Hebreerbrevet

Hebreerbrevet. - ¨Ypperstepresten

I. YPPERSTEPRESTENS PERSON.

Vi skal først se litt på hva Hebreerbrevet sier om Jesus som person. Og det skal hele tiden skje under synsvinkelen: Han er vår yppersteprest. Hebr. 7, 26 og 8, 1 sier: Vi har en sådan yppersteprest. Og det taler om at Jesus er spesiell, han stod i en særstilling. Hele Hebr. sier dette: Jesus er større enn alt og alle. Og det var nødvendig - ellers kunne ikke Jesus være vår Frelser. Vi må ikke ha for små tanker om frelsen, synda og Frelseren. Synda og fallet var stort, derfor behøver vi en stor frelser.

Talen om Jesus som yppersteprest er enestående i NT. Intet annet skrift i NT taler slik om det som dette brevet. Det henter sitt stoff fra GT og setter Jesus i forhold til presteskapet i den gamle pakt. Dette viser oss bestemte sider ved frelsen.

Hvordan er så ypperstepresten - både som Gud og menneske? I GT var ypperstepresten folkets representant hos Gud, han skulle tale folkets sak hos Gud. Han var også apostel (Hebr. 3, 1), og da var han Guds representant hos oss. Han taler da på Guds vegne. Her skal vi bare se på ham som yppersteprest. Derfor skal vi forsøke å male et bilde av Jesus spesielt ut fra Hebreerbrevet. Vi samler det i noen hovedpunkt:

1. Jesus er stor. Han er større enn alle - det er et hovedtema i Hebreerbrevet. Forfatteren ser det fra flere forskjellige synsvinkler.

Jesus er større enn profetene i Bibelen, kap. 1,1-2. Gud talte til profetene i den gamle pakt, mange ganger og på mange måter. Men nå, står det, har han talt til oss ved Sønnen. Og i det må også ligge at han er større enn de som var før. Jfr. 12, 25.

Men Jesus er også større enn englene, 1, 4ff. For han er Sønnen. Englene er bare tjenede ånder som sendes ut til hjelp for oss. Men de kan ikke frelse. 1, 14f.

Dernest er han større enn Moses, kap. 3, 3-6. For jøder var det en hård tale, ettersom Moses blir satt høyt. 5. Mos. 34, 10. Moses kom med loven og den er selve rettesnoren for Israel, og han førte folket ut av Egypt og gjennom ørkenen. Men Jesus er også større en Josva som førte folket inn i Kanaans land. Men han førte ikke folket til den endelige hvile. Noe mer var nødvendig, kap. 4, 9.

Endelig var Jesus større enn Aron og det prestedømme han var leder for. Det innebærer at han også var større enn den gammeltestamentlige offertjenesten. Kap. 4, 14-10, 25. En overskrift over dette kan være: "Jesus er større enn hele Det gamle testamentes offer-og prestetjeneste." Og når vi tenker på hvilken verdi den hadde for det jødiske folk, blir kontrasten enda større. Hele deres religiøse liv var bygget opp omkring offertjenesten i templet. De kristnes tale om Jesu offertjeneste kunne derfor lett oppfattes som en meget sterk kritikk. Og det kostet for jøder å bekjenne det. Derfor stod de i fare for å vende tilbake til jødedommen med dens offer. Det er litt av bakgrunnen for at Hebreerbrevet ble skrevet. De fikk sterke advarsler mot frafall og nye formaninger til å holde ut, kap. 2, 1f, 3, 6ff, 4, 1ff, 6, 1ff.

Vi har altså en veldig yppersteprest og frelser. Han er Guds egen Sønn, 4, 14. Derfor er også hans verk stort. GT var bare en skygge av det som skulle komme, 8, 5f. Kristi tjeneste er større, han er mellommann for en bedre pakt.

2. Jesus var prøvd i alt. Hebr. 4, 15. Jesus var lik oss i alt, dog uten synd. Det viser at han var menneske, men noe mer enn et menneske. Han var av et annet slag. Han var Gud, 5, 5.

Ordet prøvd er oversatt fristet på dansk, og det kan bety begge deler. At Jesus var prøvd i alt, må bety at han har gjennomgått alt det et menneske kan prøve. Han er kjent med menneskelivet - i alle dets kroker og muligheter til fall.

Det er igrunnen godt å vite når prøvelsen rammer oss. En slik yppersteprest har vi. Han vet hva tvil er. Han kjenner alle slags synd og problem. Og det viser at Jesus var fullt ut menneske. Det er en frigjørende tanke: Dette har Jesus prøvd før.

Prof. S. Odland sier om dette verset: "Alt hva der kan bli et menneske til fristelse, det har også Jesus fått kjenne som fristelse, dvs. som anledning og tilskyndelse til å sette seg ut over Guds vilje." (Kommentar s. 53.)

Men - om Jesus var fullt ut menneske, var han altså også noe mer. Han ble prøvd i alt, men falt ikke. Midt i fristelsen seiret han. Den engelske puritaner John Owen sier om dette: "Menneskene er fristet til å synde ved synd, til handling av vanesynder, til ytre synd av indre synd. Og dette er den største kilde til synd for oss som er syndere." Med Jesus var det annerledes. Han ble fristet av ytre synd, men "de hadde ikke den minste virkning på ham". Og den kristne jøden Adolph Saphir sier: "Frelseren vet av erfaring på jord hvor uvitende, fattige, veike, syndfulle og fordervet hans disipler er...Han minnes også sin egen syndfrie veikhet... Han er rede til å ta imot de fattige, sårede og syndbeflekkede troende."

3. Jesus var miskunnelig og trofast. Hebr. 2, 17 og 3, 2. Dette viser Jesu sinnelag og natur. Hvordan er vår yppersteprest og frelser? Hvem har vi med å gjøre? Tør vi komme til ham - igjen og igjen? Er han min dommer og strenge herre som behandler meg rettferdig etter min egen fortjeneste? Hva da når jeg møter fristelsen - og faller?

Da sier Ordet: Han er miskunnelig. Det betyr at han er barmhjertig mot synderen. Han lar nåde gå for rett. Derfor kan vi tre fram med frimodighet, på tross av våre feil og fall. Hebr. 4, 16. Det er litt av underet i kristenlivet.

Dernest er han trofast. Han er trofast mot sitt løfte og sitt ord. Han er en som alltid vil høre på oss og gi oss det vi trenger - på tross av våre feil og nederlag.

For en slik yppersteprest har vi.

4. Jesus var fullkommen. Hebr. 7, 26. Dette er et mektig vers i brevet, og det gir oss et mektig bilde av Frelseren. Det står i kontrast til det som sies om ypperstepresten i GT. Vi finner knapt nok et så konsist og innholdsmettet vers om Jesus andre steder i NT. Det er som E. Albeck sier i sin kommentar (1933): "Skildringen av Kristi herlighet som vår yppersteprest er nå ved å nå sitt høydepunkt" (s. 75). Ingen andre kunne frelse oss helt, derfor måtte vi ha ham, og derfor måtte han være fullkommen.

Jesus var hellig. Hans natur var fullstendig ren, selv om han var sant menneske. Og det er utrolig nok at han da kunne være menneske. Til Maria ble det sagt: "Det hellige som fødes i deg, skal kalles Guds Sønn" (Luk. 1, 35. Ordet hellig betyr å være adskilt og innviet - fra synden og verden til Gud. Det kan i sannhet sies om vår frelser. Og han skal en gang gjøre sine troende lik seg selv: uten plett og rynke eller noe sådant, hellig og ulastelig (Ef. 5, 27; 1. Joh. 3, 2). Det kan han fordi han selv er hellig.

Han er også uskyldig - i sin ferd. Ingen fant noen feil ved ham. Som han er hellig overfor Gud, er han uskyldig overfor mennesker.Han elsket dem og levde slik blant dem at ingenf ant skyld hos ham. Pilatus' dom var: jeg finner ingen skyld hos denne mann. Joh. 18, 38.

Dernest var han ren. Selv om han vandret midt i en uren og syndig verden, ble han aldri smittet av den. Han gikk ut av tiden og inn i evigheten - ren. Ubesmittet, heter det på svensk. Fullkommenheten var ikke bare et ytre kjennemerke på Frelseren. han var ren i seg selv - inn i det innerste.

Jesus var skilt fra syndere. Det er en sammenfatning av de tre foregående ordene: hellig, uskyldig og ren. Så helt annerledes enn oss var han. Og med dette vil forfatteren si: Han er så ren og ulik oss at han kan ikke være et syndig menneske, "han må tilhøre en annen klasse skapninger" (Jhon Brown). Det er uforståelig for tanken at noe vesen kan være slik. Jeg tror vi må til himlen for å skjønne det. - Men Han er vår Frelser!

Og så er han opphøyet over himlene. Det skjedde først ved oppstandelsen og dernest ved himmelfarten, "så han nu befinner seg i Guds umiddelbare nærhet og der kan representere oss ved at være vår forbeder og gjøre sitt offer gjeldende for oss" (S. Odland). For en tid var han ringere enn englene (2, 7), for å kunne utføre tjenesten. Etterpå ble han kronet med herlighet og ære. Slik er han nå, og fremdeles er han vår yppersteprest. Es. 52, 13; Fil. 2, 9.

5. Jesus er prest etter Melkisedeks vis. Hebr. 6, 20 og 7, 1ff. 21. Salme 110. Dette er hentet fra 1. Mos. 14 der Melkisedek omtales som prest for den høyeste Gud. Abraham gav ham tiende av alt og viste derved at Melkisedek var større enn ham. Etter Hebr. 7, 3 var han uten ættetavle og gjort lik med Guds Sønn. Han var ikke Guds Sønn, men lignet ham i det at hans slekt ikke har begynnelse. Derved framstår han som en evig prest, uten begynnelse eller slutt. Og i dette ligner han Jesus. Han skulle være prest til evig tid, og hans tjeneste skulle aldri gjentas. Vi skal si mer om det senere. Navnet Melkisedek betyr: rettferdighets konge. Han bodde i Salem, som er Jerusalem og betyr fred. Derfor tolkes også hans navn som freds konge. Det er bilde på Jesus, slik skulle han være.

6. Jesus var mellommann for en ny pakt. Hebr. 8, 6; 9, 15. Det er en hovedtanke i brevet. Den gamle pakt med Israel er forbi. En ny skulle opprettes. Da er han vår mellommann og stedfortreder. Alt er blitt nytt. 2. Kor. 5, 17.

7. Jesus er avglansen av Gud. Hebr. 1, 3. Dette er også et sterkt og innholdsmettet vers om Frelseren. "Hele Kristi vesen og verk blir i v. 3 beskrevet i en sum" (Erl. Ruud i Bibelverket). S. Odland sier at "det er da her sagt at Sønnen har sin opprinnelse i Gud, likesom glansen utstråles av lyslegemet, og at han er av samme vesen som Gud" (s. 21).

Jesus er avglansen av Guds herlighet. Ordet avglans har en dobbel betydning: det betyr utstråling eller lysstråle, og avglans eller reflektor. Her tales da om at forholdet mellom Gud og Jesus er "som mellom solen og dens glans" (Fra Guldbruben). Jesus er Guds "uttrykte bilde" (Albeck). Den store Gud har gjort seg synlig i sin Sønn. Ingen kunne møte Gud og se hans herlighet. Da ville menneskene dø. 2. Mos. 33, 20. Men i Kristus kan vi møte ham. Han har forklaret ham. Joh. 1, 18.

Jesus er også avbilde av hans vesen. Ordet avbilde er karakter på grunnteksten og betyr det som er inngravert som på en mynt eller et stempel, et segl. Jesus gir oss altså et nøyaktig bilde av Gud slik stemplet gir ett korrekt avtrykk. Og det kan han gjøre fordi han er Gud.

Jesus bærer alle ting ved sitt ord. Han holder verden oppe. Så stor og sterk en frelser har vi - han som gjorde renselse for våre synder og deretter satte seg hos Gud.

La disse betraktningene om Jesu person munne ut i dette: Vi har en stor yppersteprest og frelser. Alt avhenger av ham. derfor må vi så meget mer gi akt på det vi har hørt, kap. 2, 1. Ja, gi akt på den apostel og yppersteprest som vi bekjenner, Jesus, kap. 3, 1. Vi trenger å formane hverandre hver dag så vi ikke skal forherdes ved syndens svik, kap. 3, 13.

II. YPPERSTEPRESTEN I GT.

I Det gamle testamentet møter vi ypperstepresten, fra Arons tid. Han står som et forbilde på Messias. Det han gjorde var skygger av Kristi verk. Kanskje man føler det er vanskelig å forstå dette. Det står mye om det i GT, og det kan være vanskelig å holde tråden. Vi skal nå forsøke å samle hovedsaken i noen punkter.

Det er Mosebøkene som taler om dette. Der finner vi hvordan det hele begynte. Det var mange prester i Israel, men en var spesiell: ypperstepresten. Vi kan egentlig ikke forstå Hebreerbrevet uten å kjenne litt til presteskapet i Israel og tabernakeltjenesten.

Studiet av ypperstepresten kan vise oss bestemte sider ved Jesus og frelsen. Hans person og tjeneste har en dypere mening. I dette bibelstudiet skal vi særlig ta for oss Hebr. 5 og 8, 2. Mos. 28 og 3. Mos. 16. Vi kan ikke stanse ved alle detaljer her. Det vil føre for langt.

1. Ypperstepresten var et menneske. Hebr. 5, 1. Men han var av en ganske bestemt ætt - av Arons familie. Vi vet at Israels folk var inndelt i 12 stammer etter Jakobs 12 sønner. Av disse var Levi prestestammen (sml. levittene). De var spesielt utvalgt av Gud til det.De fikk ikke en bestemt landsdel i Kanaan slik de andre stammene fikk. De skulle være Guds tjenere.

Aron, bror til Moses, var av Levi stamme. Han og sønnene hans skulle være det første presteskap med Aron som yppersteprest. 2. Mos. 28, 1-2. 3. Mos. 21, 10. På hebraisk kalles han "den store presten" (hakkohen haggadol).

Nå merker vi oss straks at da Jesus kom, var han ikke av Levi stamme. Etter kjøtet var han av Juda stamme. Det skulle markere at noe nytt var kommet, noe annerledes. Det gamle var forganget på alle vis. 2. Kor. 5, 17. Men han var et menneske - dog annerledes.

2. Han var innsatt av Gud. Han var utvalgt og kalt og fikk evner av Gud til å tjene ham. Han tok ikke æren selv, heller ikke fortjente han å være yppersteprest. Hebr. 5, 1.4. Gud la sin myndighet på presten. Men Gud la den alltid på en av Arons ætt. Han måtte være sønn av Arons familie. Slik hadde Gud utvalgt en bestemt slekt til denne tjenesten. Han skulle bli mellommann mellom Gud og folket. Derfor stod han i en særstilling i Israel. Ingen andre hadde den rettighet eller plikt.

Aron betyr "meget høy", - også det er et bilde på Jesus. Heller ikke han tilla seg selv denne ære å bli yppersteprest. Hebr. 5, 5. Men Gud sa til Kristus: Du er min sønn, Salme 2, 7, og han sa: Du er prest, Salme 110, 4. Disse ordene blir sitert i Hebr. 5, 5-6 om Jesus. Det blir altså understreket at Gud har kalt Jesus og gitt ham dette embetet. Hebr. 5, 10.

3. Han var jødenes representant hos Gud. Han skulle gå til Gud i hele Israels sted. Han skulle tale deres sak, be og ofre på folkets vegne. Og fordi han var et menneske, måtte han først ofre for seg selv til soning for sine synder. Deretter kunne han ofre for folket. Hebr. 8, 3; 5, 3.

Jesus er vår representant og mellommann hos Gud. 1. Tim. 2, 4.

4. Ypperstepresten måtte være mild. Hebr. 5, 2. Han måtte kunne bære over med de vankunnige og villfarende.

Han skulle ikke være hard og dømmende overfor sine medmennesker, eller kreve fullkommenhet av dem. Han var selv et menneske og visste hvorledes menneskene var. Derfor kunne han og behandle dem deretter. Mennesket er vankunnigt og villfarende. Det mangler visdom og kunnskap om Guds sannhet og frelsesvei. "I Bibelen er all synd framstilt som et resultat av uvitenhet" (John Brown). Salme 14 viser det. Herren ser etter om det er noen forstandig - alle er avveket. Vi er kommet bort fra Gud, og vi kjenner ikke veien tilbake. Es. 53, 6.

Derfor ble Jesus menneske. Han skulle bli en av oss for å kunne forstå oss og bære over med oss. Han skulle framstå som en sann yppersteprest og bli sine brødre lik i alle ting. Hebr. 2, 14. 17. Derfor fikk han et legeme, Hebr. 10, 5, og tok bolig iblant oss. Joh. 1, 14.

5. Han hadde spesielle klær. Yppersteprestens embetsdrakt gir oss en fin illustrasjon på bestemte sider ved frelsesverket og Jesu gjerning for oss. Den er så spesiell og så talende at vi ikke kan unngå å se evangeliske trekk ved den. Derfor vil vi tolke noe av det "allegorisk". 2. Mos. 28.

a) Han skulle ha en plate av gull på lua. På den skulle det stå skrevet: "Helliget Herren" (hebr.: Qodesj lajovah), 2. Mos. 28, 36-38. Ypperstepresten skulle hellige seh for hele folket, slik at også deres offer og gaver skulle være hellige! Først da var det rette gaver for Gud. Alt er smitta av synd, også våre gaver til Gud. Aron skulle bære denne plata på panna så han "kan bære den synd som henger ved de hellige ting Israels barn vier til Herren, alle de hellige gaver...forat de kan finne velbehag for Herrens åsyn".

Kan vi ikke se Jesus her? Hva han betyr for oss? Uten Jesu helligelse ble ikke vår tjeneste eller vårt liv for Gud til noen nytte. Men ved den finner det velbehag for Gud! I sin yppersteprestlige bønn i Joh. 17, 19 sier Jesus: "Jeg helliger meg for dem, forat de skal være hellige i sannhet." Her har vi altså litt av Jesu yppersteprestlige gjerning for oss.

b) Han hadde en brystduk og en brystplate og to skulderplater. I brystduken hadde han Urim og Tummim, v. 30. Det var to steiner som ble brukt for å finne Guds vilje i tvilstilfeller. Det var ypperstepresten som brukte dem og slik dømte mellom folket. Derfor kalles duken "doms-brystduken". Og steinene kalles lys og fullkommenhet. De skulle ligge ved Arons hjerte, "så Aron alltid skal bære Israels barns dom på sitt hjerte". Slik er vår yppersteprest også. Han bærer hele Guds folks dom på sitt hjerte.

På brystduken og skulderplatene skulle navnet på Israels 12 stammer være inngravert. En stein på hver skulder med navn på. Brystduken skulle være inndelt i 12 ruter (3 X 4). I hver av rutene skulle det være en edelstein, en juvel. På hver av dem skulle inngraveres navnet på en stamme i Israel., v. 15-21. Så skulle duken festes med gullsnorer. Og hvorfor skulle navnene være der?

Svaret finner vi i v. 29: "Når Aron går inn i helligdommen, skal han bære navnene på Israels barn i domsbrystduken på sitt hjerte for alltid å minne om dem for Herrens åsyn." Jfr. Hebr. 7, 25.

Slik er Jesus. Han bærer oss på sitt hjerte, inn for Gud. Vi er der han er. Når vi hører Jesus til, er vårt navn på brystplaten.

c) Han hadde gullbjeller rundt omkring nede på kappen, v. 33. 35. 43. Mellom hver bjelle var det granatepler av ull.Han skulle ha kjortelen med bjellene på hver gang han gjorde tjeneste "så lyden av den kan høres". Gikk han inn i helligdommen uten den, ville han dø. "Klokkene var en måte å forene presten og folket i en felles gudstjeneste" (Pulpit Comm.). Det må ha vært som himmelklokker i leiren når han gikk inn i tabernaklet. De hørte når han gikk inn og når han kom ut. Og da visste de: forbindelsen med Herren er i orden. De som var der ute og han som var inne var ett, og de tjente den samme Herre.

6. Hans tjeneste var å ofre. Det ble brakt mange offer til templet, hver eneste dag ofret de. Men en dag peker seg ut her. Det var den store forsoningsdagen som er omtalt i 3. Mos. 16. Det var en enestående dag i Israel. Som få andre dager peker den fram mot langfredag og offeret på Golgata. Det var den eneste dag i året da ypperstepresten hadde lov å gå inn i det aller helligste. Og det var bare han som kunne gå dit inn. Vi vet at tabernaklet (og templet) var delt i to rom. I det innerste, det aller helligste, stod bare paktens ark med lokket over. Det kalles nådestolen. Over den stod kjerubene med vinger mot hverandre.

Hvor viktig var så det aller helligste? Jo, der ville Gud møte folkets representant. Han ville tale med ham. Og der skulle offeret bringes, soningen for synd. 3. Mos. 16, 2-3. Vi har ikke plass til å gå i detalj her. Derfor skal vi bare peke på dette: Han skulle ofre to ganger på denne dagen. Først et offer for seg selv. han var en synder og behøvde soning før han kunne ofre for folket. Han måtte være en hellig og ren tjener for Gud. Det skal minnes oss også om vår urenhet i tjenesten. - Dernest skulle han ofre for folket - for Israel. De var også syndere, og synden måtte sones og betales.

Her er vi inne i det mest sentrale i Jesu frelsesverk. Og det er vel ingen tvil om at dette er en skygge av Jesu offer på Golgata. Han behøvde ikke å ofre for seg selv. Han var ren. Det er den store forskjellen. Men han tok alle våre synder som sine. Og han bar seg selv som offer for hele verden. Hebr. 7, 27. 1. Joh. 2, 2.

Hør hva som sies til Israel: "For på denne dag skal det gjøres soning for dere for å rense dere, så dere blir rene for Herren for alle deres synder. En høyhellig sabbat skal det være for dere..." 3. Mos. 16, 30-31.

Det samme kan sies i det nye testamentets tid om Jesu offer på korset. Tror vi på Jesus, blir vi rene for alle våre synder.

Det er evangeliets klare klokketoner.

III. YPPERSTEPRESTENS OFFER.

Ofringen var yppersteprestens viktigste tjeneste. Uten den hadde han egentlig ingen funksjon. Alt han gjorde hang sammen emd offeret. Derfor er det så viktig å få tak i Jesu offertjeneste for oss. Vi må forsøke å gripe det i tro og tanke. Vi kan aldri forstå dybdene i Jesu offer. Men vi kan ane at det angår oss og hele verden.

I det gamle Israel var det flere slags offer. De var delt i to hovedgrupper: blodige og ublodige offer. Her skal vi stanse for blodige offer som peker fram mot Jesus død. Vanlige prester deltok også i offertjenesten.

Disse offer viser altså at Jesu frelsesverk var et offer. Og her skal vi straks merke oss: Jesus var både offerprest og selve offeret. I frelsen er Jesus alt.

Målet med Jesu komme blir notert allerede i begynnelsen av brevet: "Da han hadde gjort renselse for våre synder (Hebr. 1, 3). Deretter satte han seg, dvs. han var ferdig med offertjenesten. Om dette skal vi ta med oss noen hovedpunkter.

1. Jesus gjorde soning for synden (Hebr. 2, 17).

Soning og forsoning er hovedord i kristendommen. Også dette er hentet fra GT. Grunntekstordene er Kapporet på hebraisk og Hilasterion på gresk (det finnes andre former av ordet). De brukes om lokket på Paktens ark som stod inne i det aller helligste. På norsk er det oversatt med Nådestol. 2. Mos. 25, 17 (NO-30 og NB-88). I NO-85 står ordet Soningssted. Den skulle være av rent gull, av det edleste metall som var kjent. Når så Jesu frelsesverk skal forklares, bruker Paulus dette ordet i Rom. 3, 25: som en nådestol ved troen. Jfr. 1. Joh. 2, 2 og 4, 10 og Hebr. 9, 5. Ordet soning betyr å skjule eller dekke over - slik at synden ikke eksisterer mer.

Hvordan skjedde så det? I GT ble offerdyret slakta og blodet strøket eller skvettet på alteret, på nådestolen. Det skulle være et vitnesbyrd om at nå var dyret dødt. En stedfortreder hadde lidd straffen som var døden. Når offerdyret lå på alteret, lå det der som representant for hele Israels folk. Gud behandlet dyret som om det var hele Israel. Derfor kunne han behandle Israel som om det var i dyrets sted. Når offerdyret ble slaktet og døde og slik betalte med sitt liv og blod, visste folket: det dør for oss, i vårt sted.

Dette bildet bruker NT og særlig Hebreerbrevet. Jesus skulle gjøre soning for våre synder, dvs. han skulle skjule synden. Hans blod er vitnesbyrd om at synda er betalt. Da han døde, var det som om hele verden døde. Da han hang på korset og betalte med sitt blod, gjorde han det i vårt sted. Jesus er vår stedfortreder. Som ypperstepresten gikk inn i det aller helligste med blod (3. Mos. 16, 15), slik gikk Jesus inn i helligdommen og fant en evig forløsning, Hebr. 9, 11-12. Ja, han gikk inn i selve himmelen, v. 24.

Budskapet i dette er: Jesus er din yppersteprest, og han har bragt et fullkomment offer og sonet alle dine synder.

2. Jesus ofret seg selv. Hebr. 7, 27.

Det fantes ikke noe annet brukbart offer. Det skulle være fullkomment slik at det rakk for hele verden, for alle slekter til alle tider. Verken himmel eller jord hadde et slikt offerdyr.

Ypperstepresten selv måtte bli offeret! Han var den eneste som kunne ta på seg verdens synd. "For en slik yppersteprest måtte vi og ha" (Hebr. 7, 26). Dette gjorde han en gang for alle da han ofret seg selv. Dette er sagt flere ganger, og det viser betydningen av det. Ypperstepresten måtte ha noe å ofre, ellers var han ikke prest, Hebr. 8, 3. Men hva skulle Jesus ofre?

Seg selv. Sitt eget blod. Han skulle lide for andre og ligge på alteret som et stedfortredende offer. "Da Kristus kom som yppersteprest for de kommende goder, gikk han... med sitt eget blod inn..." Hebr. 9, 11-12. "Han som ved en evig ånd bar seg selv fram som et ulastelig offer for Gud," v. 14. I Efes. 5, 2 leser vi: "Kristus elsket dere og gav seg selv for dere som en gave og et offer." I Fil. 2, 6 ff er et annet viktig ord om Jesus Kristus. Enda han var Gud lik, gav han avkall på det og tok en tjerens skikkelse på seg - og ble lydig til korsets død.

Disse ordene viser at Jesus døde som et frivillig offer for oss, og han gjorde det av kjærlighet. Han bar offeret fram "ved en evig ånd". Det må bety: han hadde en guddommelig natur som Guds Sønn, og derfor hadde offeret slik kraft. Det kan rense samvittigheten fra døde gjerninger til å tjene Gud, Ja, Gud var i Kristus og forlikte verden med seg selv. 2. Kor. 5, 19.

3. Jesus tok bort synda. Hebr. 9, 26.28.

Det er hovedinnholdet i forsoningen og Jesu offer. Synda er borte - så fullstendig er Jesu verk. Den skal aldri møte oss igjen. Den er fremdeles i verden, og det merker vi daglig både i oss og omkring oss. Men for den troende er synda borte som fordømmelsesårsak. Ingen behøver å gå fortapt på grunn av sine synder. Den som forkaster Jesus og hans frelsesverk, må selv ta ansvaret for sine synder og går fortapt.

Hvor er vår synd, hvor er vår dom,

hvor er vår skam og last -

når alt tilregnet ble Guds lam,

til korset naglet fast.

Døperen Johannes så det klart: Se der Guds lam som bærer verdens synd, Joh. 1, 29. På nynorsk står det slik: som tek bort verda si synd. Det var dette synet profeten fikk lenge før det skjedde: Han er såret for våre overtredelser, Es. 53, 5.

Har du sett det?

At dine synder ble båret til korset? 1. Pet. 2, 24.

Derfor kan vi komme til en ferdig frelse og få tilgivelse.

4. Jesu offer var en engangshandling.

I Det gamle testamentet var det mange offer - ja, daglige offer. Hvert eneste år måtte ypperstepresten inn i det aller helligste på den store forsoningsdagen og bringe det store offeret for seg og folkets synder. Denne stadige gjentagelsen viser at offeret ikke var fullkomment. Hebr. 9, 10.

Men så kom Jesus. Hans offer var annerledes. Han gjorde alt. Det var nok, noe mer skulle ikke gjøres. Vi har jo sett at synda var borte. Og da behøves ikke noe mer. Derfor står det at han satte seg etter ofringen. Hebr. 3, 1 og 8, 1. Gjerningen var ferdig, han kunne hvile som Gud fra sin skapergjerning. Og derfor var det en bedre prestetjeneste med bedre løfter enn i den gamle pakt. Hebr. 8, 6. De gamle offer kunne aldri bortta synder. Det gjorde Kristus med ett eneste offer, Hebr. 10, 11f. Derfor behøves det ikke flere offer, v. 18.

5. Jesu offer var for alle.

Det er en klar bibelsk og luthersk lære. Hele verden var med da Jesus døde. Ingen menneskelige merkelapper kan skille noen fra Jesu offer. Vi er like innfor Gud. Alle er skapt av ham, og alle er syndere. Bibelen sier også at alle er elsket av Gud. Derfor rekker forsoningen ut til hele verden. 1. Joh. 2, 2.

Vi tror altså ikke at de har rett som lærer at forsoningen bare gjelder en del av verden, de som tar imot og blir frelst. Slik lærer de reformerte. Ordet alle betyr at Jesus døde for alle.

6. Vi er helliget ved Jesu offer. Hebr. 10, 10.

Ved Jesu død eier en kristen en fullkommen hellighet som gjelder for Gud. Bare den gjelder der.

Når det gjelder min sak hos Gud, skal bare Jesu gjerning gjelde. Ingen ting må få lov å forstyrre dette. Også i helliggjørelseslivet gjelder denne regelen. Ingen ting av mitt skal blandes inn i mitt forhold til Gud. der er Jesus mellommann i alle spørsmål!

Men i samvær med mennesker skal jeg ikke slurve med livet. Min daglige, praktiske helliggjørelse og kristenliv skal være etter formaningene i Bibelen. De skal veilede meg på vandringen. Men de kan ikke frelse og er ikke ment til det. 1. Kor. 1, 30. Joh. 17, 19.

7. Testamentet gjelder. Hebr. 9, 16.

Forfatteren av brevet bruker et bilde: om testamentet som gir oss rett til arven. Den som utsteder testamentet (testator) må først dø, før testamentet er endelig gyldig. Da kan det ikke forandres. Når han er død, gjelder det uavkortet. Kan vi være sikker på at frelsesarven er vår? Kan vi vite at frelsen gjelder oss?

Dette brevet forkynner dette sterkt for oss: Kristus er død. Testamentet er endelig og gyldig. Du finner det i Det nye testamentet. Det er ordet om blodet som betalte alle våre synder.

Men det er slik med en arv: vi må ta imot den for å ha nytte av den. Har du gjort det? Det skjer ved å ta imot Jesus i tro.

IV. YPPERSTEPRESTENS TJENESTE I DAG.

Jesu tjeneste som yppersteprest var ikke slutt med offeret langfredag. Han er vår yppersteprest i dag. Han tjener oss nå.

Vi trenger denne tjeneste, og vi har nytte av den daglig. La oss se på et par vers om det:

"En hovedsak ved det vi her taler om, er dette: Vi har en slik yppersteprest som satte seg ved høyre side av Majestetens trone i himlene, som som gjør prestetjeneste ved helligdommen, det sanne tabernakel..." (Hebr. 8, 1-2).

"For Kristus gikk ikke inn i en helligdom som var gjort med hender og bare er et bilde av den sanne helligdom. Han gikk inn i selve himmelen for nå å åpenbares for Guds åsyn for vår skyld" (Hebr. 9, 24).

Han er i helligdommen for vår skyld. Der gjør han prestetjeneste for oss.

Hvordan er denne prestetjenesten - nå? Hvordan møter Jesus oss som kristne i vårt hverdagsliv nå?

1. Jesus har MEDYNK med våre skrøpeligheter. Hebr. 4, 15.

Dette verset viser hans hjertelag mot oss. Slik er han.

Vi har alle våre skrøpeligheter. De beste kristne om vi kan si det, misjonærer og ledere har alle sitt. Prof. S. Odland sier at skrøpelighetene er "de forskjellige ytringer eller sider av svakhet overfor de farer og lidelser de var utsatt for".

Alle har slike svakheter, på nynorsk: vesaldom. Det behøver ikke å bety direkte fall i åpen synd. Det kan like godt være åndelig kulde og likegyldighet og sløvhet. Eller det kan være en tendens til å trekke seg ut av lidelsen for Jesu skyld, eller menneskelige problemer.

Da har Jesus medynk med oss. På grunnteksten står ordet "sympatesai" som betyr at han sympatiserer med oss. Han forstår oss og vet om alt som møter oss. Han har jo prøvd det selv. Nå er han ved vår side og støtter oss.

Derfor kan vi komme med frimodighet, v. 16. For vi vet at Jesus støtter oss. Derfor tør vi komme. Jesus ikke bare føler sympati for oss. Han lider sammen med den som blir prøvd og gir hjelp: vi får miskunn. Det betyr først og fremst tilgivelse for all synd. Men han gir også kraft til seier videre: nåde til hjelp i rette tid. Det er hjelp til et bedre liv som kristen, slik at vi ikke faller på nytt i vår skrøpelighet.

Alt dette er nåde. "Jesus har hjerte til å ha medlidenhet med oss, men også makt til å hjelpe oss" (E. Albeck).

2. Jesus tar seg av oss. Hebr. 2, 16.

Det var ikke nødvendig at han tok seg av engelene. de gode englene behøver ingen frelser fordi de ikke kjenner synd. De falne engler kan ikke frelses (Judas brev v. 6).

Men Abrahams ætt tar han seg av. Det er menneskene og særlig de troende. Gal. 3, 7. 29. Han tar seg av oss. Ordet betyr å ta hånd om, å gripe og lede ved hånden. Det samme ordet er brukt i Hebr. 8, 9: den dag da jeg tok dem ved hånden. En engelsk oversettelse (Amplified) oversetter slik: han rekker dem en hjelpende og befriende hånd.

Slik er Jesus mot oss. Han tar seg av oss i vår nød - og rekker oss en hjelpende og befriende hånd.

Først og fremst gjorde han det ved å sone vår synd og senere tilgi oss. Men han hjelper oss også i vårt kristenliv, når vi blir fristet, v. 18. Jesus leder oss gjennom fristelsen og ikke utenom. I Joh. 17 v. 15 sier han i sin yppersteprestlige bønn: Jeg ber ikke om at du skal ta dem ut av verden, men at du skal bevare dem. Slik kan Jesus be fordi han har overvunnet verden, Joh. 16, 33.

3. Jesus BER for oss. Hebr. 7, 25.

Dette er en interessant del av Jesu tjeneste for oss i dag. Det viser at han hjelper oss NÅ. Frelse er ikke bare noe som skjedd før. Det er noe dynamisk, noe som stadig pågår.

Forbønn var en del av yppersteprestens tjeneste. Han gikk inn til Gud på vegne av folket og talte deres sak. Han ba om nåde og barmhjertighet og om hjelp i nød.

Ordet for å be er her ikke det vanlige for bønn. Det betyr å komme nær, å nærme seg Gud. Da ypperstepresten skulle be, måtte han gå inn i helligdommen, i templet der Gud var. Der var Gud nær. Men Jesus er allerede i den himmelske helligdom. Og ingen kan komme Gud nærmere enn ham.

Han lever alltid for å be for oss, står det. Han blir aldri trett eller motløs av oss. Derfor gir han aldri opp i sin bønnetjeneste. Er det da så underlig at han kan fullkommen frelse dem som kommer?

Paulus sier også noe av dette i Rom. 8, 34: Jesus går i forbønn for oss, og hvem kan da fordømme? I v. 26 sier han at Ånden også ber for oss "med sukk som ikke rommes i ord". Og denne bønn er alltid etter Guds vilje. Uten slike hellige forbønner var det ikke mulig å bli bevart.

4. Jesu BLOD taler. Hebr. 12, 22-24.

Jesu blod taler. Og emnet er forsoningen, det er blodets budskap. Denne tale viser at den betyr noe for oss i dag. Og det taler bedre enn Abels blod som ropte på hevn og soning. Kristi blod er nettopp oppfyllelse av det.

Denne talen kan du se i Ordet. Her kan du lese om blodet som betalte for synden og renser oss fullstendig.

Her er Jesus vår talsmann, 1. Joh. 2, 1-2. Han sier: blodet gjelder nå. Frykt ikke. Du er gjenløst. Hver en syndeplett ble betalt i Jesu dødsstund.

Hver dråpe blod forteller meg,

ser her, hvor høyt jeg elsker deg.