Titus

TITUS BREV Kommentar

F O R O R D

Denne kommentaren har først en lett revidert utgave av bibeloversettelsen av 1930 som tekst for hver avsnitt. Deretter kommer en enkel og mest oppbyggelig kommentar til bibelteksten. Her sammenlignes noen ganger med andre oversettelser, som Norsk oversettelse av 1978/85 (NO-78) og noen steder til grunnteksten og andre bibelfortolkinger. Men jeg har forsøkt å ikke bruke så mye plass til tekniske forklaringer her, men la selve forståelsen av skriftordet stå i forgrunnen.

Hele tiden har jeg forsøkt å systematisere teksten i punkter for å lette oversikten over innholdet.

Til slutt er notert en del litteratur, fortolkinger til Titus brev.

Titus brev hører til de såkalte pastoralbrevene, dvs. brev skrevet til kristne ledere på linje med brevene til Timoteus. Dette er Paulus siste brev så langt vi vet. Vi skal ikke gå inn på problematikken om ektheten av og vanskene med å tolke disse brevene her.

Kap. 1.

I. Innledning, v. 1-4.

V. 1: Paulus, Guds tjener og Jesu Kristi apostel til å føre Guds utvalgte til tro og til å kjenne den sannhet som hører til gudsfrykt,

v. 2: i håp om evig liv, som Gud, han som ikke lyver, har lovt fra evige tider,

v. 3: men nå i sin tid har han åpenbart sitt ord i den forkynnelse som ble meg betrodd etter Guds, vår frelsers befaling

v. 4: - til Titus, min ekte sønn i den felles tro: Nåde og fred fra Gud Fader og Jesus Kristus, vår frelser.

1. Paulus taler først om seg selv.

Vi merker oss at Paulus taler først om seg selv selv om leseren (Titus) kjente ham godt fra før. Han introduserer seg selv, og vitner om det han selv har opplevd. Vitnesbyrdet må slik være kontinuerlig til trøst og hjelp for andre troende. Hvem var denne Paulus når han talte om seg selv?

a) Han var Guds tjener.

Tjener betyr igrunnen slave (på gresk: doulos). Det er "en som ikke er fri, en som har en herre, eller en som kontrolleres av en annen" (Barnes). Det var denne betegnelsen Jesus gav sine disipler, Mat. 10, 25; 20, 27: Mark. 10, 44. Merk hvor ofte brevene i NT innledes med dette.Det gir et nytt og alvorlig perspektiv over kristenlivet:

1. Vi tilhører en annen, Jesus Kristus, Guds Sønn. Han har kjøpt oss fra verden til Gud med sitt eget blod. Det var et resultat av Langfredag. Han betalte full pris for oss og eier oss rettmessig.

2. Men hører vi en annen til, er vi ikke lenger fri. Vi er frigjort ved og i Kristus, men samtidig bundet til Kristus. Tanken stanser ofte ved denne dobbelhet.Ved Kristus er han bundet til Gud, for Gud og Kristus er ett (Joh. 10, 309.

3. Tjeneren har altså en herre - Gud. Han har rett til å bestemme over slaven. Han har myndighet til det i kraft av kjøpesummen. Tjeneren kan ikke ta seg selv tjenester eller bestemme hvile tjenester han vil utføre.Han må adlyde sin herres befalinger - og bare disse. Han har fått disippeløre såvel som disippeltunge (Jes. 50, 4).

4. Derfor er tjeneren også ansvarlig overfor sin herre og blir kontrollert av ham. Det viser noe av alvoret ved å være Guds tjener. Hans øyne ser nemlig alt, og intet kan skjules for ham. Hebr. 4, 13.

5. Slaven har ikke krav på belønning for sine tjenester. Jesus har sagt tydelig fra at dette gjelder også oss. Luk. 17, 10. Skal vi få noe igjen for våre liv og gjerninger, blir det bare av hans godhet. Og det er nåde.. Og den nåde har han også lovet oss. Mat. 25; 1. Kor. 3. Vi bør alltid huske at dette er nåde - ufortjent.

6. Ut fra dette er det tydelig at "tjenerens vilje er oppslukt i sin herres vilje" (Wuest). Tjeneren er blitt så fortrolig med sin herre at han vil det han vil. Dette båndet blir sterkere jo lenger han lever. - Bare en ting kan bryte forbindelsen med Mesteren: døden, enten legemlig eller åndelig død.

Vi - som Paulus - var en gang Satans slaver og gjorde hans vilje i alt. Ved Guds store nåde, ved Jesu død på korset, ble vi flyttet over fra Satans makt og rike til Gud. Nå er vi blitt hans tjenere i Åndens nye vesen.

b) Han er Jesu Kristi apostel.

En apostel (gr. apostolos) er en som er sendt ut for å forkynne et bestemt budskap, han er en utsending. Her må vi merke oss at apostelen måtte kalles spesielt og sendes ut. Det ser vi best da Judas gikk bort fra Jesus "til sitt eget sted". Ikke hvem som helst kunne ta hans plass. To kandidater var aktuelle. Men hvem var den rette? Hva gjorde de levve apostlene da? Undersøkte de hvem som var best kvalifisert? Mente de at utdannelse og naturgaver var bestemmende? Apg. 1.

Nei - langt derifra. De tok risikoen på å la Gud bestemme.Derfor bad de til ham.Og så kastet de lodd. De to tingene hører sammen.

Noen kvalifikajsoner var også nødvendige: Det måtte være en som hadde fulgt med de andre disiplene sammen med Jesus hele tida fra han ble døpt av døperen til oppstandelsen. Derfor skulle han være et vitne om oppstandelsen. Apg. 1, 21ff.

Budskapet til apostlene var også bestemt. Når Paulus her er kalt Jesu Kristi apostel, er han også utsendt for å forkynne om Jesus. I denne betydning er alle Jesu sendebud apostler. Men ordet har i Bibelen en spesiell betydning som Jesu vitne slik vi har nevnt ovenfor.

Var da Paulus en slik apostel?

Selv sier han at han var kalt til apsotel, Rom. 1, 1. Han taler også inntrengende om dette til korinterne, 1. Kor. 9, 1f. Tegnet på en apostel var han at han sett Jesus (etter oppstandelsen) og aslik var vitne om at han levde. Det hadde Paulus gjort. Apg. 9. Han vitner om det flere ganger, Apg. 22 og 26.

c) Han er utsendt.

Både Lyder Brun (LB) og Ungdomsoversettelsen (Uo) oversetter uttrykket "til å" med "utsendt for å", mens NO-78 har "som er satt til å føre". Paulus er som tjener og apostel utsendt av Gud selv. Han har fått en oppgave å utføre i Guds rike. Slik er han også et forbilde på (eller er lik) alle de troende: vi er utsendt av Herren den tid vi er på jord.

Oppgaven var dobbel:

1. Han skulle føre Guds utvalgte til tro (virke tro hos Guds utvalgte, LB). Med dette vil apostelen ha sagt minst to ting:

a) Gud har utvalgt noen mennesker på en særlig måte. Augustin lærte ut fra Rom. 8, 30 m.fl.st. at Gud hadde utvalgt noen til frelse. Disse fikk en uimotståelig nåde - de ble frelst i alle tilfelle. Calvin lærte derimot en dobbel utvelgelse (predestinasjon = forutbestemmelse): noen var utvalgt til frelse, andre til fortapelse. Også de fortapte var slik til ære for Gud ved at de proklamerte Guds rettferdighet i sin lidelse. Luther var også en tid inne på en slik utvelgelse, men forlot det senere.

Men utvelgelsen i Bibelen må fortsås på en annen bakgrunn: Menneskene gikk frivillig bort fra Gud i syndefallet. De valgte sin egen vei, som førte til fordervelsen. Disse har Gud valgt seg ut: han elsket dem tross deres fall og synd. Derfor har han valgt dem ut i Kristus. Ef. 1, 4. Denne utvelgelsen består også i at Gud har bestemt seg for å frelse oss og han vet hvem som vil ta imot denne frelse. 2. Tim. 1, 9: "etter sitt eget forsett".Derfor har den ingen grunn eller årsak i o eller hos oss. Den hviler ene og alene på Gud. Ettersom alle mennesker er like og er syndere for Gud og trenger den samme frelse, har Gud også sagt at han elsker alle mennesker og vil at alle skal bli frelst. 1. Tim. 2, 4; Tit. 2, 4. (Ellers er dette et vanskelig emne som vi ikke kan si alt om her.)

b) Paulus sier noe mer: Han skal føre disse utvalgte til tro. Dermed skulle det være rimelig klart at ikke alle som er utvalgt blir frelst, bare de troende. De utvalgte må føres til tro. Her betyr troen en personlig tilegnelse av evangeliet om Jesus Kristus og hans offerdød for verden. - Derfor heter det at "dem som tok imot ham" fikk rett til å bli hans barn. Joh. 1, 12. De blir altså ikke utvalgt ved at de tror, men de mottar Jesus i tro og blir slik troende fordi de er utvalgt (JFB-commentary). - Men forat dette skal skje, må noen forkynne evangeliet, Rom. 10, 17. Juist derfor var Paulus utsendt. Oppgaven var å få flest m,ulig til å ta imot det frelsestilbudet Gud sender til en verden som lever på avgrunnens rand.

Kjære leser: har du tatt imot det?

2. Han skulle lære dem sannheten - "den sannhet som hører gudsfrykten til". Dette er et viktig avsnitt i kristenlæren, og det stemmer med Jesu ord i misjonsbefalingen (Mat. 28, 20): og lærer dem å holde alt det jeg befaler dere. En kristen er ikke fullt utlært når han kommer til troen. Da er han et barn i troen og nåden. Derfor skal han "vokse i nåde og kjennskap til vår Herren og Frelser Jseus Kristus" (2. Pet. 3, 18). Dette gjelder også kunnskapen. En nyfrelst har ofte lite kjennskap til Guds frelsesvei rent teologisk. han slik slik føde også.

Det er noe særlig de troende er i behov av å lære, nemlig sannheten - som hører gudsfrykten til.

a) Jesus kaller seg selv sannheten, Joh. 14, 6. Derfor må vi lære ham å kjenne bedre og bedre. Også av den grunn at "hele Guds fylkde har tatt bolig i ham". Kol. 1, 19; 2, 9. Og han er full av nåde og sannhet, Joh. 1, 14. Lærer vi altså Jesus å kjenne mer og mer, kan vi faktisk ikke lære mer av gudslivet! Alt er på en måte konsentrert i ham. Så vokser troslivet ved å lære Jesus å kjenne.

b) Men vi bør også lære oss selv å kjenne bedre. Selv om dette er en hedensk tanke på en måte - på templet i Olympos i Hellas stod skrevet: Kjenn deg selv (gnoti seavton) - er også tanken klart bibelsk. Jakob ber leserne f. eks. å kjenne sin nød, Jak. 4, 9. Paulus ber korinterne ransake seg selv om de var i troen, 2. Kor. 13, 5. Og til Timeteus skriver han at han skal gi akt på seg selv (1. Tim. 4, 16) og holde seg selv ren (1. Tim. 5, 22). Bak alt dette ligger en inngående analyse og kunnskap om sitt eget liv og gudsforhold. At denne selvbeskuelsen kan bli sykelig, er en helt annen sak. Men den er nødvendig for å kunne eie den "frelsesvisshet som skjelver" (Luther). Det har vært gammel lære at jo mer vi kjenner oss selv, desto mer får vi bruk for Jesus. Jeg tror ikke vi bør forakte denne kunnskapen. Få ting er så farlig for en kristen enn å ha et falsk bilde av seg selv og dermed ledes ut i selvsikkerhet og hykleri.

c) Vi bør også understreke at her gjelder det den sannhet som hører gudsfrykten til, som ordet sier. Det taler om respekt og ærefrykt for Gud og det hellige. Og jo mer vi lærer Gud å kjenne, desto mer fylles vi med undring over at denne høye herre vil bøye seg ned til den arme og syndige jord for å bo der. Men nettopp det har han sagt i sitt ord at han vil. Jes. 57, 15. - Men her betyr det vel også at vi må lære å kjenne den sannhet som fremmer gudsfrykt. Ikke all kunnskap gjør det. Den kunnskap som falkeslig kalles så, river ned respekten for Gud. Heller ikke den verdslige viten som ikke motsier Guds ord direkte, frmmer Guds rike. Paulus hadde fått noe helt annet å bringe til folket. Han hadde fått Guds eget budksap til menneskene. Og det var han tro mot, uten å bøye av for fristelsen til å tekkes mennesker.

Denne fristelsen har alle som forkynner Ordet.

Noen gir etter for fristelsen, og faller.

Det kan skje på flere måter: Noen bortforklarer Ordet for å rettferdiggjøre mennesketanker. For disse er mye av Ordet tidsbegrenset eller rett og slett myter, sagn og eventyr. De taler om det og skriver om det åpent og frimodig.

Andre er nok farligere. De rett og slett fortier visse sider ved Ordet. År etter år forkynner de noe av Guds budskap, og det gjør de sant og rett. Men mange sider lar de ligge. Den slags spesialisering er uhyre farlig i forkynnerarbeidet.

Vi har fått et budskap å bringe- et helt og sant budskap fra Gud. Det inneholder ordet om både frelse og fortapelse, himmelog helvte. Det taler om tukt og trøst, om oppbyggelse og formaning. Måtte vi stadig være mer opptatt med å kunngjøre folket denne visdommen.

2. Paulus taler så om det evige liv.

Det var også nødvendig å minne leseren - en forkynner - om dette. Vi glemmer så lett målet og siktepunktet med livet vårt - midt i en tyravel og syndig verden.

Selv en forkynner gjør det. Midt i arbeidet for å vinne andre mennesker for det evige liv kan vi glemme det selv.

Igrunnen var dette med i hans oppgave og kall. Han var "utsendt med det håp vi har fått om et evig liv" (LB). Om dette evige liv står her noe viktig:

1. Det er et evig liv.

Først betyr det at dette livet er endeløst. Det er ingen tvil om at ordet evig (gr. aionios) i Bibelen brukes om det umålelige i tid.Det begynner her nede, når vi tror evangeliet om Jesus.Da fødes vi på nytt til et nytt liv - som aldri ender. Døden blir bare overgangen fra den jordiske til den himmelske del av evighetslivet. Det blir også den fullkomne del.Dette går fram av f. eks. 1. Joh. 5, 11-12. Johannes sier der at Gud har gitt dette livet i Jesus. Avgjørelsen ligger i vårt forhold til ham. Eier vi ham i troen, da eier vi også livet. Dernest betyr det evige liv at det er annerledes enn dette livet kvalitativt. Det har et annet innhold og er slik bedre enn dette livet. Synden og dens følger skal være borte. Vi er frigjort fra legemet og kjødet som ofte har voldt de troende besvær. Djevelen er bundet og kan ikke lenger friste oss. - Men allerede her i livet har kristenlivet et nytt og bedre innhold enn det verden opplever. Også om dette kan det i sannhet sies: det gamle er forganget, se alt er blitt nytt. 2. Kor. 5, 17.

Har du fått oppleve dette nye livsinnhold? Du har så ofte vært trett av det gamle hverdagslivet. Nå tilbys deg et nytt liv. Det har nytt innhold og nye framtidsutsikter. Det får vi gratis ved troen på Frelseren.

2. Vi har fått håp om dette livet.

Et merkelig paradoks møter oss her: Vi eier allerede livet og har fått visshet om det. Samtidig håper vi å oppnå livet. Vel er vi frelst - men i håpet.I det ligger også en advarsel: Så lenge vi er her på jord og eier livet i Kristus, er farene så mange og store at selv de beste kan falle fra og miste livet. Både en apostel (Judas) og en emdarbeider til Paulus (Demas) gjorde det. Om den siste vet vi i alle tilfelle at han falt fra sin kallsgjerning. 2. Tim. 4, 10. Kan et menenske eie Guds velbehag når det svikter kallet og elsker verden mer enn det? Sml. 1. Joh. 2, 15. Gud alene vet det endelige svaret.

Men ordet virker også positivt: Tross farene og de mange som falt, er det mulig å nå fram selv for den svakeste!

Peter fornektet også, men han reiste seg fra fallet og erkjente sin synd. Vi tror han nådde fram til det evige livet. Det er han som senere skriver at han er "gjenfødt til et levende håp" (1. Pet. 1, 3). Dette er også vårt håp. Kronen vinker der framme og kaller oss hjem. Bibelen gir oss håp om å nå dit. Håpet er ikke løst, men grunner seg på at Gud selv sier det i Ordet, og at Sønnen skal være med hver enkelt troende - til den siste dag. Mat. 28, 20.

3. Vi har fått løfte om dette livet.

Løftene om frelse er mange. Likeså om de mange velsignelser Gud vil gi og alt har gitt sitt folk. Man sier at det er 30-40.000 løfter i Bibelen. Det er nok for alle behov. Og sangeren synder sikkert av erfaring og med trosvisshet:

Løftene kan ikke svikte,

nei, de står evig fast - !

Så mange ganger har vi nok gått tørre i vårt trosliv og mistet målet av syne fordi løftene ble dunkle. Det er sikkert at hvis løftene blir klare for oss, blir livet lettere å leve.

Hvem står bake løftene?

Gud!

Han som skapte verden og holder den oppe. Han som så at alt var såre godt, men også at fallet var nær.Han som ordnet en frelse for de falne før fallet. Han som har makt til å gjennomføre frelsen. Han som vil at alle skal bli frelst. Han som kaller deg - til frelse.

H a n står bak løftene.

Her er også nevnt en annen egenskap hos Gud: han som ikke lyver. Løftene er gitt. Ordet sier det.

Men - holder Ordet?

Det er spørsmålet for den tvilende. Det er anklagen i den anfektede sjel. Her ligger problemet når Satan er oss snær. Holder Ordet? Kan vi bygge på et ord?

Det samme ordet sier at Gud ikke lyver.

Ja, det sier enda sterkere: han kan ikke lyve. Det er med andre ord en umulighet. "Det er hans natur alltid å tale sannhet," sier Barnes. Jfr. Hebr. 6, 18.

Dette har vi opplevd. Og dette kan vi fortsatt få oppleve i samfunn med Gud. Store skarer kan vitne at det er sant. Ordet holder. Det er et kraftig ord - et "guddomsord".

Men vi kan ikke bevise det - ikke "vitenskapelig" slik at verden blir fornøyd. Her er det også sant det diketeren sier:

Vesle vitet det rekk ikkje til,

ei tru må stydja oppunder...

Det er just troens natur: den tror det som ikke kan bevises - fordi troen er tillit til Gud. Hebr. 11,1. Og vi må bare kaste oss ut på løftet. Holder ikke det, er det ingen ting i hele verden som holder.

- Her er det tale om et løfte om evig liv. Det er mange slike løfter også. Se bare på dette ene av Jesus: "og jeg gir dem evig liv" (Joh. 10, 28). Som en gave gir han oss frelsen her i livet (hvor det evige liv begynner), og som en gave får vi det fullkomne der oppe. Gaven er betalt av Jesus selv. Prisen var hans blod på Golgata. Nå leverer han alt dette ut til hvem som helst som tar imot: alle, enten det er røvere eller fine moralske mennesker, får det ved tro. De får det samme måte som når barnet åpnet julepakken ved juletreet: en gave er en gave. bare ta imot.

Dette er Jesu måte å forklare nåde på.

Det første løfte om dette livet fikk Satan høre først! Det var i Edens hage: "Den skal knuse ditt hode" (1. Mos. 3, 15). Satan får her beskjed om at Kristus skal knuse ham. Han skulle "gjøre ende på djevelens gjerninger" (1. Joh. 3, 8). Det skjedde på Golgata. Da fikk han dommen. Og når han er knust, kan ingen hindre oss i å leve det nye liv. På dommens dag får han så sin endelige skjebne utført: han blir kastet i ildsjøen. Åp. 20.

4. Dette liv er forkynt for oss i ordet.

Evangeliets forkynnelse er viktig. Hvorledes skulle vi ellers få høre om løftene og livet? Ja, hvorledes skulle vi kunne tro uten det? Rom. 10, 14. 17. Dette har en særlig vekt ettersom brevet er skrevet til en forkynner. Han skal nå bli minnet om den veldige oppgaven han er betrodd. La oss kort se på hva denne forkynnelsen innebærer:

a) Forkynnelsen åpenbarer Guds ord: ".. har han åpenbart sitt ord i den forkynnelse..." Guds ord og vilje har vært skjult fra evige tider. Allerede da, før verden var skapt, bestemte han seg for å frelse dem som han visste ville falle i ulydighet. Men så kom apostlene og fikk dette åpenbart på en klarere måte enn i GT. Og de skrev det ned. Alt vi trenger å vite til frelse finnes nå i Guds ord. Noen ny åpenbaring er unødvendig og vil ikke komme. Men det betyr noe mer: For det naturlige menneske er Guds ord om det evige liv skjult. Det er en hemmelighet. Derfor må det åpenbares for dem. Gud har nå bestemt at det skal skje ved forkynnelsen! Det er kanskje bedre å oversette det slik: i forkynnelsen. Altså: hver gang ordet forkynnes rent og sant, blir frelsen og løftene om det evige liv åpenbart for tilhørerne. Da kan et menneske bli frelst. Det var Gud selv som ordnet det slik. 1. Kor. 1, 21.

b) Denne forkynnelsen ble betrodd Paulus. Det å få noe viktig betrodd, er både et privilegium og et ansvar. Gud finner ikke alle verdige til å åpenbare sin hemmelighet. På en måtte hadde Paulus fått dette oppdraget: å forklare flere av Guds dype sannheter, både rettferdiggjørelse, nåde, helliggjørelse m.m. Ingen har som han vist oss frelsens vei her. På ett område fikk han et særlig oppdrag: å forklare Guds hemmelighet, Ef. 3, 8-10. Hemmeligheten var sannheten om menigheten. det betyr at hedningene hører med til løftet om evig liv. Se Ef. 3, 6.

Men alle sanne forkynnere hår fått dette oppdraget, og det er en betroelse av Gud. Likevel blir disse "Guds betrodde" ofte ringeaktet, særlig om de ikke har verdslig kunnskap og visdom og eksamener.

c) Gud selv hadde befalt ham å forkynne. Og det er tydelig at han tok denne befalingen alvorlig. Han roper et VE over seg selv om han lar være å forkynne. 1. Kor. 9, 16. Han lever også i frykt for at han skal finne suverdig, selv om han prekert, v. 27. Ordet befaling understreker autoriteten vak budet: det er himmelens Gud som befaler. Vi må adlyde. Paulus kunne ikke unngå å forkynne. Kan vi?

Derfor pålegger og oppmundrer han også Titus i denne tjenesten, kap. 2, 15.

d) Dette skjedde "nå, til fastsatt tid" (NB-88). I NO-38 heter det: I sin tid, dvs. i Guds egen tid, når det passet ham. Da han så det var den rette tid, åpenbarte han det i forkynnelsen. Derfor heter det på engelsk: "in due times" (i rette tid). Meningen er at Gud selv bestemte at dette var den beste tiden til å åpenbare ordet på. da kom Jesus. Derfor sier også Paulus at Gud sendte sin Sønn "da tidens fylde kom" (Gal. 4, 4). Ingen tid var bedre skikket enn da - Gud hadde på forhånd lagt alt vel til rette både religiøst, nasjonalt og kulturelt.

Skal vi la dette også være en formaning til oss alle som våger å stå fram med livets ord: at vi hver gang må be om å få de rette ord til rett tid. Det har han også lovet å gi oss. Hebr. 4, 16. Det gjelder også nåde til hjelp i rett tid i forkynnelsen! Men da må vi tre fram for nådens trone. Det er der hjelpen er.

---

Vi har nå sett hvem Paulus var:

1. Han var Guds tjener.

2. Han var Jesu Kristi apostel.

3. Han var Jesu utsending.

Dernest talte Paulus om det evige liv. Han sier:

1. Det var et evig liv.

2. Vi har fått håp om dette liv.

3. Vi eier løfte om dette livet.

4. Det er forkynt oss i Ordet.

Denne forkynnelsen om det evige liv overgir han nå til andre. han skal selv snart slutte i tjenesten. Brevet er skrevet på slutten av Paulus' liv. Det er et av hans siste skriv.

3. Hvem Paulus skriver til: Titus.

1. Vi vet svært lite om denne mannens liv. Det er bare Paulus som skriver om ham. Han var hedning av fødsel, han er kalt greker i Gal. 2, 3 og en uomskåret.

2. Han var Paulus' ekte sønn. Det er et uttrykk som trolig betyr at han er blitt omvendt ved hans forkynnelse. Slik var det et godt og fortrolig forhold mellom dem.

3. Titus var hans ekte sønn. Det er en fin attest gitt av en stor mann. Det viser tiltro og respekt: her var intet hykleri eller falskhet. Hans kristne tro og liv var ekte og genuint. De kristne på Kreta som fikk lese brevet, fikk sikkert enda mer tiltro til sin leder etter dette.

4. Han har den felles tro. Det er også et fint vitnesbyrd. Titus er ikke bare en troende, men han eier den samme tro som paulus og alle andre sanne troende har. På bakgrunn av den forvirring i lærespørsmål og falske lærere som hadde oppstått (judaister, nikolaiter m. fl.), får ordene en særlig vekt.

Selv om mange ting kan skilel de troende fra hverandre, har de noe felles: troen på Jesus som frelser. Sml. Judas v. 3. Dersom en ikke har denne "felles tro", er han ingen troende. Dette er den sanne ekumenikk. Det var det Jesus mente i Joh. 17, 21. Der ber han Gud om at disiplene må være ett - "i oss". Det betyr at alle troende er ett i troen på Jesus og Gud, da er de jo ett. Det er de uten å være organisert sammen. Det ytre fellesskap kan aldri komme i stand i denne tidsalderen. Menigheten består jo også av de døde i Kristus.

Det er ikke noe galt i å ha forskjellige meninger om vanskelige spørsmål. Det vesentlige er at vi er ett i troen og i kjærligheten til hverandre. Det er Jesu bud. Joh. 13, 35. Kol. 3, 14. Dette fellesskapet eidde Titus.

4. Paulus hilser Titus: Nåde og fred fra Gud og Jesus.

Dette er en vanlig hilsen i Paulus' brev. I noen manuskript forekommer også et tredje ledd: barmhjertighet. Denne hilsen innebærer veldige ting.

1. Nåde først. Å motta nåde er begynnelsen til kristenlivet. Men det er også fortsettelsen. Paulus bruker det som hilsen i sitt første brev (1. Tes. 1, 1), såvel som i det siste (2. Tim. 1, 2). Nåde betyr å få noe for ingen ting uten at vi fortjener det. Det er å bli benådet. Den dødsdømte fangen får brev fra kongen om at han er fri. han kan spasere ut av fengslet samme dag. Han har fått nåde. Dette, min venn, er vår stilling innfor Gud: vi er fengslet av synden av Satan. Men i Bibelen har vi fått brev på at vi er fri. Og dette trenger vi å høre hver eneste dag hele livet.

2. Dernest miskunn (eller barmhjertighet). At Gud gir oss miskunn betyr at han har medynk med oss, synes synd på oss. Vi er i nød og vansker uten å kunne klare oss selv. derfor trenger vi hjelp. Gud er rik nok til å gi alle det de behøver. Ef. 2, 4.

3. Og så: fred. Det er den fred som er resultat av å få nåde og miskunn. Derfor er freden et rett forhold til Gud som normalt gir seg utslag i hjertefred. Men synden og anfektelsen kan forstyrre freden. Ja, vi kan bli anfektet også når forholdet til Gud er i orden. Veien går på ny om nåden der det begynte. Gud gir stadig ny nåde og viser miskunn både mot synderen og den anfektede.

Hvor kommer så disse gode gavene fra? Svaret er dobbelt:

a) De kommer fra Gud Fader. Det er mange sider ved Gud, og vi bør ikke fortape oss i en enkelt side og slik miste perspektivet og helheten. Men her ser Paulus Gud som far. I forbindelse med det foran nevnte blir det tydelig: Det er vår himmelske far som gir nåde og viser miskunn mot den fortapte sønn. Og når sønnen kommer hjem til faderhuset, blir det fred. For da er årsaken til ufreden borte. Du har en far som kjenner deg og vil gi deg alt. det er Gud. Hos ham er du trygg.

b) De kommer også fra Jesus Kristus, vår frelser. Jesus er frelsernavnet, og Kristus (Messias) er konge-og prestenavnet. Her får han tillegget "vår frelser". Det finnes bare i pastoralbrevene (1-2. Tim., Titus og i Filemon). For oss er det ett av de mest brukte titler på Jesus. Det forteller i en sum hans gjerning på jord. Mat. 1, 21. Navnet Jesus betyr "frelser". Han skulle forløse verden fra synden og Satans makt og føre alle som tror frelst inn i det himmelske rike.

Det gjorde han av barmhjertighet og nåde, og resultatet ble fred. Se også Ef. 2, 14-19.

II. Den oppgave Titus hadde på Kreta, v. 5.

V. 5: Derfor lot jeg deg bli igjen på Kreta at du skulle sette det i rette skikk som ennå stod tilbake, og innsette eldste i hver by, slik som jeg påla deg.

Det ser ut til at Paulus og Titus hadde reist sammen til Kreta. Men Titus ble tilbake på øya.

Hvilken oppgave hadde han der?

Svaret er klar og tydelig. Paulus hadde gitt ham visse forskrifter om arbeidet. Det var to ting han nå skulle gjøre:

1. Han skulle først "sette det i rette skikk som ennå stod tilbake". Han skulle ordne det som stod igjen (NB-88). Paulus hadde ikke gjort alt i menigheten.

Vi vet ingen ting om det besøket som Paulus henviser til her. Ut fra ordene er det tydelig at de hadde arbeidet sammen på øya en tid. Og det er vanskelig å få det til å rime med Apg. 27, 7-9 da de strandet der på vei til Rom. Heller ikke var han innom her på noen av sine misjonsreiser. Det kan derfor være trolig at han tok en ny reise etter sitt første fangenskap i Rom (etter Apg. 28) som altså ikke er omtalt i Bibelen.[i] Paulus hadde sikkert forkynt og vunnet noen for Gud på Kreta. men kristenlivet er ikke bare en begynnelse. Det er vokster og kamp. I 2. pet. 3, 18 sier Peter klart fra om voksteren: Men voks i nåde og kjennskap til vår Herren og frelser Jesus Kristus. Det er en uendelig dyp og rik sannhet. Mange, mange kristne er spebarn i troslivet hele livet. De kommer ikke lenger enn de vaklende skriftt på veien. De er fornøyd med å være frelst og eie billett til himmelen.

Og det er godt. Men kristenlivet er mye rikere.Det venter flere og større ting med Gud for hver eneste kristen. Det er bedrøvelig å møte kristne mennesker igjen etter flere år - som lever på samme stadium som før.

Vi drar ikke deres kristendom i tvil. De er sikkert ærlige og oppriktige kristne. De ønsker å nå hjem en dag. De vil så gjerne vinne mennesker for Gud. Men de går glipp av mye rikt samliv med Jesus i Guds rike.

Er det noe som ikke er i rette skikk hos oss?

Hør litt!

Det er Guds menign at det nye liv som ble født i deg i gjenfødelsen skulle vokse. Og denne vokster, sier Peter, er på minst to områder:

a) Voks i nåde. Vi trenger stadig å bli minnet om at det vi eier, har vi fått gratis og uforskyldt. Til lenger vi lever, til lettere ser det ut for at vi vil bygge vår frelse på fortjeneste. Har du merket hvor mange gamle som lever på minner? Od her mener jeg religiøse opplevelser de hadde for lang tid tilbake. Det er ikke vokster i nåde. Vi trenger å møte en nådig Gud hver dag. Så skrøpelige er vi Og det betyr at vi lever hver dag i erkjennelsen av hva vi er i oss selv: fordømte og fortapte syndere. I Paulus brev til efeserne (som er kalt de troendes verdibrev) minner han dem om løfter og velsignelser. Ja, han sier der at de kristne er med Kristus i himmelen. Men rett etter sier han: Kom derfor i hu at dere som fordum var hedninger... (Ef. 2, 11). Denne påminnelsen behøver vi også.

b) Voks også i kjennskap til Jesus, sier peter. Det er noe mye mer enn teoretisk kunnskap om ham, slik vi leser om det Bibelen. Derfor er det ikke nok å si: les mer i Bibelen. Dette kjennskapet innbefatter også erkjennelse av og forståelse for hva og hvem Jesus er. Guds Ånd må forklare Skriften for oss. Det er også en av grunnene til at vi bør stille oss under Åndens ledelse hver dag selv i vår bibellesning. Det er vanskelig, fordi kjødet strir mot Ånden. Vi vil gjøre det vi selv vil på alle felt. Men lykkelig er den som lar seg lede inn i dette kjennskapet. Han vil merke at kristenlivet blir rikere og Jesus større. Han blir alt for oss.

Men det er viktig å vite at denne voksteren er knyttet til Ordet og ikke til en Åndens "stemme" i vårt indre. Det blir lett en kjødelig vokster. Ånden vil derimot lede oss inn i en dypere forståelse av Skriftens tale om Kristus.

Kanskje det ennå står noe igjen hos oss i dag også? Det er noe som settes i rette skikk.

2. For det andre skulle han innsette eldste i hver by. Det har vært delte meninger om hvem de eldste var. La oss stanse ved selve ordet et øyeblikk.

Ordet "eldste" betegner i den gamle pakt opprinnelig en stammehøvding og hovedpersonen i en familie. Det var ikke alltid betegnelse for alder, men heller en rangstittel og er blitt sammenlignet med det arabiske "sjeik", som har samme opprinnelige betydning. Det er ellers brukt på flere måter i NT, f. eks. Åp. 4, 4. Det greske ordet presbyteroi ble i den første kristne menighet brukt om de ledende innen menigheten og behøvde heller ikke her ha noe med alder å gjøre, selv om det sikkert var naturlig at ikke helt unge ble innsatt til det. Noen har hevdet at det betyr det samme som forstander (gr. episkopos). Men Bibelen bruker altså to forskjellige ord for disse to tjenestene. Naturlig nok var mange av kvalifikasjonene like for begge. Vårt ord prest kommer av det første ordet, mens ordet biskop kommer av det andre.

Jeg tror vi bør se på de eldste som menn med erfaring som kristne og i kristent arbeid og med tillit blant andre. De fikk et særlig ansvar og arbeid i menigheten av apostelen.

Uttrykket "sette i rette skikk" kan også vise til dette. det organisatoriske skulle ordnes av Titus. Paulus hadde før foreskrevet ham dette, men minner ham nå om hans oppgave. Flere ganger merker vi at Paulus gjør det, f. eks. Kol. 4, 17 der han formaner Arkippus til å fullføre sin tjeneste. Bak disse formaningene merker vi et bankende hjerte. Paulus lever for tjenesten, og han vil at andre skal gjøre det.Derfor er det om å gjøre for ham å stadig minne sine medarbeidere om dette.

III. Om menighetens ledere, v. 6-9.

V. 6: En eldste må være ulastelig, én kvinnes mann, ha troende foreldre som ikke har ondt ord på seg for ryggesløshet eller er gjenstridige.

v. 7: For en tilsynsmann skal være ulastelig som en Guds husholder, ikke selvgod, ikke bråsint, ikke drikkfeldig, ikke voldsom, ikke lysten etter ussel vinning,

v. 8: men gjestfri, glad i det gode, sindig, rettferdig, hellig, avholdende,

v. 9: en som holder fast ved det troverdige ord etter læren, forat han kan være i stand til både å formane ved den sunne lære og å tale til rette dem som sier imot.

I dette avsnittet taler han om to slags ledere i menigheten og viser hvilke kvalifikasjoner som må kreves av dem.De hadde fått sin spesielle oppgave i den første menighet slik den da var organisert. Dersom vi ser på dem i lys av vår egen menighetsordning med prester og forstandere, formenn og styrer, kan vi stille spørsmålet: holder vi de samme bibelske mål som Paulus satte opp? Har vi nå ved valg av tillitsmenn og tilsetting av personer i tjeneste for Guds rike lagt mer vekt på andre ting enn det som står her? Det kan være sosial posisjon, kunnskap, anseelse, økonomi eller formell utdannelse. Våger vi egentlig å stille de samme krav ved valg i dag?

Hvilke krav stilte Paulus til ledere i menigheten?

1. De eldste nevnes først. I Apg. 14, 23 står det om eldste som ble valgt i hver menighet. Skal vi kunne kalle dette valg av styre i bedehus, menighet og misjon? Hvem kunne de så velge til dette?

a) Det tales alltid om menn til begge disse funksjonene. Vi finner aldri at kvinner var eldste i den bibelske menighet.

b) Han måtte være ulastelig. Det er et meget krevende ord. Det betyr at ingen med rette skulle kunne anklage ham for noe. Her menes det åpenbart i moralsk forstand. For Gud er vi alle ulastelige som frelste mennesker. Vi får skjule oss i Kristus. Det er vårt håp. Men her menes: Ingen skulle kunne "anklage dem for umoralskhet eller falsk lære" (Barnes). Som mennesker blant mennesker skulle de være ulastelige. Hadde de svikt her, var de ubrukelige.

c) Han skulle være én kvinnes mann. Han måtte altså ikke leve i polygami og ha flere hustruer som var vanlig blant hedningene. Det er også naturlig å tolke dette om at menn som var skilt og gift på nytt ikke kunne velges. De har jo også to kvinner i sitt liv.

d) Han skulle ha troende barn. Dette ser ut til å være et uforståelig krav i første omgang. Noen har ment at ordet troende ikke nødvendigvis betyr kristen her. Barnes mener det betyr at de skal være veloppdragne og underordne seg foreldrene. Slik blir det identisk med ordet i 1. Tim. 3,4 der kravet er "lydige barn". Dette henger sammen med at uttrykket tekna pista kan oversettes "trofaste barn". Bibeloversettelsene oppfatter det likevel som kristne. De andre krav til barna blir slik tillegg til det å være troende og ikke en forklaring av det. Alt dette taler om foreldrenes evne til å lede andre og å oppdra. Tanken bak de strenge kravene til ledere i Guds rike - her på lokalplan - er dette: dersom noen ikke kan styre sitt eget hus, hvorledes kan han lede Guds menighet? - I tillegg skal barna:

(1) De skal ikke ha ondt ord på seg (NO-38) - det kan være en overgang til neste punkt. Men når det står "ord på seg" må det bety et offentlig rykte. Denne side av saken går nesten tapt i NO-78, bortsett fra siste uttrykk: kunne anklages for. Et slikt rykte vil åpenbart kunen skade foreldrenes arbeid i Guds rike.

(2) De skal ikke ha ord på seg for utskeielser (NB-88) eller ryggesløshet (NO-38). Dette ordet innebærer trolig et utsvevende liv med bråk og fyll.

(3) De skal ikke være oppsetsige (NB-88) eller gjenstridige (NO-78). Det rette og motsatte her er lydighet. Alt dette har til en viss grad med oppdragelse å gjøre som er foreldrenes ansvar. Det er da helt klart at ingen har "lov til" å være så opptatt i menighetsarbeid (ved siden av arbeid og hobby) at han forsømmer og ikke makter hjemmets plikter. En kristen leder er først og fremst forstander i sitt eget hjem. Det er bedrøvelig å se så mange kristne lederes barn som ikke får den nødvendige tukt. Gleden er desto større der en merker at dette har lykkes.

2. En tilsynsmann er den neste ledertype. Når de settes opp for samme menighet som her, må det være tale om to forskjellige slags ledere med ulike oppgaver. Her bør vi sammenligne med 1. Tim. 3, 1-10 hvor tilsynsembetet blir forklart nærmere. Vi finner flere av de samme kjennetegn igjen der Vi skal også merke oss at det stilles strengere krav til tiulsynsmenn enn til de eldste. Grunnen er kanskje at hans gjerning er viktigere, merk v. 9. Hvilke krav setter så Paulus ledet av Den hellige Ånd?

a) Han skal være ulastelig - underforstått gjelder det også her en mann. Det samme strenge krav som for de eldste, men her får det et tillegg: som en Guds husholder. Det er altså for tjenestens skyld han skal være slik. Han er Guds medarbeider og tjener og må slik avbilde sin herre.La det være klart: Ingen kan vinne mennesker for Gud og være en rett herrens tjenerom han lever et slurvent kristenliv med fusk og løgn i handel og vandel. Livet forteller oss også dette.

b) Han skal ikke være selvgod. Det taler om evne til å innordne seg under andre (han er en tjener!) og vilje til å lære av andre (ingen blir utlært i Guds skole på jord). Det har dessverre ofte vist seg at tjenerstillingen i Guds rike og emnighet er blitt en herskerstilling.

c) Han skal ikke være vredladen eller hissig. Det fører aldri noe godt med seg. Han må tåle andres argumenter og meninger om praktiske saker. Se også Ef. 4, 26.

d) Han må ikke være henfallen til vin (LB) eller drikkfeldig. Vi skulle tro det var en unødvendig advarsel. I et hedensk og sydlansk samfunn var det nødvendig, og det viser seg at slik er det nå også mange steder.

e) Han skal ikke være voldsom, dvs han skal ikke slå noen, men beherske seg.

f) Framfor alt må han ikke være lysten etter ussel vinning. Det taler om begjær etter penger og makt. Vi skal ikke gjøre noe for pengenes skyld og på uhederlig måte. Men Mamkom har en veldig makt om den vinnes på ærlig vis også! En Guds tilsynsmann som er for opptatt av dette, vil ikke få tilstrekkelig tid til sin egentlige gjerning (Ellicott).

g) Han skal tvert imot være gjestfri - for dette har et særlig løfte med seg. Hebr. 13, 2. Her merker vi oss ordet noen. Det betyr å ta imot gjester som ikke har noe annet sted å være, og ikke selskapelighet. Det er de fattige og elendige og folk som er på reis. Disse skal vi ta oss av. Da har noen av oss engler som gjester uten å vite det.

h) Han skal videre være glad i det gode.

i) Han skal være sindig.

j) Han skal være rettferdig - her betyr det i sin omgang med menensker skal at han ikke gjør forskjell på folk eller gjør noen urett.

k) han skal være hellig - også her i sin ferd og hele kristenliv. Mange øyne ser på forstanderen hvordan han er.

l) Han skal være avholdende og tvilsomt - fra alt syndig og ikke bare vin.

m) Han skal også holde fast ved læren. Han står som forsvarer for den sanne tro og skal kjempe mot falske lærdommer både i religionen og filosofiens verden. Paulus hadde tydelig sagt fra at slike tider stod for døren. Apg. 20, 29f.; 2. Tim. 4, 3. Kirkens kamp har ia lel år vært mot disse.

Grunnen til at må være slik er arbeidets egenart. Tjenesten skal verken hindres eller sinkes. Alt for evangeliet, var Paulus' valgspråk. 1. Kor. 9, 23. Oppgaven var dobbel:

(1) Tilsynsmannens ene oppgave er å formane. Vi skal her merke oss noen viktige ting ved formaningen da den ofte blir misforstått. Her er ikke plassen til å ta opp emnet i sin bredde, men vi må peke på noen sentrale forhold.

A. Det greske ordet for å formane er parakalein. Det betyr både å formane og å trøste, oppmuntre. Formaningen er altså ikke dom og straff, men sikter på å hjelpe de troende. Dermed er det også klart at formaningen ikke har som mål og oppgave å skape tro eller frelse. Den er ikke beregnet på ufrelste, men for dem som allerede tror. Derfor står også formaningen særlig i brevene, som er for Guds folk.

B. Formaningene opptar en vesentlig plass i brevene. Mange flere kapitler brukes til å formane enn til å forklare korsets gåte. Merkelig nok, kan en si, bruker apostlene liten plass relativt sett til å forklare evangeliet. Kanskje det henger sammen med at evangeliet må oppleves. "Det kan ei forklarers, det kan kun erfares hvor salig det er hos Jesus." Men formaningenes antall viser også at vi trenger dem. Ellers hadde de ikke opptatt så stor plass i skriften.

C. Videre skal vi merke oss hvor i brevene de står: som regel mot slutten. Paulus taler oftest først om Guds frelse og viser oss hvor ufortjent frelsen er - "uforskyldt av nåde". Han viser at frelsen må tilregnes ved tro på Jesus, uten egne gjerninger. Kommer gjerningene ved siden av, blir det hele lovtrelldom. Men med dette slutter ikke Paulus! han fortsetter: da det altså er slik at frelsen er av nåde, bør dere vandre som det sømmer seg for Guds folk - slik og slik. Dette er den rette rekkefølge i den troende sitt liv. Men det behøver selvsagt ikke være rekkefølgen i enhver preken! Der må forkynneren være åpen for det Herren legger på ham til enhver tid. En forkynner skal på denne måte være en profet: i stadig kontakt med Gud for å motta et budskap til folket.

D. Vi må også merke oss hva som er formaningens kraft: Vi skal formane i eller ved Kristus (1. tes. 4, 1; 2. Tes. 3, 12) og ved Guds miskunn (Rom. 12, 1). Det sier både at formaningen kommer etter evangeliet, og at vi får kraft til å leve etter formaningene ved evangeliet om Jesus. Til mer vi får se og oppleve av Kristi forsoningsverk for oss, til lettere blir det å leve etter formaningene. Opplevelsen av Kristi forsoning og et dypere syn på korset skaper ikke automatisk er rett kristenliv. da hadde formaningene vært uten verdi og unødvendige. Men evangeliet gir kraften og muligheten til å leve rett. Uten evangeliet er det også umulig å leve som en kristen. Da fantes for øvrig heller ingen kristendom!

E. Formaningens hensikt er ifølge Kol. 1, 28 å "framstille hvert menneske fullkoment i Kristus" og i Ef. 4, 1: å leve slik "det er verdig for det kall dere er kalt med". Dette kan vi ikke bare oppfatte eskatologisk: at alle blir fullkomne (i sitt liv) når Kristus kommer igjen. Det skal nok skje. Men her taler Paulus om en "fullkommenhet" her i livet. Det sikter heller ikke til den objektive fullkommenhet vi allerede har i Kristus ved tro. Den settes tydelig i forbindelse med forkynnelse, formaning og lære og viser dermed at det er en fremaskridende prosess. Det er her tale om en praktisk helliggjørelse her i livet. Fra dette må vi så kunne slutte at formaningen står i helliggjørelsens tjeneste. Hver enkelt kristen skal framstilles fullkommen. men han blir det ikke i seg selv. Det må skje i Kristus. Som før sagt må formaningen hele tiden være i eller ved Kristus. Og ingen kan helliggjøres uten at han først er i Kristus. Der er det ingen fordømmelse. Rom. 8, 1.

F. Til slutt skal vi bare stanse ved den oppgave Titus hadde m. h. t. formaningen: Han skulel formane ved den sunne lære. At dette er vanskelig i de siste tider, er helt tydelig, jfr. 2. Tim. 4, 3-4. Vi bør merke oss at en viktig del i den sunne lære er nettopp formaningen, se Tit. 2,1: Tal du slikdet sømmer seg for den sunne lære...Så følger en rekke formaninger til forskjellige menneskegrupper. Men vi bør også legge trykk på ordet lære her: Det er Ordet som skal overbevise, tukte og formane folket. Titus hadde ingen rett til å dømme selv eller gjøre det i vrede. Alt skulle han gjøre ved læren i Ordet. Det var derfor det var så viktig at han holdt fast ved det troverdige ord, v. 9.

(2) Tilsynsmannens andre oppgave var å tale til rette dem som sier i mot. I NB-88 blir dette oversatt med: "gjendrive dem som sier imot". Det siktes her til vranglærere som ikke alltid sier imot bare ved argumenter og diskusjon. De snakker ofte folk rundt og diskuterer for diskusjonens skyld. Også derfor bør han kjenne og holde fast ved læren. Han må vite det rette svar i rette tid. Hvem som sa imot på den tid på Kreta, kan vi ikke si sikkert. Men ordet har adresse til oss alle. Vi bør kjenne læren, og slik kunne svare motstanderne. For Skriften viser klart at av dem blir det mange i de siste vonde dagene. Vi merker oss uttrykket i 2. Tim. 4, 3: de tar seg lærere i mengdevis.

Grunnen til at han skal tale dem til rette, er ikke først og fremst for å sette dem på plass. Han skal beskytte de troende ved å vise at vranglæreren har feil. Derfor er det oversatt med: gjendrive i en oversettelse. Blant de troende er det ofte mange som ikke har et klart syn på lærespørsmål. Selv om vi nå lever i et utdanningssamfunn, er utdanningen i bibelske spørsmål heller svak. De troende bør visst satse mer just her.

IV. Om de gjenstridige, v. 10-14.

V. 10: For det er mange gjenstridige, som farer med tomt snakk og fører folk vill, helst de av omskjærelsen.

v.11: Disse skal en målbinde. For de river ned hele hus og familier ved å føre utilbørlig tale for ussel vinnings skyld.

v. 12: En av dem, deres egen profet, har sagt: Kreterne er alltid løgnere, onde dyr, late buker.

v. 13: Dette vitnesbyrd er sant. Derfor skal du tale dem strengt til rette, for at de må bli sunne i troen,

v. 14: så de ikke gir seg av med jødiske eventyr og bud av mennesker som vender seg bort fra sannheten.

Paulus forklarer her hvem og hvordan de gjenstridige er og hva Titus skal gjøre med dem. Det forteller oss at de kristne aldri kan være likegyldige i lærespørsmål, og heller ikke med dem som lærer feil. Derfor er lærestridighetene i kirkens histroie berettiget. Det var for å holde menigheten ren, for å unngå at alle havnet i hykleri.

1. Mange.

Først må vi nevne at det er mange slike. han sikter da sikkert til dem som sier imot, v. 9. De kalles gjenstridige, ogdermed er sagt at de frivillig har sagt nei til den sanne lære. De vil ikke lyde Guds bud og ord. Deres antall vil øke mot endens tid.

2. Hva de gjør.

Dernest forteller han hva de gjør og hvordan de gjør det: de farer med tomt snakk og fører folk vill. De bedrar menneskene med sin falske lære.

3. Hvem de bedrar.

Hvem er de særlig ute etter? De av omskjærelsen, sier han. Det er jødene. Jfr. v. 14. Her menes kristne jøder som hevder at alle kristne må omskjæres etter jødisk mønster. Apg. 15, 1. De fornekter sannheten, v. 14. Paulus hadde mye kamp med disse judaistene for å beholde nåden som nåde og at frelsen var utelukkende ved tro. Alt som kom i tillegg fordunklet evangeliet.

4. Hva skal Titus gjøre?

Titus skal stoppe munnen på dem, eller målbinde dem (NO-38), v. 11, og tale dem strengt til rette, v. 13. Han skal både refse dem og forsøke å vinne dem for den rette tro. Kirkehistorien har vist oss at det er vanskelig.

5. Hvorfor skal de stoppes?

Det må være viktige grunner til å stanse vranglærerne ettersom Bibelen bruker så sterke og store ord om det. Her finner vi to grunner:

a) De ødelegger mye for Guds rike, v. 11. Hele familier føres bort fra troen ved den falske lære. Det har alltid vært slik: å vinne noen for en falsk lære er lettere enn for den sanne. Det henger vel sammen med at de ofte forkynner en lettere vei. Og det gjør de for selv å bli populær, sier Barnes her.

b) De kan kanskje vinnes for den sanne lære, v. 13. Derfor bør de formanes. I vår kamp mot vranglærerne må vi ikke glemme å be for dem og forsøke å vinne dem! Dette punkt har ikke vært nok påaktet. Gud vil at også de skal bli frelst om mulig. Luthers kamp mot svermerne var ikke alltid like fin.

6. Om folket på Kreta, v. 12.

Hvordan var folket på Kreta etter dette brevet å dømme? I v. 12 gir Paulus oss et sitat av en av deres egne som bedømmer dem. Det var kanskje den greske vismannen Epimenides f. 659 f. kr. som sa dette. De var alltid løgnere, onde villdyr og dovne storetere, sa han. Paulus har erfart noe av dette, for han sier: Dette vitnesbyrd er sant, v. 13a. Det er et sterkt vitnesbyrd. Dette blir enda sterkere understreket ved et gresk ord (kretizå) som kommer av ordet Kreta og betyr: å lyve.

V. Om rene og urene mennesker, v. 15-16.

V. 15: Alt er rent for den rene. Men for de urene og vantro er intet rent. Både deres sinn og deres samvittighet er urene.

v. 16: De sier at de kjenner Gud. Men de fornekter ham med sine gjerninger, for de er avskyelige og ulydige og uduelige til all god gjerning.

Paulus skiller her mellom to slags mennesker. Vi bør merke oss det han sier om hver av dem.

1. De rene må være de sanne troende. De er renset i Jesu blod og på den måten fullkomne. 1. Joh. 1, 7. For dem er alt rent, og Paulus forklarer dette i Rom. 14, 14 og 20. Det avgjørende er måten vi betrakter en ting på. For Gud har skapt alt rent, det er vår bruk av tingene som gjør dem urene. Her tales selvsagt ikke om synden eller at Paulus sier at synden er ren.

2. De urene er de vantro, de ugudelige. Her må det ellers bety vranglærerne, se nedf. Om dem sier han mye her:

a) Intet er rent for dem. Det rene blir skittent ved bruken og betraktningsmåten.

b) Deres sinn er urent og tilskitnet av synd.

c) Samvittigheten er uren. De lever ikke etter Guds ord og vilje og da kan de ikke være rene. Synden ødelegger det rene.

d) De sier at de kjenner Gud, dvs. de bekjenner seg som Guds folk og vil være kristne. Det kan tenkes på jødene i v. 10.

e) De fornekter Gud ved måte de lever på. Livet deres sier noe annet enn læren og bekjennelsen. En slik advarsel er aktuell til alle tider.

f) Dermed kan de heller ikke gjøre det gode. De er vederstyggelige og avskyelige, ulydige og udugelige.

Det er i sannhet en uhyggelig attest for en folkegruppe som sier og vil kjenne Gud.

Må Herren bevare oss fra det.

Kapittel 2.

Vi skal i det følgende se på hovedtrekkene i kap. 2. her finner vi mange lærdommer for tanke og hjerte.

I. Formaninger, v. 1-10.

V. 1: Men tal du det som sømmer seg for den sunne lære:

v. 2: Gamle (eldre) menn skal være edrue, verdige, sindige, sunne i troen, i kjærligheten, i tålmodet.

v. 3: Likeså skal gamle (eldre) kvinner i sin ferd te seg som det sømmer seg for hellige, ikke fare med baktalelse, ikke være slaver av drikk, men veiledere i det gode,

v. 4: for at de kan lære de unge kvinner å elske sine menn og sine barn,

v. 5: å være sindige, rene, huslige, gode, lydige mot sine egne menn, forat Guds ord ikke skal bli spottet!

v. 6: Likeså skal du formane til å være sindige,

v. 7: idet du på alle måter ter deg selv som et forbilde i gode gjerninger, og i din lære viser renhet, verdighet,

v. 8: en sunn, ulastelig tale, for at motsanderen må gå i seg selv, idet han ikke har noe ondt å si om oss.

v. 9: Tjenere skal du formane til å være lydige mot sine egne herrer, i alle ting å tekeks dem, ikke å si imot,

v. 10: ikke å være utro, men vise all god troskap, for at de i alt kan være en pryd for Guds, vår frelsers lære.

Her skal vi først merke oss at disse formaningene er en del av den sunne lære. Det hører med til Guds budskap, til det som er sundt for sjelen.

Hva er den sunne lære?

Vi møter bare uttrykket i de siste brevene av Paulus: 1. Tim. 1, 10; 2. Tim. 4, 3; Tit. 2, 1. Dessuten finner vi uttrykket "sunne ord" i 1. Tim. 6, 3 og 2. Tim. 1, 13. Det står altså i pastoralbrevene, de siste brev Paulus skrev. Kan vi kalle det hans "pastoraltestamente"?

Det betyr først at Paulus mot slutten av sitt liv mer og mer ser betydningen av læren. Han har tidligere advart mot falske lærere. Nå formaner han stereker til å bli i den rette lære. Og denne formaning bør nok gjentas i vår læreforvirrede tid. Vi skal også lære av dette at det ikke er nok å tale mot vranglæren og kjempe mot den. Vi må også leve og forkynne det rette. Ja, vi må kanskje gjøre det mer enn å advare.

Dernest må det bety at Paulus vil særlig legge forkynnerne dette på sinne. Pastoralbrevene er jo i særlig grad forkynnerbrev.

Uttrykket den sunne lære kan ikke være begrenset til forkynnelse av selve frelsesgrunnlaget. sammenhengen her viser tydelig at det hovedsakelig menes kristenlivet - det sedelige, som Dächsel påpeker. Paulus hadde allerede sagt fra at vranglærerne var udugelige til all god gjerning (1, 16). Han understreker kraftig at vi er frelst ene og alene av Guds godhet (3, 4) og rettferdiggjort ved hans nåde (3, 7). Men like klart sier han fra at noe av frelsens mål er at vi skal være et folk "nidkjært til gode gjerninger" (2, 14). Selv skulle Titus være "et forbvilde i gode gjerninger" (2, 7) og han skulle minne de troende om at de skulle være "rede til all god gjerning" (3, 1). De skulle "legge vind på å gjøre gode gjerninger" (3, 8). Ja, alle må "lære å gjøre gode gjerninger" (3, 14). Heller ikke det kan vi av naturen. Vi merker også at dette har med frukt å gjøre (3, 14). Det har vært tider da de kristne har glemt denne siden ved den sunne lære!

I motsetning til de gjenstridige (1, 10-16) skulle Titus også tale dette: "Men tal du..." Noen vil nok kalle dette moralisme. Det bør vi ta med ro så lenge vi følger den store apostel. Og han glemmer ikke å tale om Guds nåde midt i formaningen. Ja, han begynner formaningen med det (2, 11).

Hva skal han så tale til folket på Kreta?

1. Til gamle menn, v. 2.

Vi bør merke oss at han har en rekke formaninger til enkelte grupper mennesker. Vår feil er vel ofte at vi taler for generelt, som: "Vi bør, de kristne skulle være osv." Apostelen taler til den enkelte. Det er faktisk hans vane i formaningen. De gamle menn skal være:

a) edrue - ikke la seg rive med av vranglære eller verdslighet; også eldre menn kan det! Kanskje det også tenkes på alkohol,

b) verdige,

c) sindige,

d) sunne i troen - ikke bare i læren,

e) sunne i kjærligheten - ikke bare i gjerningene,

f) sunne i tålmodet.

2. Til gamle kvinner, v. 3.

Her er formaningen særlig sterk, og vi skal stanse litt ved de enkelte ting.

a) I sin ferd skal de te seg som det sømmer seg for hellige. "Deres vandring skal være slik evangeliet krever," (Barnes).

(1) Det gjelder altså deres ferd eller dagligliv. Så viktig er det at de trenger en særlig oppfordring til å leve rett.

(2) De skal oppføre seg som hellige. Hellig er det som tilhører Gud i absolutt mening. Derfor oversetter Weymouth slik: "innviede mennesker". De skal betrakte seg som absolutt innviet til Gud - og så vandre som det sømmer seg for slike.

b) De skal ikke baktale. Bibelen advarer kraftig mot dette. Særlig taler Jakob sterkt om det. Jak. 3, 5-10; 4, 11. Få ting er så lett å gjøre i et lystig lag eller i fortrolighet som å tale om andre - også i nedsettende mening. Selv om det er sant, setter det vedkommende i et dårlig lys. Og det er synd, for det er en dom som hører Herren til. Denne tilbøyeligheten har vi nok alle, både menn og kvinner, unge og eldre. Men her er den særlig rettet mot eldre kvinner.

c) De skal ikke ligge under for drikk. Ved en slik formaning til eldre kvinner i menigheten, bør vi ha i minne at dette er fra den første misjonstid. De var nettopp revet ut av hedenskapet og levde midt blant hedninger. Indirekte sier dette ordet at det kanskje var vanlig for slike kvinner å drikke.

d) De skal derimot være gode veiledere i det gode. Og hvem kan bedre veilede, trøste og hjelpe de unge og uerfarne enn de verdige, eldre kvinner med sin tålmodighet og erfaring? Sml. Ordspr. 31, 10-31 om "en god hustru".

e) De skal lære de unge kvinner - til å bli gode hustruer og stelle sine hjem rett, v. 4a. Denne skole kan aldri overtas av det offentlige. Mon ikke denne private undervisning blir forsømt i vår tid? Intet kan erstatte den hjelp de unge får i sitt eget hjem. Kvinnens plass og oppgave må ikke undervurderes. Bibelen plasserer henne i sentrum av livet - i hjemmet.

3. Til unge kvinner, v. 4-5.

Først legger vi merke til at de skal opplæres hjemme av de eldre. Den forakt for det bestående som vi møter i dag, er på ingen måte bibelsk. De skal ikke bare opplæres ved ord og formaning, men enda mer ved de eldres eksempel. Hvordan bør de være?

a) De skal elske sine menn og barn. Kan det være så vanskelig? For unge og nygifte? Her må vi tenke over et par ting. Dette gjelder i første rekke oldtidens forhold. de unge valgte ikke selv sin ektemake - det gjorde de eldre for dem. Da var det kanskje vanskelig å elske en "fremmed mann". Det blir de oppfordret til å gjøre her, ettersom hjemmet er av Gud. Og slik kan de også ære sin herre, særlig om de har ufrelste menn. Sml. 1. Pet. 3, 1-2.

Men vi skal også tenke over hva ordet elske betyr. På grunnteksten er her brukt ordet filandros, som betyr å ha godhet for, være glad i, være venn med. Kjærligheten er mindre ord og følelse enn handling og ansvar. Den er tjeneste og lidelse for den andre part. I de vanskelige tidene i livet, kan nok denne formaningen være hard å holde. da behøver en inderlig kontakt med Kjærlighetens Herre. På samme måte skal de elske sine barn. Hjemmet skal altså være deres spesielle arbeidsmark og ansvar.

b) De skal være sindige og ikke oppfarende,

c) De skal være rene - både åndelig og kroppslig,

d) De skal være huslige så mannen og barna ikke har grunn til å gremmes over dem, men at de er et praktisk eksempel på kristendom,

e) De skal være gode,

f) De skal være lydige mot sine egne menn og ikke høre på det andre befaler. I vår tid er dette noe av det vanskeligste å vinne gehør for. En misforstått likestilling har sørget for det. Men Guds ord er her tydelig og klart som på alle andre områder av kristenlivet. Når Paulus grunngir sin påstand, henviser han ikke til "det som sømmer seg" eller at det er "vanlig" slik som på noen andre områder. han begrunner det i skapelsesordningen, 1. Tim. 2, 13 og i forholdet mellom Kristus og menigheten, Ef. 5, 23-24. Dette kan ingen nekte, og all tale om andre forhold her er ubibelsk og vranglære. Dermed er ikke sagt at mennene skal herske over kvinnen eller at hun er mindreverdig. Bibelen løfter henne høyere opp enn noen annen i den hedenske verden dette er skrevet i. Mannen skal tvert om elske sin kvinne. Ef. 5, 25.

Grunnen til at de bør vandre slik blir så understreket: forat Guds ord ikke skal bli spottet! Hensynet til det bør alltid veie tyngst, og være avgjørende i valgsituasjoner. Dersom Ordet blir spottet, stanser Guds rikes vekst. Paulus har en fin regel i 1. Kor. 9, 12: "Vi tåler alt, for at vi ikke skal legge noen hindring i veien for Kristi evangelium."

Om vi tenkte mer på dette i dagliglivets vanskelige situasjoner, ville færre ha anledning til å spotte. Det gjelder særlig de som har ufrelste ektefeller og barn, og de bør tenke spesielt på dette. I hjemmet kan skapes den ebste grobunn for evangeliet. Men her kan også det sterkeste hat vokse fram. Livet taler mer enn munnen.

4. Til unge menn, v. 6.

Også de unge menn får en formaning, men bare én! Titus skal formane dem til å være sindige. Paulus hadde erfaring med at unge menn lett ble framfusende og lett lot seg rive med av nye strømninger og ideer. Og kanskje ordet er særlig rettet mot de unges personlige liv: De skal ha selvkontroll - over tanker, lyster og begjær av alle slag. Ordet sindig (gr. sofronein) betyr også å være forstandig, uten lidenskap, måteholden, lydighet i motsetning til opprør og frafall (C. Bergs ordbok). I NO-78 er det oversatt med: å være støe i all sin ferd. Chrysostemus sier om ungdomsalderen: "Intet er så vanskelig å overvinne i denne alder som fornøyelse og dumheter."

Men samtidig skal Titus selv være et eksempel for de unge, v. 7. Eksemplets makt er alltid størst.

5. Til Titus selv, v. 7-8.

I forbindelse med at de unge menn skal ha Titus som sitt forbilde, benytter Paulus her anledningen til å gi ham en formaning. Her blir faktisk trukket opp retningslinjer for hans vandel. Og de er verdt å følge for oss også! La oss se nøyere på denne formaningen:

a) Han skal være et forbilde i gode gjerninger, v. 7a. Gjerninger er her ment som frukt i kristenlivet, ikke som lovgjerninger. Det er tydelig av sammenhengen. Det er sant at vi lett kan falle tilbake i lovgjerninger som kristne. Det er en farlig vei, noe Galaterbrevet viser tydelig. Men det er også sant at vi aldri kan være gode nok forbilder eller eksempler for andre i å gjøre godt! Dette innebærer at vi bør gjøre mange slike gjerninger, og ofte, og at gjerningene skal være gode. Det betyr et fint etisk liv som andre ønsker å etterligne. Vi bør notere oss at det er troende ungdom han taler om. Det er her ikke tale om å være eksempel for verden, selv om vi også er det. Det betyr både å avholde seg fra synd og tvilsomme forhold, og å bestrebe seg på å gjøre godt mot andre - i kjærlighet og hjelpsomhet.

Tenker vi nøye etter, er det ikke alltid så lett. Kristendommen kan bli for teoretisk og søndagspreget. Mange kristne er for lite "kristne" i hverdagen, om vi kan tale slik. Legg merke til at Paulus sier at han skal te seg slik "i alle måter". I dette ligger "til alle tider, på alle steder og overfor alle mennesker". Den kristnes tro skal gjennomtrenge hele dens kristnes liv.

b) I sin lære skal han vise renhet og verdighet. Det første taler om Paulus' liv, dette taler om hans forkynnelse. Den skal være ren. Mens han refser vranglærerne og forsøker å vinne dem for den sanne tro, må han heller ikke glemme å holde sin egen lære ren og rett. For en forkynner blir lett påvirket. Satan bruker ofte denne taktikken: Han blander sammen noe sant og noe usant. Det sanne får oss til å reflektere og gjerne erkjenne: det er jo slik! Usannheter har da lettere for å gli inn. Litt sannhet blandet med løgn, er verre enn ren usannhet. Det er dette som gjør læresituasjonen uklar, og som for øvrig skal prege den siste tid.

En forkynner bør strebe etter å lære andre slikt som gjør dem til rene og sanne troende i alle forhold. Og til det duger bare den rene lære. Det som river ned gudstroen hos menneskene, bør unngås. Det samme gjelder all tvil på Guds ord.

Hans lære skal også være verdig. Renhet taler om innholdet av læren, mens verdighet viser til måten den blir båret fram på (Wesley). Det skal tales slik at det fører til respekt og ærefrykt for Gud. Forkynnelsen bør reflektere noe av Gud selv - da er vi hans sendebud, hans representanter. 2. Kor. 5, 20.

c) Hans tale skal være sunn og ulastelig, v. 8. Også en forkynner, som Titus, kunne falle i tale. For hvem er vel ulastelig der? Jak. 3, 2. Få ting er visst så vanskelig for oss som å holde kontroll over vår tunge. Det gjelder også forkynneren. Det er lett å prate om andre og forsøke å hevde seg selv på andres bekostning. Derfor advarer han spesielt mot dette. Hans tale skal være sunn, alltid slik at den hjelper andre og gjør dem til sunne kristne. Samtidig skal den være ulastelig.Dette ser ut som et uoppnåelig krav. Er det mulig for oss å tale ulastelig? Det betyr at ingen har noe som helst å anklage oss for der.

Da bør vi huske at dette er en formaning og ikke en lov. En formaning er en oppfordring og ikke et krav. Dette klargjør forholdet og viser at den ulastelige tale er et mål vi stadig bør strebe etter, uten å slå av på kravet.. Vi skal ikke tale noe syndig eller tvetydig, verken offentlig eller privat.

d) Grunnen til at vi bør være slike eksempler er at motstanderen må gå i seg selv. Dette er et bibelsk prinsipp som er lite påaktet. Jfr. 1. Pet. 3, 1-2. Ufrelste skal kunne vinnes ved vårt eksempel såvel som ved våre ord. Ja, kanskje mer.

De skal ikke ha noe ondt å si om oss. Det er ikke et uoverkommelig krav. Det er absolutt.Når de ser at vårt liv er bedre enn deres (som dette ordet forutsetter), vil det bringe dem til ettertanke. De vil gå i seg selv. Det betyr først at de må erkjenne at vi er sanne kristne. Da må de erkjenne at åpenbar synd ikke forekommer blant de kristne. Dernest kan det bringe dem til omvendelse hvis de erkjenner sin egen synd og går til Gud med dem. det har vi eksempler på. Men det skjer ikke alltid.

Noe annet er at motstanderne ofte vil dikte opp onde ting om oss. De vil baktale de troende og forvrenge deres tale og handlinger. Ikke sjelden opplever vi at syndige ting fortelles om troende - som ved litt undersøkelse viser seg ikke å være sant. Mange har hatt såre stunder ved tanken på det. Det skulle mane oss enda mer til å leve forsiktig.

6. Til tjenerne, v. 9-10.

Også de får en spesiell formaning. Som ellers i NT menes som regel slaver og ikke tjenere i vår betydning av ordet. Men vi gjør ingen urett i å anvende ordet på tjenerforholdet i vår tid. Paulus tenker her på kristne slaver, og vi bør se versene ut fra denne synsvinkelen.

De får flere formaninger:

a) De skal være lydige mot sine egne herrer. En tjeners primere oppgave er lydighet. En slave kunne ikke diskutere med sin herre eller påvirke hans planer. De skal utføre det han sier. Når det står "mot sine egne herrer", tenkes det vel på at det kan være lettere å lyde andre, særlig slike som sa det ikke var nødvendig å være lydig i alt. Men Guds ord gir oss bare ett unntak fra regelen om den absolutte lydighet: når det strir mot Guds vilje. Apg. 5, 29.

Vi kjenner til mennesker som måtte bytte arbeid fordi arbeidsgiveren krevde noe som såret samvittigheten. Vi vet om kristen ungdom som nekter å bruke "hvite løgner" i handel og vandel, og blir oppsagt. Det er et fint vitnesbyrd.

Men i alt annet blir de formant til å være lydige. Det er deres fremste plikt.

b) De skal tekkes sin herre i alle ting. De skal være ham til behag, gjøre sin gjerning slik at det blir til beste for sjefen. At dette gjelder i alle ting, må tas med det samme forbehold som ovenfor. Her legges særlig vekt på at alt skal utføres godt, slik at sjefen blir fornøyd.

c) De skal ikke si imot sin herre. Dette betyr både å nekte lydighet og å dra sjefens hensikt og kompetanse i tvil. Dette var vanlig i slaveforholdet i gammel tid. I vår demokratiske verden vil nok de fleste arbeidsgivere kunne diskutere med sine arbeidere om arbeidsopplegget. Men en tjener bør alltid være den ydmyke part. Dette taler derfor like mye om vanlig høflighet som om kristelighet.

d) De skal ikke være utro. Arbeidet skal utføres punktlig og nøyaktig. Det er utroskap å slurve med arbeidet eller at arbeidstida ikke nyttes godt. Det er også utroskap når arbeiderne taler ille om sin sjef eller fører firmaet i vanry. Ordet betyr egentlig å stjele, å ta noe for seg selv.

e) De skal vise all god troskap. Dette er den positive siden av punktet foran.Troskapen skal være god - i alt. Og den skal vises. Det betyr å gjøre sitt beste i alle ting uten hykleri. At det skal vises får her en særlig betydning når vi ser på det følgende.

f) De skal være til pryd. Hvem kan tenke seg at en slave kan være pryd? Men det er meningen, også de kan og skal ære Gud. Vi merker oss her noe viktig:

(1) Det er følgen av at de tekkes sin herre og er lydige: ... forat de kan... Slik har de et mål for sitt liv, og kan vite at det bærer frukt - midt i lenkene.

(2) De skal være en pryd for læren: "for Guds, vår frelsers lære". John Wesley oversetter: en pryd for evangeliet. Tanken stanser et lite øyeblikk: En slave til ære for Gud. Evangeliet blir æret når vi lever vårt daglige liv på den beste måten. Guds rike har framgang når vi er lydige og viser troskap i det jordiske liv. Vi er misjonærer på arbeidsplassen. Legg merke til hvor praktisk Paulus forklarer kristendommen.

(3) De kan være dette "i alt". Gud bør herske i alle felt i vårt liv. Da blir vi også til pryd i alt, til alle tider, og ikke bare på møter.

Kvardagskristen vil eg vera

syn for segn det krev Guds ord.

Samklang mellom liv og læra -

det er himmelsong på jord.

Vi stanser enda et øyeblikk for ordet pryd. Dette er kristendommens glans, det som skulle få andre til å ville og å ønske å følge Kristus. Det er også Jesu vilje: "Slik skal dere la deres lys skinne for menneskene" (Mat. 5, 16). Læren blir ofte tørr og uforståelig for verdens barn. Men du hvor de forstår og verdsetter en praktisk kristendom.De merker seg dens pryd ganske snart!

Bør vi be om å få skinne mer for Jesus? Og leve mer forsiktig og nøye til daglig?

At pryden blir vakrere?

Har vi glemt noe av denne side ved vår tro?

II. Om Guds nåde, v. 11-15.

V. 11: For Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker,

v. 12: idet den opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster og leve tuktig og rettferdig og gudfryktig i den nåværende verden,

v. 13: mens vi venter på det salige håp og åpenbarelsen av den store Guds og vår frelser Jesu Kristi herlighet,

v. 14: han som gav seg selv for oss for å forløse oss fra all urettferdighet og rense seg selv et eiendomsfolk, nidkjært til gode gjerninger.

v. 15: Tal dette og forman og irettesett med all myndighet! La ingen ringeakte deg!

Vi føres nå over fra formaninger til en fin forklaring på det åndelige liv - det som er i Kristus Jesus. Grunnlaget for alt kristenliv har alltid vært og må alltid være Guds nåde. Vi bør stanse opp for dette veldige verk. Det er noe av det viktigste som skiller kristen tro og lære fra all annen religion. Ingen annen lære har en slik forkynnelse av nåde og barmhjertighet. Vi møter riktignok ordene i andre religioner, som i Bhakti-religionen i India (som er ei grein av hinduismen) og i Islam. Men ingen andre enn de kristne har en slik grunn for nåden og dermed heller ikke det samme innhold i den. Ved dette er kristendommen vesensforskjellig fra alle andre religiøse systemer.

Hva betyr så ordet nåde?

Noen ganger har vi følelsen av at ordet er blitt en klisjé som brukes flittig. Men har vi dermed begrep om hva ordet virkelig betyr? Hva tenker vi på når ordet blir nevnt?

Kort kan vi summere det opp slik: "Det greske ordet Kjaris betyr, som det hebraiske chanan, å vise yndest, velvilje mot noen.Gud gjør det fritt uten å vente noe igjen. Nåde er Guds uforskyldte gave i Kristus til alle mennesker. Når han tilbyr denne gaven, tar han aldri hensyn til hva menneskene er i seg selv. Derfor gjelder nåden alle. Ordet betegner særlig Guds nåde og velvilje mot menneskeheten eller til ethvert individ, som en frivillig handling, utelukker fortjeneste og hindres ikke av skyld, men tilgir synd; det står slik i motsetning til gjerninger, loven og synden" (Cremer).

De gamle talte om flere grader eller flere slags nåde. Kanskje denne inndelingen gjør det lettere å forstå.

1) Først har vi "Guds forberedende nåde". Det er kallet og dragelsen til Gud, Joh. 6, 44. "Det er den Hellige Ånds gjerning," sier Luther.

2) Dernest har vi "Guds frelsende nåde". Dette inkluderer både Guds verk i Kristus på Golgata da alle mennesker ble "frelst" objektivt, og gjenfødelsen når den enkelte tar imot Guds nådes tilbud og blir personlig frelst. Ef. 2, 8.

3) Til slutt skal vi nevne "Guds bevarende nåde". De fleste av oss har et stykke igjen å vandre før vi er framme. Skal vi bli bevart på veien, trenger vi nåde fra Gud. Og det vil han gi oss rikelig. Hans bevarende nåde omfatter også Guds tukt og helliggjørelse - helt til vi er ved målet. 1. Pet. 1, 13. Også inntoget i himmelen blir nåde!

Når Paulus sier: Av nåde er dere frelst, tenker han sikkert på alle disse stadiene. Det gjelder også ordet til Titus: Guds nåde er åpenbart til frelse. I Skriften er alle deler av Guds frelsesnåde kunngjort oss.

Hva sier så Paulus om nåden her? Vi skal stanse for noen grunnleggende ting i den kristne tro.

1. Den er åpenbart, v. 11.

a) På Golgata.

Gjennom hele den gamle pakt var Guds frelse skjult for menneskene. Jødene så nok enkelte trekk ved den og konturen av noe veldig som skulle komme. Men få av dem forstod hva det virkelig var.

Men så kom Jesus. En av hans oppgaver var å vise Gud og den frelse han hadde forordnet fra evige tider. Han skulle vise oss at den Allmektige og Rettferdige, ja den Hellige Gud elsket oss.

Langfredag ble Jesus ført opp til Golagata-høyden. Han måtte selv bære sitt kors oppover Smertens vei (Via Dolorosa). Der oppe ble han naglet til treet - samtidig naglet Gud fast alle våre synder. 1. Pet. 2, 24. Og der hang han - mens Guds vrede ble utøst over ham. Alle verdens synder ble i dette øyeblikk sonet og betalt av Guds eget offerlam. Ikke én synd var unntatt der. Alt ble lagt på ham der og da.

Og da Jesus visste at synden var tatt bort, ropte han opp til sin Far: Det er fullbragt! Joh. 19, 30. Da var frelsen et faktum. Det ropet var Frelserens punktum i frelsesverket.

Men samtidig var det en kunngjøring for hele verden om Guds nåde.

Guds nåde ble altså åpenbart på Golgata. Og det skjedde ikke bare for mennesker, men også for myndighetene i himmelrommet. Det må være Djevelen og hans engler. Kol. 2, 14-15. Han viste seg som seierherre - over Den Onde og det onde.

b) For menneskene.

Denne åpenbaring av Guds nåde som er skjedd for alle, må også skje personlig for de som skal til himlen. På en måte skjer det hver eneste gang Ordet om Jesus blir forkynt. Men det skjer på en spesiell måte når noen tror evangeliet og tar imot Jesus som sin Frelser. For menneskene kjenner ikke evangeliet av naturen. Den Hellige Ånd må vise en synder Kristus og "tilsi" ham syndenes forlatelse. Men det er ikke nok å lære det en gang. Vi må høre det igjen og igjen. Det er også misjonsbefalingens bud: Gå ut i all verden og forkynn evangeliet, eller rettere: proklamer evangeliet. Mark. 16, 15.

Det må ropes ut til alle - gjøre det kjent.

2. Guds nåde frelser.

Hensikten med Guds nåde er frelse. Og når vi ser at Jesus er Guds nåde i en sum, blir det hele klarere. Han kom nettopp for å frelse. Det ble sagt allerede før hans fødsel. Mat. 1, 21. Ja, selve navnet hans betyr "frelser".

Frelse er ikke følelse eller stemning. Det er noe ganske bestemt: Vi skal frelses fra synd. Det er det eneste som stenger mellom Gud og oss. Når den sak er ordnet, er vi frelst.

Men hva er synd?

Spørsmålet er viktig - og kanskje misforstått av mange.

Med synd mener vi her ikk eumoral, selv om det også er synd. Synden er noe mye mer enn enkelte handlinger og onde ting. Menneskene har vanskelig for å lære hva som er den virkelige Synden.

Synd er alt som stenger mellom meg og Gud. Det er alt som hindrer meg i å nå himmelen. Hovedsynden er å forakte Guds frelsestilbud i Kristus. Joh. 16, 9. Og som følge av den har vi mange andre synder.

Å bli personlig frelst er å få tilgivelse for våre synder. Og det kan skje når vi bekjenner synden. Da blir vi renset i Jesu dyre blod. 1. Joh. 1, 7-9. Grunnlaget for dette er Jesu verk. der viste Gud sin rettferdighet. Rom. 3, 25f.

3. Den er for alle mennesker.

Ingen andre enn menneskene behøvde en frelser. "For de som ikke kjente synd, ei vet hva frelse er." Englene er ikke gjenstand for Guds nåde. Hebr. 2, 16. Gud har en annen plan med dem.

Men menneskene behøvde det. Alle mennesker. For alle har syndet, det er Skriftens klare og ubarmhjertige dom over oss. Rom. 3, 23. Derfor omfatter Guds frelse alle mennesker. 1. Tim. 2, 4.

Ordet "alle" viser at hele verden er med i Guds frelsesplan, både jøder og hedninger, i nåtid, fortid og framtid (Guthrie). Og det omfatter alle slags mennesker, endog slavene, v. 9 (Lock). Det er sikkert at alle som kommer med bønn om nåde til Jesus, vil få nåde. Den fine moralske må bøye seg ved siden av de dypest falne. I dette spørsmålet er vi like.

Ikke en så ussel er

at ei Jesus har ham kjær.

Derfor kan du komme frimodig med din synd. Ordet gir deg forsikring om at du aldri blir støtt ut. Joh. 6, 37.

Guds frelse av nåde er ferdig for alle mennesker. Men det er de som tror det personlig, som får oppleve den og eie den.

4. Guds nåde opptukter de troende, v. 12.

Vi møter her et viktig vers som vi må se nøye på. Noen har kanskje misforstått det og fått andre til å gjøre det. La oss først se på den sammenheng ordet står i. Etter at Paulus har forklart nåden, viser han dens oppgave. Dette kommer altså etter åpenbarelsen til frelse. "Oss" må bety de troende. Ordet taler altså ikke om eller til verden.Guds tukt gjelder troens barn. Merk også at ordet "idet" kan byttes ut med "og" som i NO-78. På grunnteksten står pres. partisipp som kanskje best oversettes med "idet" ovf. Det er noe som stadig pågår.

La oss dernest se på ordet "opptukte". På gresk er brukt et ord som er i slekt med vårt pedagog (lærer) (paidevå). En pedagogs oppgave er å undervise, oppdra, lære, gi råd, tukte, øve disiplin. Og det er også betydningen av dette ordet (C. Berg).

Vi har altså her å gjøre med Guds oppdragelse av sine barn - de kristne. Det er Guds nåde som tukter, underviser, oppdrar og lærer de troende.

Et menneske som er frelst av nåde, kan aldri bli det samme menneske som før. Det skjer noe nytt. At "alt er blitt nytt" (2. Kor. 5, 17), er også en erfaring for de troende, ikke bare en erkjennelse.

Guds nåde omfatter mer enn ordet nåde og forkynnelsen av det. Når den opptukter oss, tar den i bruk formaningen. For de sikter just på det kristne livet. Og tidligere i brevet har vi sett at Paulus nettopp skriver formaninger.

På engelsk brukes andre uttrykk for å opptukte (oppdra, NO-78). King James har lære, Weymoth har øve, trene, og New English Bible har disiplinere. På eldre svensk brukes ordet "fostrar" mens den nyeste oversettelsen der bruker "lærer".

Alle disse uttrykkene taler om en vekst og utvikling. De troendes vekst er ikke ferdig i gjenfødelsen. En ledes videre inn i gudslivet og blir undervist.

Hvordan opptukter Guds nåde oss, eller hva skal vi lære?

Vi har bl. a. to viktige ting å lære i den rkistne skole: Guds nåde tukter oss til å fornekte og til å leve gudfryktig i denne verden.

a) Vi må først lære å fornekte.

Også Jesus talte sterke ord om dette til sine etterfølgere. Luk. 9, 23; Mat. 16, 24. Legg merke til at der taler ikke Jesus om spesielle ting som skal fornektes.Han taler om å fornekte seg selv! Da griper fornektelsen inn i vårt innerste. Da må vi nok lære leksen mange ganger før vi kan den.

Men Paulus nevner her to ting som vi må lære å fornekte:

(1) Først skal vi fornekte ugudelighet. Barnes sier at det betyr "all mangel på å utføre våre egne plikter mot Gud". Ugudelighet er alt som ikke er eller kan velsignes av Gud. Det er det motsatte av Gud og hans vilje. Derfor heter det U-gudelighet. Hvis noe hindrer meg i å leve for Gud og bruke tid og interesse for Ham, da er det ugudelighet for meg.Da kan det hende at en kristen må slutte med noe som han er særlig interessert i - fordi det stjeler tid, penger og krefter fra ham som han ellers burde og kunne brukt i Guds rike.

Det smerter å fornekte. I Bergpreika taler Jesus om offeret: om øye frister oss, er det bedre å rive det ut enn å hvane i helvete. Mat. 5, 29. da smerter forsakelsen. Det er særlig tilfelle når det gjelder noe vi er glad i. Det er derfor vi trenger Guds nåde også i fornektelsen. derfor er den nåden som lærer oss det. Så kan vi også få lov til å gå inn til ham og hente hjelp, Hebr. 4, 16. Også kulturlivet i vårt samfunn er på flere måter blitt ugudlighet for oss troende. Gud får ingen plass der. det kristne livet er klarlagt i motsetning til verden i Salme 1, 1-2.

(2) Vi må også lære å fornekte de verdslige lyster. Det betyr ikke at vi skal gå ut av denne verden. Vi må leve i den og her har vi vår oppgave. Men det er et sterkt ord for det onde i verden. Det er Satan selv som står bak de verdslige lyster, og han er denne verdens fyrste. Joh. 14, 30. Hele verden ligger i det onde, 1. Joh. 5, 19. Det er dette vesen vi blir bedt om å si fra oss. Vi kan ikke forlate verden slik eremittene gjorde det i de første århundre av kirkens historie. Men vi skal nekte å ville det verden vil og ikke la oss påvirke av dens tenkemåte og levevis. Det typiske for verden er å innrette seg for dette livet og ikke tenke på at noe kommer etter. Egoismen er også en verdslig tankegang der vi selv står i sentrum.

b) Vi må lære å leve.

Å leve rett i en ond verden har alltid vært vanskelig. Men å leve som en sann kristen i alt er ennå vanskeligere. Derfor trenger vi å lære det.

Hvis Titus og de troende på hans tid lære å leve rett, behøver vi det også. Livet blir så lett egoistisk og unyttig. Våre tre klassiske fiender: Djevelen, verden og kjødet gjør sitt ytterste for å hindre oss i å leve i lyset og å leve som lys.

Nå kan vi aldri lære å leve dette livet rett ved selv å tenke ut regler for et slikt liv. For det første blir reglene ufullstendige og ufullkomne. Og for det andre ville aldri to eller flere mennesker bli helt enige om hvordan slike regler skulle være i alle detaljer. De mange religioner og samfunn i verden vitner om det. Skal noen sette opp regler for livet og lære oss å leve livet rett, må det være en som kjenner mennesket helt og fullt.

Bare én har denne kunnskapen.

Det er han som skapte mennesket.

Gud!

Det visste Paulus. Derfor skriver han: Guds nåd er åpenbart-- for å lære dere å leve.

Det er også noe av nådens oppgave. Gud er nådig og kjærlig når han tukter sine. Han elsker oss også når han viser oss de praktiske ting vi bør gjøre og peker på merkesteinene langs Livets vei. Vi trenger dem.

For mange år siden satt jeg på rutebåten innover Ryfylkefjorden. Det var en sen, mørk kveld. Jeg hadde reist der ofte før. Men denne kvelden ble reisen en preken for meg som jeg aldri glemmer. Ettersom båten kom innover fjorden, så vi lys etter lys langs land. På et nest stod ei fyrlykt, litt lenger ute var et støtte fyr. På en holme var det bare en bøye, og på ei øy ennå ei lykt.

Hvorfor var de plassert der?

Det ble så klart for meg i nattemørket: de skulle vise vei. de skulle peke på de farlige stedene i leia. de talte sitt tause, men tydelige språk: Der må du reise om du vil nå havn. Men her er det farlig. Dette bør du unngå.

Fyrlyktene kunne ikke tvinge skipet inn i den rette leia. De hadde ingen makt over båten.

Deres oppgave var bare å peke på veien og farene.

Regler og bud kan heller aldri tvinge noen på rett vei. De har heller ingen kamt over menneskene. Om der aldri så gode og åndelige, er vi så kjødelige og udugelige at de blir maktesløse. Det er synden som har det slik. Rom. 8, 3.

Likevel har Gud sagt noe som kan vise oss veien. I sitt ord vil han lære oss å leve rett. Her i dette verset nevnes tre viktige ting som på en måte samler hele dagliglivet for en troende.

(1) Gud skal lære oss å leve tuktig (NB-88: sedelig; i selvtukt - NO-78). I Ungdomsoversettelsen stod det: leve sømmelig, mens andre oversetter med å leve forsiktig og selvkontrollert (ANT). "Det betyr at vi bør ha et passende bånd på våre lidenskaper og tilbøyeligheter" (Barnes). Mange fortolkere ser i dette en formaning til oss selv: vi skal ha kontroll over vårt indre, vårt eget liv og dermed vår kontakt med himmelen. Vi har lett for å forløpe oss i de små ting såvel som i de større. Derfor bør vi leve forsiktig.

(2) Gud skal lære oss å leve rettferdig. Hvis det første sikter på vårt eget indre liv, sikter dette mer på det ytre, slik vi er i forhold til andre. Rettferdig må her bety livets rettferdighet og ikke den tilregnede troens rettferdighet.

(3) Vi skal også lære å leve gudfryktig i denne verden. Dette kan sikte både til forholdet til Gud og til slik det virker på folk vi møter. Livet vårt står i forhold til Gud og mennesker. La oss merke oss noe her:

A. Gudfryktig betyr å leve i den rette frykt for Gud. Det er apostelens eget grunnprinsipp. 2. Kor. 5, 11. Og det bør være vårt. Men det må vi lære. Ofte frykter vi mennesker mer enn Gud.Frykt for Gud er ikke redsel, men ærefrykt, en hellig følelse av den høye majestet. Frykten for Gud gjør oss redd synden.

B. Gudsfrykten viser seg i livet. Intet lys kan skjules i mørke, heller ikke kan gudslivet skjules i denne verden. Mat. 5, 14-16. Den som frykter Gud, vil komme til å vise det i verden. Det er Gudsrikets naturlov. Det viser seg i et hellig liv, i tale, sang og vitnesbyrd. Det viser seg i praktisk nestekjærlighet og et liv i rettferdighet. Derfor henger disse tre ledd nøye sammen: tuktig, rettferdig, gudfryktig.

C. Vi må lære dette også. Av naturen har vi nok en slags gudsfrykt, men som bedre kan oversettes "gudsredsel". Men å ære Gud på en sann måte, kan bare Ånden lære oss. I verden lærer vi å forsøke å leve uten Gud og å forakte ham. Verdens mennesker kan aldri lære å frykte Gud rett før de har lært å kjenne Guds nåde rett. Derfor må Guds nåde lære oss dette.

D. Vi skal leve slik i denne verden. Ordet "verden" (gr. aiån) betyr igrunnen tidsalder eller århundre. Vi skal altså leve gudfryktig, rettferdig og tuktig som Guds barn den tid vi er i verden.

Da trenger vi ofte å folde våre hender i stille bønn mot det høye.

5. Guds nåde skaper forventing etter Jesu komme, v. 13.

En av nådens virkninger er lengsel etter Jesu gjenkomst. For da blir den troende (bruden) forenet med sin brudgom.

Ikke alle troende venter på Jesu Kristi komme. Det kan være flere grunner til det. Vi skal nevne tre alminnelige grunner:

1. De graver seg ned i denne verden og blir bundet av disse ting. Det har evne til å svekke himmellengselen. Derfor formanes vi til ikke å elske de jordiske ting. 1. Joh. 2, 15f.

2. En annen grunn kan være at de ikke er klar over at gjenkomsten er vårt håp. De frykter Jesu komme og har ikke visshet om frelse. - men de behøver ikke å engste seg for denne dagen. Dersom de har gjort opp alle ting, vil dagen komme som en befrielse. Dagen blir en trøst for ham. 1. Tes. 4, 18. Da blir de fullstendig løst fra Satan, synden og alle verdens plager og angrep. Da får de nyte Lammets bryllup og himmelens herlighet. da skjer den endelige forløsning.

3. Dersom man har noe uoppgjort med mennesker (og dermed også med Gud), vil det nage samvittigheten og tanken. Da er du ikke rede for hans komme, og det vet du. Derfor er du redd. Og da er du redd med rette. Derfor må du omvende deg først.

Dette kan også ha noe med opplæring å gjøre. Mange kjenner for lite til de siste ting, og det mystiske skjær som ligger over dette emne, gjør en usikre. Det klarner for mange når de får høre mer om det og ser i Guds ord hva det betyr for oss. For dette hører også med til den sunne lære. Gud skaper forventning i sine barn.

6. Frelsen er grunnlagt på Jesu død, v. 14.

Jesu død på Golgata som soning for våre synder, er grunnen til at Gud kan vise nåde (gunst) og benåde selv den verste synder. Og bak denne handling står igjen Guds evige kjærlighet til menneskene. På korset bar Kristus dommen over all synd og tok slik bort domsgrunnlaget. Nå tilbyr Gud tilgivelse for alle synder til alle mennesker gjennom Kristus. Det er forakt for dette tilbudet som fører til dom og fortapelse. Joh. 3, 36; 16, 8-11. "Han gav seg selv for oss" er uttrykk for hans sonende død. Hensikten med det var:

a) Han skulle løse (forløse) oss fra all urettferdighet. Ordet forløsning brukes i flere betydninger i Bibelen.

(1) Om forsoningen, i Rom. 3, 24 og Hebr. 9, 15.

(2) Om gjenfødelsen eller syndenes forlatelse, i Ef. 1, 7 og Kol. 1, 14.

(3) Om Jesu komme i Luk. 21, 28, Rom 8, 23 og Ef. 4, 30.

Her må det først og fremst bety "det objektive historiske grunnlag for Guds nåde mot mennesker: Jesu Kristi forsonings-og forløsningsverk" (O. Hagesæther). Der på korset løste han oss fra synden og dommen. På grunnteksten står ordet lytro-omai som betyr å kjøpe noen fri for betaling. Oversettelsen "forløse" (1930) er kanskje derfor et bedre ord enn "løse" (NB-88). NO-78 bruker orde "fri oss ut fra", som også dekker betydningen godt.

b) Han skulle rense seg et eiendomsfolk. Folket er menigheten som består av frelste jøder og hedninger. Den er Kristi eiendomsfolk. Han har eiendomsrett fordi han har kjølpt og betalt den. Dette folket skal renses og gjøres hellig. Kristus vil ha en ren brud. Og hvem kan gjøre det? Han selv! Han skal rense for seg selv, står det. Derfor blir æren hans alene.

Uttrykket eiendomsfolk ligger Guds utvelgelse av Israel i den gamle pakt, 5. Mos. 7, 6. På samme måten som Isarel var Guds spesielle folk utvalgt av alle andre folk, er Guds menighet det i den nye pakt. (Det betyr ikke at Gud har forkastet Israel som folk.)

c) Han skal gjøre sitt folk opptatt med gode gjerninger - så de med iver gjør det. Det skal vi gjøre mens vi venter på ham, v. 13. Det er å vandre i de ferdige gjerningene, Ef. 2, 10. I en sum taler ordet om det kristne hverdagslivet. Det skal være godt, og det skal være etter Guds ord og plan.

7. Vi skal forkynne dette, v. 15.

Titus får en sterk formaning mot slutten av dette kapitlet til å tale, formane og irettesette der det er nødvendig. Verbene står i presens imperativ, som betyr at Titus skal fortsette å gjøre det han holder på med. Han står midt oppe i forkynnerarbeidet, og nå tilskynder Paulus ham til å fortsette.

Men brevet er ikke bare skrevet til Titus. Det er Guds ord til alle, og pastoralbrevene er særlig rettet til forkynnere og ledere. Derfor lar vi formaningen gå videre til oss alle: Gud vil minne oss om noe viktig her.

a) Vi skal tale dette. Det må i første rekke gå på det som står foran: om nåden i Kristus og dens virkninger, om Jesu kommme, om forløsningen i Kristus og det kristne liv. Det gjelder for alle som taler som Guds ord (1. Pet. 4, 11). De bør også kunne si med Paulus ved avslutningen av sitt virke: "Jeg holdt ikke noe tilbake, men forkynte dere hele Guds råd" (Apg. 20, 27). Alle sider ved Guds ord må fram i forkynnelsen. På en måte er det farlig å spesialisere seg på "emner". En blir lett ensidig og glemmer helheten.

b) Vi skal formane, slik Paulus har gjort og slik han ber Titus å gjøre i v. 1.10. Det innebærer flere ting:

(1) En skal formane i en god, evangelisk ånd, uten å bli dømmende og sårende. Formaningene er tilskyndelser, ikke lov og trussel om straff. De skal være til hjelp i kristenlivet, ikke anklage.

(2) Formaningene skal bygges på Guds nåde og Kristi frelsesverk. Merk her Rom. 12, 1-2: "Jeg formaner dere altså ved Guds miskunn."

(3) Vi må ikke glemme å formane, der formanes Paulus til å formane.

(4) Formaningen må komme etter evangeliet og bygge på det. De er bare for Guds folk, slike som har tatt imot evangeliet. Vi merker oss også at Paulus som regel forklarer evangeliet først i sine brev, og deretter kommer formaningene.. Det er den rette orden.

c) Vi skal irettesette med all myndighet. Her tenkes vel på troende som synder og gjør feil eller handler uforstandig. Disse bør vi tale med for å hjelpe dem til rette. Her gjelder det samme som ved formaningen: det må skje på evangelisk vis. Jesus har gitt oss anvisninger for hvordan et slikt oppgjør og irettesettelse skal forgå. Mat. 18, 15-18. Først skal vi tale med ham i enerom. Dersom det ikke blir løst slik, skal vi ta med en eller to som vitner. Og dersom det heller ikke hjelper, skal det tas fram i menighetsmøte.

d) Vi skal ikke la noen ringeakte oss. I dette ligger sikkert en advarsel til å leve slik at ingen har grunn til ringeakte oss. Og det må videre bety: de som kommer til å ringeakte oss, vil også ringeakte det budskapet vi forkynner. Derfor er forkynnernes og alle kristnes liv like viktig som deres tale og vitnesbyrd.

Merk hva Paulus skriver om dette i 1. Kor. 9, 12 og 23. Hovedsummen er: Alt gjør jeg for evangeliets skyld, for ikke å vekke anstøt. Hvis vårt liv er etter Guds vilje og vi lar Guds ord være vår eneste autoritet, vil budskapet stå fram med Guds myndighet. I dette ligger også at "evangeliet ikke må presenteres som et valgfritt tilbud blant mange andre som kan bli mottatt eller forkastet slik tilhørerne ønsker" (D. E. Hiebert). Forfølgelse for Kristi skyld kan vi derimot ikke unngå.

Kapittel 3.

Dette er egentlig en fortsettelse av v. 15 i forrige kapittel. Det er noe av Titus' oppdrag formidlet ved Paulus. Deretter taler han om hvorledes de alle var før og om frelsen. De skal vise fra seg vranglærene og deres unyttige tale og kommer til slutt med personlige hilsener.

Vi legger merke til at disse formaningene kommer etter at Paulus har talt om og minnet Titus om Guds store nåde og frelse, ja det evige håp som venter Guds folk. Det er hans skikk å først tale om frelsen slik at de skal bli faste og trygge i troen. Deretter taler han om det kristne livet. Dogmatikken må altså komme først, deretter etikken. Et tydelig eksempel på dette er det store lærebrevet hans, Romerbrevet. Der begynner formaningen for alvor i kap. 12, etter en grundig utredning om synden og nåden, rettferdiggjørelsen og helliggjørelsen (etter den evangeliske side). Deretter følger de praktiske formaningene. I Titus brev har vi likevel sett at det er formaninger finnes i nesten hele brevet.

At disse formaningene gjelder alle, kommer tydelig fram av ordet "dem" i v. 1. Det må vise tilbake til kap. 2 om de som lar seg frelse ved Guds nåde. Alle "dem" skal minnes om det følgende. Vi må også stille oss inn i den flokken.

I. Nye formaninger, v. 1-2.

V. 1: Minn dem om å underordne seg under myndigheter og øvrigheter, å være lydige, rede til all god gjerning,

v. 2: ikke å spotte noen, ikke å være stridslystne, men milde og vise all saktmodighet mot alle mennesker.

Disse formaningene følger naturlig etter kap. 2, 15: Tal dette, forman og irettesett. Her finner vi nå noen konkrete formaninger som Titus skal forkynne på Kreta.

1. De skal underordne seg styresmakter og myndigheter. Det vil vel her si øvrigheten generelt. Her er ikke plass for tanken om revolusjon. Titus skal minne folk om å underordne seg ettersom folk lett får andre tanker når de er misfornøyde. Et ekstra poeng er her at disse kristne levde i et hedensk samfunn med hedenske lover og praksis. Dette er kanskje enda mer tydelig i Rom. 13 - det brevet er skrevet til folk i det hedenske rikets hovedstad. Hvordan skal vi foreholde oss da? Vår generelle plikt er å være lydige, også mot hedenske og verdslige ledere. Sml. 1. Pet. 2, 18.

Luther har talt klart om dette. Han talte om at alt arbeid, også tjenerens arbeid, er hans "kall". Også det verdslige "regimente" er viktig og nyttig og etter Guds plan.[1] Bibelen ber oss å underordne oss det.

2. De skal være lydige. Det er en presisering og forsterking av å underordne seg ovenfor. Flere ganger blir dette slått fast i Bibelen. Vårt "kjød" vil være sin egen herre og har vanskelig for å bøye seg. Lydighet er en god dyd som vi ikke bør glemme. Det eneste unntaket Bibelen gir mot plikten til lydighet er når myndighetene (eller andre) fordrer noe av oss som strir mot Guds ord og vilje. Den øverste myndighet er alltid Guds bud. Jr. 2, 9 og Apg. 4, 19 og 5, 29.

3. De skal gjøre godt. De skal alltid stå klar til det, være rede til det. Vi vet ikke hva tid anledningen dukker opp. Det er også den positive side av det som er nevnt ovenfor. Vi skal ikke bare bøye oss for alt andre bestemmer, men stadig forsøke å gjøre det gode også der det ikke er befalt. NO-78 oversetter her med "villige til å gjøre alt som er godt".

Men de gode gjerningene blir aldri framstilt som frelsesgrunn av Paulus eller andre steder i Bibelen. De er alltid en frukt av frelsen. Men vi skal ikke glemme frukten. I Guds rike kommer den ikke automatisk. Derfor skal vi være rede for den. Og som kristne bør vi være de første til å ta et tak, ta initiativet til å gjøre det gode.

4. De skal ikke spotte noen, v. 2, men være velvillig overfor alle. Ordet for spotte er blasfemå, som vi kjenner igjen i vårt fremmedord blasfemi. Det brukes om å spotte Gud. Vi skal verken baktale noen (2, 3) eller sette andre i et dårlig lys enten det skjer åpenlyst eller i det skjulte. Det er synd å latterliggjøre andre eller hevde seg selv på andres bekostning. Jfr. Jak. 3, 5f.

5. De skal være stridslystne eller yppe til strid. Den positive siden av dette er fredsommelighet. Ordet for stridslysten finnes bare her og i 1. Tim. 3,3. Vi skal stride for sannheten og Guds rike. Det er bibelsk og sann klar lære. Og vi skal stride mot vranglære og ubibelsk praksis. Hvordan hadde det gått i kirkens historie om ikke noen gjorde det i tide?

Meningen med dette ordet er at vi ikke skal stride for stridens skyld eller om bagateller. Nå mener nok alle som strir for eller mot noe at deres sak så langt fra er bagatell. Derfor gjelder det å være våken og edru slik at vi ser hovedsaken. Det gjelder både i jordsike forhold og i Guds rike. Kristne som er kjent for nabokrangel eller er vanskelige i forretningssaker er til hinder for Guds rike. Bibelen lærer oss at det er bedre å tape enn å stadig kjempe for sin rett. Det er ikke alltid rett å ville ha rett.

6. De skal være milde eller "forsonlige" (NO-78), når noen gjør oss ondt. Dette står som motsetning til å være stridslysten. Det er bedre å gi etter noen ganger, være vennlig mot motstanderen. Vi kan forsøke å vinne ham med kjærlighetens våpen. Det er Paulus lære. Rom. 12, 20. Mildhet er summen av ydmykhet, kjærlighet og godhet omsatt i praksis. Noen mennesker er slik at vi blir glade ved å møte dem. Det var idealet.

7. De skal vise all saktmodighet mot alle mennesker, eller "tålsomhet" (NO-78). En har forklart ordet saktmodig slik: Det er å ha mot til å gå sakte. Ta det med ro, uten hastverk. Kanskje er det særlig tenkt på dem som vil yppe til strid mot oss. Da skal vi ha tid å vente. Jesus er vårt beste eksempel her som i alt annet. Om ham står det slik: "... han overlot det til ham (Gud) som dømmer rettferdig" (1. Pet. 2, 23). Og denne saktmodigheten skal vi vise mot alle. Det er lett å være tålmodig mot dem vi liker. Men det kan være vanskelig å bære over med fienden og de som misliker oss. Vi blir så lett påvirket av det onde vi møter. Her gjelder det å øve seg i gudsfrykt.

Det er alt sammen gode kristne dyder som lett glemmes og som vi ofte må minnes om.

II. De kristnes fortid, nåtid og framtid, v. 3-7.

Paulus begrunner sine formaninger her med hvordan de kristne på Kreta selv hadde vært og hva de var blitt til og grunnen til at de var blitt slik. I en sum hadde de ikke vært bedre enn hedningene, ettersom de selv hadde vært hedninger. Derfor bør de også vise stort tolmod over hverandre og også mot folk utenfor menigheten. Her benytter så Paulus anledningen til å minne dem om hva de har vært, hva de er blitt og den framtid som venter Guds folk.

Etter formaningene foran kommer altså en av de sterkeste beskrivelser av syndelivet i Bibelen. Her tegnes et uhyggelig og svart bilde av de frelstes fortid. I første rekke taler nok Paulus her til kristne som har vært hedninger. Men han bruker ordet "vi" og inkluderer altså seg selv som hadde vært en perfekt fariseer. Fil. 3, 5-6. Han ser ikke på synden etter dens ytre vesen, men etter hvordan synde er i sitt vesen. Og der er alle mennesker like. Så maler han synden med skarpe og grelle farger. Her ser vi ingen forsøk på å bortforklare eller psykologisere synden.Det har vi lett for å gjøre. Vi unnskylder det vonde og gir det andre og ufarlige etiketter. Det er verre enn å sette en "brus-etikett" på en giftflaske. Kanskje det er derfor folk flest er så lite redd synden. De tror dikterens ord om å være "syndere i sommersol" (S. Hoel).

1. Vår fortid, v. 3.

V. 3: For også vi var engang uforstandige, ulydige, villfarende, treller under mange slags begjæringer og lyster, vi levde i ondskap og avind, vi var forhatt og hatet hverandre.

Her får vi en kraftig skildring av hvordan mennesket egentlig er etter sin syndige natur. Dette er en beskrivelse av det bibelske uttrykket "kjødet" (gr. sarx). Hvordan er den falne menneskenaturen? Sml. her. Rom. 1, 29-31 og 2. Tim. 3, 2-4.

a) Vi var en gang uforstandige. Det var før gjenfødelsen (v. 5). På gresk står her anoætos: å være uten forståelse, eller dum. Da forstod vi ingen ting av Guds rikes hemmeligheter og heller ikke vårt eget beste. Og grunnen til det ligger i at vi ikke forstod hvordan vi selv var - syndere - og derfor ikke at vi behøvde frelse.

At dette kommer først har sin grunn. Det er litt av grunnskaden i den falne natur. Derfor heter det at Kristus er blitt vår "visdom fra Gud" (1. Kor. 1, 30). Av oss selv hadde vi aldri funnet fram til livet. Det er en eviggyldig sannhet om hvert eneste menneske at vi "vendte oss hver til sin vei" (Jes. 53, 6). Vi var som sauen som satt fast i fjellet: ute av stand til å komme hjem alene. Vi måtte ha hjelp. Den gode hyrde måtte finne oss og bære oss hjem. Luk. 15, 4.

Vår uforstand består av flere ting: (1) Vi forstår ikke oss selv og den stilling vi er i: som fortapte syndere er vi ute av stand til å frelse oss selv. (2) Vi forstår ikke Gud, at han er absolutt i sitt vesen, hellig og rettferdig i sine krav. (3) Vi fatter ikke frelsen som er gjort i stand til oss ved Jesu verk på Golgata. Ingen ting er mer forkastelig for det ufrelste sinn enn forsoningstanken og Jesu sår og blod. Derfor forstår vi heller ikke frelsens vei: hvordan vi selv skal bli frelst. (4) Av dette følger at vi heller ikke kan forstå at vi bør søke Gud og få vår sak i orden med ham - samtidig som Gud søker oss. Ordet kan også oversettes med dum. Slik er vi mennesker. Jesus brukte også det samme ordet om de som ikke trodde, oversatt med dårer i Luk. 24, 25. Og det var til slike Paulus var i gjeld og ville forkynne ordet for, Rom. 1, 14. Der er ordet oversatt med uvise. - Derfor må evangeliet forkynnes så ofte for oss. De neste uttrykkene er egentlig en følge av dette første.

b) Vi var ulydige - både mot mennesker i vår daglige ferd, og mot Guds kall og vilje. Det greske ordet apeithæs brukes her og blir oversatt både med ulydighet og om å ikke ville tro (Joh. 3, 36).

c) Vi var villfarende ved at vi levde borte fra Gud. Og det er sant om alle mennesker (Jes. 53, 6). Dette antyder at "en falsk leder har ledet dem bort" (D. Guthrie).

d) Vi var treller. Paulus bruker slaveriet som bilde på menneskets avhengighet av sine egne indre lyster og begjær. Å være slave er å ha mistet sin vilje og kraft til å leve som vi ønsker. Det verdslige menneske kan ikke gjøre som de vil i åndelige og moralske spørsmål. De har en "trellbundet vilje", som Luther sa.

e) Vi levde i ondskap. Her menes ikke bare de store, ytre synder som alle ser er synd. Ondskapen sitter i hjertet og blir født i tanke og sinn lenge før det slår ut i gjerninger.

f) Vi levde i misunnelse. Det er en så stor synd at den må nevnes spesielt og konkret. Det betyr å "hate at en annen person har noe" (Hendriksen). Misunnelse skaper mye ondt mellom mennesker og i den som er fylt av det. Ofte slår det ut i bitre ord og urasjonelle handlinger mot andre.

g) Vi var forhatt. Hedenskapet er fiendskap. For der godheten er borte, opptar snart hatet plassen. Ordet innebærer også at vi fortjente å bli hatet etter det livet som er beskrevet foran.

h) Vi hatet hverandre. Vi var en del av omgivelsene og var lik de andre. Hatet gjør samfunnet kaldt og hjertene ufølsomme.

2. Vår nåtid - ved Guds gjerning, v. 4-7a.

V. 4: Men da Guds, vår frelsers godhet og kjærlighet til menneskene ble åpenbart,

v. 5: frelste han oss, ikke for våre rettferdige gjerningers skyld som vi hadde gjort, men etter sin miskunn, ved badet til gjenfødelse og fornyelse ved Den Hellige Ånd,

v. 6: som han rikelig har utøst over oss ved Jesus Kristus, vår frelser,

v. 7: forat vi skulle bli rettferdiggjort ved hans nåde...

Etter å ha malt det falne menneskehjertet med mørke og tunge farger, viser han nå Titus hvordan det nye menneske er og hvorfor det er blitt slik. Det er Gud som har gjort at det ble en forandring med oss. Derfor handler dette eikke om oss, men om Gud.

a) Gud var god mot oss, v. 4. Ordet for god er her chræstotæs og betyr vennlighet, godhet eller velgjerning mot.

b) Gud viste kjærlighet mot oss. Ordet for kjærlighet er filanthråpia som betyr "kjærlighet-til-menneske" i ett ord, og vi kjenner det som fremmedordet "filantropi" som betyr menneskekjærlighet og veldidighetsvirksomhet. Men det er ikke det ordet som brukes i Joh. 3, 16.

Dette har han åpenbart. Det falne mennesket ser ikke Guds vennlighet mot menneskene ettersom det er fylt med hat og ondskap. Men da Jesus kom, komme det til syne. Det må sikte til Jesu komme til jord og særlig hans død på korset, som i kap. 2, 11.

c) Gud frelste oss, v. 5. Frelse er egentlig alt det Gud har gjort for menneskene - helt fra

(1) Frelsen skjedde ikke på grunn av oss. Våre gjerninger og vårt liv medvirket ikke en gang til frelsen.

(2) Frelsen er alene etter Guds miskunn og nåde. Gud tok initiativet og han gjennomførte det.

(3) Frelsen er gjenfødelse - som ved et bad er vi renset og gjort til nye menensker.

A. Etter luthersk teologi skjedde dette i dåpen. Ordet bad er uttrykk for dåp og den virker gjenfødelse.

B. Etter reformert teologi er badet uttrykk for Guds ord og tolkes likt Ef. 5, 26: vannbadet i ordet.

(4) De frelste behøver fornyelse i sitt gudsforhold. Og både den og frelsen skjer ved Den Hellige Ånd.

d) Gud har utøst Den Hellige Ånd over oss, v. 6. Også det skjedde evd Jesu Kristus, vår frelser. Ånden og Jesus henger sammen. Den som eier Jesus, eier Ånden. De er begge en del av treenheten og kan ikke skilles. Her kalles Jesus vår frelser, og i v. 4 er Gud kalt det. Også det uttrykker enheten i Gud. Ånden er utøst over oss, vi har fått den i rikelig mon og alt vi behøver ved Jesus.

e) Gud har rettferdiggjort oss av nåde. Rettferdiggjørelse er frikjennelse fra all synd og tilregning av Guds egen rettferdighet i Kristus. Rom. 3, 24. Dette viser den fullkomne side av frelsen. Vi er fullstendig og fullkomment fraregnet alle våre egne synder og feil; og vi har fått noe mye mer i stedet ved at Gud tilregnet oss sin egen fullkomne rettferdighet. Derfor heter det at vi er frelst ved Jesu liv. Rom. 5, 10.

3. Vår framtid, v. 7b.

V. 7b: Etter håpet skulle vi bli arvinger til det evige liv.

Her trekker Paulus fram de troendes framtid i et par korte setninger.

1. Vi er arvinger til det evige liv.

Her vender Paulus tilbake til kap. 1, 2 der han talte om å ha "håp om evig liv". Det er evigheten i himmelen han tenker på. men et viktig poeng ved dette er det når han skriver: vi er arvinger til det. En arving får noe han ikke har fortjent eller kan arbeide seg til. Betingelsen er at han er født inn i familien. Og i v. 5 talte han nettopp om gjenfødelsen. Å være arving taler om samme sak som nåde i dette spørsmålet. Men arvingen har heller ikke mottat hele arven så lenge han er arving. Han har fått litt som en forsmak. Men resten venter til selve oppgjøret kommer. Ved Jesu komme, kap. 2, 13.

2. Vi håper på det. Den himmelske arven er ikke noe usikkert eller diffust. Vi har et brettiget håp om det. Ordet håp betyr ikke her noe uvisst eller fjernt fra virkeligheten. Ordet håp viser mer til det framtidige, og vissheten om det bygger på at vi allerede er rettferdiggjort av Gud. Og dermed er vi satt i stand som rettmessige arvinger. Og da er den framtidige arven ikke usikker.

III. Forskjellige formaninger, v. 8-11.

V. 8: Det er et troverdig ord, og det vil jeg at du skal innprente, for at de som tror på Gud må legge vinn på å gjøre gode gjerninger. Dette er godt og nyttig for menneskene,

v. 9: men dårlige stridsspørsmål og ættetavler og kiv og trette om loven skal du holde deg fra. For de er unyttige og gagnløse.

v. 10: Et menneske som gir seg av med vranglære skal du vise fra deg, etterat du har formant ham en gang og en gang til,

v. 11: for du vet at han er forvendt og synder, dømt av seg selv.

I dette avsnittet kommer Paulus med forskjellige oppfordringer til Titus av både negativ og positiv karakter.

1. Innledning. Først gir han en forsikring til Titus, som en innledning til det følgende: Det er et troverdig ord, sier han. Da sikter han trolig til det som står umiddelbart foran, v. 4-7 om frelsen og hvorfor den var nødvendig. Troverdig (gr. pistos) betyr at en kan stole på det, underforstått at det er et Guds ord. Ordrett står det: Troverdig er ordet. Det gjelder alt Guds ord, men her tenker nok Paulus på det han nettopp har skrevet om Guds frelse og for såvidt formaningene til et rett liv, dvs, hensikten med å leve et sant kristenliv.

2. Dette skal han innprente. Dette ordet betyr å tale frimodig om noe, bekrefte og å insistere på. Paulus vil slik understreke betydningen av ordet og la Titus forstå hvor viktig det er. Nå ber han også Titus innprente det for sine tilhørere. Og det betyr vel at han bør tale ofte om det og ikke tro at folk har lært det så snart.

3. De troende skal gjøre gode gjerninger, ja de skal legge vinn på det. Vi merker hvor ofte dette kommer igjen i brevene i NT. Og det handler om det kristne livet. Det er viktig å leve rett, og det kommer ikke av seg selv. Vi har så lett for å gli tilbake til et verdslig liv og tenkemåte. Derfor må vi legge vinn på det, sier han. Vi skulle konsentrere oss om slike gjerninger som er gode for Gud. Det vil ofte bety at en troende må prioritere Guds rike framfor humanitert arbeid om det ellers er godt og nyttig. Men Guds rikes sikter lenger enn på legemet. Det sikter mot det evige liv. Det var jo evangeliet som firgjorde oss. derfor har vi stor interesse av å bringe nettopp det videre. For vi vet at det er godt og nyttig for menneskene. Alt godt arbeid er det, men mest det som hjelper dem i de evige spørsmål.

4. Derimot skal de ikke befatte seg med unyttige ting. Det er noe vi som Guds folk må unngå og holde oss borte fra - for evangeliets skyld Her regner han opp tåpelige stridsspørsmål, ættetavler som i 1. Tim. 1, 4 og strid om loven. En antar at alle disse uttrykkene henger sammen. Det kan tale om "utsmykninger og allegoriske utlegninger av disse slektsregistrene" (i GT) (Hagesæther). Det var en sammenblanding av judaisme og gnostisime som var unyttig og meningsløs. (Det har ikke noe med vår tids slektsgransking å gjøre.)

5. Vi skal vise fra oss vranglærerne. Vi kan forsøke å tale med dem, opptil to ganger. Men vår erfaring viser oss også at slike mennesker er det meget vanskelig å lede tilbake til den rette vei. Vi har gjort det vi kan når vi forsøker et par ganger å vise dem evangeliet. Da skal vi ikke bruke mer tid på slike. Da nytter det likevel ikke mer. han er dømt av seg selv, ved at han har valgt en gal vei og ikke vil vende om.

IV. Personlig avslutning, v. 12-15.

V. 12: Når jeg sender Artemis eller Tykikus til deg, da gjør deg umak for å komme til meg i Nikopolis. For der har jeg tenkt å bli vinteren over.

v. 13: Zenas, den lovkyndige, og Apollos skal du med omhu hjelpe på vei, for at de ikke skal mangle noe.

v. 14: Også våre må lære å gjøre gode gjerninger, alt etter som det er trang til, for at de ikke skal være uten frukt.

v. 15: Alle som er hos meg hilser deg. Hils dem som elsker oss i troen. Nåden være med dere alle!

Til slutt kommer personlige hilsener.

1. Han skal sende en venn til Titus - antagelig med brevet. Han vet ikke sikkert om det blir Artemas eller Tykikus. Kanskje skal en av dem hjelpe Titus eller overta arbeidet hans (Hagesæther).

2. Han ber Titus komme til Nikopolis slik at de kan møtes enda en gang. Der vil apostelen være om vinteren. Tykikus er nevnt før i NT, f. eks. Apg. 20, 4; Ef. 6, 21-22. Nikopolis er i landskapet Epirus i Hellas.

3. To personer skal ut på reis - Zenas og Apollos (Apg. 18, 24; 1. Kor. 1, 12) - og Paulus ber Titus om å utruste dem så de eikke mangler noe. Ordet lovkyndig om Zenas kan bety både jødisk og romersk lov, men vi vet ikke hva som er ment her. Det står heller ikke noe om hvor de skal reise. I alle fall bør de få all den hjelp de behøver, og han antar at Titus er i stand til å gi det.

4. En siste generell formaning står igjen, v. 14. Også nå gjelder det gode gjerninger. Paulus gjentar det ofte. Er han ikke redd for loviskhet? Kan ikke de kristne bli fristet til å bygge sin salighet på sine egne gode gjerninger? Den faren er unektelig til stede, og f. eks. Galaterbrevet taler om det. På Kreta må den motsatte faren være større, og det er naturlig etter det han skrev i kap. 1, 12. Derfor må han si det for siste gang: Husk gode gjerninger, hjelp der det trengs slik at du bærer frukt. Men vi må lære også dette. Det kommer ikke av seg selv.

5. En siste hilsen kommer nå. v. 15. Titus må kjenne flere mennesker som er sammen med med Paulus da. De sender sin hilsen. Og Paulus ber Titus hilse til alle de troende han kjenner - de som elsker oss i troen, sier han. Det taler om et kristent fellesskap og rent kjærlighetsforhold mellom dem. Noen mener også at "troen" her betyr at de elsker ham trofast.

6. Den vanlige paulinske velsignelsen til slutt er typisk. Noen ganger skriver han litt utvidet: Vår Herre Jesu Kristi nåde... Og det gjelder alle (på Kreta) som hører menigheten til og er sanne troende. Og det gjelder oss som tror. Ordet alle antyder at brevet er tenkt lest i menighetsmøte. Dere står også i flertall.

LITTERATUR OM TITUS BREV:

Asschenfeldt-Hansen, C.: Fra Guldgruben. En Bibelforklaring, bind 8. 1903-1905.

Barnes, Albert: Notes on the New Testament, vol. VIII.

Bürki, Hans: Der Brief des Paulus an Titus. Wuppertaler Studienbibel. 1989.

Dummelow, J. R.: A Commentary on the Holy Bible. London 1913.

Dächsel, August: St. Paulus's Breve - Fortolkning. 1889.

Fausset, A. R.: Commentary, i JFB-commentary. Repr. 1984.

Fjellstedt: All den Heliga Skrift med Forklaringar. 3. 1886.

Guthrie, Donald: The Pastoral Epistles. Tyndale Bible Commentaries. 1967.

Hagesæther, Olav: Brevet til Titus, i Bibelverket. 1979.

Hendriksen, William: Titus. NT Commentary 1972.

Henry, Matthew: Commentary on the Whole Bible. 1959.

Hiebert, D. Edmond: Titus i The Expositor's Bible Commentary, vol. 11.1978.

Horton, R. F.: The Pastoral Epistles. The Century Bible. 1901.

Jensen,L. P.: Titus, i Dansk Bibelværk for Menigheden.

Luther, Martin: Luther's Works, vol. 29. Lectures on Titus. (1527). 1968.

Nilsen, Oddvar: Daglig bibelkommentar, bind VII. 1989.

Ricard, Olfert: Aanden i apostelkirken. 1912.

Rienecker, F.: Sprachlicher Schlüssel zum Griechischen Neuen Testament. Basel 1956.

Rienecker, F. and C. L. Rogers: A Linguistic Key to the Greek New Testament. 1980.

Spence, H. D. M.: The Epistle to Titus, in Ellicott's Commentary vol. VIII.

Wesley, John: Notes on the New Testament.

Wohlenberg, G.: Die Pastoralbriefe, i Zahns Kommentar zum NT. Band XIII. 1906.

---

[1]En fyldig framstilling av dette finnes i G. Wingren: Luthers lära om kallelsen. Lund 1960.

---

[i].[i].Slik f. eks. D. Edmond Hiebert i The Expositor's Bible Commentary, vol. 11. 1978; W. Hendriksen i I& II Timothy and Titus, 1960/72; Donald Guthrie i Tundale NT Commentary.

NOTER: