Dei første kristne – APG - A.
UTVIKLINGA I DEN FØRSTE KRISTNE TID - frå ACTA:
Oversikt.
Kap. 1. Oppdraget v. 8: vere vitne. Gjenkomsten. Svikaren - ein ny funnen.
Kap. 2. Utrustningen: eit møte med Gud ved Ånden. Det resulterer i forkynning. Merk sitat frå Guds ord (GT) her.
Kap. 3. Jesus har framleis makt - i sine vitne. han er sjølv borte, men har stefortrederar her. Han vener skal tale om Han og be folk omvende seg.
Kap. 4. Vitnemålet kostar. Dei opplever motstand og forbud - frå dei religiøse.
Kap. 5. Hykleri midt i menigheten, med løgn og pengekjærleik. Guds dom kjem i Guds time. Det vert ny motstand.
Kap. 6. Tenestefordeling og utrustning og krav til tenrar.
Kap. 7. Forsvarstale av ein kristen: Kva Gud har gjort i soga med sitt folk. Korleis Gud har leia folket. Det som skjer nå (då) er det same som skjedde i GT. Den første martyr.
Kap. 8. Ny forfylgjing, og meir hykleri. Men ein einsam vandrar vert frelst - ved Ordet.
Kap. 9. Forfylgjaren vert omvendt og eit nytt menenske: Saul vert Paulus.
Kap. 10. Den første heidning vert frelst. Peter leda til han, men er uviljug og forstår ikkje.
Kap. 11. Peter fortel om si oppleving. Den første kyrkja vert grunnlagd i Antiokia.
Kap. 12. Ein ny martyr: Jakob. Men Gud straffar forfylgjaren og den overmodige Herodes. Trass motstand hadde Guds ord framgang.
Kap. 13.
BIBELTIMER:
MISJONSARBEIDET.
I Apg. møter vi et dobbelt misjonskall: Jesus sender sine displer ut som vitner, og de formidler dette kallet videre til andre. Derfor ser vi snart at menigheten sender ut misjonærer (13, 1-4).
Lukas (som skrev Apg.) begynner sin misjonshistorie med Jesu himmelfart. Da blir misjonskallet klargjort for de 11 disiplene. Vi merker at Lukas både her og i sitt evangelium understreker vitnetjenesten. Disiplene skal være Jesu vitner fra Jerusalem like til jordens ende (Apg. 1,8; 2, 32; 3, 15; 4, 33; 10, 39; 10, 42; 13, 31f). Ordet vitne brukes i den dobbelt betydning: Disiplene skal bevitne at Jesus oppstod fra de døde (1, 21-22). Men videre brukes ordet generelt om evangelieforkynnelsen og om den personlige opplevelse av frelsen (vitnesbyrd) (8, 4; 11, 19-20). Ordet vitne betyr egentlig martyrium, å være et blodvitne.
Vi legger merke til at disiplene skal begynne vitnetjenesten i Jerusalem (der de var da) og gå til Samaria (på mange måter jødenes mootstandere, Joh. 4, 9), og så skulle de dra til fjerne land. Det skal fortelle oss at vi skal begynne hjemme hos oss selv. Der er det ikke alltid lettest å vitne, men der kan det også gi rik frukt. Vi skal heller ikke gå forbi de som står oss imot eller ikke liker oss. Og så må vi ikke glemme at Jesus sa: like til jordens ende. Ikke en avkrok skulle glemmes, og ingen stamme utelates. Det viser også hvordan evangeliseringen begynte hos jødene, men gikk videre til hedningene. Det er Apg.'s generelle misjonslinje.
Til tjenesten lovte han kraft ved Ånden. Det betyr ikke at Ånden er en ubestemmelig kraft, men at Ånden gir kraft når Jesus får fylle oss. Kraften er ikke noe vi kan vise fram, men mer at Misjonens Herre er med oss. Gjerningen er egentlig hans, slik førsteklassingen opplever det når læreren fører blyanten når barnet skriver sin første bokstav.
På pinsedag ble dette demonstrert idet Ånden fylte disiplene, og Peter stod fram som et ganske nytt vitne. Pinsedag er en enestående dag i kirkehistorien og skal ikke gjentas.
Da Peter talte i Jerusalem, var han lydig mot misjonsbudet og kalte folket til omvendelse. (Sml. Luk. 24, 47-48 og Apg. 2, 37-39). Etter at han og Johannes var fengslet, kunne de med frimodighet si: "Vi kan ikke la være å fortelle om det vi har sett og hørt" (4, 20). Da menigheten etterpå bad sammen, var det nettopp evangeliets fremme som lå på deres sinn: "gi dine tjenere å tale ditt ord med all frimodighet" (4, 29). Dette viser hvilken nød og misjonsglede de første kristne var besjelet av. De hadde bare en oppgave: å forkynne evangeliet og derved vinne mennesker for Gud. Misjonens herre vil at vi alle skal eie det. Selv i motgang og trengsel gikk de, og opplevde at Gud åpnet stengte dører på forunderlig måte ( 5, 19-20). De opplevde ikke underet for underets og sensasjonens skyld. Alt skjedde forat de skulle forkynne evangeliet for folket. Det var det de behøvde framfor noe annet. På den bakgrunn forstår vi også Peters frimodighet i trengelsen: Han måtte adlyde Gud mer enn mennnesker (5, 29; 4, 19). De var Jesu vitner og kunne ikke tie. Misjon var heldagstjeneste - hver dag lærte de i templet og rundt omkring i hjemmene (5, 42).
Det ble snart klart for disiplene at en arbeidsdeling måtte til. Sju gudfryktige menn ble valgt til diakoner for å ta seg av matutdeling og praktiske gjøremål. I denne sammenheng er det interessant å se på begrunnelsen de 12 disiplene gir: De ble så opptatt av det praktiske at de ikke fikk tid til å forkynne Guds ord. Etter arbeidsdelingen kunne de vie seg "helt til bønnen og tjenesten for ordet" (6, 2.4. U.o.).
Det brøt snart ut forfølgelse mot de kristne (8, 1). Det medførte at mange kristne flyktet og ble spredt omkring i landet. Og nå ser vi hvordan de vitnet overalt hvor de kom. De ble en slags reisepredikanter som vant mange for Gud (8, 4), det samme gjorde apostlene (8, 25; 11, 19.24).
Særlig interessant er Filips virksomhet. Han ble ført av Ånden et langt stykke for å hjelpe en eneste til tro på Gud (8, 26-39). Heller ikke den gang var Gud bare opptatt av de store skarer som på pinsedag. Han hadde omsorg for den ene og sendte en forkynner som stod midt i en stor vekkelse, for å hjelpe etioperen. De store skarer er ikke avgjørende, men at vi følger Guds kall i arbeidet.
1. Noen Hovedlinjer i den første misjonstid.
Vi skal følge noen hovedlinjer i de første kapitlene i Acta. Det viser hvorledes de første kristne levde og arbeidet for evangeliets fremme, utover det som alt er nevnt, men også med noen gjentagelser. Det var vekkelser i den første kristne tid, og det preget deres liv og den beretningen vi har om den første kirke.
a) De første kristne.
I Acta 1, 6-11. 24-26 får vi noen glimt av hvorledes de første kristne var. Vi møter Guds rike på jord - det som ikke er av denne verden. Joh. 18, 36. Hva sier dette avsnittet om dem?
De hadde Åndens kraft, 1, 8. Det er Guds rike i oss. I oss selv er vi kraftløse og fattige. Ingen nådde fram ved egen hjelp. Her må vi nøye oss med å vise noen hovedtrekk ved Åndens gjerning:
a) Ånden skal lede oss til hele sannheten og minne oss om alle ting. Joh. 16, 13; 14, 26. Kraften fra Gud er avhengig av om vi lar oss lede av den. Det er et spesielt viktig poeng. Han skal lede oss når det gjelder frelse og kristenliv. Men her er det viktig å merke seg: Ånden taler alltid i samsvar med Guds ord, Bibelen. Joh. 16, 13. Svermeriet kommer lett der dette ikke er klart og tatt hensyn til. Vi taper kraft når vi ikke er lydige mot denne påminnelsen.
b) Ånden skal overbevise om synd, rettferdighet og dom. Jog. 16, 8ff. I oversettelse av 1978 heter det: Han skal gjere det klart... Ingen blir overbevist i åndelige spørsmål med argumentasjon eller menneskelig visdom. Menneskene har alltid motargument og selvforsvar, særlig om synd, rettferdighet og den endelige dom. Guds Ånd må gjøre det klart. Til mer vi regner med det, til mer kraft eier vi i tjenesten. Det viser hvor uduelige vi egentlig er.
c) Ånden skal vise oss Kristus. Joh. 16, 14: Han skal herliggjøre meg. Vi eier kraft fra Gud i den grad Kristus blir stor og herlig for hjertet. Et eksempel er Tomas. Han var vantroende, men Jesus viste ham sine sår. Da sa Tomas: Min Herre og min Gud. Joh. 20, 27-28. Se Jes. 53, 5: Ved hans sår har vi fått legedom. Og Peter sier: Han bar våre synder... 1. Pet. 2, 24. Å være en kristen er å leve ved Jesu sår. Det er det eneste stedet vi er fri synden - da kommer frimodigheten og kraften. Brevene i NT viser oss at de første kristne var mye opptatt av dette.
De vitnet om Jesus, 1, 8. Dette er Guds rike omkring oss og ved oss - en grunntone i misjonen. Vitnesbyrdet er ikke om oss selv, det er heller ikke små taler. Det er det selvopplevde sammen med Jesus. Joh. 3, 11; 1. pet. 2, 9. Å vitne er å fortelle om det Jesus har gjort for oss. Misjon er også dette: å vise andre hen til Jesuys, ikke først og fremst å hjelpe dem sosialt eller politisk/økonomisk. De første kristne så det klart. derfor la de alltid mest vekt på å forkynne Kristus. Apg. 8, 5. Men de glemte ikke det sosiale, 11, 29. Vi tar med et par ting om vitnetjenesten:
a) Alle skal være med. Å vitne er ikke oppgave for spesialister
men for hver og en som har møtt Jesus. Vi kan vitne både ved ord og gjerninger, 1. Pet. 3, 1. Joh. 15, 26-26. Ordet sier at Ånden skal vitne (Åp. 22, 17), men også vi! Spørsmålet er da: hva slags vitne er vi? Gir vi andre et godt bilde av Kristus? For å bli det, trenger vi kraft fra Ånden, dvs. la han vise oss Jesus og lede oss inn i Ordet og lydighet. Det gjør oss små, og det gjør oss til bedre vitner.
b) Vitnesbyrdet skal ut til verdens ende, dvs, alle steder. Et vitne kan aldri stanse så lenge det er steder som ennå ikke har hørt og folk som ikke tror. De skulle begynne i Jerusalem - det er hjemmet og naboen. Den vitnetjenesten er ofte vanskeligst. Men den er spesielt viktig. Deretter skuklle de gå til Samaria - det var de som jødene ikke hadde samfunn med, Joh. 4, 9. Det kan være uvenner og til og med fiender. Judea var deres eget land og folk, dvs. indremisjon.Og videre skullde gå helt ut, til verdens ende. Det er ytremisjonen. Alle folk og rike skal høre. Så stor er oppgaven. Jesus venter vi skal være med. Noen skal gå - andre skal sende. Ordren gjelder helt ut - og kraften når helt ut.
Vekkelsepredikanten Evan Roberts i Wales sa til de troende når han kom til et sted for å tale på vekkelsesmøter: "Det må ikke være noe mellom Gud og deg." Det ville hindre og stenge for arbeidet.
De ventet Jesu gjenkomst, 1, 11. Det er Guds rike i fullendelsen. da er vitnetjenesten slutt og de troende er for alltid hjemme hos Jesus. Vi har klare løfter i Bibelen om det. Noen har regnet seg fram til at Jesu komme er nevnt over 300 ganger i NT. Her får apostlene et klart løfte: Denne Jesus... skal komme igjen. Da tar han sine hjem til den evige salige himmel. da er alle anløedninger til å bli frelst slutt, nådentiden er ute.
Da er også alle anledninger til misjon slutt, det er siste dag for vitnetjeneste, offer og arbeid for Herren. Da får de troende lønn for tjenesten, ikke etter resultatet av arbeidet, men etter troskap i tjenesten. Spørsmålet er da: finner han oss vakende og opptatt i arbeidet?
De første kristne levde i forventningen etter Jesu komme. Det gav kraft, frimodighet og interesse i arbeidet. Dette var nok en av hemmelighetene til at de første kristne lykkes i misjonsarbeidet: tyngdepunktet lå hos Jesus og i himmelen. Ser vi v. 11 sammen med v. 6 ser vi at problemestillingen blir dette: Hovedsaken blir ikke NÅR Jesus kommer, men AT han kommer.
De levde under Guds ledelse, 1, 24f. En av apostlene svek Jesus - Judas. Tallet tolv var viktig, det minnet dem om Israels 12 stammer som uttrykk for Guds folk. Og her merker vi oss det krav som ble stilt for å kunne kalles apostel: han skulle ha vært sammen med Jesus (her menes i legemlig live) og de andre fra Johannes' dåp til Jesu himmelfart, v. 21f. Oppgaven var nemlig å vitne om hans oppstandelse. Derfor kan vi ikke kalle noen apostel i dag. To menn med disse kvalifikasjoner ble stilt fram, v. 23. Hvem av dem skulle så være apostel? Her ser vi at de søkte Guds ledelse i en slik sak. De bad: Herre, vis oss du den rette. De tenkte ikke etter hvor duelige de var eller om de var godt likt. De søkte hjelp fra Gud. Så brukte de den gammeltestamentlige måten å kaste lodd for å finne den rette. Tanken bak var at Gud da - etter bønnen - skulle styre loddet slik at det ble rett. Og alle bøyde seg for det.
Et annet eksempel er kap. 13, 1-4. Her var spørsmålet hvem som skulle være utsendinger til misjonsmarken. Det var trolig flere som kunne ha reist, menneskelig sett. Ånden sa, står det. Hvorledes det hendte konkret er ikke sagt. Men det skjedde vel ved en av de profetene som er nevnt der, ved spesiell profetisk åpenbaring. Vi skal huske at dette var selve åpningsfasen for misjonen. Ved alle slike anledninger finner vi at Gud bruker ekstraordinære måter. Men vi skal ikke vente med å vitne til vi får slike åpenbarelser. Vi ser også at det var et ytre kall fra de kristne (menigheten) som stadfestet det indre kallet Paulus og Barnabas hadde.
Vi har også et eksempel i kap. 16, 6ff. Det var også et spesielt tilfelle. Da skulle evangeliet forkynnes i en ny verdensdel - Europa.
Hovedsaken for oss er dette: De første kristne var villige til å følge Ånden og Guds vilje. De forandret sine planer når de ble klar over Guds vilje. Det har mye å si oss i dag.
b) Forsamlingslivet i den første menighet. Apg. 2, 42-47.
Den andre hovedlinja om de første kristne er menighetsliv, hvordan de levde sammen både sosialt og åndelig. Det er kristenlivet i funksjon. Kan vi si at det er et forbilde på det rette, normale liv i en kristen forsamling? Her kan vi lære å følge Kristus ved å gå tilbake til de bibelske normer.
De holdt "urokkelig fast ved" noe, står det.[1] Ordet betyr å være sterk, fortsette i. Dette er ikke selvsagt. De kristne har bundet seg slik til Gud, som Paulus vitner om (kap. 20, 22). Det er noe av den kristne tukt: å la seg styre og lede av Guds ord i privatliv og menighetsliv. Når Paulus kaller seg Jesu Kristi tjener (slave) betyr det bl. a. at Jesus eier ham og disponerer over ham. Her er nevnt 4 ting som spesielt viktige for en kristen. (De fire B-er.) Og det er en nødvendig bakgrunn for å kunne drive rett misjon. De holdt fast ved:
A. Bibelen, apostlenes lære. Peters tale pinsedag er spekket med bibelsitat fra GT. Det samme ser vi i andre taler og i brevene i NT. Det viser at apostlene og de første kristne så på Bibelen som sin eneste og høyeste autoritet. Den måtte de følge. Det var deres styrke. Paulus kan vitne om at de første kristne fulgte denne linja, kap. 20, 27. For oss gjelder det selvsagt hele Bibelen, både GT, Jesu taler og liv og brevlitteraturen. Alt har samme autoritet. Og det må vi holde fast ved. Det er mange som vil ta det fra oss i dag.
a) Forkynnelsen skal altså være bygt på Ordet, og vårt vitnesbyrd må samsvare med Bibelen. Noe annet har vi ikke mandat til. Trolig er dette vår største svakhet nå.
b) Hverdagslivet vårt skal også samsvare med Ordet. NT har mye å si oss om kristenlivet, f. eks. Rom. 12 og Ef. 4. Frafall fra Bibelen er farlig, det drar alltid mer med seg og blir årsak til åndelige nedgangstider. Bibeltroskap er ikke bare et teoretisk eller intellektuelt spørsmål. det skal også vise seg i livet. Her er det viktig å ta vare på Bibelens ord slik det står, og ikke la våre egne tanker lese korrektur på Skriften.
B. Brodersamfunnet. Dette er livet sammen med andre troende, både i og utenfor forsamlingen. De kjente seg ett med de andre kristne, kap. 4, 32. Her er ikke tale om enhet mellom alle som sa de var kristne. Det ser vi av utviklingen senere. Her er det enhet mellom troende som bøyde seg for apostlenes lære, jfr. ovenfor. Enheten gav seg praktiske utslag, v. 44-46a. La oss nevne to sider ved dette hellige samfunnet:
a) Vi behøver andre kristne. Det er ikke Guds mening at vi skal leve isolert, for oss selv. Det er et tapt for oss. Å være sammen med andre troende er styrke, oppmuntring, glede og takk. Apg. 28, 15. Mang en trett kristen fikk ny kraft og nytt mot etter et stille samvær med en av Jesu ringe små. Kristenlivet er som en vandring i ødemarken. Der trenger vi hverandre - i vennesamfunnet.
b) Vi skal være til hjelp for andre. Vi skal ikke bare nyte, vi skal yte noe. 1. Kor. 14, 26: Hver enkelt skal ha noe med seg til møte. Det sløve, kritiske og kravfulle mennesket styrker ikke vennesamfunnet. Tenk om vi alle kom til møtene med tanken å gi noe. Du kan sitte og be for taleren, stemme i et sangvers i vitnemøtet og kanskje lese et bibelord som er blitt godt for deg. Og det at du kom og satt der var til oppmuntring for noen. Så viktig er dette samfunnet. Det er kjernen for kristenlivet i landet, nøkkelen til vekkelse og et godt kristenliv. Holder vi fast her?
C. Brødsbrytelsen eller nattverden. Det er opplevelsen skjærtorsdag på den øver salen. Det er styrkemåltidet, et spesielt samfunn blant de kristne.For dette er for Guds folk. Her skal vi minnes og forkynne Jesu død, 1. Kor. 11, 26. Da Jesus innstiftet dette, sa han: Dette er mitt legeme som gis for dere - til forlatelse for synd. Men nattverden skal ikke brukes som sovepute og unnskyldning for synd. Vi kan ikke gå til nattverdbordet og tro at en av den grunn er en kristen uten omvendelse og et kristelig liv. Derfor skriver Paulus alvorlig om å prøve seg selv først, 1. Kor. 11, 28. Nattverden er for de som tror. Av v. 46 ser vi at de også brøt brødet omkring i hjemmene der bare noen få kunne samles, og ikke bare i store forsamlinger under ledelse av apostlene.
D. Bønnene. Dette kommer sist, men er av den grunn ikke minst viktig. Vi ser hvorledes apostlene selv praktiserte dette, kap. 3, 1f; 4, 24f. 31; 12, 12. Bibelen taler både om privat bønn, lønnkammerbønn og felles bønn. De kan ikke erstatte hverandre, men utfyller hverandre. Ingen organisering eller talegaver kan brukes rett uten mye bønn. Gjennom hele NT kan vi følge denne hovedlinje: bønn. De lærte det av Jesus og brukte det mye. Og nettopp dette skulel vi holde fast ved mer enn før: en daglig stund alene med Jesus. Det gjelder særlig i arbeid for Guds rike, i misjon hjemme og ute. Vi merker oss hvordan Paulus taler om dette i forbindelse med rustningen, Ef. 6, 18. Vi skal ta på rustningen i bønn, og også be for ham som predikant.
Dette hører med til den indre vokster som en forutsetning for den ytre vokster i Guds rike, v. 47. Nye kom til tro. Vekkelsen fortsatte fordi samfunnet blant de troende var godt.
3. Vekkelsen.
Vekkelsen fortsatte fra Jerusalem og videre ut i landet og til andre land. Det var etter Jesu ordre i kap. 1, 8: fra Jerusalem til Samaria og Judea og til jordens ende. Peter fikk døpe den første hedning, men det var Paulus som ble hedningenes apostel, kap. 15, 7 og Gal. 2, 9.
Vi finner vekkelsen omtalt mange steder, f. eks.: Apg. 2, 41. 47; 4, 4; 5, 14; 6, 7; 8, 5-8; 9, 31; 12, 24; 13, 48-49 m. fl. st. Ut fra dette kan vi si at vekkelse og misjon var det normale blant de første kristne. Pinsedag var bare begynnelsen. Senere kom den vedvarende vekkelsen.Det gjorde livet rikt for de kristne. Det var langt fra tørre tider. Her skal vi se litt på forkynnelsen, hvorledes vekkelsen vokste fram og om møtevirksomheten. Vi må selvsagt gjøre det i korte trekk her.
a. Forkynnelsen som førte til vekkelse.
Troen kommer av forkynnelse, sier Rom. 10, 17. Det betyr at vekkelsen ofte blir slik forkynnelsen er. I den første kristentid finner vi flere kjennemerke på forkynnelsen ved apostlene:
a) Den var etter Skriftene, dvs i samsvar med GT. De hørte ordet, kap. 4, 4, og folk kom til tro. Det var aldri diskusjon eller tvil om GT var rett Guds ord.[2] Forkynnelsen var proklamasjon: slik er det. De slo fast at Jesus var den Messias som profetene og Moses hadde talt om, og at han var den enste som kunne frelse. Det var noe av kraften i forkynnelsen og i arbeidet for Guds rike i denne første tida. Kap. 2, 16f; 2, 25f; 2, 31. 34; 3, 18.22 .24; 4, 11; 7.
b) De talte om synd og derfor var omvendelse nødvendig. Og de talte direkte og skarpt om tilhørernes synd: kap. 2, 23b. 36b. 38. 40. Det var skarp tale til jøder. Kap. 3, 13ff. 19. 26; 4, 10f. 27. Jfr. Salme 118, 22. Det kostet sikkert å forkynne dette. derfor var de i bønn om frimodig, kap. 4, 29. Jfr. Ef. 6, 19.
c) De talte om frelse i Jesus navn alene - på grunn av Jesu død og oppstandelse. Oppstandelsen var seier over Satan. Gud hadde vist at han godkjente Jesu frelsesverk. Da kunne ingen ting stå seg mot dem. Det ga dem frimodighet. Vissheten om at bare Jesus kunne frelse, ga pågnagsmot og alvor. Kap. 3, 16; 4, 12. 33. "Intet annet frelse kan."
d) De fortalte om vekkelsene blant hedningene og drev slik misjonsinformasjon. Kap. 14, 27; 15, 3-4.7.12.14.
b. Hvordan vekkelsen vokste.
Her viser det seg altså at vekkelse i store trekk følger skjemaet i kap. 1, 8. Det er som flere sirkler, den ene større enn den andre. Sentrum er hele tiden ordet om Jesus og hans frelse. I begynnelsen var senter for vekkelsen i Jerusalem, senere ble det Antiokia i Syria.
a) I Jerusalem fra pinsedag og framover i 10-15 år. Her skjedde virkelig store og mektige ting.
(1) Pinsedag ble den nytestamentlige menighet skapt ved en storvekkelse der 3000 mennesker ble frelst på en dag, 2, 41. Dåpen var en naturlig følge av dette. Og det er en meget stor folkeskare tillagt den lille flokk på 120 (1, 15) som var kristne fra før. Men det er iikke utrolig.[3]
(2) Deretter hører vi om en daglig, kontinuerlig vekkelse, 2, 47. Det normale var at nye kom til hver dag.
(3) En ny storvekkelse møter oss i kap. 4, 4. tallet på de troende menn var nå kommet opp i 5000. Kristenflokken var altså ikke liten og viste godt igjen i Jerusalem.
(4) Så kom flere nye: "stadig flere som trodde på Herren", "en mengde både av menn og kvinner", 5, 14. "En mangfoldighet" står det i en gammel oversettelse. Og i kap. 6, 7 får vi vite at en stor mengde prester ble frelst og at tallet på disipler økte sterkt. Kistemaker nevner at etter et moderat oversalg må det ha vært 20 000 kristne i Jerusalem før forfølgelsen og Stefanus' martyrium.[4]
b) I Samaria var det vekkelse ved Filip (kap. 8, 5ff. 12 .14 (6, 5) og ved Peter og Johannes (8,14b). Også andre forkynte (8, 4). Forfølgelsen var en årsak til at vekkelsen og evangeliet ble spredt omkring i landet. De kristne måtte flykte, og der de kom var de vitner og bragte ordet om Jesus til nye mennesker.
c) I Judea og Samaria var det en stadaig vokster, noen ganger også ved tegn og under: kap. 9, 31. 35. 42; 32f. 36f. Senere finner vi Barnabas i Antiokia i Syria (11, 24) der en stor skare ble vunnet. Til denne kristenflokken var det Paulus kom en tid etter, v. 25 og var der ett år, v. 26f.
Av dette kan vi dra følgende konklusjon: Det var både store, spesielle vekkelser ved kjente talere, og en jevn tilgang på nye kristne i menigheten ved de kristnes liv og vitnesbyrd. Vi finner at det var flere med i forkynnelsen, ikke bare apostlene. Disse linjene finner vi går samtidig framover. Og det må ha vært en fantastisk tid. At så store folkeskarer kunne høre taleren uten høytaler har noen betvilt. Det er liten grunn til det når vi kjenner de store vekkelsene på John Wesleys og George Whitefields tid, som Howard Marshell bemerker.[5]
c. Møtevirksomheten og hvorledes de arbeidet. Det kan være lærerikt å stanse ved det her.
a) På pinsedag kap. 2, 1 var de alle samlet på samme sted. Det kan ha vært den øvre salen der nattverden ble innstiftet eller ved Salomos buegang i Templet. Huset (v. 2) lå slik til at folket hørte, v. 11. Hovedpoenget var at de holdt sammen og ventet, Luk. 24, 49.
b) De var samlet både i Templet, dvs. i Salomos buegang, kap. 3, 1. 11; 5, 12 og i hjemmene, 5, 42; 2, 46.
c) De gikk til sine egne og hadde slik et samlingssted, 4, 23.
d) De ble spredt utover landet pga forfølgelse ved Paulus. 8, 1.3.4-5.
e) De var ledet av Ånden - både i de ekstraordinere forhold og til daglig. 8, 26. 29.39; 9, 31; 13, 2.4; 16, 6-7.10.
Konklusjonen må bli: de hadde sine møter både offentlig og privat. de var ved (i) templet og i synagogene og i privathus. Når tallet på kristne økte, var det trolig nødvendig med flere hus der de kunne samles. Men de låste seg altså ikke fast i et bestemt mønster, men benyttet enhver anledning som bød seg til å vitne. Spesielt viktig var det å være ved templet der folket var. Olaf Moe sier at de snart hadde skrumpet inn til en sekt og ikke fått noen "innflytelse" om det hadde skjedd. [6] Derfor brøt de ikke med tempelgudstjenesten og synagogen.Vi ser også at Paulus først gikk til synangogen og forlot den først når jødene ikke tok imot.
4. Problem i misjonsarbeidet.
I begynnelsen var de kristne godt likt og godtatt av nesten hele folket, 2, 47. Det viser oss igrunnen et glansbilde av vekkelsen og forsamlingslivet. For problemene kom ganske snart. De møtte både ytre og indre vanskeligheter. Det kom først fra jødene, kap. 4, 1f. Etter pinsevekkelsen var det ingen motstand, ser det ut til. De ledende jøder håpet vel at det var et forbigående fenomen, en episode. Men i Apg. ser vi at velvilje mot kristendom aldri kan vare lenge hvis den er ekte. Det kristne saltet vil alltid svi.
Problemene i denne første tida var av flere slag, og vi kan dele dem inn i 4 grupper: forfølgelse, hykleri, misnøye og i lærespørsmål.
a. Forfølgelse.
Det er aktiv motstand mot kristendommen og de troende. Det gjelder spesielt den offentlige kristendommen og forkynnelsen. Det er ytre vanskeligheter. I Apg. finner vi at dette skjer flere ganger, med økende intensitet. En skjult, privat og passiv kristendom møter sjelden motstand.
a) Den første motstand kommer da Peter helbredet en lam ved templet, 3, 1ff. Han var oppreist i Jesu navn, v. 6.7.12.16. Dette sammen med forkynnelsen av Jesu oppstandelse ble årsak til forfølgelsen, 4, 1f., ikke selve helbredelsen. Peters tale om den levende Frelser forsterket dette. Saddukeerne trodde ikke på oppstandelse, derfor var de motstandere, 4, 2. Jødiske ledere var her motstanderne, men de fikk en lukka munn, 4, 1.5-6.14. Merk v. 17-18.
b) I kap. 5, 17-18 leser vi om ny motstand. det er nå tida etter at Ananias og Safira var tatt i løgn og flere nye under ble utført. v. 15-16. Heller ikke nå er det selve underet som irriterte, men Jesu navn. Her finner vi et vakkert vitnesbyrd om de kristne, v. 28: dere har fylt Jerusalem med deres lære! Jesus var kjent for alle i byen nå. Denne forkynnelse viste dem at Jesus var Gud og menneske.Nå var han levende på en ny måte enn før, og da var han enda mer farlig. Engelen berget apostlene, v. 19f.
c) I kap. 6-7 hører vi om forfølgelse i forbindelse med Stefanus' død. Jødene kom med falske vitnesbyrd mot ham for å felle ham, 6, 11-14, og de steinet ham til slutt.
d) Dette ble så begynnelsen til en ny stor forfølgelse i Jerusalem, 8, 1. Paulus hadde vært med da Stefanus ble steinet, 7, 58. Nå ble han en leder i forfølgelsen, 8, 3 og 9, 1f. Men forfølgelsen førte til ny vekkelse, og de kristne var ikke passive men vitner der de kom, 8, 4.
Forfølgelsen var ikke slutt med dette. Også der Paulus drog fram, skjedde det samme.
b. Hykleri.
Dette er vanskeligheter innen kristenflokken. Det skaper ofte de verste problem. Noen ganger er det vanskelig å oppdage det, og enda vanskeligere å løse rett. Her er to eksempler.
a) I kap. 5 leser vi om Ananias og Safira. Deres synd var økonomisk bedrag og senere løgn. Bakgrunnen var det nye fellesskapet mellom de troende. De som eide jord eller hus solgte det og ga pengene til apostlene. Det var for å hjelpe de mange fattige blant dem. Josef fra Kypros var en av de som solgte en åker, 4, 36. Da ble Ananias og Safira enige om (!) å gjemme noe av salgssummen til eget bruk. Det var ikke galt i og for seg. Felleseie var frivillig. Men feilen var at de sa det var alt og altså løy. Hvorfor gjorde de det? De ville nok at folk skulle tro vel om dem, at de ga alt de hadde. Likevel ville de ha noe ekstra selv.Det var med andre ord rent hykleri og direkte løgn. 1. Tim. 6, 10. Disse to syndene har senere gjort mye ondt i Guds menighet såvel som i samfunnet.
b) I kap. 8, 9f møter vi en ny person, trollmannen Simon Magus. Dette er etter Filips vekkelse i samaria, v. 5. Simon tok ved troen, han trodde Filip og ble døpt, v. 13. Han ble med andre ord begeistret og ble en ytre tilhenger av kristendommen. Sammenhengen viser at hjertet ikke var med. Da Peter kom, ville han kjøpe nådegaven til å gi Ånden for penger, v. 19. Dette røper en fullstendig mangel på åndelighet og forstand. Kanskje han trodde det var magi som kunne læres. Men han hadde ikke fått innsyn i selve grunnlaget for den kristne tro og var ikke gjenfødt. Det viser fortsettelsen. Det er ikke sagt noe om at forkynnelsen var feil. Men Peter lot seg ikke lure eller kjøpe. Han forstod hvor grunnskaden var: hjertet var ikke omvendt, v. 20ff.
c. Misnøye med praktiske ting.
Det skal ofte lite til før noen blir fornærmet, også på grunn av små, praktiske ting. Her ser vi at noen blant de første kristne knurret, kap. 6, 1ff. Avsnittet viser oss at det var et skille mellom jøder og grekere (hedninger). Ved matutdelingen ble hedningene lett satt til side, spesielt når flokken ble større.
Denne vanskeligheten ble løst ved en bedre administrasjon. Organisering og administrasjon av arbeidet er altså nødvendig også i Guds rike. Det kan tjene evangeliet når det blir gjort rett. Her ble arbeidet fordelt slik at noen skulle ta seg av det praktiske og andre skulle være forkynnere og forbedere. Til å ta seg av matutdelingen ble valgt 7 diakoner. Alle aksepterte det, v. 5. Og vi hører ikke mer til denne saken. Vi må gå ut fra at det fungerte godt så lenge de hadde dette felleseie i begynnelsen. Vi merker oss hvorledes disse praktiske tjenerne ble innviet ved bønn, v. 6, og de store krav som ble stilt til dem, v. 3.
d. Lærespørsmål.
I kap. 11 og 15 møter vi teologiske vanskeligheter i den første kristentid. Det gikk ikke lang tid før det skjedde. De hadde ikke et ferdig NT og heller ikke ferdig formulerte læresetninger eller bøker. Det dreier seg om grunnleggende lærespørsmål som kirken har møtt mange ganger senere.
a) I kap. 11 omtales Kornelius' omvendelse. Da ble straks spørsmålet reist: Kunne en hedning bli frelst slik uten videre, uten at han holdt Mose lov og ble omskåret? Til nå var det bare jødekristne og de hadde klart for seg betydningen av Mose lov. Dette problemet holdt på å splitte den første menighet av kristne. Peter ble anklaget fordi han hadde gått inn til en hedning og ett sammen med ham, v. 2-3. Så fortalte han om vekkelsen og misjonsarbeidet, v. 4 og 17. Poenget her er at de ble frelst på samme måte som dem, bare ved å tro. Når Gud hadde gitt dem frelsen ved tro, hvorledes kunne Peter nekte andre frelsen på samme måte? Da slo faktisk jødene seg til ro. De bøyde seg for Gud, og man skulle tro at alt var løst ved dette.
b) I kap. 15 møter vi samme spørsmål igjen. Paulus kom tilbake etter sin første misjonsreis - nettopp blant hedninger. Også nå - ved kirkemøtet i Jerusalem år 49 - ble noen jøder urolige: Måtte ikke hedningene bli jøder for å bli frelst? De visste godt at jødefolket var Guds folk, og en annen tanke var fullstendig fremmed for dem. Saken ble lagt fram for apostlene som hadde stor autoritet. Svaret ble nei. Frelsen er av nåde, og den er lik for alle.
Dette spørsmålet har vært framme mange ganger senere. Hva er nåde? Hvorledes skal et menneske bli frelst? Ikke minst var det brennaktuelt for Luther, og det ga støtet til den lutherske reformasjonen. Derfor ble "Sola fide et Sola gratia"[7] viktige grunnelement i den protestantiske kirken.
5. Misjonsbudet i Acta.
Vi finner misjonsbudet allerede i kap. 1 vers 8: dere skal være vitner - like til jordens ende.
Et spesielt sterkt påbud finner vi i Apg. 10, 42: "Og han bød oss å forkynne..." Vi skal først legge merke til sammenhengen ordet står i. Peter får bud fra Gud om å gå til Kornelius med evnageliets ord. Men jødene betraktet hedningene som urene, og Peter er bundet av denne tankegang. Derfor må Gud vise ham i et syn at alle er like for Gud, v. 34. Nå kan budet gå ut til alle folk: det er tilgivelse i hans navn, v. 43.
La oss så legge merke til forkynnelsens innhold: Jesus er innsatt som dommer av Gud. Den tone skal også lyde i misjonsforkynnelsen ved siden av det viktigste ordet om Guds kjærlighet og syndenes forlatelse.
Etter Paulus' første misjonsreis blir det første "kirkemøte" holdt i Jerusalem ca. år 49. Hovedsaken var misjonen. Det var nå klart at alle kunne blir frelst nå. Men hva med jødenes Moselov? Skulle hedningene tvinges til å holde den og på en måte bli som jødene? Her må vi huske at de tilstedeværende var jøder og bundet i sin tankegang til jødenes lære: hedningene måtte bli jøder (omskjæres og holde Mose lov) for å bli Guds barn.
På dette møte ble det så vedtatt en klar evangelisk linje for misjonsarbeidet: hedningene er fri Moseloven. Bare det som er skadelig og synd, skal de holde seg fra, 15, 20. Et ord fra GT blir nå brukt som skriftbevis, og vi legger merke til at alle bøyer seg for det.
Da Paulus møtte de eldste fra Efesus for siste gang (20, 13-38), gir han et særpreget vitnesbyrd om sin tjeneste. Han akter ikke sitt liv et ord verd, bare han får fullføre tjenesten: å være vitne om Kristi evangelium, v. 24. Slik er det rette tjenersinn: alt for evangeliet.
Og da han forsvarte seg for kong Agrippa (kap. 26) og forteller om sin omvendelse, er det nettopp dette han peker på: Herren Jesus hadde frelst ham og utvalgt ham til tjener og vitne, v. 16. Dette kallet hadde Paulus ikke vært ulydig mot. Han kan erklære at han har forkynt Guds ord i Israel, Syria og blant hedningene, v. 20. Og han peker på at det var grunnen til at han ble grepet og anklaget, v. 21. Selv om det kostet, var han altså villig til å gå Guds ærend.
Avslutningen i Apg. gir oss et godt og riktig bilde av resultatet av misjonsgjerningen til alle tider: Noen ble overbevist, andre var vantro, kap. 28, 24. Det er alltid vanskelig å bedømme resultatene av misjonen rett. Den ser bare Gud og den skal åpenbares rett i evigheten. Men vi må regne med en slik deling av tilhørerne når evangeliet forkynnes.
6.
2. PAULUS' MISJONSARBEID.
OVERSIKT OVER PAULUS' LIV OG GJERNING:
1. Barndom og ungdom.
a) Født ca. år 0-5? e. Kr. i Tarsus i Kilikia, Tyrkia. Han var jøde og foreldrene strenge fariseere (Apg. 23, 6). De var altså diasporajøder. Av Benjamins stamme, en av tostammeriket.
b) Gresk skole i Tarsus samt synagogeskole.
c) Rabinerskole i Jerusalem, 12 år gammel. Ved Gamaliels føtter. Gamaliel var sønn av Somon og sønnesønn av den lærde Hillel.
d) Var med ved steiningen av Stefanus, Apg. 7.
e) Ledet forfølgelsene i Jerusalem, Apg. 8.
f) Drog til Damaskus på spesialoppdrag av jødiske ledere.
2. Paulus' omvendelse og første kristentid.
a) Påvirkning av Stefanus tale. Apg. 7.
b) Omvendelsen ved Damaskus. Apg. 9, 1-19a. År 31. (?)
Paulus' omvendelse har krav på spesiell oppmerksomhet. Den er omtalt 3 ganger i Apg. Her kan vi bare understreke et par ting om ham. Gud ville selvsagt at han skulle bli frelst. Men Gud hadde en spesiell plan med ham: han skulle være et utvalgt redskap for å forkynne evangeliet til hedningene (9, 15; 22, 14-15; 26, 16ff). Han viet sitt liv til denne oppgave og fikk være redskap til manges omvendelse (9, 20; 26, 20).
Et spesielt kall fikk han til å komme til Europa. Han hadde egentlig tenkt seg et anne sted, mot Svartehavet. Men Gud tenkte noe annet, og Ånden hindret ham, står det. Om natten fikk han et syn der en fra Makedonia sa: Kom og hjelp oss! (16, 9-10). Dette ble et spesielt kall til å forkynne ordet der. Og han ble til stor velsignelse i denne verdensdelen.
Hans 3 misjonsreiser er tydelige eksempler på en mann som innvier seg helt til Guds sak. Helt til det siste var han opptatt i denne tjenesten, også mens han satt som fange - både i Filippi (16, 25ff) og til sist i Rom (28, 30-31). Vi føler oss beskjemmet når vi leser om et slikt vitne om evangeliet.
---
c) Hans første forkynnelse i Damaskus, 9, 19b-
d) Hans besøk i Jerusalem, 9,
e) Paulus igjen i Tarsus.
3. Den første misjonstid.
a) Til Antiokia i Syria.
b) Besøk i Jerusalem.
c) Antiokia.
4. Misjonsreisene.
a) 1. misjonsreis. År 45-47.
Paulus' første misjonsreis var det første egentlige organiserte misjonsarbeid i kirkens historie. Og vi kan lære noe av denne spede begynnelsen.
A. Innvielse og utsendelse av arbeidere, v. 1-4.
Det som skjedde her er mønstergyldig for alt "kirkelig" arbeid til alle tider. Det var både profeter og lærere i menigheten i Antiokia, blant dem var Barnabas og Saulus. Profeter i NT er forkynnere som taler til "oppbyggelse, formaning og trøst" ( ). Mange mener det er slike som taler spontant, i motsetning til de som har studert det på forhånd (O. Nilsen).
1) Nå holdt de gudstjeneste og fastet. Det ser ut til å være det normale. Det er ikke sagt noe om at de hadde et spesielt formål med denne gudstjenesten.
2) Da "sa" Den hellige Ånd noe. Hvordan denne talen ytret seg vet vi ikke. Det kan ha vært en minnelse til lederne, eller kanskje flere fikk den samme vissheten om at noe skulle skje. Barnes mener det skjedde ved direkte åpenbaring, og Bo Giertz sier at en av profetene "får et budskap ved Ånden". Det blir i alle tilfelle klart for dem at Paulus og Barnabas skulle reise ut som misjonærer. Men det er sikkert rett at kallet til dem kom ikke der og da. De hadde allerede vært en tur i Jerusalem på oppdrag fra menigheten, kap. 12. Og vi må forutsette at de allerede kjente kallet til misjonsarbeid. Det ser vi også av selve frelseskallet til Paulus: da ble det gjort klart at han skulle bli et redskap for Gud til frelse for mange. Men her kom menighetens stadfestelse av kallet og det konkrete tidspunktet for utreisen. Paulus og de 12 apostlene hadde lært å vente på Guds time, jfr. Luk. 24, 49. V. 2 sier også at Gud allerede hadde kalt dem til tjenesten. Det er fint å se at dette kom under gudstjenesten som vi må forutsette inneholdt bønn. Faste og bønn følges i NT.
3) Misjonærene ble innviet til tjenesten. De la hendene på dem, fastet og bad til Gud - både for dem som tjenere og for de som de skulle møte på reisen. Håndspåleggelse er en bibelsk praksis, og det skal skje i menighetens samling. Ettersom det står om faste, må dette ha tatt en tid. Det er trolig ikke bare tale om en samling der alt skjer på en gang. De første kristne hadde ikke slik hastverk i tjenesten.
4) De drog ut - utsendt både av menigheten i Antiokia i Syria og "av Den Hellige Ånd". De var utsendinger for de kristne - men vi legger merke til at de ikke lovet å støtte dem økonomisk eller underholde dem slik praksis er i våre misjonsselskap. De kan ha fått noe med seg på reisen. Men ingen ting tyder på at de fikk tilsendt noe underveis. De skulle klare seg selv. Derfor var de heller ikke underlagt menigheten administrativt slik at de fikk direktiver om hva, hvor og hvordan de skulle arbeide. Det var en "karismatisk" misjon som var helt overgitt til Åndens ledelse.
5) Deres reiserute var:
a. Til Kypros; 13, 4-12. Først reiste de til Kypros, med båt fra havnebyen Seleukia til Salamis. De hadde med seg en medhjelper, Johannes Markus. Om tida i Salamis står det bare at de forkynte Guds ord i synagogen. Det ser altså ikke ut til at de møtte motstand her. Jødene må ha trodd det de sa og mange tok kanskje imot. Barnabas var selv fra Kypros og møtte trolig slekt og kjente. Dersom de hadde tillit til ham fra før, var det lettere å tro hans forkynnelse nå. Deretter drog de over hele øya til Pafus. Der hendte to viktige og merkelige ting. De møtte to forskjellige personer.
De ble innbudt til å tale hos landshøvdingen, Sergius Paulus - en forstandig mann, skriver Lukas. Han "ønsket å høre Guds ord". En slik anledning lot forkynnerne ikke gå fra seg. Og dette møtet bar frukt, Sergius Paulus tok ved troen.
Men det skjedde ikke uten dramatikk. For møtte de jøden og trollmannen Elymas, Bar-Jesus. Det første navnet betyr trollmann, og det siste "sønn av en frelser" (Jesu sønn). Han var en falsk profet. Han holdt til hos landshøvdingen, kanskje som en slags "profet" ved hans "hoff". Dermed har han trolig lyttet til forkynnelsen da Paulus kom. Det viste seg at han var en femte-kolonne som ble Paulus' motstander som forsøkte å få landshøvdingen bort fra troen, dvs. til å ikke høre på Paulus og tro det han sa.
Men Paulus forstod situasjonen og avslørte ham kraftig, v. 9-11. Bar-Jesus var trolig en frafallen jøde som drev med magi, spådom og astrologi (Bo Giertz). Nå ble han satt til veggs så kraftig at han måtte forstå det var Guds inngrep. Paulus sier rett ut at han var full av svik og alt bedrag. han var et djevelens barn og fiende av all rettferdighet. Hvor lenge skulle han forvrenge Herrens rette veier? Paulus fikk også kraft til å gjøre et virkningsfullt under idet trollmannen ble blind i samme stund. Om han gjorde bot, sies ikke. Men landshøvdingen ble så overbevist at han trodde. Dette var en milepel for Paulus også. Etter dette kalles han alltid Paulus. Han var ikke lenger den gamle jødiske fariseer. Han var et nytt menneske utsendt av Gud.
b. Til det sørlige Lille-Asia. 13,13-14,21a. Etter dette dramatiske besøket på Kypros, gikk turen til Paulus' hjemtrakter. Det var kanskje slik de hadde lagt opp reiseruta: først skulle de besøke Barnabas sitt hjemsted, deretter Paulus'. De ville først vitne for sine egne, deretter skulle de gå til hedningene. Men nå forlot Johannes dem, og det fikk han møte igjen senere. Det står ikke noe om grunnen til at han vendte tilbake. Nå skulle Paulus innover landet til store områder og tale Guds ord.
a) Perge i Pamfylia og Antiokia i Pisidia. Det er to byer med navnet Antiokia. Denne ligger i Tyrkia. Her ser vi noe av hans misjonsstrategi. Da sabbaten kom, gikk som jøder flest inn i synagogen "og satte seg". De kom som gjester og ville ikke trenge seg på og si: vi skal tale. De bare satt der og lyttet til det vanlige ritualet. Men skikken var at de som hadde et ord kunne si det fram. Lederen så nok at de var fremmede og spurte om de ville tale et formaningsord til dem. Og da grep Paulus anledningen. Her har vi en av Paulus' mange taler nedskrevet og vi får et innblikk i forkynnelsen i denne første misjonstida.
Vi legger så merke til oppbyggingen av hans tale. Han tiltaler dem som folk som frykter Gud, som sant var for troende jøder. Dermed hadde han skapt tillit og en åpning for sitt budskap. Det er tydelig at folket ikke visste hvem han var eller i hvilket ærend han kom. Det tyder på at de var kommet dit rett før sabbaten.
Dernest taler han om Israels historie som var kjent stoff for folket der. Enhver jøde kjente sin historie. Dernest viser han at de profetiene som GT har om en kommende Messias, ble oppfylt i Jesus, v. 23. Og han sier Jesus var en frelser "for Israel". Det var viktig å slå fast dette først slik at de ikke skulle ta unødig anstøt. Han unnslo ikke at frelsen var for hedningene, men nå talte han ikke til dem, men til jøder. Derfor brukte han det i GT som talte til jødene og sa: Det var til oss (jødene) som ordet om frelse ble sendt, v. 26. Han unnslo heller ikke å nevne jødenes skyld. Men det er viktig å se at han sier det var de som bodde i Jerusalem, og rådsherrene som bar ansvaret for Jesu død. Her har det vært gjort mye synd mot jødefolket som folk ved at man har lagt ansvaret for Jesu død på dem en gross. Paulus gjør ikke det. Det gjorde heller ikke Peter på pinsedag, kap. 2, 36: denne Jesus som dere korsfestet, dvs rådsherrene og folket i Jerusalem.
Dermed kunne han forkynne evangeliet for dem, v. 32 og siterte også nå GT. Nå kunne de bli frelst og rettferdiggjort ved tro, v. 38-39. Så grepet var folket at de bad om et nytt møte neste sabbat. Og da kom folk! Nesten hele byen kom, skriver Lukas. Men dermed kom også motstanden. Det vil alltid være noen som sier nei. Jødene i v. 45 må trolig være lederne og en del av folket. Folkemengden må ha bestått av både jøder og hedninger, v. 48. Men vi vet at folkmeningen kan snu seg raskt ved dyktige ledere. De som var interessert lørdagen før, kan altså ha snudd om nå.
Nå gikk de altså til hedningene som mottok evangeliet med glede og vekkelsen fortsatte i et større område, v. 49. Slik må vi forstå ordene: over hele landet. Det må bety området omkring Antiokia uten at grensene er trukket opp.
I byen brøt forfølgelsen ut. Her ser vi at det er de fornemste og lederne som går i brodden, v. 50.
b) Ikonium, kap. 14, 1ff. Denne byen ligger sør-øst for Antiokia. Også her gikk de inn i synagogen og fikk lov å tale. Her ble både jøder og grekere omvendt - en stor mengde. Også her var det noen jøder som ikke ville tro. De var ikke fornøyd med å ikketro selv, de egget andre opp til motstand. Denne gangen fikk de hedningene med seg. Motstanden mot Guds rike henger alltid sammen emd at folk ikke vil tro. Alltid deler folket seg i to grupper der ordet blir forkynt, v. 4. Motstanderne planla å steine Paulus, v. 5. Her finner han det best å flykte, v. 6. Denne utveien var ikke feighet, det hadde Paulus allerede bevist. Men det tjente Guds rike, og da gjorde alltid Paulus det beste. c) Lystra og Derbe. Turen gikk nå til Lystra og Derbe som ligger sør for Ikonium på veien til Tarsus. Dette ligger i Galatia. De var ikke bare i byene, men forkynte også i "områdene omkring", v. 6. I Lystra helbredet Paulus en lam, for "han så at han ahdde tro til å bli helbredet". Men da ble det oppstyr. Hedningene trodde de var guder og ville ofre til dem. Paulus viste seg som den rette ydmyke mann i sin stilling, v. 15. Han skjønte faren ved det de gjorde. Han var ikke kommet dit for sin egen del. Han bad dem omvende seg til den levende Gud og fikk forhindret en katastrofe åndelig talt. Populariteten varte ellers ikke lenge. Jødene i Antiokia og Ikonium var nidkjære og fulgte etter dem. Her i Lystra ble Paulus så steinet av en rasende folkemengde slik at de trodde han var død. Men Paulus og Barnabas reiste til Derbe dagen etter og vekkelsen fulgte dem.
Nå viser Paulus virkelig at han ikke var redd for sitt eget liv når det gjaldt å lede mennesker til tro og hjelpe dem. Han drog tilbake til de byene der han var blitt jagd og mishandlet helt til Antiokia. På hvert sted samlet han de troende og sa: vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler, v. 22. Han visste hva han talte om, og de troende kjente til det. Nå ville han forberede dem ved å si: dette er normalt, det er slik å være en kristen. Vi må vente trengsler.
c. Tilbake til Antiokia i Syria. 14, 21b-28. Organisering av nye menigheter.
b) Apostelmøtet i Jerusalem. Apg. 15. År 48-9.
1) Foranledning. 15, 1-2.
2) Forhandlinger. 15, 3-21.
a) Privat forhandling.
b) Offentlig forhandling.
c) Jakobs forslag.
3) Beslutning. 15, 22-29.
Vi ser at Paulus (og andre) kom ofte i konflikt med andre i misjonsarbeidet. Det gjelder både hedninger og jøder. Når det gjelder hedningene er det relativt enkelt å forstå grunnen til det: de følte seg truet på forskjellig vis av dette nye, og reagerte mot det. Den religiøse siden av spørsmålet er selvsagt det viktigste her. - Men hvorfor fikk han - som jøde - motstand fra andre jøder? Det er ikke fullt så enkelt å skjønne. Vi kan si noe om dette her:
1. Først må vi slå fast at det skjedde. På misjonsreisene møter vi det igjen og igjen. Til slutt gjorde Paulus som Jesus hadde befalt disiplene: han ristet støvet av sine føtter og forlot stedet.
2. Så kommer vi til spørsmålet om hvorfor det skjedde, og om det skjedde med en viss nødvendighet. Måtte det skje slik? Vi finner flere svar på dette spørsmålet om grunnen(e) til at det skjedde.
a) Først nevner vi spørsmålet om Paulus var en ekte apostel. Her var han i konflikt med kristne (jødekristne) som tvilte på hans autoritet. Det ser ut til at det særlig var Galatia som sådde tvil om det. Derfor svarer han på dette i Galaterbrevet da han var i Efesus på sin tredje misjonsreis.
b) Dernest var han i strid med jødene om hvem Messias var. Jødene kjente selvsagt Messias-profetiene i GT og ventet på en forløser. Men verken jødene i Israel eller i diasporaen forstod at mannen fra Nasaret var denne Guds Frelser. Det kom delvis av at de hadde en politisk oppfatning av Messias: han skulle befri dem fra romerne. Men det kom også av at de ikke ville bøye seg for Guds budskap, derfor lå det et dekke over deres øyne når de leste Skriften. 2. Kor. 3, 14. Derfor ser vi at Paulus viste og beviste ut fra Skriftene at Jesus fra Nasaret var den Messias som profetene talte om. Det samme gjorde også andre forkynnere. Kap. 9, 22; kap. 18, 28. Det var av betydning at Paulus både var jøde og rabbiner og skriftlærd. Det er nok en vesentlig grunn til at Gud valgte nettopp ham til å være den store misjonæren.
c) Et tredje moment i striden var spørsmålet om lov og nåde og troen alene. Også her var det de jødekristne som var motpart. Han skriver om dette både i Romerbrevet og i Galaterbrevet. Det er ikke loven som frelser i hvilken form den som kommer. Frelsen er av nåde og vi mottar den alene ved tro. Det er selve grunndraget i evangelisk tro til alle tider. Og vi vet at Luther måtte kjempe den kampen på nytt, men da under nye former. Det samme skjer gang etter gang i historien.
d) Også Paulus møtte hykleriet der folk ville bli kristne for å få fordeler. Og det skjedde allerede på hans første tur, på Pafus på Kypros. Kap. 13, 6-11. Men også det fikk sitt gode resultat, v. 12.
c) Peters besøk i Antiokia. Paulus irettesetter ham. Gal. 2, 11-15.
d) Andre misjonsreis. År 49-51.
1) Paulus og Barnabas skiller lag. Silas. Apg. 15, 36-40.
2) Visitasreis til Lille-Asia. 15,41-16,5.
3) Gjennom Frygia og Galatia til Troas. Lukas. 16, 6-10.
4) Makedonia. 16, 11-17,15.
a) Filippi.
b) Tessalonika.
c) Berøa.
5) Hellas. 17,15-18,18.
a) Aten.
A/ Alter for en ukjent gud.
B/ Talen på Areopagos.
C/ Kritikk av talen.
b) Korint.
- Tessalonikerbrevene. År 50-51.
6) Tilbake til Antiokia. 18,18-22.
7) Apollos i Efesus og Korint. 18,24-19,7.
e) Tredje misjonsreis. År 52-56. År 52-56.
a) Fra Antiokia til Efesus. 18,23; 19.
b) Efesus. 19, 1-40.
- Galaterbrevet. År 54.
- 1. Korinterbrev. År 55
A/ Demetrius-opprøret.
c) Til Makedonia og Hellas. 20, 1-3.
- 2. Korinterbrev. År 55.
d) Vinteren i Korint. 1. Kor. 16, 6.
- Romerbrevet. År 56.
f) Reisen til Jerusalem. År 58-59.
1) Fra Korint til Jerusalem. 20,3-21, 16.
a) Fra Korint til Milet.
b) Fra Milet til Jerusalem.
2) I Jerusalem for siste gang. 21,17-23,30.
a) Møte med Jakob og de eldste.
b) Paulus i templet. I fengsel og talen til jødene.
c) Paulus for det høye Råd. Jødisk sammensvergelse mot ham.
d) Reisen til Cæsarea.
5. Paulus' siste år - fange.
a) Paulus framfor Feliks. 24,1-27. År 56.
b) Hans sak for Feliks og appell til keiseren. 25,1-26,32.
1) Forhøret for Festus. 25
2) For kong Agrippa. 26.
c) Reisen til Rom.
1) Fra Cæsarea til Rom. 27,1-28-15.
a) Fra Cæsarea til Malta. Skibbrudd. 27,9ff.
b) På Malta.
c) Fra Malta til Rom. 28,11ff.
2) Paulus kommer til Rom. År 58-9.
d) To år i varetekt. Det første romerske fangenskap. 28,30f. År 59-61.
- Kolosserbrevet. År 60.
- Brevet til Filemon. År 60.
- Efeserbrevet. År 60.
e) Første forsvar.
- Filipperbrevet. År 61.
f) Paulus frigitt. År 61.
g) Ny virksomhet.
1) Reis til Spania? Rom. 15, 28. År 62.
2) Reis til Hellas/Makedonia? År 63.
- 1. Timoteusbrev. År 62-3.
- Brevet til Titus. År 62-3.
h) Hans andre romerske fangenskap.
- 2. Timoteusbrev. År 64.
i) Hans siste dager. Martyrdød år 64, ant. halshogget under keiser Nero.
*
2. misjonsreis
3. misjonsreis
Reisen til Rom.
Hans død.
TALAR FRÅ ACTA:
FESTUS
Ap.gj. 24, 22-25.
Bilde på Festus. Han har mange tilhengarar. Fleire
I. Hadde kunnskap, v. 22: hadde nøye kjennskap, visste vel om korleis det hadde seg emd Guds veg. Dette må minst tyda to ting:
1) Han var klar over evigheta, at det var naudsynleg å blir frelst, og at det var mogeleg. Han var med andre ord kalla av Gud, eller vakt.
2) Han hadde truleg lært det av kona si, Drusilla, som var jøde. Og alle har noko kunnskap om dette.
II. Han høyrde om trua, v. 24. Han var interessert i kristendommen og det Paulus hadde å seie. men han opplevde ikkje trua personleg og vart aldri frelst så langt Bibelen fortel det. Å bli frelst er å få eit personleg møte med Jesus Kristus, ikkje bli interessert. Det finst religiøse menneske som trur på Gud og ber til han. Men dei blir ikkje frlest. dei vert berre tilskuarar, utan ei personleg oppleving av evangeliet.
III. Han høyrde ei rett forkynning, v. 25. Paulus sjølv var predikant, og ingen bør anklaga han for ei gal forkynning på nokon måte. Han stod i ei serstode som apostel og hadde slik ein spesiell inspirasjon som me ikkje kan venta å ha.
Likevel tok ei anstøyt av han og. Fordi det var forkynninga som bragte anstøytet. Han slo ikkje av på krava eller vart rund i formuleringa slik at ordet ikkje fekk slå ned i samvitet. Det er fåren for oss i dag og til alle tider. Mange klagar nok over andre anstøyt, og gir oss kristne skulda for det gale. Men den eigentlege grunnen til anstøytet er den ekte bibelske bodskapen.
Kva forkynte Paulus - som både ga anstøyt og som frelste?
1) Rettferd var det første. Paulus visste at ingen ville kunne stå fpr Gud utan ei rett rettferd. For rettferd er å ha eit rett forhold til Gud sjølv. Og det skal vere slik Gud meiner det skal vere! Bibelen talar mykje om det - det er sjølve hovudsaka i Guds rike: korleis skal eg kunne møta Gud? - Nå er det to slags rettferd, begge er omtala i Bibelen:
A. Vår rettferd av natur eller slik me sjølv får det til å leva. Den er som eit ureint kledsplagg, Es. 64, 5. Og den er udugeleg. Det er "Fantedrakten". I Sak. 3 står øvstepresten Josva for Gud i skitne klær og er dermed fortapt, slik og Esaias var, Es. 6. Fil.3. Gal.2-3.Jer. 23,6. Rom. 4, 25.
B. Guds rettferd er det andre slag. Det er den me treng for å bli som Gud vil ha oss. Fil 3. Rom. 3,22.26. Rom. 4, 3-6. Denne drakten er kjøpt med Jesu Kristi dyre blod, og han kler oss i den av nåde, gratis. Es. 61, 10. Me får det ved å ta imot Jesus som vår personlege frelsar. Då har me alt me treng - du skal ikkje søkja meir enn det som er i Jesus. Då blir det svermeri.
Denne rettfedra får me ikkje ved at Gud gjer oss betre i oss sjølv, og legg ei ny rettferd inn i vårt liv på ein måte. Nei, det skjer ved at Gud erklærer oss rettferdige for Kristi skuld, på grunn av han har teke vår synd og skuld. I Kristus er me difor reine. Gud for alle riker dømmer selv og sier: denne han er fri. Han er todd i Jesu blod...
Pontoppidan seier i sp. 503: "Kva er rettferdiggjering? Den består i at den trieinige Gud av berre nåde frikjenner ein botferdig og truande syndar både frå synda og synda si straff, og i staden tilreknar han Kristi rettferd. Ja. han ser oss i Kristus som om me aldri hadde synda."
Det er klåre og sterke ord.
2) Fråhald tala dinest om. Og fråhald er det rette og reine gudslivet og kvardagslivet vårt som ein kristen. Kristendommen forpliktar, me kan ikkje leva etter kjøtet eller slik vår syndige vilje vil. Me kan ikkje vedkjenna oss som kristne og så leva som ein heidning, mot Gud ord og vilje. Kvardagskristen vil eg vera, syn for segn det krev Guds ord. Og Bibelen gir vegleiing om livet.
Feliks levde i synd. han hadde ikkje rett til å ha den kona han levde med, ho var broren si kone som hadde teke. Det var altså tale om skilsmål og gjengifte som er mot Guds ord. Så seier Paulus rett til han: det er ikkje rett det du gjer, det må bli slutt på synda. Eit slikt nytt liv er ei naturleg og naudsynleg fylgje av å bli erklært rettferdig for Gud. Det er ei Andens frukt, Gal 5,22.
Difor får me i dette ei konkret oppmoding til å leva slik gud vil me skal - etter Ordet.. Fordi det er så lett å forgå seg. Brorson syng slik: En tanke som i hjertet kom og som man litt lot råde, har så titt gjort hjertet tomt for Guds dyre nåde. Paulus var konkret i si forkynning, og det tok Feliks anstøyt av.
3) Den komande dom er det siste han talar om. Det tyder at me skal stillast til ansvar for vårt liv og gjera opp rekneskapen for alt. Slik måtte også Feliks forstå det. Og domen er ein alvorleg dag. Åpb. 20, 11-12. Bøker skal opnast då. I dei bøkene er det fortalt om vårt liv. Alt er oppskrive frå minutt til minutt.
Mange går dån, dei tåler ikkje den slags tale. Det blir for hardt og vert kalla dømande. Men denne dagen kjem likevel, om me nektar han aldri så mykje. Me kan ikkje unngå det.
To for retten, lydband av samtalar dømde dei.
Burde ikkje Feliks ha omvendt seg etter ei slik forkynning? Skulle han ikkje ha gjeve Gud rett og sege i kne og sagt: det er sant Gud, eg har synda. Kan du tilgi?
IV. Feliks vart redd, v. 25. Han sa farvel. Då alvoret kom, var han feig. Han gjorde som dei fleste: skuva det ut i framtida og sa: når eg får god tid skal eg tenkja over saka. Det er Satans almanakk: i morgon er ein betre dag. Men det kjem aldri ei betre tid. Difor går dei fleste uomvende, for dei høyrer på Djevelens kviskring i øyra.
Endå ein ting til står det om Feliks: han var pengekjær, v. 26. han vona å få pengar av Paulus. Nokre menneske gjer alt for å få pengar. Dei kan endå til som Feliks spela religiøs og interessert i det åndelege
Feliks vart aldri omvendt! Bibelen sier ikkje noko om det, trass i at han høyrde Paulus i to år til. Det kom ein siste gong, og han nytta ikkje den. Duifor syng me i vekkjingsmøter: Grip anledning nu - o, sjel som er her, kanhende det er, den siste anledning du har.
Nå har du valet. Gud seier du skal koma nå. Du har ikkje tid å venta meir. I dag lyder kallet til frelse og nytt liv. Kom i Jesu namn. Han tek imot syndarar.
LITTERATUR:
Asschenfeldt-Hansen, C.: Fra Guldgruben. 7. 1902.
Barclay, William: Apostlenes Gjerninger. 1982.
Barnes, Albert: Notes on the New Testament. Vol. III. Acts of the Apostles. U.å.
Bartlet, J. Vernon: The Acts. The Century Bible. U. å.
Bengel, John Albert: New Testament Word Studies, vol. 1. (Gnomen) 1864. 1971.
Boor, Werner de: Die Apostelgeschichte, i Wuppertaler Studienbibel. 1965. 1989.
Besser, W. F.: Apostlenes Gjerninger. Bibellesninger. 2. 1865.
Blaiklock, E. M.: The Acts of the Apostles. Tyndale. 1969.
Brown, David: A Commentary, by Jamieson, Fausset, Brown. Acts. (1984).
Bruce, F. F.: The Acts of the Apostles. 1951/1970.
Dächsel, August: Das Neue Testament; Bibelwerk, NT - 2. 1877.
Dächsel, August: De hellige Apostlers Gjerninger. 1888.
Ellicott, Charles John: A Bible Commentary, Vol. VII. Acts.
Fjellstedt, Petter: Biblia. Det är All den Heliga Skrift, med forklarningar. Bind III, 1886.
Fibiger, A.: Guldkristne. Studier over Apostlenes Gerninger. 1917.
Fougner, Even: Fortolkning til Apostelgjerningene. Bibelverket 1976.
Frøvig, D. A.: Kommentar til Apostlenes gjerninger. 1949.
Giertz, Bo: Förklarningar till Nya Testamentet, 2. 1985.
Gjerløw, Ragnvald: Apostelen Paulus. 1927.
Gjerløw, Ragnvald: Apostlenes Gjerninger. Lutherstiftelsens Bibelverk. 19..
Grant, F. W.: The Numerical Bible. Acts. 1901.
Henry, Matthew: Commentary, vol. VI. (1959).
Hervey, A. C. : The Acts of the Apostles. I "The Pulpit Commentary", I-II. 1908.
Høeg, Hans: Gransk Skriftene IV. 1936/38.
Jensen, L. P.: Apostlenes Gerninger. I Dansk Bibelværk.
Kistemaker, Simon J.: Exposition of the Acts of the Apostles. New Testament Commentary. 1990.
Longenecker, Richard N.: The Acts of the Apostles, i The Expositor's Bibel Commentary, vol. 9. 1981.
Marshall,
Moe, Olaf: Apostelen Paulus. Hans liv og gjerning. 1944.
Moe, Olaf: Kirken i aposteltiden. 1951.
Moe, Olaf: Apostelen Paulus' forkynnelse og lære. 1961.
Nilsen, Oddvar: Apostlenes gjerninger. temaserien Tro og tanke. 1978.
Nilsen, Oddvar: Daglig Bibel-kommentar, bind 6. Apostlenes gjerninger. 1989.
Odland, Sigurd: Fortolkning av Apostelgjerningene. 1936.
Ricard, Olfert: Aanden i Apostelkirken. 1912.
Studiebibelen, Bind V. 1988.
Stählin, Gustav: Die Apostelgeschichte. Das Neue Testament Deutsch, 1975.
[1]I NO-78 er det oversatt: "Trofast holdt de seg til..."
[2]Uenigheten gjaldt ikke om ordet var sant eller om det fantes profetier om Messias, men om profetien skulle tolkes om Jesus fra Nasaret. Det ser vi særlig senere i Paulus' virksomhet.
[3]
[4]Simon J. Kistemaker: New Testament Commentary. Exposition of the Acts of the Apostles. Baker 1990, p. 108.
[5]I. Howard Marshell: The Acts of the Apostles. Tyndale 1983, p. 82.
[6]Olaf Moe: Kirken i aposteltiden. 1951, s. 106.
[7]Latin: Bare ved tro og bare av nåde.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar