Du skal leve et rett og sant kristenliv for å kunne si det. Derfor er det nok ikke alle som med sannhet kan tale slik. Men Paulus kan, selv om heller ikke han var aldeles fullkommen i alt. Men han var nøye med sitt liv og tjeneste, at han alltid gjorde det for Gud og ikke for seg selv.

Det er særlig forkynnelsen han tenker på her. De sunne ord er evangeliet, det Jesus selv har forkynt, jfr. 1. Tim. 6, 3. Det gjelder både forkynnelsens innhold at det er etter Skriftene, og selve framføringen at den skjer på en evangelisk måte. Det skal skje i tro og kjærlighet. Timoteus selv må bli bevart i troen, slik Paulus ble, kap. 4, 7. Og hele tiden er kjærlighet til sjelene nødvendig.

Vers 14 Ta vare på den fagre skatt som er betrodd deg, ved Den Hellige Ånd som bor i oss! 1Kor 3: 16. 2Kor 5: 19. 1Tim 6: 20.]

Den fagre skatt er også evangeliet, her mest det Timoteus selv har fått og erfart av det. Ta vare på det, sier han. Da vokser erkjennelsen av Guds ord og han ser dypere inn i evangeliets hemmelighet. Timoteus sin tjeneste er å bringe dette budskapet ut til så mange som mulig. Den tjenesten må han også ta vare på. Han har kanskje vært inne i en periode med motløshet, kap. 1, 7.

Men han har fått Den Hellige Ånd, og den er mektig til å bevare ham. Slik er det med oss alle.

8. Barmhjertighet, v. 15-18.

Vers 15 Du vet dette at alle de i Asia har vendt seg fra meg, blant dem Fygelus og Hermogenes [2: 17. 4: 16. Apg 2: 9.]

Nå kommer et sørgelig avsnitt av apostelen. Han taler som sin egen erfaring og navngir flere mennesker som har såret ham og dermed gjort ham vondt. Det er altså tydelig at Paulus ikke alltid har medgang, heller ikke blant de kristne. Alle i Asia må bety alle de troende i provinsen Asia, dvs. den vestre del av det nåværende Tyrkia. ”Alle” må trolig forstås som en gruppe, dvs mange. Bibelen bruker det noen ganger slik, jfr. Mat. 20, 28: Jesus gav seg som løsepenge for `”mange”, som der betyr alle.

De har vendt seg fra ham. Det betyr trolig ikke åndelig frafall, da hadde han sagt at de hadde vendt Kristus ryggen. Men mange har vendt seg fra Paulus som menneske og leder, kanskje på grunn av uenighet i noe ved arbeidet. Paulus nevner to ved navn, Fygelus og Hermogenes. Det er mulig de har skilt seg ut på en spesiell måte og skuffet ham ekstra mye. Bibelen sier ikke mer om dem, mens tradisjonen nevner dem. Paulus er ikke redd for å nevne folk på navn, også i en slik negativ betydning. Det kan tjene som advarsel.

Vers 16 Må Herren vise barmhjertighet mot Onesiforus' hus, for han har mange ganger styrket meg, og ikke skammet seg over mine lenker.

[4: 19. Matt 25: 36. Apg 28: 20. Ef 6: 20.]

Enda en blir nevnt ved navn, ja en hel familie eller kanskje en husmenighet: Onesiforus’ hus. Men her taler han med positive ord: Mange ganger har han styrket Paulus og ikke skammet seg for ham som fange. Det ser ut til at dette betyr mye for Paulus. For hvis folk skammer seg for en Kristi fange og forkynner, faller det egentlig tilbake på Jesus selv. Da skammer man seg for evangeliets ringhet som tillater at dens ambassadør blir fengslet. Det virker så urimelig. Han må ha vært til stor hjelp for apostelen. Det sier han mer om i neste vers.

Vers 17 Da han kom til Rom, gjorde han seg mye umak med å lete etter meg, og fant meg.

Onesiforus reiste til Rom da Paulus var der, og lett lenge etter ham. Det må ha vært en stor stund for Paulus når denne mannen viste seg i fangehullet. Trolig var dette nytt for Timoteus siden han forteller det her. I fangenskapet betydde det nok mye for Paulus å få besøk, særlig når han har sagt at mange hadde sviktet ham. Det er mulig at Onesiforus også har hjulpet ham med mat og klær o.a., men det viktigste var nok at han hadde styrket Paulus, som D. Guthrie skriver (i Tyndale Comm.)-.

I det apokryfiske skriftet om Paulus og Teklas gjerninger er det sagt at han ble frelst ved Paulus og viste gjestfrihet mot apostelen i Iconium. Men det er ikke omtalt i Det Nye Testamentet.

18 Må Herren la ham finne miskunn hos Herren på den dagen! Hvor store tjenester han har gjort i Efesus, vet du best selv.

[Matt 5: 7. Apg 18: 19.]

To ganger sier Paulus at han ønsker at Herr en må vise miskunnhet mot Onesiforus, v. 16 og 18. I det siste verset går tanken framover mot Herrens dag, dvs. den siste tid. Mange tar det som uttrykk for dommedag. Men det er lite trolig at han tenker på dommen om frelse eller fortapelse her. Dette spørsmålet blir avgjort her på jorden, når vi tror på Jesus Kristus til frelse. Men han kan tenke på at han må bli bevart i troen helt til den siste dag.

Men det er likevel trolig at Paulus her skriver om lønn for den kristnes arbeid. Han taler jo om ”hvor store tjenester han har gjort”, i dette verset. Tanken på lønn har også Jesus talt om, f. eks. i Mat. 10, 41f. Den som tar imot en profet fordi han er en profet, skal få lønn som en profet. Og den som gir noen et glass vann fordi han er en kristen, skal ikke miste sin lønn. Det kan ikke bety frelse. Det får vi ikke ved å gi bort et glass vann. Andre steder er det også tale om lønn for en kristen, men det er alltid nådelønn. En sann kristen vil aldri tenke at han fortjener noe.

.